Etter at mora mi døde så uventet.
Så ble jeg litt deprimert, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.
Det var også dette som var en av grunnene, til at jeg ønsket å slutte, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).
Nemlig at jeg, (som var mora mi sitt eldste avkom), ikke klarte å få tid, til å ordne med begravelsen hennes og skiftet etter henne, (og sånt).
(Som kanskje må sies å ha vært mitt ansvar, siden jeg var mora mi sin eldste sønn, da).
For jobben min som butikksjef, på Rimi Nylænde, den krevde all min tid og energi, da.
Så jeg følte det som at jeg ikke strakk til, da mora mi døde, (husker jeg).
Så det var ikke en artig følelse da, (for å si det sånn).
Så jeg begynte nesten å se på butikksjef-jobben min i Rimi, som et slags fengsel, etter dette, (husker jeg).
Og som noe som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre mine forpliktelser, som vanlig borger da, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg syntes at det var trist, etter at mora mi døde, at jeg ikke hadde rukket å bli bedre kjent med henne, liksom.
Før hu døde så brått, da.
Så jeg tenkte det, at jeg burde kanskje prøve å bli bedre kjent, med bestemor Ingeborg.
(For jeg hadde jo kutta ut faren min.
Så bestemor Ingeborg, hu var jo liksom den eneste eldre slektningen min, da.
Noe sånt.
For både mora mi og mine tre andre besteforeldre, var jo døde, da).
Så jeg fikk overtalt Axel, til å bli med ned, til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, en helg da.
(Høsten 2002.
Like etter at jeg hadde begynt, på HiO IU).
Og hvorfor det ikke var snakk om at Pia skulle være med.
Det husker jeg ikke.
Men Pia sin etiopiske samboer Negib.
(Som jobba for Tiny Budbiler).
Han hadde trengte penger, i år 2000, må det vel ha vært.
For å reparere den HiAce-aktige bilen, som han brukte, i jobben sin, da.
Så han lånte 20-30.000 av meg, da.
Og Pia og Negib, de somla, med å betale tilbake de pengene, da.
Og når jeg endelig fikk de tilbake.
(Mange måneder for seint).
Så sa ikke Pia takk for lånet, engang.
Så det kan ha vært den episoden der, som var grunnen til det, at det ikke var snakk om, at Pia skulle være med, ned til Nevlunghavn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg skulle kjøre Sierra-en min, opp til Slemdal, for å hente Axel.
Så røyk clutch-wiren, midt i rundkjøringa, i Sinsen-krysset, (husker jeg).
Men jeg klarte på en eller annen måte, å likevel kjøre bilen tilbake, til Rimi-bygget da, (husker jeg).
For man kunne bare sette den Sierra-en i andre gir, (husker jeg), og så var det mulig å få bilen i fart, fra stillestående, da.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg kjørte bare i andre gir, fra Sinsen-krysset og tilbake til Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, da.
Og så parkerte jeg bilen, utafor Rimi-bygget, og så ringte jeg Axel, da.
Og sa at jeg skulle prøve å få tak i en leiebil.
Men hverken Statoil på Kiellands Plass eller Statoil på Majorstua, ville leie meg en bil, da.
(Av en eller annen grunn).
Så det ble til at Axel og jeg møttes utafor Nasjonaltheateret jernbanestasjon, (husker jeg).
For å ta toget ned til Larvik, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til Larvik.
Så tenkte jeg det, at jeg skulle vise Axel, det huset vi hadde bodd i, (i Jegersborggate 16), på den tida, som han ble født.
Og utafor det huset, så er det et portrom, som deles av tre hus, da.
Så jeg tenkte at det var greit å gå inn der, for å kikke, på den store hagen, som jeg pleide å leike i, som barn.
(Det var forresten i det portrommet, at barnevogna til Axel, hadde velta.
Da mora mi satt meg til å passe på Axel, en helg jeg skulle være i Larvik, våren etter at jeg hadde flytta til faren min vel.
Det vil si våren 1980, vel.
Altså cirka 22 år før det her, da.
Noe sånt).
Og mens jeg tenkte jeg skulle se om det fine morelltreet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), var i hagen der fortsatt.
(Det som hadde så gode moreller.
Og som hadde blitt slått ned av lynet, en gang.
Og som derfor hadde en del av stammen, liggende på bakken).
Men akkurat da jeg skulle sjekke det.
