johncons

Stikkord: Negib fra Etiopia (Min søster Pia Ribsskog sin samboer)

  • Min Bok 6 – Kapittel 19: Mer fra Sunderland

    En av de første dagene, som jeg bodde, i Sunderland.

    Så dro jeg til Gateshead, (husker jeg), for å sende en pakke, til Norge.

    Det var nøklene til Rimi-leiligheten min, som jeg hadde tatt med meg, til Sunderland, (istedet for å legge dem, i postkassa, til vaktmester Karl Fredrik).

    (Jeg var litt trøtt, da jeg flytta ut, fra Rimi-leiligheten min.

    Siden jeg hadde vaska der, hele natta.

    Så jeg tok med nøklene, i tilfelle at jeg plutselig skulle komme på, at jeg hadde glemt noe.

    Og måtte inn i leiligheten igjen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må vel først har ringt, til Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen.

    (Antagelig med min ‘norske’ abonnement-mobil, fra rommet mitt, på the Forge).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg prata med ei ung dame, på Rimi/ICA sitt hovedkontor.

    (Ei som jobba med eiendom, da).

    Og jeg forklarte det, at de hullene som var på veggen, (etter dartpil-kasting), i stua, i Rimi-leiligheten min, var der, da jeg flytta inn, (i 1996), da.

    Og at kjøleskapet, (som liksom var innebygget, i leiligheten, sammen med en kjøkkenvask og et par kokeplater), plutselig hadde sluttet å virke, rundt årtusenskiftet, da.

    Og at hennes kollega Karl Fredrik, (på ICA sin avdeling for eiendom), hadde nektet, å reparere, det kjøleskapet.

    (Da jeg ringte han og forklarte, om det problemet, da.

    En gang som jeg var på jobb, på Rimi Lambertseter, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte vel også hu ICA eiendom-dama.

    At lampa, (over vasken), på badet, var gammel og porøs.

    (En lampe som jeg bruke, som en slags baderoms-hylle, da.

    Og jeg hadde vel tannbørsten min, (og sånn), oppå den).

    Sånn at en after shave-flaske, som jeg hadde fått i julegave, av Pia sin samboer Negib, en gang, (av en eller annen grunn).

    Hadde falt ned, fra den lampa, og laget et lite hull, i vasken, da.

    Og at jeg hadde tetta igjen det hullet, (i vasken), med superlim, da.

    For jeg hadde ikke orka, å ringe han Karl Fredrik igjen, om dette nye problemet, da.

    Siden han liksom ikke hadde giddet, å reparere kjøleskapet mitt, da det plutselig slutta å virke, noen år tidligere.

    (Men jeg kjøpte meg istedet et ganske stort kompiskap, (fra Elkjøp vel).

    Et eller to år etter årtusenskiftet, (må det vel ha vært).

    Noe sånt.

    Men en ny vask, det syntes jeg ikke, at det var noe vits i, å liksom bruke penger på, da.

    Siden vasken ble tett, da jeg reparerte den, med superlim.

    Og det var vel egentlig Rimi, som hadde ansvaret, for reparasjoner og slikt, i den leiligheten.

    Siden at det var de som var utleier, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg begynte å jobbe, for Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, i Liverpool, et snaut år seinere.

    (Som jeg skal skrive mer om, i en av de neste Min Bok-bøkene, hadde jeg tenkt meg).

    Så jobba det ei norsk dame, fra ICA sin eiendomsavdeling der, da.

    Og det var ei dame fra Gulskogen vel, (utafor Drammen), som het Margrethe Augestad.

    Og jeg forklarte henne, at jeg hadde jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

    Og hu visste hvem mange av mine distriktsjefene var, (som Anne Neteland, fra Min Bok 5), da.

    Og jeg spurte vel da, (på Arvato, i august 2005), hu Margrethe Augestad, om det var henne, som jeg hadde prata med, på telefon, fra Sunderland, året før, (om hvor jeg skulle sende nøklene, til Rimi-leiligheten min, osv).

    Men jeg fikk vel ikke noe klart svar på det, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg syntes nok det, at stemmen til hu Margrethe Augestad, minnet litt, om stemmen, til hu jeg hadde prata med, (året før), hos ICA sin eiendomsavdeling, da.

    Så det kan nok ha vært henne.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om jeg ikke tørr å si det, hundre prosent sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det, at Margrethe Augestad, (fra ICA sin eiendomsavdeling), jobba, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, da jeg selv fikk meg jobb der, (høsten 2005).

    Det var som et merkelig sammentreff da, (må man vel si).

    Som viser det, at verden ikke er så stor da, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til det, at jeg dro til Gateshead, for å sende de nøklene, (til Rimi-leiligheten min), til ICA.

    Det var fordi, at jeg jo hadde overhørt det.

    (På jobb, på Rimi Bjørndal, året før).

    At jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg ville liksom ikke det, at ‘halve Oslo’, skulle vite det, at jeg hadde flytta, til Sunderland, da.

    Så derfor sendte jeg de nøklene, fra Gateshead, da.

    Siden det stedet, lå ihvertfall noen få mil, unna Sunderland, da.

    Og siden det stedet, (Gateshead), kanskje ikke er like kjent, (i Norge ihvertfall), som Sunderland er, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 207: Mer fra tiden etter at jeg sluttet på Rimi Bjørndal

    Jeg husker at jeg vel venta ganske lenge, før jeg gikk ut, for å handle, etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.

    Jeg husker at jeg gikk ut om natta, og handla på Statoil Kiellands Plass.

    En dag eller to etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.

    (Antagelig fordi at jeg var flau, fordi at trynet mitt så rart ut, da.

    Noe sånt).

