johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 16: Rimi Bjørndal

    Da jeg fant fram til Rimi Bjørndal der.

    (Som var en matbutikk, som lå rimelig anonymt til, i en murbygning, i en vei, som var skiltet som Slimeveien, vel).

    Så gikk jeg inn der, og pratet med assisterende butikksjef Irene Ottesen, (som var ei litt kraftig blondinne, i 20-årene, med pasjeklipp, heter det vel), og butikksjef Kristian Kvehaugen, (som var han som hadde ansatt meg, på Rimi Nylænde, nesten tre år før det her), da.

    Disse klagde over at de ansatte var så forferdelige, da.

    Så de ville at jeg skulle begynne å jobbe i butikken, så raskt som mulig.

    Siden de trengte hjelp da, (sa de).

    Jeg forklarte det, at jeg fortsatt var sykmeldt, i en del uker.

    Men at jeg kunne jo prøve å sitte litt i kassa og sånn, siden det var krise der, da.

    (Siden jeg var sykmeldt på grunn av kneet mitt, da.

    Men jeg kunne jo sitte i kassa, uten at jeg belastet kneet så mye, liksom).

    Og på veien ut, så husker jeg at jeg la merke til det, ei annen blondinne, som satt i kasse 4 der, virka litt sur, da.

    Og det var ei jeg ikke husker hva heter nå, men hu var med på julebordet, med Rimi Bjørndal, (det som jeg arrangerte), i 1997, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste gangen som jeg var innom der, så satt Irene Ottesen på med HiAcen min, bort til Holmlia, etter jobben da, (må det vel ha vært).

    For hu bodde i Groruddalen, (eller noe), mener jeg å huske.

    Men jeg kjørte henne til toget, da.

    Irene Ottesen hadde jobbet som assisterende butikksjef, i Bunnpris-kjeden, i Trøndelag, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Og hu hadde også vokst opp i Tønsbergs-distriktet, mener jeg at hu fortalte.

    Irene Ottesen fortalte at hu ikke hadde noe familie.

    Men at hu hadde et par adoptiv-foreldre, eller støttekontakt-foreldre, (eller noe sånt), da.

    Jeg fortalte at jeg heller ikke hadde noe særlig kontakt med foreldrene mine.

    Og da sa Irene Ottesen det, (en gang seinere i 1996, må vel det her ha vært), at hu mente at også jeg burde hatt noen sånne støttekontakt-foreldre, da.

    Men det var jeg ikke interessert i da, forklarte jeg.

    For jeg syntes ikke at det var noe poeng i det, liksom.

    Når jeg hadde bodd aleine fra jeg var ni år, så var det litt seint å få foreldre som 26-åring, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen hu hadde jo ikke noe familie.

    Så jeg husker det, at jeg måtte mate kattene hennes, (da hu bodde i Groruddalen der, var det vel, langs T-banelinje 5, et sted, mener jeg å huske).

    Når hu var på noe venninnetreff, (eller noe), i Tønsberg, en helg, (eller hva det kan ha vært igjen).

    Og da hu seinere flytta til Holmlia, (var det vel).

    Så tagg hu seg til å få låne min Toyota HiAce, da.

    Som støttekontakt-faren hennes kjørte med, mens jeg var på jobb da, (husker jeg).

    Og han klagde på at styringa på bilen var dårlig, (husker jeg), når de var ferdige, med å flytte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fant jeg ut det, at Irene Ottesen, hadde 170.000 i årslønn.

    (Mens jeg selv bare hadde 160.000, da).

    Så da klagde jeg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo jobba flere år i butikk, enn Irene Ottesen, (mener jeg å huske, ihvertfall), og jeg hadde jo også gått tre år på handel og kontor, og to år på NHI, osv.

    Og jeg var jo vant til å være nestsjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg hadde ikke skjønt det som at Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle være noe slags ‘tredje-fiolin’, på Rimi Bjørndal.

    Det var ikke sånn som jeg skjønte avtalen vår, liksom.

    (Jeg mente at det var selvfølgelig at jeg måtte være liksom nestsjef der, siden jeg allerede hadde jobbet i to år, som assistent, på Rimi Nylænde, da).

