Så det var ikke så lett for meg, som er ungkar, når han Michael der, fra Irland, som snakka svensk, ba henne om å sitte foran meg, hele tida.
Og det var også mange andre jenter der, som var mer eller mindre like pene.
Så det var ikke så lett for meg, å vite hvor jeg skulle se hen der.
Jeg var også litt i sjokk, for jeg fikk ikke rettighetene mine fra politiet, enda jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.
(Så jeg prøvde egentlig å unngå å snakke for mye med de damene som jobba der, i tilfelle de kunne få problemer.
Men hu Emelie Wallin sa at foreldrene hennes var politifolk da, så jeg prata litt om fotball-VM, 2006, med henne, faktisk.
Jeg holdt på å bli gæern av å ikke ha noen å prate med der så.
Så jeg var helt ‘lost’, vil jeg si.
Så det var kanskje like smart å slutte å ikke prate med noen der, i det hele tatt.
Siden hu sa at mora og faren først og så faren var i politiet så.
Men men).
Men jeg gjorde ikke noe galt ihvertfall, jeg mener jeg klarte å oppføre meg ordentlig.
Selv om jeg ble litt bekymret for hun Emelie Wallin der, for hun ble plutselig borte fra jobb, i en måned vel, hvis ikke mer.
Så jeg prøvde å si fra til politiet etter hvert og, pluss team-leader da, mm.
Men jeg vet ikke helt hva som foregikk.
Men jeg syntes jeg måtte bry meg litt da, siden Norge er nabolandet til Sverige liksom.
Og hu virka litt ung og pen, til å være aleine, fra Sverige, i Liverpool.
Det måtte gå gæernt liksom.
Men men.
Men jeg var redd for at det ikke feila henne noe også.
Så jeg ville ikke gå til politiet, og si at ei fra jobben var syk.
For da ville jeg mistet all troverdighet, fra politiet, frykta jeg, hvis jeg tok feil.
Men jeg dreiv og jobba med en arbeidssak, i hue.
Så jeg tenkte at det beste uansett var, at jeg ble ferdig med den.
Og så ville det kanskje være den smarteste måten å gjøre det på, både for meg og for de damene som jobba på Arvato’s Microsoft Scandinavian Product Activation da.
I tilfelle det var noe galt som skjedde med de unge damene som jobba der og.
Så vurderte jeg det sånn, at det smarteste var bare å bli ferdig med den arbeidssaken.
At det var den eneste muligheten for meg å få kontroll uansett.
For jeg hadde forgjeves prøvd å få til et samarbeid med politiet både i Norge og England, før det skjedde, at hu forsvant fra jobben.
Så jeg ville gjerne ha dokumentasjon, før jeg kontaktet politiet igjen.
For jeg hadde lært på kurs, om Rimi-butikksjef, (og fra studier ved University of Sunderland, hvor jeg lærte om research, bl.a.), at hvis du har dokumentasjon, så er det lettere å få kontroll.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det her tror jeg er hun Emelie Wallin, fra noen år tilbake, (et bilde som lå på nettet, på et svensk nettmagasin, som jeg tilfeldigvis fant for noen år siden, i 2007 kanskje, av en svensk jente, som det stod het Emelie Wallin, og som ligner på hun som jobba på Arvato, hvis bildet var tatt noen år før hun begynte der. Noe sånt):
PS 3.
Hun Emelie fra Arvato var også sånn, at hu noen ganger så satt oppå et bord, like ved der jeg satt, og vifta med beina.
Og hu drakk milkshake, med sugerør, mens hu så på meg, eller ihvertfall mot meg, (mens hu satt ovenfor meg).
(Det var like etter at jeg flytta til den leiligheten her, husker jeg.
Da forsvant hun fra Arvato noen uker, og kom så plutselig tilbake, og skulle drikke milkshake, husker jeg.
Som han Michael O’Shaugnessy måtte kjøpe på McDonalds, i lunch-pausen.
Og da så hu ut som at hu hadde vært i fengsel, eller noe.
(Kanskje hu hadde vært hore og sugd masse k*k?).
Var det det hu skulle beskrive med milkshaken?
(For hu pleide ikke å drikke milkshake på jobb, sånn som jeg kan huske det.
Men men).
Og en eller to ganger, så tok hu meg på skuldrene, mens jeg satt i telefonen, og aktiverte Windows for Microsoft.
Så hu flørta skikkelig hu der Emelie Wallin.
Men det var ikke så mange gutter der, og hu var så ung så.
Så jeg brydde meg ikke så mye om det.
Så sånn var det.
Og det var nesten bare pene unge damer der, velformede og slanke, i 17 – 22 års alderen kanskje.
Så det var nesten som et horehus der noen ganger.
Eller hva man skal kalle det.
Så de må nok ha vært noe horer for noe ‘mob’, eller noe, de damene som jobba på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, hvis jeg skulle gjette.
Hvorfor måtte de damene se modell-pene ut for å sitte å aktivere Windows og Office over telefonen liksom.
Samtaler som de fleste bare dreit i, hørte jeg, og de lot bare folk aktivere.
Hvis ikke de ringte ti minutt på ni da, om kvelden, ti minutter før vi stengte.
Da var hu Karianne fra Norge sånn, at da fant hu på en grunn for å nekte aktivering.
Men ellers så aktiverte dem, stort sett vel, med få unntak, sånn som jeg skjønte det, uten å vel bry seg så mye om regler og sånt, sånn som jeg skjønte det.
Men men).
Bare noe jeg kom på.
Men men.
Og hu Emelie Wallin hadde også sånn skikkelig sexy telefonstemme, husker jeg, ovenfor de svenskene som ringte, f.eks.
Bare noe jeg kom på.
Og en gang så satt hu aleine ved et bord, rett foran han Ian Wormall, het han vel, fra Manchester.
De satt ved hver sitt bord, mens alle de andre satt ved et tredje bord da.
Av de som jobbet på Microsoft sin skandinaviske produktaktivering, hos Arvato.
De Lufthansa-jobbene, har jeg inntrykk av at er i samme stilen som Arvato/Microsoft, som jeg har skrevet om på bloggen, at det er veldig useriøst, og at medarbeidere ble systematisk trakassert, (som jeg ble), mm.
(Men jeg skal ikke si noe sikkert da, det er bare sånn det virker for meg).
Begge firmaene, (Bertelsmann som hadde Microsoft-jobbene og Bosch som har Lufthansa-jobbene), er tyske forresten.
Det var en som het Michael, en svenske, eller ire, i 50-60 årene, som jobba både på Bertelsmann Arvato/Microsoft og Svenske Kyrkan/Scandinavian Church, da jeg jobbet på Arvato, i 2005 og 2006.
Og som klådde på en norsk kar som også het Erik, (fra Trøndelag, husker jeg, klappa han på skuldra, så jeg trodde han, Michael, var homo).
Men han fortalte også en svensk jente, Emelie, hvor hun skulle sitte.
Og en norsk jente, Kristine Hansen, fra Nord-Norge, som bare var en ungjente, vil jeg si, hadde jeg inntrykk av at måtte spørre han Michael, O’Shaughnessy, eller noe, før hun turte å flytte seg til et annet bord.
Så sånn var det.
Uten at jeg skjønner hvordan dette egentlig hang sammen.
Houseman said… Hei. Du har funnet det ut selv, ja, ellers hadde jeg tenkt å tipse deg om at du hadde fått prisen for beste nykommer. Tenkte det kunne være en hyggelig oppmuntring selv om du ikke er så spillinteressert, som du sier. Alt vel.
26 January 2009 12:52
johncons said… Hei,
ja jeg så det på StatCounter osv.
Jeg dukker sikkert opp igjen hvis noen linker til bloggen osv.
Vi får se.
Jeg får kanskje begynne å spille mer.
Men jeg pleide å spille Tetris, mellom telefonene, da jeg jobba på Microsoft sin skandinaviske produktaktivering, drevet av Arvato, i Liverpool, i 2005 og 06.
Og da pleide det å dukke opp en sinna svensk-ire, Michael O’Shaughnessy, eller noe, i 50-åra vel.
Som var vanlig medarbeider på kampanjen, (men fikk høyrere lønn siden at han hadde jobbet der lenge, hørte jeg).
Men han oppførte seg noen ganger som en sjef, merkelig nok.
Så han er litt var på, må jeg si.
Han ble også god venn med hun Emelie Wallin, fra Sverige.
Og hun var under kontroll av han.
Så han var nok noe ‘mob’, tenker jeg nå, som kontrollerte de unge skandinaviske jentene, (også ei norsk som var 17 år), på kampanjen.
Men Tetris-spillet, og de andre spillene, reddet meg litt fra å klikke der da.
