PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda enda mer om dette:
PS 7.
Og enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 8.
Og enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 9.
Og enda enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 10.
Og enda enda enda enda enda enda enda enda mer om dette:
En ting jeg glemte å skrive om, i Min Bok 4, (hvis jeg husker riktig), det var det, at hu Maylinn, som etterhvert flytta inn på Ungbo.
Hu hadde en pakistansk venn, i 20-30-åra vel.
Som en gang fortalte til meg, (i stua på Ungbo der), at han hadde jobba så mye, det siste året, så han hadde ikke rukket å følge med på klesmotene, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og meg, vi traff forresten Maylinn en gang, inne på Oslo City der.
(Etter at ingen av oss tre bodde sammen på Ungbo lenger, da).
Etter at Pia og meg hadde vært og besøkt mora vår, (som etterhvert flytta til Drøbak), eller noe sånt, kanskje.
Og Pia gikk da bort til Maylinn, (som dreiv og hang inne på Oslo City der, må jeg vel si, at det virka som).
Og begynte å prate lavt og alvorlig til henne, da.
(Pia hadde ihvertfall et alvorlig ansiktsuttrykk, husker jeg).
Og det var som at Pia liksom instruerte hu Maylinn, i noe, da.
(Noe sånt).
Det virka rart, det her, syntes jeg.
Jeg visste ikke at Pia og Maylinn kjente hverandre så godt.
Men de må ihvertfall ha hatt noen felles kjente, da.
Som Pia liksom sladret om, eller noe, da.
Eller om det var sånn, at Pia fortalte Maylinn, om hva hu skulle si eller gjøre, da.
(Noe sånt).
Og Maylinn så ikke engang på meg, tror jeg.
Og sa ihvertfall ikke hei eller smilte.
Så jeg sa ikke noe til henne, da.
Men så bare på det her, at Pia liksom dreiv og instruerte henne, da.
Mens hu nesten hviska til hu Maylinn, da.
(Mens Pia som sagt så alvorlig ut, som om at dette var noe viktig, da).
Mens jeg stod like ved siden av dem, i et minutt eller to kanskje, mens Pia prata, da.
Men uten at jeg kunne høre hva Pia sa.
For Pia prata på en utydelig og intens måte, så jeg skjønte ikke noe av det her da, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første natta, som jeg bodde, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.
Så lå vel Axel, (som hadde hjulpet meg å flytte), over på sofaen der, (mener jeg å huske).
Og Axel, han sov lenge på lørdagen, (mener jeg at det her må ha vært), da.
Så jeg gikk en tur ut, for jeg ville vel ikke vekke Axel, da.
Og da gikk jeg også en tur ned Ullevålsveien og Akersgata.
Og videre forbi regjeringskvartalet.
(Som jeg også gjorde cirka en uke seinere vel, på kvelden, etter innflyttingsfesten.
Som ikke Axel var bedt på, for han var vel ikke atten år enda.
Og den festen var vel kanskje mye Magne Winnem sitt prosjekt og.
Det er mulig).
Og rett etter regjeringskvartalet, så lå det en slags billig-bokhandel, på høyre hånd, like før man kom inn i Grensen der, husker jeg.
(Hvis ikke den butikken lå enda litt nærmere Karl Johan da, i Akersgata.
Noe sånt).
Og jeg hadde jo nå fått to, (ganske fine, trehvite), reoler, (som stod i leiligheten, da jeg flytta inn), og der var det plass til en rad med bøker, nederst, i hver reol, da.
(Selv om jeg vel hadde videokassetter, nederst, i den ene av de to reolene, de første årene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der).
Så jeg kjøpte et par billigbøker da, i den bokhandelen.
(Som kosta kanskje en tier, per bok, eller noe, da.
For jeg tenkte vel at jeg måtte kjøpe noen bøker da, siden jeg nå liksom hadde fått en bokhylle.
Så så det vel dumt ut, om den hylla var for tom, tenkte jeg nok.
(Selv om jeg nok hadde noen få bøker fra før også.
Men da jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg pleid å for det meste låne bøker på biblioteket, da.
Istedet for å kjøpe de selv).
Men jeg så meg rundt der da, og valgte ut de bøkene, som jeg var mest interessert i, da.
