Stikkord: Monika Nebel (Fra Svelvik og Gjerdes VGS.)
-
Min Bok – Kapittel 60: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 10)
I norsk, på Gjerdes Vidergegående, så hadde vi Inga Lill Høstmælingen, som lærerinne.
Hu sa en gang til meg, (husker jeg), at ‘du burde ha fem i norsk, Erik, du som har så godt språk’.
Så det var nesten litt skummelt, husker jeg.
Siden dette jo var det første året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Så hvordan kunne hun Høstmælingen vite det liksom?
(Altså hvordan språket mitt var da).
Hadde hun hørt om meg, fra noen andre lærere, på Sande Videregående, eller noe, lurte jeg på da.
Denne gåten fikk jeg aldri svar på.
Men jeg kom på dette igjen nå da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Og hvorfor ga ikke Høstmælingen meg fem i norsk da, når hu visste at jeg hadde et så godt språk liksom?
Det var kanskje litt spesielt.
Dette har jeg tenkt på seinere, ihvertfall.
Jeg fikk vel fire i norsk, tror jeg, det året.
Og muligens fem i norsk muntlig.
Ettersom hva jeg husker i hue.
Noe sånt.
Nå sjekka jeg vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, og det stemte det som jeg huska, at jeg fikk fem i norsk muntlig, og fire i norsk skriftlig.
(Jeg fikk også fire i norsk sidemål, (altså i nynorsk), stod det også på det vitnemålet, forresten).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg ble kalt inn til skoletannlege, i Drammen, dette skoleåret.
Det var ei tannlege-dame, på Bragernes.
Litt mot travbanen der, fra Bragernes Torg.
Ikke så langt fra biblioteket, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg hadde ingen hull i tennene mine, på denne tannlegesjekken, husker jeg.
Jeg gikk jo handel og kontor, og lærte at ‘kunden har alltid rett’, osv.
Så jeg dristet meg til å spørre om det, om det var mulig å få gjort noe med det, at jeg hadde så gule tenner.
(Fordi at Per Furuheim hadde jo sagt det om meg, en del år før, da jeg satt i min fars bil, utafor huset deres, nederst i Olleveien.
At jeg hadde gulere tenner enn han da.
Til noen andre unger da, i Olleveien der da.
Som hang utafor bilen som jeg satt i da.
Mens jeg venta på at faren min skulle bli ferdig med å chatte med Ruth Furuheim da.
Jeg regner med at det var Ruth Furuheim, som faren min chatta med.
For mannen hennes, han var litt sånn stille av seg.
Sånn som jeg husker det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
Hu tannlege-dama, hu ville ikke gi meg noe middel, for å få hvitere tenner.
Men hu ga meg noe middel, som jeg skulle ha i kjeften, for å få sterkere tenner da.
Og hu dukka også opp på jobben min, på CC Storkjøp, en gang.
Mens jeg satt i kassa der.
Men jeg var jo bundet til kassa, (så og si), så jeg fikk ikke sagt stort til henne.
Men hu mobba meg nesten, (sånn som jeg husker det), og sa noe sånt som at ‘skal du ikke (noe)’.
Hu forlangte liksom noe av meg da, der jeg satt, i kassa der da.
Og et par år etter det her, så hadde jeg hull i nesten alle jekslene mine.
(Da jeg bodde hos halvbroren min Axel og dem vel, skoleåret 1990/91.
Da jeg var hos onkelen min Runar, på hans tannlegekontor i Ås, og fylte amalgam, i noen av jekslene mine, husker jeg.
Enda det var i alle avisene, på den her tida, om at amalgam kunne være farlig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det).
Så jeg har lurt på. (seinere), om den oppløsningen, som hu tannlege-dama, tok på tennene mine, kunne ha vært noe som eventuelt skada tennene mine.
Siden hu oppførte seg så spesielt da, og begynte å ‘herje’ med meg, (mer eller mindre ihvertfall), på jobben min på CC da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også på sesjon i militæret, dette skoleåret.
Sesjonen, den var borte mot Travbanen der et sted, (mot Krokstadelva), på Bragernes-sida da.
Jeg visste ikke hvor dette stedet var.
Men faren min visste det, så han kjørte meg da.
Militæret var noe som virka som noe ‘gruff’ for meg, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år, osv.
Så jeg syntes ikke at dette med sesjon var som noe artig da.
Man skulle skrive om det man var allergisk mot.
Jeg skrev ‘ull’, siden en doktor i Svelvik, jo hadde sagt at jeg hadde ømfientlig hud, da jeg gikk i tredje eller fjerde klasse, var det vel.
Jeg fiksa ihverfall ikke ull.
Å ha på meg ullgensere, for eksempel, det synes jeg klør fælt og er veldig ubehagelig da.
Så det er som et mareritt for meg, å gå med ulklær da, for å si det sånn.
Og sånn er det ennå, må jeg innrømme.
Å gå med ullklær er noe av det siste jeg har lyst til nesten, for å si det sånn.
Tanken på det får meg nesten til å grøsse ennå, må jeg innrømme.
Så sånn er det.
En annen ting jeg ikke klarte, det var fisk.
Nemlig kokt torsk, osv.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell, så måtte jeg jo be bestemor Ågot, om å slutte å gi meg Cola, sammen med fiskemiddagene på tirsdagene.
Siden jeg etter dette syntes at all cola smakte fisk.
En smak jeg hatet da).
Og jeg syntes jo at tanken på å være i militæret, sammen med masse andre gutter, ikke var noe fristende tanke da.
Ihvertfall ikke etter den oppveksten jeg hadde hatt, og jeg var jo også en spinkel gutt, som tenkte at jeg nok muligens ville bli tulla med, på grunn av at jeg var en svekling da, (må man vel si), i militæret.
Så jeg skrev også på skjema, at jeg var allergisk mot fisk.
Allergisk mot fisk, var kanskje å ta i litt.
Men jeg hatet fisk da, for å si det sånn.
Og ull, det var jeg nok allergisk mot.
Jeg hadde ømfiendtlig hud ihvertfall, sa en lege, (Dr. Moe?), i Svelvik en gang, rundt begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fylte ut skjema, mens jeg satt på i min fars Toyota HiAce, var det vel, fra Vannsengbutikken, til sesjonskontoret da.
Man skulle skrive på skjema, om noen i familien, hadde vært sinnsyke.
Jeg spurte vel faren min, om jeg skulle skrive opp mora mi.
(For jeg hadde aldri hørt om noen diagnose, for mora mi.
Men hu tok noe slags piller, som hadde bivirkninger, hadde søstera mi sagt en gang.
Hu sa at hu skjønte det at mora vår ikke var så glad i å ta de pillene.
På grunn av bivirkningene.
Men men).
‘Du kan også skrive opp Johannes’, sa faren min.
(Noe sånt).
Da ble jeg litt trist, må jeg innrømme.
For det var nytt for meg, at min morfar, Johannes, hadde vært sinnsyk da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min venta utafor mens jeg var og tok tre slags IQ-tester, og noen andre slags tester, som gjorde at vi måtte fly rundt i underbuksa, inne på sesjonskontoret der da.
En lege sa at huden min var helt fin.
Noe sånt.
Jeg hadde satt opp ‘samband’, som ønske-tjeneste, siden jeg ikke fant noe om ‘data’, i den brosjyra, fra militæret.
(Da ble liksom samband det nærmeste jeg kom data da, syntes jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten bare Drammensfolk, på den sesjonen, sammen med meg.
Eller det var ihvertfall bare folk jeg ikke kjente der.