Så kom det en sinna mann ut, der hvor vi pleide å ha kjøkkendør, (husker jeg).
(Men som da var hovedinngangen, vel).
Og Axel sa at hans far, Thomassen, hadde eiet dette huset.
Men det visste jeg at var feil.
For det var mora mi, som hadde eiet dette huset, da.
Så jeg måtte si ‘Ribsskog’, da.
Og det navnet kjente han sinna mannen igjen, da.
Og jeg måtte forklare at vi bare ville ta en kikk på barndomshjemmet vårt, da.
Selv om jeg husker at jeg ble litt sjokkert nesten, over Axel, da.
For jeg syntes at han ble rimelig aggressiv, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det her var vel en lørdag, (mener jeg å huske).
Og det hadde vel allerede begynt å bli mørkt.
Og bussene ut til Nevlunghavn, de gikk ikke så ofte, da.
Så jeg gjorde som mora mi gjorde, da vi dro til bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i 1997.
Nemlig at jeg betalte for en drosje da, for å kjøre de 15-20 kilometerne, (eller hva det er igjen), ut til Nevlunghavn, da.
(For vi var litt forsinka, siden det hadde vært noe feil, på bilen min, da.
Og hvis det skulle være noe vits, med det her besøket.
Så måtte vi vel prøve å komme fram, før midnatt, liksom.
For å si det sånn).
Og jeg husker at jeg spurte han drosjesjåføren, om hvordan det gikk med Larvik sine to beste fotball-lag, Larvik Turn og Fram, på den her tiden.
Og drosjesjåføren, han svarte det, at det ikke var fotballen som var det store, i Larvik, på den her tiden.
Men at de fleste pleide å dra til Bergslihallen, (var det vel), for å se på dame-håndball, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg spurte vel også om hvordan utelivet, i Larvik var, på den her tiden.
Og da svarte han drosjesjåføren at de hadde så stor problemer med albanere, for tiden, da.
Som prøvde visst å ta over byen, (eller noe sånt da), var det vel han sa.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til bestemor Ingeborg.
Så hadde hu noe problem, med at noen dreiv og ringte på ringeklokka hennes, hele kvelden da, (husker jeg).
Og både bestemor Ingeborg og Axel, de bare satt der, da.
Da noen dreiv og ringte på døra, en 5-6 ganger, vel.
Men jeg ble tilslutt så lei av det her, da.
Så jeg løp i sokkelesten, (var det vel), ut verandadøra, til bestemor Ingeborg, da.
Og så at det var noen ungjenter, som dreiv og tulla, da.
Ei ungjente gjemte seg i en hage, et lite stykke inn i en sidegate, til Skoleveien da, (hvor bestemor Ingeborg bodde).
(Jeg så at hu løp og gjemte seg der, da.
Og jeg kunne se silhuetten, (eller hva man skal kalle det), til hu jenta, mens hu liksom satt helt stille da, i en hage).
Og da jeg gikk fram for å spørre hu ‘hage-jenta’, om hvorfor de tulla så fælt, da.
Så dukka det opp ei annen ungjente der, kledd i en Larvik Line-genser, (husker jeg).
(Eller egentlig var det vel muligens en Larvik håndballklubb-genser.
Noe sånt.
Det var ihvertfall en hvit genser, (eller trøye), med en blå Larvik Line-logo på da, mener jeg å huske).
Og hu håndball-jenta, (må hu vel ha vært).
Hu fortalte det, da.
At det var også noen andre som hadde vært med på den her tullinga, og som hadde løpt den andre veien, da.
(Opp mot den UFO-hytta vel, som ligger liksom inn i skogen, hvis man fortsetter å gå, på en sti, som er i enden av Skoleveien, liksom).
Og hu håndballjenta, hu forklarte også det, at den her bølle-aktiviteten, det var noe de hadde sett om, på et TV-program, da.
Så da svarte jeg bare det, at jeg syntes at det virka som at de så for mye på TV, da.
Og det var hu håndballjenta litt enig i, vel.
Og så gikk jeg inn til bestemor Ingeborg og Axel igjen, da.
(Som fortsatt bare satt der, rett opp og ned, i stua til bestemor Ingeborg, da).
Og etter det her, så slutta de her ungdommene, (eller om man skal si ungene), å ringe på ringeklokka, til bestemor Ingeborg, da.
For den her bøllinga, den ødela hele kvelden da, (må man vel si).
(Syntes jeg, ihvertfall).
Så jeg syntes ikke at jeg bare kunne sitte å se på det, liksom.
Selv om bestemor Ingeborg og Axel tydeligvis syntes at det var det mest naturlige.
Men det ble som noe ‘lamt’ liksom, for meg da, (husker jeg).
Så det orka jeg ikke, da.
(Å bare ignorere den her ‘tullinga’ liksom.
Som grensa til terror, vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så skulle faren til han, som Axel leide et rom av, på Slemdal, komme på besøk, da.
Men han faren til Axel’s kamerat.
Han ble kalt for ‘Majoren’, da.
(Eller noe sånt).
Og jeg syntes at det virka som, at det var noe rart, med han Majoren, på måten Axel sa navnet hans på, da.
Så jeg orka ikke å stå opp, på søndagen, for å ‘bable’ med han Majoren, da.
Så jeg ble bare liggende lenge, da.
For jeg var vel fortsatt litt overarbeida, etter den tiden min som butikksjef, i Rimi, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Axel lagde en middag der, (var det vel).
Og at det var is med smeltet sjokolade på, (eller noe sånt), til dessert, da.
Og jeg mener å huske det, at Axel sa det.
At når han var i lag med andre, så pleide han å spise usunn mat, da.
Mens når han var for seg selv, så spiste han mer sunn mat, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før vi dro tilbake til Oslo igjen, på søndagen.
Så ville bestemor Ingeborg, at vi skulle gå en tur, i skogen ut mot Mølen der, (var det vel).
(Noe sånt).
Så det var nesten som i ‘gamle dager’, (på 70-tallet), da jeg pleide å være på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken der, sammen med søstera mi og mora mi, da.
(Før Axel ble født).
For da pleide jeg også å bli dratt med på søndagstur, (husker jeg).
Og etter turen, så sa bestemor Ingeborg det, at: ‘Turen var det beste’.
Mens Axel og jeg gikk ned mot bussholdeplassen, (ved et konditori der), nedenfor Skoleveien.
Men det var kanskje ikke så rart, at bestemor Ingeborg syntes det, at turen var det beste.
For kvelden før, så hadde vi jo blitt terrorisert, (må man vel si), av den jentegjengen, som bodde i nabolaget, til bestemor Ingeborg, da.
Og som hadde ringt så fælt, på ringeklokka hennes, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel, han ville forresten heller til onkel Martin, (enn å besøke bestemor Ingeborg), på den her turen da, (husker jeg).
Men jeg mente det, at bestemor Ingeborg, hu var så gammel.
Så hvis vi skulle bli noe kjent med henne, så måtte vi besøke henne før hun døde, liksom.
(Noe sånt).
Og Pia hadde jo også sagt det, en gang, på 90-tallet.
At Martin, han hadde vært slem, mot noen damer, på byen, (i Oslo).
Og jeg husker jo det, at onkel Martin var uhøflig, mot meg, da han lå på sykehuset Sophies Minde, (var det vel), på Carl Berner, høsten 1990.
Etter at han hadde hatt en MC-ulykke, da.
Og bestemor Ingeborg hadde ringt eller skrevet til meg, og bedt meg om å besøke han, (på sykehuset), da.
Så jeg hadde ikke så lyst til å besøke onkel Martin, egentlig.
Det var mest Pia og Axel som syntes at det var artig, å besøke han, vel.
Men sommeren etter, (sommeren 2003), så dro Axel og meg, for å besøke Martin og dem da, (husker jeg).
En helg, (eller noe sånt), rett etter at jeg hadde vært i London, (husker jeg).
Men jeg tror ikke at noen av besøkene mine, til onkel Martin og dem, var min ide, i utgangspunktet, liksom.
Men det at Axel og jeg, dro for å besøke bestemor Ingeborg, høsten 2002.
Det var min ide, da.
Siden bestemor Ingeborg liksom var den eneste slektningen jeg hadde igjen, av mine foreldre og besteforeldre, da.
(Siden jeg jo hadde kutta ut faren min).
Så jeg syntes nok at det var et tap, da mora mi døde.
Siden hu pleide å ringe meg så ofte, da.
Noe jeg ikke likte, da dette foregikk.
Men etter at hu døde, så ble det som en tomhet liksom da, (må man vel si).
Selv om jeg ikke er helt sikker på hvorfor mora mi ringte meg så ofte.
Om det var for å tulle med meg, eller hva det kan ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