Og jeg hadde vel også det i bakhodet, at min onkel Runar, i Son, han hadde et lite rom, ved siden av stua, i den store villaen sin, i Isdamveien, som han brukte som bibliotek, da.
Så jeg tenkte vel kanskje noe sånt, som at kanskje jeg også kanskje skulle prøve å få meg et sånt bibliotek en gang, da.
Med andre ord at jeg ønsket å få meg en like stor og fin villa, som onkel Runar, da.
Og at jeg liksom fikk det her som et slags mål, da.
Så etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så begynte jeg å samle litt på bøker, da.
Hvis det var noen bøker jeg fant, som jeg syntes at virka litt artige, da.
Men det var ikke sånn at jeg kjøpte bøker fordi at det var bøker, liksom.
Men det var sånn at hvis jeg fant en artig og billig bok, på et antikvariat eller en brukthandel liksom, så kjøpte jeg med meg den da, hvis jeg hadde nok penger i lommeboka, liksom).
Og det var en bok, om hvordan mannfolk, burde kle seg, osv.
Men den var skrevet, på 50-60-tallet, da.
Så jeg tok det som stod der, med en klype salt da, husker jeg.
Men der stod det ting som at menn burde vaske og barbere seg, før man gikk ut døra, og sånn, da.
Og det tolka jeg som at man burde dusje da, før man gikk ut døra.
Noe jeg ikke alltid gjorde på fridagene mine, på Ellingsrudåsen, vel.
(Selv om jeg dusja hver dag før jobb, de siste årene, som jeg bodde der, ihvertfall).
Men på St. Hanshaugen, så pleide jeg å dusje på fridagene også, før jeg gikk ut døra, da.
For jeg bodde i et rimelig snobbete strøk, da.
Det her var vel bare noen få hundre meter, fra der kronprinsen fikk seg leilighet, litt seinere vel.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
I Ullevålsveien, (eller hvor det var igjen).
Men det stod også at menn burde barbere seg, hver dag, før de gikk ut døra.
Men da huska jeg også at Davidsen, i Geværkompaniet, en gang sa det, at han ikke gadd å barbere seg, på søndagene, osv.
Så jeg lurte litt på hva som ble riktig å gjøre da, på 90-tallet.
For den boka var jo skrevet, på 50-60-tallet.
Så det hendte det, at jeg ikke barberte meg, på fridagene mine, da.
(Sånn som jeg hadde overhørt, at Davidsen, (lagfører på kanonlaget), hadde prata om, i Geværkompaniet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så ble jo barbermaskinen min stjålet.
Og olabuksa mi ble jo også stjålet, (men lagt tilbake, etter noen dager, på tørkestativet, i gangen).
Og jeg lurte på det, om det var hu Maylinn, som rappa ting fra meg, da.
Og jeg var så forbanna, så en dag, så fikk jeg Glenn Hesler til å holde vakt.
Mens jeg hoppa inn vinduet, til Maylinn, (som stod åpent), fra terrassen, da.
Og så så jeg etter barbermaskinen min, (var det vel), på rommet hennes, da.
Men jeg fant ikke barbermaskinen min.
Men jeg fant et par støvletter, (var det vel), nederst i skittentøyskurven hennes.
Og de lurte jeg på om hu hadde rappa på jobben sin da, husker jeg.
(For hu jobba på Din Sko, (eller noe), på Oslo City, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg la også merke til en litt spesiell lapp, som lå på senga, (var det vel), til Maylinn, da.
Og på den stod det ‘vi har kjøpt’, (husker jeg).
Men hva det var som var kjøpt, det veit jeg ikke.
Var Maylinn ei tenåringshore?
Eller hadde noen kjøpt hasj, liksom?
Hva vet jeg.
Men jeg skjønner jo det, at det ikke var så bra av meg, å gå inn på rommet, til Maylinn, da.
Men vinduet hennes stod åpent, så det blei for fristende, da.
Og jeg var også veldig forbanna på grunn av en rekke tyverier, som hadde foregått, i leiligheten der, på det tida, da.
(Jeg anmeldte jo tyveriet av barbermaskinen, til politiet på Stovner, ikke så lenge før det her, (må det vel ha vært)).
Så jeg lurte fælt på hvem det var som dreiv og stjal, da.
Og Glenn Hesler, han ble jo også med på å holde vakt, så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det tørkestativet, som olabuksa mi ble rappa fra.
