Stikkord: Moss Sykehus

Mange trodde sikkert at det hadde klikka for meg, da jeg gikk til angrep, på Sykehuset i Østfold, her for en del uker siden, på bloggen:

https://johncons-blogg.net/search/label/Moss%20Sykehus

Det var i forbindelse med, at jeg syntes det skjedde en del merkelige ting, i forbindelse med at moren min døde på Moss Sykehus, i 1999.

Det var for eksempel slik, at søsteren min, Pia, ringte meg på kvelden, og sa at muttern var død.

Og så sa hun at vi burde dra til sykehuset, for det var visst sånn man gjorde når moren ens døde.

Jeg jobbet jo som travel butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo, på denne tiden.

Men, jeg tenkte, at dette var viktig.

Man burde prøve å gjøre ting riktig, når moren ens dør.

Så jeg ringte butikksjef Irene, på Rimi Bjørndal, da klokken ble 7, neste dag.

Og sa, at hun måtte få noen til å jobbe for meg, på seinvakta, på Nylænde, siden moren min hadde dødd da.

Og assistenten min, på Nylænde, Stian Eriksen, han har var ganske ny i Rimi-systemet, så jeg lot Irene på Bjørndal, ordne dette, for hun var mer erfaren, etter flere års fartstid, som leder i Rimi, blant annet som ambulerende for distriktsjef Anne Katrine.

Så henne visste jeg, at ville klare å ordne dette.

Bjørndal var også en butikk, med mange flere ansatte, enn Nylænde, og hvis hun ikke fikk tak i folk der, så kunne hun jo bare ringe Anne Katrine Skodvin, så kunne hun ordne det.

For jeg mente, at når moren ens døde, da måtte man nesten ta seg et avbrekk fra jobben, og markere dette, og ikke bare late som at det var en vanlig ting, og neglisjere å respektere ens mors død, uansett om forholdene i familien var rimelig turbulente opp gjennom årene.

Det mente i hvertfall jeg.

(Jeg tok aldri sånne telefoner vanligvis, hvor jeg sa at jeg ikke kunne jobbe.

Jeg hadde da jobbet i Rimi, i syv år, men jeg hadde vel kun vært en dag syk,
da jeg blødde neseblod, som ikke ville stoppe.

Så jeg måtte til lege.

Jeg lurer på om det var fordi jeg hadde jobbet for hardt, og var utslitt, på Rimi Bjørndal, i 96, eller 97, var det vel.).

Men men.

Men da jeg og søstra mi kom til sykehuset i Moss.

(Jeg kjørte oss dit, i en Ford Sierra jeg hadde).

Da, så virka de damene som jobba på sykehuset, helt forskrekka.

Som om de stivna, og at her var det noe galt.

For de satt i et rom, i 2. etasje der, eller hva det var.

En slags resepsjon, virket det som for meg.

Noe sånt.

Og så måtte jeg og søstra mi vente i en time nesten.

Så rulla de muttern opp på et minnerom, eller noe.

Så sa hun sorg-sykepleieren, eller hva hun var, at det var vanlig å ta litt på den døde osv.

Jeg hadde ikke fått sagt hadet, til muttern, noen dager før på sykehuset.

Så jeg var litt i sjokk.

For en sykepleier, hadde rullet muttern bort, på en brysk måte, like før jeg skulle si hadet til muttern, og jeg visste at hun antaglig kom til å dø, for det sa søsteren min, at sykehuset hadde sagt.

Så jeg visste at det antagelig var siste gangen som jeg pratet med muttern.

Så da synes jeg det var dumt, at sykepleieren, bare rullet muttern vekk, på en brå og brysk måte, før jeg fikk sjangsen til å si hadet.

Så det var ikke så artig, at man ikke fikk sagt hadet til moren sin, når man stod der, og visste, at det nok var siste gangen man pratet med henne, pga. kreft osv. da.

Så sånn var det.

Så da hun sorg-medarbeideren, sa at det var vanlig, å ta på den døde osv., så tok jeg rundt skulderne, på muttern, og jeg la merke til, at hun veide nesten ingen ting.

At hun var så lett.

Og hodet, det så ut som om hun var kanskje 120 år.

(Mye eldre enn noen dager før.

Hun var vel ca. 50 år da.).

