johncons

Stikkord: Monica Lyngstad (Fra Røyken)

  • Min Bok 4 – Kapittel 1: Pia flytter inn på rommet mitt hos Ungbo

    Jeg dimma jo fra militæret, i slutten av juni, i 1993.

    Nemlig den 25. juni 1993, (sjekka jeg nå, på tjenestebeviset mitt).

    Også jobba jeg på Rimi Munkelia, lørdag 26. juni.

    (Da hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen, var sjefen min der, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og det må vel antagelig ha vært 30. juni, at søstera mi Pia, og dem, måtte flytte ut, fra Christies gate.

    Siv, (fra Røyken), hu hadde allerede flytta ut.

    Men jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad, med å bære tingene deres, ned trappa, (for de bodde i andre eller tredje etasje der da).

    Og broren til Monica Lyngstad, han kjørte så tingene til Pia, hjem til Christell, (mener jeg at det var).

    Og hu bodde ved Terningen Matcafe der, (viste det seg).

    Men Pia skulle ikke bo hos Christell.

    Pia ville bo hos meg, (av en eller annen grunn).

    Og Christell flytta selv, i slutten av juli, tror jeg det må ha vært.

    Så det hendte at Pia dro meg med, ned til Christell, (som bodde like ved Møllergata), en del, i juli, i 1993, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så hadde alle folka flytta ut.

    (Av en eller annen grunn).

    Men Wenche hadde ikke fått med seg katten sin, Sara.

    Så det var nesten som at Pia og jeg hadde katt der, husker jeg.

    Jeg måtte kjøpe kattemat og sånn, tror jeg.

    Og Sara var ikke snill, den tissa en gang, på den dyre skinnjakka mi, som jeg hadde kjøpt to år før det her, (i Oslo), etter å ha sett den, på Kapp Ahl, i Gøteborg.

    Men Wenche, (som var innom en gang i blant, for hu hadde noen ting stående der enda vel), hu tilbydde seg ikke å erstatte skinnjakka mi, som jeg bare måtte kaste, for jeg klarte ikke å få bort lukta av kattepiss, fra den jakka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sara, (katta til Wenche), den pleide å gå ut på terrassen, (for den døra pleide alltid å stå åpen da).

    Men en gang, etter at Wenche hadde flytta.

    Så stakk Sara opp til naboen, som hadde terrasse, over og til høyre, (hvis man stod i terrassedøra, og så ut), for der Ungbo hadde terrasse, da.

    Så jeg måtte gå og banke på døra, til en av naboene da, (som bodde i første etasje vel), for å få tak i Sara, (som hadde rømt da).

    Og Sara pleide vel ikke å rømme, tror jeg.

    Så den katta var skikkelig uoppdragen da, (må jeg vel si).

    Antagelig siden Wenche hadde flytta fra den, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde fått henta katta si.

    Så spurte jeg henne, når hu var innom, for siste gang cirka, vel.

    Om hvordan det gikk med katta.

    Og da sa hu at dem hadde avlivet katta, for den hadde visst pissa på jakka til broren hennes, da.

    Så det var visst ikke bare min dyre skinnjakke, som den katta pissa på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om det ikke bodde noen andre folk, på Ungbo, så var jo dørene til andre rommene låst.

    Og Pia hadde jo ikke noe annet sted å bo.

    (Jeg huska jo det, at bestemor Ågot hadde klagd på Pia, da Pia bodde hos henne, et par år, før det her).

    Så jeg lot Pia få bo på rommet mitt, på Ungbo, da.

    I boden der, så stod det en gammel sofa, fra begynnelsen av 80-tallet kanskje, som hadde blitt byttet ut med en svart skinnsofa, seinere på 80-tallet vel.

    Og den sofaen, den var nesten som en sovesofa da.

    Det var en stor pute, i den sofaen, som man kunne bruke som madrass.

    Så på den sov søstera mi på da, inne på gulvet, på rommet mitt.

    Sovepose og sånn, det hadde hu vel selv, men ikke så mye møbler, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte registrere meg som arbeidsledig, da.

    Og siden jeg bodde på Ellingsrudåsen, så måtte jeg registrere meg som arbeidsledig, på Arbeidsformidlingen, på Stovner.

    Jeg dro dit vel først, for å bestille time.

    Og på det møtet, så hadde jeg en saksbehandler, som var en mann, i 30-årene kanskje, som var veldig uhøflig, husker jeg.

    Fiendtlig, er vel kanskje det riktige ordet, forresten.

    Han registrerte meg, som noe med ‘ADB’, (administrativ databehandling), på dataen, til Arbeidsformidlingen.

    Enda det skulle ha vært ‘EDB’.

    Og han sa at jeg var ‘så fersk’, (med veldig trykk på ‘fersk’), på arbeidsmarkedet.

    Enda jeg hadde jobbet i et år på CC Storkjøp.

    Og i to måneder hos Det Norske Hageselskap, (selv om det var praksisplass).

    Og i to år, på OBS Triaden.

    Og i et halv år, på Rimi Munkelia.

    Så var jeg liksom så ‘fersk’ på arbeidsmarkedet, da.

    Det hørtes litt rart ut for meg.

    Men han saksbehandleren, han var så uvennlig og liksom ‘overkjørte’ meg, da.

    Så jeg lurte på om det var noe galt, siden saksbehandleren var så fiendtlig, husker jeg.

    ‘Fersk’, det var jo noe eldre soldater, sa om rekruttene for å mobbe dem, i militæret.

    (Selv om såkalt veteranvirksomhet ikke var lov i Forsvaret, egentlig).

    Så jeg lurte på om dette hatet, (må jeg vel kalle det), fra saksbehandleren, hos Arbeidsformidlingen, (mot meg), hadde noe med militæret å gjøre.

    Kanskje vedkommende hadde traumer fra sin førstegangstjeneste, og skulle hevne seg på en som nettopp hadde dimmet, fra Forsvaret?

    Hva vet jeg.

    Men jeg husker det møte som så ubehagelig, at jeg faktisk dro, på eget initiativ, ned til Arbeidsformidlingen, ved Schous Plass, en uke eller to seinere.

    For der hadde jeg jo gått, som arbeidsledig, høsten 1990.

    Tre år før det her da.

    Da jeg fikk den praksisplassen, hos Norsk Hagetiden/Det Norske Hageselskap, da.

    Og da hadde de vært hyggelige og profesjonelle der, (husker jeg).

    Mens han på Stovner, han fikk meg nesten til å gå inn i sjokk, (vil jeg si).

    Så derfor dro jeg, halvveis i sjokk, ned på Arbeidsformidlingen, på Nedre Grunerløkka, uten noe avtale, eller noe, en eller to uker, etter det møtet på Stovner, da.

    Og da, så ble jeg sendt til en kar der, som sendte meg på intervju, på en datajobb, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (var det vel).

    Og han hadde ikke funnet meg, på dataen til Arbeidsformidlingen, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, denne tiden, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 62: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet X

    På den siste øvelsen, som var den siste uka, (eller noe), av førstegangstjenesten.

    (Den øvelsen som Bekklund viste meg hvordan man ‘splætta’ mygg på).

    På den øvelsen, så delte vi fire soldatene, (var det vel), som var igjen, på lag 2, telt, med to stridsdommere, (eller noe), som var med på øvelsen, for å gi karakter, på vårt befal, eller noe, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og middagsmaten, som vi hadde fått, fra staben, på Terningmoen, på denne øvelsen.

    Det var boksmat.

    ‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse eller’, sa de stridsdommerne, (eller hva de var), til hverandre da.

    Og da visste Skjellum og Sundheim, at jeg hadde kjøpt en boksåpner, (muligens før jeg havna på reservelaget og), så de sa vel noe sånt som, at ‘Ribsskog har det’.

    Og så fant jeg fram den boksåpneren da, (som jeg vel hadde kjøpt, en frihelg, som jeg surra rundt, og så på butikker, på Grønland, siden jeg vel hadde vært på den platebutikken, (Platekompaniet), på T-banestasjonen, på Grønland der), som jeg hadde, i en sidelomme, på pakksekken min vel.

    (Og den dagen, så kjøpte jeg også et billig skopusse-sett, husker jeg.

    Som hadde en sånn smart, rund børste, til å smøre skokrem med.

    Og en større børste til å ‘shine’ med da.

    For den skokrem-børsten, til Forsvaret, denne hadde bare en børste da.

    Så man kunne glemme hvilken side man brukte til skokrem og hvilken side man brukte til å shine med, liksom.

    Men for å få virkelig bra skopuss, så brukte vi nylonstrømper, (tror jeg at det var), som var veldig bra, for å få skikkelig bra finish, på skopussen, da.

    Sånn at vi passerte ‘helgeperm-inspeksjonen’, på troppens oppstillingsplass, og fikk lov å dra ‘ta helga’, da.

    Selv om jeg skjønner at det kan høres rart ut, at vi bruke nylonstrømper, til å pusse sko med.

    Men jeg mener at det var sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når søstera mi Pia, Monica Lyngstad og Siv Hansen, bodde i Christies gate.

    Så pleide de å spørre gjestene om de ville ha ‘kanel i teen’, husker jeg, en av de første gangene, som jeg var der, vel.

    Jeg hadde vel lest det, et eller annet sted, at kanel, det var egentlig barken, på kaneltreet.

    Og dette her med kanel i teen, det hadde jeg aldri hørt at noen hadde ‘babla’ om, før det her da.

    Så jeg tulla litt, og foreslo det, at de kunne jo bare ha et sånt kaneltre stående der, i stua, da.

    Og når de da fikk gjester, så kunne de liksom bare skrape litt bark, av det treet da, og oppi tekoppene til gjestene, (mens de satt i stua der, og prata liksom), da.

    Jeg tenkte vel det, at hvis de først skulle være originale, så kunne de like godt være skikkelig originale, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med å gå gjennom de notatene, (som jeg har skrevet de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så nå må jeg si det, at Min Bok 3, er ferdig.

    Den nesten boken, (Min Bok 4), den blir om karrieren min i Rimi.

    Og den skal jeg prøve å få begynt å skrive på, innen ikke alt for mange dager.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 56: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IV

    Søstera mi Pia, hu fortalte meg det, på den her tida, at det var ei norsk dame, med store pupper, som pleide å gå, på Jollys.

    Og hu hadde noen smykker, rundt halsen, da.

    Og da var det sånn, (sa Pia), at de afrikanerne, som var på Jollys, de pleide å si til hu dama, at ‘så fine smykker du har’, bare for å få studert puppene hennes da.

    Og hu dama skjønte ingenting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på den her tida, så var det et par politifolk, som stoppa et par afrikanere, i Storgata, utafor Jollys, rundt stengetid vel, (eller ihvertfall seint på kvelden), og spurte disse om legitimasjon, da.

    Og søstera mi, hu ble helt hysterisk og rasende, og skreik til politiet, at dette hadde de ikke lov til å gjøre, da.

    Og politifolka, de sa da ikke noe.

    Men lot da bare de afrikanerne gå vel.

    Og politiet var kanskje litt redd for søstera mi, (av en eller annen grunn), virka det vel nesten som.

    Så dette var en rimelig surrealistisk opplevelse, (vil jeg si), å se på denne episoden, (som jeg vel dessverre ikke har fått prata noe mer om, med min søster, i ettertid).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som søstera mi, hadde dratt meg med, på Jollys.

    Så sa hu til meg, (utafor sammenhengen vel), at ‘du får ikke noe hjelp av politiet’.

    Men hva hu mente med det, det skjønte jeg ikke.

    Jeg tok det vel ikke så veldig seriøst.

    Hvorfor skulle jeg ha hjelp av politiet liksom, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og hvordan kunne søstera mi uttale seg om dette, liksom.

    Hm.

    Det skjønte jeg ikke helt.

    Men det var litt ‘far out’ da, så jeg ble liksom litt satt ut, og visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En helg, som jeg var, i bofelleskapet, til søstera mi, Monica Lyngstad og Siv Hansen, i Christies gate.

    Så babla Monica Lyngstad noe om, at de hadde noen venner, som hadde drevet med klatring, og de klatret bare opp til andre etasje, og gikk inn en dør der, når utgangsdøra, var låst.

    Så når jeg kom hjem, aleine der, (i fylla vel), om kvelden, en gang.

    Som det var avtalt at jeg skulle ligge over der.

    Og døra til oppgangen deres plutselig var låst.

    Så prøvde jeg å klatre opp den veien jeg og, (som Monica Lyngstad hadde babla om, at noen andre hu kjente, hadde gjort).

    Og da fikk jeg hull i buksa mi, husker jeg.

    På rumpa, må man vel si.

    Fordi at det var noen sånne jernspisser, på toppen av det gjerdet, som jeg måtte klatre over, for å komme inn, i andre etasje der da.

    Og det nevnte jeg for Monica Lyngstad dagen etter da, at jeg hadde fått hull i buksa, når jeg klatra der hvor hu hadde nevnt at det gikk an å klatre da.

    (Hvis døra nede var stengt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når søstera mi hadde dratt meg med, på Jollys.

    Så stod vi i en bar der, hvor Pia sin bartender-venn Michael, (fra Afrika vel), jobba.

    (For Pia syntes at han Michael var så snill da, eller noe).

    Og så hendte det, at jeg måtte jeg på do.

    Og da jeg kom tilbake, så stod det to norske karer, der hvor jeg hadde stått, noen få minutter tidligere.

    Så det var ikke plass til meg lengre, ved bardisken der da.

    Men jeg spilte jo mye fotball, på fritida, i Leto-hallen, i Elverum, med soldat-kolleger, på den her tida.

    Så jeg tok bare liksom en sånn skuldertakling, på han karen som hadde tatt plassen min der da.

    (For jeg regna med at de norske kara, ikke var så hjemme der, siden det nesten bare var afrikanere som gikk på Jollys da, (og noen norske damer da, som søstera mi og Monica Lyngstad og Siv Hansen).

    Og jeg var også rimelig full da).

    Og vips, (hadde jeg nær sagt), så var det plass til meg der likevel, (mellom de norske kara og søstera mi der, da).

    Og da spanderte han bartenderen Michael, en halvliter eller et glass øl, på meg, på vegne av utestedet, siden noen hadde tatt plassen min da, når jeg var på do der, (regna jeg med at det var, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var med søstera mi og Monica Lyngstad, på Jollys.

    Så var det en brite der, i 40-årene vel, som jeg lurte på om var sjømann, eller noe.

    Og han gikk rundt i en trang t-skjorte der, (var det vel), og med muskuløse armer, (tror jeg at det var), og liksom flørta med alle mennene som satt ved bordene der da, (inkludert meg).

    Før han ble kasta ut, av en vakt der, da.

    Så det var et rimelig spesielt sted, husker jeg, Jollys.

    Og etter det her, så var det vel ikke sånn, at jeg dro på Jollys, så mange fler ganger, vel.

    Jeg følte meg jo ikke så hjemme der, fra før heller, for å si det sånn.

    Siden dette vel egentlig var et afrikansk sted, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Paulsen, (på lag 2), han nevnte en gang, på rommet, til lag 2, at han hadde kjøpt det siste Pearl Jam-albumet, (Ten).

    Jeg hadde jo hørt singlene ‘Even Flow’, (som jeg likte), og ‘Jeremy’, (som også var ok vel), på MTV, (må det vel ha vært), så jeg spurte om det albumet var bra, da.

    Og det mente Paulsen at det var da.

    (Så jeg kjøpte vel det albumet, i Platekompaniets butikk, på Grønland T-banestasjon, var det vel.

    Der hvor Kenneth Sevland hadde dratt meg med, en gang, på klassetur, med Svelvik ungdomsskole, når det het Platebaren på Grønland der vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Paulsen han led forresten, av et eller annet.

    Så han var nesten aldri med lag 2, på det vi dreiv med, etter jul, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag, som jeg tok ‘helgeperm-toget’, tilbake til Oslo.

    Så begynte Paulsen, å surre rundt gjennom alle togvognene, sammen med ei ‘hot’, ung dame, like før han skulle gå av toget, på Kløfta, da.

    Paulsen fant ikke bagen sin, (eller hva det kunne ha vært).

    Så han gikk distre rundt på toget der da, med hu unge dama på slep, mens hu holdt på å le seg ihjel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på slutten av førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg noen sivile sko, som sålen hadde løsna litt på, (eller noe).

    Så jeg spurte, om noen visste om hvor jeg kunne finne noe lim, til å lime på sålen igjen, (eller noe sånt).

    Og da sa Paulsen det, at den og den personen, i skolebygningen vel, hadde lim da.

    Så da gikk jeg dit da.

    Men han ble litt overraska, tror jeg.

    Men jeg fikk vel limt det jeg skulle ha limt, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så ble noen soldater, i troppen, bedt om å gjøre noe kontorarbeid.

    (Av sersjant Dybvig vel).

    Jeg tror at troppsbefalet visste hvem som hadde gått på handel og kontor.

    For det var en del ganger, at jeg ble satt til, å gjøre diverse kontorarbeid, da.

    (Som kopiering, osv).

    Denne gangen, så var det blant annet en bruksanvisning, for primusen, som alle soldatene skulle få, da.

    Og den kopierte jeg, på en nesten finurlig måte vel, (på et eller annet kontor i skolebygningen der), sånn at det nesten ble som en brosjyre, som man kunne ha, i lomma, eller noe, da.

    Men hvorfor vi fikk en brosjyre, for hvordan man skulle bruke primusen, (som var av et merke, som het Primus Optimus vel), en av de siste månedene, (og ikke en av de første månedene der), det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sundheim, (som hadde køya over meg, på lag 2), han kjente noen i kompanistaben, (eller noe).

    Så han hadde alltid noen rykter, på lager, om ditt og datt, da.

    Men ofte, så var de jo de her ryktene, helt feil.

    Så til slutt så måtte jeg bare slutte å høre på han, husker jeg.

    Det ble også sagt, på kompanioppstillinger og sånt vel, at det eneste vi skulle høre på, det var ting som kom ordreveien da.

    Men det kunne noen ganger være litt vanskelig, når man hadde troppsbefal, som man ikke gikk så bra overens med, da.

    Men det ble nå sagt ihvertfall da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sundheim, (fra Valdres), han var også veldig kunnskapsrik, når det gjaldt våpen.

    Så hvis man for eksempel lurte på hva tjenestevåpenet, for geværsoldater, i USA var.

    Så kunne Sundheim enkelt svare, at det var M6, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så ringte jeg min bestekamerat, på den her tiden, (må man vel kalle han), Magne Winnem.

    Og prata med han, om hvordan det var, på Terningmoen, osv., da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte til mora eller faren min, eller noen av søsknene mine, liksom.

    For jeg var vel ikke så på bølgelengde, med noen av de, liksom.

    Og når jeg ringte til Winnem, (fra en telefonkiosk, som var rett på utsida, av vaktbygningen der, på Terningmoen).

    Så kunne jeg høre det, at noen inne i vaktbygningen, lo av meg, da.

    (Hvis jeg ikke hørte helt feil).

    For de kunne visst høre hva jeg sa da, (virka det som, ihvertfall).

    Og jeg hørte også at noen sa, at ‘han grein ihvertfall ikke han’.

    (Noe sånt).

    For det var visst noen som grein da, når de ringte hjem, til familien sin og sånn da, de første dagene, av rekruttskolen, på Terningmoen.

    For det var ganske tøft der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var i Geværkompaniet.

    (Muligens etter at jeg hadde begynt å jobbe i Rimi).

    Så dro Magne Winnem meg med, på en fest, på Grunerløkka.

    Muligens en slags Rimi-fest, (hvis jeg husker det riktig), i et lokale, ganske langt opp, på Grunerløkka, mellom Sannergata og Birkelunden, (tror jeg), og vel litt nærmere Ila, enn Birkelunden.

    (Noe sånt).

    Og denne festen var litt kjedelig, (mener jeg å huske).

    Og hvor Magne Winnem ble av, det husker jeg ikke.

    Men han tok vel muligens en drosje hjem til General Ruges vei, på Nordstrand, (hvor han vel bodde, på den her tiden, sammen med Elin fra Skarnes).

    Det er mulig.

    Jeg selv, jeg gikk i retning av sentrum, for å ta en av de siste nattbussene hjem, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært).

    Og akkurat da jeg skulle krysse Akerselva, (var det vel), like ved Legevakta der, på Nedre Grunerløkka.

    Så møtte jeg søstera mi Pia, som var ute og gikk, midt på natta, en natt til søndag, da.

    Pia mente at jeg måtte bli med henne, opp på Øvre Grunerløkka, igjen.

    For da kunne jeg ligge over hos henne, i Christies gate da, mente hu.

    Så det var litt rart, husker jeg.

    At jeg møtte Pia, midt på natta, i Oslo.

    Men hu virka ikke redd, eller noe, over å gå rundt alene, i de mørke gatene, mellom Oslo sentrum og Grunerløkka, i 2-3-4-tida om natta, en natt til søndag, (eller om det var en natt til lørdag), muligens våren 1993 vel, (eller om det var høsten 1992), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 34: Mer fra det året som jeg var i Geværkompaniet

    En gang, som jeg var på besøk hos Pia og dem, i Christies gate, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så lå jeg og sov på sofaen, i stua deres, husker jeg.

    (Etter å ha vært på byen vel).

    Og midt på natta, så dukka to av Pia sine venner, fra Jollys, opp i stua der.

    Og han ene hadde ikke noe sted å sove, trodde jeg.

    For han spurte om han kunne ligge på sofaen, osv.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg sa at det var greit.

    (Siden jeg lå med klærna på og var vant til å ligge ved siden av folk, i militæret, osv).

    Men han mørkhudede gutten turte ikke å ligge der likevel.

    (Det var kanskje ikke plass heller.

    Jeg var jo i ørska/halvsøvne, (og hadde sikkert drukket mye), så jeg husker ikke helt hvordan de her to gutta så ut engang).

    Så de bare stakk av da.

    Men dagen etter, så skjønte jeg det, på hva de jentene som bodde der, prata om, på kjøkkenet, at de to gutta var homo, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på besøk, hos Pia og dem, mens jeg var i militæret.

    Så våkna jeg, en søndag morgen, av at det gikk ei ganske fin brunette rundt der, i morgenkåpe.

    (Som liksom visste meg litt av puppene og låra sine, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), der hu satt, i morgenkåpa si da.

    Noe jeg ikke var vant med, fra militæret, akkurat).

    Også spurte hu om jeg ville ha te.

    Og om jeg ville ha melk og sukker i teen.

    Jeg sa at jeg ville ha te, med sukker, men uten melk da.

    Også var hu dama så surrete, at hu klarte å ha melk i teen min likevel, (selv om jeg hadde sagt, at jeg ikke ville ha det).

    (Og da banna hu inne på kjøkkenet, husker jeg).

    Så hu hadde nok ikke egnet seg til å være husmor, tror jeg.

    Og dette tror jeg at var hu venninna til Pia, som flytta til Australia.

    Nemlig Elisabeth noe, fra Drammen vel.

    (Muligens Elisabeth Boyle).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, sommeren 1993, som jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad å flytte ut.

    (Siv Hansen hadde vel flyttet ut før de to siste, tror jeg).

    Så var også hun Elisabeth Boyle der, husker jeg.

    Sammen med ei nett og lav lyshåret venninne av henne.

    Som var svensk vel.

    Og de satt i kjøkkenet der da, husker jeg.

    Og spurte om God Morgen Yoghurt, (som Bricen var fan av, husker jeg), var godt.

    (Som jeg hadde kjøpt, som en slags frokost/lunsj da, i en butikk like ved).

    Og om det var da, eller en annen gang.

    Så sa Monica Lyngstad til meg, at jeg godt kunne være igjen der, etter at hu hadde gått.

    Og Pia gikk så for å sole seg, i Birkelunden.

    (Enda det ikke var noe særlig varmt.

    Så dette var kanskje før militæret var ferdig, våren/sommeren 1993).

    Og da var jeg igjen der, med hu Elisabeth Boyle da.

    Og hu lille, pene svenske jenta.

    Men det ble litt rart, syntes jeg.

    Så jeg bare stakk etter søstera mi, som lå og solte seg, i Birkelunden da.

    For jeg kjente jeg ikke de to her damene, (Elisabeth Boyle og hu svenske), i det hele tatt, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu fortalte også en historie, rundt den her tida vel.

    Hu og foreldra hadde vært på Theaterkafeen.

    Også hadde serveringsdama vært sur.

    Også hadde faren til Monica Lyngstad sagt til serveringsdama, at ‘her har du en femmer, så kan du kjøpe deg en sitron, i morgen også’.

    Men da hadde familien Lyngstad blitt kastet ut.

    Av en hovmester, eller noe.

    For da hadde de vært uforskammet, ble de fortalt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (en av de første månedene vel), mens jeg var i militæret, så dro jeg opp til søstera mi og dem, i Christies gate.

    Også dro søstera mi meg med ut på byen, til det utestedet ved siden av Saga kino, hvor de spilte opera, osv.

    Og jeg hadde ikke da hatt noen reine klær, å ha på meg.

    Så da hadde Pia funnet en grønn t-skjorte, som var Monica Lyngstad sin, som jeg hadde på meg da, på byen.

    (For jeg skjønte jo ikke det, på den her tida, at t-skjorter for damer, muligens har en annen passform, enn t-skjorter for herrer vel har).

    Så jeg var veldig tynn, på den tida, som jeg var i militæret.

    For Monica Lyngstad er veldig tynn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu sa også det, til søstera mi, en gang.

    (Som jeg var i samme rom som dem, i Christies gate).

    At søstera mi burde skrive bok, om slektningene sine, osv.

    Men da svarte vel ikke søstera mi noe.

    Men nå skriver jeg bok da.

    Så får Pia og/eller Monica Lyngstad også skrive sine bøker, hvis de vil det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første månedene, som jeg var i militæret, så dro jeg ofte bare opp til Pia og dem, i Christies gate, når jeg hadde helgeperm.

    For jeg trengte litt avveksling, fra militæret da.

    Og en gang, som jeg dukka opp, hos dem, i Christies gate der.

    Så var Monica Lyngstad og Pia på vei ut.

    Og de ba meg om å bli med dem på kino.

    For de skulle nemlig se den filmen med ‘Mr. Pink’, osv.

    For den skulle være så bra da, sa de.

    (‘Reservoir Dogs’, het den filmen, så jeg nå, når jeg søkte på nettet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu fortalte meg også det.

    (Mens jeg var i militæret, og på besøk hos dem, i Christies gate).

    At da broren hennes var i militæret, så hadde noen lagt parafin, (var det vel), på feil side av teltet.

    Sånn at det ble blandet med maten, og det kom parafin i maten da.

    (For i sånne knappetelt, så har man en side, hvor maten skal ligge og på en andre siden av utgangen, så skal søppel og parafin til primusen, og sånn, ligge da).

    Og så hadde alle i teltet fått magasjuke, (eller om det var diare), sa Lyngstad.

    Men likevel så måtte de fortsette på øvelsen, sa hun.

    Mens det var dritt overalt i teltet omtrent da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu hadde også en veldig sær musikksmak, (må man vel si).

    Og hu ‘hypet’ band som Butthole Surfers og Primus, (mener jeg å huske), mens jeg var i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som mora mi var på besøk, hos søstera mi og dem, mens jeg var i militæret.

    Så skulle de ha meg med på kino.

    Og den filmen de ville se, det var den filmen om Kafka, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    (Og de ville vel også at jeg skulle møte dem i andre etasje, på Cafe Bacchus, ved Oslo Domkirke, (opp en smal spindeltrapp, (mener jeg).

    Jeg gikk ihvertfall opp dit, mener jeg å huske.

    Men der var de vel ikke.

    De satt vel i første etasje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første ukene, som jeg var, i militæret.

    Så dro Magne Winnem meg med, en søndag vel, til Cafe Fiasco, utafor Galleri Oslo der.

    (Et sted vi ikke dro så ofte på, for det var ganske mye harry folk der, på lørdager vel).

    Også dro Magne Winnem meg med, gjennom Oslo S., etter at vi hadde tatt et par halvlitere, inne på Cafe Fiasco der da.

    Og inne på Oslo S., der så vi en scene som var fra en film nesten.

    Jeg var jo i godt humør, etter å ha kommet meg gjennom de første ukene av militæret.

    (Og jeg hadde jo også drukket noen halvlitere).

    Men inne på Oslo S., så så vi min tremenning Øystein Andersen, (som så nedfor ut vel), og han var der med sine to adoptivforeldre, Reidun, (min fars kusine vel), og Kai Andersen.

    Adoptivforeldrene liksom stod rundt han da.

    Øystein skulle sikkert med toget til Stavanger, hvor han skulle til en leir som het Madla da, (husker jeg).

    Jeg syntes at dette så ut som en for privat scene, til å avbryte.

    Så jeg bare fulgte etter Magne Winnem, forbi dem da.

    Jeg hadde jo også krangla med Øystein, noen uker før det her, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), om hvem av oss, som kom til å klare å holde ut lengst, i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at det var på grunn av at jeg begynte å jobbe på Rimi, annenhver lørdag, fra juletider, i 1992.

    Det ble ihvertfall etterhvert sånn, at jeg ikke dro like ofte, opp til søstera mi og dem, som jeg hadde gjort, i begynnelsen, mens jeg var i militæret da.

    Men på fredagene, da jeg kom med toget, fra Elverum.

    Så pleide jeg å dra innom en Rimi-butikk, som lå like ved Grev Wedels Plass der vel, (og Stortinget), for å handle inn noe mat, til helga.

    Og en gang, så møtte jeg Siv Hansen, (fra bofelleskapet til søstera mi, i Christies gate), der.

    (Som også handla der, av en eller annen grunn).

    Og Siv, hu hadde så mye svart sminke, rundt øynene, at jeg nesten ble redd, husker jeg.

    Men jeg prøvde å oppføre meg høflig da, og prata med henne, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Siv sa at det var dyrt der, husker jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg ble med henne, opp til Christies gate, eller noe.

    Neida, jeg var på vei hjem, så jeg tok T-banen hjem til Ellingsrudåsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 14: Sommeren 1993

    Sommeren 1993, så ble bofelleskapet til Pia, Monica Lyngstad, og Siv, (Hansen vel), fra Røyken, i Christies gate, lagt ned.

    Storebroren til Monica Lyngstad, kjørte oss, ned til Christell og dem, (blant annet), mener jeg.

    De kjente også ei annen Christell, (som jeg aldri så), og hu hadde visst blitt sprøytenarkoman, hørte jeg at broren til Monica Lyngstad sa, mens vi satt i bilen vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi havna nede hos Christell, mener jeg, som viste seg å bo, ved Terningen Matcafe der, (hvor hu også jobba), nederst i Maridalsveien.

    (Eller om det var i Møllergata).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia viste meg noen fotograf-fotografier av Christell, hvor hu så litt sånn ‘budeie-aktig’ ut vel, (husker jeg at jeg syntes).

    Og Christell viste fram puppa sine, når hu kasta ut nøkla, (eller noe), husker jeg.

    Christell bodde der sammen med Hege, (Lund vel, seinere Snoghøj), fra Rødgata, i Drammen, (mener jeg).

    Jeg var på besøk der, tre-fire ganger vel, sommeren 1993.

    En gang, så hadde Christell sagt til Pia, at Pia og jeg, kunne få låne leiligheten hennes, en helg.

    Og vi kunne få se på en film som het ‘De elskende på Pont Neuf’, (en bro i Paris), eller noe.

    Om et fransk uteligger-par.

    (En film som Christell sa var bra da, da jeg spurte henne, hvorfor hun liksom ‘hypet’ den filmen).

    Jeg dro også med Pia til en videobutikk, og leide ‘Twin Peaks – Fire Walk With Me’, husker jeg.

    (Eller om jeg gikk aleine dit).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang jeg var der, så hadde Christell en veldig rar, (hvit), kakadue der.

    (Som søstera mi Pia seinere fortalte at hadde blitt sinnsyk).

    Den fuglen var visst verdt mange, mange tusen, (sa Christell).

    Og Christell passa den for en sjef av henne, (eller noe), som hadde ferie vel.

    Den fuglen, syntes visst, at jeg var veldig morsom, for jeg holdt den opp/ned, når den ble for innpåsliten da.

    Og den begynte å hakke i beltet mitt, mens jeg satt der, husker jeg.

    (Mange av Christells venner satt der og).

    Og jeg trodde ikke at det var noe farlig, at den fuglen hakket på beltet mitt.

    Men plutselig så så jeg det, at den kakadua, nesten hadde hakket av hele beltet mitt da.

    (Og fikk litt sjokk, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også ei pen venninne, som Pia sa, etter en stund, at hadde flytta tilbake til Nord-Norge, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell fortalte også, at hu hadde hatt sex med en kar, på salongbordet der, sånn at glassplata ble ødelagt.

    Han sex-partneren hennes, hadde skåret seg, men han ville ikke på legevakta da.

    Så det ble blod overalt i senga hennes da, fortalte hu.

    ‘Har du hørt om seng eller’, sa jeg, når jeg hørte det, at hu pleide å ha sex på stuebordet der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De bodde litt oppe i etasjene, (i tredje etasje kanskje der), og de hadde hatt det morsomt, på en fest, (eller noe), og tømt et pulver-brannslukningsapparat, i trappa der.

    Og like før de flyttet ut, så var jeg der, når Christell og Hege og en ung mann de kjente, også var der.

    Han unge mannen spurte meg, om jeg kunne vaska trappa deres.

    Noe jeg ikke syntes at var noe særlig fristende, å vaske etter min yngre stesøster, (eller hva man skal kalle henne).

    Når hu hadde vært så uansvarlig og umoden, og grisa det til sånn, så fikk hu vaske selv, mente jeg.

    Så det tilbudet, det sa jeg rimelig bestemt nei til, (for å si det sånn).

    (Mens jeg nesten lo litt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde ikke noe sted å bo, når bofelleskapet hennes, i Christies gate, ble nedlagt.

    Så jeg lot Pia flytte inn, på rommet mitt, på Ungbo.

    For de andre folka som bodde, på Ungbo, de hadde flytta ut, når jeg var ferdig, i militæret.

    Så det var bare jeg som bodde der, sommeren 1993.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk bare 5-6.000 i dimmepenger.

    Likevel så ville Pia at jeg skulle bli med ned, på visning, i leiligheten til Christell.

    For Christell og venninna skulle flytte ut derfra da.

    Og jeg mente det, at dette ble som noe meningsløst, (siden nesten ikke hadde noe penger), men Pia ville at vi skulle dra ned dit likevel da.

    Jeg bodde jo på Ungbo, så jeg trengte jo egentlig ikke å flytte.

    Men Pia dro meg med da.

    (Pia overtalte meg, ved etter en del masing, å fortelle meg, at vi behøvde ikke å leie det, selv om vi var på visningen.

    Vi kunne bare dra på visningen, som noe sosialt nærmest, sånn som jeg skjønte det, på Pia da.

    Så sånn var det).

    På noe som ble en litt flau forestilling.

    For jeg måtte jo forklare for Christell sin tidligere husvert, at Pia og jeg ikke hadde 9.000 kroner, til depositum.

    Og husverten klagde på at dem hadde tømt brannslukningsapparatet, i trappa.

    Jeg vet ikke hvorfor han klagde på det til meg.

    For jeg var nok antagelig på Terningmoen, (eller noe), da dette skjedde.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk ikke helt med meg, hvor Christell skulle flytte hen, etter det her.

    Christell klagde forresten på nabodama, som bodde i leiligheten under henne, (husker jeg).

    Dette var ei innvandrerdame, som stønna, sånn at Christell hørte det, når hu hadde sex da, fortalte Christell, til Pia og meg, (en gang, som vi var på besøk der, sommeren 1993).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 3: Mer fra den første tiden på Terningmoen

    Jeg skrev jo om det, i det forrige kapittelet, av Min Bok 3, at det bodde folk med etternavn som begynte på ‘P’ og ‘R’, på det første rommet jeg bodde på, på Terningmoen.

    Men det er mulig at det også var folk med etternavn som begynte på ‘S’, som bodde der.

    Jeg mener at en ved navn Erik Solberg, fra Aurskog, også bodde på det samme åttemannsrommet, som Pettersen fra Fredrikstad, Prestsveen fra Brumundal, han idrettsmannen fra Bærum og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solberg sa at Snorre Kompagniet, (der hvor jeg fikk massert pikken min, av ei brunette, som gikk forbi oss, da jeg var der sammen med Magne Winnem og Andre Willassen en gang, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var det utestedet i Oslo, med de fineste damene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solberg, han slutta i Geværkompaniet, etter noen uker vel, for han skulle starte opp et firma, sammen med en kompis, og fikk da fritak for førstegangstjenesten da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man ble nesten litt ko-ko, av å være inne på leirområdet, på Terningmoen, hele tiden, i begynnelsen.

    For de første par ukene, (var det vel), så fikk vi ikke lov å gå ut av leieren engang, (selv ikke etter at tjenesten var slutt, om kvelden).

    Så da vi endelig fikk helgeperm, etter noe sånt som en eller to uker der vel.

    Så ble det som noe veldig spesielt da, husker jeg.

    Og det var en fantastisk følelse, å kunne gå utafor leirområdet, i Elverum, som en fri person igjen, da.

    (Selv om denne friheten bare var for en helg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På permoppstillingen, på fredager, så måtte vi stille i permuniform da.

    Permuniformen, det var liksom en slags pynteuniform da.

    Vi hadde to feltjakker.

    En som vi skulle bruke når vi krøyp i gjørma.

    Og en som vi skulle ha på osv., når vi hadde perm.

    Og under den feltjakka, så hadde vi permuniform da, som var liksom fin-uniformen da.

    Og på skjorta, til permuniformen, så hadde vi birkebeiner-merket, på venstre skulder da.

    Og eventuelle skyttermerker, osv., foran på en skjortelomme da, (var det vel).

    Også hadde vi også to par feltstøvler, og det ene paret, det skulle vi bare bruke, når vi hadde perm.

    Så det paret, det så etterhvert mye finere ut da, enn de feltstøvlene vi hadde på oss, når vi krøyp i gjørma og sånn da.

    Og vi hadde også på oss en grønn beret, med olavsmerke på da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var jo sommeren 1992, at vi fikk vår første helgeperm, så vi hadde nok ikke på oss feltjakka.

    Jeg husker at Pettersen, fra Fredrikstad, og meg, vi gikk ned til en matbutikk, ved siden av postkontoret, i Elverum, (hvor vi pleide å heve lønnssjekkene våre, fra militæret da), og kjøpte avis og røyk og sånn vel.

    (Noe sånt).

    Også dro vi på et gatekjøkken like ved, og bestilte hamburgere da.

    Og da dukka det opp en mann og kona hans, og satt seg ved et annet bord, like ved Pettersen og meg da.

    Og det var vel kompanisjef Isefjær, og kona hans, tror jeg.

    Og jeg husker at jeg var litt sånn salig nesten, av å endelig få komme ut av den militærleiren igjen da.

    Så jeg husker at jeg prata med Pettersen om, at jeg lurte på om vi fikk mer draget på damene, siden vi hadde på oss militæruniformer, osv.

    For jeg hadde vel lest i et ukeblad, eller noe, at kvinner tente på menn i uniform da.

    Og det tror jeg at Isefjær må ha hørt, (at jeg prata om det her), hvis jeg ikke tar helt feil.

    For jeg var i en slags lykkerus da, over å endelig få litt frihet, fra militæret igjen da.

    Siden det å være under kommando, 24 timer i døgnet, i flere dager i strekk, var noe helt ukjent for meg da.

    Som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, og var vant til å ha mye frihet da.

    Så det virka vel som at kompanisjef Isefjær spionerte på oss, synes jeg, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første helgepermene, så tenkte jeg sånn, at jeg må få noe avveksling, fra det her militærgreiene.

    For jeg syntes nesten at jeg ble hjernevaska av det da.

    (Noe sånt).

    Så da jeg kom med toget til Oslo, tidlig en fredag kveld, i juli/august vel, i 1992 da.

    Så ringte jeg søstera mi Pia, som hadde flytta inn i et bofelleskap, sammen med Siv fra Røyken og Monika Lyngstad, fra Røyken.

    I en leilighet, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, i Oslo.

    For min kamerat, fra Gjerdes videregående, Magne Winnem han hadde jo blitt sammen med Elin, og hadde blitt festbrems da, (må man vel si).

    Og min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo vært nesten hatsk mot meg, for han mente at jeg ikke kom til å klare militæret og sånn da.

    Så vi hadde krangla skikkelig, og han skulle også i militæret, noen uker etter meg da.

    Han skulle på noe greier, i luftforsvaret vel, på Madla, ved Stavanger vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten, så var det sånn i militæret, på den tida jeg var der, at det nesten ikke var noen damer der.

    Og Andre Willassen, han fortalte meg, på den dansketuren, som han og Magne Winnem og jeg, var på, mens han og Winnem begge var i militæret.

    At man ble kåt av å være i militæret.

    ‘Hvorfor det’, husker jeg at jeg spurte, på toget.

    Men da svarte dem ikke vel.

    Men det som var gjengs måte, å forklare om det her på da.

    Blant folk som var i militæret, osv.

    Det var å fortelle en vits, om noen karer, som var i militæret, ved grensa til Russland vel.

    Og da de var der, så var det mest kvinnelige de så, under hele tjenesten, det var en damesykkel.

    Og da de fant den, så hadde alle gutta løpt fram, for å lukte på setet.

    Denne vitsen fortalte vel både Winnem og Willassen vel, og også noen medsoldater, som jeg avtjente verneplikten sammen med, på Terningmoen da.

    Så man blir kanskje litt jentegæern, av å være i militæret da.

    Kanskje det også var litt derfor, at jeg ringte søstera mi, og spurte om jeg kunne besøke henne og venninnene hennes da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt veien, til der hvor søstera mi bodde.

    Pia prata noe om restauranten ‘Den hvite hesten’, eller noe, muligens.

    Hvis ikke det var ei jeg spurte, som jobba på en Hydro-stasjon, nede i Maridalsveien vel.

    Men jeg fant fram til slutt da.

    Om enn ikke uten at noen karer, i en bil, som kjørte forbi meg, på veien, ropte ‘syl’ etter meg da.

    Syl det var noe, som erfarne soldater, kalte rekruttene da.

    Syl var forkortelse for ‘syltapp’.

    Hva nå det betyr igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble jo drevet så hardt, i Geværkompaniet, at noen ganger, så lukta jeg helt jævlig, når jeg kom opp til søstera mi og dem da.

    Så jeg måtte låne dusjen dems og sånn da, husker jeg.

    Og en gang, mens jeg lånte dusjen der, så husker jeg det, at min søsters venninne, Monica Lyngstad, (fra Røyken), hu spurte de andre der, (overhørte jeg), om de skulle ødelegge bereten min, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Siv fra Røyken, (som var en pen brunette), en gang krangla med en kar fra Røyken vel, (muligens Glenn kanskje), om hvem av de to det var, som hadde gått i fella til den andre.

    For de hadde hatt sex sammen da, virka det som for meg da.

    Men da ble jeg litt sjenert, tror jeg.

    For jeg kjente nesten ikke noen av de folka der.

    Unntatt søstera mi da.

    Og hu var jo søstera mi liksom.

    Så da holdt jeg bare kjeft, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kjøkkenet, i leiligheten deres, i Christies gate, så hadde Siv, Monica og søstera mi, en tegning, som forestilte de tre jentene, mens de gikk ned til stamstedet deres Jollys, i Storgata da.

    De jentene, de tok meg seinere med ned til Jollys, noen av de helgene, som jeg var på besøk hos dem.

    Og det visste seg det, at Jollys, det var et utested, hvor det nesten bare vanka afrikanere da.

    Så jeg kunne ikke gå på doen der, uten at noen afrikanere, spruta noe vann, eller piss, eller hva det kan ha vært, over i det avlukket, som jeg stod i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens en av de da prata om at han ikke ville ha gått dit, hvis han var meg, (overhørte jeg, at det ble prata om, på engelsk da, mens jeg var inne på dassen der da).

    På grunn av noe med at de var utlendinger, eller kriminelle, eller noe sånt, kanskje vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv, hun var jo en brunette, som veide kanskje 40 kilo, eller noe vel.

    Hun var ganske lav da.

    Og hu hadde det miste soverommet der, husker jeg.

    Og hu var sammen med en svær, mørk neger, som nok veide bortimot fire ganger så mye som henne, hvis jeg skulle gjette.

    Og en gang, som jeg var der, en helg, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet.

    Så var også mora mi, Karen Ribsskog, på besøk der, (husker jeg).

    (Fra Borgheim, på Nøtterøy, vel).

    Og mens mora mi, søstera mi og meg, var i stua, i Christies gate der.

    Så var Siv og negeren inne på rommet til Siv da.

    Hvor det bare var plass til en dobbeltseng, omtrent vel.

    Og sikkert kosa seg der da.

    Noe som virka rimelig spesielt og vel usømmelig, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De her tre jentene, de røyke også en del hasj.

    Og de hadde en cirka to liter, firkanta, tom saftflaske, som de hadde smurt inn med stearin, og som de brukte som en slags vannpipe da, viste de meg, da de flytta ut derfra, (var det vel).

    Og Monica Lyngstad solgte også hasj.

    Hun hadde en liten hasjvekt, husker jeg, som hu viste fram, da de flytta ut derfra, sommeren 1993, og broren hennes dukka opp der, med bil, for å kjøre tinga deres hit og dit da.

    Og noen måneder før det igjen, så var jeg med Pia og Monica Lyngstad, på et utested nederst på Grunerløkka, (som het Thorvalds muligens vel, eller noe sånt).

    Og der ble Monica Lyngstad kasta ut, for å ha prøvd å selge hasj da.

    Så Pia og jeg måtte også gå ut.

    Og da sparka Monica Lyngstad til en fakkelboks, (husker jeg), som stod utafor det utestedet da.

    Sånn at fakkelboksen traff søstera mi, Pia, i beinet, var det vel.

    Men når jeg spurte dem, om hvorfor Monica hadde sparka den fakkelboksen, på søstera mi.

    Så svarte ingen av dem noe forståelig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Hu Florenthyna, som også ble plaget av Spillegal, (som meg), har visst vært i en skandale

    florenthyna statcounter

    PS.

    Det viste seg at hun hadde begynt å bruke heroin og også hadde blitt tvangsinnlagt:

    skandale blogg

    http://misslunatiq.blogspot.com/

    PS 2.

    Hu er visst forresten fra Røyken og, hu Florenthyna.

    (Det samme sted som Magne Winnem, fra russeåret i Drammen, og min søster Pia Ribsskog sine venninner Monica Lyngstad og Siv Hansen, er fra, (som også har vært nevnt en del på johncons-blogg)).

    Så man kan kanskje lure litt på hva som foregår i Røyken.

    Hm.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Dette minner meg forresten om den Spillegal-tegneserien, laget av hu tegneserie-dama, fra Fredrikstad, (som også såvidt har vært på bloggen tidligere).

    Jeg skal se om jeg klarer å finne igjen den tegneserien.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    mer om spillegal tegneserie

    https://johncons-blogg.net/2011/05/na-synes-jeg-at-spillegal-overgar-seg.html

  • Det her er den gjengen, fra Drammen, (Depeche/Lyche-gjengen), som min søster, Pia Ribsskog, var i, på slutten av 80-tallet

    depeche gjengen

    PS.

    Min søsters venninne, på den her tiden, Cecilie Hyde, (som Pia nesten tok med, da hun flyttet inn hos meg, på slutten av 1988), hun var vel nesten som en leder, for denne såkalte Depeche/Lyche-gjengen.

    (Etter Depeche Mode, som var favorittbandet til Cecilie Hyde, og etter Cafe Lyche, i Drammen, hvor de folka pleide å samles, ihvertfall det skoleåret jeg var russ i Drammen, nemlig 1988/89, husker jeg).

    Min søsters andre venninner, som hun bodde sammen med i bofelleskap, i Christies Gate, i Oslo, da jeg var i militæret, (nemlig skoleåret 1992/93), Monica Lyngstad og Siv Hansen, (begge fra Røyken vel), var også i den gjengen, mener jeg å huske, (ihvertfall hu Monica Lyngstad vel).

    For søstera mi pleide å dra meg med på fester i Drammen, osv., det skoleåret, og hu hadde også ‘Depeche-fest’, hjemme hos meg, i Leirfaret på Bergeråsen.

    Og der var da også hu Camilla Skriung, som seinere ble leder i Natur og Ungdom vel, og ‘dama’ hennes, ei litt sjenert jente med lyst hår vel.

    Samt folk som Heidi, (lita, med mørkt hår), Stian, Terje Bakken vel, og en som het Andreas, som solgte bakte poteter, på Bragernes Torg, i helgene.

    Søstera mi kjente også noen nynazister, som hu festa sammen med.

    En som het Kjetil, blant annet, vel.

    Samt at hu var sammen med en kar fra Drammen, (en kamerat av Kenneth Ek vel), som hadde utstående ører, (og het Per-Håkon, eller noe, vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her var det første stedet som søstera mi, Pia, bodde i Oslo. I et kollektiv, med ‘blackiser’, fra Røyken. (Dette var ikke i Dops gate, som jeg trodde)

    arups gate pia

    PS.

    Jeg flytta til Oslo, i august 1989.

    Og søstera mi, gikk to trinn under meg.

    (Siden hu gikk sammen med de som er født i 1972, på skolen, enda hu var født i, (slutten av desember), 1971).

    Men men.

    Så det må ha vært, sommeren/høsten, i 1991, at søstera mi, Pia, flytta inn til Oslo.

    (Rundt på samme tiden, at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, etter å ha leid hos Jorås, på Abildsø, et år, og av den tidligere stefaren min, Arne Thomassen, et år, på Furuset).

    Jeg gikk 2. året på NHI, (som da hadde flyttet til Helsfyr).

    Pia hadde ikke fått artium.

    (Jeg skjønte at det var noe krøll, mellom henne og bestemor Ågot, i ‘Ågot-huset’, for Ågot klagde en gang til meg, en gang i 1990 tror jeg, (som jeg var på helgebesøk), på at hu ikke orka mer av Pia, på grunn av all flyinga hennes.

    Noe sånt.

    Så Pia har vel aldri fått artium, enda hu gikk tre år på allmenn.

    (Først på Sande VGS., og så på Drammen gym vel).

    Så Pia begynte ikke å studere i Oslo.

    Hu jobba i perioder, som vikar, på Tussebo barnehage, (i Oslo Vest), sånn som jeg husker det.

    Jeg og Axel var med Pia til barnehagen hun jobbet i en gang.

    (En søndag, må det vel ha vært).

    Ved Gaustad vel.

    Og grunnen til det var, at Pia også bodde i den barnehagen.

    (Ihvertfall i en periode på noen måneder, mener jeg.

    Pia fortalte også en gang, da hu bodde hos meg, da jeg leide av Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingrudåsen.

    (Dette var et par år seinere, på 90-tallet).

    At han som eide barnehagen, som hu jobbet i, det var han med lapp over øyet, i Fremskrittspartiet.

    (Henning Holstad vel).

    Som også eiet Tiny budbiler, ifølge søstera mi.

    Fortalte hu mens vi så på TV, var det vel, og det dukka opp noe om han FRP-politikeren, i nyhetene, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Men men).

    PS 2

    Så det bokollektivet i Arups gate, gikk nok ikke så bra.

    (Siden søstera mi måtte flytte inn, i barnehagen, hvor hu jobba).

    Søstera mi lånte også 500 kroner av meg, like etter at hu flytta til Oslo, var det vel.

    Jeg var student, så dette var litt penger for meg.

    Men jeg sa til søstera mi, at hvis hu ville spare de pengene.

    Så kunne hu heller vaske, for meg, når det var min tur, til å vaske, i Ungbo-bofellesskapet, som jeg bodde i.

    Og det ønsket heller Pia å gjøre.

    Så hver femte søndag, høsten 1991, (var det vel), så dukka søstera mi opp, i bofellesskapet, i Skansen Terrasse 23, og vaska gulvene.

    (Selv om vel ei av de som bodde der, begynte å bable om at hu måtte vaske bra, eller noe.

    Men jeg fikk ikke noen direkte klager, så det er mulig at hu vaska ordentlig.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Hvem søstra mi bodde sammen med i Arups gate?

    Dette var såkalte ‘blackiser’, så jeg var litt skeptisk til dem.

    Og jeg visste ikke hvem alle disse var.

    Men det var vel ihvertfall hu Monica Lyngstad, fra Røyken, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og en gutt som het Glenn, (med lyst hår vel).

    Og han hadde visst brukt så mye penger, husker jeg, at han solgte platesamlinga si vel, til antikvariater, (ifølge Monica Lyngstad, mener jeg det var, som sa det her).

    For å kjøpe dop, eller noe, tror jeg.

    Og det var nok han, som søstera mi Pia, ‘slavedrivde’, oppover gågate-delen, av Karl Johans gate, i januar 1992.

    Da jeg var med bursdagen til Magne Winnem ut på byen, i retning Tut og Kjør, i Kirkegata vel, og møtte søstera mi, Pia, og han Glenn da, som bar på et slags brett, eller noe, som det lå en god del mynter oppi, som han hadde tigget, av de forskjellige forbipasserende, i Karl Johans gate da, (hvis jeg forstod det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Dette skoleåret, som søstera mi bodde her, så jobba jeg også på OBS Triaden, ved siden av studier, så jeg var ganske opptatt.

    Men jeg var og besøkte søstera mi, kanskje en gang, annenhver måned, eller noe.

    Hu kom jo også en del opp på besøk hos meg, på Ellingsrudåsen.

    Også siden at broren vår, Axel og dem, bodde på Furuset, like ved.

    Søstera mi fortalte meg, at hu hadde et triks.

    Hvis hu var blakk og sulten.

    Og det var å dukke opp, på besøk, hos broren min Axel og dem, like før middagstid.

    For da ville hu bli tilbudt middag da, hadde hu funnet ut.

    Så Pia er litt sleip.

    Og kanskje littegrann, som ei gatejente.

    Noe sånt.

    For jeg og Pia var nesten som gatebarn, da vi bodde hos mora vår, i Jegersborggate, i Larvik.

    Jeg fra 1978 til 79.

    Og Pia, i et eller to år til.

    For mora vår, Karen, hu ville alltid, (eller ihvertfall ofte), jage oss ut av huset.

    Og da ble det til at vi sykla rundt i Larvik sentrum, og leita etter tomflasker og småpenger, en del.

    Men men.

    Og Pia bodde jo fire år lengre, hos mora mi.

    Så hu ble kanskje mer ‘gatebarn’, enn meg.

    Som jo ble del av ‘tanke-smia Ågot-huset’, hvor jeg leste Aftenposten og Drammens Tidende hver dag, og kanskje lærte meg å være sivilisert da.

    Mens de fire ekstra årene, hos mora mi, kanskje ble for mye for Pia.

    Hvem vet.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, en gang, som jeg besøkte søstera mi, i det her anarkist-kollektivet, eller bohem-kollektivet, (eller hva man skal kalle det).

    Så banka jeg på døra da.

    Og ut kom søstera mi.

    Også forsvant hu.

    Like fort som hu hadde dukka opp.

    Også ble hu borte, i 10-15 minutter, kanskje.

    Og så kom hu tilbake.

    Og slapp meg inn.

    Uten noe ‘forklarings’.

    Så der kunne man se det, at oppførsel, det er et fremmedord, (mer eller mindre ihvertfall), for søstera mi, (kan man kanskje si).

    Hva var det dem dreiv med da, som jeg ikke skulle se?

    Bare skulle søstera mi fornærme meg?

    Dreiv dem å brukte noe dop, som hu ikke ville, at jeg skulle se?

    Hadde dem noe sex-orgie?

    Hva vet jeg.

    Søstera mi fortalte det, at alle i det kollektivet, de kjøpte så mye godteri ofte, fordi når man røyka hasj, så ble man godtesjuk.

    Men men.

    Jeg husker også at søstera mi hadde noe jeg kalte ‘hippie-gardiner’, i stua, i det bofelleskapet.

    Noen helt svarte gardiner av noe slag.

    (Dette var vel en gang mora mi var innom, tror jeg).

    Var dette noe hekse-greier?

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min søster Pia, og Cecilie Hyde, var friker, og med i en gjeng, kalt Lyche/Depeche-gjengen, som pleide å samles på varemagasinet Lyches kafe

    lyche gjengen

    PS.

    McDonalds kom til Drammen, det året jeg gikk på skole der.

    (1988/89).

    Søstera mi, Pia, fortalte det, at hennes frike-venninne, Monica Lyngstad, fra Røyken, (og andre Røyken-folk, kalt ‘blackiser’, av Andre Willasen, i klassen min fra Røyken, med flere vel).

    De hadde planer om å få seg jobb på McDonalds, for så å si opp, i samlet flokk, for å skape problemer for firmaet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Min stesøster Christell.

    Hun ville også jobbe på McDonalds, da hu var 16-17 år gammel, husker jeg.

    Så en dag, som jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til faren min og Haldis, ovenfor brannstasjonen, på Strømsø.

    Så spørr Christell meg, om jeg kan skrive en søknad for henne, til McDonalds.

    (Enda jobbsøking ikke har vært blant mine nøkkelferdigheter.

    Selv om vel kanskje maskinskriving har vært det.

    Men men).

    Så skrev jeg søknaden for henne, på en skrivemaskin, som stod i vannsengforretningen da.

    Så sånn var det.

    Men, så fikk ikke Christell jobben.

    Men hu hadde vært på jobbintervju der.

    (Så søknaden gjorde jobben sin, må man vel si).

    Men da hadde han lederen, for McDonalds, spurt Christell, om ‘hvorfor skal jeg ansette deg’, (ifølge Christell).

    Og da hadde ikke Christell visst hva hu skulle svare.

    Så hu hadde ikke fått jobben.

    Og det skyldte hu på meg for, tror jeg.

    Så hu Christell er nok ikke helt klar i toppen, er jeg redd for, noen ganger.

    Hu er kanskje litt ‘tett’, som de vel sier i Fredrikstad.

    (For å prøve å finne et passende uttrykk).

    Hvem vet.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Annika Horten, (som har vært med på johncons-blogg, gjennom Facebook-samtaler, som jeg har tatt med på bloggen, osv).

    Hu jobba forresten på Hennes og Mauritz, på venstre side i Gågata der, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    Så det hendte et par ganger vel, at jeg storma inn i 2. etasje der, på Hennes Mauritz, (for å kjøpe en olabukse, eller noe), og da vel bare nikka eller bare så litt på hu Annika, som jobba der, i første etasje, i dame-klær-avdelinga.

    Selv om hu da vel bare var 16-17 år.

    Så hu var nok ganske moden for alderen, hvis jeg skulle gjette.

    For hu jobba vel aleine der, og hadde ansvaret for hele avdelingen, virka det som for meg, ihvertfall.

    Såvidt jeg kunne skjønne.

    Men det er mulig at jeg misforstod.

    Det er mulig.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Monica Lyngstad, (fortsatt fra Røyken), hadde visst blitt banka opp av politiet i Drammen en gang.

    Fortalte søstera mi.

    Det året jeg gikk på skole i Drammen vel.

    Dem hadde visst slått henne i magen.

    Sånn at det ikke skulle bli blåmerker, eller noe.

    (Fortsatt ifølge søstera mi).

    Bare noe jeg kom på nå.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.