Det tilhørte forresten en kar fra Sri Lanka, (eller noe), som kalte seg Neya, (eller noe), men som egentlig hadde et lengre navn.
Og han bodde på rommet til Glenn Hesler, i noen måneder, (var det vel), før Glenn Hesler flytta inn, (var det vel).
(Mener jeg å huske ihvertfall).
Men Neya, (eller hva han het igjen), han satt bare på rommet sitt, da.
Og leste, på pensum, til noen studier, ved UIO, vel.
Og han var aldri ute i stua der, (sånn som husker det, ihvertfall).
(Og Ungbo-dama likte ikke at jeg refererte til han, ved å bruke kort-versjonen, av navnet hans da, husker jeg.
(Sånn som jeg skjønte det, på hvordan hu reagerte, ihvertfall).
Men det var det navnet som han presenterte seg med, ovenfor oss andre beboerne der, da).
Og da Neya skulle flytte ut.
Så sa han det, (til meg, som tilfeldigvis var hjemme da), at vi kunne beholde det tørkestativet hans, som stod i gangen der.
Og det var det tørkestativet, som jeg hadde med, da jeg flytta, til Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate der.
(For jeg var den eneste som bodde på Ungbo da vel.
Ihvertfall så var jeg den som hadde bodd der lengst).
Men det tørkestativet, det hadde et par ‘vinger’ på sidene, som var litt vinglete, da.
Så de vingene, de tok jeg av det tørkestativet da, (husker jeg).
Og så gikk det greit å bruke det da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han fortalte en gang, mens han jobba som butikksjef, på Rimi Karlsrud.
At han hadde beordret ei butikkdame, til å smøre brødskiver for han, en gang.
Siden han hadde en så travel jobb, da.
Siden det var vanskelig for butikkledere, å få tatt seg pause, (når det bare var en leder på jobb), uten å bli avbrutt hele tiden, da.
(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).
Men da hadde visst Magne Winnem fått klage da, (sa han), på jobben.
Fra ei dame, på Rimi Karlsrud der, vel.
Siden de mente det, at dette vel var det motsatte av likestilling da, (eller noe sånt).
Og det hendte aldri, i min ti-årige karriere, som leder, i Rimi.
At jeg beordret noen butikkdamer til å smøre brødskiver for meg, mens jeg selv tok meg av retur, osv.
Dette var ikke noe som virka naturlig, for meg.
For da ble det nesten mer som at man var ektefeller, (eller noe), vil jeg si.
Enn at man var kolleger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var ute på byen, i Oslo, så hendte det noen ganger, at det skjedde forskjellige episoder, på nattbussen, på veien hjem.
En gang, (bak Stortinget der, hvor nattbussene starta fra), så fikk en kar, (som jeg syntes at ligna litt på Kenneth, fra OBS Triaden, (han som fikk sparken for underslag, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)), skåret opp trynet sitt, av noen karer med ei flaske, (eller noe), mens han stod, full som en alke, og uten at han klarte å gjøre seg forstått vel, (ovenfor bussjåføren), i inngangspartiet, til nattbussen, da.
(Mens jeg stod og venta, med ryggen inntil det bygget, som var ovenfor Stortinget der, da.
På at han ‘somler’n’, skulle bli ferdig, da).
Og jeg husker at han Kenneth, (eller hvem det var), løp gjennom bussen, etter at han hadde fått skåret opp trynet sitt, og blødde i midtgangen på bussen da, (hvis jeg husker det riktig).
Og ei dame på nattbussen, sa det, (seinere, når jeg, (og de andre folka), hadde gått på bussen), at hvorfor rømmer de gutta da, (to karer hu kjente vel), når det ikke var de som gjorde det.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, på nattbussen, så hadde jeg kjøpt et nytt slips, (på Kaph Ahl vel), sommeren 1992, (eller noe).
Og da var det noen som prata om slips, på nattbussen, da.
Og da sa jeg noe sånt som, (for da hadde jeg vel den ‘party-dressen’ på meg, da vel), at ‘har ikke jeg fint slips, da’, (eller noe).
(I fylla da).
Også var det en kar som sa, at det så ut som om noen hadde spydd på slipset mitt, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide alltid, å spørre sjåføren, om han kunne stoppe, ved Torgbua.
(For jeg hadde sett noen andre som gjorde det, en gang, da).
