johncons

Stikkord: Morten Saksgård (fra Rimi Langhus)

  • Morten Saksgård, (muligens verdens yngste verneombud, på den tida jeg begynte på Rimi Langhus), var visst også ute og handla, sammen med Eivind. (fra Østlandets Blad 3. januar 2004)

    yngste

    https://www.nb.no/items/2205bb89fade6507cbe244b8d3a68cb4?page=17&searchText=”morten%20saksgård”~1

    PS.

    Assisterende butikksjef Sølvi Berget sin yngste sønn Trond, (som også jobba i butikken), var visst en kløpper i håndball, (fra Østlandets Blad 2. januar 1999):

    håndball

    https://www.nb.no/items/3e26cc0a986748c6d5787baf5c1ab9fb?page=11&searchText=”trond%20berget”~1

    PS 2.

    På bildet overfor.

    Så kan man også se.

    At Fredrik Karlsen, (som også etterhvert begynte å jobbe på Rimi Langhus), var kaptein, på Trond sitt håndball-lag.

    (Noe sånt).

    Så sånn var visst det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 262: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXV

    En gang, da jeg skulle ta t-banen ned til sentrum, fra Lambertseter t-banestasjon.

    En fredagskveld eller lørdagskveld, (tror jeg at det må ha vært).

    (Dette må vel enten ha vært, fra den tida, som jeg jobba, som kasserer/varestabler/låseansvarlig/aspirant/assisterende butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    Nemlig fra høsten 1993 til våren 1996.

    Ellers så var det, fra den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    De ganske få ukene, før jeg kjøpte meg bil, (etter at jeg hadde blitt butikksjef der), høsten 1998).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde, på Lambertseter t-banestasjon.

    Det var at det var en danske der, (husker jeg), som hadde vært på vorspiel, (eller noe sånt), sammen med noen norske kamerater, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og det som skjedde, da.

    Det var at han dansken, klikka helt, da.

    Og så skrek han høyt, (flere ganger), til de norske kameratene sine, da.

    (Da han så noen ungjenter, som også venta, på t-banen der, da).

    At: ‘Vi skal lave sånn fjortiss’.

    (Eller om han sa: ‘Vi skal have sånn fjortiss’).

    Noe sånt.

    Så den oppførselsen, (til han dansken), den var jo rimelig pinlig, (å overvære), da.

    (For å si det sånn).

    Og det var jo helg, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og fullt av folk, som venta på t-banen der, (på Lambertseter t-banestasjon), da.

    Så det var en rimelig kaotisk og uoversiktlig situasjon, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så var det sånn, (husker jeg), at en gang, så begynte hu ‘Rimi Bjørndal-negerdama’, (som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Å ‘bable’ om, hva en ‘kipper’ var.

    ‘Du vet hva en kipper er, Erik’, mener jeg å huske, at hu sa.

    Men hvordan kunne hu vite det, liksom?

    (Jeg mener at kipper betyr kineser.

    Og at mine tidligere kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen.

    Vel må ha ‘babla’ om noe sånt, på begynnelsen av 90-tallet, en gang.

    På den tida, som vi tre, nesten var en gjeng, liksom.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2.

    Og Morten Saksgård, (fra Rimi Langhus), han babla vel også om, noe lignende, en gang.

    (Han klagde en gang på meg, siden han mente det, (husker jeg), at jeg hadde ansatt, en kipper.

    Enda jeg ikke hadde ansatt noen kinesere/mørkhudede, i forkant, av den kommentaren, til Morten Saksgård.

    Jeg hadde vel kun ansatt Joakim aka. Jokke vel, (som tok på seg ansvaret for bedriftsfotball-laget, til Rimi Langhus, før høsten 2001), som vel var ganske hvit, må man vel si.

    Så jeg skjønte ikke hvilken kineser, som Morten Saksgård mente, hvis jeg skal være ærlig.

    Men men).

    En gang, på den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Noe jeg jo jobba som, fra våren 2001 til sommeren 2002)).

    Hvem vet.

    Og hu Rimi Bjørndal-negerdama, hu begynte vel også å nevne, flere andre uttrykk, som også betydde kineser, da.

    Som ‘chopper’, (etter chop-sticks), eller noe sånt, var det vel.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet, hvorfor hu Rimi Bjørndal-negerdama, plutselig begynte å bable, om det her, da.

    /Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har også lest, på Facebook nå, forresten.

    (Jeg skriver dette, 28. september 2013).

    At min distriktsjef Anne Neteland, fra Rimi Kalbakken.

    (Hvor jeg jobbet som butikksjef.

    Fra høsten 2000 til våren 2001).

    Har studert to år, på Varehandelens høyskole.

    (Fra 1990 til 1992, vel).

    Så det er altså ikke sånn, som jeg skrev, i et tidligere kapittel.

    At Anne Neteland er u-utdannet, og bare har tatt noen kurs, (hos Rimi), i ledelse, osv., da.

    (Som jeg mistenkte, da).

    Dette leste jeg på Anne Neteland sin Facebook-side, forresten.

    (En Facebook-side som jeg ikke har pleid å lese så mye på.

    For å si det sånn).

    Men men.

    Så beklager at jeg tippet feil, om dette, (Anne Neteland sin utdannelse), i et tidligere kapittel.