    Jeg skulle jo til søstera mi, på julaften, (som vanlig).

    Og jeg husker at jeg dro ned til Østbanehallen, for å kjøpe noen julegaver, til søstera mi, da.

    Og jeg hadde jo kjøpt DVD-spiller til henne, julen før, (var det vel).

    Så jeg kjøpte et DVD-sett, med tre Spike Lee-filmer, til søstera mi, da.

    (Siden hu var så glad i negre, osv.

    Så tenkte jeg at hu ville like den gaven).

    Det var filmer som ‘Do the Right Thing’ osv., (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den julaftenen, så husker jeg, at jeg måtte være julenisse, (som vanlig).

    Og noen av naboene til Pia, de sa ‘hei’ til meg, da jeg gikk rundt blokka hu bodde i, (i Tromsøgata), da.

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For jeg var ikke i noe særlig godt humør, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener at jeg overhørte det, at Pia prata med sin ‘neger-samboer’ Negib, om at jeg så rar ut i trynet.

    (Inne på badet deres, var det vel).

    Og jeg husker også at jeg gikk tur med bikkja, til Pia og dem, (i Sofienbergparken).

    (For de hadde fått seg en stor og gal schäfer.

    Som jeg såvidt fikk til å adlyde meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Negib, Pia og jeg, satt i stua til Pia og dem, (i Tromsøgata), den julaftenen.

    Og så på ihvertfall en av de Spike Lee-filmene, da.

    Og jeg mener også å huske det, at i julegave fra faren min.

    (Som antagelig hadde vært hos Pia, med julegaver, da).

    Så fikk jeg et lighter og kulepenn-sett.

    (Hvis ikke det var julen før, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter jul og nyttår, (må det vel ha vært).

    Så dro jeg til fastlegen min, i Bentesebrugata Legesenter.

    (Som på den her tiden hadde flytta til Sagene, var det vel).

    Men legen sa at det ikke var noe galt, med trynet mitt.

    Og han ville ikke gi meg sykemelding, for de dagene, som jeg hadde vært hjemme.

    (Selv om jeg seinere fikk resept, på en slags salve, for trynet mitt, av en yngre kollega, av han fastlegen.

    Så det var noe tull, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte til Rimi Bjørndal og prata med butikksjef Johan, (etter at jeg hadde vært hos legen, må det vel ha vært).

    Og jeg sa at jeg slutta, på Rimi Bjørndal, da.

    (Og jeg syntes at jeg kunne høre det, at Songül Özgyr, (eller hvem det kan ha vært), nærmest jubla, i bakgrunnen, (når hu på en eller annen måte hørte det, at jeg skulle slutte).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte også butikksjef Stian Eriksen, på Rimi Langhus.

    Og forklarte det, at jeg hadde fått skada trynet mitt, når jeg tok noe solarium, som var for sterk, (eller noe sånt).

    Og så sa jeg at jeg kom på jobb, den og den fredagen, da.

    Så jeg fortsatte altså å jobbe, (som låseansvarlig), på fredags-seinvaktene, på Rimi Langhus.

    (Selv om jeg slutta, på Rimi Bjørndal).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Christell sin halvbror, (Bjørn Humblen), har visst fått seg en kone, fra Etiopia. Min søster Pia har jo en samboer fra Etiopia, (nemlig Negib), siden Christell likte Negib bedre, enn Keyton fra Somalia, (var det vel). Hva er det med Christell og Etiopia, kan man kanskje spørre seg. Hm

    etiopia halvbror christell

    http://www.facebook.com/bjorn.humblen

    PS.

    Det var nemlig noen som søkte på ‘datter til bjørn humblen’, (på Google), så jeg.

    Men da mener de vel kanskje Christell, (tror jeg).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om er dette:

    datter bjørn humblen christell

  • Min Bok 5 – Kapittel 131: Axel og jeg besøker bestemor Ingeborg

    Etter at mora mi døde så uventet.

    Så ble jeg litt deprimert, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.

    Det var også dette som var en av grunnene, til at jeg ønsket å slutte, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).

    Nemlig at jeg, (som var mora mi sitt eldste avkom), ikke klarte å få tid, til å ordne med begravelsen hennes og skiftet etter henne, (og sånt).

    (Som kanskje må sies å ha vært mitt ansvar, siden jeg var mora mi sin eldste sønn, da).

    For jobben min som butikksjef, på Rimi Nylænde, den krevde all min tid og energi, da.

    Så jeg følte det som at jeg ikke strakk til, da mora mi døde, (husker jeg).

    Så det var ikke en artig følelse da, (for å si det sånn).

    Så jeg begynte nesten å se på butikksjef-jobben min i Rimi, som et slags fengsel, etter dette, (husker jeg).

    Og som noe som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre mine forpliktelser, som vanlig borger da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes at det var trist, etter at mora mi døde, at jeg ikke hadde rukket å bli bedre kjent med henne, liksom.

    Før hu døde så brått, da.

    Så jeg tenkte det, at jeg burde kanskje prøve å bli bedre kjent, med bestemor Ingeborg.

    (For jeg hadde jo kutta ut faren min.

    Så bestemor Ingeborg, hu var jo liksom den eneste eldre slektningen min, da.

    Noe sånt.

    For både mora mi og mine tre andre besteforeldre, var jo døde, da).

    Så jeg fikk overtalt Axel, til å bli med ned, til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, en helg da.

    (Høsten 2002.

    Like etter at jeg hadde begynt, på HiO IU).

    Og hvorfor det ikke var snakk om at Pia skulle være med.

    Det husker jeg ikke.

    Men Pia sin etiopiske samboer Negib.

    (Som jobba for Tiny Budbiler).