Og det pleide de alltid å gjøre, da.
Men en gang, når jeg skulle av nattbussen.
(Like før den kom til Torgbua der, da).
Så reiste jeg meg opp, og liksom hadde armen litt ut til sida, sånn at jeg kunne støtte meg, mot et sete, eller noe, hvis bussen vingla, da.
Og da, så var det en kar, som satt på et sete, på den andre sida av bussen, enn meg.
Som plutselig tok seg til øyet, da.
Og mente at jeg hadde kommet borti øyet hans, med hånda mi, da.
Og da unnskyldte jeg meg, selvfølgelig.
For jeg ville ikke ha noe bråk, på nattbussen, da.
Og han sa at det var greit, da.
Men jeg skjønte ærlig talt ikke hvordan jeg klarte det her.
Jeg pleide vel ikke å være så klønete, liksom.
Men jeg var vel kanskje litt full, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ved Torgbua der, så pleide jeg alltid å ta med en avis hjem, husker jeg.
Av enten VG eller Dagbladet, for søndag, da.
(Som lå utafor Torgbua der, da).
En vane som jeg ikke husker helt hvor jeg hadde fra.
Men jeg syntes at det var greit i fylla da, å rappe en sånn avis.
Og en gang, så var jeg så treig med å komme meg hjem fra byen, (husker jeg).
At jeg fikk en utgave av Aftenposen, fra ei ung innvandrer-dame, (var det vel), med en Aftenposten-tralle, i Karl Johan, en søndag morgen, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på nattbussen, så pleide folka fra Ellingsrudåsen, å synge, (eller rope), en sånn sang, husker jeg.
Og den gikk sånn her da:
‘Alle damer er horer.
Alle damer er horer.
Alle damer er horer.
Det er derfor vi er her.
Det er derfor vi er her’.
Osv.
Og en gang, så var det ei dame, (også fra Ellingrudåsen vel), som begynte å synge en dame-versjon, av den her sangen da, aleine, på nattbussen.
Som svar til de kara, da.
Og den versjonen, den gikk sånn her, da:
‘Og alle gutter er lettlurt.
Og alle gutter er lettlurt.
Og alle gutter er lettlurt.
Det er derfor vi er her.’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det sånn, at jeg tilfeldigvis begynte å prate med to unge damer, da jeg gikk av nattbussen, ved Torgbua der.
De damene, (som også var med nattbussen vel), de bodde opp en annen vei der da.
En vei som gikk fra ved Torgbua der cirka vel, og litt nærmere Furuset, enn det Skansen Terrasse gjorde, da.
Og jeg trodde jo kanskje det, at jeg kanskje skulle få meg litt ‘kjøtt rundt pikken’ da, fra en av de her to damene.
Siden de lokka meg med seg da, (må man vel si).
Men så ikke.
Men de forklarte meg det, at hvis jeg gikk den og den veien, gjennom skogen, så kom jeg til Skansen Terrasse og Ungbo, da.
Men det var jo ikke sånn, at jeg pleide, å traske så mye rundt, i området, rundt Skansen Terrasse der.
Så jeg var ikke så kjent der, da.
Men dette var om vinteren, da.
Så det var mye snø i skogen, heldigvis.
For jeg var jo full.
Og det var vel rimelig mørkt og, tror jeg.
For det må vel kanskje ha vært den skansen da, (som nordmennene forsvarte mot svenskene, en gang i tiden), som jeg løp ned av, da.
(Lurer jeg på nå, ihvertfall).
For det var ganske mye nedoverbakke, husker jeg, (gjennom skogen), fra der de damene bodde, og fram til Skansen Terrasse, da.
Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.
Og dette var vel før jeg skadet kneet, (da jeg spilte fotball, sommeren 1995).
Så jeg skada meg ikke, under den her ‘fjellklatringa’ da, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Like etter at søstera mi flytta ut fra Ungbo, (må det vel ha vært).
Så flytta det inn en som het Tobias, (mener jeg å huske), fra Stovner-området vel, på Runes tidligere rom.
Og han var ganske ung, han Tobias da.
Og jeg lot han få låne den PC-en, uten harddisk, som jeg hadde kjøpt, av Rune, for tusen kroner, et par år før det her, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også begynte hun Maylinn, (som også var ganske ung vel), å si det, at han Tobias, hadde stjålet en lommebok, fra henne, (eller noe sånt).
