johncons

Stikkord: Nevlunghavn

  • Mer om bestemor Ingeborg. (In Norwegian)

    Jeg får skrive på bloggen om bestemor Ingeborg da, siden jeg ikke fikk vært i begravelsen, eller kremasjonen da, som det egentlig var.

    Og det er, at bestemor Ingeborg, hun hadde som interesse, å male malerier, fra steder i Nevlunghavn da, hvor hun bodde.

    Hun malte fra Mølen og andre steder, ute i Nevlunghavn da.

    Og hver sommer, så pleide hun å ha en kunstutstilling, i det gamle biblioteket, i Nevlunghavn.

    Og da pleide hun å selge alle maleriene, tror jeg, nesten hver gang.

    Kanskje folk kjøpte dem for å ha på hytta og sånn.

    Og lokale folk hun kjente da.

    Noe sånt.

    Og hvis bestemor Ingeborg, gikk tur, i Nevlunghavn, så kjente hun vel alle hun møtte da.

    Men de har jo en kirke i Nevlunghavn, som heter Berg kirke, mener jeg det var.

    Men hvorfor skulle ikke bestemor Ingeborg, bli begravet der?

    Ville ikke halve Nevlunghavn omtrent, møtt opp da, i begravelsen?

    Mens Torstrand, det er mange mil unna Nevlunghavn.

    Og det krematoriet, det vet ikke jeg hvor ligger, enda jeg er oppvokst i Larvik, og har også gått på Torstrand skole.

    Men krematoriet, nei det aner jeg ikke hvor er.

    Og da tror jeg ikke folk i Nevlunghavn vet hvor det er heller.

    Så det var rart at ikke bestemor Ingeborg skulle begraves i kirken ute i Nevlunghavn da.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Bestemor Ingeborg var nok litt redd for å dø, noen ganger. (In Norwegian)

    Nå tenkte jeg på bestemor Ingeborg, som visstnok har dødd nå, i forrige uke, forstår jeg av noe junk-mail aktige e-poster jeg har fått, fra noen som utgir seg for å være faren min.

    Og jeg husker, at vi var jo innom bestemor Ingeborg, jeg og søsknene mine, på 2000-tallet, etter at min mor døde, i 1999.

    Og en gang, så dro jeg og broren min Axel, ens ærend, til Nevlunghavn, for å besøke bestemor Ingeborg da.

    For sånn var det, etter at moren vår døde, at jeg ihverfall, syntes at det kom så brått på.

    Så i 2002, var det vel, på høsten, så dro jeg og Axel ned for å besøkte bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Vi skulle egentlig ha kjørt min bil, men clutch-vaieren røyk i rundkjøringa i Sinsen-krysset, så vi måtte ta toget.

    Så tok vi taxi fra Larvik til Nevlunghavn, for jeg hadde tenkt å leie leiebil, men det fant jeg ikke, men da slapp vi å komme fram så sent.

    Noen ungjenter, med ‘Larvik Line’-gensere, tulle-ringte på døra, til bestemor Ingeborg.

    Axel og bestemor Ingeborg, de bare satt stille.

    Men jeg løp, ut havedøra, etter at de hadde ringt på mange ganger, og klarte å finne to av de da, som hadde løpt bort i en annen vei.

    De sa at de hadde sett noe på TV, som de dreiv å skulle herme etter, og at det var derfor de dreiv å ringte på da.

    De var kanskje i 13-14 års-alderen, eller noe.

    Jeg sa at de burde slutte å se så mye på TV da.

    Og da ble de enige om, at de skulle slutte å ringe på døra.

    Så da fikk vi litt fred, den kvelden, for de ringte på hele tida.

    Men det var litt rart, syntes jeg, at Axel og Ingeborg bare satt der, enda jeg hadde jo skade i kneet, og alikevel så var det jeg måtte løpe etter de her rakkerungene.

    Så sånn var det.

    I taxien til Nevlunghavn, så fortalte sjåføren, at det var så fælt mye albanere i Larvik, på den tida der, som lagde så mye ugang, eller bråk, visstnok.

    Jeg og Axel var også oppe i Jegersborggate, og så på det huset vi bodde i, i Jegersborggate 16, hvor vi bodde, da Axel ble født.

    Axel begynte å skulle være tøffing vel, når han karen som bodde i huset, kom ut, og lurte på hvorfor vi så på huset og hagen hans.

    Så de begynte å krangle, må man vel nesten si.