Jeg prøvde å gjøre mitt beste, på IQ-testene, siden jeg var vant til det, fra skolen, å prøve å hevde meg, på prøver, osv.
Selvfølelsen min var liksom litt bygget litt opp på det da, at jeg pleide å være en av de flinkeste i klassen da.
Allerede fra første klasse vel, (da jeg bodde hos mora mi i Mellomhagen), må jeg vel si at det var sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun hadde ikke noen mor eller far.
Eller, hun hadde ihvertfall en mor.
Men hun bodde ikke i Svelvik da.
Av en eller annen grunn.
Cecilie Hyde bodde hos ei hu kalte for ‘mor’.
Men ‘mor’, det var bestemora hennes.
(Antagelig mormora hennes, tror jeg).
En gang, så ba Cecilie Hyde, (eller om det var søstera mi), meg inn til ‘mor’ da, i Svelvik.
‘Mor’ bodde i et hus, like nedenfor Svelvik Ungdomsskole der cirka.
Ikke langt unna en småbåthavn, (der hvor Petter og Christian og jeg, hadde kikka, da vi skulle kopiere Vitseposten, hos en Petter og Christian kjente, på Adax, på begynnelsen av 80-tallet. Da vi så Gro Marit Fjellner på sykkel, og vel også gikk bort til den da nye Svelvikferja der, og seilte på isflak, hvis jeg husker det riktig), som lå litt nedafor huset deres der da.
Stian, (fra Drammen, han som var litt sånn sossete/’glatt’), skulle nemlig lage pizza.
Noe sånt.
Jeg var vel kanskje litt skeptisk til den pizza-en.
Men dem maste kanskje litt på meg da.
Sånn at jeg ga meg til slutt, og dukka opp der, for å besøke ‘mor’ da.
Det er mulig.
Men men.
Pizzaen som han Stian fra Drammen lagde hos ‘mor’, det viste seg å være en brunost-pizza(!)
Det hadde jeg aldri smakt før.
Jeg fikk vel en bit kanskje.
Men jeg spiste det da.
(Og det smakte ikke så værst faktisk, hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En eller to ganger, etter dette.
Da jeg tok bussen, fra Drammen.
Så hendte det at jeg gikk av, i Svelvik, for å besøke Cecilie Hyde og dem da.
For Cecilie Hyde, hu flytta etterhvert mer og mer tilbake hjem da, til ‘mor’.
Dette var vel under russetida.
For under russetida, så dro ‘mor’ på ferie.
Av en eller annen grunn.
Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at jeg godt kunne få bo litt hos henne, i Svelvik, siden at hun hadde bodd så mye hos meg, på Bergeråsen da, i månedene før det her da.
Så da måtte jeg nesten besøke Cecilie Hyde litt, syntes jeg.
For å ikke være uhøflig da.
Og da ville også søstera mi Pia, bo hos Ceciile Hyde da.
(Pia bodde der en god del mer enn meg da.
Som bodde der kanskje halvparten så mye som Pia kanskje.
Våren 1989 da.
Noe sånt).
Så det var sånn at i russetida, så bodde det vel ingen folk, i Leirfaret 4B, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så satt Pia, Cecilie, Eva Olsen og meg, inne på rommet, til Cecilie, hos ‘mor’ da.
Cecilie ville ofte spille Depeche Mode der.
En gang satt hun på en sang som het ‘Tora, Tora, Tora’, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Eva Olsen, hu dro meg med, bort til sine besteforeldre, like borti gata der, av en eller annen grunn.
Eva Olsen, hu hadde dårlig rykte.
Hu gikk for å være litt billig da.
Eller ‘Svelvik Open’, som vel noen sa.
Men hu var veldig pen, (og sexy, må man vel si, siden hu var slank og hadde lange bein og langt, lyst hår, osv.), da, så det var vanskelig å si mot henne, vil jeg nesten si.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Besteforeldrene til Eva Olsen, de ble litt sure, på Eva Olsen.
Da Eva Olsen presenterte meg, for dem.
For Eva Olsen hadde en type, fra Oslo vel, (en med mørkt hår), som søstera mi sa at jobba i Se & Hør.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg sa ikke noe, for jeg syntes det var litt spesielt.
Jeg syntes Eva Olsen var pen.
Men jeg visste at hu hadde dårlig rykte.
Cecilie hadde jo sagt at hu gikk med kysketsbelte, på Sande Videregående, en gang, før hu skulle på en heavy-konsert.
Så det var ganske ekstremt da, for å si det sånn.
Den gangen, som søstera mi tok meg med, på ungdomsdiskoteket Skyline, i Drammen, skoleåret før.
Så var det vel Eva Olsen, som hu ‘head-banga’ sammen med, på dansegulvet der.
Mener jeg å huske.
(Hvis det ikke var Tina ‘Turbo’ da.
Men jeg mener det var Eva Olsen).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg syntes at besteforeldrene til Eva Olsen virka ganske normale.
Huset var vel ryddig og ordentlig og sånn da.
Men jeg skjønte det, at de nok var litt oppgitte over barnebarnet sitt, Eva Olsen.
Besteforeldrene hennes sa vel noe sånt som at de trodde at forholdet hennes med han nye kjæresten, (han som søstera mi sa at jobba i Se & Hør), skulle holde litt da.
De hadde visst blitt skuffa over Eva Olsen før, virka det som for meg.
Men hvorfor Eva Olsen dro meg med dit, det veit jeg ikke.
Det virka som for meg, at Cecilie Hyde var med på det her da.
At det liksom var sånn, at hu spurte, ‘skal dere gå bort til besteforeldrene dine nå eller’.
Noe sånt.
Men det besøket der, hos besteforeldrene til Eva Olsen, det har vært litt som et mysterium for meg.
Hvorfor skulle jeg være med på det liksom.
Nei det var litt ‘raritet’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde fortalte også en gang, (på en fest eller noe kanskje), husker jeg, at hu kunne si nøyaktig hvordan han Stian så på damer.
(For hu kjente han vel bra da).
Først så han på puppa, så på hele dama, og så i øya, eller noe.
(Det er mulig jeg blander fælt på rekkefølgen nå.
Men det var noe sånt da).
At han Stian liksom hadde en slags rekkefølge da, for hvilke kroppsdeler han så på, når han møtte damer på fortauet da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var med søstera mi, inn til hu Cecilie.
Så lå Cecilie i senga, på rommet sitt.
Etter å ha hatt besøk av han Stian vel.
Cecilie lå bare i senga si.
Så jeg tror at de muligens hadde hatt mye sex.
Cecilie begynte å skulle forklare meg noe om vaselin.
At man kunne bruke vaselin, mot noen problemer da.
At vaselin var så bra for noe da.
Men så stoppa hu plutselig, midt i setningen da.
Så jeg lurer på om det var at hu tok vaselin på fitta si, eller noe.
Også huska hu det da, at jeg var en gutt da.
(Hu var kanskje litt i ørska, etter å ha hatt mye sex).
Også stoppa hu midt i setningen da, fordi at hu ikke ville si det til meg likevel, at hu tok mye vaselin på fitta, eller noe, for at fitta skulle bli fort bra igjen da, hvis hu var sår etter sex.
(Eller om det var i rompa, at hu skulle ha vaselin).
Hvem veit.
Bare noe jeg tenkte på.
Sånn virka det for meg ihvertfall, at Cecilie Hyde brukte vaselin, å smøre seg med, på sine intime steder, hvis hu var sår på disse delene, etter å ha hatt mye sex da.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell pleide å komme opp til meg, i Leirfaret, dette skoleåret, før Pia flytta opp der.