Og det som skjedde etter dette, var at barbermaskinen min, (som jeg hadde fått Glenn Hesler til å kjøpe for meg, på Triaden der, et år eller to før det her), ble stjålet, fra badet.
Og da dro jeg på Stovner politistasjon, for å anmelde det.
Dels fordi at dette var en Philips barbermaskin, som var som ny.
(Og som jeg kjøpte for 400 kroner, på tilbud vel.
Men som egentlig kosta mye mer).
Og også fordi at jeg ville markere, at noe var galt, på Ungbo der, da.
Så jeg måtte sitte i en kjedelig betongbygning, på Stovner, ganske lenge, etter jobben en kveld, før jeg fikk lov til å anmelde dette tyverier, da.
Og da sa jeg nok det, til politiet, at jeg mistenkte det, at det var han Tobias, som hadde stått bak dette tyveriet, da.
Siden Maylinn og hu negressa, (var det vel), hadde ‘babla’ om at han Tobias hadde stjålet en lommebok, som lå på gulvet i gangen, (eller noe sånt), fra dem, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at en olabukse, som jeg hadde hengende til tørk, på tørkestativet i gangen, på Ungbo der, forsvant.
For så å dukke opp igjen, noen dager seinere.
(Og da var den litt krøllete, mener jeg å huske.
For jeg hadde en gang begynt å henge opp Hildegunn sine klær, i tørkestativet, på vaskerommet, på Ungbo, der.
(Like etter at jeg hadde begynt å leie den vaskemaskinen fra Thorn).
En gang, som jeg skulle bruke vaskemaskinen selv.
Og hu Hildegunn, hadde vært treig, med å ta ut tøyet sitt, da.
Men det hadde ikke hu likt, husker jeg.
For hu hadde en sånn spesiell måte, å henge opp tøyet sitt på, da.
Som jeg la merke til, husker jeg, når jeg selv fylte opp vaskemaskinen, med mine klær, da.
Og som jeg vel kanskje kopierte litt, etter det her, da.
Men da buksa mi dukka opp igjen der, så var den hengt opp på en annen måte, da.
Husker jeg at jeg la merke til).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe problemer med naboen, som bodde ved siden av Ungbo, i underetasjen, i Skansen Terrasse 23, der.
Dette var vel de ‘hasjisene’, som hadde gått av nattbussen, samtidig med Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, den gangen, sommeren 1994, da Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der.
(Den gangen vi hadde den søskenbarn-festen der, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4).
Og dette var nok da sommeren 1995, (altså et år seinere igjen).
Og da mente jeg, (som hadde bodd på Ungbo, siden 1991, og da bodde det vel noen andre, i den naboleiligheten, i kjelleren der).
At det var naboen sin tur til å vaske trappa.
Men nabodama, hu mente at det var Ungbo sin tur, til å vaske trappa, da.
Og hu skreik vel til ei kone, (muligens Fanney, fra OBS Triaden?), oppi etasjene der, noe om at det var Ungbo sin tur, til å vaske, da.
(Noe sånt).
Og da gadd jeg vel ikke å krangle mer).
Men jeg vaska vel bare trappa vel.
Men plutselig, så glemte Maylinn, hu negressa, nabo-dama og han ‘hasjis’-naboen.
De glemte plutselig alt med trappevasken.
Også forsvant de alle fire, inn i leiligheten, til naboen, da.
Så det syntes jeg var rimelig spesielt.
For først, så var det som at trappevasken var det viktigste i verden, liksom.
Og så var det som at trappevasken bare var noe ubetydelige greier, liksom.
Så de naboene, de dramatiserte nok litt da, vil jeg si.
(Og de jugde nok også, vil jeg si.
Jeg tror ikke at jeg, som hadde bodd i blokka der, siden 1991, bomma på hvem sin tur det var, til å vaske trappa, for å si det sånn).
Og hva disse tenåringsjentene måtte gjøre, inne hos naboen, det veit jeg ikke.
Men det veit dem vel kanskje selv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den PC-en, som jeg kjøpte av han Rune, (selv om det ble sagt at han var homo da, siden jeg ønsket meg en PC, å drive med programmering på).