    Men da fikk jeg med om dette nå, i et av ‘ekstra-kapittelene’, ihvertfall.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • I dag
  • Morten Saksgård

    Hei.

    Jeg har sett at du har skrevet litt om meg i memoarene dine. Jeg synes du har feiltolket meg og fremstiller meg negativt. Jeg respekterer at du har behov for å skrive om dine tanker og ideer, men ønsker at du fjerner mitt navn fra bloggen din. Ingen kan publisere personopplysninger uten et frivillig, informert og uttrykkelig samtykke fra den opplysningene gjelder, og at de opplysningene som publiseres skal være korrekte og oppdaterte. Det er en del av personopplysningsloven.

    Jeg ønsker ikke at bloggen din skal dukke opp om noen søker opp meg på google, så jeg ber deg om å være så snill å fjerne navnet mitt.
    Mvh Morten

  • Erik Ribsskog

    Hei Morten,
    jeg har jo skrevet bra ‘skrivings’ om deg og.
    Du ble vel landets yngste verneombud, tror jeg, da butikksjef ‘trainee-Thomas’, gjorde deg til verneombud, da du var sånn 14-15 år gammel vel.

    Og du var flink til å finne vegger som trengtes å males osv,. på lager, på Rimi Langhus der, husker jeg, (som verneombud da, etter at du hadde vært på kurs, vel).

    Jeg sier som jeg har sagt til advokat Elden og andre, at jeg sletter ikke noe, før jeg har fått rettigetene mine.

    Dette er mine memoarer også, cirka noe ala det Knausgård har skrevet.

    Kan du, (eller noen andre fra den butikken), låne meg noen hundrelapper til mat, forresten.
    Har bare spist ris i en uke nå, siden the Jobcentre, her i England, tuller med meg.

    Mvh.
    Erik Ribsskog

  • Morten Saksgård

    Hva mener du er rettighetene dine?

  • Erik Ribsskog

    Var du mitt verneombud og forresten?
    (Selv om jeg var butikksjef).
    Kan du hjelpe meg med en arbeidssak jeg har, mot Ica.

    For jeg ble tulla med, på den butikken, hvor jeg jobba, før jeg begynte, på Rimi Langhus.

    Mvh.
    Erik Ribsskog

  • Erik Ribsskog

    Hva jeg mener med rettighetene mine.
    Altså, jeg overhørte, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i 2003.
    Har ikke fått politiet til å etterforske dette.

    Dette er jo også mine memoarer.
    Så jeg har jo så klart ikke lyst til å slette dette, (for å si det sånn).
    Beklager.

    Det er ikke for å være slem.

    Men jeg er vel ikke den første i verden, som har skrevet memoarer, liksom.
    Mvh.
    Erik Ribsskog
  • Erik Ribsskog

    Men hvis det er noe du ønsker, å si din mening om, av det jeg har skrevet om.
    Så bare skriv det til meg, så kan jeg publisere det, på bloggen min.

    Jeg prøvde å ta opp problemene på Rimi Kalbakken, med distriktsjef Anne Kathrine Skodvin, da jeg jobba, på Rimi Langhus, (som butikksjef).

    Men hu var ikke interessert i å rydde opp i det.

    Mvh.
    Erik Ribsskog

  • Morten Saksgård

    Ja, jeg var ditt verneombud også. Men nå har det gått 10 år siden jeg jobbet på Rimi, og er nok ikke verneombud for noen.
    Jeg ber deg ikke slette memoarene dine, men mitt navn. Eller i det minste etternavn. Bilde fra min facebookside har ingenting med saken å gjøre. Jeg hadde ikke facebook på den tiden.

    Du er ikke den første som skriver memoarer nei, men du er den første som skriver feilaktig om meg.
    Og hele poenget er at jeg ikke ønsker å være på bloggen din, og vil derfor ikke skrive noen kommentarer til den.

    Mvh Morten

  • Erik Ribsskog

    Hei,
    det er noe som heter ytringsfrihet og.
    Så dette mener jeg at går yttringsfriheten.
    Og jeg mener at jeg ikke har skrevet noe feil om deg.

    (Og du er vel ikke akkurat hovedpersonen, i memoarene mine, heller.
    Du jobbet jo bare deltid, på Rimi Langhus, ved siden av kokkeskole, osv).

    Jeg tror ikke det er vanlig å slette navn, fra memoarer.

    Så jeg må si beklager, dessverre.
    (Som jeg også har opplyst om tidligere, så er dette noe jeg sier til alle).

    Dette var jo bare om jobb-ting, og jeg har ikke skrevet noe negativ, med vilje, men bare det som hendte, (mener jeg).
    Du kan jo skrive dine egne memoarer vet du Morten, å få fram din versjon der, hvis det er noe du er uenig i.

    Folk må få lov til å skrive memoarer, mener jeg.
    Det er trist å høre at du føler det sånn.
    Lykke til videre med karriære, osv.

    Jeg kan jo være referanse for deg eventuelt, hvis du vil det.
    Jeg husker deg som en stødig og moden kar, for alderen.
    Mvh.

    Erik Ribsskog
  • Min Bok 5 – Kapittel 117: Enda mer fra Rimi Langhus

    Det var jo bare to ledere, (assistent Sølvi Berget og meg), som jobba heltid, på Rimi Langhus.