Christell pleide å dukke opp der, på en god del fredager.
Hu ville noen ganger ha med øl.
Og hu ville absolutt, at jeg skulle dra på ungdomsdiskotek, på et forsamlingslokale ved navn Fremad, i Selvik, (altså ikke i S_v_elvik, som lå 6-7 kilometer nord for Berger, men i det mindre stedet Selvik, som lå cirka en mil kanskje, sør for Berger), sammen med henne og Pia da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første gangen jeg var der, så dansa Arnt Lund, med Monika Nebel der, husker jeg.
Og Monika Nebel, hu unnskyldte seg seinere til meg, husker jeg, for at hu hadde tråkka meg på beina, mens hu hadde dansa med Arnt Lund der da, husker jeg.
(I et friminutt på Gjerde en gang vel.
Noe sånt).
Lill Beate Gustavsen, var også der, den gangen, (var det vel), og gikk rett inn i meg, på dansegulvet der, husker jeg.
Hu var nesten litt skremmende, med sitt rød-brune, (eller om det var svarte), hår, som var sprayet med masse hårspray vel, og hu hadde masse mørk sminke rundt øynene vel, og et blekt ansikt.
Hu var i den samme gjengen som Cecilie Hyde og Camilla Skriung, (mer eller mindre), i Svelvik da.
En ‘frike/goth-gjeng’, som gikk mye i svarte klær, osv.
Og som skilte seg ganske mye ut i Svelvik da, siden de fleste folka, i Nordre Vestfold, var veldig ‘mainstream’ da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell var veldig pen, og ‘hot’, (må man vel si), så det var vanskelig å motstå henne, når hu maste om at jeg skulle bli med på Fremad.
Selv om jeg ikke hadde vært der før.
Og selv om jeg ikke skjønte hvorfor hu ville ha meg med.
Det var ikke sånn at hu hang sammen med meg der, når vi først kom fram dit.
For å si det sånn.
Så det er også et mysterium for meg, hvorfor Christell ville at jeg skulle dra på Fremad, så mange ganger, høsten 1988 da.
Vi måtte ta bussen dit, husker jeg.
Og den siste bussen hjem, den gikk rundt klokka 23 eller 23.15 vel.
Noe sånt.
Så det var vel aldri sånn, tror jeg, at jeg rakk den siste bussen hjem.
For jeg drakk litt der da.
Christell pleide jo å gi meg øl, for å få meg til å dra dit.
(Øl som hu sikkert hadde fått, eller rappa, av faren min.
Som alltid pleide å ha et par kasser øl stående, i garasjen til Haldis).
Man ville nok fått stempel på seg, for å være kjedelig, hvis man hadde tatt den bussen hjem derfra.
Da ville man vært cirka den første, som dro derfra.
Pia og Christell pleide aldri å ta bussen hjem, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så når det stengte der, i 24-tida kanskje, så var det bare å ta beina fatt.
Og prøve å komme seg hjem til Bergeråsen da.
Ofte skulle jeg jo jobbe dagen etter, på CC Storkjøp, når Christell dro meg med, på disse festene på ‘lokalet’ da.
Men jeg var ung, (jeg var jo bare 18 år), så det gikk ganske greit, husker jeg, på den tiden, å drikke på Fremad, på fredagskveldene.
For så å haike, eller sitte på med noen Berger-folk, (jeg husker jeg satt på med Rune Bingen en gang, tilbake til Berger, fra Fremad. Tina ‘Turbo’ banka da på vinduet, på bilen til Rune Bingen. For hu ville også sitte på. Da sa Sten Rune Nilsen, fra klassen til Rune Bingen og meg, at Tina ‘Turbo’, var ‘den værste hora på hele Bergeråsen’.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Jeg følte meg jo da litt dum.
Siden jeg jo kjente Tina Turbo.
Christian Grønli og jeg hadde jo møtt Tina Turbo og Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen, da jeg gikk i fjerde klasse, eller noe.
Og jeg hadde jo vært med søstera mi og Tina Turbo, til Kommersøya osv., en gang, noen uker før det her.
Når vi fikk haik med en båt, fra en fest vi var på, en sommerkveld, ved Berger Brygge.
(Den gangen som min tremenning, Øystein Andersen, fikk kastet sin mun-chaco, (slåsspinner), som han hadde med fra Lørenskog, ut i Drammensfjorden, av en svær kar, ved navn Tom Lillemoen, eller noe, forresten).
Så sånn var det.
Nå begynner klokka å bli ett om natta, her på hostellet.
Så jeg får skrive mer på det her kapitellet, i morgen, for eksempel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 52: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 2)
Gjerdes Videregående var forresten en skole, som var halv-privat, eller ihvertfall ganske nylig hadde vært privat, da jeg gikk der, i 1988/89.
Det var nok derfor at den skolen hadde et så gått rykte, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.
Men når jeg tenker tilbake på det, så var jeg litt skuffet, over lærerne, osv.
Engelsklærerinna, det var ei dame i 60-årene vel, som gikk rundt med en gjennomsiktig bluse, som man kunne se hennes kanskje ikke så veldig attraktive bryster gjennom da.
Så det var vel litt spesielt, må man vel si.
Ei dame fra Svelvik, som jeg ikke kjente fra før, men som het Monika Nebel, (og som jeg vel hadde hørt navnet på), hun gikk også på den skolen.
Men hun gikk i andre klasse da.
Jeg røyka jo på den her tiden, og pleide noen ganger å stå sammen med hun Monika Nebel da, og røyke, ute i skolegården der, på Gjerdes Videregående.
Hun Monika Nebel, (som gikk for å være en av de peneste jentene i Svelvik vel, med langt lyst hår, og hun var vel også høy og slank), hun klagde på noe med engelsklærerinna, husker jeg.
Også prata hu med meg igjen seinere, og da hadde visst engelsklærerinna sagt at jeg var flink i engelsk.
Men jeg hadde jo også vært på tre språkreiser, i England, så jeg syntes vel ikke at jeg fikk for bra karakter i engelsk, ihvertfall.
Jeg hadde jo fått 93 av 100 poeng, på den avsluttende engelskprøven, på EF sitt språkkurs, (med Paul Wilkie som leder), i Brighton, noen uker før.
(Hvor jeg dro sammen med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen).
En annen kar som var på den språkreisen, (en med mørkt hår, fra Drammen), han gikk også på Gjerdes Videregående, husker jeg.
Han sa hei til meg en gang, og da ble jeg så flau, (fordi at jeg hadde jo sagt at jeg var homo, til de jentene fra Hammerfest, (som også var på det språkkurset), for jeg visste ikke hva jeg skulle si til dem, når de var på ‘fjortis-fylla’, for dem var litt sånn rølpete og vulgære kanskje da. Men men).
Så da han med den mørke piggsveisen vel, sa hei til meg, utafor Gjerdes Videregående, (hovedinngangen der), en gang, mens jeg gikk på Gjerde, så dreit jeg meg ut, for jeg ble litt forfjamset over at noen i andre klasse der, kjente meg, og så tok jeg fram en røyk, og klarte å sette den feil vei, inn i munnen, sånn at jeg prøvde å tenne på filteret da.
(Siden jeg ble så forfjamset).
Og da lo han fra språkreisen til Brighton av meg, husker jeg.
Men men.
Det var vel den siste gangen som jeg prata med han, tror jeg.
Gjerdes Videregående, den skolen hadde heller ikke kantine, av en eller annen grunn.