Og munnen var formet som en sirkel.

Som om hun var blitt torturert nesten, syntes jeg utrykket hennes så ut som.

På en forfærdelig måte.

Så hun hadde ikke noe fredelig utrykk på ansiktet, i det hele tatt.

Så hun må ha hatt det forfærdelig, de siste dagene, som passerte, (kanskje en 4-5 dager), siden vi besøkte henne på sykehuset, like etter at vi fikk høre at hun nok ikke hadde så lenge igjen.

Men jeg syntes det så ut som at noen hadde tullet med henne, og torturert henne, på en måte som gjorde at hun så 60 år eldre ut, på noen få dager, og med et forpint uttrykk, på ansiktet.

Så jeg fikk nesten sjokk.

Jeg prøvde å få kontakt med søstra mi, som stod i det samme rommet, for å kommunisere med henne om det her.

Men hun bare stod der på en fjern, nesten avvisende måte, på en måte som virket som at hun ikke var motagelig, for kommunikasjon.

Men men.

Så ble muttern kremert i Moss Krematorium, noen dager senere.

Det var vel bestemor Ingeborg, og tante Ellen, som ordnet mye av dette.

Men søstra mi, og onkel Martin, ordnet også en del.

Uten at jeg vet nøyaktig hvem som ordnet hva.

Men bestemor Ingeborg, ordnet en sammenkomst, på Hennie Onstad kunstsenter, mener jeg det var, etter kremasjonen, heter det vel.

Men men.

Hva som skjedde i forkant av kremasjonen, er et kapitell for seg selv.

Vi var ute i god tid.

Jeg kjørte Ford Sierraen, og søstra mi Pia, og broren vår, (halvbroren, vi har samme mor), Axel (Thomassen, fra Oslo), satt på.

Søstra mi sa vi måtte kjøpe blomster, så vi kjøpte tre roser i en blomsterforretning, i Moss.

Vi hadde fremdeles god tid, over en time, til begravelsen, eller kremasjonen da.

For søstra mi, Pia Ribsskog, eller Pia Charlotte Ribsskog, som hun vel kaller seg nå, at hun nå også bruker mellomnavnet, så det ut som, på handicapforbundets websider, hvor hun jobber, er det vel.

Hun hadde fått veibeskrivelse, av onkel Martin.

Så hun skulle forklare veien.

Men hun bare rota, og forstod ikke veibeskrivelsen, som onkel Martin hadde gitt henne, i det hele tatt.

Så vi ble kjørende rundt, i området rundt Moss der, i en times tid.

Uten å være i nærheten, av å finne Moss Krematorium da.

Jeg spurte en del folk, men de sa ikke riktig vei.

De virka oppskaket, av å se meg, og ‘gura’, mer eller mindre, og klarte ikke å snakke omtrent, langt mindre forklare veien til krematoriumet.

Så det var som et mareritt omtrent.

Men, så havnet vi inne i Moss, igjen.

Jeg husker, da jeg og faren min, og Christell og Haldis, kjørte til Stavanger, i 1981, eller noe, for å besøke søsteren og svogeren til Haldis der.

De bodde ut mot Sola der.

Så fant ikke faren min veien.

Vi kjørte i en stor amerikaner han hadde.

En varebil, 5 meter lang, Ford Lincoln Continental, var det vel.

Jeg måtte ligge bakerts, der hvor varene pleide å ligge.

Christell satt vel i baksetet.

Og fattern og Haldis forrerst da.

Jeg var vel sånn 11 år kanskje.

Sommeren det året jeg fyllte 11 år, var det vel.

For jeg mener å huske, at vi bada, på Sola strand der.

Og de hadde skikkelige bølger der, ikke som i Drammensfjorden, for dette var nesten som åpent hav.

Men men.

Da fant ikke faren min fram til der søstra til Haldis bodde.

Så da betalte han en taxi, for å kjøre foran, til dit søstra til Haldis og mannen hennes, bodde, ut mot Sola der.

Jeg tror det var tante Leta, eller tante Lete, eller noe, som hun ble kalt.

Og onkel Per.

Noe sånt.

Hvis ikke det var de, (onkelen og tanta til Christell), som bodde i Bergen da, det er mulig, Christell hadde også en onkel og tante der, som jeg og søstra mi traff i hvertfall en gang, i det gamle bedehuset, i Rødgata i Drammen, i et familieselskap, som jeg måtte være med på, som jeg ikke ble forklart hva var i anledning av, høsten 89, var det vel.