    Så jeg slapp liksom å ha en assistent, i strupen, på en hel vakt, flere ganger i uken, da.

    Sånn som det hadde vært, (med ‘assistent-regionsjef’ Kjetil Prestegarden), på Rimi Kalbakken.

    Så på Rimi Langhus, så hendte det at jeg prata, med de ‘vanlige’ medarbeiderne, som jobba der, husker jeg.

    Espen Kristiansen, (eller om han het Espen Kristensen), som jobba som lagerhjelp der.

    (Han som spilte fotball for Follo, vel.

    Hvis det ikke var Langhus, da).

    Han hadde en bror, som spilte i band, (mener jeg å huske).

    Og jeg spurte om han Espen Kristensen, hadde noen kule band, å anbefale, da.

    (For jeg hørte også litt på alternativ musikk, da.

    Etter å ha kjent min søsters venninne Cecilie Hyde, fra Lyche-gjengen og Svelvik, det siste året, som jeg bodde, på Bergeråsen.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og Espen Kristensen, han kunne anbefale et band som het System of a Down, (husker jeg).

    Så jeg lasta ned noen mp3-er, av dette bandet da, når jeg satt foran PC-en, en kveld.

    (Innimellom at jeg var op på #quiz-show og chatta på #blablabla, da).

    Og den sangen som Espen Kristensen hadde foreslått.

    Nemlig ‘Chop Suey’.

    Den likte jeg ikke, da.

    Den syntes jeg at ble for uharmonisk, (eller hva man skal kalle det), da.

    Men jeg klarte såvidt en annen System of a Down-sang, som het ‘Toxicity’, vel.

    (Hvis ikke det var ‘Aerials’, da.

    Noe sånt).

    Og Espen Kristensen han var også fan av TV-programmet, Åpen Post, (med Harald Eia og Bård Tufte Johansen), som jeg også digga, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så vi kunne preike litt om det TV-programmet noen ganger, da.

    (Det må vel enten ha vært på onsdager eller torsdager, vel.

    For jeg jobba tidligvakt, på mandager og tirsdager.

    Og seinvakt på onsdager og torsdager.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    For assistent Sølvi Berget, (som var så skjør), hu ville at jeg skulle ta over vaktene til trainee-Thomas, og liksom følge den turnusen som de hadde pleid å ha der, da).

    Mens jeg dreiv med fruktsvinnet, og pressa pappesker fra frukta, da.

    På ettermiddagene, da.

    Etter at jeg hadde tatt frukta, og vanligvis brukt en del tid på det, da.

    Siden assistent Sølvi Berget, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), kanskje hadde litt å gå på der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Verneombud Morten Saksgård, han klagde en gang på meg, fordi at jeg hadde ansatt en ‘chipper’.

    Men da skjønte jeg ingenting, (husker jeg).

    For jeg hadde vel ikke ansatt noen kinesere.

    Jeg hadde vel bare ansatt Jokke vel, (på rundt den her tida).

    Og han var jo hvit, liksom.

    (Sånn som jeg kunne skjønne det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Verneombud Morten Saksgård.

    Han sa også noe annet rart til meg, en gang, (husker jeg).

    Da han var innom, for å handle vel, på Rimi Langhus.

    Og det var at han og noen bekjente av han skulle på en ‘Ski-tur’, da.

    Og det hørtes litt dumt ut da, (husker jeg at jeg syntes).

    For hvis man sier skitur i Norge, så betyr vel det at man skal ut å gå på langrennski, (mener nå jeg da).

    Men det er kanskje bare jeg som er rar.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Verneombud Morten Saksgård, han gikk forresten i kokkelæra, (mener jeg å huske).

    Men han trivdes ikke som kokke-lærling, da.

    På grunn av det høye arbeidspresset, (var det vel).

    Som var på en ganske kjent Oslo-restaurant vel, (som jeg ikke husker navnet på nå), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så han verneombud Morten Saksgård, han begynte vel på en annen utdannelse etterhvert vel, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Deltidsansatt Anders Berle.

    Han snakka en gang til meg på en rar måte, (husker jeg).

    Om en som het Eirik, som hadde søkt jobb der, da.

    ‘Du skal vel ikke ansette han’, mener jeg at Anders Berle sa, da.

    (Noe sånt).

    Et par ganger sa han vel det her, inne på kontoret der da, (var det vel).

    Og assistent Sølvi Berget, hu reagerte også på han Eirik, (mener jeg å huske).

    (Av en eller annen grunn).

    Så det ble til at jeg droppa å ansette han Eirik, da.

    For jeg trodde at assistent Sølvi Berget og Anders Berle mente at han Eirik var kriminell da, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et kurs, (eller om det var et møte), inne på hovedkontoret, til Hakon, (på Sinsen).

    Så husker jeg det, at tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, sa det.

    At hvis vi butikksjefene skulle ansette noen.

    Så ville han at vi skulle ta en telefon til politiet først da, (husker jeg).

    Og spørre politiet, om de syntes at vi burde ansette den og den personen, da.

    Og det her syntes jeg at virka litt rart, da.

    At politiet liksom skulle ha veto, ved ansettelser, da.

