johncons

Stikkord: Matland

  • Min Bok 5 – Kapittel 266: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXIX

    I forrige kapittel, så skrev jeg om ei ‘ekstra-Hilde’, som jobba på Rimi Bjørndal, sommeren 1998, (var det vel).

    Men det er mulig at hu kan ha hatt et annet navn.

    Muligens Stine, (eller noe sånt).

    For jeg husker ikke hu ‘ekstra-Hilde’ så godt, da.

    (For jeg jobba vel ikke så lenge, sammen med henne, på Rimi Bjørndal, tror jeg).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Bjørndal sitt julebord, i 2003.

    (Som jo var på Triaden-senteret, i Lørenskog.

    Hvor jeg tidligere hadde jobba, på Matland/OBS Triaden).

    Så var det ei medarbeider-dame, fra Rimi Bjørndal.

    Som gikk ute på gangen, utafor Rimi Bjørndal-hotellrommet.

    Mens assistent Ivan, lå på senga, på hotellrommet, med kun en tigermønstret underbukse på seg.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og da var det ei som het Stine, (mener jeg å ha kommet på, siden jeg skreiv om den episoden, i et tidligere kapittel).

    Som gikk ute på gangen, utafor hotellrommet, da.

    (Og som vel antagelig må ha fått med seg litt av denne strippe/harry/pervo-seansen, til han Ivan og ‘en bunch’ med Rimi Bjørndal-damer, da.

    En seanse som jeg liksom rømte fra, da.

    (For å si det sånn).

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så var det en gang sånn, (husker jeg).

    At mens jeg satt og venta på bussen ned til sentrum, (etter jobben).

    (En gang etter at jeg skrota HiAce-en, må det vel dette ha vært.

    Noe jeg jo gjorde, i februar, i 1997, mener jeg å huske).

    Så satt det et par, (i 20-30-åra vel), som jeg lurte på om var kriminelle, (husker jeg), og venta, på bussen, sammen med meg, da.

    Og plutselig, så kasta hu dama.

    (Som muligens var prostituert, eller noe sånt, vel.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Hu kasta noe mat, (som hu først satt og åt på vel), over ‘Bjørndal-veien’, og inn i skogen, da.

    Og da klagde typen hennes, (husker jeg).

    Men da svarte hu dama, at: ‘Stakkars dyra’, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så var det en gang sånn, (husker jeg), at jeg gikk på bussen, fra den bussholdeplassen, som er nedenfor Geviret der, liksom.

    Altså den holdeplassen, som er en holdeplass nærmere sentrum, (eller en holdeplass nærmere Mortensrud), enn den holdeplassen, som er utafor Granberg senter der, (hvor Rimi Bjørndal ligger), da.

    (Jeg hadde kanskje vært og besøkt Kaldoon, oppe ved Geviret der.

    Siden han noen ganger trengte hjelp, med PC-en eller internett, da.

    Noe sånt).

    Og da, når jeg gikk på bussen.

    Så satt hu Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), på den bussen, husker jeg.

    Og sa jeg vel ‘hei’, da.

    (Som jeg vel pleide å si, hvis jeg møtte noen, fra jobben

    Noe sånt).

    Og så sa vel hu Songül Özgyr det, at jeg kunne sitte ved siden av henne, (ganske langt foran på bussen), da.

    (Noe sånt).

    Og mens jeg satt der, og liksom skravla med henne, (om jobben), da.

    Så mener jeg å huske, at jeg overhørte det, at han Matias, (fra Rimi Bjørndal), liksom begynte å klage på meg, (lenger bak på bussen), da.

    Og sa noe sånt, som at jeg kun brydde meg, om hu Songül Özgyr, da.

    (Noe sånt).

    Men dette var vel bare sånn det blei, egentlig.

    Da jeg gikk på bussen.

    At jeg ble sittende ved siden av Songül Özgyr, mener jeg.

    For hvis jeg ikke hadde sagt ‘hei’.

    Så hadde vel hu antagelig ment det, at jeg hadde vært uhøflig.

    (Noe sånt).

    Så da hadde det jo blitt feil det og, liksom.

    Så det var ikke alltid så lett, å jobbe som leder, i Rimi, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er fortsatt en del stikkord igjen, på de to stikkord-arkene, som jeg har igjen, med notater, til denne boken.

    Så jeg regner med at det blir to-tre kapitler til, av denne boken.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

    Vi får se.

  • Her er den første utgaven av min varehandel-CV

    retail cv 1

    retail cv 2

    PS.

    Jeg tenkte det, at jeg kan kanskje også prøve å få plass til, (på denne CV-en), at CC-senteret, i Drammen, (hvor butikken CC Storkjøp holdt til), var Norges første kjøpesenter.

    Og Matland, (som seinere skifta navn til OBS! Triaden), den butikken var, på rundt den tida, som jeg jobba der, inne på topp 10-lista, over de matbutikkene i Norge, som hadde høyest omsetning.

    (Noe sånt).

    Det mener jeg å huske, å ha lest, i noen bransjeblader.

    Som lå og ‘fløyt’, inne på spiserommet, på OBS Triaden der, da.

    Og som jeg kikka i, en gang jeg hadde spisepause, mens jeg jobba der, da.

    (Noe sånt).

    Så vi får se om jeg eventuelt klarer å få plass til denne informasjonen også, på denne CV-en.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og om Rimi-kjeden, så kan jeg kanskje skrive det, (på denne CV-en), at Rimi pleide å være Norges største matvare-kjede, på rundt den tida, som jeg jobba der.

    (Kom jeg på nå).

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS 3.

    Jeg ser også det, at det er litt problemer, med det som kalles ‘bulletpoints’, på denne CV-en.

    (Dette er en CV som Reed i sin tid lagde for meg, og som jeg har bygget videre på, da).

    For disse bulletpointsene, er i forskjellig størrelse, (virker det som).

    Så jeg må også få ordnet med det, da.

    Men jeg har gått tom for printer-papir her nå, (må jeg innrømme).

    Så jeg må få kjøpt meg mer av det, da.

    Så vi får se når jeg klarer å få ordnet det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 203: Julebordet 2003

    Rimi Bjørndal, (hvor jeg jobba som låseansvarlig), skulle ha julebord, på Triaden-senteret, (i Lørenskog), i begynnelsen av desember 2003, (må det vel ha vært), husker jeg.

    (Jeg jobba jo også som låseansvarlig, på Rimi Langhus, på den her tida.

    Men jeg kan ikke huske at jeg ble invitert, på noe julebord, med dem, i 2003.

    Men jeg tok vel ikke det så nøye.

    Det var vel mer enn nok, å dra på et julebord, tenkte jeg vel.

    Noe sånt).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg jobbet denne lørdagen.

    (Som hver lørdag, var det vel.

    Jeg jobbet nemlig fra klokken 13 til cirka klokken 19, (som leder), på Rimi Bjørndal, på lørdagene.

    På den her tida.

    Og jeg hadde også jobbet på torsdagene, fra klokka 16 til cirka klokka 22, var det vel.

    Som leder, da.

    Men en stund etter at jeg også begynte å jobbe fredager, på Rimi Langhus, fra klokka 13 til cirka klokka 21, vel.

    Så sa jeg til butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, at det var greit, at jeg slutta å jobbe torsdager, på Rimi Bjørndal.

    For det ble for mye jobbing, merka jeg.

    Det gikk ut over studiene, i tredje semester, ved HiO, merka jeg.

    Men grunnen til at jeg også ville jobbe fast, på Rimi Langhus.

    Det var fordi at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    (Jeg stolte ikke helt, på han butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), da.

    For å si det sånn).

    Så jeg ville gjerne ha to jobber, da.

    I tilfelle det gikk ‘rett vest’, når det gjaldt Rimi Bjørndal-jobben.

    For jeg var avhengig av å jobbe i Rimi, for husleia mi, i Rimi-bygget, den ble trukket direkte, fra lønninga mi, (hver måned), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).

    De hadde bestilt en maxi-taxi, (var det vel).

    (Hvis ikke det var to drosjer, da).

    Som kjørte fra Bjørndal og til Triaden-senteret, (hvor jeg jo forresten hadde jobba, på Matland/OBS Triaden, fra høsten 1990 og fram til jula 1992, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia), etter jobben.

    (Så jeg syntes at det var litt rart, (husker jeg), at dette julebordet, skulle være, på Triaden-senteret.

    Men jeg vet ikke hvem som hadde bestemt det.

    For jeg jobba jo bare som låseansvarlig, (en dag i uka), på den her tida.

    Så jeg hadde ikke noe med julebordet å gjøre, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Ivan, (var det vel), han begynte å ‘bable’ om,  på slutten av denne lørdagsvakta, (var det vel).

    At de hadde funnet noe øl, som hadde gått ut på dato.

    Og denne ølen ville Ivan at vi skulle drikke, i drosjene, mens disse kjørte til Lørenskog, da.

    Men dette hørtes veldig ‘harry’ ut, syntes jeg.

    Så jeg kjøpte meg istedet en six-paxk, med 0.33 liter Ringnes-pils, da.

    Like før butikken stengte, vel.

    Og det å spise mat, som hadde gått ut, på dato.

    (Uten å betale, for disse varene).

    Det var; (såvidt jeg husker), ikke lov, i Rimi.

    For Rimi var redd for at de ansatte da ville spekulere.

    Og med vilje la mat, (eller øl, som i dette tilfellet), gå ut på dato.

    Så dette med å drikke øl, som hadde gått ut på dato, i drosjen, på vei til julebordet.

    Det var ikke bare som noe harry.

    (Sånn som jeg forstod det).

    Men det var også som noe ‘synd og skam’, (i Rimi), da.

    Men jeg jobba jo bare som låseansvarlig, en dag i uka.

    Og jeg hadde jo hatt konflikter, både med butikksjef Johan, (og også med Lars Boye), tidligere, i denne butikken, (etter at jeg begynte der, som låseansvarlig, sommeren 2002)..

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg orka ikke å lage noe spetakkel ut av det, at assistent Ivar drakk øl, som hadde gått ut på dato.

    (Noe som vel ikke var lov, i Rimi.

    Vanligvis, ihvertfall.

    Hvis ikke Ivan og/eller butikksjef Johan, hadde fått godkjent dette, av distriktsjefen, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det kan forresten ha vært Tuborg-øl, som jeg kjøpte, (en six-pack av),  før dette julebordet.

    For jeg pleide vel å kjøpe det billigste merket, av de ‘vanlige’ øl-merkene.

    (Siden jeg jo har gått økonomi-linja, på handel og kontor.

    Så prøvde jeg nok antagelig å være litt økonomisk også.

    Noe sånt).

    Og Tuborg-øl ble plutselig ganske billig, de siste årene, som jeg bodde i Norge, (mener jeg å huske).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mener også å huske det, at det var en eller annen.

    Som ville ha en øl av meg, i drosjen, på vei til julebordet.

    (Muligens Mathias, som holdt med Lillestrøm, i fotball.

    Hm).

    Så det var nok ikke bare meg, som syntes at det ble harry, å drikke øl, som hadde gått ut på dato.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Triaden-senteret.

    Så hadde de Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).

    De hadde leid et hotellrom, på hotellet, på Triaden-senteret, (visste det seg).

    Og der samla alle Rimi Bjørndal-folka seg, og drakk og prata osv., før julebordet starta for fullt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En uke før julebordet, (eller noe sånt).

    Så hadde jeg begynt å chatte, med ei dame, (i 20-årene, eller noe sånt vel), som het Charlotte, som var fra uti Follo, vel.

    (Jeg mener å huske at hu sendte meg bilde, på irc, (eller noe sånt).

    Og at hu var ganske pen også, vel).

    Og mens vi satt på det her hotell-rommet.

    Så sendte hu Follo-dama meg en tekstmelding da, (mener jeg å huske).

    Og da, så hadde jeg jo nettopp kjøpt meg ny mobil.

    Så jeg knota litt, da jeg skulle svare, på den her tekstmeldingen, da.

    (Siden jeg var vant med å ha Nokia-mobiler.

    Og dette var en Sony Ericsson-mobil, da).

    Så jeg gikk ut på gangen, på det hotellet da, (husker jeg).

