johncons

Stikkord: Muhammed (kunde Rimi Bjørndal)

  • Min Bok 5 – Kapittel 257: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXX

    En gang, et par år før årtusenskiftet, (må det vel ha vært).

    Så dro David Hjort, (og noen av kameratene hans), meg med på Valentinos, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som var rart, (husker jeg).

    Det var at ihvertfall en av dørvaktene der, (på Valentinos), var fra Bjørndal.

    Dette var en innvandrer-ungdom, som var litt mørk i huden, (husker jeg).

    Så han var vel fra midt-Østen, (eller noe sånt), tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg advarte mot han Valentinos-dørvakten, og en neger vel, (muligens han som het Muhammed og som seinere sa at han hadde blitt skutt i beinet, på den tida jeg jobba der, som låseansvarlig, fra 2002 til 2003), på et personalmøte, på Rimi Bjørndal, (på den tida jeg jobba der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998).

    (Siden disse to hadde stjålet.

    Eller hadde gjort noe annet, som gjorde at de ikke lenger fikk lov til å handle, på Rimi Bjørndal, da).

    Og da sa jeg, (på det personalmøtet), at han ene var fra Afrika og at han andre var fra Asia, (husker jeg).

    Men da mente Vanja Bergersen, (som var adoptert fra Korea vel), at han Valentinos-dørvakten ikke var fra Asia, da.

    Men det er forskjell på Midt-Østen og Det Fjerne Østen, (som vel Vanja Bergersen er fra), mener jeg.

    (Selv om jeg ikke sa det, på dette personalmøtet.

    Jeg ble bare litt paff, vel.

    (Da hu Vanja Bergersen protesterte, mener jeg).

    For jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det om Midt-Østen og Det Fjerne Østen (på den her tida), da).

    Men Midt-Østen ligger jo også i Asia, liksom.

    Mener jeg å huske, (fra geografi-timene osv.), ihvertfall.

    Selv om det kanskje hadde vært riktigere, å gitt han Valentinos-dørvakten signalementet ‘orientalsk’, ‘østlig’ eller ‘mongolsk’, (eller noe lignende).

    Det er mulig.

    Men jeg var ikke så vant til å gi signalement, (på mørkhudede), da.

    Så jeg sa bare: ‘En fra Afrika og en fra Asia’, da.

    (Noe sånt).

    Jeg kunne jo ha sagt at det var en neger og en svarting, for eksempel.

    Men jeg prøvde vel kanskje å være litt politisk korrekt, (eller hva man skal kalle det), da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde jo også en søster, (nemlig Pia).

    Som hadde sagt til meg det, mens vi bodde på Ungbo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    At negre ikke likte å bli kalt negre.

    Men at de ville bli kalt ‘afrikanere’, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg sa ‘en fra Afrika’, og ikke ‘en neger’, da.

    (Som kanskje var vanligere å si, på den her tida).

    Og når jeg først sa ‘en fra Afrika’, om negeren.

    Så ble det vel bare til det, at jeg også sa ‘en fra Asia’, om han østlige, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg prøvde å få han Valentinos-dørvakten, til å gå ut av butikken, (må det vel ha vært).

    (Siden han var ‘bannlyst’, fra å handle der, da).

    Så ble det mer eller mindre slåsskamp, mellom han Valentinos-dørvakten og meg.

    (Like ved der fruktdisken var, på Rimi Bjørndal, på den her tida).

    For han Valentinos-dørvakten fløy på meg, og reiv i Rimi-skjorta mi, (eller noe lignende), sånn at den gikk ut av buksa, (husker jeg).

    (Sånn at jeg liksom måtte trykke skjorta ned i buksa igjen da, husker jeg).

    Dette var vel rundt 1997 en gang, tror jeg.

    Og jeg måtte ringe politiet, (husker jeg), for han Valentinos-dørvakten.

    (Som var der sammen med noen kamerater, vel).

    Han nekta å gå ut av butikken, da.

    (Sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Men politiet brukte lang tid, på å komme seg til butikken, fra politistasjonen, på Manglerud.

    (Det tar egentlig bare cirka ti minutter, å kjøre, fra Manglerud til Bjørndal.

    Og det tar sikkert enda kortere tid, med politisirener.

    Men disse politifolka, de brukte kanskje en time, (eller noe lignende), på å komme seg til Bjørndal, da.

    Så når de dukka opp, så var situasjonen liksom normalisert.

    Disse innvandrerne hadde gått ut av butikken, for lenge sida.

    Og jeg hadde fortsatt på den vanlige jobbinga, da.

    Og jeg hadde vel ikke så lyst til å kaste bort mer tid, på dette.

    Så jeg så bare til politiet, at de bare kunne glemme det, da.

    (Noe sånt).

    Siden at disse ungdommene jo hadde forlatt butikken.

    Og siden at jeg kanskje hadde vært litt brysk mot dem.

    Når jeg skulle hive dem ut.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det må vel ha vært assisterende butikksjef Irene Ottesen, som hadde fortalt meg det, at disse to kara, (han afrikaneren og han Valentinos-dørvakten), var bannlyst, da.

    (Noe sånt).

    Men det ble til at det var jeg, som informerte de andre ansatte om dette, (at disse to nevnte utlendingene var bannlyst), på det nevnte personalmøtet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra inne på Valentinos der.

    (Denne kvelden).

    Så husker jeg det.

    At David Hjort sin kamerat Bjørn Erik.

    (Han som jobba på Elkjøp Storo.

    Ihvertfall ifølge David Hjort).

    Han begynte å ‘bable’ om det.

    (Av en eller annen grunn).

    At det var greit å sjekke opp søtten år gamle damer.

    Hvis det bare var for å ha sex med dem.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han begynte å bable, om det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 150: Mer fra HiO IU og Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på ingeniørhøyskolen, at Dag Anders Rougseth aka. Dagga der, plutselig en dag.

    (Høsten 2003, tror jeg det må ha vært).

    Begynte å ‘bable’ om, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at alle i Oslo-politiet, var ‘fra Toten’.

    Noe han sa på en slags Toten-dialekt da, (må det vel ha vært).

    (Av en eller annen grunn).

    Denne bablinga, til Dagga, om ‘Toten-purker’.

    Den satt meg litt ut.

    Så jeg ble vel bare paff, og sa vel ikke noe selv, da han Dagga begynte med den her kryptiske bablinga si.

    For dette var liksom som noe helt utafor sammenhengen, (syntes jeg), da.

    Hvorfor begynte Dagga å nevne det her, liksom?

    Var det noe galt, som foregikk, som lettlurte Toten-purker aldri kom til å skjønne noe av?

    Var det noe Dagga tulla om her, som han bare ville si ‘A’, men ikke ‘B’, om?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var en farget kunde, (i 20-åra vel), ved navn Muhammed, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig der, (husker jeg).

    Og dette var den samme Muhammed, som David Hjort hadde ment om, at var med på et stort tobakkstyveri, på Rimi Bjørndal.

    På den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef der, (nemlig fra 1996 til 1998), da.

    (For han Muhammed, han hadde da stått og hengt, ved frukt-avdelinga.

    I mange minutter, den siste timen, (var det vel), en lørdag, som jeg hadde jobbvakt, (husker jeg).

    Og den siste timen, på Rimi Bjørndal, på lørdager.

    Den timen er veldig travel, da.

    Så jeg kunne liksom ikke fokusere på han Muhammed, hele tida, da.

    Og finne ut hvorfor han hang i frukta, (like ved en alarm-sensor, som ble satt ut av spill, ved at den ble sprayet over, med noe slags lakk, vel).

    For det var så mye annet som heftet meg, da.

    Og da David Hjort ringte og vekte meg, mandagen etter.

    Så bare sa jeg ‘nei’, da David Hjort mente at han Muhammed hadde vært med på det her ranet, da.

    For jeg hadde jo ikke noe bevis for det, liksom.

    (For det kunne jo ha vært noe lureri og, tenkte jeg kanskje.

    Og David Hjort, han hadde fortalt meg det.

    Like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    At han pleide å ha mange kriminelle kamerater, osv.

    Så jeg syntes kanskje det ble litt rart, at David Hjort, som hadde mer eller mindre vært kriminell selv, ringte meg om det her, da).

    Og jeg likte ikke å bli veket på den måten heller, av en hysterisk David Hjort, (må man vel si at han var).

    Så jeg prøvde vel å roe det ned, da.

    For hvorfor ringte David Hjort meg om dette, liksom?

    Han var jo ikke noe sjef, (eller noe), på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hun Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), hun kjente han ‘kunde-Muhammed’ da, (husker jeg).

    (Altså ikke broren hennes Muhammed, men en annen Muhammed, da).

    Og det ble også til at jeg vekslet noen ord, med han kunde-Muhammed, noen ganger da, (husker jeg).

    For leder-kollega Fredrick og jeg.

    Vi hadde møtt han Muhammed, på T-banen, ned til sentrum, en gang, da.

    (Så han Fredrick må vel muligens ha kjent han kunde-Muhammed, da.

    Siden vi satt liksom i en gruppe med han, på T-banen, på vei ned til sentrum, da.

    For jeg kjente ikke egentlig han kunde-Muhammed, da.

    Så det hadde nok ikke vært naturlig for oss, å sitte sammen på T-banen, hvis ikke han Fredrick hadde vært der, da.

    For å si det sånn.

    Så kunde-Muhammed og jeg, vi kjente hverandre, gjennom han lederkollega-Fredrick, da.

    For å få med om det).

    Og da hadde han Muhammed prata om, at han hadde tenkt å flytte til London, (eller noe sånt), da.

    (For han var arbeidsledig, men kjente noen folk som bodde i London, da.

    Noe sånt).

    Og seinere, så spurte jeg han Muhammed, om han hadde vært i London, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte vel han Muhammed ved å spørre meg et spørsmål om en tilbudsplakat, som hang på veggen, i kassaområdet, på Rimi Bjørndal, da.

    Noe sånt.

    (Så dette må vel ha vært mens jeg dreiv og stengte butikken da, antagelig.

    Og etter at han kunde-Muhammed hadde preika med hu Songül, i posten, vel.

    Noe sånt).

    Så han kunde-Muhammed, han svarte ikke alltid klart på det jeg spurte han om, da.

    (For å si det sånn).

    Og en gang, (når han var og handla, på Rimi Bjørndal).

    (Og jeg også stod i kassaområdet der.

    Og han vel også prata med hu Songül, i posten, først).

    Så spurte jeg han kunde-Muhammed, om hvorfor han gikk på krykker da, (eller noe sånt).

    Og da svarte han kunde-Muhammed, at han hadde ‘blitt skutt’ da, (husker jeg).

    Så Bjørndal var nesten litt som New York da, (kan man vel kanskje si).

    Siden folk ble skutt der, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.