    Axel ville ha det til at faren hans, Arne Thomassen, hadde eiet huset.

    Men det navnet kjente ikke huseieren igjen.

    Det var nok fordi at det var vår morfar, Johannes Ribsskog, som kjøpte huset til vår mor, Karen Ribsskog.

    Så Ribsskog-navnet, det kjente huseieren igjen.

    Men Axel var så morsk og skulle tøffe seg liksom.

    Men sånn oppførsel, det passa ikke så bra, i Jegersborggate, syntes jeg da, som hadde bodd der, som guttunge.

    Men Axel er vel mer vant til Oslo-forhold.

    Selv om oppførselen til Axel vel hadde vært i overkant tøff, også i Oslo, vil jeg si da.

    Men men.

    Men så dro vi til bestemor Ingeborg da.

    Og det var enten den gangen, eller en av de andre gangene vi var der, rundt den tiden.

    Vi var der kanskje en gang i året, ute i Nevlunghavn, på 2000-tallet.

    Vanligvis om sommeren da.

    Og en av gangene, så klagde bestemor Ingeborg, på at alle hennes venner og jevnaldrende familie, var døde.

    For bestemor Ingeborg, var jo født, før 1920 vel.

    Så bestemor Ingeborg var i 90-årene, nå, når hun døde.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor gammel hun var.

    Men hun levde lengre enn omtrent alle sine venner og søsken osv. da.

    Og da svarte jeg feil.

    For jeg sa at jeg trodde ikke at det fantes noe Gud.

    Og da skjønte jeg vel, at bestemor Ingeborg, ble lei seg.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor, med en gang.

    Men når jeg har tenkt på det seinere, så har jeg jo skjønt det da.

    Og det var nok fordi, at hun var vel allerede da kanskje, i begynnelsen av 90-årene.

    Og det var nok ganske mye enklere for meg, som var i 30-årene, å ikke tro på Gud, enn det var for hennes, som var i slutten av 80-, eller i begynnelsen av 90-årene.

    Så selv om bestemor Ingeborg noen ganger kunne være sånn, at hun var veldig ovenpå, og skulle bestemme alt mulig da.

    Som da jeg var å besøkte henne, sommeren 1996, da jeg skulle på bilferie til Danmark, med den første bilen jeg hadde, en Toyota HiAce, som var kjøpt brukt men.

    Da begynte plutselig bestemor Ingeborg og kommanderte, at nå måtte vi kjøre til Larvik, så og så fort.

    Og hennes sønn, Martin, sa i 2005, at hun kunne være litt som ei skrulle, noen ganger.

    Ihvertfall så kunne hun være litt spesiell da.

    Men noen ganger, så var hun altså sånn, at hun var redd for å dø, og ble trist når hun tenkte på det, at det kanskje ikke fantes noe Gud da.

    Jeg tror ikke at bestemor Ingeborg var så religiøs.

    Men som oftest så var hun ovenpå, og styrte det meste som skjedde.

    Men noen ganger, så var hun altså som et vanlig sårbart menneske, hun og.

    Virka det som ihvertfall.

    Så det var nok ikke alltid bare lett å være bestemor Ingeborg heller.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Kvælær’n. (In Norwegian)

    mellomhagen

    kvælærn 2

    kvælærn 3

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback, til 70-tallet, da jeg var guttunge, på besøk hos min mors foreldre i Nevlunghavn.

    Jeg var vel 6-7 år, kan jeg tenke meg.

    Og de som var var der, en sommerdag, det var bestefar Johannes, bestemor Ingeborg, min mor Karen og min søster Pia.

    Og bestemor Ingeborg, prøvde å bryte meg ned.

    Hun var streng da.

    Og det var noe greier med godteri og sladring.

    Og søstra mi, som var kanskje 5-6 år, hun var med på det.

    Det var noe med å ta et gresstrå, eller siv, mellom leppene, og dra, og da gjorde det veldig vondt, i munnen.

    For det sivet skar opp munnen da.

    Jeg var nedtrykt av kjefting fra bestemor Ingeborg spesielt, og de andre.

    Søstra mi hadde egentlig tatt det ‘trikset’ med sivet, på meg, en gang før, da vi var med mora vår, på stranda i Larvik.

    Hun sa at noen gutter hadde lært henne et triks.

    Men det kan ha vært mora mi.

    Så var jeg nedtrykt.

    Så tok søstra mi det trikset med sivet igjen.

    Og jeg var nedtrykt, så jeg viste jo at jeg kom til å få vondt.