    Så da klagde jeg på det her, da.

    Og da fikk jeg også 170.000 i årslønn da, (husker jeg).

    Men det ble etterhvert sånn, at Irene Ottesen og meg, vi måtte jobben annenhver torsdag, fra 7 til 20, vel.

    Siden det var for lite penger på lønnsbudsjettet, da.

    Sånn at vi begge måtte jobbe to kveldsvakter i kassa, hver måned, uten lønn, i en del måneder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I begynnelsen, da jeg jobba der, så satt jeg som sagt i kassa, da.

    Jeg merka vel at jeg hadde gått for mye på beinet.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg hinka meg, på krykkene, ned til kassa, da.

    Og hadde krykkene stående i kassa, den første tiden, som jeg jobba der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg å jobbe på gølvet der, med å sette opp varer, da.

    Og da var vel han tidligere butikksjefen innom der.

    (En som het Magne Backe, (eller noe sånt), mener jeg å huske).

    Det var også han som jeg hadde tatt over Rimi-leiligheten etter, forresten.

    (Leilighet 303, i Waldemar Thranes gate 5).

    For jeg husker at jeg fikk Rimi-lønnsslippen, til han Magne Backe, i postkassa mi en gang da, på St. Hanshaugen der.

    Og da var jeg så vant til å åpne de lønnsslipp-brevene, med en gang, som jeg fikk dem.

    Så jeg klarte å åpne det brevet, selv om det var til han Magne Backe da, (eller hva han het igjen).

    Og han tjente vel 250.000 i året, som Rimi butikksjef, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall).

    Men han Magne Backe slutta i Rimi, for å begynne å jobbe i Shell, (eller om det var en annen bensinstasjon-kjede), da.

    Så det var nesten som at jeg overtok både leiligheten hans og jobben hans, da.

    Siden jeg ble assisterende butikksjef, (ihvertfall), på Rimi Bjørndal, ikke så lenge etter at jeg flytta inn i leilighet 303, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Og han Magne Backe, (som jeg ikke hadde prata med engang, på den her tida), han skrøyt av meg, (mener jeg å huske, at jeg overhørte), ovenfor butikksjef Kristian Kvehaugen, og kommenterte om meg, at jeg var rask til å fylle varer, (som lå spredd på gulvet), inn i hylla, (eller noe sånt), da.

    Og en annen gang, som jeg jobba der, (en lørdag), så mener jeg at jeg overhørte det, at han Magne Backe, (mener jeg at det var, ihvertfall), sa det om meg, at det lukta vondt av meg, (husker jeg).

    Men på Rimi Bjørndal, så brukte de noen andre Rimi-skjorter, enn de jeg var vant til å bruke, på Rimi Nylænde.

    (Og det var noen sånne stripete ‘klovne-skjorter’, da).

    Og jeg fikk vel ikke fler enn to-tre av disse skjortene, da jeg begynte å jobbe der.

    (Av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

    Og jeg måtte vaske tøy i vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, da.

    (For jeg hadde jo ikke den vaskemaskinen fra Thorn lenger, som jeg hadde hatt, da jeg bodde på Ungbo.

    Og jeg hadde ikke råd til å ha min egen vaskemaskin, på den her tida.

    For da måtte det gjøres noe rørleggerarbeid, som han Jan Terje Syvertsen fortalte meg, da jeg var på visning der.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Og jeg hadde jo nettopp tatt lappen og kjøpt meg bil, så jeg hadde ikke råd til å ordne med egen vaskemaskin, da.

    Og det var også dårlig plass, i de Rimi-lelighetene, så det tror jeg ikke at var vanlig å ha der, heller).

    Så jeg prøvde å bruke de klovne-skjortene, to dager i strekk, da.

    Men det funka ikke fredag og lørdag, fant jeg ut, etterhvert.

    (For Rimi Bjørndal er en rimelig travel butikk, å jobbe i da.

    For det er så lav snitthandel der.

    Og mye flaskepant.