    Han hadde trengte penger, i år 2000, må det vel ha vært.

    For å reparere den HiAce-aktige bilen, som han brukte, i jobben sin, da.

    Så han lånte 20-30.000 av meg, da.

    Og Pia og Negib, de somla, med å betale tilbake de pengene, da.

    Og når jeg endelig fikk de tilbake.

    (Mange måneder for seint).

    Så sa ikke Pia takk for lånet, engang.

    Så det kan ha vært den episoden der, som var grunnen til det, at det ikke var snakk om, at Pia skulle være med, ned til Nevlunghavn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle kjøre Sierra-en min, opp til Slemdal, for å hente Axel.

    Så røyk clutch-wiren, midt i rundkjøringa, i Sinsen-krysset, (husker jeg).

    Men jeg klarte på en eller annen måte, å likevel kjøre bilen tilbake, til Rimi-bygget da, (husker jeg).

    For man kunne bare sette den Sierra-en i andre gir, (husker jeg), og så var det mulig å få bilen i fart, fra stillestående, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg kjørte bare i andre gir, fra Sinsen-krysset og tilbake til Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, da.

    Og så parkerte jeg bilen, utafor Rimi-bygget, og så ringte jeg Axel, da.

    Og sa at jeg skulle prøve å få tak i en leiebil.

    Men hverken Statoil på Kiellands Plass eller Statoil på Majorstua, ville leie meg en bil, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det ble til at Axel og jeg møttes utafor Nasjonaltheateret jernbanestasjon, (husker jeg).

    For å ta toget ned til Larvik, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Larvik.

    Så tenkte jeg det, at jeg skulle vise Axel, det huset vi hadde bodd i, (i Jegersborggate 16), på den tida, som han ble født.

    Og utafor det huset, så er det et portrom, som deles av tre hus, da.

    Så jeg tenkte at det var greit å gå inn der, for å kikke, på den store hagen, som jeg pleide å leike i, som barn.

    (Det var forresten i det portrommet, at barnevogna til Axel, hadde velta.

    Da mora mi satt meg til å passe på Axel, en helg jeg skulle være i Larvik, våren etter at jeg hadde flytta til faren min vel.

    Det vil si våren 1980, vel.

    Altså cirka 22 år før det her, da.

    Noe sånt).

    Og mens jeg tenkte jeg skulle se om det fine morelltreet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), var i hagen der fortsatt.

    (Det som hadde så gode moreller.

    Og som hadde blitt slått ned av lynet, en gang.

    Og som derfor hadde en del av stammen, liggende på bakken).

    Men akkurat da jeg skulle sjekke det.

    Så kom det en sinna mann ut, der hvor vi pleide å ha kjøkkendør, (husker jeg).

    (Men som da var hovedinngangen, vel).

    Og Axel sa at hans far, Thomassen, hadde eiet dette huset.

    Men det visste jeg at var feil.

    For det var mora mi, som hadde eiet dette huset, da.

    Så jeg måtte si ‘Ribsskog’, da.

    Og det navnet kjente han sinna mannen igjen, da.

    Og jeg måtte forklare at vi bare ville ta en kikk på barndomshjemmet vårt, da.

    Selv om jeg husker at jeg ble litt sjokkert nesten, over Axel, da.

    For jeg syntes at han ble rimelig aggressiv, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var vel en lørdag, (mener jeg å huske).

    Og det hadde vel allerede begynt å bli mørkt.

    Og bussene ut til Nevlunghavn, de gikk ikke så ofte, da.

    Så jeg gjorde som mora mi gjorde, da vi dro til bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i 1997.

    Nemlig at jeg betalte for en drosje da, for å kjøre de 15-20 kilometerne, (eller hva det er igjen), ut til Nevlunghavn, da.

    (For vi var litt forsinka, siden det hadde vært noe feil, på bilen min, da.

    Og hvis det skulle være noe vits, med det her besøket.

    Så måtte vi vel prøve å komme fram, før midnatt, liksom.

    For å si det sånn).

    Og jeg husker at jeg spurte han drosjesjåføren, om hvordan det gikk med Larvik sine to beste fotball-lag, Larvik Turn og Fram, på den her tiden.

    Og drosjesjåføren, han svarte det, at det ikke var fotballen som var det store, i Larvik, på den her tiden.

    Men at de fleste pleide å dra til Bergslihallen, (var det vel), for å se på dame-håndball, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg spurte vel også om hvordan utelivet, i Larvik var, på den her tiden.

    Og da svarte han drosjesjåføren at de hadde så stor problemer med albanere, for tiden, da.

    Som prøvde visst å ta over byen, (eller noe sånt da), var det vel han sa.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til bestemor Ingeborg.

    Så hadde hu noe problem, med at noen dreiv og ringte på ringeklokka hennes, hele kvelden da, (husker jeg).

    Og både bestemor Ingeborg og Axel, de bare satt der, da.

    Da noen dreiv og ringte på døra, en 5-6 ganger, vel.

    Men jeg ble tilslutt så lei av det her, da.

    Så jeg løp i sokkelesten, (var det vel), ut verandadøra, til bestemor Ingeborg, da.

    Og så at det var noen ungjenter, som dreiv og tulla, da.

    Ei ungjente gjemte seg i en hage, et lite stykke inn i en sidegate, til Skoleveien da, (hvor bestemor Ingeborg bodde).

    (Jeg så at hu løp og gjemte seg der, da.

    Og jeg kunne se silhuetten, (eller hva man skal kalle det), til hu jenta, mens hu liksom satt helt stille da, i en hage).

    Og da jeg gikk fram for å spørre hu ‘hage-jenta’, om hvorfor de tulla så fælt, da.