    (Siden det var så mye bråk, på det hotell-rommet.

    Og jeg var kanskje litt pussa.

    Så jeg tenkte vel at det ble enklere å sende tekstmelding, hvis jeg gikk ut på gangen der, da).

    Og da gikk også hu Songûl Özgyr, (som ble kalt Sony), og Mathias, ut på gangen der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde knota litt, ute på gangen, på det hotellet.

    Så begynte hu Songül Özgyr, som stod litt unna meg, i gangen der.

    Å plutselig rope navnet mitt.

    Hu skulle ha meg med inn på hotellrommet igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg bare ropte tilbake: ‘Yes Sir’.

    En vane jeg etterhvert hadde fått meg, den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal..

    For det var også blant annet to lubne pakistanske damer, som jobba, i den butikken.

    Og hu ene av de, hu hadde en gang skreket til meg, (om noe jobb-greier), inne på melkekjøla der, da.

    Og jeg var så lei av det, at folk skreik til meg, (istedet for å prate), på Rimi Bjørndal.

    Så jeg begynte bare å skrike ‘yes Sir’ tilbake, når jeg ble skreket til, da.

    For jeg syntes at det ble som noe militært, (eller noe sånt), når de Rimi Bjørndal-folka, dreiv med den her skrikinga si, da.

    Så jeg ville liksom markere det litt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble nok litt dårlig plass, til alle Rimi Bjørndal-folka, inne på det nevnte hotell-rommet.

    Jeg satt bare oppå et bord, (mener jeg å huske).

    Og jeg tror ikke at noen satt ved siden av meg.

    Jeg mener å huske det, at jeg klarte å velte en ølflaske, ned fra det bordet.

    Og at noen Rimi Bjørndal-damer da tørka opp øl-en, (som hadde rent ut, på gulvet), da.

    Uten at de kjefta noe på meg, vel.

    Men jeg spurte, om det var meg, som hadde klart å velte den ølflaska.

    (Siden jeg ble ganske fort pussa, vel.

    Jeg hadde jo vært på en skikkelig fyllerangel, tidligere denne uka, også.

    Som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene).

    Og da svarte de Rimi Bjørndal-damene, som tørka opp, at det var jeg, som hadde velta den ølflaska, da.

    (Men de kjefta ikke noe, såvidt jeg kan huske).

    Og jeg kjeda meg vel en del, der jeg satt aleine, på det bordet.

    Så jeg tok et bilde av Fahkar, (fra Pakistan), da.

    (Som satt rett ovenfor meg, på en seng, vel).

    Med den nye mobilen min.

    Som var den første mobilen jeg hadde hatt, som hadde kamera, da.

    Og Fahkar, han hadde på seg en ganske kul dress, (mener jeg å huske).

    Og jeg klarte vel også å lure med to søte blondiner, (i 17 års-alderen vel), som også jobba, på Rimi Bjørndal, (på det bildet).

    For disse to blondinene, de satt ikke så langt unna han Fahkar, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så satt jeg ikke så langt unna butikksjef Johan, (mener jeg å huske).

    (Denne middagen var vel antagelig i det samme lokalet, hvor jeg var på julebord, med Matland/OBS Triaden, jula 1990.

    Da jeg endte opp med å kline med hu Beate, fra Rasta, (i fylla).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Imellom butikkjsjef Johan og meg, så satt det ei Rimi Bjørndal-dame, (i begynnelsen av 30-åra vel), som jeg vel aldri hadde jobba sammen med, (tror jeg), siden jeg bare jobba der, på lørdager, (på den her tida).

    Men hu Rimi Bjørndal-dama, hu visste hva jeg het, da.

    (Mener jeg å huske).

    Og butikksjef Johan, han var visst homo, hadde vel noen fortalt meg, på jobben.

    Så da hu Rimi Bjørndal-dama.

    (Som vel var borddama, til han Johan, som satt på enden, av det her bordet).

    Da hu kom tilbake fra toalettet, (eller noe sånt).

    Så hadde en kelner visstnok tatt maten hennes, (mens hu var borte), da.

    Og det var fri buffet der.

    Så man kunne jo bare gå å ta seg mer mat, hvis man ville.

    (Jeg husker for eksempel at jeg surra litt rundt der, og så det, at hu Candelia, (fra Rimi Bjørndal og Pakistan vel), tok noe fisk av noe slag, oppå tallerkenen sin, da.

    Og da prøvde jeg å ta en smak, av den matretten, (jeg også da), mener jeg å huske.

    For jeg tenkte at kanskje det var noe god mat, da).

    Men likevel, så ble hu do-dama sur, da.

    Og begynte å klage, siden noen hadde tatt maten hennes, mens hu hadde vært på do, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg er ikke noe ekspert, på hvem som er borddame, osv.

    Men i Min Bok 2, så skrev jeg vel om det, at jeg var på juleball, med NHI, (på Holmenkollen Park Hotell vel), jula 1989.

    Og da hadde jeg ei pen borddame, som jeg mener, at satt til høyre for meg, ved det matbordet.

    Og hu do-dama, hu satt til venstre for meg, (ved bordet), da.

    (Mener jeg å huske).

    Så hu må vel da ha vært borddama, til butikksjef Johan, (tror jeg).

    Men han var jo homo.

    Og heller ikke assistent Ivan, sa noe, når hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.

    Så jeg begynte å tulle litt, med hu do-dama, da.

    Siden butikksjef Johan var homo, mener jeg.

    Og kanskje ikke tok sine plikter, som mann, så alvorlig, da.

    (For alt hva jeg vet, ihvertfall).

    Så jeg fant på noe tull, da.

    (For jeg hadde egentlig ikke lagt merke til hva som hadde skjedd, med maten, til hu do-dama, da).

    Men jeg tenkte det, at jeg fikk prøve å være litt morsom, siden det var julebord, og sånn, da.

    Så jeg sa det, da.

    (Til hu do-dama).

    At det var jeg som hadde spist opp maten hennes.

    (Mens hu hadde vært borte, da).

    For hu do-dama, hu var så sur, på han kelneren der, da.

    Og dette var jo et julebord, liksom.

    Så det ødela nesten julestemningen, da hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.

    Og da ble hu do-dama i litt bedre humør, da.

    Selv om jeg ikke tror at hu do-dama faktisk trodde på det, at det var jeg, som hadde spist opp maten hennes.

    Jeg bare tulla litt, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mens vi satt og spiste der.

    Så spurte butikksjef Johan meg.

    Om jeg kunne jobbe noen ekstra vakter, på noen bestemte dager, (på Rimi Bjørndal), før jul.

    (Fordi at de trengte fler folk, til å jobbe, i julestria, da).

    Og jeg syntes vel at det var litt rart å ta opp det her, på julebordet.

    (Etter at vi hadde begynt å drikke, osv.).

    Men jeg sa at det var greit, da.

    For jeg hadde jo fri fra HiO IU, i jula.

    Så da kunne jeg vel like gjerne jobbe litt ekstra, tenkte jeg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det.

    At Songül Özgyr, hu gikk bort til assistent Ivan, mens vi satt ved matbordet der.

    Også begynte hu å flørte med han, (eller noe sånt), virka det som.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter middagen, så satt vi Rimi Bjørndal-folka, i en slags gang, (eller noe sånt), inne på Triaden-senteret der, da.

    Og Mathias, (var det vel), han begynte å bable om at jeg holdt med Everton.

    Og at Everton hadde en spiller, som het Wayne Rooney, som var atten år gammel, men som så ut som at han var 30, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomas Brun, han var også på det her julebordet da, (husker jeg).

    (Så dette julebordet.

    Det var nok ikke bare for Rimi Bjørndal.

    Men det var nok for en ‘hel haug’ med Rimi-butikker, (vil jeg nok tippe på).

    Selv om jeg ikke husker, hvilken Rimi-butikk det var, som Thomas Brun jobba på, på den her tida.

    Etter at han slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus, noen måneder før det her, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomas Brun, han dro meg med, omtrent ‘hele tida’, ned på diskoteket, på Triaden-senteret der, (husker jeg).

    (Etter middagen, da).

    Det diskoteket heter vel ‘Spørr Gunnar’.

    Og Magne Winnem og jeg, vi hadde vært der, ihvertfall en gang, under den første studietiden min, i Oslo, (husker jeg).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nede på dansegulvet, på Spørr Gunnar der.

    Så maste Thomas Brun på meg, ‘hele tida’, om at jeg måtte ta av meg dress-jakka mi, (mens jeg liksom rocka, ute på dansegulvet der da), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg ville ikke ta av meg dressjakka.

    For jeg hadde jo litt problemer, med at huden i trynet mitt, plutselig hadde blitt så stram og tynn.

    (Noe sånt).

    Etter at jeg hadde vært på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen der, tidligere den samme uka.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Så jeg ville ikke ta av meg dressjakka, da.

    Siden jeg da var redd for, at jeg ikke ville se så tøff ut liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg lurte litt på, om det var noe slags ‘nazi-kongress’, (eller noe sånt), på hotellet, på Triaden-senteret, denne helgen.

    For det var så mange blonde, staute og vellykka folk liksom, som stod rundt det her dansegulvet, da.

    (Og så på det, at Thomas Brun og meg rocka, ute på dansegulvet der, da).

    Og etter at Thomas Brun ble borte litt.

    (Av en eller annen grunn).

    Så prøvde jeg å prate med ei pen blondinne, (husker jeg), som stod ved dansegulvet der, da.

    Og akkurat da jeg stod og prata, med hu pene blondinna, så kom Luly, fra Rimi Kalbakken forbi, (sammen med en ung kavaler), husker jeg.

    Så da sa jeg ‘hei’ til Luly, (mens hu gikk forbi da), husker jeg.

    Men Luly kjente meg ikke igjen, (husker jeg).

    Så jeg måtte forklare hvem jeg var, da.

    Luly fortalte det, at hun skulle begynne å jobbe, på en fritidsklubb, på Kalbakken, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Men hu var vel på Triaden-senteret der, som Rimi Kalbakken-medarbeider, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og etter at Luly hadde gått ut, på dansegulvet, så forklarte jeg det, til hu pene blondinna, (som jeg stod ved siden av), at Luly var min tidligere kollega, (eller ‘undersott’), da.

    Men da bare stakk hu pene blondinna, bort til noen andre folk, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og så ble jeg stående der litt aleine, (ved dansegulvet), og så på det, at hu Luly, (fra Somalia vel), dansa med han unge kavaleren sin, (som også var farget), da.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens hu Luly vel så litt tilbake på meg, fra dansegulvet, (en gang i blant ihvertfall).

    (Noe sånt).

    For han unge kavaleren hennes, han var ganske sjenert, vel.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu do-dama, fra middagen.

    (Hu som klagde så fælt, når en kelner, hadde tatt maten hennes.

    Mens hu var på do, (eller noe sånt).

    Og som seinere ble veldig skrålete.

    Etter at jeg begynte å tulle litt, og sa at det var meg, som hadde spist opp maten hennes).

    Hu var nok ei husmor, fra Bjørndal, som kjeda seg litt, og som derfor begynte å jobbe litt, på Rimi Bjørndal, (hvis jeg skulle tippe).

    Og det var også ei annen sånn husmor der, (må hu vel ha vært), som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu ville også at jeg skulle underholde henne, på det her julebordet da, (virka det som).

    Men da hadde jo jeg allerede underholdt hu do-dama.

    (Eller ihvertfall prøvde å være litt morsom, under middagen).

    Så da var jeg kanskje litt lei, av å underholde, sånne Bjørndal-husmødre, da.

    For hu andre husmora, hu egla seg også litt innpå meg, (må jeg si, at det virka som), nede på diskoteket der.

    Og det er mulig at min tidligere butikksjef-kollega, Irene Ottesen, også var der.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men jeg ble kanskje litt lei, av å måtte underholde, alle de ‘konene’, som var med, på det her Rimi-julebordet, da.

    Så litt utpå kvelden der, så var jeg mer interessert i å fly rundt, og sjekke opp damer osv., (må jeg innrømme).

    (For det formelle, ved det her julebordet, var vel ferdig, etter middagen, mente vel jeg.

    Og det er vel grenser for hvor formelle, som sånne julebord er, og.