Den finansierte jeg, ved å selge noen frimerker, (årssett, fra 70 og 80-tallet), som jeg hadde hatt liggende, i de skuffene mine, i reolen, hos bestemor Ågot, på Sand, husker jeg.
Og da ringte jeg rundt, til forskjellige frimerkebutikker, i Oslo da, husker jeg.
Og en i Uelands gate, (mener jeg at det var).
Han tilbydde meg, å kjøpe de årsettene, til pålydende.
(Så de tjente jeg altså ingen penger på.
Men jeg tapte heller penger, må man vel si.
Siden jeg jo ikke fikk noe igjen, for inflasjonen, som hadde vært, siden 70 og 80-tallet.
Og en annen frimerkebutikk, de sa på telefonen, at de ikke ga mer enn pålydende minus ti prosent.
Så da ble jeg litt deppa, husker jeg.
Og førstedagsbrevene fikk jeg vel nesten ingenting for, tror jeg.
For ‘alle’ kjøpte jo førstedagsbrev, på 80-tallet.
Så de fikk aldri noen særlig verdi da, ettersom jeg skjønte.
Men jeg fikk noen hundrelapper, for årssettene mine da, sånn at jeg kunne få kjøpt meg den PC-en.
Som var bedre enn ikke noe, selv om den ikke hadde noen harddisk, da.
Men måtte startes fra diskettstasjonen, med en Windows-diskett, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, (i 1993 eller 1994 en gang vel), så tok jeg jo da også med meg et spesielt frimerkealbum, som jeg hadde, med et russisk frimerkeark i, med motiv fra verdensrommet, som jeg hadde fått, (som premie i en konkurranse), i frimerkeklubben, på Torstrand skole, hvor jeg var med, skoleåret 1978/79.
Og andre spesielle/artige frimerker, da.
Blant annet en konvolutt jeg fikk av, (eller byttet med), faren til Frode Kølner en gang vel.
Med bilde av en Gyldenløve, på konvolutten og frimerket, vel.
(Noe sånt).
Og jeg hadde også lagt det kortet/brevet, til min mormors general-bestefar, (var det vel).
Som var fra danskekongen.
Inn i det albumet.
For det brevet var trykket på papp, og det var på størrelse med en vanlig brev-konvolutt da, for håndskrevne brev.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Så da bestemor Ingeborg, på en eller annen måte, fikk tilbake de papirene, etter sin kjente morfar Anders Gjedde Nyholm, og hans bror Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.
(Papirer som lå i en fin, gammel mappe, med sort skinnperm, vel).
Noe som skjedde, mens jeg var i Oslo.
Og studerte og/eller jobbet, da.
Så fikk ikke bestemor Ingeborg med seg det brevet, fra danskekongen.
For det hadde jeg, (et år tidligere, eller noe).
Lagt inn i det frimerkealbumet, for spesielt artige konvolutter/ark, da.
En gang, under et helgebesøk, hos bestemor Ågot, da.
Siden jeg vel syntes at det var artig, med det brevet/kortet, fra danskekongen, da.
Så det brevet, det er alt jeg har igjen, av alle de dokumentene jeg fikk, fra den kjente tippoldefaren min da, som var forsvarssjef/sjef for generalkommandoen, i Danmark, og hans bror, som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag.
Så det brevet fra danskekongen, (hvor danskekongen beklaget, at han ikke kunne komme i generalens runde bursdag), det lå vel under senga mi, muligens, på Ungbo, etterhvert.
I en koffert kanskje.
Noe sånt.
(For disse frimerkene fra da jeg bodde i Larvik osv., de hadde jeg ikke hjerte til å prøve å selge da, i 1993/94.
For å kjøpe den PC-en.
Og det ble vel nok penger likevel, mener jeg å huske.
Fra de årssettene).
Og da jeg flytta til England, i 2003.
Så la jeg det albumet, med brevet fra danskekongen, og de artige frimerke-arkene, sammen med de andre tingene mine, og tingene fra Heimevernet, osv., hos City Self-storage, i Oslo, da.
Så der ligger de vel kanskje ennå.
Hvem vet.
(Så jeg klarte å få med de tingene inn til Oslo, da.
Noe som jeg vel måtte ha en god grunn for, syntes jeg, for å flytte, da.
For ellers, så hadde vel kanskje bestemor Ågot blitt lei seg, hvis jeg tok med alle de tingene mine, som jeg hadde på Sand, (i de skuffene, i reolen, i stua), inn til Oslo.
