Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Klage/Fwd: Anmeldelse/Fwd: Mer informasjon om rapporten din.
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> 21. august 2025 kl. 01:39
Til: post <post@spesialenheten.no>
Kopi: post <post@finkn.no>, Sfovpost <sfovpost@statsforvalteren.no>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, HRW UK <hrwuk@hrw.org>, postmottak@sivilombudet.no, Akademikerforbundet <post@akademikerforbundet.no>, Politikk Høyre <politikk@hoyre.no>, report@phishing.gov.uk, Phso Enquiries <phso.enquiries@ombudsman.org.uk>, 200018144 <epost@nito.no>, post@unio.no, post@hk.no, Post <post@forbrukerradet.no>, "inger.lise.blyverket" <inger.lise.blyverket@forbrukerradet.no>, lisa.eian@elden.no, Postmottak <postmottak@forbrukertilsynet.no>, postmottak@dfd.dep.no, mail@retshjaelpen.dk, h.bleken@haavind.no, goa@gjeld.org, Postkasse <postkasse@datatilsynet.no>
Hei,
nå har jeg hatt nok av det helvetes tullet fra politiet.
I dag så fikk jeg et brev, fra politiet igjen.
Og det gir ingen helvetes mening.
Det er som de tre forrige brevene.
Jeg har (de siste par årene) nå fått fire uforståelige brev (anmeldelser) fra Oslo-politiet.
De sier at jeg har gjort noe galt, i et strøk i Maridalsveien (en frisør-salong) hvor jeg aldri har vært.
(Jeg veit hvor Maridalsveien er.
Den bytter på en strekning navn til Uelands gate.
Hvor min onde stemor Haldis hadde en leilighet, som jeg bodde i, mine første to uker som NHI-student, høsten 1989 ('Ulvetrappene' kalles det visst der, eller 'Ila-kompekset').
Men jeg tror aldri at jeg har vært så langt opp i Maridalsveien, som der jeg liksom skulle ha gjort noe galt.
Og jeg har langt mindre gjort noe tull, i en frisørsalong der, som heter m&m's.
Men jeg har solgt m&m's fra min nettbutikk Posegodt (som jeg drev (fra 2010 til 2014) mens jeg bodde i England).
Og så har muligens en utenlandsk politidame blanda dette.
For jeg har hørt at politiet har kvotert inn masse somaliske hijab-damer, som får jobb i politiet, selv om de ikke klarer å ta en eneste armheving.
Og min yngre søster Pia har en mulatt-unge (Daniel) med en somalier (som min søster kalte Keyton, eller hvordan det nå skrives).
Så dette må ha vært noe med ei forvirra neger-dame fra Somalia (har jeg tenkt).
Noe sånt.
Og det andre brevet var om at VG hadde anmeldt meg.
Det gir ingen mening for meg.
Jeg har klagd på disse to anmeldelsene til Spesialenheten.
Men dere har ikke greiet ut om hva denne 'russiske' svadaen til Oslo-politiet skal bety.
(Brevene til meg er skrevet på et slags kryptisk byråkrat-språk, som er umulig å skjønne noe særlig av.
Og dette er også fullstendig åndssvakt.
Som forklart overfor).
Så det at Spesialenheten i Hamar, ikke forklarer hva de åndssvake politidamene i Oslo-politiet driver med.
Det synes jeg at blir som noe styggdom.
For det er umulig for meg å skjønne noe særlig, av de ordknappe brevene/anmeldelsene deres, som er skrevet på en slags 'russisk' versjon av norsk (eller hva man skal kalle det).
Skjerpings!
Den tredje saken var at jeg hadde sendt en Facebook-melding til dattera til min tidligere plageånd Laila fra Larvik (som døde for noen år siden, av narkotika-misbruk, eller noe).
Og så sendte jeg en kondolanse til dattera.
Og så fikk jeg politiet på døra.
Jeg hadde fått besøksforbud mot denne personen.
Men jeg har jo aldri møtt mennesket.
Og så får jeg altså besøksforbud (levert av to politifolk, som minna om to Jysk-ansatte (hos Jysk Sandvika) som nekta meg å handle salongbord, selv om det stod på en rekvisisjon fra Nav, i 2018).
Dette gir heller ikke noe mening.
Menes det kontakt-forbud?
Her skriver politiet igjen dårlig/uforståelig/upresis norsk, på en måte som er en skam, mener jeg.
Faen ta dette.
Dette minner om mangel på respekt for borgerne, at det ikke er mulig å skjønne en dritt av brevene fra politiet.
Og det er også sånn, at på Facebook, så kan man trykke på et eller annet, og så blokkerer man den og den personen.
Så hva er greia, liksom.
Kunne hu ikke bare blokkert meg på Facebook?
Her dramatiserer politiet i mente, vil jeg si.
Og hva er konsekvensene for meg?
Folk sier vel at jeg er kriminell.
Og at jeg får vel dette på rullebladet.
Og jeg har egentlig planer om å emigrere til Canada, for eksempel.
Men det kan jeg vel glemme nå.
Etter dette 'fishy'-greiene fra Oslo-politiet.
Som er en fjær som har blitt til fem høns.
Vil jeg si.
Jeg er 55 år, og har aldri hatt noe besøksforbud, eller noe lignende, mot meg før.
Jeg har en høyskolekandidat-grad i IT, jeg har jobbet som Rimi-butikksjef og jeg ble valgt ut til å være med i støtte-området (en forløper til Derby) i HV, i 1996.
Og jeg prøver egentlig å få noe ut av livet mitt.
Men politiet nekter å etterforske et mordforsøk mot meg, på Løvås gård i Kvelde (nå eiet av min mors yngre bror Martin) i 2005.
Og det er bare forbokstaven.
Og jeg blir ranet av mine slektninger (som muligens er etterkommere av noen røvere i Rollag) i arvesak etter arvesak.
Og jeg har også saker mot Nav og rettferdsvederlagnemnda (i forbindelse med en omsorgssvikt-sak (som jeg har drevet med i snart 20 år nå) mot min far (kjent som Drammens-raggaren, selv om det er jeg som er født i Drammen)).
Og nå dette tulle-brevet, som jeg vedlegger.
Det er nå snart ikke en hel dør igjen i leiligheten her.
For jeg må liksom få ut min frustrasjon (over dette åndssvake tullet fra politiet) på en måte.
Og nå så skjedde også det (når jeg kom hjem fra en handle/ærend-runde og samtidig tok inn posten) at jeg klarte å sparke istykker en gammel panel-ovn (med mine Doc Martens-sko) på kjøkkenet (en panelovn som det er 50 år gammel inngrodd møkk på (jeg leier av Bærum kommune, og er sosialklient for tida)).
Så dette tullet ønsker jeg erstatning for.
Sånn at jeg kan flytte fra denne tulle-leiligheten (som også har et lik i varmvanns-berederen, kan det virke som (for det er alt for lite varmtvann (og sikringene går hele tida, hvis jeg sett på vaskemaskinen og komfyren samtidig).
Jeg klandrer Leieboerforeningen som har nekta å tjene meg (som også er data-økonom fra handel og kontor, på Sande videregående (blant annet) hvor en gutt (som vel het Nilsen) ble overkjørt av traktor nylig) i snart 20 år nå.
Og disse (Leieboerforeningen) er visst naboer med politihuset på Grønland (hvis jeg har forstått det riktig).
(Og min danske tipptippoldefar Carl Petter Holbøel var inspektør for Grønland, i sin tid.
Så det er kanskje derfor at politiet har lagt meg for hat.
Hva vet jeg).
Og jeg har også sendt Spesialenheten kjempemange klager, i tida før deres tidligere leder Presthus døde.
Og om han hang seg, det veit jeg ikke.
Men han gjorde ihvertfall ikke jobben sin (vil jeg si).
Og heller ikke hans etterfølgere har gjort jobben sin (vil jeg si).
Jeg avtjente førstegangstjenesten i Elverum og de har visst et slags rivaleri-forhold til Hamar (som snakker Oslo-mål, og ikke like bredt som Elverum-folk, ifølge min tidligere medsoldat Stig Ragnhildsløkken, fra Elverum).
Så jeg vet ikke om dette fører til, at Hamar-folk ikke vil gjøre jobben sin.
Under min andre studietid (jeg slutte som Rimi-butikksjef i 2002, etter tull fra sjefene på hovedkontoret).
Så var det sånn, at på den første dagen min, på HiO IU (i Vika).
Så 'elga' Hamar-kjendisen Dag Anders 'Dagga' Rougseth (som var vokalist i bandet Autopulver) på meg.
Det var som at han hadde gått rundt der, og leita etter meg.
(Han var litt seint ute).
Og jeg var vant til å være butikk-leder (fra 1994 til 2004) så jeg bare la an en jovial tone (som om det var en underordnet, på Rimi).
Men så var det sånn, at på hver prøve (i to år) så måtte jeg gjøre bror-parten (må jeg si) mens Dagga skulle være leder (enda jeg hadde ti års leder-erfaring, fra Dagligvarebransjen).
Så det blir litt sånn Hamar meg her og Hamar meg der.
Og i noen av Rimi-butikkene jeg har jobba i.
Så hadde de tippekasser.
(Blant annet på Rimi Bjørndal, hvor hovedkontor-sjefene sendte meg, i 1996).
Og da måtte jeg lære meg tipping, og jeg ble etterhvert tippeansvarlig på Rimi Bjørndal (og seinere som butikksjef på Rimi Nylænde (og Rimi Langhus)).
Og da var det en korpulent Norsk Tipping-konsulent, som en gang sa (på den tida jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, noe jeg jobba som fra 1998 til 2000) at jeg så eldre ut enn da jeg jobba på Rimi Bjørndal (fra 1996 til 1998).
Dette sa han feite tippe-konsulenten til Rimi-distriktssjef Jan Graarud (fra Rakkestad vel) husker jeg.
Så her har Norsk Tipping (staten) lagt meg for hat (virker det som).
Tipping burde vært privatisert (som i England) vil jeg si.
Sånn at man slapp sånn stats-terror.
Staten sitter jo på kjempemange sider av bordet tilslutt.
De burde heller latt andre drive med 'bookmaking' og så heller hatt rollen som kontroll/regel-instans.
(Noe sånt).
Istedet for dette 'Sovjetstat-tullet'.
Og Norsk Tipping har holdt til i Hamar, i alle år.
Så jeg mistenker også samrøre her.
Hm.
Og min morfar Johannes Ribsskog var påtalefullmekting under landssvikeroppgjøret.
Og det var mot stor-nazisten Jørgen Viermyr.
Han var i Gestapo.
Og i forbindelse med at jeg har drevet med slektsforskning (om min morfar osv.).
Så fant jeg ut, at Hamar var en av Nasjonal Samling (Quisling) sine spesielle kommuner, under krigen.
Det var Hamar, Fredrikstad, Tromsø og en kommune til.
Disse fire kommunene skulle være spesielt nazistiske het det seg.
(Det var del av NS sitt 'kommune-program'.
Het det vel).
Så jeg lurer på om noe av denne nazismen fortsatt henger igjen i Hamar.
Siden at dere ikke gjør jobben deres (og dere har også slutta å svare meg).
Og jeg har også lest (i media) at politiet for noen få år siden, drev med noe som het: 'Knulle-torsdag'.
Så jeg lurer på om de politidamene som tuller med meg, har vært med på dette 'russiske' pervo-greiene, som politiet visst hadde innført som noe en slags tradisjon (at alle politi-skole-elevene (og lærerne) knulla med hverandre (som i Nils Klims underjordiske reise, til en slags apeplanet, skrevet av Holberg) hver torsdag.
Det er mulig, at de norske politidamene, kan ha blitt mer eller mindre sinnsyke, når dette (med knulletorsdag) kom ut i pressen (har jeg tenkt).
Og så produserer de en haug av absurde anmeldelser, på en slags mannevond 'woke-måte' (eller noe lignende).
Dette må jeg klage på.
Dette kan også være Putins lakeier, mistenker jeg.
Det stedet jeg er fra (Berger sør for Drammen) er sånn, at det på 70-tallet, visstnok var mange russiske spioner der (ifølge en Vi Menn-artikkel, hvor Thorleif Zachariasen (som var gift med min grandtante Ingeborg f. Mogan) uttalte seg om dette, at russerne lot som at de fiska, mens de egentlig spionerte på en Nato-kabel, som visst gikk under Drammensfjorden, på Sand/Berger).
Så her er det mye tull.
Så dette vil jeg har forklaring på.
Hva alt dette tullet skal bety.
Dette er terror (fra politiet) vil jeg si.
Skjerpings!
Erik Ribsskog
---------- Forwarded message --------
Fra: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: fre. 25. juli 2025 kl. 20:06
Subject: Anmeldelse/Fwd: Mer informasjon om rapporten din.
To: post <post@spesialenheten.no>
Cc: post <post@finkn.no>, Sfovpost <sfovpost@statsforvalteren.no>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, HRW UK <hrwuk@hrw.org>, <postmottak@sivilombudet.no>, Akademikerforbundet <post@akademikerforbundet.no>, Politikk Høyre <politikk@hoyre.no>, <report@phishing.gov.uk>, Phso Enquiries <phso.enquiries@ombudsman.org.uk>, 200018144 <epost@nito.no>, <post@unio.no>, <post@hk.no>, Post <post@forbrukerradet.no>, inger.lise.blyverket <inger.lise.blyverket@forbrukerradet.no>, <lisa.eian@elden.no>, Postmottak <postmottak@forbrukertilsynet.no>, <postmottak@dfd.dep.no>, <mail@retshjaelpen.dk>, <h.bleken@haavind.no>, <goa@gjeld.org>, Postkasse <postkasse@datatilsynet.no>
Hei,
jeg har tidligere sendt dere kjempemange klager på Oslo-politiet.
Derfor så sender jeg anmeldelse på Twitter/X og Laila Monica Nikolaisen til dere.
Laila Monica Nikolaisen er en tremenning av min yngre halvbror Axel Thomassen.
Og hu skriver mye ondskapsfullt om meg, på Twitter/X.
Hu skriver så stygge ting, at det må være snakk om kriminelle æreskrenkelser (vil jeg si).
Jeg vet ikke om hu skriver dette, for å være ondskapsfull eller om hu er forvirra.
(For det er noen nett-troll som skriver masse dritt, i mitt navn, på nettet.
Noe jeg har sendt mange hundre klager om, til Datatilsynet).
Og når jeg klager på dette til Twitter/X så gjør de ingenting (se mail-historie).
Så jeg anmelder de og.
Og jeg purrer også når det gjelder de tidligere klagene (flere ti-talls) som jeg har sendt dere (blant annet fra da jeg bodde i Liverpool sentrum, hvor jeg bodde fra 2005 til 2011).
Skjerpings!
Erik Ribsskog
---------- Forwarded message ---------
Fra: X <notify@x.com>
Date: ons. 23. juli 2025 kl. 22:28
Subject: Mer informasjon om rapporten din.
To: johncons web <eribsskog@gmail.com>
X
Hei,
Vi har gjennomgått opplysningene vi har tilgang til, og har funnet at NikolaisenLaila ikke har brutt sikkerhetsreglene. Det er kanskje ikke svaret du håpet på. Hvis den aktuelle kontoen bryter reglene i fremtiden, får du beskjed.
Du kan blokkere kontoen, noe som betyr at brukeren ikke kan følge deg, se innleggene dine eller sende deg meldinger.
Rapporter som denne hjelper oss med å håndheve reglene, så vi gjennomgår alltid både rapportene og hvordan vi håndhever reglene. Fortsett gjerne å sende flere rapporter hvis du oppdager noe som kan være brudd på reglene.
Her er en oppsummering av som ikke er lov på X ifølge sikkerhetsreglene.
Trussel om vold mot en person eller gruppe mennesker
Forherligelse av vold
Trakassering av noen eller å oppfordre andre til dette
Ønske om skade på noen
Fremming av vold eller trusler mot eller trakassering av andre på grunn av identiteten deres (f.eks. rase eller kjønn)
Fremming av eller oppfordring til selvmord eller selvskading
Bilder eller videoer som viser seksuell vold
Seksuell utnyttelse av barn
Trussel eller fremming av terrorisme eller voldelig ekstremisme
Vi er ikke perfekte, så hvis du mener vi har gjort en feil, kan du sende en rapport igjen.
Vennlig hilsen,
X
————————————————————————————
IMG_20250821_0001 paint.jpg
581K
Stikkord: Nato
-
Jeg sendte en e-post til Spesialenheten
-
Mer fra Gmail
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Permission to use En Hustavle translation.Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> 30. mars 2022 kl. 07:58Til: John Hokanson <jdhokanson07@ole.augie.edu>Kopi: terjedorumsgaard44@gmail.com, “tedoe@online.no” <tedoe@online.no>Hi,this was some years ago, but I think it must have been from the original poem, (the line you mentioned).‘Det er en smerte i livet’ would be: ‘It’s a pain in life’ or ‘There’s a pain in life’.(I guess).A ‘hustavle’ is a bit kitch to have, (I think).It’s something common people have, (on their wall), I guess.Possibly religious/protestant common people.(Something like that).I think the writer of the poem must have lost his mother or father recently, when he wrote the poem.And I think the writer wrote the poem, as a reminder to himself, to go on with his life, even if he was depressed, due to grief, (due to that he missed his mother/father).(Something like that).Regards,Erik RibsskogPS.Terje Dørumsgaard has been translating stuff for NATO, (according to his online CV).And he perhaps has a ‘hustavle’.So he perhaps knows what it’s called in English.ons. 30. mar. 2022 kl. 06:29 skrev John Hokanson <jdhokanson07@ole.augie.edu>:Thank you so much. I was not expecting to receive an answer so quickly. Just double checking with the first line of the second stanza is that an interpretation of the original poem “Det er en sorg i verden” or the replacement line in the song “Det er en smerter i livet”?Most translations I find are hardly perfect and are usually rough translations. For example, the English Grieg and Sibelius translations I found are often meant to be sung in the original score so you already lose some of the literal interpretation to make a pleasing, sung English poem.I was not expecting you to be related to Arne Dørumsgaard. Unfortunately I only read his English Wikipedia page, but he appears to have led a full and varied life way beyond his early talent for composing. I love the song, and I’ll wait for comments from Terje until The first of April before typing out the more literal translation.JohnSent from Mail for WindowsFrom: Erik RibsskogSent: Tuesday, March 29, 2022 10:32 PMTo: John HokansonCc: terjedorumsgaard44@gmail.comSubject: Re: Permission to use En Hustavle translation.Hi,that would be ok, I guess.I’m not that happy with the head-line, (I read the poem again now).A ‘hustavle’ is a text-embroidery that people used to have, on their lounge-walls, back in the days.But none of my parents had one, and neither did any of my grandparents.So the headline (the first line) should possibly be: A Law Of Living (A Text-Embroidery).(Something like that).And the fourth-last line should perhaps be: ‘Noone can for the rest of _their_ life’.This poem was musically arranged by my grandfather’s cousin Arne Dørumsgaard.I think that was why I had a go at it (like I write on the YouTube-page).Translating poems isn’t something I usually do, but if you can use it, then that’s ok, I guess.Regards,Erik RibsskogPS.I send a copy-mail to Arne Dørumsgaards son Terje (my mothers third-cousin), in case he has any comments.ons. 30. mar. 2022 kl. 02:55 skrev John Hokanson <jdhokanson07@ole.augie.edu>:Hello, Erik,I am from Minnesota and taking part in a Scandinavian songs voice competition. I am singing En Hustavle and really appreciated your translation from a Youtube recording of Tor Inge Sandvold 11 years ago.Would it be OK if I use your translation for the written program as long as I credit you appropriately?If not I understand. Otherwise, thank you for sharing the translation. It really helped me further connect to the beautiful poem and music while learning the song!Sincerely,John HokansonSent from Mail for Windows -
Da jeg kjøpte meg bredbånd og fasttelefon fra BT, i 2006, (for noen penger jeg fikk i arv etter min grandonkel Otto Bergstø), så stavet jeg navnet mitt, over mobil, (utafor landemerket Cunard Building, (hvor jeg jobbet for Randstad/Arvato), i Liverpool), og da forstod ikke hu britiske BT-dama, det fonetiske alfabetet som Nato bruker, (som jeg måtte lære meg under førstegangstjenesten), for britene har vel sitt eget fonetiske alfabet
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Acknowledgement (KMM28745442I24871L0KM)
-
Vann er ikke bare vann, (vil jeg si)
PS.
Noen nordmenn, vil ha det til, at vann er vann, liksom.
Men jeg husker, at min onkel Runar klagde på, (på begynnelsen av 80-tallet, (på Pepperstad, i forbindelse med et radio-program vel)), at man hadde brukt for mye fluor, (eller om det var klor eller kalk, eller noe lignende), i norsk drikkevann.
Og noen ganger, (her i Bærum), så får man tekstmeldinger, (fra kommunen), om at vannet ikke kan drikkes.
Og ei som het Janniche Fjellhaug, (fra irc og Bergen), hu sa til meg, rundt årtusenskiftet, at man burde ikke drikke vannet i springen.
(Av en eller annen grunn).
Og folk som slutter å drikke brus.
De klarer kanskje dette, hvis de har en flaske, med kildevann, å drikke istedet, (om kvelden).
For det vannet smaker kanskje, litt bedre, enn vannet i springen, da.
(For å si det sånn).
Og i utlandet, så er vann nesten, den nye brusen.
(Noe det blir mer og mer i Norge og.
Må man vel si).
Folk har favoritt-vann, som Isklar, Buxton, Evian, Highland Spring, osv., osv.
Og dette tror jeg at kommer mer og mer.
At folk heller drikker sitt favoritt-kildevann, (enn brus/vann fra springen).
Så her er Naturvernforbundet unyanserte, (vil jeg si).
Folk synes ikke at vann er vann.
De vet at det forskjeller når det gjelder ph-verdi og mineral-innhold, i vannet, osv.
Så de vil ofte ha sitt favoritt-vann.
(Selv om det koster mer penger).
Og da kan man ikke bare sammenligne med vann i springer.
Man må også sammenligne med brus/juice, (mener jeg).
For folk som har drukket masse brus hver dag, de går ofte over til kildevann, når de prøver å bli sunnere.
For de er vant med å kjøpe drikke, i butikken, da.
(For å si det sånn).
Og å si, at smaken av vannet i springen, kan konkurrere, mot Coca-Cola, osv.
Det vet jeg ikke om er helt riktig.
Men kildevann kan kanskje konkurrere, litt mer, (mot brus).
Og da begynner folk/nordmenn, (som man kanskje ikke kjenner så bra), å prate om vannet i springen.
(Når man handler kildevann, i butikken).
Når ‘cluet’ egentlig er brus.
(For å si det sånn).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Når jeg var i militæret.
Så fikk vi aldri flaskevann, (av Forsvaret).
Men vi fikk melke-kartonger.
Så da kan man jo kanskje si, at vi skulle ha fått melka, på mjølkespann.
(Og også i skoleklasser, osv.
Så kan man jo si dette.
For å spare miljøet).
Forsvaret var veldig flinke, når det gjaldt vann.
Vi fikk vann på containere, når vi var ute på øvelse.
(Når det bare var økter og ikke øvelse.
Så fikk vi ofte saft på containere.
Men på øvelsene gikk det mest i vann.
Sånn som jeg husker det).
Og på vinterøvelsen, så fikk vi ordre om, at vi skulle putte snø på vannflaskene våre, (som vi bar rundt halsen).
Sånn at vi ikke tæret for mye, på vann-reservene.
Så hvert tiende minutt kanskje, så bøyde man seg ned, og tok opp litt snø, som man la, i vannflaska.
(Noe sånt).
Så Forsvaret hadde ikke flaskevann, på pante-flasker.
Men vi hadde en ‘evighets-flaske’, som passet, i GRU-en vår, (det vil si grunnutrustningen, (ved siden av magasiner, bajonett og feltspade, osv.)).
Og den vannflaska ville vi bare ha vann i, (sånn som jeg husker det).
Vi måtte ihvertfall passe på å holde den ren.
Men nederst på vannflaska, så satt det, en slags grønn plast-kopp, (sånn som jeg husker det).
Og hvis vi fikk saft på øktene ute i skogen.
Så skyldte vi plast-koppen med vann fra vannflaska.
Og så fylte vi saft oppi koppen, (på et aller annet vis), da.
(Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Det var vel også sånn, at vi hadde, noen rare pulver-poser, (eller hva det var igjen), i en lomme, på felt-jakka.
Og det var for rense vann, i bekker/sølepytter, osv.
(I tilfelle det var det eneste vannet, som vi hadde mulighet til å få tak i.
I en krigs/nød-situasjon).
Så det norske forsvaret, er veldig opptatt av, at man skal drikke ‘hele tida’.
Men vi hadde jo en kantine, (drevet av Statens kantiner), hvor jeg ble satt til, (minst en gang), å fylle opp brus.
(Som en slags ekstra-oppgave.
Jeg var også uke-havende, (og en rekke ganger vakt-soldat), på Terningmoen).
Så det var sånn, at det gikk en del brus, på Terningmoen.
(For å si det sånn).
Og enda fler kjøpte vel brus fra brus-automater, (ved skolebygget var det vel brus-automat, hvis jeg ikke husker feil, og muligens også i velferds-bygget og/eller i vindfanget til kantina).
Og fra bensinstasjonen Bast, (like ved).
Så det er mulig, at Nato-soldatene, drikker kildevann, som Terningmoen-soldatene drakk brus, på 90-tallet.
(Noe sånt).
Det er også vanskelig, for noen soldater, (som er drillet i å gjøre ting sånn og sånn), å forandre vaner, på en enkelt øvelse.
De er kanskje vant til å gjøre ting, (som å få i seg nok væske), på en bestemt måte, (på øvelser/i felt).
(Og dette er kanskje yrkes-soldater.
Som går mye på rutine.
Og som er for ‘veteran-aktige’, til at man kan kommandere dem for mye, liksom.
Noe sånt).
Så Norge kan kanskje ikke forlange, av våre Nato-allierte, at de skal drikke vann sånn og sånn, i Norge.
(For å si det sånn).
For det viktigste her, er vel stridsevnen, til Nato, (må man vel si).
Så her vil man ikke ha masse regler, som kan hemme stridsdyktigheten.
For det med drikke/vann, er en veldig viktig bit, når det gjelder soldater/armeer sin strids-evne, (må jeg si, at vi lærte, i Forsvaret).
Så dette med hvordan man drikker vann, er ikke bare, en bagatell, for Nato.
(For å si det sånn).
Men det kan også ha, med stridsevnen, (til forsvarsalliansen), å gjøre, da.
(Må man vel si).
Og det kan muligens, nesten ha, med forsvarshemmeligheter å gjøre, osv.
(Hvis det er litt hemmelig, hvordan soldatene overlever, i felt, osv.
Eller hvordan man skal forklare det).
Så dette med drikkevann, er sensitive ting, for Nato/Forsvaret, (vil jeg si).
Og det skjønner kanskje ikke ei ‘husmor’, i Naturvernforbundet.
(Som aldri har sovet et døgn i knappetelt.
Må man vel anta).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Faren min sa også, (en gang mens jeg bodde i Leirfaret 4B, hvor jeg bodde fra 1981 til 1989).
At det fløyt en ‘dau elg’ rundt i Blindvannet.
Og Blindvannet er drikkevannskilden til Berger/Svelvik, (hvor jeg vokste opp), da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Jeg skrev ovenfor, at vi fikk melkekartonger, på øvelser, (med Forsvaret).
Og Forsvaret var også veldig flinke, med søppel.
Søppel skulle ligge, på et bestemt sted, i knappeteltet.
(Det var mat på en side, (av telt-inngangen).
Og så var det parafin, (til primusen), og søppel.
På den andre siden).
Og søpla ble samlet inn, (muligens av tropps-ass/assistent Øverland), sånn som jeg husker det.
Og så ble vel all søpla tatt med, tilbake til Terningmoen, (eller en annen leir), i troppens BV/beltevogn.
(Kjørt av en vernepliktig med navn Prestsveen, (fra Brumundal).
Mener jeg å huske).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Tyrkerhue
Det er kanskje sånn, at jeg, har fått tyrkerhue, til Adeler, (som drepte masse tyrkere, i krig, for Venezia).
(Siden at min mor og mormor arvet Adeler, liksom).
Og da er det kanskje vanskelig, å ha med Tyrkia, i EU, (siden at jeg liksom har et våpenskjold, med tyrkerhue i).
(Noe sånt).
Men Tyrkia er jo i Nato.
Så kanskje Nato tuller med meg, og provoserer meg, for å få meg, til å drepe, en nordmann.
For da får jeg liksom nordmann-hue og.
Og da blir det tyrkerhue, (etter Adeler), bare morsomt.
Så derfor tulles jeg med, så mye, i øst og vest.
Er det sånn det henger sammen?
Hm.
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om dette:
https://no.wikipedia.org/wiki/Adeler_%28slekt%29#/media/File:Solum_Kirke_%28Adeler%29.JPG
-
Nå kommer vel Glenn Hesler, til å ringe John Carew, og spørre han, om han blir med, (en gjeng gærninger), å spille futsal. (På samme måte, som Glenn Hesler maste på meg, om å bli med, på paintball, rett etter at jeg var ferdig, med et års førstegangstjeneste, som geværmann, i den stående Nato-styrken Geværkompaniet, i Oppland-regiment, (hvor jeg blant annet klarte 8-9 ferdighetsmerker, (hvorav de fleste hadde noe med skyting å gjøre), jeg hadde skutt mye, med et laser-sikte-system, som het Miles, og jeg hadde blitt valgt ut, til å være med, i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992. Og etter et år, med dette slitet, hva skjedde så? Jo, jeg fikk masse syting, fordi at jeg ikke hadde noe lyst, til å bli med masse ‘Romerike-gærninger’, (som jeg ikke kjente så bra), å krige, med malingkuler, inne i en mørk skau vel, (uten at jeg hadde paintball-utstyr, eller syntes det, at dette virka noe særlig artig. Men men)))
PS.
Her er mer om dette:
http://no.wikipedia.org/wiki/Futsal
PS 2.
Jeg har jo skrevet om, på bloggen tidligere, at mine yngre søstre, (må man vel kalle dem), Christell og Pia, var respektløse ovenfor meg, når det gjaldt min førstegangstjeneste, (og/eller verneplikt).
Så dette har Glenn Hesler til felles, med mine søstre, da.
Og min yngre halvbror Axel, var også respektløs ovenfor meg, når det gjaldt min førstegangstjeneste, (husker jeg).
(For Axel ville alltid be meg, om å skifte tema.
Hvis jeg begynte å prate, om militæret).
Og det samme med min tremenning Øystein Andersen, (som var adoptert, fra Sør-Korea, av min fars kusine Reidun).
Han mente det, (husker jeg), før jeg dro for å avtjene min førstegangstjeneste.
At jeg ikke kom til å klare det, å fullføre førstegangstjenesten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Men det, at Glenn Hesler, ikke forstod, (må man vel si), min førstegangstjeneste.
Kan vel kanskje ha vært på grunn av det, at Glenn Hesler, er en slags krøpling.
(Etter en moped-ulykke, på midten/slutten, av 80-tallet, vel).
Så Glenn Hesler er fritatt, fra verneplikten, (på grunn av denne fotskaden, da).
(Sånn som jeg har forstått det, ihvertfall).
Så Glenn Hesler mangler kanskje interesse og/eller innsikt, angående hvordan min førstegangstjeneste var, da.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 3 – Kapittel 43: Utenlandske offiserer på Terningmoen
Det hendte ganske ofte, at det dukka opp utenlandske offiserer, på Terningmoen.
(Spesielt om vinteren vel).
Dette ville da være NATO-offiserer da, som var på noe slags vinter-kurs, i Norge, eller noe.
Jeg husker at en gang, så var en del sånne NATO-offiserer med troppen vår ut, i troppens stillingsområde, (eller hvor det var igjen), på Terningmoen.
En amerikansk offiser spurte vårt troppsbefal, (husker jeg), om han kunne få lov til å inspisere oss fra tropp 1, som var der.
Han spurte Bekklund, (fra lag 1), om ‘what’s the spirit of the bayonet?’.
Men da skjønte ikke Bekklund, (eller noen av oss andre heller vel), noe.
Men amerikaneren forklarte Bekklund at da var det meninga at han skulle skrike ‘to kill!’, samtidig mens at han lot som at han drepte noen med bajonetten på AG-en da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En tysk offiser, som var der, han forklarte amerikaneren, at de hadde slutta, med å bruke sånne bajonetter, i Tyskland nå.
(Dette var vel våren 1993, vil jeg tippe på.
Ihvertfall så var jeg der fra juli 1992 til juni 1993).
Og da svarte han amerikanske offiseren, at ‘but you guys used to have the longest, meanest f*ckers in the World’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kom han amerikanske offiseren bort til meg, og så på GRU-en, (grunnutrustningen min), og kommenterte om, at vi hadde fire magasiner, i GRU-en da, og lurte på om vi hadde åtti skudd.
Men dette var en drill, som vi hadde, i infanteriet, om at hver soldat kunne ha hundre skudd, for det satt også et magasin i AG-en.
Så da svarte jeg, som på den norske drillen, at vi kunne ha ‘one hundred’ skudd.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da lurer jeg på om han amerikanske offiseren, ble litt sur på meg.
For jeg mener seinere, at jeg observerte han, snakkende om meg på engelsk, med assistenten sin, utafor brakkene våre, på Terningmoen.
En gang jeg skulle i messa og spise middag, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken, fra Elverum, (var det vel), han dreiv også å vitsa, om den her drillen, om at soldatene kunne ha hundre skudd, på oppstillingsplass en gang, (mener jeg å huske).
For da befalet sa at soldatene kunne ha hundre skudd.
Så sa Ragnhildsløkken at det var egentlig hundre og en skudd.
For man kunne også ha et skudd i kammerset, på AG-en, sa han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det en stor samling, av generaler osv., fra forskjellige NATO-land, på Terningmoen.
Og to-tre andre soldater og jeg, vi hadde fått i oppdrag å vise hvordan vi brukte gassmasker, (eller noe), foran alle disse her generalene da.
Men nå var jo min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), han var jo dansk general, (og sjef for generalkommandoen, (noe som vel er noe lignende av Forsvarssjef, i våre dager)), der nede.
Så jeg syntes kanskje, at jeg burde tulle litt da, med de her generalene.
Så jeg venta litt lenge, før jeg gjorde det jeg egentlig skulle gjøre der da.
(Som jeg ikke husker nøyaktig hva var nå).
Sånn at jeg fikk kjeft av lagfører Warming, på lag 1, (var det vel), fordi at jeg hadde tulla da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lagfører Warming, han ble også valgt ut, til å stå foran de her NATO-generalene, som en slags ‘praktutgave’, av den norske soldat, på en økt, eller to, i skolebygningen der da.
Siden at Warming var både høy og kraftig og vel også så barsk ut i ansiktet da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi gikk tre-mila på ski, (noen måneder før alle de generalene dukka opp på Terningmoen vel).
Så gikk vi i konkurranse med noen soldater fra Royal Marines, (fra England), husker jeg.
Og de var ikke så teknisk gode på ski, mange av dem.
Så jeg klarte å gå forbi noen av dem, (sånn som jeg husker det), siden jeg hadde gått en del på ski, som guttunge da.
(Selv om jeg var tynn og kanskje ble regna som den i troppen som var dårligst på ski da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En gang, så hadde vi i tropp 1 også en gjennomføring, hvor vi brukte Miles, i troppens stillingsområde, på Terningmoen.
Og da gikk det noen amerikanske Miles-stridsdommere rundt, og skøyt blant annet meg da, (husker jeg).
For laserstrålene, på Miles-systemet, de trenger ikke igjennom busker og lignende, som kuler ville ha gjort.
Så Miles blir ikke hundre prosent realistisk da.
Men vi var ikke vant til det, at det fløy amerikanere rundt oss, med sånne ‘stridsdommer-pistoler’, og liksom ‘henrettet’ oss da, mens vi drev på med Miles.
For vi hadde øvd ganske mye med Miles, og dette var mot slutten av førstegangstjeneste-året vel.
Så jeg bare ropte ‘why?’, husker jeg, til de amerikanske Miles-ekspertene da, når de plutselig skøyt meg, (etter å ha prata sammen, mens dem gikk rundt oss, mens vi lå på bakken, under et angrep da).
For jeg syntes at det var litt artig, å trene med Miles, for det var ganske realistisk da.
Så det ble jeg nesten litt engasjert, (og våknet kanskje litt mer opp).
For man kunne liksom ‘dø’, som i krig da, og da begynte en boks på grunnutrustningen å pipe, og man kunne ikke da skyte mer, for man måtte da ta ut en nøkkel, som var på AG3-en, for å få den her pipingen til å slutte da.
Og da, så virka ikke ‘laser-stråle-senderen’, på geværet lenger.
Så da var man liksom dø da.
Og det var litt kjedelig, (syntes jeg), så da ble jeg litt skuffa, når jeg plutselig bare ble ‘henrettet’ av disse amerikanske ‘Miles-stridsdommerne’ da.
For når man øvde med Miles, så fikk man ofte noen små ‘advarsel-pip’, før man liksom døde da.
Og da gjaldt det å dukke, sånn at man ikke ble truffet av en fulltreffer da.
Men når jeg ble skutt av de her stridsdommerne, så fikk jeg ikke engang noen advarsel liksom.
Så da ble det liksom litt nedtur da, så da klagde jeg litt, (veldig spontant), til de her amerikanerne, (som fulgte oss under angrepet), på engelsk da.
Men da svarte de ikke noe.
Så det er mulig at de ble sure på meg, eller noe, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 3 – Kapittel 1: Elverum
Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.
Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.
Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.
Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.
En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.
Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.
Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.
Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.
Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.
Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.
I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.
Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).
Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.
Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.
Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.
Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.
Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.
Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).
Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.
Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.
Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss ‘ferske’ infanterisoldatene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.
Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn ‘Tore på sporet’-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).
Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.
(Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.
Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.
Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.
Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.
Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.
Noe som passet meg fint.
For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.
Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.
Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg hadde vært en sånn ‘raring’, som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.
Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).
Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.
Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.
For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.
Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.
Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.
Siden jeg var så vant til å bo alene da.
Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).
Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.
Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.
(Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).
Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.
Faren min solgte jo også leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, under russetida mi.
Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.
Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.
Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.
For hu var nøye på, at alt liksom skulle være ‘perfekt’, i ‘heimen’ da.
Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.
Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.
Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.
Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.
Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.
Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.
Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.
Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.
Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.
Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.
Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.
For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Mens jeg var født i 1970 da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.
Ikke bare var det en stående Nato-styrke.
Vi var også ‘forsøkskaniner’, for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.
Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).
Så masse ‘stjernegriser’, (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.
Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.
Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.
Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.
(Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.
Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.
Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.
Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.
Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.
Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).
Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 22: Mer fra det første året jeg bodde i Oslo
Som jeg tidligere har skrevet om, så var det ikke bare jeg som dro tilbake til Sand, på helgebesøk, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Pia og Cecilie Hyde, de dukket også opp i Oslo, ved et par anledninger.
Men da var det ikke sånn, at søstera mi lå over hos meg, på Abildsø.
Nei, Pia og Cecilie Hyde, de lå jo da ute på fortauet, på Grønland der, hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde.
(Siden det var en krangel, i venninne-flokken, fra Svelvik/Sande/Berger, inne i Oslo da).
Det var også en krangel, mellom Cecilie Hyde og meg, når Pia og Cecilie Hyde var inne i Oslo.
Jeg husker at Cecilie Hyde, Pia og jeg, (og muligens noen flere Svelvik-damer), satt utafor en bokhandel, (som nå heter Ark, mener jeg), ovenfor nedgangen til Stortinget T-banestasjon, på Egertorget, i Karl Johan vel.
Cecilie Hyde satt og stirra på ei ung Oslo-jente, med røde basket-sko og lyst hår vel.
Som satt ovenfor oss, på den andre siden av Karl Johan der, mens hu lente ryggen til trappekonstruksjonen, ned til Stortinget T-banestasjon der vel.
Cecilie Hyde mente at hu var så fin da, hu unge tenåringsjenta.
Men jeg klagde, og sa at jeg ikke syntes at de rød basketskoa hennes så så særlig kule ut.
Jeg syntes at de så litt billige og glorete ut, for å være ærlig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og etter den krangelen, mellom Cecilie Hyde og meg, så ville ikke Cecilie Hyde være venn med meg lengre.
Etter dette, så sa hu at pga. denne diskusjonen, så likte hun ikke meg lenger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Lill Beate Gustavsen, hu fikk også hele den gjengen med frike-damer, fra Svelvik og Sande, mot seg, en gang, som jeg hang sammen med de her unge damene, i Oslo Sentrum da.
Og da måtte jeg velge, om jeg skulle henge sammen med den gjengen, som jeg ikke kjente så bra.
Eller om jeg skulle henge med hu Lill Beate Gustavsen.
Og da valgte jeg å henge med hu Lill, fordi hu kjente jeg egentlig best.
For det var oftest hu jeg prata med, da jeg besøkte Pia fra Korea og hu Lill da.
For hu Lill var mer interessert i musikk.
Og vi digga begge Morrissey og the Clash, osv., husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var en stor gruppe-voldtekt-sak, som det stod om i løssalgsavisene, (på forsidene, osv.), dette skoleåret.
Jeg har lurt på om det var noe med hu Lill Beate Gustavsen, og han marokkaneren, som hu var sammen med.
(Han som jobba på restauranten Costa, ved RA4 der).
For jeg husker at hu Lill engang prata med ei annen dame, på Grønland der, hvor hu bodde.
Og da hadde visst noe skjedd med ei veldig ung tenåringsjente.
Og da sa hu Lill, at hu syntes at hu jenta var for ung.
Og da ville hu Lill liksom ‘la dem få’, da.
Og Pia fra Korea spurte meg en gang, om ‘hvor godt kjenner du Lill egentlig?’.
‘Jeg kjenner henne godt’, (eller noe), svarte jeg.
(For hva skulle jeg svare liksom da.
Det var vel et lurespørsmål, tror jeg).
‘Har du hørt om rettsaken?’, spurte Pia fra Korea da.
‘Nei’, måtte jeg innrømme.
Det hadde jeg ikke.
Og da dreit jeg meg ut da skjønte jeg.
For da kjente jeg ikke hu Lill så bra da.
Men det kan ha vært at hu Lill Beate Gustavsen, gikk til rettsak, for gruppevoldekt, mot noen marokanere.
Fordi at hu ikke likte det, at de hadde utnytta ei ungjente.
Sånn som jeg skjønte det.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lill sa engang, til Pia fra Korea, da jeg lå over hos dem en gang, (etter en bytur antagelig), at ‘du vet hvordan jeg er’.
Så hu Lill var nok litt sånn at hu lå med alle, (tolka jeg det som, ihvertfall).
For dette var når en eller to andre karer lå over der og vel.
Og hu Lill spilte også en gang den sangen, som het ‘Let’s go to bed’, med the Cure, en gang, som jeg var på besøk hos henne, da hu var aleine hjemme, på Grønland der.
Men jeg fulgte ikke opp med noe sjekking.
Fordi jeg syntes at hu Lill kanskje var litt billig da, og ikke så sexy kanskje, men litt sånn skitten nesten kanskje.
Så jeg var ikke så interessert i hu Lill Beate Gustavsen, pga. noe med sex, liksom.
Men mer pga. at vi hadde felles interesser.
Hu var ganske kul da.
Men jeg syntes det virka som at hu hadde hatt mye tilfeldig sex, og var litt ‘horete’ da.
Og samtidig så var hu ikke så spesielt høy, og hadde ikke så store pupper og sånn heller.
Så jeg syntes ikke hu var så sexy akkurat.
Selv om jeg syntes at hu var hyggelig og trivelig, osv. da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg besøkte hu Lill, (etter at Pia fra Korea hadde flytta derfra), så hadde Lill fått seg ny, norsk kjæreste.
Dette var en fra Grorud, som digga U2.
Og etter at hu ble sammen med han, så begynte også hu Lill å bare digge U2, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lill, hu dro meg også en gang med på Oslo City.
Og da møtte hu også noen andre damer, fra Oslo, som ga henne støtte og prata om noe som foregikk da.
(Uten at jeg skjønte hva dette var).
Og det stod også i VG og Dagbladet, at hu offeret, for den gruppevoldtekten hadde skamklipt seg.
Og hu Lill hadde en litt sånn rar frisyre, (mener jeg at jeg la merke til), denne våren da, i 1990, mens den rettsaken foregikk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og sånn som jeg skjønte det, så foregikk det også litt av hvert, på den Nato-basen, på Kolsås, hvor hu Lill jobba som vaskedame da.
Så det ville ikke vært så kult kanskje, å knulle ei som hele Nato-basen på Kolsås hadde knulla liksom.
(For å si det sånn).
For å forklare litt om hvordan det virka for meg, på den her tida da.
Selv om jeg ikke skal si dette helt sikkert, at hu Lill knulla så mye på den Nato-basen der da.
Selv om hu riktignok sa det, at det foregikk mye rart der da.
Og det tolka jeg som noe ‘koffert-greier’ da.
(På den her tiden).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand.
Så møtte jeg hu Lill, på toget, fra Oslo, til Drammen.
Og da skulle hu sitte på med mora si, videre til Svelvik.
Og da fikk jeg også lov til å sitte på da.
Og da kjørte hu mora hennes meg helt til Sand da, husker jeg.
(Som er cirka en halv mil ekstra vei da).
Så det her var jo rimelig alright gjort, (av hu mora til Lill Beate Gustavsen), må jeg si da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når denne jente-gjengen, fra Svelvik og Sande, var i Oslo.
Og jeg hang sammen med dem, i Oslo Sentrum.
Så syntes jeg at det ble litt for mye dameprat og sånn da.
Så da spurte jeg om jeg skulle gjøre noe for dem.
(Eller noe sånt).
Ihvertfall så ble det sånn, at hu som jeg hadde spleisa på å kjøpe pizza sammen med, i bursdagen til Tina ‘Turbo’, i Drammen, skoleåret før.
(Eller om det var venninna hennes).
Hu spurte meg, om jeg kunne kjøpe med noe vin, for dem, på Polet, på oslo City der.
Og det var greit, syntes jeg.
For da slapp jeg å traske rundt i Oslo Sentrum, i klesbutikker og sånn, sammen med de her da.
Så fikk jeg liksom markert det, at jeg ikke syntes at alle de dametingene som de her jentene dreiv med, var så utrolig morsomme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skoleåret etter.
(Da jeg hadde et friår fra NHI).
Skulle lese til forberedende, ved UIO, (som privatist).
For jeg syntes det, at det var så flaut, å bare jobbe på OBS Triaden, (når jeg hadde et friår, fra NHI).
Så fikk jeg faktisk låne en ex-phil-bok, av en av de Svelvik-damene, i den frike/kommunist-gjengen, fra Svelvik da.
Så det var jo litt kult gjort, (for å si det sånn).
(Hvis jeg husker dette riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så spilte jeg Geni, i Lill sin leilighet, på Grønland der, sammen med alle disse frikejentene da.
Og de banka jo meg, (som var mest vant til å spille Trivial Pursuit, hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog), ned i støvlene.
Så jeg husker at jeg lurte litt på det, om de her frike-jentene hadde juksa fælt, når de spilte Geni da.
At de hadde pugga spørsmålene eller tulla med rekkefølgen på spørsmålene, eller noe sånt.
For det var liksom sånn, at jeg bare fikk kjempevanskelige spørsmål, mens de alltid fikk lette da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var litt mer som skjedde, dette skoleåret, borte hos min tremenning, Øystein Andersen, på Lørenskog og.
(Og vi dro også på ferie sammen, til vår tidligere vertsfamilie, i Brighton, sommeren 1990).
Mer om hva som skjedde dette skoleåret 1989/90.
Og også i sommerferien 1990.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