    For hvem vet hva de så på da, liksom.

    Men jeg husker at jeg ringte politiet, (i Follo, må det vel ha vært).

    Ihvertfall en gang, etter at Jon Bekkevoll nevnte det her, da.

    Angående en ansettelse, da.

    Og at Follo-politiet da svarte at vedkommende virka grei, vel.

    (Noe sånt).

    Men uten at jeg nå husker hvilken ansatt det var igjen, som jeg ringte om da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en kar som jobba der, som het Simen.

    Og han var lagerhjelp, da jeg begynte der, da.

    Og han spilte også fotball, (husker jeg).

    Og hans favorittspiller, det var David Beckham, husker jeg.

    For jeg spurte han om det en gang, vel.

    For jeg prøvde liksom noen ganger å komme litt på bølgelengde, med de ansatte, da.

    (For da ble det kanskje mindre konflikter, og sånn.

    Tenkte jeg kanskje.

    Noe sånt).

    Og Simen, han sa også det en gang, (husker jeg).

    Da jeg gikk for å ta toget, tilbake til Oslo, etter jobben, en gang.

    (For Simen bodde bort mot Vevelstad togstasjon der, et sted, da).

    At i det og det huset, (på veien til togstasjonen da), så bodde Langhus sin eneste pakkis, (eller om han sa ‘pakistaner’), da.

    Og han pakistaneren, han satt alltid og så på TV da, husker jeg at Simen sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like før jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Sommeren 2002).

    Så trengte vi en ny låseansvarlig, på Rimi Langhus da, (husker jeg).

    Og da hørte jeg med han Simen da, (husker jeg), om han kunne jobbe som låseansvarlig, da.

    Og det kunne han da, (husker jeg).

    Men den første dagen, som han var på opplæring, som låseansvarlig.

    Så dukka verneombud Morten Saksgård opp, i butikken igjen, da.

    Eller, enten så var han der som kunde, eller så var han på jobb, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Men verneombud Morten Saksgård, han sa ihvertfall det, (husker jeg).

    At: ‘Erik, Simen ‘loker”.

    Og loker, det kommer vel av ‘loco’, (tror jeg).

    Som betyr gal vel, (på italiensk).

    (Som i ‘Poco Loco’-gensere, vel.

    Som var vanlige, på 80-tallet).

    Så jeg regna med at verneombud Morten Saksgård mente at Simen surra litt da, på sin første dag, som låseansvarlig.

    (Noe sånt).

    Og det syntes ikke jeg at var så farlig da, (husker jeg).

    For Simen var vel på opplæring, (hvis jeg husker det riktig).

    Og uansett, så er det en stor overgang liksom, (mener jeg ihvertfall), når man går fra å være vanlig medarbeider, til å bli leder liksom, i Rimi, da.

    Så er det lov å surre litt, (og gå rundt seg selv litt liksom), i begynnelsen da, (når man jobber som leder i Rimi), mener nå jeg ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten sånn, at da jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så skulle liksom assistent Sølvi Berget lære meg, hvordan jeg tok svinnet, da.

    Og det visste jeg vel egentlig fra før.

    Men det var vel muligens distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, som mente det, at jeg assistent Sølvi Berget, skulle lære meg det, da.

    (Noe sånt).

    For på Rimi Langhus, så var de veldig nøye, med kildesortering, da.

    Og alt organisk avfall.

    (Altså frukt og kjøtt, osv).

    Det skulle hives i en stor, gul dunk, da.

    Som ble tømt en gang i uka, vel.

    (Hvis det ikke var hver fjortende dag, da).

    Og den dunken, den var ikke kjølt, da.

    Så det lukta jo pyton, (når man tok av lokket, til den dunken), da.

    Og bakteriene, de må jo ha florert, som bare søren, oppi den dunken da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Og den her stinkende ‘smørja’, den gikk til grisemat, da.

    Så det de grisene får å spise, det hadde jeg ikke spist, ihvertfall.

    (For å si det sånn).

    Men det matavfallet, det blir kanskje kokt, før grisene får det, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Det her er Morten Saksgård, fra Min Bok 5

    morten saksgård min bok 5

    http://www.facebook.com/morten.saksgard

  • Min Bok 5 – Kapittel 113: Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag

    Etter at jeg hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, i et par måneder, vel.

    (Noe sånt).

    Så dukka det opp en hel ‘bøling’, av Rimi Langhus-gutter, og spurte meg, mens jeg satt på kontoret, og regna lønninger, (eller noe sånt),  vel.

    Om vi på Rimi Langhus kunne ha vårt eget bedriftsfotball-lag, da.

    Og jeg hadde jo vært med, å spille, en kamp, for et Rimi bedriftsfotball-lag, i Vollsløkka-hallen, (eller om det heter Skeid-hallen), i 1993, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4.

    Og jeg var jo også med Magne Winnem, og spilte bedriftsfotball, for IT Akademiet, (hvor jeg jo også hadde dratt med låseansvarlig Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus), som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken.

    Så jeg var ikke helt avvisende, til den her ideen, da.

    Hvis Rimi Langhus-gutta så gjerne ville ha et bedriftsfotball-lag, så kunne jeg vel høre om det var mulig å få til, liksom.

