Det var også sånn, (på Løvås), husker jeg.
At onkel Martin, pleide å lese i avisa, (det vil si Østlands-Posten), om morningene.
Og da, så pleide han, å se etter annonser, hvor folk ga bort, et eller annet, da.
Og så pleide han, å kjøre, til de folka, og hente noe slags skrot, (eller hva man skal kalle det), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg mener, at jeg overhørte, noe sånt, som at onkel Martin klagde, til Grete, på at jeg fikk bøkene, etter min mor, (da hun døde, i 1999).
Men for det første, så er det jo ungene, som arver foreldrene.
Og min søster Pia, hadde jo tatt med onkel Martin, istedet for vår halvbror Axel.
(Eller hva nå den egentlige grunnen kan ha vært.
For at Martin hadde bil, var vel ikke grunnen.
For jeg hadde selv bil, på den tida.
Så Pia kunne bare ha bedt meg om å leie en tilhenger, for eksempel.
Og hennes samboer Negib, (fra Etiopia), jobbet jo, som budbil-sjåfør.
Så han kunne også eventuelt ha transportert det skulle transporteres, (må man vel si)).
Dessuten, så kom dette, med at vi skulle fordele arven, etter min mor, litt ‘bardus’ på meg, (for å si det sånn).
For Pia hadde bare sagt, at vi skulle rydde leiligheten, til mora mi.
(Så jeg trodde nok, at det var veldig rotete der.
Noe det ikke var, sånn som jeg husker det.
Mora mi, hadde sagt det, til meg, (på Moss sykehus), noen dager før hu døde.
At hu ville, at jeg skulle hente, en kjole, til henne, (i leiligheten hennes).
Men det ville ikke Pia og Martin, at vi skulle hente, (sånn som jeg husker det), da jeg prata om dette, hjemme hos Martin og dem, i Askim.
Så jeg fikk ikke sett leiligheten, til mora mi, (som vel Pia hadde nøklene til), før vi liksom skulle ‘rydde’ der, da.
For å si det sånn).
Så da tenkte ikke jeg på det, at vi skulle dele innboet, etter mora mi.
Så det ble litt dumt, å blande disse to tingene, må jeg si.
(Og grunnen til, at Pia ordna, med dette arveoppgjøret.
Var fordi, at jeg selv, på den tida, hadde en ganske hektisk jobb, som butikksjef.
Mens min søster, var arbeidsledig, da.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Pia sa vel noe sånt, som at Martin, skulle få kjøleskapet, (eller om det var komfyren), til mora mi.
(Siden at Martin og dem, hadde så dårlig råd da, eller noe sånt).
Men Martin fikk også noen fine karafler, (blant annet), som mora mi hadde.
Og da sa søstera mi noe sånt, som at: ‘De karaflene vil kanskje du ha Martin?’.
(Noe sånt).
Så jeg fikk ikke lov å si noe om de karaflene, (som jeg ikke vet, hvor mora mi hadde fra, men jeg som sånn halvveis tenkte, at nok hadde sett fine ut, (i reolen), i min leilighet, (på St. Hanshaugen), liksom).
Så at _Martin_ skulle klage over dette arveoppgjøret.
(Hvis jeg hørte det riktig, det jeg mener, at jeg overhørte, (på denne gården, (Løvås), hvor ganske lave lyder, nådde ganske langt, siden at det var ikke noe trafikk osv. der, for eksempel)).
Det ble som en vits, for meg, må jeg si.
Og det var også sånn, at jeg, (og også min søster Pia), besøkte onkel Runar, (min fars yngste bror), i Son, (noen ganger), på 80-tallet.
Og Runar hadde, (ihvertfall på 80-tallet), et bibliotek-rom, (som var et lite naborom til TV-stua).
Og etter at jeg flytta, til St. Hanshaugen, (i 1996).
Så ble det til, at jeg begynte å kjøpe en del billige bøker, (i en butikk, i Akersgata, som solgte billige bøker, på den tida, og også, i antikvariater).
For jeg hadde en stressende jobb, (på Rimi Bjørndal), og jobbet mye sein-vakter.
Og det fulgte med, noen reoler, med Rimi-leiligheten.
(Og jeg hadde ikke bokhylle-plasser, på Ungbo, (på Ellingsrudåsen), sånn som jeg husker det).
Men det fikk jeg plutselig, på St. Hanshaugen, da.
Og da, så tenkte jeg vel det, at jeg kunne begynne å heller kjøpe, billige bøker, (både paperback-bøker fra bokhandlere og brukte bøker fra antikvariat).
Og så hadde jeg det, som et langsiktig mål, at jeg også kunne få meg, et sånt bibliotek, (som onkel Runar hadde, (ihvertfall på 80-tallet)), etterhvert.
(For jeg hadde jo tenkt til, å jobbe som assisterende butikksjef, (på Rimi Bjørndal), resten av livet, liksom.
For å si det sånn).
Så etter det med karaflene.
Så gikk vi ned trappa, (hos min mor).
Og der stod det, en hylle, i sånn rotting, (eller hva det heter), full av bøker, da.
Og Pia sa vel noe sånt, som at: ‘Også var det bøkene da’.
(Noe sånt).
Og siden at jeg ikke hadde blitt spurt engang, når det gjaldt de karaflene.
Så sa jeg det, at jeg godt kunne ta bøkene.
(For jeg samlet tross alt på bøker, må jeg si).
Og da sa hverken Pia eller Martin, noe om, at det ikke var greit.
(Og Pia sin venninne Siv.
Hun arvet visst et bord, etter min mor.
Av en eller annen grunn).
Men så, fem-seks år etter min mors død, (og etter dette arveoppgjøret).
Så hører jeg plutselig noe klaging, fra onkel Martin da, (om det, at han ikke arvet bøkene, etter sin storesøster, som han tydeligvis innbilte seg, at var hans mor, eller noe sånt, da).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At når det etterhvert ble sommer.
Så lå, (ihvertfall en gang), Isa og Andrea, og solte seg, (i bikiner), oppå trampolina, som stod, på tunet, (på Løvås).
Og jeg måtte jo gå forbi de, for å komme meg, bort til Enga, (hvor jeg dreiv og jobba, med noe tømmerhogger-arbeid osv., på den tida).
Og da så jeg jo det, at disse søstrene, var rimelig flatbrystede.
Andrea hadde nettopp blitt konfirmert, og hu hadde, noen slags små ‘speilegg-pupper da’, (kunne det vel kanskje se ut som).
Men Isa, tror jeg, at var helt flatbrystet ennå, (på den tida).
(Hvis jeg så riktig).
Så døtrene på gården, var nok to jenter, (mer enn to kvinner), på den tida, (vil jeg si).
(Ihvertfall Isa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at en gang, så var Grete, Martin og jeg, nede ved enga, (av en eller annen grunn).
Og da, så kom pluteselig Isa og Andrea ridende.
På hver sin hest.
Og det var visst noe, som de hadde planlagt, sammen med Grete.
Og det rareste var, at både Isa og Andrea, hadde på seg noen store/omfattende og rare/gammeldagse kostymer, (av noe slag).
(Kanskje noe fra Finland, (eller Russland).
Siden at deres far, visstnok må ha vært halvt finsk og halvt russisk.
Det har jeg ihvertfall seinere lest, på Isa sitt nettsted, (mens jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde, fra 2006 til 2011), i Liverpool), at hu er kvart finsk og kvart russisk.
Noe sånt).
Og da, så var det nesten som på sirkus, (eller noe sånt).
At Isa og Andrea, liksom viste seg frem, (oppå hesteryggene), for Grete, Martin og meg, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