    Så da må folka som jobber der, jobbe mer, for å få inn like mye omsetning, som butikker med lavere flaskepant og høyere snitthandel, da).

    For da han Magne Backe, (eller hva han het igjen), var innom Rimi Bjørndal, like før stengetid, en lørdag, (like etter at jeg hadde begynt å jobbe der), da.

    Så lukta det faktisk vondt av meg, (husker jeg selv og).

    (Sikkert på grunn av at den skjorta, som jeg hadde brukt på fredag, hadde hatt bakterievekst i seg, (eller noe), over natta da, og derfor produserte vond lukt, på lørdagen, da.

    Noe sånt).

    Så jeg måtte begynne å nesten stjele sånne klovne-skjorter da, når jeg fant de, rundt omkring på gulvet og sånn, i garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    Sånn at jeg fikk tilsammen seks sånne skjorter, da.

    Sånn at jeg kunne ha en rein sånn skjorte, for hver dag, da.

    (For jeg vaska klær på søndagene, da.

    I vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5 der).

    Sånn at det ikke lukta hest av meg, liksom da.

    (Og det samme med vanlige Rimi-skjorter, (for de klovne-skjortene brukte vi bare om sommeren).

    Jeg måtte også ha seks sånne lyseblå Rimi-skjorter, sånn at jeg hadde en for hver dag, når jeg hadde ‘lang-uke’, fra mandag til lørdag, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg kun brukte den vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, på søndagene.

    Det var fordi at det ikke var noen faste vasketider, på søndagene, da.

    For det er mulig at de vasketidene, på hverdagene, var opptatt da, på den vasketavla, som hang der.

    (Ihvertfall om kveldene).

    Jeg fant ihvertfall ut det, (mener jeg å huske), at det var best å vaske klær på søndagene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 15: Og enda mer fra Aker sykehus

    Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.

    Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.

    For den var visst 100, da.

    (Hva nå det betyr).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).

    Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.

    Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.

    Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.

    Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.

    Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.

    Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.

    Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.

    Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?

    Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.

    Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.

    Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.

    Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.

    Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.

    Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.

    Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.

    Og da sa jeg greit, da.

    Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.

    (Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.

    Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.

    Men operasjonssårene grodde ikke.

    (Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).

    Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.

    (Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).

    For de gikk inn i kneet fra to steder, da).

    Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).

    Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.

    En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).

    Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.

    (Eller om det var forskudd).

    Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.

    For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.

    Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.

    At jeg ville leie TV der da, osv.

    Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.

    (Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).

    Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).

    For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).

    Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.

    (For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).

    Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.

    For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.

    Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).

    Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.

    Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.

    Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.

    (Noe sånt).

    Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.

    De første dagene, etter operasjonen.

    Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.

    Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.

    Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.

    Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.

    (Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).

    Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.

    (Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.

    Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.

    Og det funka greit, da.

    Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.

    Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.

    (Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).

    Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.

    Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.

    Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.

    Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.

    Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.

    Nemlig at det var ‘dreite drittel’.

    Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.

    En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.

    Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.

    Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.

    (Selv om jeg ikke sa noe vel.

    For han legen sa ikke noe særlig selv, da).

    Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.

    (Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).

    Da jeg var innom på kontroll der.

    Og at jeg muligens sa hei til henne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.

    Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.

    (Som han og Øystein Andersen hadde lånt.

    For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).

    Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).

    Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.

    (Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.

    Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.

    (Kunne det ihvertfall virke som, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.

    Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).

    Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.

    (Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).

    Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.

    Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.

    Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.

    Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.

    For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.

    Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.

    Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.

    Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).

    Mens jeg bare var innom der.

    For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.

    Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.

    Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.

    For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.

    Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.

    Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.

    (Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).

    Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.

    (Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).

    Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).

    Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.

    For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.

    Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.

    (Noe jeg ikke klarte.

    Av en eller annen grunn.

    For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.

    For det eneste jeg gjorde hver dag.

    Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.

    Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.

    Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.

    Som hang på den ene krykka, da.

    (Var det vel).

    Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.

    For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.

    Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.

    Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).

    (For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).

    Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).

    Og det gikk greit da, (husker jeg).

    Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).

    (Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.

    Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).

    For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).

    Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.

    Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

    Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).

    Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.

    Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.

    Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.

    Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.

    Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).

    Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.

    Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.