    Men, jeg var jo overarbeidet, fra Rimi Kalbakken-tida.

    Og jeg hadde jo egentlig nok å gjøre, fra før, på Rimi Langhus, (og ellers), syntes jeg.

    (Jeg var jo også op på #quiz-show, (på irc), og sånn, da.

    Og jeg hadde jo også min egen chattekanal, (på irc), som het #blablabla, da.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg sa det, at jeg kunne ringe Rimi’s hovedkontor, (på Sinsen), og høre, om vi kunne få ha et bedriftsfotball-lag, da.

    Hvis en av Rimi Langhus-gutta, tok på seg det ansvaret, å drive den her fotball-klubben, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og da sa Jokke det, at han kunne ta på seg det her ansvaret, da.

    Og han var vel bare søtten år gammel, på den her tida, vel.

    Men, på Rimi Langhus, så jobba jo også, (blant annet), Morten Saksgård, som hadde fått lov til å bli verneombud, da han bare var femten år gammel, av trainee-butikksjef Thomas, et par år, før jeg begynte å jobbe der, da.

    Så jeg syntes ikke at jeg kunne nekte Jokke å være fotball-ansvarlig.

    Selv om han var under atten år, da.

    Siden det jo var en tradisjon, på Rimi Langhus, (startet av trainee-butikksjef Thomas).

    Å la tenåringene der få ha ansvar, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok en telefon, inn til Hakon sitt hovedkontor da, (på Sinsen).

    Og fikk snakke med en eller annen der, (som jeg ikke husker navnet på nå), da.

    Men som var Hakon sin ansvarlige, for idrett da, (må det vel ha vært).

    Og jeg forklarte vel først det, at jeg hadde vært med å spille en kamp, for det bedriftsfotball-laget, som Rimi hadde, i Oslo, rundt 1993, da.

    Så jeg lurte på om vi kunne få ha et sånt bedriftsfotball-lag, ute i Langhus også, da.

    Og han idrettsansvarlige, han sa at det var greit, at vi starta opp et sånt fotball-lag, da.

    Og vi fikk vel også noen drakter, (som jeg ikke husker helt fargen på nå), sendt i posten, fra Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble også sånn, at Rimi Langhus, sponset en halvliter brus, på hver spiller, som var med, og spilte, de her kampene, da.

    (Hadde jeg vel gått med på, da).

    Og da var det sånn, at de som jobba, på Rimi Langhus.

    De var så glade, i iste, da.

    (Av merke Lipton, vel).

    Så de tok med seg bare iste da, på de her kampene, som vi spilte.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det skeia ut litt, da.

    For de halvliterne med iste, de var mye dyrere, enn halvlitere med brus, da.

    Og det var jo liksom et stress, når vi skulle dra, på de her kampene, da.

    Og det var jo sånn på varetellinger, i Rimi, at de ansatte fikk ihvertfall en brus hver, da.

    Men om man skulle skille mellom brus og iste, (som var en ny vare vel, på den her tida).

    Det var ikke noe jeg begynte å liksom ‘arrestere’ folk for da, (for å si det sånn).

    For det hadde nemlig stått i Rimi-nytt, (husker jeg), på den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    At butikksjefene liksom ikke skulle være som politi, rundt om i butikkene, da.

    Noe som jeg vel ikke hadde hørt før.

    Men som jeg vel begynte å tenkte litt over, (etter at jeg hadde lest om det her i Rimi-nytt), da.

    For det var vel ikke vanlig, at sånne befalinger, dukka opp, i Rimi-nytt, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel ikke så lett, for meg, (som butikksjef), å hanskes, med den her bølingen, da.

    I det maset som var, før vi skulle kjøre, til kampene, da.

    Og Jokke, han befant seg, så godt som alltid, i par, med Trond Berget, (på jobben), da.

    Og disse to kara, de satt som oftest nede på spiserommet, da.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk snakka noe med Jokke, om det her fotball-laget, da.

    Så hvordan han gjorde ditt og datt, det veit jeg ikke.

    Men det var jo også avtalen, at Jokke skulle ordne med alt det her selv, da.

    (Siden jeg egentlig hadde nok å gjøre, fra før, da).

    Så Jokke holdt sin del av den avtalen da, (må jeg si).

    (Om at han skulle ta på seg ansvaret for det her bedriftsfotball-laget, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble også sånn.

    At jeg ble med å spille, på mange av de her kampene, (det året jeg jobba som butikksjef der), da.

    Selv om jeg var reserve en god del, (må jeg innrømme).

    For mange av de som spilte på Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag.

    (Det vil si spillere som Kjetil Furuset, Eivind Danielsen, Anders Berle, Espen Kristiansen og David Ulriksen).

    De spilte også fotball, på ‘vanlige’ fotball-lag, da.

    (Espen Kristiansen spilte vel for eksempel på Follo sitt A-lag eller junior-lag, tror jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

    Så det var mulig at de da ikke samtidig hadde lov til å spille, på et bedriftsfotball-lag, da.

    Men det kunne nesten ikke jeg drive å surre med, (syntes jeg).

    For jeg hadde egentlig nok med å drive butikken, da.

    Og de reglene, for bedriftsfotball-lag, de har jeg egentlig aldri lært, da.