    Men jeg var nedtrykt, så jeg gjorde det likevel, for søstra mi var så ovenpå, og de andre var så ekle mot meg da.

    Så begynte jeg å grine da, for jeg var nedtrykt fra før.

    Så gikk jeg til bestemor, som jeg visste hadde godteri.

    Hun satt der med mora mi og morfaren min.

    Og bestemor hadde tidligere kjefta på meg, for sladring på søstra mi.

    Så dette var nok et plott fra bestemor Ingeborg, for å sjekke om jeg sladra på søstra mi.

    Som mora mi og morfaren min visste om.

    De satt ved utebordet, utenfor det hvitmalte huset.

    Men jeg huska det, at bestemor ‘gura’, hvis man sladra, så jeg sladra ikke, selv om jeg var nedtrykt.

    Og min morfar, han rista på hodet, at han ikke kunne se ditt og datt, i mitt utrykk da.

    (At jeg ikke var helt nedbrutt, mener jeg).

    For jeg likte ikke bestemor Ingeborg, uansett hva man gjorde, så var det feil.

    Jeg syntes det var bedre på Sand, hos bestemor Ågot.

    Så jeg tok ikke til meg så mye av hva bestemor Ingeborg mente om meg.

    Helt fra jeg var 3-4 år, og mora mi og den tidligere stefaren min, Arne Thomassen, skulle til Malorca, ganske tidlig på 70-tallet.

    Så måtte jeg være hos min mors foreldre, på Sætre i Hurum.

    Mens søstra mi var hos min fars foreldre, på Sand, i Svelvik.

    Og jeg var så sur, for jeg ville heller være hos bestemor Ågot på Sand da.

    For bestemor Ingeborg, hun er så streng og ubehagelig å omgås.

    Hun er så hakkete, at hun hakker på psyken ens, og prøver å bryte en ned nærmest da.

    Så det er mulig at de brøyt ned Pia.

    Hva vet jeg.

    Pia, mora mi, og Johannes og Ingeborg, var nok med på det her, å prøve å bryte ned meg.

    Som noe Illuminat-greier, antagelig.

    Men de klarte ikke det.

    Jeg beholdt fatningen da.

    For jeg fikk et adrenalin-kick, for jeg visste hvordan Ingeborg var.

    Så jeg bare stålsatte meg, og regnet ikke med å få noe trøst, hverken av Ingeborg, eller mora mi.

    For de var litt sånn umenneskelige, nærmest.

    Morfaren min var også litt spesiell, men han var vel ikke like umenneskelig, tror jeg.

    Han var nok under bestemor Ingeborg-åket, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Så da ble jeg sendt for å leke for meg selv, helt øverst i hagen, i en steinrøys der, siden de ikke klarte å bryte meg ned.

    Da var jeg kanskje 5, 6 eller 7 år, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Bestemor Ingeborg driver med plott. (In Norwegian)

    Jeg har merket et par ganger, sommeren 1996 og sommeren 2004, at bestemor Ingeborg driver med noe plott.

    Som da jeg var i Danmark, sommeren 1996, dette var nok noe plott.

    Altså, Irene på Rimi Bjørndal, sa at Løkken var så artig sted.

    Så tenkte jeg, at ok jeg drar dit.

    For det var fælt og jobbe med butikksjef Kristian og assistent Irene der, så jeg trengte å komme meg litt bort.

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Men da dro jeg til moren min, i Tønsberg, som var på veien til danskebåten, som jeg tok fra Larvik.

    Og da var det noen som solgte jordbær langs veien, så da kjøpte jeg jordbær, siden norske jordbær går for å være veldig gode, og det er vanlig å kjøpe jordbær når det er sesong og de ikke koster mer enn ca. 20 kroner kurven.

    Jeg tenkte at jeg måtte jo ha med noe, da jeg besøkte mora mi, så da tok jeg med det.

    Så sånn var det.

    Men da gura nesten mora mi, pga. jordbæra.

    Men men.

    Og da sa mora mi, at bestemor ville jeg skulle dra dit, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så da dro jeg dit, et par dager.

    (Hvor jeg traff onkel Håkon bl.a. på campinga i Nevlunghavn).

    Men men.

    Da lagde bestemor Ingeborg noe som het pizza med brunost.

    Og det tror jeg må ha vært sånn troll-kjærring oppskrift.

    For jeg tror at pizza med hvitost, det er nok ikke så bra for norske folk.