    For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 14: Enda mer fra Aker sykehus

    Etter operasjonen, så havnet jeg på rom, med en kar, i 50-60-åra vel, som hadde skadet hodet sitt, (tror jeg).

    Så han klagde jo alltid da, på forskjellig, og var ikke så lett, å bo på samme rom som, (må jeg si).

    Jeg kjedet meg, i sykesenga, (for jeg måtte være på sykehuset, en ukes tid, sånn at liksom operasjonssårene skulle gro, da).

    Så jeg bestilte etterhvert en TV, som ble satt på senga, og som hadde MTV og masse forskjellige kanaler, da.

    Og dette kostet et par hundre, i uka da, (eller noe).

    Men når jeg satt på TV-en så pleide han naboen å begynne å klage, da.

    Så dette var litt bortkasta penger, må jeg nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han besøkte meg på sykehuset, et par ganger.

    (Etter operasjonen, vel).

    Og det var sånn, at for å få krykker, så måtte jeg dra bort til Helsfyr, til Oslo kommune sitt ‘krykke-lager’ der.

    Og det var jo veldig lett, etter operasjonen.

    Not, (som de sier).

    For da gikk jeg jo rundt i en gåstol, som jeg fikk låne, av Aker sykehus.

    (Og kateterposen, den hang jo på den gåstolen, da).

    Så hvordan skulle jeg klare å komme meg til Helsfyr?

    Nei, det var jo umulig, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem måtte kjøre bort til Helsfyr, og få hentet krykker da, hos Oslo kommune der.

    (Hvor Bjørn Hovland, fra Svelvik, (han i parallell-klassen min, på Svelvik ungdomsskole, som viste fram pikken sin, på bussen, tilbake fra klassetur, til Oslo, en gang, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), faktisk jobba.

    Fant jeg ut da jeg leverte krykkene igjen selv, et par-tre måneder seinere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg så fælt, da jeg lå i sykesenga der, (husker jeg).

    Så jeg var glad, da jeg fikk den gåstolen da, (husker jeg).

    For da kunne jeg ta heisen, ned i første etasje.

    Og kjøpe meg en avis og noe godteri og sånn da, i Narvesen-kiosken der.

    For jeg spurte hu som lærte meg å bruke den gåstolen, da.

    (Ei lyshåra sykepleierske, i 20-30-årene vel).

    Om jeg kunne gjøre det, da.

    Og hu sa at det var greit, at jeg gikk og handla, i Narvesen-kiosken der, da.

    (Selv om dette kanskje så litt rart ut, (for besøkende, osv.), siden det hang en sånn kateterpose, på gåstolen min, da.

    Men dette var jo et sykehus, så).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu sykepleiersken, som lærte meg å gå med den gåstolen.

    Hu skrøyt også av hvor sprek jeg var, når jeg lå i senga der, og liksom skulle klare å komme meg ut av senga osv., da.

    Hu sa at jeg var ‘så’ sprek, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg fikk krykkene, så gikk jeg litt rundt, og så, inne på sykehuset der.

    (For jeg kjeda meg litt, da).

    Og plutselig, så fant jeg kantina til legene, (må det vel ha vært), nede i kjelleren der, da.

    Og da, så kjøpte jeg meg litt mat der, (husker jeg), bare for å få litt avveksling, fra sykehusmaten, da.

    Og da overhørte jeg at noen av de legene, som hadde matpause, klagde over meg, da.

    Siden de ikke fikk fred fra pasientene, under lunsjen sin, engang.

    Men jeg regna vel med at det var greit, at jeg gikk litt rundt der, da.

    Siden hu sykepleiersken, med det lyse håret, hadde sagt det, at det var greit, at jeg gikk til Narvesen-kiosken, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så skjedde det en spesiell episode der da, (husker jeg).

    En morgen, (eller noe), som jeg satt på doen, på rommet mitt der, for å drite da, (som man sier).

    Så besvimte jeg, (mer eller mindre, ihvertfall), mens jeg satt på doen der, (av en eller annen grunn).

    Og da, så fikk jeg såvidt dratt i en sånn alarmsnor, som hang ved siden av doen der, da.