    Selv om jeg må innrømme det, at jeg overhørte noe av det som Kjetil Furuseth og andre på laget, prata om, når det gjaldt den her fotballen, da.

    Og utifra det, så virka det sånn for meg, at de som spilte på Follo osv., ikke samtidig hadde ‘lov’ til å spille, på Rimi Langhus, da.

    Men vi hadde jo så få folk, på Rimi Langhus.

    Så det er mulig at de hadde lov likevel, da.

    Det er mulig.

    Og dette her var jo bare bedriftsfotball, (tenkte vel jeg).

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Så jeg tok ikke det her så alvorlig, da.

    For det her var jo ikke fotball-VM liksom da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo Jokke som var ansvarlig, for det her fotball-laget, så.

    Så det var egentlig ikke min jobb, å blande meg opp i, hvordan han dreiv det her fotball-laget.

    (Må jeg vel si).

    På samme måte som at det ikke var min jobb, å blande meg opp i, hvordan verneombud Morten Saksgård, gjorde jobben sin, (som verneombud), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjelder fotballkampene, så husker jeg at jeg kjørte Sierra-en min, til den første av de, vel.

    Og det var i Ski, (eller noe sånt), vel.

    Jeg lurer på om det var kampen, mot Follo Taxi.

    Jeg spilte forsvar en del, (når jeg ikke var reserve da), i kampen mot Follo Taxi, (husker jeg).

    Og jeg husker at jeg var høyre-back.

    Og på vår venstre side, så kom en taxisjåfør dundrende, (aleine), da.

    Som må ha sluppet forbi en Rimi Langhus-forsvarer, da

    Og jeg stilte meg da bak keeperen, (som var David Ulriksen muligens), da.

    For å liksom prøve å stoppe skuddet, som jeg forsto at nok ville komme, da.

    Og skuddet, det var hardt, så keeperen nådde ikke fram, til ballen, da.

    Men jeg rakk såvidt å få opp beinet mitt, sånn at ballen gikk i tverrliggeren, da.

    Og så heada jeg ballen over tverrliggeren, når ballen falt ned igjen, da.

    (I tilfelle noen drosjesjåfører kom stormende, bak ryggen min, da).

    Så jeg redda et mål ihvertfall da, som spiller, på Rimi Langhus.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så skulle vi spille, ute i Greverud, (eller ihvertfall et sted, som ligger ved en togstasjon, cirka midt mellom Oslo og Ski), da.

    Og da, så hadde jeg vaska joggebuksa mi, nede i vaskekjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).

    For jeg spilte jo kamper for IT-akademiet også, på den her tida.

    Så jeg måtte nok vaske fotballtøyet mitt ganske ofte, da.

    Og da jeg skulle dra, for å spille fotball, på Greverud der, (eller hvor det var igjen).

    Så så jeg at noen hadde tatt ut den grå joggebuksa mi, av tørketrommelen, (eller noe sånt), da.

    Og lagt den oppå en vaskemaskin, (eller noe sånt), i vaskekjelleren, da.

    Og jeg måtte vel ta toget, til det her stedet, (mener jeg å huske).

    For det var ofte noe feil med bilen min, (på den her tida også), da.

    Og da jeg tok på meg, den her joggebuksa, da.

    Så merka jeg det, at det ikke var min joggebukse, da.

    For noen hadde lurt meg, (må jeg vel si), nede i vaskekjelleren der, da.

    Så den joggabuksa, den var alt for trang, da.

    Så jeg kunne nesten ikke bevege meg, ute på banen der, da.

    Så jeg ble byttet ut, etter bare noen få minutter, da.

    Og jeg satt så det meste av kampen der, og chatta med hu Christina Brynteson, (som var ei ‘håndball-venninne’ av Anders Karlsson og Ingvill Storø), som jeg hadde ansatt, som deltidsmedarbeider i kassa, like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Langhus der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en bortekamp, mot Ås Landbrukshøyskole.

    De hadde så fint gress der, så man kunne nesten merke det, at vi spilte mot Landbrukshøyskolen, (husker jeg).

    Og der, så løp jeg over cirka halve banen, (mot slutten av kampen), og redda en målsjanse, (husker jeg).

    Og Espen Karlsson, (han som kanskje kunne minne litt om Eric Cartman, i South Park), han scorte et mål da, (husker jeg).

    Noe som var litt overraskende, vel.

    For han spilte vel ikke akkurat på A-laget til Follo, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette laget, de hadde visst dratt ned på en fotballturnering, på Sørlandet, ikke så lenge etter at jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    (For jeg begynte å studere, på en Bachelor IT-grad, ved HiO IU, høsten 2002).

    Og da vant de visst hele turneringen, da.

    (Eller om de kom på andre plass).

    Husker jeg, at jeg fikk høre, en god stund etter det her, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Til og fra den kampen, mot Landbrukshøyskolen, i Ås.

    (Må det vel ha vært).

    Så satt jeg vel på med Eivind Danielsen, (mener jeg å huske).

    (Hvis ikke det var til en annen kamp, da).

    Og han kjørte som et svin, (husker jeg).

    Og det overrasket meg, husker jeg.

    For han hadde vel ikke hatt lappen så lenge, (tror jeg).