    Men det er nok antagelig en grunn til at brunosten er i Norge, og ikke andre steder.

    Er norske folk spesielle fra andre folk.

    At de stammer fra noe spesiell gruppering, og derfor ikke tåler f.eks. hvitost, men derfor istedet har laget brunost?

    For Cecilie Hyde, i Svelvik, hun hadde en norsk-utseende venn, som het Stian, fra Drammen, og han lagde også brunost-pizza.

    Og det er vel rart.

    Hvis man går i butikken, så har de ikke brunost-pizza.

    Og søstra mi har også hinta til det her, at hvis man vil ha overskudd, så spis havregrøt, som bestemor Ingeborg pleide å lage.

    Med rosiner.

    Og mer da.

    Spis som bestemor Ingeborg sa Pia, at hun prøvde å gjøre da, og bestemor lager mat hele tida.

    Hun baker horn, det husker jeg.

    At hun gjorde på 70-tallet.

    Men altså, hun har måltider 4-5 ganger om dagen.

    Hvis jeg husker riktig.

    Så sånn er det.

    Og en gang, i 2004, så lagde bestemor Ingeborg og Pia, noe sterkt krydret rett, som virkelig satte fart i fordøyelsessystemet mitt osv.

    Så de vet nok om hvordan mat som får en bra.

    Og dette samarbeidet de om.

    Så dette var nok noe heksekunst, og ledd i en plan som jeg har fortalt om på bloggen før, at jeg fikk det sølvkruset, fra 1700-tallet, som er på bildet på bloggen, pluss at jeg fikk 1200 kroner i kontanter, eller noe, av bestemor Ingeborg.

    Hvorfor fikk jeg så mye penger, når jeg fikk et krus verdt over 30.000 kanskje?

    På en 34-årsdag, som burde være en vanlig burdag?

    Noen tror kanskje at bestemor Ingeborg er rik og snill, at jeg får gaver verdt 30-40.000 på hver bursdag?

    Nei, dessverre.

    Oftest får jeg vel bare et postkort, eller noe.

    Og på 35-årsdagen min, så fikk jeg en brukt bok om elvereiser, langs Nilen, i Egypt, eller noe.

    Så det var ca. 30-40.000 kroner i forskjell på bursdagsgavene fra 2004 og den i 2005.

    Hvorfor det?

    Jo, jeg tror den i 2004 var rar.

    Det var nok noe plott, med det sølvkruset.

    At de lagde hekse-oppskrift mat, (Pia og Ingeborg), som de visste ville få meg kåt, for å si det sånn.

    De lot meg ligge på sofaen i stua, så jeg kunne ikke gjøre noe tull, for å si det sånn, syntes jeg.

    Også fikk de en veldig slank og pen blond jente til å sette seg like ved meg, bakerst, på _bussen_.

    For toget virka ikke hele veien, så man måtte ta buss fra Tønsberg, eller noe sånt.

    Så var det en hot jente i en sidegate fra Drammensveien, eller hva det heter der, mellom Stortinget og Jernbanetorget.

    Og jeg hadde sølvkopp og masse penger, fra bestemor Ingeborg.

    Også hadde maten og tilværelsen på sofaen og hun unge, pene, slanke, lyse jenta på bussen, vekket meg opp da.

    Og jeg jobba jo hele sommeren 2004, med mye overtid.

    Så jeg hadde jo masse penger.

    Siden jeg jobba så mye på Rimi Langhus.

    Så da tenkte jeg, at jeg kunne jo bruke de pengene fra bestemor Ingeborg, til å lure hun hote, utenlandske jenta, i Drammensveien.

    Og det gjorde jeg da.

    Men det var nok noe plott av noe slag, mistenker jeg, fra bestemor Ingeborg.

    Så det sølvkrus-greiene er noe plott.

    Det var også sånn en gang på 80-tallet, at jeg fikk masse flotte dokumeter fra Gjedde-familien, da noen der var øverskommanderende generaler i Danmark og en var dommer i Haag og Egypt da.

    Han ene skulle egentlig ha dømt, i striden mellom Danmark og Norge, om Grønland.

    Og det var vel hundrevis av ark, vil jeg si.

    Men de tok bestemor Ingeborg tilbake, før jeg fikk sett ordentlig på dem.

    Hun sa jeg kunne kopiere dem, men jeg bodde i Oslo, og jeg var ikke så ofte ute på Sand, så det ble bare prosjekt og styr.

    Det er det eneste fine jeg har fått av bestemor Ingeborg, vil jeg si.

    De arka og bildene fra Danmark.

    Og det sølvølkruset.

    Men Pia har fått masse smykker og sånn, tror jeg.

    Jeg fikk et askebeger i sølv engang, men det hadde ikke sølvmerke.

    Det var nok mest for å mobbe.

    Også fikk jeg et kart over Norge og Sverige, trykket på fransk.

    ‘Le Suede et Norvege’, eller noe.

    Danmark var ikke på kartet.

    Det kartet var nok tull, fra bestemor Ingeborg, mot meg, siden jeg klagde, da jeg gikk i 1. klasse, på at Danmark hadde behandla Norge dårlig, under dansketida, som frøken på skolen hadde sagt.

    Det samme med askebegeret, det var nok tull, siden det nok var noe mobbing siden jeg røyka.

    Så hvis vi tar bort askebegeret og kartet, som begge nok var tull.

    Da har vi igjen de arka og bildene fra Anders Gjedde Nyholm og broren Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, eller noe.

    Men de tok bestemor Ingeborg tilbake.

    Så da har vi bare igjen det sølvkruset, som jeg fikk i 2004, som noe fint som hun har gitt meg.

    (Men det ville hun senere ha tilbake, i 2005).

    Men men.

    Men hvorfor jeg også penger, i 2004, sølvkrus og masse penger.

    Det var nok noe lureri, for bestemor har vært mest slem mot meg, ofte, og hun sier, hvis jeg begynner å miste hår, så sier hun, ‘du som hadde så tjukt hår som ungdom’, og sånn.

    Så bestemor Ingeborg er slem mot meg, ofte, og gir meg sånne slemme stikk liksom, psykologisk krigføring.

    Noe sånt.

    Så her var det lureri, med sølvkruset, vil jeg si.

    Ågot og Pia, var nok også hekser.

    For en gang, så tulla de med hjemmebakt pizza, hos Ågot.

    Jeg måtte spise av den halvdelen, også kunne de spise av andre halvdelen.

    Da var det nok noe dritt i pizzaen.

    Hadde de putta bestefar Øivind i pizzaen, etter at han var død, men bare på min side av pizzaen?

    Noe sånt.

    Så Pia er nok hekse-bindeleddet, mellom bestemor Ingeborg og bestemor Ågot.

    Ågot var ofte snill, når jeg var og besøkte henne aleine.

    Da fikk jeg med sånn grovbrød, som hu pleide å bake osv.

    Som vel bestemor Ågot spiste.

    Mens faren min spiste lysere brød, tror jeg.

    Så Ågot bakte to slag brød.

    Grovt brød og lyst brød.

    Så her kan det være noe sånn med blodtypedietten osv.

    At folk som har den blodtypen bør spise grovt brød, og omvendt.

    Men ingen forklarte det her til meg da.

    Dette var det nok ikke meningen at jeg skulle vite.

    Så det var nok hekse-kunster i forbindelse med matlaging i familien min.

    En gang dro de meg ut dit fra Oslo, bare for å spise bakt potet.

    Da var det kjølig mellom meg og dem, så jeg dro bare tilbake igjen.

    Det var ikke noe hyggelig der, enda halve slekta omtrent var der, med Tone, Inger og søstra mi og Ågot i spissen vel.

    Eller var søstra mi der.

    Men det var noe hekse-greier med den bakte poteten.

    For da spiste så gadd ingen å prate til meg engang.

    De gikk alle inn i huset, mens jeg satt aleine på verandaen og spiste bakt potet og salat, men ikke noe hovedrett egentlig.

    Så det var dårlig.

    Så sånn var det.

    Og ikke noe hyggelig.

    Så det var noe hekse-greier, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Gåten bestemor Ingeborg. (In Norwegian)

    Hvorfor er bestemor Ingeborg, (som er fra Danmark), så glad i å bade, i sjøen ved Nevlunghavn, om vinteren?

    Er bestemor Ingeborg egentlig en russisk spion?

    Bestemor Ingeborg sa også at de russiske kameraene, som jeg fant på loftet, i huset til hun og bestefar Johannes.

    Bestemor Ingeborg sa på telefon ifjor, at de russiske kameraene, tilhørte en fyrvokter, som bodde i huset i Nevlunghavn før dem.

    (De flyttet vel inn rundt 1975, hvis jeg husker riktig).

    Moren min flyttet, med meg og søstra mi, til Larvik, i 1973 vel.

    Og så ble hun sammen med Arne Thormod Thomassen, fra Nord-Norge, som holdt til i Larvik.

    De traff hverandre på utestedet Hansemann, i Larvik, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og så flyttet bestemor Ingeborg og bestefar Johannes også ned til Larviksområdet, dvs. til Nevlunghavn da, i 1974 eller 1975.

    Og Arne Thomassen pussa opp huset dems, like etter at dem hadde flytta inn.

    Bare noe jeg kom på.

    Men han fyrvokteren så jeg aldri noe til.

    Men huset trengtes altså å pusses opp da.

    Jeg husker Arne Thormod dreiv og bytta ut gulvet, i første etasje, sommeren 1974, kan det vel ha vært, og la sånn glava-isolasjon osv.

    Sånne gule ruller.

    Hvis det ikke var sommeren 1975.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Nå er det noen idioter som sender tegning igjen. Jeg tror de må ha blanda mormoren min med besteforeldrene mine på Sand, som har vært døde lenge nå.

    Nå er det noen idioter som sender tegning igjen. Jeg tror de må ha blanda mormoren min med besteforeldrene mine på Sand, som har vært døde lenge nå.

  • Her er min avdøde mors andre danske fetter. (In Norwegian)

    Her er min avdøde mors andre danske fetter. (In Norwegian)

    http://www.legetojsfabrikanterne.dk/Fuld%20medlemmer.htm

    PS.

    Jeg tror det er han her som har lyst hår, og kjører Rover, som jeg såvidt snakket med, i 2002, i bursdagen til bestemor Ingeborg.

    Hans mor Unse var også der, det virket som om det var henne som var ‘schafer’n’, som de sier.

    Min onkel Martin sa i 2005, at han ikke likte han her, for han var så stiv i nakken, og sånn, eller noe sånt.

    Jeg spurte min mor, Karen Ribsskog, på begynnelsen av 90-tallet, i Tønsberg, i Borgheim på Nøtterøy, det var vel skoleåret 1989/90, om hvorfor hun ble sinnsyk, for hun skulle ommøblere leiligheten midt på natta.

    (Det er en kirke der, like ved bussholdeplassen, der moren min bodde. Og en gang jeg gikk forbi den kirken, så var det begravelse der, for en som var så kjent, at det stod om det i avisa.

    Da hørte jeg mye på the Cure, husker jeg, så musikken og stemningen passa, det var et av deres mer dystre album, fra begynnelsen av 80-tallet vel).

    Og da sa hun at en fetter i Danmark tullet med henne som barn, så ble hun sinnsyk.

    Tja, jeg vet ikke hva man skal tro om det.

    Men det var altså to fettere i Danmark, såvidt jeg har forstått, Steffen og Thomas, de husker jeg at min mormor Ingeborg, viste meg bilder av, som barn, når jeg var på besøk i Nevlunghavn.

    Ingeborg hadde bilde av disse danskene rammet inn, på sminkebordet sitt, på rommet sitt.

    Hun hadde eget rom med himmelseng.

    Mens Johannes hadde eget rom, med dobbeltseng, husker jeg at jeg så.

    Også var det et kammers, på insiden av Ingeborgs rom, hvor jeg og søsteren min måtte sove som barn.

    Nesten som et fengsel.

    Så kunne vi, på St. Hansaften, se på barna på vår alder, som gikk med foreldrene sine ned til St. Hansfeiring, nede på Havna, på 70-tallet da, i 21-tiden om kvelden kanskje.

    For vi måtte legge oss tidlig på St. Hansaften da.

    Enda St. Hansaften før, husker jeg, da fikk vi være med bestefar Johannes, ut med båten, til en holme, eller noe, hvor folk feiret da, til langt på natt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg lurer på om det var han hers begravelse:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Nøtterøy

    Jeg gikk av bussen akkurat da gravfølget var ute på kirkegården.

    Og han her var så kjent at viktige folk kom utenlands fra, leste jeg om i avisene på toget fra Oslo da.

    Så det var litt merkelig å havne nesten midt oppi den her begravelsen.

    For kirkegården lå like ved veien, som jeg måtte gå fra bussholdeplassen, og til der mora mi bodde.

    Mora mi bodde først på en institusjon, på Nøtterøy.

    Jeg lurer på om hun bodde der da, eller om det var etter at hun hadde fått egen leilighet.

    Hun hadde nok egen leilighet da.

    Jeg hadde ikke så mye kontakt, med mora mi, etter at flytta til faren min.

    Eller egentlig etter at søstra mi også flytta til faren min, for før det så var jeg der ofte.

    Men mora mi ble litt avhengig av meg nesten, etter at søstra mi også flytta fra henne, på samme tida som broren min også ble tatt fra henne, så jeg orka ikke å dra til henne så ofte, for jeg måtte liksom være sterk for henne da, på en måte.

    Ellers så hadde kanskje mora mi brutt sammen da, hvis hun ikke hadde hatt noen sterke og ansvarlige folk rundt seg da, som jeg prøvde å være, for henne da, selv om jeg bare var 12 år, eller noe, da søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Men noen av folka i det her gravfølget da, (som kunne være mektige mennesker), de så litt stygt på meg da, mener jeg å huske, når jeg spaserte forbi dem, på vei til der moren min bodde.

    Men det var liksom ikke så mange andre steder jeg kunne gjøre av meg da.

    Så sånn var det.

    Så om noen av de folka har drevet med noe ‘tullings’ og noe ‘forfølgings’, hva vet jeg.

    Det var vel i juleferien det her, tror jeg.

    Og jeg var sammen med ei som het Laila, fra Skøyen, like ved Frognerparken, i Oslo.

    Men hun slo opp, noen uker seinere vel.

    Så om det kan ha vært noe ‘mafia-ings’, eller noe, som ble satt igang av noen fra dette gravfølget for eksempel.

    Hva vet jeg.

    Det var noe rart ihvertfall.

    Det er ikke sikkert det var sånn det hang sammen, jeg bare prøver å brainstorme litt her.

    Så sånn er det.

  • Dette er vel min mormor, Ingeborg Ribsskogs nevø. Etter hennes bror Anker Heegaard og hans kone Unse, som jeg har møtt, i Ingeborgs bursdag i 2002.

    Dette er vel min mormor, Ingeborg Ribsskogs nevø. Etter hennes bror Anker Heegaard og hans kone Unse, som jeg har møtt, i Ingeborgs bursdag i 2002.

    http://www.kommunikationsforum.dk/default.asp?articleid=4668

  • Flashback til slutten av 70-tallet i Larvik. (In Norwegian)

    Nå husker jeg på den tida, da broren min Axel Thomassen ble født, i Larvik, på slutten av 70-tallet.

    Faren hans, Arne Thormod Thomassen, han var ikke så mye hjemme, på den tida.

    Han bodde vel, eller hadde kanskje flytta, til Oslo, en god stund.

    Så jeg måtte gå mye ærender, i Larvik sentrum, og handle for mora mi da, i mange butikker.

    Axel ble født høsten 1978.

    Og Arne Thormod bodde vel hos oss de første månedene vel.

    Så da jeg måtte handle, var kanskje i 1979 da.

    Men, da jeg vokste opp i Larvik på 70-tallet.

    Så bodde vi i over et år, tror jeg, på ei hytte i Brundlandnes, i 1974 og 75, ihvertfall.

    Og den hytta var langt inne i skogen, må man nesten si.

    Med en gårdsvei, som gikk innover i skogen, og mange hytter langs den gårdsveien da.

    Store hytter ofte vel, som kunne brukes som hus da.

    Så sånn var det.

    Så de sjeldne gangene som mora vår dro oss med til Larvik og sånn, så var vi helt gærne etter godteri og sånn, jeg og søstra mi.

    Ihvertfall jeg.

    Og kronespill.

    Kronespill var det artigste jeg visste, omtrent, på 70-tallet.

    Så når jeg ble sendt for å handle av mora mi da, i Larvik i 1978 og 79.

    Så pleide jeg å spille en krone kanskje, på kronespill.

    Og jeg ble sendt for å handle omtrent hver dag.

    For mora mi måtte være hjemme og passe på broren min, som skreik fælt, husker jeg.

    Så kom jeg hjem fra skolen en dag.

    Så hadde vi plutselig fått ei kommunal hjemmehjelp, i kjøkkenet.

    Som ingen hadde sagt fra om til meg.

    Og hu var ganske fæl.

    Så det ble utrivelig å være hjemme.

    Hu hjemmehjelpa la alle myntene i en skål på kjøkkenet.

    Som hun hadde til overs, fra å handle for mora mi.

    For jeg mista den jobben jeg da, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Jeg hadde ikke noe imot å ha ansvar.

    Vi tok oppvasken fra vi var fire-fem år gamle, jeg og søstra mi.