    Og så dukka det opp ei sykepleierske der, (husker jeg).

    (Ei litt kraftig brunette vel.

    Som var veldig grei da, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg fikk vel såvidt tatt på meg underbuksa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), før hu dukka opp der, da.

    Så jeg klarte meg egentlig selv, da.

    Men anstrengelsen, ved å gå på do, gjorde at jeg liksom besvimte, da.

    (Eller noe lignende).

    Noe jeg ikke var vant til.

    Så derfor dro jeg i den alarmsnora, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne episoden, (da jeg dro i den alarmsnora).

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at de andre sykepleierskene der, mobba hu brunetta.

    Og sa noe sånt som at, ‘så du han når han var på do, du da?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg lurte på det, om at grunnen til at jeg besvimte, mens jeg var på do der.

    Var det, at Dr. Bjerre hadde satt meg på noe slags utradisjonell smertestillende.

    Som han liksom måtte forklare for medisinstudentene, om grunnen til, at han ga meg da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det var ihvertfall noe spesielt med den typen smertestillende, som jeg fikk da, (husker jeg).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde besvimt der.

    Så dukka søstera mi, (som jeg lurer på om han hadde med sønnen seg sin, (med Keyton fra Somalia), Daniel, selv om han da ikke kan ha vært et år gammel engang), opp på sykehuset der, igjen.

    Og Pia ville at vi skulle gå rundt på sykehuset der, (husker jeg).

    Og da vi gikk forbi det rommet, hvor sykepleierskene satt og holdt vakt.

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at ei av sykepleierskene, inne på det vaktrommet, sa noe sånt som, (om Pia da), at ‘også kommer hu søstera og skal begynne å dra rundt på han og’, (eller noe sånt), da.

    (For Pia ville absolutt at jeg skulle gå rundt sammen med henne, inne på sykehuset der.

    (På krykker, da).

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 13: Mer fra Aker sykehus

    Da jeg kom tilbake tirsdag morgen, (var det vel), på Aker sykehus.

    Så husker jeg at jeg satt, på det venterommet eller røykerommet, (eller hva det var igjen), og prata med ei eldre kone da, (husker jeg), mens jeg venta.

    Og så fikk jeg en sykeseng vel, og lå i den, mens ei av sykepleierskene, måtte stikke meg med en sprøyte, fire ganger, før hu klarte å ta en blodprøve, (og hu klagde også på at jeg hadde kalde hender, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var egentlig meninga, at en norsk lege, skulle foreta min operasjon.

    Men dette ble forandret, en av de første dagene, som jeg var der.

    Sånn at istedet, så skulle en dansk lege, ved navn Dr. Bjerre, (husker jeg), foreta operasjonen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble forklart, at i kneet, så fantes det tre bånd.

    Et leddbånd, som var bredt, og som gikk rett fram, under kneskålen, vel.

    Og så var det også to andre bånd, som var smalere.

    Og disse ble kalt korsbånd, for de gikk på skrått da, like under det brede båndet, vel.

    Og når man utførte en korsbåndoperasjon, (for det ene korsbåndet mitt hadde røket, (den gangen jeg spilte fotball, i Frognerparken, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4)), så skjærer man ut en bit, av det brede båndet, (for det båndet er så sterkt, at det ikke spiller så stor rolle, om man skjærer ut en bit av det da), og så fester man denne biten, der hvor det avrevne korsbåndet, tidligere har sittet, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dr. Bjerre han visste hvordan kneet mitt var, for noen medisinstudenter, fra UIO, vel.

    Og han vred på kneet da, til man kunne se det, at det liksom sviktet, da.

    Og så sa han det, til studentene, at vanligvis, så var dette vanskelig å se.

    Men ‘denne gutt’, (var det vel, som han kalte meg), ‘er så rolig’, (eller noe), at man kunne se at kneet sviktet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han jeg delte rom med, før operasjonen.

    Han ble sur fordi at jeg ikke hadde sagt fra, om at jeg hadde barberskum, mens han barberte seg, da.

    (Noe sånt).