    (Siden han bare var 18-19 år, på den her tida, vel).

    Men han kjørte skikkelig rått, da.

    Men han hadde kanskje en bil, som hadde bra forstilling, (eller noe sånt).

    Det er mulig.

    Og etter denne kampen, (må det vel ha vært).

    Så slapp Eivind Danielsen, (var det vel), meg av, ved togstasjonen, i Ski der, da.

    Og da syntes jeg faktisk at jeg så hu Aziza, (heltidsmedarbeider i kassa), fra Rimi Kalbakken, der.

    På Ski togstasjon.

    Men det er mulig at jeg så syner, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 107: Rimi Langhus

    En fredag i mai, (må det vel ha vært), som jeg hadde fri, ifølge turnusen, på Rimi Kalbakken.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin invitert meg innom hennes kontor, på Rimis hovedkontor, på Sinsen der.

    (Hvis ikke dette var en lørdag, da.

    For det var få andre folk på jobb der, mener jeg å huske).

    For å diskutere min nye jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Og jeg husker at jeg var sliten, (etter å ha slitt mye, på Rimi Kalbakken).

    Men at jeg såvidt klarte å komme meg til Hakon-gruppen sitt hovedkontor, på Sinsen, da.

    Og Anne-Katrine Skodvin, hu mente at jeg burde kjøre ut en tur, til Rimi Langhus, da.

    (Som hu forklarte veien til.

    For jeg hadde aldri vært på Langhus, før det her, da.

    For å si det sånn).

    Og lørdagen etter dette møtet.

    (Må det vel ha vært).

    Så kjørte jeg Sierra-en min, ut til Langhus der, da.

    (Eller Vevelstad, som det vel egentlig het, der denne butikken lå, da).

    Og jeg kjørte vel litt feil, og mista avkjøringa, ved Vevelstad togstasjon der, da.

    Og havna vel på Langhus Senter der, hvor jeg snudde vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at det var artig å se en del grønne trær osv., som de hadde langs veien, ute i Ski-distriktet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde satt fra meg Sierra-en min, på parkeringsplassen, utafor Rimi Langhus der.

    Så gikk jeg inn, for å se, i butikken der, da.

    Og jeg hadde jo aldri vært i den butikken her før.

    Så jeg fikk jo helt sjokk, (må jeg si).

    For det første jeg så, da jeg gikk inn kundeporten der, det var at en pall, (som var helt råtten, må man vel si), lå  på gulvet, uten palletrekk på, da.

    Og oppå denne råtne pallen, så lå det noen rester av noen ti kroners-varer, (eller noe sånt), da.

    Så fra første sekund, så syntes jeg jo det, at dette var den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, da.

    Og jeg hadde jo planlagt det, (før jeg kjørte ut, til Rimi Langhus der), at jeg kunne prøve å få gjort unna helge-handelen min, mens jeg først var innom den her Rimi-butikken, da.

    Men brødavdelingen der, den var så rotete, da.

    Og alle tørrvarehyllene der, de var også veldig rotete, da.

    Så jeg fant ikke noe jeg hadde lyst til å kjøpe der, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg bestemte meg for å heller handle i den Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, (der jeg bodde, da).

    Men til slutt, så fant jeg meg en Hakon melkesjokolade da, som jeg kjøpte, for å liksom komme meg ut av kassa-området der, da.

    Og det eneste som så bra ut, i den her butikken, (må man vel si).

    Det var hu unge, lyshåra kassadama, som satt i kasse 2 der, da.

    Det var jo den flotte tenåringsjenta, (må man vel si).

    Og det var også ei pen asiatisk jente, som satt i kasse 3 der da, (husker jeg).

    Men da jeg begynte der, (noen dager seinere), så hadde begge disse to butikkdamene slutta, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var jo litt skuffende da, husker jeg.

    For spesielt hu blonde kassadama, hu var jo veldig pen da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Så det var jo litt ‘nedtur’, at den peneste dama liksom, som jobba, i den butikken, som jeg skulle begynne i, hadde slutta, like før, at jeg skulle begynne der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ellers i butikken der.

    Så kunne jeg ikke se noen andre Rimi-medarbeidere, da jeg var innom der, da.

    Men seinere, så fant jeg jo ut det, at de folka, som jobba der.

    De trivdes best nede på pauserommet, i kjelleren der, da.

    (Må man vel si).

    Så det var nok der de andre de folka, som var på jobb, denne lørdagen, satt, da jeg var innom, på Rimi Langhus der, for første gang, da.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

    Så jobba jeg vel ihvertfall en del timer sammen med den forrige butikksjefen.

    Og det var en kar ved navn Thomas, som hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, som del av et trainee-program, i ICA, da.

    Og jeg husket vel såvidt han Thomas fra da han på et butikksjefmøte, på Rimi/ICA/Hakon sitt hovedkontor, på Sinsen, hadde skrytt av hvor bra det funka, å ha en femten-åring ved navn Morten Saksgård, som verneombud.

    Og da var det vel ingen andre som sa noe særlig, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Thomas, han bodde forresten på Bøleråsen, (het det vel).

    Og dette var ikke det samme Bøler, som der for eksempel Thomassen fra Geværkompaniet bodde, inne i Oslo.