Og Christell var vel ikke med, men jeg og søstra mi, og onkelen og tanta til Christell, fra Bergen, som drev butikk, dem var vel med.

Jeg hadde hatt noen andre slektningen til Haldis, boende i leiligheten min, i Leirfaret.

De hadde blitt plasert i vannsenga, i det gamle rommet til faren min, (som han aldri hadde brukt, for han sov alltid nede hos Haldis), som jeg hadde overtatt.

Så måtte jeg ligge i en vanlig seng, på mitt gamle rom da.

Men men.

Og de stakk hull på vannsenga.

Og jeg ble stressa for Haldis og faren min, de dreiv å kokte noe suppe, på kjøkkenet mitt, så de fløy opp og ned fra Haldis da, noe de aldri pleide å gjøre.

Så jeg gikk nesten inn i sjokk, eller noe, siden huset mitt var invadert, vil jeg si, så jeg orka ikke å gå på jobb, den lørdagen, på CC Storkjøp.

Og da kom jeg til å nevne det, at jeg hadde ringt CC, og sagt at jeg var syk, (noe som ikke var langt fra sannheten i det hele tatt, grunnet denne herjingen, til Haldis & Co.).

Og det skjedde bare en gang, (eller to ganger var det kanskje, og jeg kom vel også en gang en god del timer for sent, pga. forsoving, når jeg lå over hos ei venninne til søstra mi, Cecilie Hyde, i Svelvik, i 1990, da hu Cecilie sa, at bestemora hennes, skulle vekke meg, men at dette ikke skjedde, før farmora mi, Ågot, ringte fra Sand, hvor hun hadde blitt oppringt av noen.), at jeg ringte å sa jeg var syk, når jeg ikke var det, mener jeg å huske.

Enda jeg var bare 18, og russ osv., og tok ikke jobben så alvorlig, for det var bare en ekstrajobb, ved siden av skolen.

Så skolen var første prioritet da.

Men han butikkonkelen til Christell, fra Bergen, han likte ikke dette, at jeg hadde ringt CC, og sagt jeg var syk.

Så han forrandret nok mening om meg, til det mer negative, da han hørte dette.

Men nå tror jeg ikke at han helt skjønte hele bildet, med dette fremmede paret, i dobbeltsenga, på rommet som da var mitt.

At de lagde hull i vannsenga.

Og at jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, hvor det vel var litt kaldt og i en ikke så god seng osv.

(Jeg var ganske bortskjemt og ganske snobbete, for jeg hadde jo da hatt en egen leilighet, og også masse lommepenger, siden jeg var ni år, altså fra 1980, og dette var i 1988, altså etter at jeg hadde bodd i min egen leilighet, i åtte år.

Så jeg var nok litt mer bortskjemt, enn vanlige ungdommer.

Og jeg var også vant til å ha det fritt, med at jeg skulka kanskje skolen, en gang i uka, eller noe, uten at noen sa noe.

Jeg ble ganske mye mobba, så jeg trengte litt ekstra avbrekk, fra skolen osv.

Så om jeg ble borte to dager, på et år, fra CC Storkjøp, så var ikke det så værst, til å være meg, for jeg hadde veldige dårlige vaner, når det gjaldt fravær, fra skolen.

Så sånn var det).

Så jeg var ikke helt meg selv da.

Også pga. suppekokinga, og flyinga, og stressinga, til faren min, og Haldis.

Og jeg var også beordret, å være med på dette, noe, for meg i hvertfall, obskure familieselskapet, som Haldis og faren min hadde, i leiligheten til Jan, i det gamle bedehuset, eller filadelfia, eller hva det var, i Rødgata i Drammen.

Menighetshus, heter det kanskje.

Noe sånt.

Men men.

Så jeg var ikke helt meg selv den dagen der nei.

Men men.

Jo, så jeg gjorde det samme i Moss.

Jeg parkerte bilen, i Moss Sentrum, og fant drosjestasjonen.

Så fikk jeg en drosje til å kjøre foran oss, til Moss Krematorium da.