    Så dukka det opp ei annen ungjente der, kledd i en Larvik Line-genser, (husker jeg).

    (Eller egentlig var det vel muligens en Larvik håndballklubb-genser.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall en hvit genser, (eller trøye), med en blå Larvik Line-logo på da, mener jeg å huske).

    Og hu håndball-jenta, (må hu vel ha vært).

    Hu fortalte det, da.

    At det var også noen andre som hadde vært med på den her tullinga, og som hadde løpt den andre veien, da.

    (Opp mot den UFO-hytta vel, som ligger liksom inn i skogen, hvis man fortsetter å gå, på en sti, som er i enden av Skoleveien, liksom).

    Og hu håndballjenta, hu forklarte også det, at den her bølle-aktiviteten, det var noe de hadde sett om, på et TV-program, da.

    Så da svarte jeg bare det, at jeg syntes at det virka som at de så for mye på TV, da.

    Og det var hu håndballjenta litt enig i, vel.

    Og så gikk jeg inn til bestemor Ingeborg og Axel igjen, da.

    (Som fortsatt bare satt der, rett opp og ned, i stua til bestemor Ingeborg, da).

    Og etter det her, så slutta de her ungdommene, (eller om man skal si ungene), å ringe på ringeklokka, til bestemor Ingeborg, da.

    For den her bøllinga, den ødela hele kvelden da, (må man vel si).

    (Syntes jeg, ihvertfall).

    Så jeg syntes ikke at jeg bare kunne sitte å se på det, liksom.

    Selv om bestemor Ingeborg og Axel tydeligvis syntes at det var det mest naturlige.

    Men det ble som noe ‘lamt’ liksom, for meg da, (husker jeg).

    Så det orka jeg ikke, da.

    (Å bare ignorere den her ‘tullinga’ liksom.

    Som grensa til terror, vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så skulle faren til han, som Axel leide et rom av, på Slemdal, komme på besøk, da.

    Men han faren til Axel’s kamerat.

    Han ble kalt for ‘Majoren’, da.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg syntes at det virka som, at det var noe rart, med han Majoren, på måten Axel sa navnet hans på, da.

    Så jeg orka ikke å stå opp, på søndagen, for å ‘bable’ med han Majoren, da.

    Så jeg ble bare liggende lenge, da.

    For jeg var vel fortsatt litt overarbeida, etter den tiden min som butikksjef, i Rimi, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Axel lagde en middag der, (var det vel).

    Og at det var is med smeltet sjokolade på, (eller noe sånt), til dessert, da.

    Og jeg mener å huske det, at Axel sa det.

    At når han var i lag med andre, så pleide han å spise usunn mat, da.

    Mens når han var for seg selv, så spiste han mer sunn mat, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi dro tilbake til Oslo igjen, på søndagen.

    Så ville bestemor Ingeborg, at vi skulle gå en tur, i skogen ut mot Mølen der, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så det var nesten som i ‘gamle dager’, (på 70-tallet), da jeg pleide å være på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken der, sammen med søstera mi og mora mi, da.

    (Før Axel ble født).

    For da pleide jeg også å bli dratt med på søndagstur, (husker jeg).

    Og etter turen, så sa bestemor Ingeborg det, at: ‘Turen var det beste’.

    Mens Axel og jeg gikk ned mot bussholdeplassen, (ved et konditori der), nedenfor Skoleveien.

    Men det var kanskje ikke så rart, at bestemor Ingeborg syntes det, at turen var det beste.

    For kvelden før, så hadde vi jo blitt terrorisert, (må man vel si), av den jentegjengen, som bodde i nabolaget, til bestemor Ingeborg, da.

    Og som hadde ringt så fælt, på ringeklokka hennes, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel, han ville forresten heller til onkel Martin, (enn å besøke bestemor Ingeborg), på den her turen da, (husker jeg).

    Men jeg mente det, at bestemor Ingeborg, hu var så gammel.

    Så hvis vi skulle bli noe kjent med henne, så måtte vi besøke henne før hun døde, liksom.

    (Noe sånt).

    Og Pia hadde jo også sagt det, en gang, på 90-tallet.

    At Martin, han hadde vært slem, mot noen damer, på byen, (i Oslo).

    Og jeg husker jo det, at onkel Martin var uhøflig, mot meg, da han lå på sykehuset Sophies Minde, (var det vel), på Carl Berner, høsten 1990.

    Etter at han hadde hatt en MC-ulykke, da.

    Og bestemor Ingeborg hadde ringt eller skrevet til meg, og bedt meg om å besøke han, (på sykehuset), da.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å besøke onkel Martin, egentlig.

    Det var mest Pia og Axel som syntes at det var artig, å besøke han, vel.

    Men sommeren etter, (sommeren 2003), så dro Axel og meg, for å besøke Martin og dem da, (husker jeg).

    En helg, (eller noe sånt), rett etter at jeg hadde vært i London, (husker jeg).

    Men jeg tror ikke at noen av besøkene mine, til onkel Martin og dem, var min ide, i utgangspunktet, liksom.

    Men det at Axel og jeg, dro for å besøke bestemor Ingeborg, høsten 2002.

    Det var min ide, da.

    Siden bestemor Ingeborg liksom var den eneste slektningen jeg hadde igjen, av mine foreldre og besteforeldre, da.

    (Siden jeg jo hadde kutta ut faren min).

    Så jeg syntes nok at det var et tap, da mora mi døde.

    Siden hu pleide å ringe meg så ofte, da.

    Noe jeg ikke likte, da dette foregikk.

    Men etter at hu døde, så ble det som en tomhet liksom da, (må man vel si).