    Og han fortalte også om en han kjente, som ikke kunne gå ordentlig, etter en lignende operasjon, av den jeg skulle ha, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg likte ikke noe særlig å ligge på Aker sykehus.

    For man måtte dele rom med en annen person, da.

    Som man noen ganger kanskje kunne være litt uheldig med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble forklart før operasjonen, at jeg etter operasjonen, ikke kunne krabbe så mye, på knærne.

    Men det sa jeg at ikke gjorde noe.

    For jeg pleide ikke akkurat å krabbe så mye på knærne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En mannlig sykepleier, kom for å rulle sykesenga mi, ned til operasjonssalen, (husker jeg).

    Han gjorde først et nummer ut av, at jeg hadde blodtype 0, (husker jeg).

    Og så begynte han å rulle meg gjennom gangene, på Aker sykehus der da, (husker jeg).

    Han spurte om jeg hadde tatt av meg underbuksa, (som også noen andre hadde bedt meg om å gjøre, men jeg hadde syntes det var litt flaut da), for ellers så ble de sure, nede i operasjonssalen der, (husker jeg at han sa, da).

    Så jeg tok av meg underbuksa, (under dyna), mens sykesenga som jeg lå i, ble rulla ned til operasjonssalen der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom ned i operasjonssalen der.

    Så begynte han karen, som hadde rulla meg ned dit, å si til noen damer der, at det var bedre å få satt kateter, etter bedøvelsen.

    Jeg visste jo ikke hva kateter var engang.

    (Siden jeg aldri hadde hatt noen operasjon før).

    Så jeg sa ikke noe.

    Men Dr. Bjerre hørte på han som hadde rulla sykesenga mi ned til operasjonssalen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også cirka 50 medisinstudenter, som så på operasjonen min, (husker jeg).

    Og det var rimelig flaut.

    For ei sykepleierske, som var litt oppe i åra.

    Hu hadde vært og sett på meg, (av en eller annen grunn), da jeg var på Aker sykehus, noen måneder tidligere, for at de skulle se inn i kneet, med noe slags instrument.

    Og hu brukte meg som en slags ‘forsøkskanin’, for å sette kateter, da.

    Å sette kateter, det betyr at man får en plastslange, stukket opp i tissen, da.

    Sånn at urinen ens samler seg i en pose, som henger på sykesenga, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden han som hadde rulla sykesenga mi ned til operasjonssalen, hadde insistert på, at jeg burde få bedøvelse først.

    Så ble det satt bedøvelse, (eller anestesi, som det vel ble kalt), først da.

    Og så begynte disse kateter-damene, å tulle med tissen min, da.

    Hu som skulle læres opp, i å sette kateter, det var ei pen blondinne, (mener jeg å huske ihvertfall), i slutten av tenårene, (eller begynnelsen av 20-årene), vel.

    (Som sikkert gikk på sykepleierhøgskolen eller studerte medisin, ved UIO, (eller noe sånt), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble kanskje litt rar, av den bedøvelsen, da.

    Jeg ble ihvertfall litt irritert, siden jeg ikke forsto hva som ble bestemt, over hodet på meg, da.

    (Om rekkefølgen på bedøvelse og kateter, osv., da.

    Siden jeg ikke visste hva kateter var engang, (for å si det sånn)).

    Så jeg tulla litt med hu som var på opplæring der da.

    (Gjennom narkosen).

    Sånn at jeg tenkte på noe sex osv., når hu tok på tissen min, sånn at jeg fikk ereksjon, da.

    (Bare for å tulle litt, da.

    Siden jeg var litt irritert, siden jeg syntes det virka som at det var noe galt der, da.

    Siden det virka som at han som rulla sykesenga mi ned dit, liksom skulle bestemme over hele operasjonen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk med meg det, at hu eldre sykepleiersken, fortalte det, til hu som var på opplæring.

    At hvis pasienten hadde ereksjon, så måtte de få det til å gå for dem.

    For de kunne ikke ha sæd inni den plastslangen, da.

    (Eller noe sånt).

    Så hu eldre sykepleiersken, hu smurte noe vaselin, (eller noe), på en gummikopp, (eller noe), da.