Og drosjene, de så at jeg var i dress, og hørte vel at jeg ikke var fra Moss, så de skjønte situasjonen, med en gang.

Så en drosjesjåfør, kjørte foran oss, til Moss Krematorium da.

Og skulle ikke engang ha betalt.

Han bare vinka, at her var det, og fortsatte å kjøre.

Så det må jeg si, at det var veldig bra gjort, av drosjene i Moss.

Så det skal si fra til hu kusina mi, i Moss, er det vel hun bor, Heidi, som er på Facebook-sida mi, og som er på jorden rundt reise nå.

At det var bra av drosjene i Moss, for han som hun er gift med.

En som jeg ikke husker navnet på nå, men som nok helt sikkert har et eller annet navn.

Han jobber nemlig som drosjesjafør i Moss.

Så det skal jeg si fra ordentlig om, en gang, hvis jeg får sjangsen til det, at det var skikkelig bra gjort av dem.

Så sånn var det.

Men hva søstra mi dreiv med.

Hu og Martin er jo så surrete og skrullete, så de har jo ikke iq nok til å komme seg gjennom hverdagen på en ordentlig måte.

Eller hvordan man skal forklare det.

Så de må være forstyrrede, eller totalt hjernedøde nesten.

I hvertfall en av de.

Søstra mi, fortalte meg jo, at hun visste veien til Moss Krematorium.

Men hun var jo helt som om hun var et annet sted.

Og visste jo ikke veien, i det hele tatt.

Så hun søstra mi, hun vil jeg advare mot.

For da blir hun bare fjern, og later som at dette ikke er noe som hun kan stilles til ansvar for.

Så hun er ikke sånn at man kan stole på henne, når hun lover noe, eller sier noe.

For hun tar ikke ansvaret, som da, når hun sa hun visste veien, men ikke visste det likevel.

Hun sier ikke unnskyld, eller noe, i sånne situasjoner.

Hun er vel kanskje litt forstyrra, eller kanskje nesten litt hjernedød, vil jeg si.

En av de.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men helt normal er hun nok ikke, når hun oppfører seg sånn.

Så sånn er det.

Så var kusina vår, fra Sveits, Rahel Savoldelli, dattra til tanta vår, søstra til muttern, Ellen, der.

Rahel, hun klappa meg på skuldern, for å trøste meg da.

Så gikk vi inn i krematoriumet.

Jeg åpnet døra da.

Siden jeg var den elste sønnen, så skulle jeg vel det da kanskje.

Noe sånt.

Det virka som at Rahel ville at jeg skulle gå inn døra der først, ihvertfall.

Så om det var noe dem hadde planlagt, at hun skulle få meg til å gå inn først da.

Noe sånt.

Men men.

Så satt jeg meg på venstre side der, og alle de andre i familien, satte seg på venstre side der.

Men Rahel satt seg på høyre side, av en eller annen grunn.

(Nå kjenner ikke jeg til sånne kirketing så særlig, så jeg vet ikke om det betyr noe, i det hele tatt, at hun satt seg på andre siden av midtgangen der, i kirken, og kjeda seg, og gjespa vel også vel, tror jeg.

Men hun er sånn teaterskuespillerinne, i Berlin, så hun er kanskje litt spesiell, pga. det.

Det er mulig.

Og hun har gått på noe Steinerskole og sånn, så det er mulig folk blir litt eksentrikere da, eller noe, det er mulig.

Jeg kjenner ikke så mye til det Steinerskole-opplegget heller.

Annet enn at da jeg bodde noen uker i London, etter at jeg flyttet fra Sunderland, i 2005, så prøvde jeg å finne et sted der, å slappe av, hvor det ikke var så mye folk.

Og i Hyde Park, så fant jeg en benk, som man kunne sitte på og prøve å roe seg ned litt på.

Det var mye folk i London, naturlig nok.

Og den benken var dedikert til Rudolf Steiner, grunnleggeren av Steinerskolen, som pleide å sitte på den benken, i Hyde Park, stod det.

Men annet enn det, så kjenner jeg ikke så mye til det Steinerskole-opplegget.

Så sånn er det).

Men men.

Og også iår, så har jeg hatt noe problemer, med Sykehuset i Østfold.

Sykehuset i Moss, er en underavdeling, av sykehuset i Fredrikstad.

Så hvis man ønsker å ringe sykehuset i Moss, så må man ringe til sykehuset i Fredrikstad, så setter de en over, til en person, på sykehuset i Moss.

Ikke til et sentralbord, i Moss, men til en telefon, i Moss.

Så sentralbordet, for sykehuset i Moss, ligger i Fredrikstad.

Så det ble mye surr, hvis man ville prate med noen i Moss, for de i Fredrikstad, de bare satte en over til en person, på sykehuset der, og det var vanskelig å skjønne hvem man ble satt til å prate med osv.

Så det var litt som noe Kafka kunne ha diktet opp.

F.eks., i Vestfold, så er det det samme systemet.

Med Sykehuset i Larvik, og Sykehuset i Tønsberg.

At Sykehuset i Tønsberg, er hovedsykehuset, og at Sykehuset i Larvik, er kun et lokalt sykehus.

Men i Vestfold, så har det lokale sykehuset, i Larvik, eget sentralbord.

Så da kan man bare ringe sykehuset i Larvik direkte.

Man trenger ikke ringe først til Tønsberg.

Men i Østfold, så er ikke dette mulig.

Det virker som at sykehuset i Moss, ikke har et eget telefonnummer.

Jeg spurte i Fredrikstad, om dette, men fikk ikke noe telefonnummer, til sykehuset i Moss.

Og jeg ringte også Moss kommune, og spurte de, om telefonnummeret, til sykehuset i Moss.

Og jeg ble da gitt telefonnummeret, til, nettopp, sentralbordet i Fredrikstad.

Så det har vært uoversiktelig, vil jeg si, for meg, å prøve å finne ut, om moren min døde av kreft, eller av selvmord, som fastlegen min, i Helgeroa, (som kjenner mormoren min Ingeborg, og onkelen min Martin), synes å mene, fra hva jeg har sett han skrive.

Så jeg vil si at dette systemet, som Sykehuset i Østfold har, med at Sykehuset i Moss, har sentralbord i Fredrikstad.

Det er en uting, som skaper kaos, for folk som prøver å ringe, for å få prate med riktig medarbeider, ved sykehuset i Moss.

Så her kan de skjule forskjellige ting, for folk som ringer, pga. denne byråkratiske løsningen, vil jeg tippe.

Men folk sier kanskje, at neida Erik, nå har det nok klikka for deg, det er vel ikke noe tull med Sykehuset i Østfold, det skjønner alle, at sykehus-folk, de er som Florence Nightingale osv. de, så de er fine.

Ja, det tror kanskje folk.

Og vi nordmenn, vi blir flasket opp med, og får hele tiden høre, at Norge er verdens beste land.

Men se hva de sykehus-folka, i Østfold, har holdt på med.

De har hatt julebord, på likhuset!

Da skjønner vel alle, håper jeg, at disse folka nok ikke kan være særlig normale, men nok er troendes til litt av hvert, og at man nok egentlig burde prøve å holde seg litt unna disse syke sykehus-folka, eller hva man skal kalle dem.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Her er mer om det julebordet, som ble arrangert på likhuset, ved sykehuset i Fredrikstad:

Festet på likhuset

Obduksjonsbenken ble dekket med hvit duk, øl og stearinlys. På kvelden var det duket for julebord – ved Sykehuset Østfold i Fredrikstad.

Ledelsen ved sykehuset har forsøkt å holde hendelsen hemmelig, skriver VG.

Patologene og andre som har obduksjonssalen som arbeidsplass, skal ha vært helt uvitende til hva portører og andre bedrev denne spesielle kvelden.

– Vi ser alvorlig på hendelsen. Dette er ikke akseptabelt, sier informasjonsdirektør Trond Degnes ved sykehuset til avisen.

Sykehuset bekrefter hendelsen og beskriver den slik: I forbindelse med en juletilstelning utenfor sykehuset i desember ble det avholdt selskapelig aktivitet i sykehusets obduksjonsrom.

Internt ved sykehuset var det mandag denne uken et oppvaskmøte. Ingen vil si noe om hvilke konsekvenser festen får for deltakerne.

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article545089.ece

PS 2.

Kanskje det var flere enn meg, som hadde en bestefar, som ikke likte å gå til legen.

Kan det ha vært en grunn for det, eller var han bare litt som en raring, som man kanskje trodde?