    Selv om jeg ikke er helt sikker på hvorfor mora mi ringte meg så ofte.

    Om det var for å tulle med meg, eller hva det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 8: Mer fra Chinatown Expressen

    De som drev Chinatown Expressen Eiksmarka, det var en ung, kinesisk dame, og faren hennes.

    De bodde på Veitvet, (eller noe), og et par søndager, så spurte de meg, om jeg kunne kjøre de hjem, etter jobben, (husker jeg).

    Da satt datteren i midten, foran, i HiAce-en min, og faren satt på setet til høyre, da.

    Og også en annen medarbeider satt på til sentrum, etter jobben en gang, (husker jeg).

    Det var vel også en kineser, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg husker at han lo litt, da jeg fortalte han det, at jeg bare hadde hatt lappen, i et par måneder, da.

    (Etter at han spurte meg om det, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde jobbet ferdig vakta mi, en søndag, (må det vel ha vært).

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (må det vel ha vært), om jeg ville kjøpe med noe mat der, for å ta med meg hjem, da.

    (For vi som jobbet der, vi betalte bare cirka tjue kroner, for en rett, som kundene betalte cirka 100 kroner for, da).

    Og da ringte jeg søstera mi, Pia, (husker jeg).

    Og spurte henne, om hu ville ha noe billig kinamat, da.

    Og da svarte hu det, at hu skulle ringe tilbake.

    Også gikk det et minutt eller to, da.

    Også ringte hu tilbake, og da ville hu ha en rett som het ‘and i satesaus’, (husker jeg).

    Men Chinatown Expressen, de førte ikke den retten da, så jeg foreslo kylling i karrisaus, (var det vel), istedet.

    Også dro jeg vel innom Pia, i Tromsøgata, (dette var vel muligesn på hennes andre adresse der, for hu flytta etterhvert litt lenger bort i gata der, til en to-romsleilighet, som hu leide privat da, og ikke av Ungbo).

    (Selv om jeg følte meg litt dum, husker jeg.

    For jeg hadde jo ikke spurt, om Negib, (hennes samboer fra Etiopia), skulle ha noe kinamat.

    Fordi jeg var ikke sikker på, om det var greit liksom, å bestille mange retter, til redusert pris, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn der, at hvis man hadde jobbet en hel dag, og ikke hadde noen for sene leveringer, sånn at kundene fikk maten gratis.

    Så fikk man en pakke kinamat, av valgfri type, gratis med seg hjem da, som kveldsmat.

    Og en søndag, da jeg hadde begynt, klokka 13, vel.

    Og jobba til klokka 22, (eller noe), vel.

    Så hadde jeg hatt 8-10 leveringer, (eller noe), da.

    Og før jeg kjørte avgårde med de to siste.

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (som var sjef der), om hvordan mat jeg ville ha gratis, da.

    (Siden jeg ikke hadde hatt noen for sene leveringer da, regner jeg med).

    Også kjørte jeg med de to siste leveringene, da.

    Som var på ganske greie adresser, vel.

    Sånn at det ikke virka som at det ville bli noe stress, liksom.

    Men jeg var kanskje ikke våken nok, da.

    For det hadde gått ganske greit, med de andre leveringene, den her dagen, da.

    Også ringer Magne Winnem, på mobilen, akkurat da jeg stopper bilen, før jeg skal levere den siste leveringen, da.

    Og så babler Magne Winnem om ditt og datt, så lenge, at når jeg skal levere den siste leveringen.

    Så har det gått litt mer enn en time, da.

    Sånn at kunden forlangte å få middagen gratis, da.

    (På en streng måte, vil jeg vel si).

    For vanligvis, så var de fleste folka, som jeg leverte til, ganske ‘runde’.

    Det var sånn, at jeg lærte på pauserommet vel, (må det vel ha vært), av de andre sjåførene da, at hvis man var litt for seint ute, så kunne man ringe kunden, og si fra at man kom cirka 15 minutter for seint, (eller noe), da.

    Og så spørre om det var greit.

    Og det måtte jeg gjøre, noen få ganger, (hvis jeg husker det riktig).

    Og da var det sånn, at de fleste bare betalte likevel, da.

    Og ikke tenkte på dette, med å få maten gratis, da.

    For det var jo en sånn garanti, hos Chinatown Expressen, om at man fikk maten gratis, hvis det tok lenger enn en time, å få maten levert, da.

    Og da jeg kom tilbake, så ble nok de som drev stedet sure, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Siden jeg ikke hadde rukket fram, med den andre leveringen, innen en time, da.

    Men jeg brukte jo den samme mobilen privat og på jobb.

    Siden dette jo var i 1996, og på den tiden, så var det ikke sånn, at det var vanlig for alle, å ha mobil da, (sånn som det er nå for tida).

    Så å ha to mobiler, det var vel rimelig uvanlig, på den her tiden, tror jeg.

    (Ihvertfall bare på grunn av en søndagsjobb).

    Og jeg sa vel fra til Magne Winnem om at jeg var på jobb og, tror jeg, da han ringte.

    Men han skulle vel absolutt bable om noe, da.

    Og det hendte en eller to ganger i måneden kanskje, at Magne Winnem ringte meg, for å bable om alt mulig, da.

    Og det var vel ikke like ofte, at jeg ringte han, tror jeg.

    Så Magne Winnem, han likte å skravle da, for å si det sånn.

    Så han kjeda seg kanskje litt da, eller så var han litt nedfor, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og hvis det da var noe jeg lurte på, så nevnte jeg det kanskje det, for Magne Winnem, da.

    For å høre om hvordan han ville ha løst et problem på jobben, eller hvordan datamaskin han ville ha kjøpt, liksom, (for å ta noen eksempler).