    Det er vel gjengs, at det skjer mye rart, på sånne julebord.

    Det er vel ganske kjent, (fra aviser og lignende), mener jeg.

    Og det heter det seg vel ofte, at nesten alt, er lov, på julebordet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det rareste, som jeg så, på det her julebordet.

    Det var like før jeg dro derfra.

    Og det som hendte.

    Det var at en del av oss, som holdt ut lengst, (fra Rimi Bjørndal), vi endte opp, på det hotellrommet, som noen av de lederne, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, vel må ha leid.

    Og det som hendte der, det var veldig rart.

    Rimi Bjørndal de hadde tydeligvis en del sånne ‘husmødre’ eller ‘koner’, i 30 års-alderen, jobbende der.

    Som butikksjef Johan, vel må ha ansatt, iløpet av 2003, da.

    Og jeg jobba jo mest seinvakter, (på torsdager og lørdager), på Rimi Bjørndal, i 2003.

    Og jeg jobba jo som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2003.

    (Hadde butikksjef Johan, fra Rimi Bjørndal, bestemt.

    Antagelig i samarbeid med Thomas Brun, (som var butikksjef, på Rimi Langhus, på den tida).

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg hadde ikke fått med meg alt av det som hadde skjedd, av ansettelser osv., (på Rimi Bjørndal), dette året, da.

    (For butikksjef Johan, han var også elendig til å informere, (må man vel si).

    Og han hadde aldri ledermøter, (eller lignende), da.

    Og det ene personalmøtet, som jeg kan huske å ha vært på, på Rimi Bjørndal, mens butikksjef Johan, var butikksjef der.

    Det var sånn, at de ansatte var delt opp i to grupper, (som hver hadde personalmøte, på forskjellig tidspunkt), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg hadde ikke hatt noe særlig sjans, til å bli kjent med, de her nye medarbeiderne, (som butikksjef Johan hadde ansatt), da).

    Så jeg ante jo ikke hvem de her nye Rimi Bjørndal-‘kjærringene’ var engang, (må jeg si).

    Men jeg skjønte at de nok jobba, på Rimi Bjørndal, da.

    Og jeg havna på et slags nachspiel, sammen med disse ‘konene’, og assistent Ivan, på det nevnte hotellrommet, litt utpå natta, da.

    (Kanskje fordi at jeg skulle hente jakka mi der, (eller noe sånt).

    Hvem vet).

    Og der skjedde noe av det rareste, som jeg har sett, i hele mitt liv, (må jeg innrømme).

    For mens jeg satt der, (på det samme bordet muligens, som jeg jo hadde velta en ølflaske fra, tidligere denne kvelden).

    Så strippa plutselig assistent Ivan av seg alle klærne, (husker jeg).

    Og så lå han til slutt, på senga, på det hotellrommet.

    (På ryggen).

    Kun iført en tigerstripete, (var det vel), underbukse, da.

    Og da gikk jeg ut derfra, (fra det hotellrommet), må jeg innrømme.

    For da skjønte jeg det sånn.

    Som at alle de Rimi Bjørndal-kjærringene, skulle ri han Ivan, (i den hotellsenga da), eller noe lignende.

    Og dette perverse orgie-greiene.

    Det hadde ikke jeg noe lyst til å ha noe med å gjøre, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg bare prøvde å komme meg bort, (fra Triaden-senteret), raskest mulig, da.

    Og jeg fikk haik med to vietnamesiske damer, (var de vel), som jeg tippa på, at antagelig jobba, på Triaden-senteret, da.

    Og disse vietnamesiske damene, de skulle til Rasta da, (sa de).

    (For jeg hørte at noen andre folk, (som stod utafor Triaden-senteret der), spurte disse damene om hvor de skulle, da.

    Samtidig mens at jeg selv gitt ut, fra Triaden-senteret).

    Og jeg tenkte kanskje det, at disse utenlandske damene, kanskje kjente meg igjen, fra den tida, som jeg selv jobba, på Triaden-senteret, (på Matland/OBS Triaden), da.

    (Hva vet jeg).

    Så jeg turte å spørre de, om jeg fikk sitte på, til Rasta, ihvertfall.

    Og da vi kom fram, til Rasta.

    Så spurte jeg disse damene.

    Om de gadd å kjøre meg, det ganske lille ekstra stykket, bort til Karihaugen, da.

    Mot at de fikk 50 kroner av meg.

    For Rasta, det er liksom midt ute, i ‘huttaheita’, da.

    Mens Karihaugen, det er like ved Ellingsrudåsen, hvor jeg jo bodde, de årene jeg leide av Ungbo, (i Skansen Terrasse 23), fra 1991 til 1996, (var det vel).

    Og de to vietnamesiske Triaden-damene.

    De sa at det var greit, å kjøre meg, bort til Karihaugen, da.

    Mot at de fikk 50 kroner.

    Så jeg ga disse damene en femtilapp, da.

    Og sa takk for turen.

    For jeg fikk jo nesten sjokk.

    Da jeg så at han assistent Ivan, plutselig la seg ned, på en dobbeltseng, på det nevnte hotellrommet, kun iført en liten tigerstripet truse, da.

    Så etter at jeg så det synet.

    Så ønsket jeg bare å komme meg bort, fra Triaden-senteret, raskest mulig, da.

    (Må jeg innrømme).

    Så derfor ble det til, at jeg spurte de her to asiatiske damene.

    Om jeg kunne få sitte på med dem, et lite stykke, (bort fra Triaden-senteret), da.

    Først til Rasta.

    Og så videre til Karihaugen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra Karihaugen, så gikk jeg, i 15-20 minutter, kanskje.

    Til jeg var ved Torgbua der, (på Ellingsrudåsen), da.

    (En kiosk, som jo lå like ved Skansen Terrasse 23, hvor jeg jo hadde bodd, på Ungbo, (fra 1991 til 1996), da.

    Og som jeg vel må ha nevnt, i Min Bok 4).

    Jeg tenkte vel det, at kanskje det dukka opp en nattbuss, (for eksempel), der.

    Som jeg kunne sitte på med, ned til sentrum, da.

    (For det ville vel vært det mest økonomiske, tenkte jeg vel kanskje.

    For en billett med nattbussen, den koster vel ikke all verden.

    For å si det sånn.

    Og Irene Ottesen og meg, vi hadde vel gjort noe lignende.

    (Altså tatt nattbussen, ned til sentrum, en natt til søndag).

    Etter at vi hadde vært på Rimi Bjørndal-leder fest, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, i 1997, (var det vel).

    Den kvelden, som vi først hadde vært på biff-restaurant, (på Karlsrud), sammen med noen Rimi Karlsrud-folk.

    Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men jeg så ikke noen nattbuss, da.

    Så jeg ringte vel ganske raskt etter en drosje, (fra mobilen min).

    Og ba om å få en drosje, til ved Torgbua, da.

    Men det var kaldt.

    Så da jeg hadde stått der, og venta, (i en del minusgrader), i 15-20 minutter, kanskje.

    (På den drosjen).

    Så gikk jeg bare ned til den hovedveien, som går inn til Oslo, (fra Gardermoen osv.), vel.

    (Var det vel muligens).

    Ihvertfall så gikk jeg, i cirka fem-ti minutter kanskje, da.

    Fra ved Torgbua der.

    I retning av Oslo, da.

    Og jeg klarte å finne en drosje, som jeg fikk stoppa, da.

    (For jeg kunne nemlig se det, fra der jeg stod, utafor Torgbua.

    At det kjørte ledige drosjer forbi, nede på den nevnte motorveien, (var det vel), da.

    Så da tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å gå ned dit, og få stoppet en drosje.

    Sånn at jeg ikke frøys ihjel, (eller noe lignende), da.

    Noe sånt).

    Men nøyaktig hvordan jeg gikk, for å komme fram, til der hvor jeg fikk stoppa, den drosjen.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.

    (For å være ærlig).

    For dette er jo snart ti år siden.

    Og jeg var jo rimelig full også, da.

    Men jeg fant meg ihvertfall en drosje, (til slutt), da.

    Og så tok jeg den drosjen hjem, til St. Hanshaugen, da.

    Så jeg kom meg rimelig raskt, på ganske trygg avstand, (må man vel si), av denne ‘Rimi Bjørndal pervo-orgien’, som jeg hadde bevitnet starten til, (på det hotellrommet), på Triaden-senteret, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 100: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var forresten sånn, husker jeg.

    Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At den kassaporten, som var nærmest kontoret, den var alt for kort, da.

    Så jeg fikk Legra, (eller hvem det var), til å komme å bytte ut den kassaporten, da.

    For ellers, så kunne jo butikktyver bare gå rett ut, gjennom den kassa, da.

    Og på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba, fra 1990 til 1992), så var det forresten sånn, at vi satt handlevogner, (som hadde en kjetting, som var festet til mellom to kasser vel, tredd gjennom seg), mellom de kassene, som ikke var i bruk, da.

    (Ihvertfall i en periode.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så på Rimi Kalbakken, så burde vel ihvertfall kassaportene være lange nok, da.

    (Mente ihvertfall jeg, da).

    Sånn at butikktyvene ihvertfall måtte åpne den kassaporten, før de kunne komme seg ut av butikken, med tyvegodset, da.

    (Og ikke bare gå rett forbi den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i forbindelse med at jeg viste distriktsjef Anne Neteland, at den kassaporten, som var der fra før, var for kort, da.

    Så måtte jeg liksom dra i den kassaporten, da.

    For å få forklart det her, for distriktsjef Anne Neteland, da.

    Og da tok visst hu dette som en slags seksuell invitt, (eller noe sånt), da.

    Og begynte å smile og flørte og være harry, da.

    Og hu ble liksom kåt og lysten da, (eller noe lignende), må man vel si.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu begynte liksom å komme med noen slags hentydninger, til at jeg flørta, med henne, (eller noe sånt), da.

    Når jeg bare prøvde å fikse noen problemer med sikkerheten, som jeg fant, i butikken der, da.

    For det var vel ikke rart, at de hadde mye svinn, i den her butikken, hvis butikktyvene bare kunne gå rett forbi den ene kassaporten, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så man kan si det sånn, at de ansvarlige, for Rimi Kalbakken.

    (Nemlig tidligere butikksjef Kenneth, distriktsjef Anne Neteland, sikkerhetsansvarlig Boye og regionsjef Jon Bekkevoll).

    De var en gjeng med klovner, da.

    (Må man vel si).

    Siden de hadde hatt en kassaport der, som var for kort, i år og dag, da.

    Og jeg så dette, en av de første dagene, som jeg jobba der da, (eller noe sånt), da.

    Så da kan man si at de nevnta folka, ikke har noe i en butikk å gjøre da, (kan man vel kanskje si).

    Man kan vel sette spørsmålstegn ved det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg dreit meg ut litt, på Rimi Kalbakken, (må man vel si).

    For Rimi Kalbakken hadde jo noen lignende tre-fruktdisker, av den som vi hadde fått, på senhøsten 1998, på Rimi Nylænde.

    Bortsett fra at Rimi Kalbakken hadde to sånne disker, da.

    På Rimi Nylænde så hadde vi en disk, med frukt på den ene sida og grønnsaker på den andre sida, da.

    Mens på Rimi Kalbakken, så hadde dem to disker, (som var cirka like store, som den ene disken, som vi hadde, på Rimi Nylænde vel), og de brukte den ene disken til frukt og den andre til grønnsaker, da.

    Og på Rimi Nylænde, så hadde jeg et sånt eget-utviklet system, at jeg bare brukte de laveste grønne IFCO-kassene, i hele disken.

    (De grønne IFCO-kassene som var cirka på størrelse med de blå sjampinjong-kassene, da).

    Og at disse var bygget opp, med noen sammenslåtte IFCO-kasser under, da.

    Så på Rimi Nylænde, så tok vi all frukta ut av original-emballasjen, da.

    Og la frukta i noen grønne IFCO-kasser, (som hadde veldig lav bunn), da.

    Sånn at det ikke skulle ligge så mye frukt, å råtne, i disken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Kalbakken.

    Så var det sånn, at Aziza dukka opp der, tidlig hver mandag, vel.

    Og vaska fruktdiskene, da.

    Så det første vi måtte gjøre hver mandag.

    Det var å bygge opp fruktdisken igjen, da.

    Og jeg ble jo stressa av det her.

    For jeg var vant til et annet system, enn det de hadde, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg skjønte ikke hvordan man skulle bygge opp de kassene, for å få toppen av kassene, like høye, da.

    (Eller, jeg tenkte vel ikke så langt, engang).

    For på Rimi Kalbakken, så pleide de ikke å gjøre det sånn, som på Rimi Nylænde, hvor vi la all frukta oppi de laveste frukt-kassene, da.

    Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken, ved å legge et forskjellig antall, av sammenslåtte IFCO-kasser, (som også var av forskjellig størrelse), under frukta, da.

    Og jeg som butikksjef, jeg hadde ansvaret for å bestemme hvor frukta skulle ligge, i fruktdisken, da.

    (Og å variere dette i takt med sesongene osv., da).

    Men jeg var ikke vant til å bygge opp disken, på samme måte, som på Rimi Kalbakken, da.

    Men fremsiden av disken, den la jeg alltid opp sånn.

    (Så godt som alltid, ihvertfall).

    At det lå for eksempel to kasser med røde epler, til venstre, da.

    Og så to kasser med gule epler, i midten.

    Og så to kasser appelsiner, til høyre.

    (Noe sånt).

    Bare for å ta et eksempel, da.

    Og disse kassene, de var av samme størrelse, da.

    Så da ble det ikke så komplisert, å få toppen av de eskene, like høye, da.

    Men på baksida av disken, så måtte jeg bruke noen små esker også, da.

    (Til for eksempel plommer eller sitroner, da).

    I ‘hovedetasjen’, av disken, da.

    Og da skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle bruke de IFCO-kassene, for å få samme høyde, på toppen av eskene, da.

    For jeg var så vant med det systemet jeg hadde oppfunnet, på Rimi Nylænde, da.

    Og jeg var så trøtt på mandags-morgenene, (siden jeg var b-menneske), da.

    Så jeg hadde nok med å holde meg våken, omtrent.

    Så baksida av fruktdisken min, den pleide noen ganger å se litt harry ut, da.

    Og det hadde liksom Norgesfrukt fått klage på, da.

    Var det noen som sa.

    Men det hadde ikke jeg fått noe klage på, ihvertfall.

    Men assistent Kjetil Prestegarden, han ringte Norgesfrukt, da.

    Og klagde på at jeg ikke bygde opp disken, helt nøyaktig, da.

    Sånn som de pleide å gjøre, på Rimi Kalbakken.

    Og da dukka det opp en Norgesfrukt-konsulent der.

    Som forklarte meg hvordan jeg skulle bruke de grønne IFCO-kassene, da.

    For å få samme høyde, på toppen, av fruktkassene.

    På baksida av fruktdisken, på Rimi Kalbakken, da.

    Men det var jo bare baksida av fruktdisken.

    Så at det skulle være så viktig, det skjønte ikke jeg men.

    (Men det var kanskje noen andre som skjønte det).

    For jeg prioriterte jo forsiden av disken.

    Siden det var den siden, som kundene så, når de kom inn i butikken, da.

    Og fruktsalget hadde vel ikke gått noe ned, etter at jeg begynte som butikksjef der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis vi skulle fått ned svinnet, i frukta der.

    Så kunne vi kanskje gjort det, som på Rimi Nylænde.

    Nemlig at vi kunne ha lagt all frukta, over i bare den laveste typen, av grønne IFCO-kasser, da.

    Men så langt kom jeg ikke, på Rimi Kalbakken, at jeg turte å foreslå det.

    For jeg fikk jo han assistent Kjetil Prestegarden i strupen, fra dag en der, så.

    (Må man vel si).

    Men det her var litt flaut da, må jeg innrømme.

    Da han Norgesfrukt-konsulenten dukka opp der.

    For å forklare meg om hvordan de her fruktdiskene vanligvis ble bygget opp, da.

    For det var det ingen som forklarte meg, da vi fikk ny, lignende fruktdisk, på Rimi Nylænde, like før jul, i 1998, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Rimi Kalbakken.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 70: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IX

    På den tiden her, (i tida rundt 1993 til 1995), så var det også en medarbeider, som het Kjetil, som jobba, på Rimi Nylænde.

    Han kunne minne litt om Bjørn Dæhli kanskje, i tonen og væremåten.

    (Selv om jeg ikke kjente han Kjetil så bra).

    Han Kjetil, han jobba bare som ekstrahjelp, et par dager i uka, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    Og i sommerferiene, så hadde han også en ekstrajobb, i Veidekke, (eller noe), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de episodene, som jeg spesielt husker han Kjetil fra.

    Det var den gangen, (som han satt i kassa vel), og plutselig sa til meg, at jeg måtte kjøpe meg noe mer, av ‘375’.

    (Mens Morgan Lunde, (eller hvem det var igjen), hørte på, i den andre kassa vel).

    375, det var PLU-koden, (den koden kassererne måtte slå inn på kassa), for små flasker, (0.33 liter), med Ringnes-pils.

    Og jeg hadde jo pleid å være en del ute på byen, før jeg så slutta å gå så mye ut på byen vel, i en periode.

    Om det kan ha vært fordi at hu Maylinn flytta inn, på Ungbo der, og at jeg ikke likte så godt å ‘vorse’ aleine, i stua der lenger, da.

    Eller om det kanskje var fordi at jeg fikk den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, og også etterhvert begynte å ta kjøretimer.

    Uansett hva grunnen var igjen, så hadde jeg liksom pleid å kjøpe en six-pack med Ringnes-pils, hver fredag, (eller noe), som jeg hadde frihelg, i en periode, da.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Men den six-packen, den drakk jeg ikke alltid opp, den samme helgen.

    Men jeg syntes vel at de små Ringnes-øl-ene, på Rimi, var så billige, da.

    Så jeg hamstret liksom noen av de six-pack-ene, da.

    For penger spart er jo penger tjent, liksom.

    Så da han Kjetil begynte å mobbe meg, (eller hva man skal kalle det).

    Og sa at jeg måtte kjøpe mer 375.

    Så kunne jeg bare svare han det, (i en litt påtatt ovenpå tone da), at ‘jeg har et helt kjøleskap med 375 hjemme’.

    Men da sa jeg vel ikke det, at dette her var et ganske lite kjøleskap som fint fikk plass under kjøkkenbenken, vel.

    Og jeg nevnte vel heller ikke noe om det, at jeg bodde på Ungbo, tror jeg.

    For jeg skjønte vel ikke helt hvorfor han Kjetil ba meg om å kjøpe mer øl.

    Men jeg prøvde nok å være litt morsom tilbake, da.

    (Og liksom fleipe det her litt bort, da).

    For jeg likte vel ikke helt det, å ha medarbeiderne for nære innpå meg, den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg ville vel liksom ha litt ‘armslag’ rundt meg da, (eller hva man skal kalle det igjen).

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud, (eller om det var fra Rimi Trosterud), hu hadde jo sagt til meg det, at jeg måtte være streng mot medarbeierne, hvis ikke så ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg ‘upopulære’.

    (Og jeg husker at jeg dreiv og hadde det kjente engelske ordtaket, (fra filmer osv.), som heter ‘don’t mix business and pleasure’, i bakhodet en del, mens jeg jobba, som leder, i Rimi, da.

    For når man jobber som leder, så har man makt.

    Så da kan man liksom ikke tulle så mye med damene, for eksempel, på jobben, som hvis man bare hadde vært en vanlig medarbeider, da.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, som leder, på Rimi Nylænde.

    Så sa jeg til han Kjetil det, (husker jeg).

    At om ikke han kunne gjøre en ting til, før han tok helga.

    Også sa jeg det, at ‘er det ikke digg å ha fri hvis man er litt sliten, da?’.

    (Noe sånt).

    Men da svarte vel ikke han Kjetil noe, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at jeg syntes at det var litt sånn selv, på den her tida.

    Det var ihvertfall sånn at jeg likte å trene og sånn.

    For å få litt endorfiner i blodet, (heter det vel).

    Siden jeg jo hadde hatt problem med depresjon da, vinteren 1991/92, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Så likte jeg litt det, å ta meg ut litt, ved å trene eller jobbe ganske hardt, da.

    For endorfiner er jo kroppens eget morfin, (mener jeg å ha lest, i VG eller Dagbladet, eller noe sånt, vel).

    Så hvis man jobber eller trener ganske hardt, så føler man seg ikke så deprimert, da.

    Siden kroppen da produserer noe som heter endorfiner, som får en til å føle seg litt bedre, da.

    Og det trengte nok jeg, på den tida her, (vil jeg si, ihvertfall).

    For det var et ganske kjedelig og trist liv jeg levde, (må jeg vel si).

    For det er vel for eksempel ikke akkurat som å spise lykkepiller, å dele bosted, med søstera mi Pia, (for å si det sånn).

    Hu er vel mer sånn at hu er destruktiv, (må man vel si), og konstruerer konflikter osv., vel.

    Og liksom overdramatiserer, da.

    Eller sier og gjør rare eller uforståelige ting, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjelder PLU-kodene, på Rimi.

    Som han Kjetil, fra Rimi Nylænde, spurte meg om.

    Så var det jo ikke sånn, at PLU-koder var noe som var ukjent for meg, selv om jeg på den her tiden, jobbet som leder, i Rimi.

    Nei, jeg hadde jo fortsatt nesten alle PLU-kodene, til Rimi, i hue.

    For jeg pleide jo å avløse pauser, i kassa, som leder, i Rimi.

    Og fra den tiden før jeg ble leder, så hadde jeg jo sitti mye i kassa, på Rimi Munkelia, Rimi Nylænde, Rimi Skullerud, Rimi Karlsrud, Rimi Askergata, Rimi Bøler og Rimi Oppsalstubben.

    Det var sånn, den første tida, som jeg jobba, (de tre faste vaktene i uka), under Kristian Kvehaugen, på Rimi Nylænde, at jeg satt mer eller mindre fast i kassa vel.

    Og det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    At jeg satt for det meste i kassa der, både før og etter at jeg var ferdig, med militæret.

    (For der hadde de jo både Terje Olsen og Terje Sjølie, som begge var noen racere, på gølvet.

    Og de hadde jo begge begynt å jobbe, i den butikken, før meg).

    Og jeg var jo vant til å huske PLU-koder, fra den tida jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.

    Og ikke minst fra den tida, som jeg jobba, på CC Storkjøp, (det året jeg var russ, i Drammen), skoleåret 1988/89.

    For på CC Storkjøp, på slutten av 80-tallet, så var det akkurat sånn som det var, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996, nemlig at det ikke var scanner i kassene der.

    Sånn at alle varene, (mer eller mindre, ihvertfall), enten måtte prises eller stå i PLU-listene, (som hang i kassa).

    Selv om det var sånn, ihvertfall på CC Storkjøp, husker jeg.

    At en god del av de mest solgte varene, ikke ble prisa.

    Når det gjaldt hermetikkbokser, (med middagsmat), som solgte mye, for eksempel, (husker jeg).

    Så det var en god del priser, på CC Storkjøp, som vi kassererne der, måtte ha i hue da, (husker jeg).

    Så det å sitte i kassa, på Rimi Nylænde, det var ikke så utrolig vanskelig for meg, som hadde jobba, på CC Storkjøp.

    (Når det gjaldt å slå inn varene på kassa, ihvertfall).

    For sånn var det ikke i Rimi, at en del varer hverken ble prisa eller stod i PLU-listene.

    (Selv om det hendte at Elisabeth Falkenberg vel noen ganger slurva litt, med prisinga av varene.

    Hvis det ikke var Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som var den verste synderen, når det gjaldt å slurve, med prising av varene, da).

    Så på det punktet, så var Rimi bedre enn CC Storkjøp, vil jeg si.

    Selv om Rimi jo også hadde en god del større sortiment, enn CC Storkjøp.

    For på CC Storkjøp, så var det vel cirka bare 500 vareslag, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

    Mens på Rimi, på begynnelsen av 90-tallet, så var det kanskje bortimot 2000 vareslag, (eller noe sånt), da.

    Så jeg visste hva en PLU-kode var, (for å si det sånn).

    Da han Kjetil begynte å bable om 375, til meg.

    Men han Kjetil, fra Rimi Nylænde, og meg.

    Vi kjente jo ikke hverandre så bra.

    Så det er mulig at han ikke trodde at jeg kunne en eneste PLU-kode også.

    (For alt hva jeg vet).

    For på den tida, som jeg jobba mellomvakter, i kassa, på Rimi Nylænde.

    Så jobba vel han Kjetil seinvakter vel, (vil jeg tippe på).

    Så det var ikke sånn at Kjetil fra Rimi Nylænde og jeg, pleide å sitte dagen lang, i to kasser, ved siden av hverandre.

    (Og hjelpe hverandre hvis det var noen koder vi ikke huska, osv).

    Sånn som Knut Hauge og meg, (og også James og meg), hadde gjort, i noen uker/måneder, på Matland/OBS Triaden der.

    Nei, Rimi Nylænde var en mye mindre butikk, enn OBS Triaden.

    OBS Triaden kunne ha en dagsomsetning, på enkelte lørdager, på over en million kroner, (husker jeg).

    Mens Rimi Nylænde sjelden hadde mer enn en halv millioner kroner, i ukesomsetning.

    Så Rimi Nylænde måtte være åpen i cirka 12-14 dager da, for å få en million, i omsetning.

    (Noe sånt).

    Så hvis man sier at Matland/OBS Triaden, var en cirka ti ganger så stor butikk, (omsetningsmessig), som Rimi Nylænde.

    Så blir det vel omtrent riktig, vil jeg tro.

    Så mens det vanlige var å ha åpent 10-20 kasser, på lørdagene, på Matland/OBS Triaden.

    Så var det vanlige, på Rimi Nylænde, å ha åpent 1-2 kasser, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg skal forresten ikke si det helt sikkert, at det var PLU-koder, i kassene, på CC Storkjøp.

    (Da jeg jobba der, på slutten av 80-tallet).

    Det er mulig at vi bare slo inn prisene der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, (når jeg tenker litt mer på det her), at det kun stod prisene, på kassalappene, hos CC Storkjøp, (på den her tida).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men det her er jo nå mer enn tjue år siden.

    Så jeg tørr ikke å si det her helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII

    Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.

    Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.

    Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.

    Både i russetida, og i årene etterpå.

    Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.

    Og så videre.

    Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.

    Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).

    Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.

    Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.

    (Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.

    Noe sånt).

    Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.

    Og som folk gratulerte og sånn.

    Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.

    Og på hva som var så spesielt med han karen.

    Jeg stod der og kjeda meg da.

    Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.

    (Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).

    Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje et homsested det her.

    Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.

    (De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.

    Noe sånt).

    Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.

    Men det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.

    Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.

    (Ei med mørkt hår vel).

    Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.

    Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.

    Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.

    Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    At de fortsatt så små ut.

    Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.

    Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.

    Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.

    Men men.

    Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.

    Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.

    (Mener jeg å huske).

    En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.

    (Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    (Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?

    Hvem vet.

    Hm).

    En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.

    Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.

    ‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.

    (Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).

    Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.

    Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.

    Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.

    (Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.

    (Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).

    Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 83: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    For kundene, på Matland/OBS Triaden, så var det nok ikke så lett å forstå det, at ferskvareavdelingen, på Matland, (og cirka det første året, når det het OBS Triaden vel), var et eget firma.

    Ferskvareavdelingen var eiet av en kar, i 40/50-åra vel, med et litt langtrukkent, (eller om det heter pløsete), ansikt, og med ringer under øya, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om det var dette som grunnen.

    Men jeg hadde reservasjoner, når jeg satt i kassa, mot å ringe ferskvaren og for eksempel spørre om en pris, husker jeg.

    De folka i ferskvaren, de var gjerne litt mer ‘tøffe i trynet’, må man vel si, enn de som jobba i ‘vårt’ firma da.

    Så sånn var det, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel forresten spesielt hu Anka, (ble hu vel kalt), og hu dama i 50-åra.

    (Som begge jobba i ferskvareavdelingen da).

    Som jeg hadde problemer med, i begynnelsen der.

    Begge de gikk jo i kassa mi, på travle vakter, (for eksempel lørdager da), når jeg var ny på Matland/OBS Triaden der.

    Og henta seg røyk, et par ganger cirka, hver av dem vel.

    Og de sa da, at de henta røyken nå, også skulle de betale seinere på dagen.

    Siden det var lang kø, eller noe, da.

    Men de kom aldri og betalte, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg sa fra om det her, en gang, på spiserommet.

    Til hu Anka, (var det vel), at hu måtte komme og betale røyken sin.

    Men hu kom ikke og betalte da heller, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men etter at jeg sa fra, til hu Anka, på spiserommet, om det her da.

    Så slutta vel både hu Anka og hu eldre dama, å gå til kassa mi, for å be om røyk, uten å betale da.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Jeg tror at de slutta å gå i kassa mi punktum, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Noe sånt).

    Så de fikk kanskje ‘et horn i siden til meg’ da, etter at jeg sa fra om at hu ene på ferskvareavdelingen der, måtte huske å betale røyken sin da.

    På spiserommet den gangen.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også at jeg overhørte en samtale, mellom han med mørk blond hockey-sveis vel, (som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2), og hu Anka, (var det vel), på spiserommet der da.

    Mens jeg hadde pause da.

    (Disse folka fra ferskvaren, de hadde vel ofte et ganske høyt lydnivå, inne på det spiserommet, (og sikkert ellers og), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da sa vel hu Anka, til han med hockey-sveisen, at hu eldre dama, (som jeg ikke husker navnet på nå), hadde vondt i armen, eller noe, da.

    ‘Å, da er det ikke bare hue det er noe gæernt med da’, svarte han med hockey-sveisen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ferskvaren ble lagt ned.

    Så var vel grunnen som ble sagt, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall, selv om vel dette kanskje høres litt rart ut. Men jeg satt jo bare i kassa, så jeg kan nok ha misforstått dette og).

    Og det var noe med de runde fiskepuddingene.

    Som var prisa, til 14.90.

    At de gikk inn til 9.90, i kassa.

    Fløtepuddinger, het vel de.

    Men om det bare er jeg som husker feil, det er mulig.

    Men jeg husker at han tidligere eieren, skula stygt på meg, (vil jeg si).

    Den siste dagen han jobba vel.

    Mens han gikk rundt i butikken sammen med butikksjef John Ellingsen, var det vel.

    Så sånn var det.

    Et sånt skulende/stygt blikk, fra en ganske tøff kar vel, i 40-50-åra, som så herja ut, med ringer under øya og med et litt pløsete ansikt vel.

    Det blikket husker jeg enda, at jeg fikk, en gang jeg bare satt i kassa der, på OBS Triaden, husker jeg.

    Men hva det blikket skulle bety, det veit jeg ikke.

    Men de brukte kanskje meg som syndebukk da, for at ferskvareavdelingen gikk konkurs, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På CC Storkjøp, i Drammen, så hadde vi jo ikke hatt skanner-kasser, men bare PLU-kasser.

    Men på Matland/OBS Triaden, der var det scanner-kasser da.

    Og da var instruksen sånn, at vi som satt i kassa, vi skulle slå inn alle tallene, på EAN-koden, på varen, hvis ikke varen gikk an å scanne, i kassa da.

    For hvis trykket, på etiketten, til varen, var utydelig.

    Så hendte det, at varen ikke lot seg scanne, i kassa da.

    Og etiketten på de fløtepuddingene, som var runde.

    (Altså de var ikke pølseformede, som fiskepuddingene.

    Men de var runde hvis man så på de ovenfra da, mener jeg å huske).

    De etikettene, de var sånn, at strekkoden var trykket utydelig da, (eller noe).

    Sånn at de sjelden gikk inn i kassa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da, så var instruksen, til oss i kassa.

    At vi skulle slå inn hele EAN-koden da.

    Som var på elleve siffer, eller noe, (var det kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var instruksen sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at hvis det stod forskjellig pris.

    På varen.

    Og på kassa, når vi scannet varen/slo inn EAN-koden.

    Så skulle vi i kassa, ta den prisen, som var lavest.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For vi i kassa, vi kunne jo ikke vite det, hvilken pris, som stod på for eksempel fløtepuddingen, borte i ferskvareavdelingen.

    Og det hendte ganske ofte, at prisen som stod på varen og prisen som varen ble skannet til, var forskjellig.

    Og vi i kassa, vi kunne jo ikke gå rundt i butikken, hver gang dette hendte, for det hendte rimelig ofte da.

    Og det var jo heller ikke sånn at jeg pleide å kjøpe fiskepudding, og spise det til middag selv, liksom.

    Så det er mulig at det stod 9.90, på labelen og, til fløtepuddingen, det er mulig.

    Det her er bare noe jeg tenkt på, og nesten hatt mareritt om vel, i forbindelse med at han eieren av ferskvareavdelingen, som gikk konkurs, på OBS Triaden der, så så stygt på meg vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg tenker på det her, så husker jeg også hva han Per, som bodde i samme Ungbo-leilighet som meg, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (fra sommeren/høsten 1991), jobba med.

    (Noe jeg ikke kom på, i det kapittelet, jeg skrev, om da jeg flytta inn på Ungbo der).

    Og han jobba nemlig i Nordfjordkjøtt, (mener jeg å huske), som sjåfør, eller noe, vel.

    For jeg husker nemlig det, at jeg sa fra til han Per, om at det var det samme problemet, med mange av Nordfjordkjøtt sine pålegg-pakker.

    Som med den tidligere nevnte fløtepuddingen da.

    Nemlig at de påleggene fra Nordfjordkjøtt, ofte ikke scannet, i kassa da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg jobba ganske mange vakter, i de travleste kassene, på OBS Triaden.

    Så jeg hadde det problemet, kanskje hundre ganger, eller noe.

    (Hvis ikke enda fler ganger da.

    Hvem vet).

    Det året jeg hadde det halvt år heltidsvikariatet blant annet der, på OBS Triaden da.

    Så jeg burde vite hva jeg prata om, (mente jeg ihvertfall).

    Men han Per, han nekta da.

    Han sa at det hadde de aldri hørt noe om tidligere.

    Så han ville ikke helt tro på meg, tror jeg.

    Men jeg mener helt bestemt, at det ofte var sånn da, at etikettene til Nordfjordkjøtt-pålegg-pakkene, var dårlig trykket da.

    Sånn at varen ikke skannet i kassa da.

    Og da måtte kassereren slå inn alle de elleve sifrene da, (eller hvor mange sifre det var igjen), for å få varen til å skanne da.

    Og da ville kanskje folk som var nye i kassa, osv.

    Eller som var veldig stressa eller slappe/giddalause kanskje.

    De ville nok da muligens bare slå en pris, på de varene.

    (Inn på ‘kolonial’-knappen, eller noe).

    Sånn at salget ikke kom inn på data-systemet, til butikken da.

    Så jeg prøvde å gi han Per og Nordfjordkjøtt, et nyttig tips da, til hvordan varene deres kunne bli bedre da.

    Men dette rådet mitt, det kom nok ikke helt fram til Nordfjordkjøtt, tror jeg.

    Det rådet mitt, det stoppa nok hos han Per, som mente han visste bedre da.

    Enn meg, som hadde sitti mer en tusen timer sikkert vel, i kassa på OBS Triaden der da.

    (Noe sånt ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 73: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Når en flaske knuste, på OBS Triaden, så hendte det at jeg måtte tørke opp, husker jeg.

    På begynnelsen av 90-tallet, så hadde vel ikke plastflasker blitt så vanlige.

    Og 1.5 liters plastflasker kan faktisk også knuse/sprekke, hvis de faller ned i gulvet, husker jeg, fra da jeg jobba på OBS Triaden.

    Men en gang, som jeg måtte tørke opp, så var det ikke cola, som jeg måtte tørke opp, for å si det sånn.

    Ei mor, i 30-40-åra vel, gikk og leide sin datter, på 1-2 år vel, gjennom butikken.

    Plutselig satt dattera seg ned på gulvet, og begynte å tisse, midt i en av de største midtgangene, på OBS Triaden der.

    Oppå marmoren der da, som de hadde på gulvet der.

    Og da måtte jeg tørke opp, siden jeg var den OBS Triaden-medarbeideren, som var nærmest, da dette skjedde.

    Da var det bare å finne masse tørkepapir, på lageret, og hive på veldig mye tørkepapir, sånn at man slapp å ta i sølet.

    Og så hive tørkepapiret et sted inne på lageret da.

    Etter å kanskje ha fraktet det inn dit i en tom pappkartong, eller noe, da.

    Så det var mye rart som skjedde, når man jobbet der, på Matland/OBS Triaden der, det er helt sikkert.

    Det var mange rare kunder osv., må man nok si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det kunne også være vanskelig, å få tatt spisepause, når man jobba på Matland/OBS Triaden, spesielt på lørdager.

    Når man gikk rundt i butikken, for å finne seg noe brødmat, brus eller pålegg da.

    Så ville butikken på lørdager være så stappa full av kunder, at man mens man gikk rund i butikken, for å handle lunsj, kanskje kunne bli stoppa, 3-4-5-6 ganger, av kunder, som lurte på hvor det og det var hen da.

    Og da kunne det være vanskelig å finne det, husker jeg.

    Ihvertfall den første tida, som jeg jobba der.

    For Matland/OBS Triaden, det var et veldig stort hypermarked da, med mange hundre meter, med hyller da.

    (Uten at jeg vet nøyaktig hvor mange hundre meter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg bodde på Abildsø vel, så var jeg og besøkte Axel og dem, på Furuset.

    Og når Axel og jeg, var inne i kiosken, (en invandrer-kiosk), på Furuset-senteret der.

    Så regna det fælt, (husker jeg).

    Også la jeg paraplyen min, oppå en isdisk, (eller noe), inne på Furuset Senter-kiosken der da, husker jeg.

    Siden det var rimelig våt da, (var det vel antagelig).

    Og da, så var det noen vietnamesiske unggutter, inne i kiosken.

    Som gikk ut, like etter at Axel og jeg, gikk inn i kiosken der vel.

    Og de tror jeg at må ha rappa paraplyen min da.

    For den var plutselig borte derfra da.

    Så på Furuset, der måtte man holde på det man hadde, hvis ikke så ble det borte da, kunne det virke som.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke om jeg har skrevet om det her før, i Min Bok 2.

    Men en gang, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Det året jeg bodde på Abildsø).

    Så var jeg på besøk hos Arne, Mette og Axel da, på Furuset.

    Også skulle jeg ta T-banen tilbake til Jernbanetorget.

    (For å ta 71-bussen videre hjem til Abildsø derfra da).

    Og når T-banen kommer til Haugerud, (var det vel).

    (En mørk høst eller vinterkveld vel).

    Så stopper plutselig T-bane-toget opp.

    For da hadde visst T-banen kjørt over noen, som hadde liggi, på skinna da.

    Jeg så ikke liket selv.

    Men jeg hørte noen lokale ungdommer, (var det vel), som sa at, ‘det et beina som ligger der altså’.

    Men det var så mørkt, så jeg så ikke noe selv da.

    Og jeg prøvde heller ikke å se for mye, under T-banen der da.

    Men jeg prøvde å oppføre meg som de andre der, og de fleste gikk bort derfra da.

    Også spleisa de fleste av passasjerene på å taxi, ned til Sentrum da.

    Og jeg spleisa på en taxi, sammen med 3-4 andre da.

    (Men jeg satt ikke i den første taxien akkurat).

    Og da jeg prata om det her, sammen med de ungdommene, som pleide å henge, på Abildsø-kiosken der, en gang.

    Så hadde de også hørt om den her ulykken da, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg var på helgebesøk, hos bestemor Ågot, på Sand, (det samme året da).

    Så kjeda jeg meg en fredags eller lørdagskveld, husker jeg.

    Og da ringte jeg til kontakttelefonen, i Drammen, fra telefonen, inne på kontoret, (til Strømm Trevare), i huset til Ågot der, husker jeg.

    Og da fortalte en på kontakttelefonen, at han var patolog, eller noe da.

    Og at han fikk inn lik etter ulykker, (eller noe sånt da).

    Og da nevnte jeg den her T-bane-ulykka da, på Haugerud der, (når jeg hadde sitti på T-banen da).

    Og da sa han på kontakttelefonen, at ‘han kom i tre deler han’, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For da syntes jeg at det ble litt vel mye detaljer liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg møtte Pia, inne i Oslo, etter at hu hadde vært på en båt, til Danmark, eller noe sånt vel.

    (Kanskje fordi at hu hadde vært i Spania, med en sånn turbuss, som hu ihvertfall dro på en gang, sommeren 1989, sammen med Cecilie Hyde).

    Det kan ha vært den gangen, som Pia og jeg, lå over, hos Magne Winnem der, på St. Hanshaugen.

    Sommeren 1991 vel.

    Før Pia flytta til Oslo selv kanskje.

    Ihvertfall så var det en gang, som jeg møtte Pia, etter at hu hadde vært med en danskebåt vel.

    Og da skulle hu møte en kar, i Niels Juels gate, eller noe.

    En som hadde vært med danskebåten vel.

    Uten at hu hadde hengt sammen med han, i Oslo, og liksom vært forelska da.

    Men hu bare dro til han om kvelden og natta vel.

    Natta før hu overnatta hos Magne Winnem kanskje.

    Noe sånt.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg vet ikke om Pia hadde laget noen spesiell avtale, med han karen, (i 20-årene vel), som bodde i Niels Juels gate, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nei, jeg sjekka Google Maps nå.

    Det var en kar, i Nordahl Bruns gate, som Pia møtte, mener jeg.

    (Det var ihvertfall snakk om en sidegate til Ullevålsveien, det husker jeg i hue, for jeg tror jeg måtte følge Pia, på veien dit, eller noe).

    Etter at hu hadde vært på danskebåten sammen med han da.

    Hu liksom bare ‘måtte’ dit, virka det som for meg.

    Hu sa vel noe sånt som at, ‘jeg må til han i Nordahl Bruns gate jeg’, eller noe sånt, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Når jeg prøvde å avtale om vi skulle ligge over hos Magne Winnem, eller noe, da.

    Mens vi var på byen og tok noen øl kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 51: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    I romjula 1990, (var det vel), så dro Arne, Mette og Axel, på biltur, opp for å besøke mora til Arne Thomassen, oppe i Nord-Norge.

    (Var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette ble noen ensomme dager for meg, husker jeg, som da var vant til å ha folk rundt meg.

    Jeg dro ikke ut på nyttårsaften, (husker jeg), kanskje fordi jeg hadde jobba mye, på OBS Triaden, som nettopp hadde skifta navn, fra Matland, og som hadde veldig mange kunder, i desember 1990, og jeg ble bedt om å jobbe mye overtid, så jeg jobba vel cirka 200 timer kanskje, i desember 1990, (hvis jeg husker det riktig).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg såvidt klarte å få tatt på meg jappe/’party’-dressen min, for å se, om det var noe liv, på Furuset der, ved midnatt, på nyttårsaften.

    Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg pleid, på 80-tallet, å se på rakettene, på nyttårsaften.

    (Og dessuten skyte opp min del av raketter da).

    Men jeg syntes ikke at det var så mange nyttårsraketter, (som jeg kunne se ihvertfall), i Groruddalen.

    (Selv om det var en god del da).

    Og en av naboene, (som bodde like ved der Obi og Orji bodde vel), sa ‘godt nyttår’ til meg, da jeg gikk en runde rundt, for å se på raketter osv. der, (husker jeg).

    Men Høybråten/Furuset var ikke akkurat noe særlig ‘fest-sted’, syntes jeg.

    Så dette var en veldig kjedelig nyttårsaften, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mens Mette, Arne og Axel, var i Nord-Norge, at jeg kjeda meg så mye, at jeg ringte til hu Ragnhild fra Stovner, igjen.

    Hu sa det var greit, at jeg kom på besøk.

    Men dette var ikke noe hyggelig besøk, sånn som jeg husker det.

    Hu Ragnhild fra Stovner, hu hadde siden sist, fått seg en leieboer, som hadde cerebral parese, (heter det vel).

    Så han hadde sånne spasmer, (heter det vel), når han gikk rundt i stua der da.

    Og han og Ragnhild, de gikk også bra sammen, og liksom lo litt av meg da, (som var litt nedfor og overarbeidet vel).

    Så jeg følte meg litt fryst ut og da.

    Så dette var den siste gangen, som jeg dro for å besøke hu Ragnhild fra Stovner, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter det, så har jeg aldri sett hu Ragnhild fra Stovner igjen, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matland/OBS Triaden, det var vel en av de største og beste matbutikkene, i Norge, på den tiden som jeg begynte å jobbe der.

    (Må man vel si).

    Jeg mener å huske å ha sett en sånn liste, over omsetningen, for de største supermarkedene i Norge, i et bransjeblad, som lå på spiserommet, (mener jeg), på OBS Triaden der, (en gang).

    Og da mener jeg å huske det, at OBS Triaden, var blant de 10-20 matbutikkene, med størst omsetning, i Norge, et av de første årene, på 90-tallet.

    (Såvidt slått av Maxi på Skårer vel.

    Som lå noen få hundre meter i retning av Lørenskog, fra der Triaden lå da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satt jo i kassa der, siden det var den jobben som var ledig, når jeg søkte om jobb der.

    Og siden jeg hadde sitti mest i kassa, da jeg jobba på CC Storkjøp, ved siden av skolen, det året jeg var russ, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Det var vel cirka 15-20 kasser der, på Matland/OBS Triaden, da jeg begynte å jobbe der.

    Matland hadde vært en rimelig kjent butikk.

    Som ble åpnet under jappetida vel.

    Gulvet var visst av marmor.

    Og seinere, da jeg jobba i Rimi vel, så ble jeg mobba, av noen fra en annen Rimi vel, siden marmorgulvet hadde en tendens til å sprekke, når man kjørte med jekketralle over det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel cirka 10-12 personer, som jobba heltid, i kassa der, på OBS Triaden.

    De jeg jobba på skift med.

    Det var Elin og Brit, som var to mørkhårede søstre, fra Trøndelag, og som begge var rundt 20 år gamle vel.

    (Elin var vel et år eller to eldre enn Brit vel).

    Også var det Knut Hauge, fra Vestlandet, (som jeg nevnte i det forrige kapittelet av Min Bok 2), og hans samboer, Lene, som var fra Rælingen.

    Dette paret hadde også bodd i Drammen faktisk, et år eller to tidligere.

    De hadde studert media, (var det vel), på Danvik Folkehøgskole, (tror jeg at den skolen heter), en skole som ligger ikke så langt unna Drammenshallen vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matland/OBS Triaden og Maxi Skårer, (og vel også et supermarked på Metro-senteret, som lå mellom Triaden og Maxi Skårer), disse supermarkedene, (på Lørenskog da), det var forresten de samme butikkene, som hu Førstedama, på CC Storkjøp, som bodde på Bergeråsen, og som kjørte så sakte på Drammensveien, (som jeg har skrevet om i Min Bok), dro på en slags studietur til, og skrøyt fælt av da, en gang jeg jobba på samme skift som henne, på CC Storkjøp, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En historie, fra Matland sin storhetstid, (på slutten av 80-tallet vel), den gikk forresten ut på det, at dem hadde et kjempebra tilbud, på klementiner.

    Og da hadde dem vært utradisjonelle.

    Også hadde dem visst bare helt klementinene ut på gulvet.

    For de hadde sikkert villet ha en veldig stor eksponering da, for da selger man også mer frukt, (har jeg lært seinere).

    Men dette var en litt ‘cowboy-aktig’ måte, å selge mat på da.

    (Selv om det er skall på klementinene da).

    For da jeg jobba som butikksjef i Rimi, så lærte jeg det, at det ikke var lov, å selge mat, som bare stod plassert rett på gulvet.

    Det måtte være en disk, (eller i det minste noen tomkasser), under varer som for eksempel potetsekker, osv.

    I tilfelle noen sølte på gulvet.

    Og i tilfelle dette var kjemikalier, eller noe.

    Da kunne disse kjemikaliene, (eller hva det nå kunne være), forurense matvarene da.

    Så det var ikke lov da, å selge mat som bare stod plassert på gulvet, (i butikken), lærte jeg, da jeg jobba som leder i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror forresten også at han Kenneth, (som var i slutten av tenårene vel), fra Høybråten, (som seinere fikk sparken, på grunn av underslag), også jobba på samme skift, som Elin, Brit, Knut Hauge, Lene og meg, (hvis jeg husker det riktig).

    Han Kenneth, han begynte plutselig å prate om, at han pleide å gå mye på bingo, osv.

    Og han fikk sparken etterhvert.

    (Hørte jeg vel av Lene og Knut Hauge).

    Fordi han hadde putta for lite penger, oppi oppgjørsposene.

    Han hadde sagt at han skrev feil, på oppgjørslappen.

    Også hadde han bedt om ny lapp.

    Også hadde han skrevet forskjellig da, på den lappen som banken fikk, og den lappen som butikken fikk.

    Så det tok vel noen uker da, før OBS Triaden merka det, at han Kenneth tulla med underslag da.

    Så Kenneth fikk dratt mye på bingo, i noen uker, (var det vel), før han fikk sparken da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var rimelig kjipt for meg, forresten, når han Kenneth fikk sparken.

    For siden at de andre folka, på skiftet vårt.

    (Nemlig Brit og Elin, og Knut Hauge og Lene).

    Siden de liksom var som to ‘radar-par’.

    Så ble det sånn, at det hendte, at Kenneth og jeg, hadde spisepause samtidig, osv.

    Så for de folka som jobba på gulvet og i ferskvaren, osv., på Matland/OBS Triaden.

    Så virka det kanskje sånn, som at Kenneth og jeg, var kamerater, og kjente hverandre, fra før vi begynte å jobbe der.

    Siden vi begge begynte å jobbe der, på cirka den samme tida.

    Og siden vi begge jobba på samme skift, og pleide å ha sitte å preike sammen der, i matpausene osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kassasjefene på OBS Triaden, det var ei finsk dame, ved navn Helene, som snakka svensk da.

    Hu hendte det ganske ofte at jeg satt på med hjem, etter jobben, etterhvert, når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (husker jeg).

    Ei annen av kassalederne, det var ei dame i begynnelsen av 40-åra vel, fra Romerike vel.

    Og hu sleit litt med, at hu hadde mista sønnen sin, skjønte jeg, fra hva jeg hørte der, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei tredje kassaleder, (som vel muligens begynte der, etter at hu i 30/40-åra slutta), det var Carmen, som var fra Korea eller Thailand, (eller noe), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i et drøyt års tid vel.

    Så skjedde det, at Carmen og Helene, de begynte begge å jobbe, for sin tidligere sjef Paulsen, på Rema, på Furuset Senter.

    Men der ble ble de litt degraderte da forresten, (husker jeg), for der måtte de sitte i kassa selv, istedet for å være kassaledere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei fjerde kassaleder, det var ei som het Liss.

    Hu jobba bare som kassaleder, på deltid vel.

    Og hu pleide noen ganger å ta samme buss som meg, hjem fra jobb, husker jeg.

    Liss bodde på Karihaugen, i noen høyblokker der, mener jeg.

    Og Karihaugen lå et par stoppesteder, før mitt stopp, som var Furuset da.

    Og et stopp før mitt nye stopp, etter at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var stadig noen som fant på et eller annet ‘krumspring’, når det gjaldt fester eller sammenkomster, når jeg jobba på OBS Triaden der, husker jeg.

    Jeg husker at jeg ble invitert, til hu finske Helene, sin 30-års dag, som hu hadde i et leid lokale, på Grorud vel.

    (Ved T-banen på Grorud der, (et eller annet sted), mener jeg at det var).

    Selskapslekene der, de var litt drøye vel.

    Man skulle gå med en kinakål, (eller noe), mellom beina, i en slags stafett vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener at Liss og Fanney, (fra Island, som jobba deltid, i kassa, på OBS Triaden, og som seinere ble min nabo, og bodde i samme oppgang som meg, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, og som også kjente min lagfører, i Geværkompaniet, nemlig Marvin Bricen, fant jeg ut seinere, da jeg avtjente førstegangstjenesten da).

    Liss og Fanney, de gjorde et poeng av, (mener jeg å huske), at jeg hadde vært for ivrig, når jeg skulle gi kinakålen videre, til hu eldste kassalederen der, for den måtte jeg plassere mellom beina på henne da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så de lo av meg da, siden jeg var dum i fylla da, (hvis jeg husker det riktig).

    Helene var forresten sammen med en Matland/OBS Triaden-kunde, som hu hadde blitt kjent med, mens hu satt i kassa selv, (husker jeg, at hu fortalte en gang).

    Jeg chatta såvidt litt med han, (på den festen til hu Helene vel), og han var fra Abildsø, (mener jeg å huske), hvor jeg jo selv hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Jeg tulla litt med Helene, da jeg hørte om det her forholdet, forresten.

    Og spurte henne om hu fikk lov til å sitte i kassa, av han typen sin da.

    (I tilfelle hu ville møtt en ny ‘kavaler’ da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble forresten ganske skandale, på Helene sin 30-årsdag, oppe på Grorud der, husker jeg.

    Mora hennes, hu var jo den gamle hora, (mener jeg at det ble sagt noe lignende av, ihvertfall).

    Og hu dansa jo sånn veldig våget, ute på dansegulvet der da, (husker jeg), mens hu løfta skjørtet sitt veldig høyt da, kjempelenge, sånn at alle kunne glane, så mye de ville, på trusa hennes da.

    Og da husker jeg at Knut Hauge og Lene, de syntes synd på hu Helene da, som fikk ødelagt 30-års dagen sin, av hu fæle mora si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge og Lene de fant en gang ut, vinteren 1990/91 vel, at vi folka på OBS Triaden, vi skulle dra på slalomtur da.

    Jeg var jo fra et sted med slalombakke, (nemlig Berger).

    Men jeg hadde jo aldri stått på slalom før.

    For jeg hadde ikke slalomski, og jeg hadde ikke noe interesse for å stå på slalom heller liksom.

    Jeg hadde nok med å spille fotball, for Berger IL, og å kjempe mot mine ‘demoner’, altså problemene jeg hadde, med å være nedfor, osv., siden faren min lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.

    Så selv om søstera mi og Christell, (og vel også Jan og Viggo Snoghøy), alle stod på slalom vel.

    Så hadde ikke jeg selv engang prøvd å stå på slalom.

    Så her kan man se det, at Pia og jeg, (for eksempel), ikke var i den samme familien da.

    Jeg var på en måte min egen familie da.

    Og faren min, Haldis, Pia, Christell, Jan og Viggo, de var egentlig en annen familie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg pleide å være litt trøtt, om morgenene, på den her tida.

    Så Knut Hauge var redd for at jeg skulle forsove meg, husker jeg.

    Så vi hadde avtalt det, at han skulle ringe og vekke meg da, den her ‘slalom-søndagen’.

    (For jeg hadde egentlig ikke så lyst til å være med da.

    Så jeg prøvde nok å ro meg litt unna da.

    Men Knut Hauge og Lene, de begynte nok da å si sånne ting, som at jeg kunne leie slalomski, og at de kunne ringe og vekke meg da, når jeg fant på unnskyldninger, for å slippe å være med da).

    Så når Knut Hauge ringte meg, en søndag morgen/formiddag, hos Arne og Mette.

    Så sa han til meg, da jeg svarte telefonen, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

    Så den var rimelig drøy, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg prøvde å spørre Knut Hauge, på bussen, (som han og Lene hadde leid vel), opp til Norefjell, (eller om det var Hemsedal), om hva han hadde ment med denne ‘draps-snakkinga’.

    Men da sa han ikke noe mer i detalj om hva han hadde ment med det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte leie slalomski, oppe på Hemsedal/Norefjell der, husker jeg.

    Og jeg hadde heller ikke lue.

    Så jeg kjøpte meg et pannebånd der , til å ha over ørene, husker jeg.

    (Etter å ha fått råd om det vel).

    Jeg tok en skiheis opp, sammen med Knut Hauge der, husker jeg.

    Men oppå toppen der, (var det vel), så tok det så ikke lang tid, før jeg falt.

    På en vond måte, på ei glatt slette der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg klarte såvidt å komme meg ned de letteste løypene der.

    Etter mye knall og fall da.

    Det var nesten at jeg bomma, og havna ut en svart-merket, (var det vel), løype der og.

    Men jeg så faren da, for å være ærlig.

    For den løypa var skikkelig bratt, for å si det sånn.

    (Og det stod skilt/kart, med ganske bra merking, av de forskjellige løypene der da).

    Så jeg vet ikke om jeg hadde overlevd å kjøre ned den løypa.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg brukte flere timer, på å komme meg helskinnet, ned det fjellet der da.

    Knut Hauge hadde liksom ikke stått så mye på slalom før heller.

    Men han hadde kanskje stått mer på langrenn-ski, enn meg.

    Det er mulig.

    Men de siste hundre meterne, av løypa, der stod jeg ganske bra faktisk, husker jeg.

    Jeg kjørte slalom, ikke mellom noen porter, men mellom flere andre slalomkjørere, som kjørte nedover den siste bakken der, samtidig med meg, husker jeg.

    Også klarte jeg å skrense, helt til slutt, nederst i bakken, sånn at jeg fikk snø i håret, husker jeg.

    Og akkurat da jeg klarte å stoppe, (like før jeg kjørte ut av løype-området der), så stod hu Beate der, husker jeg, (som jeg hadde klint med, på julebordet da).

    ‘Nå så du kul ut’, husker jeg at hu sa til meg, når jeg hadde masse snø i håret da.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor hu sa det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge prøvde å få meg med, på å kjøre ned den lange slalomløypa, enda en gang.

    Men jeg orka ikke.

    Jeg hadde vært gjennom nok knall og fall og spenning, etter en sånn gjennomføring, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg bare ble i kafeteriaen der, og så litt dum ut vel, i noen timer, til vi skulle dra tilbake, til Oslo/Romerike igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var som sagt ikke vant, til å stå på slalom.

    Og jeg hadde bare hatt på meg en olabukse, (og jeg hadde vel også på meg den rød-lilla høst/allværs-jakka, som jeg hadde kjøpt, på Oslo City, etter at jeg hadde jobba, på Forsvarets Overkommando der, den gangen), uten noen lange underbukser, under.

    (For jeg pleide aldri å bruke lange underbukser, (siden jeg syntes det klødde fælt, å gå med stil-longs, osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok)).

    Så det som skjedde, det var vel det, at jeg hadde detti mye, når jeg stod ned, de par kilometerne, (var det kanskje), med forskjellige slalombakker da.

    Så olabuksa mi, den var rimelig våt da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så da vi kom på bussen igjen, så babla hu Fanney, fra Island, (men som snakka norsk da), om at jeg burde ta på meg en tørr bukse.

    Jeg hadde jo aldri stått på slalom før, så jeg var kanskje litt usikker da, på den her slalomturen.

    Han Knut Hauge hadde jo vekket meg, ved å si at han skulle drepe meg også.

    Så jeg sa at det var greit da, da hu Fanney, ville låne meg et par hvite stretch-bukser, (var det vel), som hu hadde da.

    Og jeg var så tynn, (husker jeg), at de buksene, (som nok satt stramt på hu Fanney, som ikke var kjent for å være tjukk, men heller var kjent for å være ganske deilig vel), de satt slakt på meg, for å si det sånn.

    Så jeg husker at jeg overhørte det, at hu Fanney, sa til hu Liss, (var det vel), at de buksene satt stramt på henne selv da, (var det vel).

    Så jeg var nok en veldig tynn ung mann, på den her tiden, før jeg havna i infanteriet, under førstegangstjenesten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så sa jeg til hu Fanney, (når vi begynte å nærme oss Oslo/Romerike igjen), at jeg skulle få vaska den buksa hennes, før jeg ga den tilbake.

    Og jeg hadde jo aldri vaska en sånn stretch-bukse før.

    Så da måtte jeg spørre hu Mette Holter om råd, husker jeg.

    Og en dag, en ukes tid, (eller noe), seinere da.

    Så fikk jeg tilbake den hvite stretchbuksa, (til hu Fanney), ferdigvasket, og tørket, (i en bærepose), av Mette Holter da.

    Og så tok jeg med den, på jobben, (på OBS Triaden), og sa takk for lånet, til hu Fanney da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Så dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 50: Mer om Ragnhild fra Stovner

    Jeg lå over hos Ragnhild fra Stovner, to-tre ganger til, i leiligheten hennes, på Stovner da, i ukene og månedene etter at jeg møtte henne, på Radio 1 Club.

    Vi var aldri ute på noe date.

    (Unntatt en gang, når hu ville møte kameratene mine).

    Og vi presentere ikke hverandre, ovenfor familiene våre.

    Så jeg husker at jeg omtalte henne, som elskerinna mi, på Matland/OBS Triaden en gang.

    Når en kollega der spurte om jeg hadde dame en gang, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhild ville som sagt møte kameratene mine.

    Og jeg avtalte med Magne Winnem og Andre Willassen, fra skolen i Drammen, et drøyt år før det her.

    Å møtes på Burger King, nederst i Karl Johan der.

    Et sted vi ganske ofte pleide å spise på, i russetida, siden vi da ofte var i Oslo, selv om vi egentlig Drammens-russ, men Drammens-russen ble invitert med på masse russekroer i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Raghnild og jeg, vi satt vel der inne, i andre etasje, på Burger King.

    Da Willasen og Magne Winnem dukka opp.

    Jeg husker at Willassen bare rista på hue, over at Raghnild og jeg var sammen.

    Uten at han forklarte ikke hvorfor.

    Og vi prata vel bare litt sånn løst sammen, oss fire, før Willassen og Winnem stakk igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk hu Ragnhild og jeg, ned mot Jernbanetorget T-banestasjon, for å ta T-banen, for å sove over i leiligheten hennes, oppe på Stovner der vel.

    Og nede på Jernbanetorget der.

    Like utafor Trafikanten der vel.

    Så møtte vi Kjetil fra Abildsø.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Kjetil nevnte at han hadde begynt å vanke på Blitz.

    Og at han hadde funnet ut, at Nitzer Ebb, (et band som Cecilie Hyde og søstera mi og Lyche-gjengen i Drammen hadde ‘hypet’ da, et par år før det her cirka vel), var ‘nazi-musikk’.

    Jeg svarte at jeg ‘visste det’.

    Men Cecilie Hyde og søstera mi og Lyche-gjengen, de hadde liksom ufarliggjort ‘nazi-aktige’ band, som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da.

    Så jeg så liksom bare på disse bandene som musikk.

    Og tenkte bare på det som musikk, og uten at det for meg, var noe politisk, ved disse bandene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, bare prata jeg med, mens vi passerte han da, nede ved Jernbanetorget der.

    Og jeg så vel ikke han Kjetil fra Abildsø igjen, på flere år, før han, (siste gang jeg så han), kjøpte godteri, to ganger, i kassa mi, da jeg jobba som medarbeider, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i årene etter militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg klagde litt om jobben og sånn, til hu Ragnhild fra Stovner, i leiligheten hennes, (innemellom at vi hadde sex der da), husker jeg.

    Jeg klagde på at skatteåret var sånn lagt opp, at det var halv skatt i desember og ikke skatt i juli.

    (Noe sånt).

    Noe som gjorde det vanskelig for meg å få spart opp penger da, syntes jeg.

    Siden jeg gjerne ville spare det samme beløpet hver måned da.

    (Til videre studier da).

    Men jeg syntes at det var vanskelig å få noe system på sparinga mi da.

    Når skatten og sånn var forskjellig hver måned.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette her var nok like før jul da, i 1990, siden jeg hadde funnet ut det da, at det var halv skatt, i desember.

    Den neste gangen, som jeg besøkte hu Ragnhild.

    (På nyåret i 1991 var dette kanskje).

    Så sa hu det da, at hu ikke ville ha en type, som tenkte sånn som meg, når det gjaldt skatt og sparing og sånn da.

    (Som jeg nevnte ovenfor).

    Jeg var kanskje litt frustrert da, siden jeg jo hadde ‘driti meg ut’, og måtte gå på sosialen, de siste månedene, av det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Så jeg var kanskje litt nervøs, på grunn av økonomien min.

    For jeg hadde ikke lyst til å gå på sosialen igjen, for å si det sånn.

    Det var flaut nok den første gangen, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det er mulig at hu Ragnhild ikke fikk med seg det da, at jeg var anspent, fordi at jeg skulle liksom spare da, til videre studier.

    Men ikke hadde fått spart opp så mye ennå, like før jul, i 1990.

    Så da var vel dette noe jeg gikk og tenkte på da, vil jeg nok tippe på.

    Også slapp det ut av meg, en gang jeg var på overnattingsbesøk, hos hu Ragnhild da.

    For vi lå vel sammen, en to-tre netter, (var det vel), fordelt på ukene etter at vi hadde møttes, på Radio 1 Club da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også lest i en avisartikkel eller ukeblad-artikkel om sex-tips.

    Og der stod det at damene likte det, hvis man liksom bevegde på pikken, inni fitta dems og sånn da.

    Så jeg prøvde å til det da.

    At jeg liksom brukte en sånn muskel, inni pikken, sånn at den liksom bevegde på seg, inne i fitta til hu Ragnhild da, mens vi hadde sex.

    Og da spurte hu hva jeg dreiv med, (husker jeg).

    Men jeg var kanskje litt i ørska, for jeg var ikke så vant til, å ha dame/elskerinne da.

    Så da jeg svarte ikke noe, husker jeg.

    Men jeg husker at hu Ragnhild liksom skulle ta igjen med samme mynt da.

    Også begynte hu å stramme fittemusklene sine rundt pikken min, sånn at det nesten gjorde vondt, husker jeg.

    For å liksom å ‘ta igjen’ da.

    Når jeg begynte med den her ‘penis-øvelsen’ min, som jeg hadde lest om i et eller annet blad, med sexrådgivningsspalte i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leligheten til Raghnild var forresten ganske gammeldags, og sånn.

    Den bar preg av, (må man vel si), at bestefaren hennes hadde bodd der, i mange år.

    Og at det var mange år siden den var pusset opp, da liksom.

    Hu pleide å ha en tusenlapp liggende, inne på kjøkkenet sitt, husker jeg.

    Men den lot jeg ligge i fred da, for å si det sånn.

    Men det var bare noe jeg la merke til, at hu liksom lot penger ligge åpent framme, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg besøkte hu Ragnhild, etter at vi hadde møttes i fylla, på Radio 1 Club.

    Så kjøpte jeg med noe julemarsipan, (eller noe), fra Narvesen-kiosken, ved Stovner T-banestasjon der, til henne.

    Det likte hu vel såvidt, (hvis jeg husker det riktig).

    Men det var jo ikke så fin gave da, (må jeg innrømme).

    Men jeg spurte hva hu likte, den neste gangen, som jeg var der, (eller noe).

    Og da sa hu det, at hu likte Campari vel.

    Så jeg gikk og kjøpte en flaske Campari til henne, på et eller annet Vinmonopol, som jeg skulle ta med opp til henne, den neste gangen, som jeg skulle besøke henne da.

    Den flaska ble liggende i en vinhylle, (var det vel), som Arne og Mette hadde i stua si da.

    Så jeg hadde nok kanskje fortalt om hu Ragnhild, til Arne og Mette da.

    Og hu Ragnhild babla en gang om en finne, som hu hadde møtt, i utlandet, eller noe sånt, vel.

    Og jeg husker det, at en gang, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe.

    Så sa Mette og Arne til meg, at hu Ragnhild hadde ringt og prata med dem.

    Og da passa det ikke likevel, at jeg dro å besøkte henne, på den neste avtalen vår da.

    (Når jeg egentlig skulle ha med den Campari-flaska, opp til henne).

    For han finnen skulle visst besøke henne da, (på feriebesøk fra Finland), sa Mette og Arne, at hu Ragnhild hadde sagt da.

    Og dette var vel før jeg skulle ut på byen, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Kanskje med Magne Winnem, eller noe.

    Hvem vet).

    Så da sa jeg bare til Mette og Arne, at de kunne få den Campari-flaska da.

    (En flaske som kosta et par hundre kroner, (eller noe), på Polet vel).

    Før jeg gikk ut døra, (for å dra på julebord, eller noe sånt, kanskje).

    Siden jeg ble litt sur på hu Ragnhild, siden hu mer eller mindre slo opp sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Ragnhild, hu sa forresten en gang, da jeg lå over hos henne, at hu ikke hatt lyst på sex.

    Men så gikk jeg inn på kjøkkenet, for å finne meg et glass vann, eller noe.

    Og da ville hu ha sex likevel, husker jeg.

    Så hu Ragnhild, hu var nok rimelig sånn ‘kvinner er fra Venus’, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det julebordet, til OBS Triaden forresten, så var det skikkelig stil, (må man vel si).

    Dette julebordet, det var i hotellet, på Triaden der, sine lokaler vel.

    Og Assisterende Butikksjef Claus, hadde hyrt inn en strippedame, til Butikksjef John Ellingsen vel.

    (Hvis det ikke var til han disponenten, (som jeg ikke husker helt navnet på nå), det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle damene måtte gå rundt, med en slags mutter, eller noe, for å finne ut hvor den passet.

    Der skulle de sitte.

    Jeg husker at noen av gutta på gulvet klagde.

    Når ei ung og ganske fjong brunette, fra Rasta, ved navn Beate, fant ut at plassen hennes, var ved siden av meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ferskvareavdelingen, ved OBS Triaden, de hadde sitt eget julebord, tror jeg.

    Så de jobba som bartendere, osv., på OBS Triaden sitt julebord.

    Og rundt om på bordene, så stod det mange glass, fylt opp med gratis sigaretter, (husker jeg).

    Og alle drinker var gratis da, hele kvelden, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det mangla ingenting, på dette julebordet, tørr jeg nesten å påstå.

    En fra Høybråten, som hadde begynt på OBS Triaden, omtrent samtidig som meg, og som het Kenneth, (og som seinere fikk sparken, for underslag vel).

    Han, Beate og jeg, vi satt og prata, mens vi var rimelig pussa, husker jeg, på det her julebordet da.

    Og jeg gikk og henta drinker, for hu Beate og meg, husker jeg.

    Beate ville ha en drink som het Tom Collins, mener jeg.

    Og jeg gikk bort til en kar med mørk hockey-sveis, fra Ferskvareavdelingen, som var bartender vel.

    Og så ba jeg om ‘to Phil Collins’ da.

    Noe jeg nevnte for hu Beate og da.

    Og hu klagde på at jeg hadde en feminin latter, (eller noe), husker jeg.

    Noe jeg ikke hadde hørt før, husker jeg.

    Og jeg husker ikke helt hvordan det endte.

    Men hu Beate og meg, vi ble stående og kline, utafor en pub, på Triaden der.

    (En pub som ligger opp mot Hydro-Texaco bensinstasjonen, på Triaden der).

    Og så skjedde det, at hu Beate måtte på do.

    Og der ble hu en stund.

    Hu ble visst dårlig, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det ble slutt på klininga, skjønte jeg.

    (Etter å ha venta på hu utafor dassen der, en stund da, i fylla).

    Så dro en kollega ved navn Knut Hauge, (seinere kjent som mannen bak tegneserien ‘Mille’, i Pondus, (eller om det var i Rocky)), fra Vestlandet, med meg, i en bil, for å kjøre en tur, med noen andre folk, som jeg ikke husker hvem var.

    Jeg husker bare at jeg ble bilsjuk og måtte spy.

    På et jorde, et eller annet sted.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så skjedde det vel ikke så mye mer spesielt, på dette julebordet.

    Men det ble litt flaut å jobbe i kassa, sammen med hu Beate, etter det her da, (husker jeg).

    Selv om jeg bare lot henne være i fred.

    Det var ikke sånn at jeg begynte å flørte med henne på jobb, eller noe.

    Selv om vi hadde klint, i fylla, utafor den puben, (eller hva det var igjen), utafor Triaden der, på julebordet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.