Og jeg hadde fortsatt en safe, (og muligens noen fler ting), i de skuffene, etter at jeg tok med frimerkene mine, inn til Oslo, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare på Ungbo at det var problemer, med ting som ble stjålet.
På Rimi Nylænde, så fant Marianne Hansen, en tjukk lommebok, en gang.
(Som en kunde hadde glemt igjen, da).
Og den hadde hu lagt under kassa, eller noe.
Og dagen etter, så fant ingen den lommeboka.
Og da mente Marianne Hansen, at han vaskemannen, måtte ha stjålet den lommeboka da, (eller noe).
Så noen var uærlige der da, må man vel si, (på Rimi Nylænde).
Og dette var vel en lommebok med mange tusen kroner i, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En gang, (det må vel ha vært sommeren 1994, antagelig), så var det en kunde, (en kar i 40-50-årene vel), som sa til en som het Magne, (som satt i kassa), på Rimi Nylænde, (mens jeg også var i kassaområdet), at det var bra, at det var noen blide/hyggelige karer, som jobba der, og ikke ‘de sure damene’.
Og da tenkte nok han kunden på butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, (tenker jeg).
Så de sjefene jeg hadde, på den tida som jeg fikk opplæring, som sjef, i Rimi.
De var nok ganske sure, da.
Så jeg hadde liksom press på meg, på å nesten være sur/strengt selv, mot medarbeiderne, da.
Da jeg ble låseansvarlig/aspirant, på Rimi Nylænde.
For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu klagde til meg, hvis jeg ikke oppførte meg strengt mot medarbeiderne.
For da ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg upopulære da, sa hu.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).
Og jeg måtte jo nesten gjøre som de sjefene mine der sa, syntes jeg.
Siden jeg jo var helt fersk, som leder, i Rimi, på den her tiden.
Så derfor var jeg nok ikke så hyggelig, i tonen, mot medarbeiderne, den tida jeg jobba, som leder, i Rimi.
For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu fikk meg til å forandre tonen som jeg brukte, mot medarbeiderne da.
Sånn at ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle bli upopulære, da.
Og dette var til og med etter at jeg hadde fått beskjed om, av nettopp hu Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg kunne velge min egen lederstil, som leder, i Rimi.
Så jeg vil si at den lederopplæringa, som jeg fikk, i Rimi.
Den var bare noe tull, egentlig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Maylinn, som bodde på Ungbo, (på Hildegunn sitt gamle rom), etter at søstera mi flytta ut, fra Ungbo.
Hu hadde med en bikkje dit, en gang, (husker jeg).
Som jeg klappa, for Maylinn stod med bikkja, i gangen der, da.
Så jeg måtte gå forbi bikkja, for å komme dit jeg var på vei, da.
Men den bikkja hadde fettet pels, husker jeg.
Så den var ekkel å klappe da, husker jeg.
Så det var kanskje bikkja til mora til Maylinn, (eller noe).
(Som vel bodde i Lindeberg-området, forestilte jeg meg, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Maylinn hadde også mange venninner.
En gang, så hadde hu ei venninne, (som fortsatt var i tenårene vel), med lyst hår, som var farget litt grønt vel, på besøk.
Hu satt i sofaen, i stua der, og sa til meg det, en gang, at ‘Oslo var som New York’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Maylinn hadde også ei venninne, som var negresse.
Hu negressa var vel også fortsatt bare i tenårene, tror jeg.
Og hu bodde nesten hos Maylinn, og sov på rommet hennes omtrent hele tiden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så var det en gang, som varmeovnen, hadde slutta å virke, på rommet, til Maylinn.
Og da hadde Maylinn og hu negerjenta, de hadde bare lagt seg på sofaene, inne i stua.
Med dyner og sånn, da
Og da mente jeg det, at det var ikke riktig, at de skulle ligge der, med dyner og sånn, da.
Og jeg skjønte det, at vi egentlig ikke trengte den panelovnen, som stod i gangen der.
Så jeg skrudde ned den, og sa at de kunne bruke den, på rommet sitt, da.
(For det var så kaldt der da, mente de).
Og da prata jeg vel med deres pakistanske venn, i 30-årene, om det her, mener jeg.
(Siden han var innom, da.
Og jeg fikk aldri så utrolig bra kontakt, med de her jentene, da.
(De var så stille av seg, liksom).
Så det var lettere å prate med han pakistaneren da, syntes jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tok vel kjøretimer, på den her tida.
Så da hadde jeg ikke så mye penger, til å gå ut på byen for.
Og jeg hadde jo også en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, på rundt den her tida.
Så de six-packene med øl, som jeg hadde stående, i det minste kjøleskapet, (som ingen andre hadde brukt, så lenge jeg bodde der vel, ihvertfall ikke etter at jeg ble den lengstboende beboeren der).
De ble stående i fred, for min del, da.
I en del måneder da, når jeg hadde masse annet, å drive med, enn å gå på byen, da.
Men det som skjedde da.
Det var at Maylinn og venninnene hennes.
De fant de six-packene mine, da.
Mens jeg var på jobben, (eller noe).
Og begynte å drikke opp de.
Og de fortalte meg vel det her, da.
Og sa at de skulle kjøpe ny øl.
Men det skjedde ikke.
Så jeg ble irritert da, på de her Lindeberg-jentene.
(Eller hva de var).
Og en gang, da jeg kom hjem fra jobben.
Så stod det ei jente, i gangen, utafor rommet, til hu Maylinn, da.
Og så kjefta jeg på henne da, (på grunn av de her øl-ene), for jeg trodde jo at det var hu Maylinn, som stod der.
Men så så jeg plutselig det, at dette ikke var Maylinn, (som stod der), men en veldig vakker, sexy, slank og smekker tenåringsjente da, som jeg ikke hadde sett før.
(Ei som var så fin/lekker, at det nesten gjorde vondt, å se på henne).
Så da dreit jeg meg jo ut litt, siden jeg trodde at det var hu Maylinn, da.
Men hva gjorde hu jenta stående i gangen, aleine der, hvis hu ikke var Maylinn, liksom?
Og hu veldig smekre jenta, hu snakka enda mindre, enn det hu Maylinn gjorde, da.
Men hu satt og så på TV, sammen med meg, i stua, på Ungbo der, en gang, husker jeg.
Og så kom Maylinn ut fra rommet sitt, og kjefta på henne.
Og Maylinn sa at hu var uhøflig, for det satt to pakistanske gutter, inne på rommet til Maylinn.
Som de hadde avtalt å møte da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, etter det her, så dukka hu veldig smekre tenåringsjenta opp, utafor rommet mitt, da.
Og banka på døra der, da.
For å tigge øl da, (var det vel).
Og hu var jo veldig vakker og pen, hu tenåringsjenta.
Så det var vanskelig å si nei da, (for å si det sånn).
Så jeg sa det var greit, hvis de kjøpte nye øl, da.
Men det gjorde de aldri, da.
Enda det gikk flere uker, vel.
Så en gang, som han pakistanske vennen til Maylinn, (i 30-åra), var på besøk.
Så klagde jeg, til Maylinn, sånn at han hørte det, da.
På at de aldri erstattet, den øl-en, som de hadde tatt, da.
Og da fikk jeg noen penger av han pakistaneren, for den øl-en, da, (husker jeg).
Så Maylinn var kanskje elskerinna, til han pakistaneren da, (eller noe).
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så tok jeg stereoanlegget mitt, inn på rommet mitt, igjen.
(Det var vel en gang, som Glenn Hesler sine kamerater ‘okkuperte’ stua, og spilte Axis and Allies der).
Noe sånt.
Og sommeren 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg også TV-en, inn på rommet mitt, igjen.
For jeg følte meg ikke så hjemme, i stua der, lenger.
For hu Maylinn hadde ofte ‘okkupert’ stua da, med mange av sine venner.
Og det var en film, som nesten var som en pornofilm, som jeg hadde lyst til å se, som het Emanuelle, (eller noe), husker jeg.
(Som jeg hadde lest om i avisa, at ble sendt på TV, en kveld, sommeren 1995, var det vel).
Og den filmen, den hadde jeg ikke lyst til å se, sammen med halvparten av tenåringene fra Lindeberg, liksom.
Og da var det en pakistansk tenåringsgutt, som skuffet tiska om det, at jeg sikkert skulle se Emanuelle da, til hu Maylinn, (husker jeg, at jeg overhørte).
Den dagen jeg flytta TV-en, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.