    Nei, Bøleråsen, det var et byggefelt, som lå rett over veien til Ski, fra ved Vevelstad togstasjon cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og han butikksjef Thomas, han gifta seg forresten, med ei pen dame, i 20-årene, like etter at han slutta som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og det husker jeg, fordi at det ble vel plassert et fotografi, av det brudeparet, inne på kontoret, på Rimi Langhus der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så måtte jeg også ha et møte med assistent Sølvi Berget, (forresten).

    (Et møte som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også var med på, vel).

    Sølvi Berget, det var ei skjør dame, (må man vel kalle henne), i 40-50-åra, som hadde vært mye sykmeldt, på grunn av konflikter og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Men siden Rimi Langhus kun hadde en heltidsansatt assistent.

    (Til forskjell fra for eksempel Rimi Kalbakken, som jo hadde hatt både assistent Monika og assistent Kjetil Prestegarden).

    Så måtte jeg liksom prøve å være veldig ned-tonet, og rolig, da.

    I det her møtet, (og også seinere), når jeg prata med hu her skjøre dama, da.

    Og på Rimi Langhus, så hadde dem også ei litt skjør kassadame, som hadde vært sykmeldt lenge.

    Nemlig ei som het Tove, da.

    Og som plutselig dukka opp på jobben, og som jeg måtte ha en lignende samtale med, (av den som jeg hadde hatt med assistent Sølvi Berget), da.

    Inne på røykerommet der da, (var det vel).

    (Uten at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin var med på det møtet med kassadama Tove, vel).

    Og jeg skjønte da at jeg liksom måtte være veldig rolig og ‘snill’, da.

    (Mens jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Sånn at ikke disse to skrullete, gamle kjærringene skulle bli sure, og løpe til legen, og sykmelde seg igjen, (for den minste ting), da.

    Så som butikksjef, på Rimi Langhus, så kunne jeg nesten aldri si noe omtrent, da.

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    For da måtte jeg ha jobbet fjortentimers-vakter, hver dag, fram til jeg hadde klart å finne en vikar, for de her skrulle-damene, da.

    Og det orka jeg ikke, for jeg var så sliten, etter alt tullet, som hadde vært, (like før det her), på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo lagt merke til det, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At hvis vi rydda hyllene ordentlig, så økte omsetninga.

    (For Rimi Ryen holdt jo på å ta igjen Rimi Nylænde, i omsetning, høsten år 2000.

    Så da fikk jeg noen lagerhjelper til å begynne å rydde hyllene helt strøkne, på Rimi Nylænde, da.

    Et par ganger i uka, vel.

    Sånn at Rimi Nylænde også skulle få litt høyere omsetning, (og ikke bli tatt igjen, av Rimi Ryen), da).

    Og i det første ledermøtet, som jeg hadde, med assistent Sølvi Berget, nede på spiserommet, på Rimi Langhus der.

    Så foreslo jeg det da, (siden jeg jo hadde vært sjokkert, over hvor rotete butikken hadde vært, den lørdagen, som jeg hadde blitt sendt dit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, for å ‘se på’ butikken).

    At vi kanskje kunne fått en lagerhjelp, til å rydde hyller der, i to-tre timer, på fredags-ettermiddagene.

    Sånn at butikken så fin ut, til helga, da.

    Og da sa assistent Sølvi Berget: ‘Hva med Trond, da?’.

    Og da sa jeg det: ‘Åja, kan han jobbe?’.

    Også ble det sånn, da.

    Og så viste det seg seinere, at Trond, det var sønnen til assistent Sølvi Berget, da.

    Og det hadde ikke skjønt, under det her driftsmøtet, da.

    Så da følte jeg meg litt lurt, (etter det her møtet da), må jeg innrømme.

    For jeg var kanskje litt trøtt og sliten, på den her tida, da.

    For det var vel egentlig sånn, at den tidligere butikksjefen Thomas, han hadde prøvd å liksom programmere meg, til å ikke gi Trond fler vakter da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men det ble så mange nye navn, (og sånn), for meg, i starten der.

    Samtidig med at butikken så helt jævlig ut da, (for å si det sånn).

    Så det ble litt dumt, da.

    For når han Trond Berget etterhvert dukka opp der, og liksom skulle ‘rydde hyller’, da.

    Så kunne man nesten ikke se det, at han hadde rydda der, da.

    Selv om jeg vel viste han hva jeg mente.

    (Og det var at man skulle trekke fram varer og kaste papp osv., i de hyllene som jeg trodde at var viktigst, for kundenes syn på butikken, da.

    Og det var vel de ved inngangen og de med middagsmat i, da.

    Stort sett).

    Så den ordninga, som gikk på at Trond Berget skulle shine tørrvarehyller, på Rimi Langhus, på fredagene, i tre-fire timer, (var det vel).

    Den ordninga, den skeia ut, så etter et par fredager, så slutta han helt å rydde hyller, da.

    Og gjorde istedet bare det mora hans sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og etter enda en stund, så satt han minst like mye nede på spiserommet, som han var oppe i butikken, da.

    (Sammen med sin kamerat Joakim, (som ble kalt Jokke), var det vel).

    Så det forsøket mitt, på å få mer ryddige tørrvarehyller, på Rimi Langhus.

    Det mislyktes fullstendig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.