Men skolen lå helt i sentrum av Drammen, (må man vel si).
Og vi kunne spise enten ved pultene våre, eller vi kunne gå til en av kafeteriaene, i Gågata.
(Noe som Fred Bing, i dataklassen, og meg, pleide å gjøre).
Vi pleide å dra på kafeterian i Risto-sentert, og spise noe mat der, husker jeg.
Vi kunne også spille på kronespillene, som var der, som var sånn at man noen ganger kunne vinne 10 kroner, i alle vinnerlukene.
Men men.
En gang, som Fred Bing og jeg stakk dit, så satt Monika Nebel der, (sammen med noen i klassen sin vel), oppå en pute(!).
Hvorfor sitter du på en pute, sa jeg.
Jeg har fått underlivsbetennelse, sa Monika Nebel da.
(Noe sånt).
Ja vel, sa jeg.
Monika Nebel var sammen med min fars arbeider Erik Thorhallsson, fra Berger, (som var med å jobbe på huset til onkel Runar, blant annet).
Erik Thorhallsson hadde mørkt, krøllete hår, og var fra Island vel.
Og han var populær blant damene.
Men en gang, på den her tiden, som jeg satt på med faren min, etter skolen vel, i Drammen.
Så sa Erik Thorhallsson det, at han måtte til legen, for han hadde fått noe ‘vridning i pungen’, eller noe.
Så dette nevnte jeg for Fred Bing da, husker jeg, at Monika Nebel og Erik Thorhallsson nok må ha vært rimelig ville.
Siden de begge fikk problemer med underlivet osv., mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Fred Bing han hadde vært et år, i USA, før dette skoleåret.
Og han var en sånn sportsfrik da.
I USA, fortalte han, så var du enten skolelys, sportsfrik eller frik.
Noe sånt.
Og da ble han sportsfrik da, skjønte jeg.
Men men.
Jeg hadde jo hatt litt kleptomane tendenser, under mine første tenåringsår.
Og jeg rappa en blå adressebok, på bokhandelen på varemagasinet Lyche, husker jeg, den første tiden, som jeg gikk på Gjerde.
(Mest av gammel vane vel).
Og det fortalte jeg til Fred Bing, husker jeg, en gang vi var på kafeteriaen, på Risto-senteret da.
Og da skrev Fred Bing seg opp i adresseboka mi, husker jeg, som den første personen da.
Den adresseboka ligger sammen med tingene mine, hos City Self-Storage, i Oslo, (tror jeg ihvertfall, hvis dem ikke har flytta det).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg stod også noen ganger sammen med Fred Bing, som også røyka, i skolegården på Gjerde der, i friminuttene da, og chatta mens vi hadde en røykepause da, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var ikke tilrettelagt for samarbeidsavtalen, når det gjaldt bussene.
Skolebussen min, den gikk ti på syv, om morgenen, eller noe.
Og den var full av tøffe arbeidsfolk, husker jeg, som stirra på meg, når jeg gikk på bussen.
Så den bussen, den gadd jeg sjelden å ta.
Da måtte jeg også vente, i nesten en time, i klasserommet, før skolen begynte.
Og da kom så Kongsberg-folka, som var noen storvokste folk, nesten alle av de.
Og så ville de kanskje si noe ‘piss’ da.
Og jeg var dette skoleåret like høy som jeg er nå, altså 1.85.
Men jeg veide bare litt over halvparten av det jeg veier nå.
Jeg veide vel cirka 62 kilo, eller noe, tror jeg.
Så jeg var nok den tynneste gutten i den klassen jeg gikk på, på Gjerdes Videregående, vil jeg nok si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det gikk en buss, som passet bedre, men den gikk bare fra Svelvik.
Og det var 6-7 kilometer nærmere Drammen, så det hjalp ikke meg så mye.
Så den samarbeidsavtalen, den var ikke tilrettelagt for folk fra Berger, fant jeg ut.
Men men.
Så jeg pleide ofte å haike.
Og de jeg haika mest med, det var foreldra til Espen Melheim.
De satt jeg vel på med en 20 ganger, eller noe, kanskje, inn til Drammen.
Jeg satt også noen ganger på med mannen til ei av Førstedamene, (en slags lav sjefstittel), på CC Storkjøp.
Hu Førstedama, hu bodde på Bergeråsen, i Petter og Christian og dem sin gamle leilighet, (der mora Tove døde, og Thor Furuheim døde i hagen, året før det igjen, i den snøhule-ulykken), i Havnehagen 4 der.
Hu pleide jeg å få sitte på med, tilbake til Bergeråsen, etter kveldsvakter på CC Storkjøp, de gangene hu jobba de samme vaktene da.
Hu kjørte veldig, veldig sakte, på Svelvikveien, så det tok kanskje en time, å komme seg hjem, etter jobb, hvis jeg satt på med henne.
Bussen brukte nesten like lang tid, men den gikk bare annenhver time, så da ville jeg ofte ikke komme hjem, før i 22-23-tida.
Hvis jeg jobba på CC.
Og da var det bare å hive en Pizza Grandiosa, inn i steikeovnen.
Og så opp igjen klokka 6-7, for å prøve å komme seg på skolen igjen.
Så jeg pendla i cirka to timer hver dag da.
Så det var et hektisk år, det er helt sikkert.
Men jeg var bare 18 år, og da er kroppen ung, så da tåler man vel et sånt tempo bedre, enn når man blir eldre.
Det er mulig.
Mannen til hu fra CC Storkjøp, som bodde i Havnehagen 4, han jobba innen IT, i Oslo.
Han pleide noen ganger å kjøre innom bensinstasjonen, ved Kafeteriaen, i Svelvik, og kjøpe et par Prince-pakker.
Så han var storrøyker da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det hendte også, 2-3 ganger vel, at jeg fikk sitte på med faren til Anne Uglum, (som jeg har skrevet om tidligere såvidt).
Han jobba vel i Drammen, og han var en myndig person, husker jeg.
Så jeg satt meg vel bare i baksetet da, mener jeg å huske, når jeg satt på med han.
Men men.
Han var i Arbeiderpartiet forresten, husker jeg.
Jeg nevnte at jeg jobba på CC Storkjøp etter skolen.
Og da nevnte han det, at Annika Horten, hu hadde begynt å jobbe på Hennes og Mauritz, i Gågata, i Drammen.
(Av en eller annen grunn, så nevnte han det).
Det visste jeg fra før, for jeg pleide noen ganger å kjøpe olabukser osv., på Hennes og Mauritz.
Og da pleide Annika noen ganger å jobbe i dame-avdelingen der, i første etasje.
Og jeg så kanskje på henne, mens jeg stod i rulletrappen opp til herreavdelingen i andre etasje der da.
En gang, husker jeg, så nikket jeg ikke engang til henne, men bare så på henne da, mens hun også så på meg, og uten at noen nikket eller sa et ord vel.
Hun så ikke så blid ut da, husker jeg.
Jeg vet ikke om hun kjente meg igjen heller, kanskje hun trodde det var noen hun ikke kjente.
Hva vet jeg.
(Annika gikk ikke på skole, i Drammen, det skoleåret, såvidt jeg vet, ihvertfall.
Men hu tok kanskje bussen inn fra Sande Videregående da, og inn til Drammen, etter skolen.
Det er mulig at det var sånn det var.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
De gangene jeg tok bussen, og var tidlig ute, så var det en kiosk, i Gågata, som jeg måtte gå forbi, på veien til Gjerdes Videregående.