    Men det var ikke sånn at jeg egentlig trengte Magne Winnem sine råd, om ditt og datt, hele tiden, liksom.

    For jeg pleide å finne ut av ting selv og da, (for å si det sånn).

    Men når Magne Winnem ringte og skulle skravle liksom.

    Så kunne jeg jo like godt spørre han om råd, hvis det var noe spesielt, som jeg lurte på, og som jeg hadde i hue liksom, da.

    Men det var ikke sånn at jeg nødvendigvis fulgte de rådene, som Magne Winnem ga, da.

    Det var ikke noe automatikk, i det, liksom.

    (For å bruke et sitat fra min seinere distriktsjef, Anne Neteland).

    Det kunne nok tenkes at jeg fant en annen, (og muligens bedre løsning), på dette problemet, selv også, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kineserne, som jobbet, på Chinatown Expressen der.

    De spiste ikke den samme kinamaten, som Chinatown Expressen solgte, (husker jeg), til lunsj, osv.

    Men de lagde noe suppe, (eller noe), mener jeg å huske, da.

    Også så spiste de alle samtidig da, inne på spise/sjåfør-rommet der, på Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    Så det er mulig at de fleste av de kokkene osv., som jobba der, var i slekt.

    (Siden de alle satt ved siden av hverandre, ved bordet, og spiste mat fra de samme grytene liksom da, mener jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 37: Keyton fra Somalia

    Som man kan se, i de tidligere kapitlene av denne boken.

    Så var det mest Glenn Hesler og jeg, fra Ungbo, som pleide å trene sammen, på søndager, osv.

    (Og Axel og Magne Winnem pleide også ganske ofte å være med.

    Ihvertfall Axel, som var 15-16 år gammel, på den her tida, og som var innom Ungbo, cirka en gang i uka kanskje, på den her tida, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia, hu var etterhvert mye nede i Oslo sentrum.

    Hvor hu var på besøk hos Keyton og kameratene hans, tror jeg.

    Hvis ikke de var mest ute på byen, da.

    Det veit jeg ikke noe om, egentlig.

    Men Pia tok også med Keyton, opp til Ungbo, en del ganger.

    Og da var Keyton og Pia oftest inne på rommet, til Pia, da.

    Men noen ganger, så var Keyton i stua og.

    En gang, så satt Glenn Hesler, jeg og muligens Axel og spilte amerikaner, i stua, på Ungbo der.

    Og da kom plutselig Keyton ut fra rommet til Pia, og ville være med å spille, da.

    Og vi lot han få være med, da.

    Men vi ble litt irriterte da, (husker jeg).

    For Keyton, han spilte amerikaner, etter noen andre regler, enn vi gjorde da, tror jeg.

    Så det ble bare tull, da.

    Og Keyton prata ikke så bra norsk, (mener jeg å huske), så vi klarte ikke å forklare for han, at vi spilte amerikaner på en annen måte enn han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Keyton satt også å spise, i stua, på Ungbo der, et par ganger, (husker jeg).

    Og ihvertfall Glenn Hesler og jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Vi irriterte oss fælt over, at Keyton smatta så fælt, mens han spiste.

    Så Glenn Hesler, han fant vel etterhvert opp et nytt ord, for smatting, (hvis jeg husker det riktig).

    Nemlig å ‘keytonere’.

    Du må slutte å keytonere så fælt, ville kanskje Glenn Hesler si da, til kameratene sine.

    (Etter at han ble kjent med Keyton).

    Hvis han hørte at noen smatta, da.

    (For Keyton smatta virkelig ganske ille, sånn som jeg husker det.

    Og det var liksom hele tida mens han spiste og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa en gang, at Keyton var så glad i å sitte i stua på Ungbo.

    (Når Pia og Keyton var aleine hjemme der).

    Og se på en film, som jeg vel hadde tatt opp, fra Canal Plus, da jeg bodde, hos Axel og dem.

    (For jeg hadde vel videoen min stående i stua der, (både da jeg bodde hos Axel og dem, og da jeg bodde på Ungbo), hvis jeg husker det riktig).

    Nemlig en amerikansk film, om noen tilbakestående galninger, som skulle på bytur, (eller noe), da.

    Og mye går galt, da.

    Og det var jeg ikke klar over, at Keyton var så barnslig.

    (Siden han likte å se den filmen om og om igjen).

    For dette var en rimelig barnslig komedie da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og som jeg tilfeldigvis hadde fått samlet meg såpass, til å klare å ta opp, mens jeg bodde hos Axel og dem, da.

    For der var det ofte mye ‘støy’, fra Axel da, som gikk på spesialskole, (og vel var hyperaktiv, og/eller hadde MBD, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa også det en gang, (utenfor sammenhengen vel), at Keyton hadde lært henne et slags ‘jungelord’, eller noe, en gang.

    Nemlig at en mann, kun skulle barbere ansiktet, og ikke gjøre noe annet med det.

    Så Pia hadde kanskje en somalisk kultur, må man vel kanskje si.

    Magne Winnem for eksempel, han brukte jo fuktighetskrem, i ansiktet, (husker jeg at han fortalte meg en gang, mens han bodde overfor Rimi Nylænde der).

    Og jeg så vel såpass sliten ut i trynet, etter militæret, så jeg rappa noe sånn krem, som Pia hadde, og stappa i trynet, før jeg la meg, om kvelden, i håp om at det skulle få meg til å mindre sliten ut, da.

    Og jeg brukte også forskjellige produkter fra Clerasil, da.

    Siden jeg hadde noen få kviser, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Pia, hu lagde jo også spagetti, på somalisk vis.