For da kunne jeg fokusere på spillet, og slippe å ha noe med de ‘ujavne’ kollegene mine der å gjøre.
Så sånn sett, så kan man nok si at jeg er litt spillegal jeg og.
Som får svensk-irer til å nesten klikke, med spillinga mi, de gangene det var relativt stille på jobben.
Som skjedde færre og færre ganger etter sommeren 2006, men jeg spilte en del da og.
For jeg hadde overhørt i Norge, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.
Så jeg visste ikke om de var i England og.
Så derfor spilte jeg hele tida, for jeg prøvde å unngå å bli for kjent med damene på Microsoft-kampanjen.
For jeg tenkte at hvis jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, så kunne de få problemer da, med den her mafian, hvis de ble for kjent med meg.
Eller hvordan det greiene der kan virke.
Så jeg gikk nok for å være litt spillegal, da jeg jobbet på Microsoft-aktiveringa her i Liverpool ja, det er nok mulig.
Så sånn er det.
Men det er forhåpentligvis forskjell mellom å være spille gal og sprøyte gal.
jeg prata jo ikke så mye med deg, da du jobba på Microsoft.
Jeg trodde du bodde i Liverpool, med familien din, eller noe, siden du alltid sa, ‘Velkommen til Microsoft, du prater med ho Christine’, da du svarte på aktiveringene.
Det syntes jeg hørtes litt gammeldags ut, å si ‘ho Christine’, på forretningssamtaler, så da trodde jeg, at du ikke hadde bodd i Norge, på mange år.
Og du så så ung ut også, så jeg syntes ikke jeg burde prate så mye med deg, for du virka litt barnslig og kanskje.
Ikke negativt ment, men bare for å forklare.
Men, jeg var på byen her i Liverpool, i våres, og tok et par øl, og prata jeg tilfeldigvis, men en britisk jente, som hadde på skole sammen med deg, på noe mote-design-college, eller noe, påstod hu.
Så da skjønte jeg, at det virka som at du var i England aleine.
I hvertfall virka det sånn, uten at det er min business.
Men, da tenkte jeg mer på noe som skjedde, sommeren 2006, på Arvato sin Microsoft-aktivering, i the Cunard Building.
Den sommeren, da vi satt på 4th floor, så satt jo du deg, rett ved siden av meg, enda det var mange ledige plasser andre steder.
Og der satt du vel i en uke, eller to, eller noe.
En dag jeg var trøtt, så kikka jeg såvidt på deg, du hadde vel noe sommerkjole, eller noe på deg.
Det er ikke alltid man tenker like langt hvis man er trøtt og overarbeidet.
Så beklager det!
Men, da gikk du bort til Michael O’Shaughnessy, han iren, som også pratet svensk.
Også pratet du litt med han, også flyttet du deg, til et annet bord, på andre siden av O’Shaughnessy igjen.
Var du under noe kontroll av han O’Shaughnessy eller?
For jeg merka det en gang, kom jeg på, at også hun Emelie Wallin, fra Sverige, hun ble bedt av O’Shaughnessy, om å sette seg rett ovenfor meg, omtrent på denne tiden, rundt sommeren 2006.
Var det sånn, at O’Shaughnessy, hadde bedt deg om å sette deg ved siden av meg, av en eller annen anledning?
Og så, ble du redd meg, eller noe, siden jeg kanksje så litt tøffere ut, når jeg var trøtt og sliten osv.
Så turte du ikke å sitte der og spionere lenger, eller hva det var.
Men du spurte O’Shaughnessy, om du kunne flytte deg til det andre bordet, fordi du var litt nervøs.
I hvertfall mener jeg å huske at du var det.
Noen jenter på jobben, spurte jo også en gang hvorfor du satt akkurat der, ved siden av meg.
Og da bare svarte du, at det var fordi du hadde lyst til å sitte der.
Men det så vel litt rart ut, at du absolutt skulle sitte ved siden av meg, når det var et helt bord ledig, og også mange andre plasser ledig, i vår del av 4th floor i the Cunard Building der.
Man du drev kanskje med noe spionering, eller noe, for O’Shaughnessy da.
Noe ‘mob’, eller noe?
Jeg tenkte jeg kunne prøve å spørre hva som foregikk, for det var mye tull med mobbing fra ledere osv., i firma, og ulovlige ledelsesmetoder osv.
Du husker sikkert at lederne hele tiden ropte, ‘you’re on wrap-up’, hvis det tok for lang tid mellom samtalene.
Det er egentlig lov, av lederne, og skrike sånn, det blir som en slavedriver på et galeiskip, som pisker slavene.
Isedet for pisking er det psykologisk straff, eller mobbing, som jeg også har sett det har blitt referert til som.
Jeg har en link, hvor det står mer om problemene i firma.
Jeg hate Microsft og alle som jobbe der… huske ikke noe du prate om, men kan sikkert stemme, va bare 14 når jeg jobba der.
jeg bodde i england i 13 år og no har jeg flytta hjem til tromsø igjen, det er sant at jeg gikk på college i liverpool og studerte fashion and clothing design.
Ja jeg husker det, at du var litt sur på kundene noen ganger, da de ringte.
Hun finske dama, med lyst hår, som jobba der, hun sa også fra til team-leader en gang, husker jeg, for hun hadde hørt at du krangla med kundene.
Men du var vel 17 eller noe da, i 2006, da du gikk på college.
Siden du er født i 89, da er du vel 19 nå.
Men men.
Men hvorfor bestemte O’Shaughnessy hvor du skulle sitte da, og hva var det som gjorde at du hata Microsoft?
Jeg mistenkte at damene der, f.eks. Marianne, ble misbrukt av noe mob, siden hun gikk så rart, på begynnelsen av vaktene, i the Cunard Building der.
Og hun Emelie Wallin, hun forsvant jo fra jobb, plutselig, og var ikke tilbake, de to siste månedene jeg jobba der.
Og hun Vivian Steinsland, hun mobba meg så fælt, og jeg måtte da bare danske samtaler nesten, og like bra som norske samtaler.
Jeg måtte skrive opp produktnøkler på danske samtaler, og ta de like raskt som norske.
Og jeg måtte jobbe ekstra, for jeg flytta til leilighet i Liverpool sentrum.
Og da ble jeg nesten slavedrevet i hjel, av hun Vivian Steinsland da.
Men men.
Jeg så du også jobba i Hannas bar, i Hardman St., på Facebook-sida di.
I 2005, da jeg flytta til Liverpool, da bodde jeg på hostellet, off Hardman St., i noen uker før jeg begynte på Microsoft.
Da ble jeg kjent med noen folk på hostellet, og da dro vi på Hannas, en gang, jeg og noen folk fra Irland og Australia, var det vel.
Det var ei dame som seinere også jobba på Arvato.
Da ble jeg såvidt kjent med noen av bardamene, på Hannas.
Ei lys dame fra Øst-Europa et sted, som prata veldig bra engelsk, fra tjsekkia, eller noe.
De pleide å dra på nachspiel med noe fotballspillere og sånn, skjønte jeg.
Men jeg spurte ikke om å få bli med.
Og de pleide jo å ha bra live-musikk der, fra LIPA, eller hva det var osv.
Men jeg så, tidligere i år, at dem har gått konkurs nå.
Det må vel ha vært omtrent da du dro tilbake til Norge det da.
Det er rart at et så pupulært sted kan gå konkurs da.
Men det er mye rart.
Takk for svar i hvertfall.
Jeg prøver å ta Arvato/Micosoft, til retten, for den mobbingen som skjedde der osv.
Men jeg lurer på om de nordiske damene som jobba der var under kontroll av noe ‘mob’, eller noe, og om de ble misbrukt osv.
Og om dette fortsetter på Lufthansa, i the Cotton House, siden mange fra Microsoft, bl.a. Anna Riski, Emelie Wallin, og hun danske Deicha, jobber der nå.
Bare noe jeg mistenker.
Hvorfor hata du Microsoft da, hvorfor var du så sur på kundene osv, et par av de gangene du jobba der, var det noe som foregikk?
Når jeg jobba på microsoft va d greit først men så bynte di å si at vi kunne ikke lese eller bruke internett osv, å til slutt va d nesten som å være i ett fengsel, når man e bare14/17 år e d ikke bra!
jeg var aldri mobba på jobb der men d kan godt stemme at andre va, han michael gjor mæ ingen ting å huske ikke at jeg satt almme han.
ja jeg jobba på Hannahs Bar før, jobba der i 1 år, d har ikke gått konkurs (oppussing)
jeg flytta hjem igjen pga hele familien min bor i tromsø og jeg rett å slett gadd ikke å bo i liverpool lengere.
vet ikke koffør du bryr dæ så mye om Arvato… jeg har glemt alt der fordi d va bare en teit jobb for studenter å domme folk!
men d va ingenjeg mislikte der egentlig bare jobben i sæ sjøl!!!
men er helt enig me deg når du snakker om vivian! hun er bare ei stygg hora som hadde ingen ting bedre å gjøre!!!
jeg fikk sparken fra Arvato å d va den beste dagen i mitt liv, eller 1 av dem haha!
hvorfor jeg bryr meg om Arvato, er fordi jeg lurer på blant annet hva som skjedde med hun Emelie, som bare forsvant fra jobben der.