    Så vi ble nok utnytta litt, av mora vår.

    Så sånn var det.

    For det var ikke en jobb vi likte da.

    Ellers måtte vi rydde rommet vårt og sånn da.

    Og gå ærend og sånn.

    Så sånn var det.

    Men det ble litt for fristende å se på den skåla med mynter.

    Jeg var også sur, fordi vi plutselig hadde ei kommunal hjemmehjelp i huset vårt.

    Så jeg følte meg ikke hjemme lenger.

    Så jeg var veldig misfornøyd da, med at vi hadde fått ei sur og streng hjemmehjelp, og at jeg hadde mista jobben min da, med å gå å handle, i masse forskjellige butikker i Larvik, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Så sånn var det.

    Så jeg rappa noen mynter da.

    En krone et par ganger.

    Og en gang en femmer.

    Mora mi og Arne Thormod, de skyldte meg egentlig penger.

    For når jeg var på ferie hos faren min, så pleide jeg alltid å få en del penger da, oftest mynter.

    Og da pleide mora mi og Arne Thormod noen ganger å si at jeg måtte bruke de pengene til å kjøpe kaffe for dem.

    For vi var en familie, sa Arne Thormod.

    Så da syntes jeg at jeg kunne ta en krone nå og da, og bruke på kronespill da, når jeg var så misfornøyd og sinna egentlig, pga. hjemmehjelpen og at jeg mista den handlejobben, og at dem ikke hadde sagt fra om det her.

    Så en dag så stod hjemmehjelpen i kjøkkenet og forklarte til mora mi, at hu hadde sett at det mangla en femmer i den myntskåla.

    Jeg sa ikke noe vel.

    Jeg bare gikk ut døra til Jegersborggate, midt i Larvik da.

    Etter det så sa mora mi, at hun trodde hun måtte sende meg til faren min, for jeg var så umulig.

    Og jeg likte meg ikke så bra, hos henne og Arne Thormod, for dem var så strenge, og mora mi lagde ikke ordentlig mat, og hun mobba meg og søstra mi da, plagde oss litt, hun var slem og hakka på oss, og sånn.

    Som mormora vår, Ingeborg, også gjorde.

    Så jeg begynte da å smelle med dørene og sånn.

    Og en gang jeg hadde gjort det, så gikk jeg til hagen for å hente sykkelen min.

    En Apache-sykkel.

    Som jeg hadde fått av bestefar Johannes da.

    Og da stod bestefar Johannes i hagen vår, og raka løv.

    (Enda han hadde hage selv i Nevlunghavn).

    Arne Thormod var da i Oslo.

    Om han hadde flytta dit, eller hva han hadde, det veit jeg ikke.

    Men Johannes snudde seg mot meg da, og spurte om ikke jeg kunne gjøre sånt arbeid.

    Jeg hadde jo ikke lagt merke til at hagen trengtes å rakes for løv.

    Jeg var ikke vant til å drive med hagearbeid.

    Selv om jeg nok hadde raka løv før, i Mellomhagen.

    Men situasjonen i huset vårt, var så anspent, så å rake løv, sånn som situasjonen var.

    Når jeg hadde masse aggresjon inni meg, pga. det her med mora mi og hjemmehjelpen da.

    Nei, det orka jeg ikke å tenke på engang.

    Hvis han sagt fra på forhånd, og forklart ordentlig hva jeg skulle gjøre og sånn.

    Og kanskje gitt meg noen lommepenger, for å ta det ansvaret.

    Ja, da hadde det blitt noe annet selvfølgelig.

    Men akkurat da, så var jeg bare deppa og forbanna pga. problemene med mora mi da.

    Så da bare sa jeg nei.

    (For jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle gjort den jobben, noen måtte ha forklart det).

    Og bestefaren min var ganske sånn konform da, og smilte ikke, eller noe.

    Han spurte meg om jeg kunne ta den jobben, på en sånn konform måtte da, så jeg syntes han spurte litt rart.

    Så jeg bare sa nei, og tok sykkelen og sykla vekk fra huset da.

    Siden jeg hadde fått nok av mora mi og den hjemmehjelpen da.

    Så sånn var det.

    Det her var vel siste gangen jeg så morfaren min, før jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Og etter det, så så jeg vel bare Johannes en gang, tror jeg, da vi var på ferie hos dem, i Nevlunghavn, jeg og søstra mi, sommeren 1983, var det vel.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog