PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Her er vedleggene:
Stikkord: Merethe Assisterende Butikksjef Rimi Bjørndal
-
Mer fra Facebook
Mer fra Bærum
På onsdag, så gikk jeg ned, til Bekkestua sentrum, for å kjøpe mat.Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Da jeg gikk ut døra.
Så var det noen som lagde helvete, (må jeg si).Det stod en varebil der, (fra en gjerde-fabrikk i Drammen).
Og den blokkerte nesten hele gangveien, (en vei som det egentlig er forbudt å kjøre på).
Og på den lille plassen som var igjen.
Så stod det, to kraftkarer.
Og jeg hadde med søpla, så jeg kunne ikke gå rundt.Og han største/eldste av kraftkarene begynte å si, (på bebrokkent norsk vel): ‘Værsågod, værsågod’.
(Noe sånt).
Men han flytta seg ikke ordentlig.
Så jeg måtte gå, litt inni hagen, til en av naboene, for å kommer forbi bilen og gubbene.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Nedi lia, så stod det en kar, og skifta, (og befølte lårene sine, må jeg si, at det så ut som), utafor en hvit varebil:
PS 4.
Her kan man se litt av kaoset, (som vellet kaller det), i Bekkestua sentrum, (og som vellene har gitt opp å gjøre noe med):
PS 5.
Da jeg kom til ‘katakombene’.
Så tenkte jeg, at jeg prøver å gå veien forbi Rema.(For der er ‘katakombene’ litt kortere).Men da jeg kom rundt et uoversiktelig hjørne der, (rett for Rema).
Så var det en utlending, som satt oppå, en slags feie-bil muligens, midt oppi kaoset.
(Før han ble stoppet av en bygningsarbeider.
Noe sånt).
Så det er ikke bare trangt og jævlig, når man skal gå, (de vanlige veiene), til Bekkestua sentrum.
Det er også veldig uoversiktelig, (når man går rundt hjørner osv.).
Og der står det ofte, noen apekatter, (eller hva man skal si), og tuller/skremmer.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Her er mer om dette:
PS 7.Noen meter lenger framme, så var det igjen uoversiktelig.
Og en bygningsarbeider stod, på fortauet, og gjorde noen nesten ‘ballettdanser-aktige’ greier.
Og det var en del trafikk der, og siden at det var uoversiktelig, så var det ikke lett å se, om det var fortau, på den andre siden av gata, (den dagen).
Og en maskin, begynte også, å hamre istykker fortauet.
Så det var rimelig kaotisk/uoversiktelig der.
De jobber også på sjølve fortauet, (og ikke kun der de har sperret av).
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Her er mer om dette:
PS 9.
Enda mer om dette:
PS 10.
Og enda mer om dette:
PS 11.
Ei av disse kvinnfolka gikk meg ned, (for hu gikk bort til søppelkassa, rett foran meg, som om jeg liksom var usynlig):
PS 12.Hm:
PS 13.
Jeg tenkte at jeg skulle fylle på reisekortet mitt, sånn at jeg kunne ta t-banen hjem, (via Haslum), for å slippe unna Arne Olav Lund, (som visst er et Larvik-firma, en by min mor bodde i), sine arbeider/’terrasse-klage-gubber’, men billett-automaten var full av søppel:
PS 14.
Det stod også en vag tekst, på skjermen, på billett-automaten.Det stod at de skulle avvikles våren 2021.
Men det er jo nå.
Så derfor ble det vagt, (må jeg si).
Og for en dårlig ide.
Nå må man jo enten ha en Iphone til 100.000, liksom.Ellers så må kan kjøpe billetter, av ‘brumlebass-fremmedarbeidere’, på Narvesen.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 15.Extra Bekkestua har en ordblind butikksjef, som sitter på kontoret hele dagen, og lager sine egne plakater, osv.:
PS 16.Her er mer om dette:
https://kundeavis.coop.no/aviser/?id=4797
PS 17.
Jeg fikk meg ikke til å kjøpe barberskum der, (for det stod en fremmedkulturell Extra-medarbeider, og lagde helvete, (må man vel si), i den trange/rotete midtgangen):
PS 18.
Stemning fra Bekkestua:
PS 19.
På Bekkestua Senter, så hadde de flytta på ‘Høtten-benken’, (de burde kanskje gjøre seg ferdige med å vaske, før de åpner senteret):
PS 20.
Det gjerdet, (på Meny Bekkestua), som min tidligere kollega Merethe, (fra Rimi Bjørndal), muligens ødela, for en måneds tid sia, (siden at hu er så feit), var fortsatt ikke fiksa:
PS 21.De hadde visst glemt igjen en nøkkel, da de låste opp senteret, den dagen, (hm):
PS 22.
Mer om Ruter sine ‘geniale’ planer:
PS 23.
Her er mer om dette:
PS 24.
Enda mer om dette:
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5, så var det sånn, at min lederkollega Merethe fra Follo, (ei dame som så litt ut som ei trollkjærring, må man vel si), på Rimi Bjørndal, en gang sa til meg det, (dette var vel i 1998 deromkring, like etter at hu hadde begynt, i den jobben), at jeg hadde: ‘Et utrolig dårlig ordforråd’. (Noe sånt). Men å blande ‘uskyldige mennesker’ med ’tilfeldige ofre’, det tror jeg ikke, at jeg hadde klart
http://www.dagbladet.no/2015/01/08/kultur/charlie_hebdo/ytringsfrihet/magasin/tv_og_medier/37065932/
PS.
Og jeg fikk jo ‘S’ i norsk, (blant annet), ihvertfall en gang, i karakterboka, fra ungdomsskolen.
Så hvor hu Merethe hadde dette fra, det veit jeg ikke.
Men hu var jo ikke fra Svelvik, (hvor jeg gikk på ungdomsskole), så man må vel si det, at hu ikke kjente meg, da.
Så hu tok nok ting ut av lufta, (må man vel si).
Men det var nok kanskje en slags hakke-kultur, i Rimi, hvor det liksom gjaldt, å ha spisse albuer, for å prøve å komme seg fram, (i firmaet), da.
Ukultur, må man vel kalle det.
Og det var enda verre, oppover i systemet, fant jeg ut, da jeg etterhvert ble butikksjef, på min andre butikk, (Rimi Kalbakken), i år 2000.
Så det var en grunn til at jeg ikke orka å jobbe, i Rimi lenger, for å si det sånn.
Og det var at folk var sjofle der, (eller ondskapsfulle), må man vel si.
(Noe sånt)
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
Min Bok 5 – Kapittel 51: To spøkefugler på Rimi Bjørndal
På starten av 1998, (må det vel ha vært).
Så ble det leven på Rimi Bjørndal.
Da var det nemlig to spøkefugler, som jobbet der.
Nemlig David Hjort og Merete fra Follo.
Og det var sånn, at brusflasker ikke var trygge der.
For de to spøkefuglene, de helte nemlig salt i brusen og sånn, da.
(Og det var vel hu Merete fra Follo, som var verst, må jeg vel si.
For hu Merete fra Follo tulla med meg, da.
Og da fant David Hjort på noe lignende tull, (husker jeg), som han fikk meg med på å gjøre, for å liksom ta hevn, mot hu Merete fra Follo, da.
Mens jeg syntes at hele det greiene der bare var noe ‘åndsvake’ greier, egentlig.
Og var mest opptatt av å styre butikken, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker en gang, som Merete fra Follo satt på ei bruskassa, inne på lageret, på Rimi Bjørndal, og røyka, (må det vel ha vært).
Og butikksjef Kristian Kvehaugen gikk hjem.
Og da, så måtte jeg prate med Kristian Kvehaugen, om et eller annet, i butikken, da.
For jeg hadde jo fortsatt ansvaret for alle seinvaktene, selv om hu Merete fra Follo, hadde begynt der, da.
(Selv om hu avlasta meg litt, for hu tok over tørrvarebestillingene, som jeg hadde hatt fast, etter at Irene Ottesen slutta.
Men det var jo egentlig ikke meninga at det bare skulle være en assistent, på Rimi Bjørndal, som var en ganske stor Rimi-butikk, da).
Og da, så begynte hu Merete fra Follo, med skøyerstrekene sine igjen, da.
For hu strekte fram beinet sitt, og sperret veien for meg, når jeg liksom skulle gå forbi ‘røykeplassen’ dems, (like ved døra til melkekjøla der), da.
(Mens jeg prøvde å få noen korte instrukser, ut av butikksjef Kristian Kvehaugen, mens han var på vei ut døra, da).
Og da, så tok jeg, (som pleide å bruke Dr. Martens sko, på jobben), og spente til den bruskassa, som hu Merete fra Follo satt på, (med alle kiloene sine), da.
For jeg var så lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.
Og jeg ble så irritert, for jeg prøvde jo liksom å få prata litt, med butikksjef Kristian Kvehaugen, før han skulle hjem til ‘alkis-bombene’ sine, (som Thomas Sæther kalte de store Ringnes-ølflaskene, som Kristian Kvehaugen pleide å kjøpe tre av, hver dag), da.
Og da, så spratt hu Merete fra Follo, opp fra bruskassa si, da.
Sinna som en ilder, (eller hva man skal kalle det).
Og så prøvde hu å kvæle meg, ved å dra hardt i Rimi-slipset mitt, da.
Mens butikksjef Kristian Kvehaugen stod og så på, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg var sterkere enn hu ‘mega-dundra’, da.
Så jeg klarte å rive vekk armen hennes, fra slipset mitt, da.
Og da bare stod hu der liksom.
Sinna som søren, da.
Og så ga hu seg etterhvert, da.
For hu skjønte vel at jeg var sterkere enn henne, da.
(Noe sånt).
Så hu Merete fra Follo.
Hu er en spøkefugl.
Men hu tåler ikke at man tar igjen da, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi skulle på assisterende butikksjef-tur, de to spøkefuglene og meg, (for David Hjort hadde da i mellomtiden gjort lynkarriere i Rimi, (må man vel kalle det), og blitt assistent på Rimi Ljabru), sommeren 1998.
(Det her var like etter at fotball-VM hadde begynt.
Og like før ferien min begynte).
Så skjærte det seg igjen, mellom Merete fra Follo og meg, da.
For mens vi stod på brygga der, mellom Aker Brygge og Rådhusplassen.
Så begynte hu Merete fra Follo å kødde med meg igjen, da.
For da la hu merke til, i sola der, at jeg hadde blondt hår, da.
Og mobba meg og kalte meg ‘blondie’, (eller noe sånt), da.
Og spurte meg om jeg viste det, at det var mørkt hår, som var ‘idealet’.
Og da ble jeg irritert, over å bli mobba sånn, over hårfargen min da, (husker jeg).
Så da tuppa jeg til henne, i fleskerumpa hennes da, (husker jeg).
Mens David Hjort stod ved siden av oss vel.
Og mens regionsjef Jon Bekkevoll også stod og så på, litt lenger unna da, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så gikk vi etterhvert ombord på sightseeing-båten da, (som var forskjellig hvert år, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og David Hjort, som jeg jo chatta med på irc hver kveld omtrent, og som jeg pleide å feste mye sammen med, i helgene, på den her tida.
Han spratt da rett bort til noen andre Rimi-assistenter, som han kjente, men som ikke jeg kjente, da.
Og det var Alex fra Rimi Sinsen, osv., (mener jeg å huske).
Men jeg kjente ikke han Alex fra Rimi Sinsen noe bra, da.
(Selv om jeg kanskje hadde møtt han, en gang, mens jeg hadde vært ute på byen, sammen med David Hjort og Toro, for eksempel.
Eller noe sånt).
Og jeg kjente ikke de andre Rimi-assistentene, som satt i den gjengen der, heller.
Så jeg ble litt sur da, for da måtte jeg jo liksom være aleine om å underholde Merete fra Follo og ei lyshåret venninne av henne, (som sikkert også jobba som assistent i Rimi da), husker jeg.
Og da syntes jeg at det var, som at David Hjort liksom svikta meg, da.
Og ikke ville være kameraten min likevel, liksom.
Så da ble jeg litt skuffa over David Hjort da, (må jeg innrømme).
Samtidig som at jeg var rimelig lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.
Men jeg huska jo da det, at Terje Sjøli vel hadde sluppet unna denne assisterende butikksjef-båtturen, sommeren før.
Fordi at han heller ville se på treningskampen, mellom Norge og Brasil, da.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så da sa jeg bare det.
For jeg kunne jo ikke både sitte sammen med David Hjort, (som ignorerte meg), og dem.
Og samtidig stå sammen med Merete fra Follo og hu blondinna.
For det var liksom sånne klikker der, da.
Og jeg kjente jo en ‘spøkefugl’ i hver leir liksom, da.
Så da ble det rimelig dumt, på den her båtturen da, syntes jeg.
Og dette var også den tredje sånne båtturen, som jeg måtte være med på, da.
Så det var kanskje på tide at jeg ble butikksjef snart og, for å si det sånn.
(Så jeg ble kanskje litt forbigått, i Rimi, da.
Tenkte jeg vel antagelig da).
Så da gjorde jeg bare som Terje Sjøli hadde gjort, sommeren før, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og sa at jeg gikk hjem, for å se på fotball-VM, da.
(Mens båten ennå lå ved brygga der, da).
For jeg var så skuffa over David Hjort og jeg var så lei av hu Merete fra Follo, da.
Og jeg begynte også å bli rimelig lei av de her assisterende butikksjef-båtturene etterhvert, da.
(For det var det samme år etter år, liksom.
Selv om de fleste assistentene var nye, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Merete fra Follo, (som kunne minne litt om ei trollkjærring kanskje, i kroppsformen, osv.), hu sa også det til meg, en gang, at jeg hadde så dårlig ordforråd.
Men da tenkte nok ikke hu over at jeg jobba på Rimi Bjørndal.
Sammen med folk som Hava, (som betyr ‘himmel’ på tyrkisk eller kurdisk forresten, fortalte hu meg en gang), osv.
Hava fortalte en gang at hu hadde bodd i Nord-Norge sammen med foreldrene og søsknene sine.
Men Hava var ikke sikker på om det het Ny-Norge eller Nord-Norge da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Sikkert fordi at noen hadde fortalt henne om nynorsk da, tippet jeg, ihvertfall).
Så man måtte liksom prate enkelt, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).
Så derfor sa jeg ‘papp-maskinen’, istedet for papp-pressa.
Og ‘melke-rommet’, istedet for melkekjøla, da.
Men det tenkte nok kanskje ikke hu Merete fra Follo så mye over, da.
Mens så jobba jo hu nesten bare tidligvakter, sammen med folk som Toro og Gry, osv.
Men jeg liksom hadde alle seinvaktene, da.
(Noe som stammet fra tiden, da Irene Ottesen jobbet der, da).
Så vi jobbet på forskjellig skift da, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang.
At hvis hu gikk inn i hvilken som helst matbutikk, i Ski-distriktet.
Så spurte kundene henne om hvor ditt og datt lå hen, da.
Selv om hu bare var der for å handle selv, da.
For kundene var så vant til å se henne som butikkansatt, da.
Så de trodde at hu jobba i alle butikkene som hu viste seg i, da.
(Noe sånt).
Men så var jo hu Merete fra Follo lett å kjenne igjen og da.
Med sin trollkjærring-aktige kroppsfasong, mener jeg.
Så det var vel kanskje derfor at alle kundene kjente henne igjen, tenkte vel jeg da.
Enten det, eller så er vel folk ute i Follo kanskje litt korttenkte, da.
Det er mulig.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang, at ‘du visste hva du gjorde da du ga meg Hakon-bestillinga’.
(Noe sånt).
Så hu klagde på det, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Enda det vel var omtrent den eneste faste arbeidsoppgaven, som hu hadde.
(Selv om jeg ikke hadde noe nøyaktig oversikt over hva som skjedde på de tidligvaktene, da).
Og jeg hadde jo kjølevarebestillinga, (som også var fra Hakon), salatbestillinga, alle seinvaktene, alle kassaoppgjørene, administreringa av vaktskiftet, organisering av pauser for seinvakta, telling av tippekassa hver kveld, ukesoppgjøret for tippinga, jeg spredde alle bura to ganger i uka, jeg la opp alle kjølevarene to ganger i uka, jeg ringte å fikk tak i folk hvis noen var syke, osv., osv.
Og nabobutikken Rimi Klemetsrud, den butikken, den hadde jo blitt lagt ned, på den her tida.
Så da ble det mer kunder og mer å gjøre, på Rimi Bjørndal, da.
Så det var kanskje derfor at jeg ville fordele bestillingene litt, da.
Det er mulig.
Men jeg syntes vel egentlig ikke at tørrvarene var så vanskelig å bestille, da.
For de hadde jeg jo bestilt i mange år, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.
Så dette var bare for å fordele ansvaret litt liksom, mellom oss assistentene, da.
Siden det plutselig dukka opp en ny assistent der, da.
Og jeg hadde jo hatt mye ansvar, etter at Irene Ottesen slutta.
Også skulle liksom hu Merete bare gå rundt der å stable tørrvarer, da.
Nei, da passa det vel bedre at hu bestilte tørrvarene, når hu skulle jobbe med å stable dem, tenkte vel jeg kanskje, da.
Noe sånt.
Men hu Merete, hu klagde da, husker jeg.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Enda jeg var veldig sliten, husker jeg, før sommerferien min, sommeren 1998.
For da hadde jeg jobba hardt, det siste året, etter at Irene Ottesen hadde slutta der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg lot hu Merete fra Follo, få ansvaret for tørrvarebestillingene.
Så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen da, (husker jeg).
For Merete fra Follo hadde litt lite, av et eller annet, da.
Men da svarte jeg det, husker jeg.
At jeg mente at hu Merete måtte få litt mer tid på seg, da.
For hvis hu skulle være Rimi-assistent, så måtte hu vel klare å bestille tørrvarer og, mente vel jeg da.
Altså, det var vel naturlig for ledere i Rimi å kunne ta Hakon-bestillinga.
(Sånn som jeg hadde skjønt det, ihvertfall).
Og Kristian Kvehaugen og jeg, vi hadde jo kontrollen, på de andre bestillingene.
Så selv om hu Merete fra Follo surra litt i begynnelsen, så syntes jeg ikke det, at hu burde miste ansvaret for tørrvare-bestillinga, med en gang, da.
Sånn som Kristian Kvehaugen tydeligvis mente, da.
For folk har jo en lærekurve.
Så de må liksom få lov å prøve og feile litt da, i begynnelsen da, mente jeg.
For hu Merete fra Follo, hu var jo en kjent butikkleder og, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så at hu ikke skulle klare å bestille tørrvarer, det ville vel nesten være en skandale, tenkte vel jeg da.
(Noe sånt).
Men etterhvert, så gikk det vel greit, at hu Merete fra Follo, tok de tørrvarebestillingene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For selv om det ikke var stappfullt av nudler i hylla.
Eller hva det var, som butikksjef Kristian Kvehaugen, satt fingeren på igjen, når det gjaldt tørrvarebestilinga, til hu Merete fra Follo.
Så var ikke akkurat det noen krise, liksom.
(Sånn som jeg så det, ihvertfall.
Husker jeg).
For hu Merete fra Follo, hu skjønte vel hva det var, som hu måtte bestille, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Men hu trengte kanskje litt tid, til å bli vant med, hvor mye hver enkelt vare solgte, på Rimi Bjørndal, da.
Det er mulig.
Så jeg syntes at butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv med flisespikking og overdramatisering egentlig.
Når han klagde på at det bare var halvfullt, for en enkelt vare.
Det var vel ikke noe krise det egentlig.
At butikkdama bestilte varer, det var vel ikke så rart det.
Men hu måtte få litt tid på seg, til å bli vant med hvor mye varene solgte, i den nye butikken hu jobba i, da.
Det var vel ikke noe rart ved det, liksom.
Det ville vel vært rarere hvis en Rimi-assistent bare skulle gått rundt der, uten å ha noen særlig ansvar.
Mente vel jeg, da.
Og jeg kan ikke huske det, at kundene der, klagde noe særlig på bestillingene hennes.
Eller på butikken generelt.
For det meste der gikk jo på skinner, mer eller mindre, på den her tida.
Så hvis hu Merete fra Follo surra litt, og bestilte sånn at det ikke var helt fullt av et slag nudler liksom.
Så var ikke det verdens undergang, liksom.
Syntes jeg da.
For jeg regna med at det gikk seg til, da liksom.
Men dette var jo egentlig ikke mitt ansvar, som assistent, å si hva hu Merete fra Follo skulle gjøre.
Men butikksjef Kristian Kvehaugen burde vel kanskje ha tatt den opplæringa, av Merete fra Follo selv, da.
Men jeg veit ikke hvorfor han klagde på meg, når det gjaldt bestillinga hennes.
Det burde han vel kanskje ha tatt med henne.
For jeg syntes at jeg hadde mye å gjøre liksom.
Så jeg syntes ikke at det ble riktig.
Hvis en assistent, (nemlig meg), skulle ha ørten bestillinger og ansvar, liksom.
Også skulle ikke den andre assistenten ha noe ansvar.
For jeg stressa omtrent livet av meg, noen dager, husker jeg.
For å bli ferdig med den tørrvarebestillinga, før stengetid, da.
Og når nabobutikken ble stengt.
Så ble det vanskeligere og vanskeligere for meg, å ha like mange ansvarsoppgaver.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For det tok jo lenger tid å legge opp fire bur med kjølevarer, enn det tok å legge opp tre bur med kjølevarer, da.
(Bare for å ta et eksempel, da).
Så da fikk jeg jo mindre tid, til å ta for eksempel tørrvarebestillinga, da.
Men det gikk seg til, det med at hu Merete fra Follo tok tørrvarebestillinga.
Ihvertfall sånn som det virka som for meg, da.
Og hvis det ikke hadde funka, så tror jeg at jeg hadde fått hørt det av kundene.
Og av de andre ansatte.
Og at jeg ville ha sett det selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom hjem, fra sommerferien min, sommeren 1998.
Så hadde hu Hava Özgyr fått sparken, husker jeg.
Og da fortalte hu Merete fra Follo meg det.
At hu Hava hadde rappa noen røykpakker, som hadde liggi på gulvet, inne på tellerommet.
(Hvor noen hadde lagt noen røykkartonger, av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da syntes jo jeg litt synd på lillesøstera til Hava, nemlig Sema.
(Må jeg innrømme).
Som måtte jobbe i en butikk, hvor storesøstera hennes nettopp hadde fått sparken, da.
Og Sema troppa opp på jobben, etter ferien sin, (i Istanbul, eller noe), i en tigermønstret topp, og fortalte det, at ‘vi har kjøpt gull’, (eller noe).
(Så hu så ut som om hu kunne ha vært med i Baccara, eller noe sånt, da).
Og det syntes jeg at var litt rart, da.
Men jeg måtte jo synes synd på hu Sema, siden søstera hennes hadde fått sparken der, da.
Så jeg flørta liksom litt med henne og sånn, da.
Siden hu og søstera liksom hadde flørta med meg, på bussen, før ferien, da.
Og det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, i en annen Rimi-butikk.
Så derfor syntes jeg at jeg kunne flørte litt mer med damene, på Rimi Bjørndal der, da.
Og sa vel til hu Sema at jeg at jeg likte henne, eller noe sånt, da.
(At jeg flørta litt, da.
Noe hu vel fortalte til Rahat, mener jeg at jeg overhørte).
Men da, så dukka plutselig mora til Sema opp, på Rimi Bjørndal der, da.
Men da syntes jeg at det her ble litt for tyrkisk, (eller hva man skal si).
Så da gadd jeg ikke å prøve meg på hu Sema noe mer, da.
(Selv om jeg syntes synd på henne, siden Hava hadde fått sparken, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Min Bok 5 – Kapittel 38: Mer fra Rimi Bjørndal
En morgen, på bussen, til Rimi Bjørndal.
(Ikke så lenge etter at jeg hadde skrota HiAce-en, vel).
Så var det ei ung mørkhudet dame, som så litt på meg, da jeg gikk av bussen, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og da jeg gikk for å låse meg inn i butikken, så fulgte hu etter meg, på litt avstand, da.
Og det viste seg at dette var den nye vaskedama, Hava Özgyr, (ei kurdisk dame, fra Tyrkia).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hadde nemlig vært sånn, noen få måneder før det her, (var det vel).
At ei lyshåra dame, i 30-40-åra, vel.
Hu hadde kontakta meg, (på en vakt jeg jobba som eneste leder), på Rimi Bjørndal, og sagt at hu visste om et billig vaskefirma.
Jeg sa det, at jeg kunne si fra videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
(For jeg regna med at det var hu som hadde med det her å gjøre, da).
Noe jeg gjorde, da.
Og hu inngikk vel en avtale med det her nye vaskefirmaet, som het Kvalitetsrengjøring vel, (hvis jeg skjønte det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og butikksjef Kristian Kvehaugen, han ansatte så Hava Özgyr i butikken, husker jeg.
For dette må vel ha vært i 1997.
Og Norge var ikke lenger inne i den samme nedgangsperioden, som landet hadde vært inne i, i 1993, (da jeg var ferdig i militæret).
Så det begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i medarbeidere, til å jobbe, i Rimi-butikkene, da.
Noe vi merka mye til, på Rimi Bjørndal, (må jeg si).
Og vi måtte nesten dulle med medarbeiderne til tider, da.
For å få tak i noen som kunne jobbe, i kassa og sånn, da.
Sånn at det ikke ble kaos i butikken, da.
Og vi måtte noen ganger tilby dobbelt lønn, og sånn, mener jeg å huske.
Og Kristian Kvehaugen fikk til og med ei fra Manpower til å jobbe der, en gang.
Ei som skar seg i fingeren og måtte gå til legen.
På samme måte som Kristian Kvehaugen selv hadde gjort det, (også på spiserommet), noen måneder tidligere, eller noe sånt, (mens Irene Ottesen fremdeles jobba der, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobba jo alle seinvaktene, i et år eller to, på Rimi Bjørndal.
(Etter at Irene Ottesen, slutta der).
Så jeg jobba sammen med kjempemange butikkdamer da, fra masse forskjellige land.
(Etterhvert som den gjengen, som hadde jobba der, da jeg begynte, slutta da.
Av forskjellige grunner.
De skulle ved studere og sånn, på UIO, og syntes kanskje ikke at Rimi Bjørndal var en kul nok arbeidsplass, da.
Hvem vet).
Og hu Hava Özgyr, hu var vant til å vaske i butikken.
Så hu kunne jeg bruke på gølvet da, husker jeg.
For Kristian Kvehaugen, han ansatte bare unge damer.
Så det var ikke noen sterke karer, som jobba seinvaktene der, liksom.
Men Hava Özgyr, hu var flink i frukta, husker jeg.
Og jeg lærte henne å ta frukta, sånn som jeg selv lærte å ta frukta, på det kurset hos Gartnerhallen, i 1995, (må det vel ha vært), mens jeg jobba på Rimi Nylænde.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og der lærte jeg jo det, at jeg måtte ta ut den frukta, som jeg ikke ville ha kjøpt selv.
Og det ba jeg hu Hava om å gjøre og, da.
Og da husker jeg det, at Kristian Kvehaugen, han klagde på Hava, en gang, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, også var der, da.
På at hu Hava kasta for mye frukt da, (var det vel).
Og da viste hu Hava noe dårlig frukt, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), og spurte henne, om hu ville ha kjøpt den frukta.
Og det ville ikke Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg, at hu svarte.
Så Hava, hu var flink til å prate for seg og, da.
Og lærte ting raskt, da.
Så hu ble raskt en nøkkelmedarbeider, (må jeg vel si), på Rimi Bjørndal, da, (i 1997, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg la kanskje litt vel mye press, på hu Hava, (hvis jeg skal være ærlig).
For jeg var jo under press selv.
(Om at vi måtte få satt opp varer, osv).
Men jeg hadde vel lært, på kurs osv., at frukta var viktig.
For kundenes syn, på butikken.
Så jeg prøvde også å prioritere frukta litt, da.
(Noe som ikke var like vanlig, i 1997, som noen år seinere, vel
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hu Hava, hu måtte være tredjemann i kassa da, (husker jeg).
Mens hu tok frukta, da.
For da fikk jeg så god oversikt, over fjerdemann, da.
(Og jeg pleide vel også å ta vare på kassanøkkelen, til fjerdemann.
Sånn at første og andremann, i kassa, ikke skulle få fjerdemann, til å sette seg i kassa, for eksempel, da).
Og fjerdemann, det var ei dame som satt opp varer, som lå spredd på gulvet, opp i hyllene, da.
(Og fjerdemann begynte da å jobbe ved inngangen.
For inngangspartiet er viktig, for kundenes syn på butikken, da.
Så derfor begynte vi å sette opp varer ved inngangspartiet, (hvor det forresten stod ganske lette varer, som kaffe og sånn da, som unge damer også klarte å sette opp da, liksom).
Sånn at butikken skulle virke mindre rotete, da).
Men Hava klagde, (ihvertfall en gang), husker jeg, på at det ble mye flying, mellom kassa og frukta, da.
Men hvis jeg skulle latt fjerdemann, (i kassa), tatt frukta, så hadde det kanskje ikke blitt satt opp så mye varer da, fryktet jeg.
(Selv om det er mulig, at jeg ga meg på dette, etterhvert.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, må jeg innrømme).
For jeg selv spredde alle tørrvarene, (unntatt småvarene), to dager i uka, da.
Og satte opp kjølevarene, to dager i uka.
Mens jeg også måtte ta tipping, retur, rydde lageret, tømme papp-pressa, ta flaskebordet og administrere vaktskifter, pauser, kassaoppgjør, tippe-oppgjør og utpasseringer, osv.
Og jeg tok også alle Hakon-bestillingene, da.
(Og når vi begynte med salat-poser, så fikk jeg også ansvaret for de, da.
For å sette ut og bestille de, da.
For den salatkjøledisken, den ble satt ved ostedisken der, da.
Hvor jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, to dager i uka, da.
Istedet for å ha det stativet i frukta, hvor det kanskje hørte mer hjemme.
Og salatbestillingen, den hørte vel kanskje mer naturlig sammen med fruktbestillinga, og.
Men jeg fikk ansvaret for de nye salatposene og da, husker jeg.
Enda jeg hadde alle Hakon-bestillingene, (og masse annet), fra før.
Og også ukesoppgjøret, for tippinga, hver mandag, som det første jeg gjorde, på mandager, da).
Så jeg hadde nok å gjøre, da.
For Rimi Bjørndal, det var en stor butikk, som pleide å få rundt 15-20 bur med varer, fra Hakon, to ettermiddager i uka, da.
(På mandager og onsdager, var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg spredde tørrvarer, (på mandager og onsdager).
Og mens jeg satte opp kjølevarer, (på tirsdager og torsdager).
Så ble jeg ofte avbrutt da, siden det ofte ble retur osv., da.
Og jeg måtte også stresse, for jeg måtte rekke å ta, (og sende), Hakon-bestillinga, før butikken stengte da.
Jeg husker at jeg tok kjølevare-bestillinga, rett etter at jeg satt opp kjølevarene, liksom.
Så var jeg ferdig med kjølevarene, liksom.
Og da var det velfylt og shina, i ostedisken.
For jeg var jo ‘ostesjef’, på Rimi Nylænde, fra 1994.
Så jeg hadde fortsatt litt stolthet, i at ostedisken, så bra ut, da.
Ihvertfall to dager i uka, da.
Så jeg shina ostedisken etter å ha satt opp varene, da.
(Og også smør, pålegg-salater og de andre kjølevarene, som vi fikk fra Hakon, da).
Og så rydda jeg kjølevarer-lageret.
For jeg hadde et lite ost/smør/fisk-lager, inne på melkekjøla, i en hylle der, da.
Og så skreiv jeg opp lagerbeholdninga, da.
Og så bestilte jeg nye kjølevarer, før butikken stengte, da.
(Mens jeg hele tiden ble avbrutt av retur og sånn, da).
Det var rutinen min, på tirsdager og torsdager ihvertfall, (husker jeg).
Fra Irene Ottesen slutta, på Rimi Bjørndal.
Våren 1997, (var det vel kanskje).
Og fram til jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, høsten 1998.
(For jeg jobba jo bare seinvakter, (med veldig få unntak, sånn som jeg husker det, ihvertfall), på de vanlige hverdagene, som jeg jobba, da.
I den her tidsperioden.
Fra våren 1997 til høsten 1998, da).
(For på lørdagene, så jobba jeg fra 7.30 til 19, da.
Husker jeg.
For den første bussen, til Bjørndal.
Den var ikke framme før klokka 7.30, på lørdagene, på den her tida, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal.
Så stengte Rimi Klemetsrud.
For den butikken skulle legges ned, da.
For de skulle bygge et nytt senter der.
Og den nye Rimi-butikken, den ble hetende Rimi Mortensrud, da.
Så vi fikk en god del flere kunder da, på den her tida, (som Mortensrud Senter, ble bygget).
Og vi fikk også to medarbeidere, fra den nedlagte Rimi Klemetsrud, husker jeg.
Og det var Shomaila Butt, (ei ung dame fra Pakistan vel), og Kamal, (ei ung dame fra India vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På assisterende butikksjef-båtturen, til Rimi, våren 1998.
Så var det med to folk, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, husker jeg.
Og det var Merete, (ei kjempesvær dame, fra Follo), som var en ny assistent, på Rimi Bjørndal.
Og hu begynte vel der, et drøyt halvår, etter at Irene Ottesen slutta, vil jeg tippe på.
Altså, Irene Ottesen slutta vel våren 1997.
Og Merete begynte vel like før jul 1997, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og David Hjort, han var også med på assisterende butikksjef-båtturen, våren 1998, husker jeg.
Han begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, like før jul, 1997, (mener jeg å huske).
Og han ble assistent, på Rimi Ljabru, cirka et halvt år seinere, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal.
(Etter at Irene Ottesen slutta).
At jeg fikk med de unge damene, som jobba deltid, om kvelden.
Til å bli med på en ordning, når det gjaldt hvordan arbeidet ble organisert.
For at jeg skulle klare å beholde kontrollen og oversikten, da.
Siden jeg var den eneste lederen, på seinvaktene.
Og alle de unge damene, de fikk en fem-minutters pause, da.
Rundt klokka 18, da.
For de begynte å jobbe klokka 16.
Og butikken stengte klokka 20, da.
Og etter pausen, så roterte vi om på arbeidsoppgavene, husker jeg.
For det var også noe med arbeidsmiljøloven, da.
Og folk likte vel å drive med forskjellige arbeidsoppgaver også, tror jeg.
Og da, så var det ofte Therese Gulliksen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som var fjerdemann, etter pausen.
Og da tok hu melkekjøla da, husker jeg.
Hu rydda, fylte på og telte melka, da.
Og det var det jeg som lærte henne opp til å gjøre, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
For hu var ei russejente da, for å si det sånn.
Hu må vel ha vært russ 98, (mener jeg å huske).
Så hu dreiv og tok melkekjøla, rundt våren 98, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det samme med Shomaila Butt, (fra Rimi Klemetsrud).
Hu klarte også å ta melkekjøla, husker jeg.
Og den medarbeideren, som hadde vært tredjemann, før pausen, den ble andremann etter pausen, vel.
(Noe sånt).
Og den medarbeideren, som hadde vært førstemann før pausen, den ble fjerdemann etter pausen, (og tok melka), da.
Og den medarbeideren, som hadde vært fjerdemann før pausen, (og satt opp varer), den ble førstemann etter pausen, da.
Og den medarbeidere som hadde vært andremann, før pausen, ble vel tredjemann, etter pausen, og satt vel opp varer da, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og den her ordningen funka ganske greit, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så selv om det var fire kassadamer, som jobba, (og som de fleste av, var ganske ferske, i butikk), så funka det ganske greit, vel.
Selv om Rimi Bjørndal var en veldig masete butikk, da.
Siden det var lav snitthandel og mye flaskepant, osv.
Så den butikken måtte liksom temmes, da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Fra assisterende butikksjef-båtturen, våren 1997, forresten.
(Den dagen Irene Ottesen og meg møtte, (eller ihvertfall så), Rimi-Hagen, (utafor Hakon sitt hovedkontor), noen få timer tidligere, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så husker jeg det, at Terje Sjølie, som da jobba som assistent, på Rimi Ljabru, vel.
Han stod og tagg distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ombord på sightseeing-båten, da.
(Som om hu var mora hans, omtrent).
Om han kunne få slippe unna den båtturen, (må det vel ha vært).
For han ville så gjerne se privatlandskampen mellom Norge og Brasil, da.
(Den kampen som Tore Andre Flo gjorde det så bra i.
At han seinere ble kalt for ‘Flonaldo’, vel).
Og da tror jeg at Terje Sjølie fikk lov til det.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Så Rimi-Hagen, han kom ikke på jobb, før i 11-12-tida, (eller noe sånt), da.
(Eller cirka en time før det her assisterende butikksjef-møtet startet, da.
Og det var vel i 12-13-tida, hvis jeg skulle tippe.
Noe sånt).
Den dagen som Norge slo Brasil 4-2, i en treningskamp.
Og det var 30. mai 1997, så jeg, på Wikipedia.
(Hvis ikke Rimi-Hagen hadde vært ute og spist lunsj, eller noe sånt, da).
Så Irene Ottesen, hu jobba altså på Rimi Bjørndal, fram til like før sommerferien, i 1997, da.
For Bjørndal-Hilde måtte jo trå til som leder, på Rimi Bjørndal, sommeren 1997, da.
(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).
Og det må nok ha vært fordi at Irene Ottesen ble ambulerende butikksjef, på den her tida, da.
(Er jeg ganske sikker på, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi assisterende butikksjef-båttur, på Oslofjorden, fra Aker Brygge, i 1998. (In Norwegian).
Nå kom jeg på, for ca. 10 år siden.
Så skulle jeg og Merethe, som var butikksjef-assistenter, på Rimi Bjørndal.
Vi skulle sammen med David Hjort, bl.a., som vel da hadde begynt som Rimi Butikksjef-assistent, på Rimi Ljabru, eller noe sånt.
Og Alex fra Rimi Sinsen, mener jeg å huske var der osv.
Og også Rimi regionsjef, Jon Bekkevold.
Dette her var noen måneder, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.
Så var vi først på møte, på Rimi’s hovedkontor, eller Hakon-gruppen, eller Ica-gruppen, som det vel heter nå, sitt hovedkontor, i Sinsenveien, i Oslo, ikke så langt fra Aker Sykehus og Sinsenkrysset osv.
Så tok vi buss samlet, i en eller to busser, ned til Aker Brygge.
Så stod vi der, hele gjengen.
Og venta på at båten skulle bli klar for adgang, på brygga utenfor Aker Brygge da.
Det var vel tredje assisterende butikksjef-turen, med Rimi, som jeg var med på.
Det var alltid båttur på Oslofjorden, med mat, og da kunne man enten spise kylling, eller reker.
Og man fikk noen ølbonger, så kunne man drikke øl underveis, under dekk osv, pleide det å være noe slags pub.
Så vi pleide å spise på dekk, og så gå ned under dekk, for å drikke øl osv.
De turene pleide vel å vare et par timer.
Så pleide vi å dra på pub etterpå, året før, var det vel, hvis det ikke var i 1995, eller 1996, så dro Jon Bekkevold, med hele eller halve gjengen, på en pub som het The Dubliner, etter båtturen, og da la han kreditkortet i baren, tror jeg.
Men jeg drakk på mine egne penger, jeg var ikke sikker på om det var noe snusk, eller ikke.
Så sånn var det.
Så står vi der og venter på båten da.
Så begynner hun Merethe, fra Rimi Bjørndal da.
En stor dame, på kanskje 150 kg., som jeg slåss med en gang.
Hun spente bein på meg, da hun satt og røyka.
Hun satt på en bruskasse.
Så gikk butikksjef Kristian Kvehaugen forbi, så jeg var litt anspent, for vi var ikke på så god fot.
Så ble jeg irritert da, på hun Merethe, siden hun dreiv å kødda.
Så jeg spente til kassa hu satt på.
En bruskasse, som var satt opp/ned.
Da klikka det for hu gitt, da ble hu rød i trynet, og begynte å dra i Rimi-slipset mitt, og skulle kvæle meg.
Men jeg hadde trent litt på treningstudio, og hadde vært i infanteriet, og hjulpet broren min å trent noe karate osv., da jeg bodde hos dem et år, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet.
Så selv om hun veide noe sånt som 150 kg, så klarte jeg da å få vekk de pailabbene hennes, som noen sier, vekk fra det kvælingsforsøket sitt, med slipset osv.
Så hu måtte gi seg gitt.
Jeg gadd ikke å begynne å kline til hu, eller noe, for hun var jo tross alt dame, selv om hun veide noe sånt som 150 kg.
Og vanligvis, så var vi ikke så uvenner, men vi pleide å kødde litt med hverandre da.
En gang hadde noen kødda med brusen hennes.
Så trodde hu det var meg.
Så helte hu noe greier i Cola-en, eller Sprite, var det vel jeg drakk da.
Sånne ting.
Og på Aker Brygge der, mens alle Rimi-assistentene stod der, og regionsjef Bekkevold.
Dette var vel i juni 1998, fotball-VM i Frankrike, hadde nettopp startet.
Norge var med, med Drillo osv., og huet mitt var vel like mye i fotball-VM, som på Rimi assistent-møte.
Noe sånt.
Det var sol osv. da.
Og jeg har veldig mørkt blondt hår.
Og da brukte jeg vel noe sånn hårgele-greier, eller noe, som en eller annen frisør hadde prakka på meg.
Noe sånt.
Men da smallt det fra hu Merethe da.
At vet du at du har blondt hår osv.
Så hun til meg.
Og begynte å mobbe meg, for at jeg hadde blondt hår, og at det ikke var det som var idealet osv.
Og kallte meg vel blondie, eller noe.
Så jeg bare tuppa til henne i fleskeræva hennes, mens alle Rimi-assistentene, og regionsjef Jon Bekkevold så på.
Da tilta ikke hu Merethe, da synes hu det var artig, virka det i hvertfall som.
David Hjort, han hadde nettopp jobba på Rimi Bjørndal, og han pleide å dra på byen hele tida, og spurte meg, om jeg skulle være med osv.
For vi pleide å jobbe mye samme vakter osv.
Og det var så stressende butikk, å få kontroll på, så jeg måtte nesten være på god fot, med folka som jobba der, hvis vi skulle ha sjangs å få kontroll på butikken osv.
Det kunne ikke være sånn, at noen bare gikk og dassa, eller var misfornøyd, og lagde konflikter, for da ville vi mista kontrollen, på butikken.
At varer ville ha hopa seg opp, uten å bli satt i hyllene, og standarden på butikken ville gått ned da.
Og jeg var ambisiøs, og prøvde å bli butikksjef i Rimi osv., så jeg ville ikke at det skulle være mye problemer, i butikkene jeg jobba da.
Så jeg ble med ut med David og også Toro, en del ganger.
Så jeg ble vel nesten som kamerat, med David da, siden vi jobba sammen, og gikk på fester osv.
Men jeg hadde jo det i bakhodet, hele tida, at det var i forbindelse med jobb, egentlig.
Så jeg var litt reservert, og ikke helt meg selv, må jeg si.
Men hadde det i bakhodet, at jeg måtte oppføre meg, og ikke snakke om alt mulig f.eks., siden det var knytta til Rimi på en måte, når jeg festa sammen med de her folka fra Rimi da.
Så det ble ikke som med vanlige venner.
Men dem hadde jeg ikke så mange av.
Så jeg spillte vel en rolle da, som en Rimi-sjef, som gikk på fester og på byen og sånn da.
Omtrent, hvis det lager noe mening.
Det var David som hele tida sa fra, og skulle ha meg med på fest der og der, og da og da.
Og jeg synes vel det var artig, å gå litt ut på byen og.
Da festa jeg jo med Erik Dahl, som var kameraten til David, og Linn, som jobba på Rimi Nylænde.
Og Roger og Bjørn Erik, og de kameratene til David.
Det var jo ganske kule folk, så det var artig å ikke bare feste med bruttern heller.
Selv om jeg hele tida prøvde å ha det i bakhue, at det her var egentlig i forbindelse med Rimi, så jeg passa på at jeg ikke sa for mye dumt, eller gjorde for mye dumt osv.
Selv om jeg kanskje skjeia ut litt noen ganger, og ble med og skulle være sosial, og tok et trekk av en rev osv.
Men som hovedregel, så hadde jeg vel stort sett kontrollen, selv om jeg ble med dem på masse legale og illegale techno-partier osv.
Men det var ikke sånn at jeg begynte å skulle ta e-er, eller pepper, som dem sa, eller hva dem kallte det, amfetamin osv.
Og jeg tror ikke David og dem dreiv og tok e-er heller.
Men det er mulig dem gjorde det, uten at jeg visste det.
David, tok nok noe amfetamin, eller noe, noen ganger.
Jeg husker på en fest, hos meg, så plutselig, på slutten av festen, så kommer David, og spørr om det er noe som trengs å ryddes osv., og er helt hyper, sånn i 3-4 tida, om natta.
Så da lurer jeg på om han ikke hadde fått i seg noe amfetamin, eller noe.
Men jeg skal ikke si det sikkert.
Men men.
Men på den turen, på Oslofjorden da.
Så bare ville ikke David, være kamerat, med meg.
Han skulle bare sitte sammen med Alex, fra Rimi Sinsen, og dem.
Så jeg måtte stå der, sammen med hu Merethe.
Og hu kjente ei lyshåra dame, som vel også da var assistent i Rimi, og som var med på båtturen.
Og da måtte jeg stå, og prate voksent til dem to da.
Mens David og Alex fra Rimi Sinsen, og dem, satt noen meter unna, og var kule og oppførte seg som kamerater osv.
Jeg synes det ble så dumt jeg.
Jeg hadde jo nettopp tuppa hu Merethe i ræva og, fordi hu hadde mobba meg, fordi jeg hadde blondt hår.
Hu virka helt fin, hun lyshåra venninna hennes da.
Men det virka for meg, som at noe var galt.
For hu virka ikke som en sånn dame, som man bare kommer til dekket bord til.
Hu Merethe, bare dro meg bort til henne, så var det liksom fritt fram, for meg, til å sjekke opp henne.
Og David, skulle plutselig ikke være kjent med meg og Merethe lengre, enda vi hadde jobba sammen, alle tre, på Rimi Bjørndal, i et års tid vel, like før det her.
Og var ganske bra kjente derfra.
Så det her var litt rart.
Jeg skulle liksom stå der, og være voksen da, og prate med de her to damene.
Og det var greit det, det var ikke sånn at jeg ikke klarte å oppføre meg voksent f.eks.
Men så satt det en gjeng med kamerater da, som jeg kjente noen av, David Hjort, og Alex fra Sinsen osv.
Så skulle dem sitte der, og være tøffe kamerater, som drakk osv.
Og David lata som at han ikke kjente vårs, altså meg og Merethe.
Da synes jeg både hu Merethe, og han David, hadde oppført seg uhøflig mot meg.
Og jeg synes det virka litt rart, at jeg kom så lett til hun fine, lyshåra dama, som hun Merethe kjente og.
Så jeg bare droppa hele turen.
For båten hadde ikke gått fra kaia enda.
Så jeg bare forklarte det, at jeg var så fotball-fan.
Så jeg hadde kommet på at det var fotball-VM, på TV.
Jeg bodde jo på St. Hanshaugen, så det var ikke så langt å gå fra Aker Brygge.
Og det var en fin juni dag osv.
Så jeg bare stakk, og gikk heller hjem for å se på fotball.
Så sånn var det.