Og det er jo ikke riktig at folk skal bli behanda som slaver, på jobb.
Jeg er enig med deg i, at det var greit der i starten, men at det ble værre, fra sommeren 2006.
Jeg trodde det kan ha vært noe ‘mob’ i firma, de lurte meg på rest-days osv., og jeg søkte på team-leader jobb, men jeg hørte ikke noe, på tre måneder, eller noe.
En team-leader, fra Bon Prix, Chris Baines, fulgte etter meg hjem fra jobb.
Senior team-leader, Aidan Tippins, jugde, og sa at de ikke hadde noen team-leder, på Arvato, ved navn Chris Baines.
Jeg ble mobba så mye av hun Vivian Steinsland, og de andre sjefene, at jeg ble så overarbeida, at jeg klarte nesten ikke å snakke i telefonen noen ganger, og jobba meg nesten til døde.
Sånne ting.
Så derfor prøver jeg å få tatt opp dette i retten.
De bruker veldig lang tid på å pusse opp på Hannahs der, synes jeg men.
Men hvorfor satt du deg helt ved siden av meg der da, i the 4th floor der, i the Cunard Building.
Og jeg synes du gikk bort og prata med Michael, om noe, før du flytta deg til et annet bord.
Mener jeg å huske rimelig klart da.
Enda han var jo bare vanlig ansatt, og ikke team-leader.
Men men.
Jeg er enig i at å aktivere for Microsoft, over telefon, er bare en tullejobb, eller idiotjobb, nesten.
Men jeg hadde ikke noen annen jobb.
Og jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Norge, hadde jeg hørt, så det var derfor jeg dro til England.
Men jeg tror noen av damene der, de finske osv., kan ha vært noe horer, kontrollert av noe mob, og at de bare jobba på Microsoft, som et slags skalkesjul, eller unnskyldning for at de kunne jobbe som horer, som var den egentlig jobben dems da.
At produktaktivering er bare en tullejobb, som brukes for at firmaer og mob, skal få tak i damer.
Noe sånt.
Men men.
Og jeg husker de bardamene, fra Hannahs, i 2005, hun lyse fra Tsjekkia bl.a., og ei pen mørk ei.
De ble med en homo sjef, på nachspiel, med noen fotballspillere osv., en kveld, eller natt, etter stengetid, husker jeg.
Så om de måtte være med, eller hva det var, det vet jeg ikke.
Men det med Hannahs var bare noe jeg kom på.
Det var pene bardamer der, og det var ofte bra live-musikk der.
Men folka som pleide å gå der, dem fikk jeg ikke helt kontakt med.
Men da prata jeg heller litt med de pene bardamene der husker jeg, de var ikke så værst.
Jeg kunne jo ikke sitte på hostellet hver dag, da hadde jeg sikkert blitt kasta ut, hvis jeg bare hadde sitti på samme stedet hele tida, i loungen, og sett dum ut, og skremt bort de andre folka der.
Jeg hadde jo ikke noen leilighet, i Liverpool, før hun finske Taru, hun husker du sikkert, flytta, første helgen jeg jobba der, og da fikk jeg ta over rommet hennes, i et bokollektiv i Walton.
For jeg nevnte for Marianne, som hadde opplæring, at jeg bodde på hostellet da.
Og hun Tone, husker du sikkert, hun gråt en gang vi gikk hjem fra byen husker jeg.
Og Marianne gråt, etter å ha vært i møte med Aidan Tippins, om å bli team-leader i fast stilling, etter at vikariatet var ferdig, rundt juletider 2005.
Og Emelie, hun gråt i heisen der.
Hun dukka opp i heisen i 2nd eller 3rd floor, (hva gjorde hun der, Arvato var jo i 1st og 4th floor), gråtende, og sa hun var sjuk.
Så jeg tror det kan ha vært noe galt der, siden de nordiske jentene begynte å gråte der hele tiden.
Og hun Marianne og vel også hun Emelie, gikk litt rart noen ganger.
Så om de ble voldtatt på dass, eller noe.
Hvorfor fikk du sparken fra Microsoft da?
Hun Vivan Steinsland, sendte meg mailer med bilder av rumper og flaggermus, og sa at ‘hun frekke frøkna fra Bergen sier "god helg"’ osv.
Og hu avbrøyt jo mellom samtalene og kjefta og herja som værst.
Jeg er enig i det du skriver, at det var en jobb for studenter og dumme folk, kanskje.
Men alle folk har jo rett til å behandla på en ordentlig måte.
Jeg har jo jobba som butikksjef i Rimi i Norge osv., så da har jeg jo lært om sånt.
Så jeg synes ikke det er riktig at dem skal behandle folk som slaver, eller som i et fengsel, som du skriver, selv om det er en dårlig betalt jobb.
Så det er en av grunnene til at jeg prøver å finne ut mer om det her da.
Men du får ha takk for svar osv., og lykke til videre i Nord-Norge, jeg prøver å finne ut hva som foregår osv., for jeg tror ikke det var bra tilstander der, så jeg få se hva som skjer, men hvis du skjønner mer av hva som foregikk, så gjerne skriv.
Sivilombudsmannen, sendte meg jo et brev, for noen uker siden, om at UD hadde beordret ambassaden i London, til å kontakte meg, og svare på min e-post til dem.
Det gikk ut på, at jeg har en arbeidssak mot Arvato/Microsoft, i Liverpool, hvor det virket som at det var noe ‘mob’ i firma, som kontrollerte de nordiske damene der osv.
Så kontaktet jeg ambassaden, og var nede i London, to ganger, med dokumentene til denne saken osv.
Dokumenter som er bevis på mobbing fra ledere osv.
Men ambassaden, ville ikke involveres.
De ba meg kontakte britisk politi.
Som jeg allerede hadde vært i kontakt med.
Men britisk politi, de spiller ikke på lag, når det gjelder denne arbeidssaken mot Arvato/Microsoft.
Det er en kriminalsak, av to årsaker, mener jeg.
1. Mobbingen der, fra ledere, var såpass alvorlig, at det var snakk om gjentatt trakassering, mener jeg er klart.
Noe som er et lovbrudd her i Storbritannia.
Ledelsesmetodene de har der, har jeg også fått høre er ulovlige. (Skriking gjennom rommet, og utskjelling, altså psykologisk straff).
I tillegg til den direkte mobbingen som jeg nevnte først.
2. Nordiske damer som jobbet hos Arvato/Microsoft, var under kontroll av noe ‘mob’, tror jeg det var.
At de ble brukt til å spionere på meg, eller noe.
I hvertfall så plasserte han Michael O’Shaughnessy, hun Emelie Wallin, sånn at hun satt rett ovenfor meg.
Enda han ikke var leder i firma, eller noe.
Eller i slekt med hun jenta.
Så han var nok noe mob, som beordret hun Emelie Wallin, til å sitte rett ovenfor meg, og spionere på meg da.
Noe sånt.
Men politiet i Liverpool, de vil ikke ha noe med dette å gjøre, så de sender meg til noe som heter Citizens Advice Bureau, som er en veldedig organisasjon.
Og det er jo bare tull.
Der har man jo ikke noe rettigheter.
Så det som har skjedd, etter at jeg ble sendt dit, er at CAB og diverse advokatfirma, bare har tullet med meg, og det har ikke vært noe fremdrift på den her arbeidssaken.
På tross av den er veldig bra dokumentert, og burde være en helt grei sak.
Det burde ikke være noe tvil om at det er slik jeg har skrevet.
Ettersom jeg har e-poster og møte-referater og alt mulig, som bekrefter hva som har foregått der.
Men politiet i Liverpool spiller ikke på lag.
Og dette er fra kontakt i 2006 og 2007.
Men jeg var også i kontakt med politiet i Liverpool, i 2005 og 2006, angående å prøve å finne ut hva som foregikk i Norge, iom. at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ der, på Rimi Bjørndal, i desember 2003.
Og jeg ble forsøkt drept på gården til onkelen min, i Kvelde, i Larvik, juli 2005.
Men politiet i Liverpool, spiller ikke på lag, når det gjelder den saken heller.
Så hva de driver med, det vet ikke jeg.
Men etter å ha blitt regelrett mobbet, av politiet i Liverpool, og blitt kallt ‘Miss Erik Ribsskog’, og etter at de har brukt falske e-post adresser osv.
Etter dette, så kontaktet jeg ambasseden i London igjen.
Og sendte de en e-post.
Og forklarte jeg hadde prøvd å følge rådet deres, om å kontakte britisk politi, og CAB, angående problemene på Arvato/Microsoft.
Men, disse bare kødder med meg.
Og spiller ikke på lag da.
Jeg skrev det litt mer formellt da.
Så svarer ikke ambassaden.
Så sender jeg det til UD.
Så svarere ikke UD.
Så sender jeg det til SMK.
Så svarer de, at dette ikke sorterer under dem.
Så sender jeg det til Sivilombudsmannen.
Og de sier, etter et drøyt halvt år, at UD instruerte ambassaden, før jul i fjor, om å kontakte meg.
Men det har ikke ambassaden gjort.
Så nå har Sivilombudsmannen, ringt UD.
Og UD har fortalt Sivilombudsmannen, at de har bedt ambassaden om å kontakte meg igjen.
Altså for andre gang.
To ganger har UD instruert ambassaden i London, om å kontakte meg.
Sist gang, for ca. tre uker siden.
Men, ambassaden i London, har fortsatt ikke kontaktet meg.
Så jeg må snart kontakte Sivilombudsmannen igjen, og forklare det, at de ikke har kontaktet meg nå heller.
Jeg tenkte over dette nå da.
Om hva jeg skal si til ambassaden, hvis de ringer.
Hvordan jeg skal forklare problemene med politiet i Liverpool og med CAB.
Jeg må vel si da, at politiet og CAB, og nå også IPCC (som er tilsvarende Spesialenheten i Norge).
At disse ikke spiller på lag med meg, når det gjelder den saken mot Arvato/Micosoft, men at de istedet driver å mobber meg, og kaller meg ‘Miss Erik Ribsskog’, i brev osv.
Og både politiet og IPCC, nekter å returnere telefonsamtalene mine.
Og alle driver å kødder, må man si.
IPCC svarer ikke på e-posten engang.
Så at de ikke spiller på lag, mot de folka på Arvato/Microsoft, som har begått lovbrudd da.
Og at dem bare mobber og kødder.
Så hipp hurra for ambassaden i London, politiet i Liverpool, CAB og IPCC.
Nå prøver jeg jo å skrive om det meste som har skjedd.
I hvertfall det som ikke blir for mye for sensuren osv.
Men men.
Men da jeg begynte på Arvato, på Microsoft-aktiveringen, for ca. tre år siden nå.
Så var det hun Marianne, Høkås, eller hvordan etternavnet skrives, som hadde ansvaret for opplæring, av meg.
Så da satt jeg og hørte på at hun prata med kundene, første dagen.
‘Velkommen til Microsoft, ringer du for å aktivere Windows osv’.
Den stilen der.
Så tok jeg noen samtaler selv, på slutten av vakta hennes.
Jeg jobba vel fra 9 til 18.
Mens Marinanne jobba fra 7 til 16.
Så hun gikk hjem, og da skulle jeg ha opplæring med en som het Tone, fra Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
De første månedene jeg jobba der, så var det sånn at vi satt i et stort kontorlokale da forresten.
Så de ca. 10-12 medarbeiderne, som jobba for Microsoft.
De to bordene vi satt ved.
De to bordene, forsvant i et hav, av mobilselskapets ‘3’ sine bord.
De hadde kanskje 20 bord og 200 ansatte.
Mens Microsoft hadde 2 bord og 10 ansatte.
På jobb samtidig.
Noe sånt.
Så det var ofte en veldig støy, i kontorlandskapet der.
Man kan tenke seg.
Tja.
En bingo i pausen kanskje.
Nei, mer støy enn det.
Kantina på et universitet.
Enda mer støy.
En togstasjon.
Noe ala en togstasjon, fra de ca. 20-30 andre bordene, som Arvato hadde, i first floor, i the Cunard Building.
Så det var ikke så lett å vite hva man tenkte alltid.
Noen av disse britene, som jobbet på ‘3’.
De pleide å sitte å pønske på meg noen ganger, virka det som.
Hvis de ikke pønska på kampanjen da.
Jeg husker jeg og hun Sophie, fra Sverige, vi satt og samarbeida, for vi begynte omtrent samtidig, på kampanjen.
Så hvis det var noen svenske ord, som jeg lurte på, så kunne jeg spørre henne da.
Om det het siffror, eller siffrer f.eks.
Det het ‘siffror’.
‘Siffrer’, var mer slang, visstnok.
Og også tallene da.
Tjugo-fyra, het det visst, hvis man snakket ordentlig.
Og ikke tjuge-fyra.
Forstod jeg.
Sånne ting.
Og da var det en gang, bare for å gi et eksempel, at det satt masse unge gutter, på 3-kampanjen, og så på vår kampanje.
Og meg og hun Sophie da f.eks., som jobba kveldsskiftet.
Og da var det ikke så mange folk der.
Og da stirra de folka så mye, på vårs, og kampanjen, at jeg gadd ikke å gå til vann-beholderen, for å hente vann.
For jeg var vel litt tørr i halsen da.
Så da spurte jeg hun Sophie, om hun kunne hente vann for meg da.
Men det gadd hun ikke.
Så da drøyde jeg det en time eller to, til de folka forsvant da.
Så det var noe slags overvåkning, fra lokale folk, av vårs på Microsoft-kampanjen, vil jeg si.
Det er kanskje sånn at dem prøver å finne ut om nye folk som kommer til byen osv.
Hva vet jeg.
Det frika i hvertfall meg skikkelig ut.
At den første tiden her i byen, så prata folk om meg bak ryggen overalt, og observerte meg osv. omtrent.
Sånne ting.
Så jeg prøvde å finne steder hvor det ikke var så mye folk, for å prøve å få roet meg ned, og slappet av.
Siden at jeg måtte rømme fra noe drapsforsøk i Norge, og noe mafia-greier i Oslo, som jeg ikke skjønte meg på.
Så jeg var litt anspent, må man nok kunne si.
Særlig når jeg fikk den her spioneringa, og baksnakkinga, fra lokale folk, i tillegg.
De siste ukene på gården til onkelen min, i Larvik.
Så fikk jeg ikke noen ordentlig arbeidsoppgaver, av onkelen min.
Han begynte å kjøpe mye brus og godteri og potetgull for meg, i butikken, for mine penger da.
Jeg holdt meg mest på gården, for jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på gården der, siden det var noe mafia-greier som foregikk.
Som jeg ikke skjønte noe av.
Jeg var bekymra for folka i familien osv.
Men men.
Så jeg var bare i butikken i Kvelde der, et par ganger, jeg prøvde å ligge litt lavt da.
Så derfor sendte jeg med onkelen min penger, så kjøpte han potetgull og brus og noen ganger øl osv.
For det var litt kjedelig der.
Men noen ganger, så lagde vi bål osv., og drakk øl eller whiskey og prata om det her mafia-greiene i fylla osv. da.
Onkelen min trodde aldri på det jeg sa.
Men samme det.
Men men.
Men de siste ukene som sagt, så satt jeg mest i den lille hytta, eller skjulet, uten vann eller do eller strøm.
Men jeg hadde en gammel TV.
Som onkelen min hadde på låven.
Som så ut som den gamle tv-en til fattern omtrent, tror jeg.
Noe sånt.
Og onkelen min hadde skjøteledning da.
Så fikk jeg inn NRK, i hytta der.
Så satt jeg og så på tour de France osv.
Hvor en norsk sykklist, Atle Arvesen, eller hva han het, gjorde det bra.
For det var ikke så mye å gjøre på gården.
I hvertfall ikke etter at onkelen min plutselig sluttet å gi meg så mange arbeidsoppgaver.
Så jeg vet ikke om denne jakten og drapsforsøket på meg, var planlagt mange uker i forveien.
Og at jeg skulle bli tjukk, og ha dårlig kondis.
Før jeg ble jakta på.
Sånn at jeg ble lett å fange.
Noe sånt.
Men, jeg hadde jo trent mye i Sunderland, noen måneder før det her.
Jeg svømte i en time av gangen osv.
Fordi jeg hadde problem med magen osv., i Sunderland, at jeg fikk masse luft i magen.
Så jeg så tjukk ut.
Men det var bare luft.
Som ikke gikk bort.
Forstå det den som kan.
Men det var kanskje at jeg var vant til å spise norsk grovbrød.
Men i Sunderland, og England, så var det ikke så bra brød.
Så magan min streika.
Hvis det ikke var vannet, med all kloren i, eller noe.
Men svømminga hjalp.
Da ble jeg plutselig litt kraftig, og omtrent slank også, etter å svømt en tre-fire-fem økter av en time.
Og også trent vekter osv., 2-3 ganger i uka, i tre-fire måneder der.
Så det var en fin tid husker jeg.
Det var også en fin matbutikk i Sunderland, som het Aldi, hvor det var billig og god mat, vil jeg si.
Så selv om studilånet var forsinka, så overtrakk jeg kontoen i DNB, og levde på de £800 ca., i to-tre måneder.
Noe sånt.
Det var flaks at det gikk ann.
Hvis ikke så hadde det ikke vært mye igjen av meg, da studielånet dukka opp, i januar!
Og skolen begynte i september.
Men men.
Hva skrev jeg om nå.
Jo, jeg så vel litt bleik ut da, og litt tjukk kanskje, etter å ha sittet inne i hytta der, omtrent hele juli.
Så da jeg kom til Liverpool, så sa folk bak ryggen min, at jeg var ‘queer’, osv.
Kanskje fordi jeg hadde langt hår, i forhold til engelske folk.
Og fordi jeg hadde jo problem med trynet også, som jeg klarte å få skada, hos noe sånn hudbehandlingssalong, på St. Hanshaugen, i 2003, for jeg hadde noe rynker, over nesa, som jeg synes var plagsomme da.
Som jeg prøvde å gjøre noe med, for det gikk litt på selvtilliten osv., da.
Noe sånt.
Men det gikk helt skeis, så jeg så ikke så tøff ut kanskje, i et par år, fra slutten av 2003.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg var jo ikke så begeistra for det her da.
At de lokale mob-folka, her i byen, skulle ha meg til å være ‘queer’.
Og også de jentene, i hvertfall Mellisa M’Butsu, eller hva hun heter, i bokollektivet, i Mandeville St., i Walton, hvor jeg bodde fra jeg fikk jobb på Arvato.
Jeg lurer på om hun var noe med noe mafia.
For hun drev med set-ups hele tiden, og skulle også ha meg til å være ‘queer’, hørte jeg hun sa, til de andre folka i huset osv.
Og hun prøvde å stille seg på en sånn måte, at hun lot meg se rompa hennes og sånn da.
For å sjekke sikringskapet osv.
Sånn tilgjort.
For å se om jeg reagerte.
Men hun var redd, eller noe.
Som om hun holdt på å pisse på seg.
Og da reagerer ikke jeg.
For da ser jo ikke damene noe sexy ut, synes jeg, når man merker at dem agerer tilgjort, og er redde, og driver med noe set-up da.
Hun Marianne, på Arvato, gjorde også det et par ganger.
At hun stilte seg opp, hun så jo veldig velformet osv., ut, må man vel si.
Så stod hun ved vinduet, når jeg kom ut fra spiserommet, og hun viste jeg ville se henne da.
Og en gang, da hun lente seg over en datamaskin, og bordet den stod på, like foran meg da.
Men det var liksom ikke så ekte, og da skal det mer til å reagere da, når det er litt sånn kunstig, av noen anledning.
Men men.
Også fordi jeg ikke ville at folk skulle tro at jeg var ‘queer’.
Så begynte jeg å prate mye med damene, kollegaene mine, på kampanjen.
I tilfelle de britiske folka på ‘3’, og folka i huset i Walton, var noe ‘mob’, eller noe.
Hva vet jeg.
Det her frika meg litt ut.
Så jeg passa på å gjøre min del, når det gjaldt å sjekke opp damene på Microsoft-aktiveringa, på jobben, og vel så det.
Men det som skjedde.
Det var at etter et par måneder.
Så tok Margrethe Augestad, fra Drammen, med meg på en fest, hos noen svenske damer, som hadde Abba-show, på noen puber, her i Liverpool.
Søstrene Liljeblad, het vel de.
Charlotte, Elisabeth, og Ellenor, eller noe.
Jeg har telefonnummeret til hun siste enda.
Men jeg har ikke ringt.
For de oppførte seg så rart på den festen, og slapp meg ikke ut porten.
Men jeg måtte klatre over en høy port, med pigger på, som man kunne skade diverse eiendeler på, hvis man fallt ned, av en sånn ‘rulle’, som skulle gjøre det vanskelig å klatre over porten.
De er litt mer inhumane, når det gjelder å hindre folk å klatre over porter og sånn, her i England.
De setter det opp sånn at man kan spidde seg selv, hvis man klatrer osv., når det er privat eiendom.
Sånne ting.
Så jeg lurte på om de søstrene var noe mob eller noe.
Noe sånt.
Så jeg prata nesten aldri med dem noe mer, etter det her.
Enda Charlotte og Elisabeth etterhvert begynte på Microsoft-aktiveringa dem og, seinere i 2006.
Så sånn var det.
Men dagen etter denne festen.
Så vekker hun Janine England meg.
En ‘house-mate’, i bokolletktivet, i Mandeville St., i Walton.
Hun var den yngste som bodde der.
Hun var kanskje 17-18, eller noe.
Hva vet jeg.
Hun så vel noe sånt ut, når det gjelder alderen.
Jeg spurte aldri.
Jeg lot hun være i fred, hun så alt for ung ut, for meg da, så hun lot jeg være i fred.
Selv om jeg prata med henne og sånn, men jeg prøvde ikke å sjekke henne opp da, for å forklare det sånn.
Men men.
Hun vekte meg, etter at jeg hadde sovet et par-tre timer.
Dagen etter den her festen som Margrethe Augestad, dro meg med på.
Og så skulle hun Janine, spise sånn ‘fry-in’, engelske frokost, dvs. egg og bacon osv.
På et sted i County Rd., i Walton.
Hun maste så mye, og jeg var ganske ny i huset der enda, så jeg bare ga opp, og ble med henne på sånn resturant, eller in da.
En resturant hvor de solgte enkel og billig mat osv. da.
Ikke noe fancy, men ordentlig alikevel.
County Inn, eller County In, eller noe sånt.
Noe sånt.
Jeg var så fyllesyk, for dem bestilte ekstra øl, med en bil dem ringte, på den festen.
Så jeg orka ikke noe mat.
Men jeg satt og så på hun Janine spiste da.
Hun var jo veldig ung, og ikke så stor, så hun spiste kanskje halvparten av det her bønner og bacon og chips og egg og sånn da.
Noe sånt.
Men hun dreiv hele tida og spurte, om jeg hadde truffet noen damer på festen osv.
Og jeg hadde jo prata med hun søstra til Charlotte, hun jeg fikk telefonnummeret til.
Hun Ellenor, hun Agneta-abba dama.
Men jeg dreit meg litt ut med henne, og ble litt langfingra etterhvert, og tok rundt livet på henne osv. da.
I fylla da, da hun satt i sofaen ved siden av meg osv.
Hun var veldig pen og hyggelig dame da.
Og jeg drakk alt for mye.
Kanskje 12 bokser øl, eller noe.
Jeg drakk vel 6 eller 8 bokser øl i Walton.
Jeg ville ikke de skulle tro jeg var ‘queer’, som sagt.
Og jeg drakk vel kanskje 8 bokser til på festen.
Så det ble litt mye øl.
Og, jeg drakk hver dag, de første to-tre månedene, for jeg likte ikke at de sa jeg var ‘queer’, hele tida.
Jeg var litt stressa, anspent, og nesten litt fucka opp.
For politiet nekta å gi meg noe hjelp med det her drapsforsøket og mafia-greiene.
Både politiet i Norge og England nektet å gi meg hjelp.
Så sånn var det.
Men da ble jeg litt stressa, for det virka som om hun Janine, spionerte, kanskje for noe mob, og skulle vite noe om de nordiske damene, på festen og jobben osv.
Så etter det, så turte jeg nesten ikke å prate med damene på jobben.
I tilfelle det var noe mob-greier, som spionerte på damene jeg prata med osv.
Som jeg synes det virka som, fra hun Janine da.
Mer da.
Jo, da slutta jeg jo pluteslig, å flørte med, og nesten sjekke opp, damene på jobben.
Så da reagerte de litt forskjellig.
Jeg pleide å brenne cd-er med musikk og lost-episoder, til de norske damene på jobben.
Tone, Karianne og lost-episoder til Marianne da.
For lost var så populært da.
Det var høsten 2005.
Men jeg slutta med det.
PC-en til Taru, en finsk kollega som dro til Irland, stod igjen på rommet som jeg tok over etter henne.
Så jeg lånte den pc-en til å brenne cd-er osv.
Det sa hun Taru at jeg kunne.
Men nok om det.
Men da ble kanskje noen av damene på jobben litt furtne.
Siden jeg hadde gitt de oppmerksomhet.
Men slutta med det.
Så hun Marianne, f.eks.
Hun hørte jeg en dag, kanskje i desember 2005, eller februar 2006.
Noe sånt.
Så snakket hun med en annen norsk dame, på jobben.
Om Lars Ramslies bok ‘Fatso’.
Marianne leste en del bøker osv.
Og det hadde jeg pleid å gjøre i Oslo også.
For å roe ned, etter en stressende dag, på jobb, på Rimi, så måtte jeg nesten lese i en times tid, for å få roet meg ned såpass, at jeg fikk sove.
Hun Marianne hadde lest han Alkymisten-forfatteren.
Og vi var enige om at det var en bok som gikk ann, ‘Djevelen og frøken Pym’, eller noe.
Mens de andre bøkene, stort sett var noe skvip.
Noe sånt.
Så snakka hun Marianne da, om han i Fatso, som bare satt hjemme og runka.
Sa hun, til hun norske eller nordiske kollegaen.
Jill, team-leader fra Sverige kanskje.
Da de satt ved bordet ved siden av bordet jeg satt ved da.
Så jeg tror hun Marianne må ha skjønt at jeg hørte hun sa det.
For hun sa ‘ronke’ ganske høyt.
Så sånn var det.
Så kanskje hun var litt furten, fordi hun plutselig fikk mindre oppmerksomhet.
Eller kanskje hun ikke brydde seg så mye om folk hørte alt hun sa.
Noe sånt.
Mer da.
En gang, så var hun stressa.
Da hun jobba som team-leader.
Da fant hun ikke en mail.
Så da spurte hun, om hun kunne få sende en mail til seg selv, fra min e-post konto.
Fra min pc.
Og hun var stort sett hyggelig, og oppførte seg alltid eksemplarisk, de første månedene der.
Hvis jeg trengte hjelp med noe Select eller Open-avtaler.
Med å generere en ny produkt-nøkkel, for en Select eller Open-avtale kunde.
Da var det best å spørre Marianne.
Da kom det en veldig pen og fin og høflig dame, og forklarte hvordan det var, med Select-avtale produkt-nøkkel genereringer, på en veldig høflig og oversiktelig måte.
Så det var egentlig mest fristende å spørre henne om hjelp, husker jeg.
Men jeg spurte egentlig alle om hjelp da, for jeg kunne nesten ikke bare spørre hun Marianne om hjelp, syntes jeg.
Jeg spurte aldri team-leaderne om hjelp.
Fordi jeg husket fra Rimi, at jeg pleide å si til medarbeiderne, at lederne, har mye å gjøre, så prøv å klar deg mest mulig selv.
I hvertfall de første årene som butikksjef, pleide jeg å si det, noen ganger i hvertfall.
Så det prøvde jeg å gjøre selv og, så jeg spurte kollegaene ofte om hjelp da, i begynnelsen der.
Og hun Jill, oppførte seg så rart, og dreiv å kilte meg, mens jeg satt og tok telefoner osv.
Så det synes jeg var rar oppførsel, på jobb, av en team-leader osv.
Jeg synes det var litt over streken, og drive å klå på, og kile, medarbeidere, mens de satt og svarte telefoner osv.
At det var litt over streken, fra hun svenske Jill, å gjøre det her.
Så hun spurte jeg minst mulig.
For hun var heller ikke så flink som f.eks. hun Marianne, til å gi ordentlig hjelp, sånn at nye folk der, kunne skjønne det ordentlig.
Men men.
Et par ganger, så ga også hun Marianne, meg godteri, på jobben.
En gang, så hadde hun vel vært hjemme i Norge, jula 2005.
Og da fikk jeg et par biter av noe freia krokan melkesjokolade, eller noe.
Og det er jo god sjokolade, så det var ikke sånn at jeg ikke spiste opp det.
Men men.
Men en annen gang.
Han Michael, med et vanskelig etternavn.
Jeg får finne det da.
Eller jeg prøver å skrive det.
O’Shaugnessy.
Noe sånt.
Selv om det sikkert ble feil.
En svensk-ire, eller ire som snakket svensk, i 50 eller 60-årene kanskje, som hadde jobbet på Micosoft-aktiveringa, lengst av alle, men fortsatt bare var vanlig medarbeider.
Jill, sa vel engang, jeg tror det var henne.
At Michael hadde en veldig god lønnsavtale, siden han hadde jobbet der siden starten på Microsoft-aktiveringa.
Kanskje i 5-6 år, eller noe da.
Hvem vet.
Eller 4-5 år.
Noe sånt.
Så han fikk mye høyere lønn, enn de andre, sa Jill, tror jeg det var.
Bare noe jeg kom på nå.
De team-leaderne fortalte også.
At i begynnelsen, så hadde Microsoft 24 timer produktaktivering.
Og da var det sånn, at folk dro til Liverpool.
Uten et sted å bo.
De tok med sovepose, og bodde i Arvatos lokaler, i the Cunard Building.
Så var det tilstander, ble jeg fortalt.
Og man kunne også bo i the Swedish Church, husker jeg Jill sa, før jeg fikk et rom i et shared house i Walton.
Men, Michael.
Før jeg visste hvem han var.
Han la en brosjyre, foran meg, første dag på jobb, mens han gikk forbi bordet jeg satt ved.
Denne kirken, med svensk navn, og med det svenske flagget, hengende over de andre nordiske flaggene.
Det var ikke et sted, som virket lokkende for meg, en nordmann i England.
Gitt diskre, av en eldre mann, som jeg ikke visste hvem var.
Så spurte hun Jill, fikk du den av Michael.
Man kan bo der, der har jeg bodd selv, osv.
På svensk da.
Men men.
Men han Michael, han bydde alltid på godteri osv., fra the Swedish Church.
Og han skulle alltid gi meg skjema, på slutten av dagen, for å skrive opp antall timer, på arbeidsskjema.
Og han ble rød i trynet en gang, da jeg og Karianne prata, ved samme bord, en gang det var mange svenske samtaler, og få norske, i oktober 2005 kanskje.
Noe sånt.
Så jeg trodde han Michael var homo.
Katarina, var det vel, spurte Michael en gang.
Da jeg satt ved samme bord.
Om han ikke hadde hatt kone og barn før.
Jo det hadde han hatt.
Jeg trodde han hadde oppdaget legningen sin sent, og skillt seg fra kone og familie osv.
Han pleide å klappe en gutt der, som også het Erik, fra Trøndelag, på skuldrene, eller ryggen.
Så jeg var overbevist, om at han var homo.
Men men.
En gang, våren 2005.
Så tok Marianne, et ‘luretriks’, på meg.
Jeg takket alltid nei, til sjokolade fra Michael.
For jeg syntes ikke at man som heterofil mann, burde takke ja til sjokolade, fra homoer.
Men Marianne lurte meg gitt.
Hun spurte om jeg skulle ha sjokolade, våren 2006.
Og så, etter at jeg hadde sagt ja.
Og etter at hun hadde gitt meg sjokoladen.
Så sa hun, ‘det er fra Michael da’.
Det var litt sleipt synes jeg.
Det var noe luretriks for å drite ut meg, sånn at jeg måtte spise sjokolade, som var fra en homo, sånn som jeg skjønte det.
Så det var ikke snillt av Marianne.
Fy, fy, det var ikke snillt gjort.
Det var et slags luretriks, vil jeg si.
Men men.
Men da spiste jeg ikke den sjokoladen.
For jeg ville ikke spise sjokolade, som var fra Michael.
Jeg likte ikke han så bra, og jeg var ikke så vant til å jobbe sammen med homoer.
I hvertfall ikke som skulle ta folk på skuldra hele tida, og gi de sjokolade, og spørre hvordan går det med Erik i dag da, hele tida.
Så jeg holdt meg alltid unna han.
Nå, etter at jeg slutta der.
Så har jeg tenkt, at kanskje han bare lata som at han var homo.
For å få fri tilgang til de unge nordiske damene der.
For jeg har kommet på, at hun Emelie Wallin, og også hun Kristine Hansen, som jobbet der.
To unge lyse nordiske jenter.
Emelie fra Sverige, og Kristine fra Norge.
De var under kontroll av han Michael, i 50-årene kanskje, fra Irland.
Men han snakket svensk, og tok telefoner på svensk.
Og han dro ofte på ferie, til Sverige.
Til Malmø, eller Malmö, ser vel riktigere ut.
Så han var det nok noe lureri med.
Han gikk også sammen med hun Emelie hjem fra jobb en gang, husker jeg.
Da hadde jeg vært på trening, på Lifestyles, i Victoria St., et gym drevet av Liverpool City Council.
Også hadde jeg vært på Tesco, og kjøpt fire bæreposer med matvarer osv., for man blir sulten av å trene da.
Så gikk jeg gjennom Dale St., i mine egne tanker.
Gymet stengte jo klokka ni.
Og det gjorde Arvato og.
Så jeg traff Michael og Emelie, i Dale St., like utenfor Leather Lane, et smug, som er en sidegate til Dale St.
Og jeg gikk i mine egne tanker.
Jeg holdt meg unna han Michael, og snakket aldri til han.
Og han hadde sluttet å prate til meg, på den her tiden.
Jeg regnet med at han skjønte det, at jeg ikke likte tilnærmelsene hans, må man vel kalle det.
Så jeg fikk nesten sjokk, når han begynte å prate til meg, i Dale St., like utenfor Leather Lane.
Jeg syntes at det var en ting, å måtte være høflig ovenfor homoer, på jobben.
Noe jeg prøvde å være.
Jeg sa aldri noe styggt, eller noe.
Jeg bare lot han være i fred, og avviste alltid tilnærmelsene hans.
Jeg er ikke så vant til å omgås homoer på jobb, så jeg visste ikke helt hvordan man skulle si fra til homoer, om å ligge unna.
Uten at dette kunne bli misforstått, å mistolkes som homofobi.
Nå på vårt politiske korrekte 2000-tall, så skal det vel ikke mye til, å få stempelet ‘homofob’, hvis man ikke liker tilnærmelsene, fra en 50-60 år gammel homofil gubbe, på Microsoft-aktiveringa.
Sånn så jeg det.
Men jeg trengte jobben min, så jeg bare prøvde å overse det her tullet til han Michael, og konsentrere meg om å gjøre jobben min da.
Men da han også begynte å gjøre tilnærmelser mot meg, å prate til meg, eller hva man skal kalle det, i Dale Street, like utenfor Leather Lane, der jeg bodde, på fritiden min.
Nei da ble det for mye for meg.
Da bare stakk jeg inn i Leather Lane, i retning der jeg bor, for å komme meg vekk fra han slitsomme, eller om man skal si, innpåslitne gubben, som jeg oppfatta han som.
Jeg fikk nesten sjokk, når han prata til meg da, enda han måtte vel ha skjønt det, at jeg ikke likte at han kom å bydde sjokolade osv., som han gjorde 10-20 ganger.
Og jeg trodde han hadde sjønt poenget, at jeg hadde fått nok av den sjokolade-byinga hans, og tilnærmelsene hans, osv.
Så jeg fikk sjokk, da han begynte med det, i Dale St., like utenfor der jeg bodde.
Da fikk jeg nok, så da bare stakk jeg fra han og hun Emelie, og gikk inn i Leather Lane, for å komme meg hjem etter treninga.
Jeg gikk i mine egne tanker og.
Og på jobb, så pleier jeg å være forberedt, og tenke, at nå er jeg på jobb.
Og når jeg har fritid, da har liksom fritid.
Så jobb og fritid, det er to helt forskjellige ting, for meg.
Når jeg er på jobb, da prøver jeg å tenke over alt jeg sier og gjør.
Som jeg er vant til fra å jobbe som butikksjef i Rimi.
Om man som butikksjef, sier et ord galt, til en ny medarbeider, f.eks., så kan det bli problemer, med at medarbeideren mistrives, og blir urolig, f.eks. da.
Siden det noen hører fra butikksjefen, det tar de mer alvorlig, enn om det var fra en medarbeider.
Så problemer, med butikksjefen, det tar folk mer alvorlig, enn problemer med en kollega.
Så derfor prøvde jeg å tenke over hva jeg sa, og hvordan jeg oppførte meg osv., på jobb, som leder i Rimi, for å ikke skremme eller gjøre medarbeiderne utrygge da.
Mens, når jeg har fritid.
Da er jeg liksom meg selv.
Da oppfører jeg meg litt som jeg selv vil.
Og da er jeg en ganske selvstendig person, som har bodd aleine siden jeg var ni år osv.
Selv om jeg har bodd mye i bokollektiv osv., i noen år, på 90 og 2000-tallet.
Men jeg er vel rimelig selvstendig da.
Så det er ikke sånn, at jeg behandler folk likt, på fritida, når jeg er meg selv.
Som når jeg er på jobb, som Rimi-leder, f.eks., som jeg jo er vant til å jobbe som.
Da spiller jeg jo en rolle, vil jeg si, på jobb.
Man må spille en leder-rolle, vil jeg si, hvis man er leder i Rimi.
Man kan ikke bare si til medarbeidere, og kunder, og selgere, og distriktsjefer osv., det man føler for.
Man må beherske seg, og prøve å oppføre seg sindig og professjonelt.
Men jeg liker ikke å bare tenke jobb.
Når man går hele dagen, og behersker seg, og prøver å gjøre jobben best mulig, både når det gjelder det praktiske i butikken, og i forhold til medarbeidere og rimi-sjefer, og kunder osv.
Da må man nesten ha noen timer til å koble av, etter jobb, og drive med noe annet.
Som å chatte på irc, og drive med data osv., som jeg pleide å gjøre, på kvelden, etter Rimi-jobb, på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, i Oslo.
Og kanskje gå ut og drikke litt med bruttern, eller kamerater, hvis man er på godfot med de, for å få litt avkobling.
Eller gå å trene, på Sats eller Sentrum treningsstudio, som jeg også pleide å gjøre.
Eller gå på date med damer jeg traff på byen eller internett, som jeg også pleide å gjøre.
Selv om jeg aldri fant noen det klaffa helt med.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Så å bare tenke jobb, jobb, jobb.
Det tror jeg ikke at jeg hadde fiksa.
Jeg må ha noe annet å drive med, enn jobb også, for å unngå å kjede meg ihjel.
Det er i hvertfall sånn jeg ser på det.
Så når han Michael, begynte å tulle med meg, sånn som jeg oppfattet det der og da, i hvertfall.
På den dyrbare fritida mi.
Når jeg hadde gjort det jeg synes jeg var artig.
Å trene, for å koble av fra det her mafia-greiene, og kjøpe mat, for å trøstespise, eller for å prøve å få kreftene tilbake, og spise sunn mat, med frukt og juice, osv., som jeg pleide å kjøpe da.
For jeg var allerede da litt overarbeidet.
Det her var høsten 2006.
Så da bare stakk jeg fra de Emelie og Michael da, som gikk sammen hjem fra jobb.
Hun, en svensk dame på, jeg vet ikke hvor gammel.
Hun sa hun hadde jobbet osv.
Så om hun jobba etter videregående da, i Sverige.
Det må vel være sånn man skal tolke det.
Men hun var veldig pen.
Så hun så ikke så gammel ut.
Men hvis hun jobba etter videregående, så var hun kanskje 19 eller 20 da.
Men hun kan også ha vært 18, eller noe.
Hun så vel ikke så gammel ut som 20.
Ikke lett å si.
Mens han Michael, som hun gikk sammen med.
Og som også en gang, fortalte henne hvor hun skulle sitte.
(Rett ovenfor meg).
Enda begge var vanlige medarbeidere.
Michael var ikke sjef der i det hele tatt, det sjekka jeg med Jill, noen måneder før, etter noe problemer der.
Han i 50-60 årene, gikk sammen med hun 18-19 år gamle jenta da.
Eller hvor gammel hun var.
Så det virka litt rart kanskje.
Men begge var liksom svenske, tenkte jeg.
Han Michael, snakka jo svensk til de andre på kampanjen.
Så jeg tenkte på han, som han ‘svensken’.
Men han har jo et irsk navn.
Så det er mulig han var irsk statsborger.
Og bare hadde hatt svensk kone, og bodd i Sverige.
Sånn kan det også ha vært, tenker jeg nå.
Men da tenkte jeg bare på han, som svensken.
Så gikk de videre, i Dale St.
Så løp hun Emelie tilbake.
Til Leather Lane.
Omtrent her:
Men jeg var fortsatt sjokket, etter å ha blitt tilnærmet, fra Michael.
Jeg gikk i mine egne tanker, og tenkte ikke på det, at jeg var nærme Arvato, og at klokka var like etter stengetid på Arvato.
Så sånn var det.
Så løp hun Emelie tilbake da, til der hvor det skiltet er på bildet, omtrent.
På noen sko, som ikke hørtes så enkle ut, å løpe i.
Så roper hun navnet mitt da.
Men jeg er fortsatt litt i sjokk, jeg hadde ikke regna med å treffe folk jeg kjente da.
jeg var i mine egne tanker.
Og jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe mafia, i Norge.
Som politiet ikke forklarte meg noe om, hverken i Norge ellet Storbritannia.
Og jeg, ble spionert på, av hun Janine England, og fra hun Melissa M’Betsa, eller hvordan man skriver det, i det bokollektivet, i Mandeville St.
Og også av mob-aktige folk, på ‘3’-kampanjen, på Arvato.
Og også av tilfeldige folk, som jeg hørte prata om meg bak ryggen, de første månedene i byen, og sa ‘he’s queer’, osv.
Og også folk som kikka inn vinduet, til loungen, da jeg satt der, på hostellet, off Hardman St., International Inn, eller In, da jeg bodde der, før jeg flytta til Walton.
Og også av en gjeng ungdommer, som klatra opp på taket, under vinduet, til rommet jeg leide, i Mandeville St., i Walton.
Så jeg skjønte ikke noe av hva som foregikk.
(Og det skjønner jeg fortsatt ikke).
Så jeg syntes ikke det var noe trygt, å bli for kjent, med damene på Microsoft-aktiveringa.
For damenes skyld, mener jeg.
For hun Janine England, skulle jo vite hvilke nordiske damer jeg hadde prata med, på den festen hos de svenske Abba-damene osv.
Så jeg turte ikke å gå for nærme de damene på jobben, etter den episoden.
I tilfelle de da kunne få noe problem med noe mob/mafia, eller hva det var.
Så jeg sa ikke noe til hun Emelie da, når hun ropte navnet mitt.
Jeg turte ikke å spørre om hun skulle være med inn, for eksempel.
Fordi, en dame på jobben.
En stor dame, på 150 kg. kanskje.
Judith.
Hun sa en gang til meg, på jobben, på engelsk.
At hun Emelie, er hyggelig/fin, eller noe.
Så sa jeg ‘ja’ da.
For hun var den som var mest hyggelig der, syntes jeg.
Hun var jo mye yngre enn meg.
Men når man er i utlandet, sånn som England, da er det greit å bli kjent med andre nordiske folk, selv om dem er litt yngre, mener jeg da.
Hun var ikke sånn barnslig, sånn som jeg syntes at hun norske, Kristine Hansen var for eksempel.
Hun virka litt barnslig, så hun prata jeg aldri med.
Men hun her Emelie, hun synes jeg virka helt fin og moden og selvstendig osv., så hun kunne man prate litt med, tenkte jeg da.
Foreldrene, eller faren, var også politi, så da tenkte jeg det var trygt, å veksle noen ord, en gang i blant da.
Men jeg sa ikke noe til henne da.
For jeg ante ikke hva det her mafia/mob greiene var.
Og jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun ropte navnet mitt.
Men jeg bare så på henne, for at hun skulle gå etter han Michael da.
For hun Judith, på jobben, hun ble helt bestyrtet, etter at jeg ikke sa noe negativt, om hun her Emelie.
Så hvis han Michael skulle begynne å ‘gure’ og.
Da tror jeg ikke det hadde blitt så levelig, å jobbe der lenger.
Hvis det var sånn, at alle skulle bli sure på meg, som hun Judith ble, fordi jeg ikke fant så mye negativt å si om hun Emelie da.
Som det virka for meg, at hun Judith ble.
Nei, det orka jeg ikke.
Så da var det nok smartere, at hun gikk videre sammen med han Michael, som var homo, trodde jeg da.
Enn at det skulle bli enda mer sånn, som det var med hun Judith, på jobben, at f.eks. folk skulle begynne å prate, og si dritt osv.
Nei det orka jeg ikke å tenke på.
Så da bare så jeg på henne, og så på mot dit han Michael gikk da, at hun burde bare gå sammen med han.
For jeg orka ikke å tenke på, at han Michael skulle begynne å spre rykter på jobben osv.
Men jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun løpte tilbake, og ropte navnet mitt.
Og jeg fikk ikke sagt så mye heller, for jeg var jo egentlig i mine egne tanker, og hadde helt glemt jobben.
Og jeg kjente jo ingen i byen, så jeg fikk litt sjokk, da det plutselig dukket opp to folk fra jobben osv.
Så det skjønte jeg ikke helt, hva hun mente da.
Men etter det, så prøvde jeg i hvertfall å følge litt mer med på henne.
For da var det jo et eller annet med henne.
Så jeg prøvde å behandle henne bra, på jobben osv.
Så det var derfor jeg ble bekymra da.
Da hun plutselig forsvant fra jobben, de to siste månedene jeg jobbet der.
Så det var derfor jeg prøvde å få opp tempoet på den arbeidssaken, mot arvato osv., i tilfelle det var noe galt, i forbindelse med henne, og at hun var borte fra jobb da.
For hun var jo veldig pen og ung osv., så jeg visste ikke om noe kunne være galt.
(Og det vet jeg vel fortsatt ikke).
Så hva som foregår, det vet ikke jeg.
Men nå får jeg prøve å ta en pause her, med all skrivingen.
Jeg husker jo at du jobbet på Arvatos Microsoft-aktivering, i 2005.
Så sluttet du like før jul, var det vel.
Så dukket du opp noen uker etterpå, og da hadde du med noen videofilmer, som du ga til han O’Shaughnessy.
Da virket du ganske sint, eller noe, at noe var galt(?)
Han O’Shaughnessy, er vel irsk, man han snakket jo svensk, og dro ofte til Malmö, var det vel, i hvertfall Sverige.
Og han pleide å spørre alle ungdommene, må man vel kalle de, på Microsoft-kampanjen, om de ville låne noen svenske videofilmer osv.
Jeg har senere kommet på, at f.eks. Kristine Hansen, og Emelie Wallin, virket å være under kontroll av O’Shaughnessy, han fortalte de hvor de skulle sitte osv.
Synes du det var noe rart med det her med de videofilmene eller, siden du liksom virket litt sint på han O’Shaughnessy, da du dukket opp på jobben, noen uker etter at du hadde sluttet, i 2005, og ga O’Shaughnessy filmene tilbake?
Jeg tar også med det du sa, da du og jeg og Margrethe Augestad, og hun svenske Malin og også Charlotte Liljeblad, eller hva hun heter, da vi var på Queens pub. på fredags-pils, eller noe, med Arvato, høsten 2005.
Da sa du at han engelske typen din, ikke var så fin hjemme, som på byen.
Og den første uka, som jeg jobbet på Arvato, så var du også ny der, og du var enkel å bli kjent med, siden de andre liksom var kjente fra før.
Og da pleide jeg å spørre om du ble henta.
Og da sa du alltid nei.
Mens når vi gikk ut av Cunard Building, så stod alltid han britiske typen din der, og det virka som at det var noe galt(?)
Håper du har mulighet til å svare, jeg har også sendt en e-post til den svenske ambassaden i London, om at jeg lurer på hva som foregår med hun Emelie, som begynte på Arvato etter at du slutta.
Jeg skal se om jeg finner en link.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er en link til den e-posten til den svenske ambassaden:
Noen uker etter at vi var på fredagspils osv., i Liverpool, og etter at jeg var ute med en som het Karianne, og merkelig nok noen norske Liverpool-supportere som hun kjente, en annen fredag.
Og jeg ble med hun Margrethe Augestad, og venninna, fra Gulskogen, på fest hos Charlotte Liljeblad og de.
Men etter den festen, så begynte hun Janine England, som bodde i huset jeg leide et rom i, i Mandeville St., og vekke meg tidlig på søndagen etter.
Og hun dro meg med ut, for å spise egg og bacon osv., på en resturant.
Og da begynte å grave og spørre, hvem som var på festen hos Liljeblad osv.
Jeg hadde jo overhørt, i Norge, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, osv.
Og i Mandeville St., så overhørte jeg England si til Melissa M’Betsa, at hun spionerte for noen da, altså Janine England.
Og da sa M’Betsa, at England skulle ‘tell them he’s as queer as they come’, eller noe.
For jeg likte ikke M’Betsa, for hun var så falsk, så jeg tror hun også spionerte for noe mafia, eller noe.
Så etter denne episoden, så turte jeg omtrent ikke prate med de nordiske damene på jobben lenger, siden jeg trodde dette kunne være farlig for dem, fordi hun England spionerte for noe mafia/mob osv.
Og det virket som at andre i byen spionerte og.
F.eks, så satt jeg og Sophie, etter å ha jobbet på Arvato, et par uker, eller noe.
Så spurte jeg Sophie, om hun kunne fylle opp vannflaska mi, fra en sånn vanncontainer, eller hva det heter igjen.
Det var fordi, at det satt mange briter, og observerte oss.
Så jeg ville ikke gå foran de, i tilfelle de skulle si at jeg var ‘queer’, som jeg ofte overhørte, rundt i byen, jeg var vel bare anspent.
Så jeg klikka litt, pga. denne spioneringen overalt.
Og manglende hjelp, både fra det norske og engelske politiet, begge bare ignorerte mine henvendelser, og nektet å gi noe råd, eller noe.
Så da ble jeg litt fucka opp, hele opplegget var helt sykt, og jeg fortsatt ikke hva som har foregått/foregår.