    (Jeg så ikke helt hva som skjedde).

    Og da gikk det for meg med en gang, når de begynte å bruke den gummikoppen, (eller hva det var), som en sex-leke, på tissen min, da.

    Foran alle disse her folka, liksom, da.

    Så det var jo rimelig rart og flaut da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Men hu pene sykepleierstudinnen.

    Hu begynte også å dytte den plastslangen, skikkelig hardt, inn i veggen, i urinrøret, i tissen min, da.

    Sånn at det gjorde skikkelig vondt da, (husker jeg).

    (Sånn at jeg kjente det gjennom narkosen, som begynte å virke, da).

    Og jeg prøvde å si ‘au, au’, og det er mulig også at jeg klarte å få fram noen lyder, (gjennom narkosen), da.

    (Det er mulig).

    Men jeg tror at dette må ha vært med vilje, fra hu sykepleierstudinnen.

    For det var liksom som at hu tok fart, og liksom stanget den slangen, inn mot veggen, i urinrøret mitt, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så husker jeg ikke mer.

    Før Dr. Bjerre begynte å knipse, (eller noe), etter operasjonen.

    Og han fortalte at de var ferdig, å operere, da.

    ‘Gikk der bra?’, spurte jeg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo lært det, at en del operasjoner, kunne være mislykkede, da.

    (Så jeg hadde vært nokså urolig da, husker jeg, for hvordan denne operasjonen kom til å gå).

    ‘Ja’, svarte Dr. Bjerre da, mens han smilte og nesten lo, til assistentene sine, vel.

    (Så de hadde liksom hatt en munter tone, under operasjonen, (virka det som for meg, ihvertfall)).

    Og så ble jeg kjørt inn på et rom, hvor man ble observert, etter operasjonen, (eller hvordan rom det her kan ha vært), for å sove, i noen timer, da.

    Og jeg husker at jeg da ble lagt over, i en ny seng.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og jeg husker det, at lakenet, i den nye senga, det klødde noe helt forferdelig, da.

    Så jeg strevde noe voldsomt, med å rive av det lakenet, da.

    For jeg lå jo oppå dette lakenet.

    Og samtidig, så hadde jeg fire slanger koblet til meg, (mener jeg å huske).

    Og det var kateterslangen, da.

    Og intravenøs væske.

    Og så var det bedøvelse, (eller smertestillende), da.

    Og så var det en ting til, og det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hva var.

    (Hvis jeg ikke fikk blod da, etter operasjonen.

    Hvis ikke, så var det kanskje strømledningen, til en sånn kne-bøye-maskin, som beinet mitt ble lagt oppi, (ihvertfall etterhvert), etter operasjonen, som jeg tenker på.

    Ihvertfall så husker jeg at det var fire slanger da, som jeg hadde kobla til meg, etter operasjonen.

    Så det var ikke så lett for meg, å bevege meg, mens jeg lå i sykesenga der, da).

    Men jeg klarte etterhvert å få revet av det lakenet, som klødde så fælt, da.

    Og under det lakenet, så var det et annet laken, da.

    Og det andre lakenet, det klødde ikke noe da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det var rimelig rart da, (vil jeg si).

    Og jeg husker at det var noen sykepleiersker der, (i dette rommet), som kommenterte det da, at det var merkelig hva pasientene klarte å få til.

    (Eller noe).

    Da jeg reiv av det lakenet, som lå under meg, og kasta det ned på gulvet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg lå på den intensivavdelingen, (eller post-operasjons-avdelingen), eller hva navnet på den avdelingen kan ha vært, igjen.

    Så dukka søstera mi, Pia, opp der, husker jeg.

    Med et Se og Hør og en Freia Appelsinsjokolade, (hvis jeg husker det riktig).

    (Enda jeg pleide å lese aviser, og ikke Se og Hør, (for å si det sånn)).

    Og uten at jeg veit hvordan hu klarte å komme seg inn, på den her intensivavdelingen, (eller overvåkningsavdelingen), eller hva det var.

    Men hu ‘babla’ vel noe om at bestemor Ingeborg hadde bedt henne om å besøke meg, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,