Det gikk ofte dårlig.
Det var sjelden at jeg klarte å gå forbi den kiosken.
Der pleide jeg heller å gå innom, og kjøpe VG eller Dagbladet, og noe godteri da, og sikkert cola og.
De hadde også sånne små metallbokser, med noen små, runde lakrisgodteri i, husker jeg.
Noe sånt gammeldags godteri da.
Og de hadde vel også toffee og, tror jeg, (uten at jeg vel noengang kjøpte det, for å si det sånn).
(Dette var forresten uvant for meg, at jeg kunne kjøpe avis og godteri og sånn, før skolen.
Jeg hadde jo gått på Sande Videregående, de to foregående årene, og den skolen, den lå liksom inni skogen der, (som noen sa), og var ihvertfall et par kilometer unna nærmeste butikk eller kiosk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Dette var en tippekiosk, og en gang, som Tim Jonassen, Fred Bing, og meg, gikk til Lauritzen bokhandel, for å kjøpe disketter, i en datatime, eller noe.
(Vi hadde det ganske fritt, klasseforstander Arne Karlsen, han var sjelden nede i datasalen, hvor vi satt nesten halvparten av timene vel.
Så vi kunne gå og gjøre noen ærend, i skoletiden, nesten som vi ville, vil jeg si.
Hvis jeg ikke husker det helt feil da.
Men men).
Vi gikk innom den tippekiosken i Gågata da.
Og så la vi merke til at de hadde et tippeprogram der.
Så kjøpte vi en diskett, (av den gammeldagse typen, det vil si en 5 1/4-tommers diskett), hos Lauritzen Bokhandel, som var rett over gata, for den tippekiosken da.
Så kopierte vi tippeprogrammet til kiosken, og så på det, på Gjerdes Videregående, husker jeg.
Jeg hadde jo laget tippeprogam selv, på Bergeråsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.
Men dette her var en helt annerledes type tippeprogram da, (og også av en litt mer omfattende type, må jeg innrømme), som vi bare studerte litt da.
Men vi lurte jo han eieren av tippekiosken, for vi fikk vel egentlig ikke lov til å kopiere det programmet.
Men vi var liksom dataeksperter da, og regna med at han i tippekiosken ikke skjønte så mye.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg lagde også et spill, i datasalen der, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Jeg kunne jo ganske mye Basic-programmering, siden jeg hadde hatt data som hobby, i mange år, før jeg begynte, på datalinja.
Så jeg tok Pascal-programmeringen ganske lett, må jeg vel si.
Så jeg hadde en god del dødtid, det skoleåret, siden jeg gjorde ferdig alle oppgavene ganske raskt da.
Så jeg lagde et hesteveddeløp-spill, som var inspirert av en type spilleautomat, som jeg hadde sett, i automathallene, i Brighton og i Weymouth, da jeg hadde vært på språreise der, noen år tidliger da.
Det var sånn, at noen hester, løp bortover.
Og så skulle man vedde på en av hestene da.
Men jeg fikk til å forrandre fart, flere ganger, under løpet.
(Ved å bruke en litt komplisert algoritme, eller hva man skal kalle det).
På samme måte som disse spilleautomatene, i England, fungerer.
At hestene liksom forrandrer farten, under løpet, sånn at det blir spennende.
Hvis hestene hadde hatt den samme farten, hele tiden, så kunne man jo sett hvem som vant, med en gang nesten.
Men så ikke i det spillet, som jeg lagde da.
Så sånn var det.
Og jeg lagde det også sånn, at man kunne kjøre en av de hestene selv.
Da måtte man trykke fort som søren, på to knapper.
Og så ville den hesten løpe da, og vinne, hvis man trykket veldig fort.
Man kunne også vedde på seg selv da, husker jeg.
Så det spillet var kanskje et av de artigste spillene, som jeg har laget, vil jeg nok si.
Kryssordkompilator-programmet, som jeg lagde når jeg gikk på NHI, det var kanskje mer imponerende.
Men hestevedeløpspillet, (som jeg kalte for Kentucky Derby, etter et hesteveddeløp, i USA, som jeg hadde sett om på TV vel), det var nok det morsomste spillet, som jeg har fått tid til å lage.
Ellers har jeg vel laget mest nytteprogram, vil jeg vel si.
Men men.
Fred Bing, han lagde et musikkprogram, som spilte en artig, randomisert lyd, (må man vel si), på rundt den samme tiden, som jeg lagde det hestespillet mitt da.
Så jeg spurte Fred, om jeg kunne få bruke den lyden, i spillet.
Og det sa Fred Bing, at var greit.
Så det spillet hadde også musikk da, faktisk.
Så det spillet, det var nesten klasse-spillet, for vår datalinje da, på Gjerdes Videregående, i 1988/89, kan man kanskje si.
Det var flere i klassen, som prøvde spillet, husker jeg.
Og jeg fikk vel ganske bra tilbakemeldinger på det også vel.
Magne Winnem, i klassen, nevnte det, husker jeg, at han syntes det, at mitt spill, hadde ‘ganske avanserte random-algoritmer’, eller noe sånt.
Så sånn var det.
(Magne Winnem, han laget forresten også en type spill, (som jeg ikke husker helt hvordan var nå), etter dette da.
Som han hadde laget hjemme, eller noe, og viste for klassen vel.
Noe sånt).
Men klasseforstander Karlsen, han var nesten aldri i datasalen.
Der fikk vi sitte i fred, i kanskje 90% av tiden, vil jeg si.
Karlsen tok det meste i klasserommet, og satt vel mye i klasserommet da, og drakk kaffe, (var det vel), for seg selv, mens vi elevene var i datasalen da.
Men noen ganger, så dukket Karlsen opp, i datasalen.
Og en gang, så ble han sur, fordi jeg dreiv med det Kentucky Derby-spillet, etter at jeg var ferdig med de oppgavene vi hadde, den dagen da.
Og så ropte han ut, sånn at jeg nesten ble skremt.
Jeg ble paff ihvertfall, og klarte ikke å si noe, når han konfiskerte det spillet mitt da.
(Han konfiskerte disketten, som spillet jeg hadde laget, var på da).
Jeg skjønte ikke det, om Karlsen skjønte det, at det var jeg som hadde laget det spillet.
Det var ikke lov å spille spill.
Det hadde vi fått opplyst.
Men nå var jo dette et spill, som jeg hadde laget selv, når jeg var ferdig med skoleoppgavene, som vi ble tildelt.
Det måtte da være lov å _lage_ spill.
Når man hadde litt dødtid.
Men å _spille_ spill, det var ikke lov.
Men for å _lage_ spill, så må man jo teste det, og få tilbakemeldinger, osv.
Og det var det jeg holdt på med.
Jeg testet et spill, som jeg selv hadde laget.
Så jeg drev egentlig med testing, og ikke med spilling.
Men klasseforstander Karlsen, han var så brysk, og brølte ut, når han så det, at jeg drev på med det spillet.
Så jeg klarte ikke å forklare det, at jeg bare testet det spillet.
Jeg ble helt paff, og klarte ikke å si noenting.
Men men.
Så det fikk jeg aldri forklart meg om da.
Men helt på slutten av skoleåret, så dukka Karlsen opp, i datasalen igjen da, (hvis det ikke var i klasserommet), og ga meg den disketten tilbake da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka egentlig over 4 om natta, her på hostellet.
Men jeg sovna, en time ellet to, etter at jeg kom hjem fra møte hos Ingeus, tidligere i dag.
Så jeg er ikke så trøtt nå akkurat.
Men jeg hører at noen driver å går i noen dører osv., utafor døra til rommet mitt her.
Så det er mulig at det upopulært at jeg driver å taster på tastaturet her, såpass seint.
Det er vel ganske lydt her, tror jeg.
Så jeg får ta en pause, med skrivinga, nå vel.
Men jeg får se om jeg eventuelt klarer å få skrevet noe mer i morgen, for eksempel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Det her er Monica Nebell, fra Svelvik, og Gjerdes VGS., i Drammen, som jeg også kjenner gjennom søstrene mine, tror jeg
PS.
Ole Skistad, i klassen i Drammen, han pleide å være litt sånn ‘mobbete’, ovenfor meg.
Men han var så imponert over det, at jeg kjente hu her.
Vi pleide noen ganger å røyke sammen, i friminuttene, i Drammen.
Og hu pleide å klage på engelsklærerinna, ei gammel kone, i 60-åra vel, som pleide å gå med gjennomsiktig bluse.
Hu Monica Nebell var ganske sprek og pen, så hu var ganske lett å si seg enig med, når hu klagde på engelsklærerinna.
Hu her var sammen med Eirik Thorhaldsson, som jobba for faren min, og blant annet var med å bygde huset til onkel Runar i Son.
Hu var også en gang i Sandvika, (en strand på Berger), da jeg og søstra mi og fetteren min Ove og kusina vår Heidi var der.
(Og Ove fikk meg med å dukke, (dette var etter at jeg hadde flytta til Oslo).
Og da fikk jeg noe slim i trynet, fra dykkinga, eller hoppinga, tenker jeg vi sier, for jeg er noe flink til å dukke, akkurat, (fra å ha fått saltvann inn i nesa, eller noe).
Og Ove var veldig grei, og venta til etter at Monica Nebell, hadde kommet bort til oss, for å si hei, og gått tilbake igjen, for å sole seg med venninnene sine, før han sa fra at jeg hadde noe slim i trynet.
Veldig grei fetter.
Hu her fikk også underlivsbetennelse, muligens fra å være sammen med Eirik Thorhaldsson, og måtte sitte på en pute, på Cafe Risto, i Drammen.
For jeg og Fred Bing, vi pleide å gå å kjøpe noe mat og sånn, i storefri i Drammen, på de kafeteriaene, i gågata i Drammen, siden det ikke var kantine på skolen vår, for den lå midt i sentrum.
Og Eirik Thorhaldsson, fra Berger, han måtte også gå til legen, i Drammen, husker jeg, fra da jeg satt på med faren min en gang, for han hadde fått noe vridning i pungen, eller noe, visstnok.
Så her må det nok ha skjedd et eller annet, mellom Monica Nebell og Eirik Thorhaldsson, vil jeg si, for de var sammen på den her tida da, ettersom jeg skjønte.
Så her var det nok noe greier som foregikk.
Så sånn var nok det.
Så det er mye rart, det er helt.
Så sånn er det.
Så vi får se om det dukker opp noe svar.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
En gang, like etter at søstra mi hadde flytta inn til meg, i leiligheten min, på Bergeråsen.
Så var hu her med søstra mi på besøk hos meg, etter skolen en dag, av en eller annen grunn.
Og hu sa at jeg hadde samme stereoanlegg som dem.
(Et jeg hadde kjøpt i Oslo, samme året, eller året før vel).
Men at dem hadde radioen underst og ikke øverst, eller noe sånt.
Så gikk hu og søstra mi ned for å besøke Christell vel.
Så hva hu gjorde hos meg, det veit jeg ikke.
Men det veit kanskje hu eller søstra mi.
Det er mulig.
Så sånn er vel det.
Hu skal visst også ha hatt noe skjønnhetskonkurranse, eller noe slags konkurranse, ihvertfall, (som en eller annen jente sa var ‘sinnsykt’ mener jeg å huske), med stesøstra mi Christell, det her skoleåret, 1989/90, mener jeg at jeg hørte at noen sa.
Av en eller annen grunn.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Så det var egentlig sånn, at jeg kjente så mange pene jenter, gjennom søstra mi og stesøstra mi osv.
Så da jeg flytta til Oslo, i 1989, så var det litt sånn, at jeg lurte på hvor alle de pene og hyggelige jentene hadde blitt av.
Det er synd å si det.
Men hvis jeg skal være helt ærlig, så må jeg vel si, at det var vel nesten litt sånn.
Så sånn var vel det.
Men men.
-
Buskerud Fylkeskommune har tulla litt med vitnemålet da. Det var felles eksamen i datafagene, så man fikk samme karakter, og dette var i Pascal
PS.
Jeg fikk fem i programmering, (som var i Pascal), både i standpunkt-karakter, og på eksamen.
Jeg var den i klassen, som vel kanskje var best i programmering.
Og på eksamen, så var det min jobb å programere i Pascal, mens Tim og Fred, på gruppa, de lagde brukerveiledninger og annet papirarbeid.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og det at jeg fikk 2 i matte, det var veldig rart.
For på ungdomsskolen, så fikk jeg enten M eller S.
Og på Sande Videregående, så fikk jeg enten 5 eller 6.
Men han mattelæreren, på Gjerdes VGS., han var så ustrukturert, og han sensurerte mine prøver strengt, synes jeg.
Også på HiO, så fikk jeg karakter A, i faget diskret mattematikk.
Men på Gjerdes, så var han læreren så spesiell, så det var egentlig nesten bare de som hadde hatt han i matte, året før, som skjønte noe særlig av han dreiv med.
Så vi som var fra Røyken og Berger osv., vi skjønte ikke så mye av hva han dreiv med i mattetimene, for han var så ustrukturert og spesiell.
Så sånn var det.
PS 3.
Jeg jobba også tre dager i uka, på CC Storkjøp, det skoleåret her.
Pluss at jeg hadde lang skolevei, for jeg bodde på Bergeråsen i Vestfold, og dette var i Drammen, i Buskerud, 3-4 mil lenger nord.
Og jeg tok også kjøretimer, og var russ, og jeg var med på alle russekroene, for Tim og Magne i klassen, de dro meg med på russefeiring hele tida da.
Pluss at søstra mi og Cecilie Hyde, de flytta opp til meg, i Leirfaret, ved juletider, det skoleåret her.
Så det var nesten ikke noe tid til skolearbeid og sånn, men hvis jeg hadde prøve, i 2. time da, så skulka jeg kanskje 1. time, og satt å leste på Cafe Risto da, i gågata i Drammen, før prøven begynte.
Sånne ting, for det var vel ikke så mye skolearbeid jeg fikk gjort, når Pia og Cecilie var der, uten at jeg husker dette nøyaktig, men de flytta dit midt i skoleåret da, så de første månedene, så hadde jeg jo hele leiligheten selv da.
Cecilie flytta egentlig ikke dit, men hu var der nesten hele tida, for hu var bestevenninne til søstra mi da.
Så sånn var det.
PS 4.
Og det at jeg fikk karakteren tre, i sos.øk., det var også litt rart kanskje.
For jeg syntes at jeg skjønte meg på sånne økonomifag osv.
Men jeg leste kanskje ikke nok til prøver osv.
Men jeg trodde at jeg skulle få en 4-er.
Men i sos.øk., så hadde vi en lærer, som het Herbjørnsen.
Og han ble kallt ‘Herbie’.
Og han ville at vi skulle lage en sånn ‘scrap-book’, med nyheter fra næringslivet.
Han var rett fra næringslivet han Herbjørnsen, hvor han kanskje hadde fått sparken, også var vel dette første året hans som lærer da.
Og jeg kjøpte jo disse avisene, Dagens Næringsliv osv., som vel ble rosa det året, tror jeg.
Men de avisene var jo så kjedelige.
Jeg jobba jo så mye på CC osv.
Så de avisene ble bare liggende i en bunke, ved peisen, tror jeg, på Bergeråsen.
Også på våren, dagen før vi skulle levere den her boka da, så satt jeg oppe hele natta, og klipte i aviser og skreiv noe tull da, i den her lime-boka.
Så rakk jeg ikke å bli ferdig, selv om jeg satt hele natta.
Så jeg kom for seint på skolen, men jeg fikk gitt boka til Herbjørnsen da, på slutten av dagen.
Så jeg bare dro til Drammen med boka, og så hjem igjen.
Jeg var litt yngre da, så da tålte man våkenetter og sånn bedre.
Men men.
Hva mer skjedde da.
Jo, Herbjørnsen, han sa en gang, at jeg ikke kom til å få karakter i Sos. øk., fordi jeg hadde vært borte fem timer, var det vel.
(Det var lov å ha 10% fravær, på denne skolen, Gjerdes VGS).
Men da måtte jeg gå til klasseforstander Karlsen, og be han prate med Herbjørnsen, for det var visst man hadde _mer enn_ 5 timer fravær, så fikk man ikke karakter.
Og da forklarte Karlsen det her til Herbjørnsen da.
Så jeg måtte passe på, de siste månedene, på Gjerdes VGS., at jeg ikke forsov meg, på de dagene som vi hadde Sos.øk.
Og det klarte jeg, for jeg var veldig trøtt, på den her tida, for det var lang skolevei, og jeg hadde så mye interesser, som å høre på musikk på nærradioene og drive med programmering og se filmer, som en tremenning av meg, Øystein Andersen fikk tak i, osv., så jeg var ofte veldig trøtt.
Men jeg klarte akkurat å unngå, å ikke få karakter i Sos.øk., grunnet fravær da.
Men han Herbjørnsen var kanskje litt i tottene på meg.
Og jeg husker enda hva komparative fordeler er, så jeg burde nok kanskje ha fått en 4-er i det faget.
Det er mulig.
Men men, så nøye var vel ikke det, det var vel værre med 2-er i matte.
Men på Sande Videregående, så fikk jeg aldri 3-er eller 2-er, i noen fag., da var det enten 4-ere, 5-ere eller 6-ere.
Så det var kanskje trynefaktoren, som spilte inn også, at læreren ikke likte trynet ditt, og rettet din prøve strengere da, det er mulig.
Hvem vet.
Noe var det vel ihvertfall.
PS 5.
Jeg kunne vel egentlig tatt med om alle lærerne der.
Jeg får ta om engelsklærerinna.
Det var ei gammel frue, i 60-åra, må man vel si.
Og hun gikk med gjennomsiktige bluser, som man så puppa gjennom.
Ei jente fra Svelvik, som gikk i 2. klasse, på Gjerde, Monika Nebell, hun klagde så fælt på hu engelsk-frøkna.
Og jeg burde vel egentlig hatt 5 i engelsk muntlig, for jeg hadde jo vært på språkreise, i Brighton, sommeren før, og fikk best av alle, på prøven.
Og jeg var også på språkreise, i Weymouth, i 1986 og i Brighton, med STS, sommeren 1985.
Men hun engelsklærerinna, hun skjønte nok ikke det, at jeg hadde vært tre somre i England, det tror jeg ikke hun merka noe til.
Hun var ganske nedlatende, mener jeg såvidt å huske, når jeg skulle prate i engelsktimen, så hun merka nok ikke det, at jeg egentlig var ganske god i engelsk, siden jeg hadde vært så mange ganger i England, om sommerne.
Så jeg syntes at jeg kanskje burde ha fått en 5-er, i engelsk muntlig.
Men men.
PS 6.
Jeg burde kanskje ha fått en 5-er i gym og.
Men jeg hadde begynt å røyke, i Brighton, sommeren før det skoleåret her da.
Tremenningen min, Øystein Andersen, og jeg, var i Brighton, sommeren før det her skoleåret da.
Og det var søstra mi, som først fikk meg til å begynne å røyke.
Og det var året før det her igjen, sommeren 1987, da vi var å besøkte tante Ellen, i Aesch, i Sveits.
Da tok jeg og søstra mi fly til København og så Zurich og så til Basel.
Det var faren vår som hadde bestilt de billettene.
Og da vi sjekka inn, på Fornebu, var det vel, så ville Pia sitte på røyking da.
Så da vi kom ned til Sveits, så ville jeg prøve å røyke og.
For jeg var jo 17 år, og søstra mi var 15 og et halvt, så jeg likte ikke det, at hu liksom skulle være mer voksen, og få et slags overtak på meg da.
Søstra mi bodde jo nede hos Haldis, så jeg visste vel ikke det at hu røyka.
Men men.
Jeg hadde ikke så god kondis, som Ole Skistad, og noen andre folk i klassen.
Vi måtte løpe, helt oppi noen åser, bak Drammenshallen, og jeg fant ikke veien helt på toppen der, så jeg bare snudde, like etter at de andre dukka opp, på vei ned igjen.
Men men.
Så en firer i gym, var kanskje rettferdig.
Noen i klassen, eller parallellklassen, de sa at hu gymlærerinna, som var ei ganske sprek dame, i 20-åra vel, hu var sånn, at når skoleklassene dro på dansketur, så var hu sånn, at hu hadde seg i senga, med videregående-elevene, på danskebåten.
Og jeg mener at jeg husker at hu klappa meg på rumpa en gang og.
Men det turte ikke jeg, for da hadde vi nok fått høre det, hvis vi hadde gjort noe sånt, mot f.eks. damene i klassen, på Sande VGS.
Nei, sånt var det ingen som gjorde der.
Men i Drammen, så var folk kanskje ikke så veloppdragne da, det er mulig.
Ihvertfall ikke gymlærerinna.
Så sånn var det.
PS 7.
Jeg får ta om Arne Karlsen og, klasseforstanderen.
Han hadde problem med kona si, og ble vel skilt eller separert, det her skoleåret.
Jeg fikk kjeft av noen jenter i klassen, fordi jeg kalte han Karlsen.
De sa at jeg måtte kalle han Arne.
For ellers ble han såra da, eller noe.
Men jeg hadde ikke lagt merke til det selv, at jeg visstnok var den eneste som kalte han Karlsen.
Så dette her var nok noe ‘forelska i læreren’-greier, fra noen av jentene i klassen.
Noe sånt.
Faren min het Arne, så jeg syntes ikke tanken på å kalle læreren for Arne, var så fristende, så jeg fortsatte å kalle han Karlsen.
Det var vel en sak mellom meg og læreren, hvis han ble såra av det, så måtte han si fra selv, syntes jeg.
Men men.
Karlsen, han var nesten aldri i datasalen osv., under timene.
Han satt på klasseværelset, eller noe, istedet.
Og det var egentlig greit, for jeg likte at vi hadde det ganske fritt.
Jeg var vant med Basic-programmering, siden jeg hadde hatt VIC-20 datamaskin osv.
Og jeg var vant til å lage enkle spill i Basic.
Så jeg lærte Pascal ganske fort, og hadde da litt tid til overs, etter oppgavene.
Og da lagde jeg et hestespill, hvor man skulle vedde på at den og den hesten vant.
Det var noe lignende av et pengespill jeg hadde sett, i spillehallene i Brighton.
Og det spillet, virka bra.
Men så kom Karlsen inn i datasalen, mens vi spilte det spillet, som jeg hadde laget da.
Og da brølte Karlsen, at det ikke var lov å spille.
Og så konfiskerte han disketten min da.
Men, jeg vet ikke om han visste det, at det var jeg som hadde laget det spillet?
Jeg gadd ikke å begynne å argumentere, for Karlsen, han var så brå, og skreik høyt, så det var liksom sånn at man fikk bakoversveis.
Det måtte være lov å lage spill selv, når man var ferdig med oppgavene, og så teste de spillene, og vise de fram senere.
Jeg skjønte ikke hva som var så ille med det.
Da fikk vi jo mer interesse for programmering, og det ble ikke så kjedelig.
Så at det skulle være så ille, at vi testa det spillet jeg hadde laget, det skjønner jeg ikke.
Og Fred i klassen, han hadde laget noe musikkgreier da.
Så fikk jeg låne det av han da, så var det mitt hestespill, med musikk av Fred Bing da, het vel han.
Så det var vel litt artig.
Men men.
Men jeg vet ikke om Karlsen skjønte det, at det var Fred og jeg, som hadde laget det spillet.
Kanskje Karlsen trodde at det var et spill, som noen andre hadde laget f.eks.?
Ikke vet jeg.
Men han var litt streng da, han sa at det ikke var lov å spille spill.
Men mente han at det ikke var lov å lage spill heller da?
Mente han at det ikke var lov å spille spill man laget selv?
Dette vet jeg ikke, men jeg mistenker at Karlsen ikke skjønte, at det var et spill jeg hadde laget, men trodde at det var et spill, som vi hadde kopiert da.
Så den skrikinga hans, den syntes jeg ikke noe særlig om, for det sperrer litt for kommunikasjonen, når folk skriker på den måten der, sånn at man får bakoversveis.
Så sånn var det.
PS 8.
Men jeg tror at Karlsen ble litt bedre, på slutten av skoleåret.
Da skolen slutta, så dro jeg en uke til Brighton, på ferie, og Andre Willasen, han sendte meg vitnemålet i posten.
Han satt ved siden av meg på skolen, selv om han hadde veldig dårlig ånde, på den tida.
Men men.
Han sendte vitnemålet i posten, til faren min sin butikk, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg dro en uke, til Brighton, og søstra mi og Cecilie, de dro til Amsterdam, for å jobbe, med bussen.
(Gudene vet hva de skulle jobbe med).
Så dro de til Spania, etter Amsterdam.
Men men.
Det må ha vært før det her, at Karlsen var innom på CC.
Jeg ble satt av Freia, til å selge sjokolade, i hallen, utafor CC Storkjøp.
For jeg solgte så mye sjokolade, en gang jeg stod der.
(Vanligvis satt jeg i kassa, men Freia var der en gang i blant da, og da måtte noen stå i hallen, og selge sjokolade, på kveldsvakta, etter at Freia-dama hadde gått hjem).
Så sånn var det.
Og da dukka Karlsen opp, og fortalte meg, at jeg hadde fått en 4-er, på engelsk eksamen.
(Vi hadde to eksamener, det året, en i engelsk og en i data.
Jeg var så sterk i begge de fagene, så det var ikke så mye å lese på akkurat).
Men men.
Karlsen fortalte også, at en i klassen hadde stryki, på engelsk-eksamenen.
Og jeg fortalte det til Magne Winnem, at Karlsen hadde fortalt det her, seinere.
Og enda seinere, så fortalte Magne Winnem meg, at det var han som hadde stryki, på engelsk eksamen.
Så å få 1, på engelsk skriflig eksamen, det er ganske dårlig.
Og jeg husker at Winnem og jeg, var på byen, i Oslo, året etter, var det vel.
Og da prata vi med noen som vi prata med på engelsk.
Og da var det en kar, som sa, at Magne, prata som Thor Heyerdahl.
(Men at jeg prata bra engelsk, noe som egentlig bare skulle mangle, for jeg hadde vært så mye i England).
Så hvordan Magne kunne være så dårlig i engelsk, det veit jeg ikke.
Men kanskje han og familien hans er spioner fra Sovjet, som måtte bruke alt de hadde av språkevner, på å lære seg norsk?
Hm.
Nei, kanskje ikke.
Kanskje Winnem er litt som en nerd, som ikke er god i språk?
Hvem vet.
Noe er det vel ihvertfall.
Men Winnem tok den eksamenen om igjen, året etter, eller noe, og da fikk han vel en 2-er, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så det er mye rart.
PS 9.
Og nå tenker jeg det, at det kan ha vært Viggo Snoghøj, (også kalt Viggo Snowhill), bodybuilderen, som tuller med meg.
Og hans venner.
For da jeg kom hjem fra Brighton, sommeren 1989, så var jeg innom vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Og da var det vitnemålet, ovenfor, det var der, husker jeg.
Så jeg tror han Andre Willassen, sendte det til vannsengbutikken.
Noe sånt.
Og da, så var jeg så skuffa over meg selv da, for jeg hadde så mye fravær.
Også kjeda jeg meg fælt i Drammen, den sommerferien.
For Pia og Cecilie, var i Amsterdam og Spania, og alle klassekameratene mine, var hjemme da.
Mens jeg jobba på CC Storkjøp da.
I vannsengbutikken, så hadde dem kopimaskin.
Og jeg skulle jo gå på NHI, i Oslo, og de fikk vel vitnemålet, fra Gjerde, fra samordna opptak, eller noe.
Så jeg skulle ikke bruke det her vitnemålet, til noe.
Så kjeda jeg meg da.
Så dreiv jeg og tygde på noe tyggegummi.
Så tenkte jeg, at jeg kunne tulle litt med vitnemålet, siden jeg kjeda meg, og siden jeg ikke skulle bruke det til å søke jobb, eller noe, uansett.
Så tok jeg tyggegummi, over der, hvor det stod 21 timer fravær da, eller noe.
Også kopierte jeg det på kopimaskinen.
Men jeg skreiv ikke på det med skrivemaskinen, eller noe.
Jeg bare skulle sjekke, hvor lett det ville ha vært, å forfalske det.
Siden jeg kjeda meg litt da.
Så kom Viggo Snoghøj/Snowhill inn i vannsengbutikken på Strømsø da, og begynte å drite meg ut da.
Men jeg gjorde det jo bare for moro skyld.
Men han visste nok ikke, at jeg skulle studere på NHI.
Så han trodde nok at jeg tulla med vitnemålet, for å få bedre karakterer, når jeg søkte på jobber.
Men jeg skulle ikke søke jobber, for det var jo bestemt at jeg skulle studere.
Og han Viggo, han var så breial og selvgod, så jeg prøvde ikke engang å forklare han, hvordan det egentlig hang sammen.
Han hadde en sånn litt dansk-aktig norsk aksent, eller hva det var.
Han og Jan Snoghøj og Christell Humblen, som er halvsøsteren deres.
De var jo vokst opp på Madagaskar, med ihvertfall Haldis, såvidt jeg har forstått, så det er kanskje derfra den rare uttalen, til spesielt Viggo men også til Jan og også litt til Christell, kommer fra.
Det er mulig.
Så jeg lot bare Viggo plapre i vei med den rare uttalen sin, jeg brydde meg ikke så mye om det han sa, for han visste jo ikke engang at det hadde vært bestemt lenge, at jeg skulle flytte til Oslo, og studere, etter videregående.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