    (Som jeg har skrevet om, tidligere, i denne boken).

    Og da hu besøkte meg, da jeg studerte og bodde ved University of Sunderland, i jula 2004.

    Så prata Pia engelsk, med en slags somalisk, (eller gangster), dialekt, vil jeg si.

    Mens hu var affektert og fekta med armene litt vel og skreik nesten, da.

    Så Pia har vel nesten ikke noe norsk kultur igjen i seg, tror jeg.

    Det er vel mest gangster og kommunist og somalier i henne nå, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia og jeg, var hos Christell.

    (Dette må vel ha vært en stund etter at både Pia og jeg, flytta, fra Ungbo).

    Så sa Christell til Pia, at Pia heller burde bli sammen med Negib fra Etiopia enn Keyton fra Somalia.

    For Christell syntes at Negib var mer sivilisert, (eller noe sånt), enn Keyton, da.

    Og da svarte ikke Pia noe, husker jeg.

    Og jeg sa heller ikke noe, for jeg syntes ikke at det her var min business, da.

    (Og jeg hadde vel heller ikke møtt Negib, på den her tida, mener jeg å huske.

    Selv om Pia vel hadde nevnt navnet hans, og at hu møtte han på Jollys vel.

    Noe sånt).

    Men etter det her, så slo Pia opp med Keyton fra Somalia, og ble istedet igjen sammen med sin eks-kjæreste, (fra tiden før hu ble sammen med Keyton).

    Nemlig Negib fra Etiopia, da.

    Og dette var altså Christell sitt forslag, da.

    Og såvidt jeg veit, så er Pia sammen med Negib fra Etiopia ennå.

    Så Pia har altså ikke vært samboer med Keyton fra Somalia.

    Men hu har vært sammen med han.

    (Men de har ikke hatt felles bosted, da).

    Og Pia har en sønn, (nemlig Daniel), med Keyton.

    (Og Daniel er født sommeren 1995).

    Og Pia har bodd sammen med Negib fra Etiopia, siden rundt 1996 eller 1997, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For Pia flytta etter et par år ut fra Ungbo-leiligheten sin, (var det vel), i Tromsøgata.

    Og fant seg istedet en ny leilighet, også i Tromsøgata, (cirka hundre meter lenger vekk fra Sofienberg-parken, vel).

    Og der bodde hu sammen med Negib fra Somalia, fra rundt 1997, (eller noe), vel.

    Og da jeg flytta til England, i 2004, så bodde Pia og Negib fortsatt sammen, i Tromsøgata der.

    (Ihvertfall så bodde Negib der, i jula 2003, som var den siste gangen, som jeg så han, vel.

    Siden jeg var der på julaften, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg må stusse litt på min farmor, fra Numedal, Ågot Mogan, sine slektninger. Her er bildet de har lastet opp på Google Maps, fra Ulvika, på Berger

    stusse litt slektninger

    PS.

    For de kunne like gjerne ha tatt bildet sånn her, (hvor man vel for eksempel kan se en slags horisont mellom himmelen og fjorden da):

    de kunne like gjerne ha tatt bildet sånn her

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/04/dette-er-filmet-pa-ulvika-som-er-en.html

    PS 2.

    Min søster Pia fortalte meg, for cirka ti år siden kanskje.

    At hu hadde tatt med seg sin sønn Daniel og sin samboer, Negib fra Etiopia, til Berger, for å vise dem et av stedene hu hadde bodd da.

    Men Daniel og Negib hadde visst ikke syntes at det var noe særlig fint der da.

    Jeg derimot, synes at det er cirka et av de fineste stedene i verden omtrent, (eller noe).

    Men men.

    Det er bare min mening da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Noen mener visst at Pia sin sjef, da hun jobbet i Tussebo Barnehage, Henning Holstad, har noe med Tempelridderne å gjøre. Hm

    pia sin sjef

    PS.

    Pia sin samboer, siden midten på 90-tallet vel, Negib fra Etiopia, jobber også for Holstad forresten.

    Siden han jobber i et firma Holstad eier, som heter Tiny Budbiler.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer fra Mercy Armah Addy




    • Erik Ribsskog

      tirsdag

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        hvem er du?

        (Siden du sender friend-request mener jeg)


    • Erik Ribsskog

      tirsdag

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        hvem er du?

        (Siden du sender friend-request mener jeg)


    • Mercy Armah Addy


      • Ooh okay am Mercy fra Sverige her for å se etter en venner og også å finne min tvillingsjel … Vi kan prate hvis du vil at vi skal vite mye om oss okay Takk for meldingen Ok?

    • Erik Ribsskog


      • Hei ok,

        hvordan kjenner du Carl som gikk i klassen min på barne og ungdomsskolen?

        Mvh.

        Erik Ribsskog


    • Mercy Armah Addy


      • Hei igjen Hvordan gjør du? Hvordan er arbeid skjer med deg, og hvordan er din familie? Jeg var bare loooking for noen venner til å chatte med fordi jeg ikke har noen ok ……

    • Erik Ribsskog


    • Mercy Armah Addy


      • Am really sorry okay but i need some friends that is why i added him to my list okay

    • Erik Ribsskog

      for 23 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Ok,

        I think it's a bit strange that you just add people you don't know.

        And you say you're from Sweden but you write in Norwegian. Hm.

        Do you know Ingvill Storø from Langhus in Norway, who studied at the University of Bradford, (graphical design, I think), a few years ago?

        Isn't that were you study?

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Mercy Armah Addy

      for 3 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Oh know but i can translate there here for you if you write in Norwegian okay…..How are you doing today and how is everuthing going on with you and your family i hope everything if fine with you guys okay


    • Erik Ribsskog

      for 3 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Hi,

        I'm alright, I'm corresponding with one of my lecturers from when I studied at the University of Sunderland, and have been to the Jobcentre, etc.

        How about yourselves?

        Jag tycker det er lite merkvärdigt at ni inte vil seja var ni kjenner Carl från.

        Mvh.

        Erik Ribsskog


    • Mercy Armah Addy

      for 3 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Oh okay am here too am an Hairdresser okay so are you single and have you ever been to sweden before?

    • Erik Ribsskog

      for 3 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Ok,

        I thought you studied at the University of Bradford, I think it says on your profile.

        Yes, I've been to Sweden many times.

        I drove to Arvika, with some colleges from work, in Oslo, for the Arvika music-festival, in 2000.

        And in 2002, I was in my cousins wedding, in Fredrikstad, and then I drove to Gothenburg, after the wedding, since it was the summer-holiday, and Fredrikstad is close to the Swedish border.

        How about yourselves?

        Why don't you explain about Carl?

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Mercy Armah Addy

      for 3 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Oh okay is carl online now because i don't see him here

    • Erik Ribsskog

      for 3 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Well, he doesn't answer my messages, so I don't know.

        I've tried to contact his wife and mate.

        I was just wondering how you know eachother, since we only know earchother from Facebook.


    • Mercy Armah Addy

      for 3 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Ooh okay thank you i want to explain to him muchj better for him to understand me well

      • I was born in Sweden but right now am in UK my Dad is from there and my mum is from Ghana and she is with my brother there so i wished one day i will go there and spend some time with her and my brother,,.,,,,,So are you single and do you have kids that live with you not?


    • Erik Ribsskog

      for 3 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Ok,

        if you don't want to tell me, then I think I'll wait untill I hear from Norway.

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Mercy Armah Addy

      for 3 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Ooh what do you mean i think you said i should explain to him better

      • Ooh okay i will tell you am here to find some friends and to find my soul mate as well so please tell him okay now i know he is married i want to be is friend and can i ask do you have kids


    • Erik Ribsskog

      for 3 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Ok,

        so your half Swedish and half from Ghana.

        Ok, I'm Norweigan and a quarter Danish, since my grandmother was from Denmark.

        If you want you can write in Swedish, I'm used to watching Swedish televison, from Bergeråsen, (where Carl lives etc).

        No, I just wonder how you know eachother.

        I'm single and have no kids, that's right.

        (Like it says on my profile I think).

        How about yourselves?

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Mercy Armah Addy

      for 3 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Ooh Yeah you are right have you been there before?

      • In Ghana

      • We have not chat before it is just that i sent him a message so that he wil reply me back for us to know more about us okay

    • Erik Ribsskog

      for 3 timer siden

      Erik Ribsskog


      • No I haven't been to Africa, but my sister has a child, (Daniel), with Keyton, (from Somalia), and shes now living with Negib, (from Etiopia).

        But my sister don't want to be my friend, on Facebook and more, so now I don't have contact with her.

        I write about everything that happens on my blog now, just so that you know.

        Ok, I thought maybe you knew Carl from holiday in London, or something.


    • Mercy Armah Addy

      for 3 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Ooh am really sorry for you about you sister okay i wished one day God will help you find her okay

      • Hello are you there for us to talk?

    • Erik Ribsskog

      for 2 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Hi,

        yes, I'm here, but I also do other stuff, so I just write a message once in while, (not chat).

        Hope this is alright.

        Best regards,

        Erik Ribsskog

        PS.

        I wish Carl would reply about where he met you, if it was in London etc.

        I have to do some work with my webshop now, maybe I chat more with another day, ok?

        Hope this is alright!


    • Mercy Armah Addy

      for 2 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Ooh Yeah and what do you do for living

      • oh i don't mind about that ok

    • Erik Ribsskog

      for 2 timer siden

      Erik Ribsskog


      • I'm unemployed at the moment, like I told you.

        But I have the webshop, so I almost work part-time, and go to the Work Programme, etc.

        It was very nice to chat with you again, I hope you have a fine day!

        Say hi to Carl.

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Mercy Armah Addy

      for 2 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Ooh it was too here okay

      • Oh okay so can i ask what is reason why you are here and why

    • Erik Ribsskog

      for 2 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Well, I work with the webshop, and then I also use Facebook at the same time.

        It's to chat with friends from university etc., I guess, when I have breaks from working etc.

        I also update my blog a lot of times every day, and post about the Facebook-stuff etc.

        Hope I chat with you more another day.

        Hej-hej.

        Erik Ribsskog


    • Mercy Armah Addy

      for 2 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Ooh okay it was nice chatting with you okay

    • Erik Ribsskog

      for 2 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Thanks the same.

        I'm not Christian by the way, myself, if you wonder, (since you mentioned God would help me find my sister).

        I'm an ateist, I think I have to say.

        (Like I think it says on my Facebook-profile).

        Thanks again for your reply!

        Hejdå,

        Erik Ribsskog


    • Mercy Armah Addy

      for 36 minutter siden

      Mercy Armah Addy


      • Ooh okay but i understand i think we are serving thesame God

    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog


      • Ok,

        I don't like this preaching stuff.

        But say hi to Carl.

        Adjö,

        Erik Ribsskog








  • Tromsøgata-tegneserie

    tromsøgata tegneserie

    PS.

    Pia fortalte meg også det, en annen gang, som jeg var på besøk der, at det kunne gå uker og noen ganger måneder, mellom hver gang hu og samboeren hennes Negib, pratet sammen.

    Det gikk visst mest i enstavelsesord, osv., når de prata sammen, fikk jeg inntrykk av.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog