Stikkord: Nibs Star

http://www.nettavisen.no/sportspill/trav/article2947108.ece

PS.

Utover 70-tallet, fra jeg var sånn 5-6 år, så begynte mora mi å si, at Arne Thomassen skulle ta meg med på travbanen, i helgene.

Mens søstra mi ofte ble igjen hjemme hos mora mi.

Så jeg har kanskje vært på travbanen 50 eller 100 ganger, eller noe.

På forskjellige travbaner på Østlandet.

Etter at jeg flytta til faren min, så ble det slutt på å dra til travbanen.

For faren min gikk ikke på travbanen.

Og farfaren min, Øivind Olsen, sa at folk som gikk på travbanen, det var ofte ikke ordentlige folk.

Dem var ofte ikke så fine da.

Noe sånt sa han.

Men helt slutt ble det ikke.

Stefaren min, Arne Thomassen, fikk seg etterhvert en varmblodshest, (var det vel), som het Nibs Star.

Før det, så hadde han også en kaldblodshest, mener jeg å huske.

Disse stod på en stall i Verningen, ved Larvik.

Et sted jeg var kanskje 20 eller 30 ganger, eller noe.

Noe sånt.

Jeg husker en gang, etter at jeg hadde flytta til faren min.

Så var jeg på helgebesøk hos mora mi i Larvik.

(Noe jeg egentlig skulle være på, hver tredje helg.

Men, det var sånn at jeg ikke var så glad i å dra til mora mi.

Så jeg forrandra på det, sånn at det heller ble til hver fjerde helg.

Noe som varte i kanskje et år, eller to.

Også sklei det enda mer ut, enn det, etterhvert.

Det sklei mer og mer ut, dess eldre jeg ble, for å si det sånn.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Men men).

Og da, så hendte det fortsatt det, at mora mi sa at jeg skulle bli med stefaren min på travbanen.

Og da, så hadde jo Arne Thormod travhest.

Så da, så fikk jeg jo lov å være på det området, hvor hestene var og hvor hesteeierne var.

(Et sted hvor de hadde en liten kafeteria, forresten.

Hvor travkusker og hesteeiere da, (tror jeg at de var, ihvertfall).

Kunne sitte og spise da.

Og da hadde de bare en varmrett.

Og det var en stor gryte med brun lappskaus.

Som noen koner lagde der.

Og den lappskausen var ganske rimelig og drøy og også veldig god, husker jeg.

Det lukta så godt, så jeg ble frista, og kjøpte en porsjon lappskaus da.

En av de få gangene jeg var der hesteeierne fikk være, på Jarlsberg da.

Og det tror jeg er den beste lappskausen jeg har spist, for å være ærlig.

Det var ikke noe tull med maten oppi den svære gryta der, tror jeg, for å si det sånn.

(Hvis det ikke var hestekjøtt oppi der da, tenkte jeg nå.

Men men).

Vanligvis ville jeg brukt lommepengene jeg fikk av faren min, før jeg dro til Larvik, på godteri og potetgull da.

Men den lørdagen, eller søndagen, så brukte jeg også litt penger på ordentlig mat da.

Siden det var billig og god mat.

Det var ikke som på f.eks. veikroene, eller jernbane-restaurantene, hvor det var dyr mat, iforhold, f.eks.

(Hvor en gutt nok ikke vanligvis hadde råd til å kjøpe middag, begynnelsen av 80-tallet).

I forhold da.

Bare for å ta et eksempel.

Men men).

Som var stengt for det vanlige publikum da.

Så da var det ikke bare flaskesamling, på tribunene, som tidligere på 70-tallet.

Neida, da kunne jeg gå, mer eller mindre, akkurat hvor jeg ville, på hele Jarlsberg travbane.

(Som var den nærmeste travbanen fra Larvik da.

Selv om det hadde vært travbane på Hovland, i Larvik, i gamle dager.

Men den var stengt, fra ihvertfall 1975 eller 76, da jeg begynte å bli med stefaren min på travbanene).

Og da, så stod jeg der hvor hestene kom inn da, etter løpet.

Ikke så langt fra Arne Thomassen.

Og da klagde Ulf Thoresen høyt da, på Nibs Star, hesten til Arne Thomassen.

Mens jeg og Arne Thomassen hørte på.

Så den hesten var ganske umulig.

Selv om den faktisk fikk en andreplass en gang.

Og det var Arne Thormod så stolt av, at han fikk ramma inn målfotoet, og hadde det i stua til mora mi.

Som vel også var hans stue da, mer eller mindre.

Men Ulf Thoresen var jo en kjempekjent travkusk, på 70-tallet.

Som vel vant VM for travkusker, og det som var.

Og som vel også var fra Larvik, tror jeg.

Så jeg trodde at Ulf Thoresen, måtte være veldig respektert.

Men en gang, da jeg nevnte Ulf Thoresen, mens jeg satt i stua i Jegersborggate da.

For Arne Thomassen.

Så mener jeg å huske, at Arne Thomassen sa noe sånt som at.

‘Ulf’ern ja’.

Eller et annet klengenavn.

Han var rett og slett litt nedlatende, ovenfor Ulf Thoresen, mener jeg.

Ihvertfall sånn som jeg husker det.

Så dette stred litt med mitt verdensbilde, må jeg innrømme.

Jeg trodde han Ulf Thoresen var veldig sett opp til.

Men tydeligvis ikke av han stefaren min, Arne Thomassen.

Ihvertfall ikke sånn det virka for meg.

Men jeg spurte ikke noe mer, for han Arne Thomassen, han er veldig sånn at han liksom nesten bjeffer, (eller ihvertfall snerrer), og er litt som en sinna ulv kanskje, eller noe, noen ganger.

(Mens faren min vel var litt mer mild, når det kom til oppførsel og fremtreden, vil jeg si.

Hvis Arne Thormod Thomassen, (stefaren min), oppførte seg litt som en ulv.

Så oppførte faren min seg kanskje litt som en hund, vil jeg kanskje si.

Ikke som en puddel vel, men som en scafer kanskje.

Kanskje en øl-hund?

Noe sånt.

Arne Thomassen var litt mer gammeldags og konform og streng, enn faren min.

Mens faren min nok var litt mer moderne og liberal, og rund.

Ihvertfall i måten de fremstod på.

Men hva de egentlig tenkte, inni huene sine, det kan jeg jo ikke vite.

For begge de kunne være litt lukka.

(Ihvertfall ovenfor meg).

Faren min var kanskje mer utspekulert, enn Arne Thomassen?

Hva vet jeg.

Det skal jeg ikke sikkert.

Men men).

Noe sånt.

Så man måtte være litt forsiktig, hvis man skulle si noe til han Arne Thomassen, mener jeg å huske.

Ihvertfall var det ikke langt unna, at det var sånn.

Så man måtte vel ha litt respekt for han.

Der han satt og f.eks. leste travprogrammet og røyka på rullingsen da.

(Og på travbanen gikk han ofte ganske stilig kledd, med dressjakke eller om det var frakk, i tweed vel.

Sånn som jeg husker det.

Han hadde også kontor i Nanset-gata, en gang, på 70-tallet, ovenfor en baker som solgte boller og Solo, mellom Vinmonopolet og Nanset Marked.

(Så Arne Thomassen, han kjøpte Solo til meg og søstra mi.

Mens faren min kjøpte masse Coca-Cola til meg, da jeg var hos han på ferie, og etter at jeg flytta dit.

Mens morfaren min, Johannes Ribsskog, hos han og Ingeborg, der gikk det mest i Grans Champagnebrus.

Mens mora mi hu kjøpte nesten aldri brus til oss, tror jeg.

Mora vår, hu ville vel ha spurt oss kanskje, hvordan brus vi ville ha.

(Hvis vi ble med henne på kafeteria, som små, eller skulle ut å kjøre lang tur med bil, eller skulle på picnik, som skjedde et par ganger, på en eng, eller noe i Larvik, (når mora mi klarte å finne en ung kavaler, kanskje i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene, i Larvik, som hu flørta med, selv om hu var sammen med Arne Thormod, som var i 40-åra), eller hvis vi skulle noe annet spesielt da.

Mora mi var vel da i slutten av 20-åra vel.

På lørdagene fikk vi barnetime-pose, (ihvertfall hvis vi maste mange ganger, eller halve/hele dagen), (som jeg tror vi kalte det, selv om vi ikke hørte på barne-timen, men vi spiste den godteposten oftest foran barne-TV vel), men ikke brus, såvidt jeg kan huske.

Og da ville mora mi, et par ganger, nekte meg å spise salt lakris-figurene.

Hvis det var sånne figurer opp i barnetime-posen.

Av en eller annen grunn.

(Men så sa også faren min at mora mi var gæern da.

Og når hu gjorde sånne ting, så hjalp jo ikke akkurat det, angående hva jeg syntes.

Men søstra mi fikk visst lov til å spise lakris.

Så mora mi var kanskje strengere ovenfor meg.

Mora mi var nok kanskje litt feministisk, mistenker jeg.

Noe sånt.

Hu støtta nok søstra mi mer enn meg.

Hu ville nok at jeg skulle bli en sånn myk mann, tror jeg.

Kanskje hu var redd for at jeg skulle bli som en gammeldags mann?

Kanskje fordi hu var sånn at hu var litt sånn at hu hadde unge kavalerer og litt for mange menn osv?

Hva vet jeg).

Veldig sjelden ihvertfall.

Hvis det var jul eller bursdag, eller påske, så fikk vi nok brus.

Kanskje også hvis det var fastelavn.

Da måtte vi ihvertfall lage ris, noe nok mora mi syntes var artig.

Så mora mi, hu fulgte alle de norske tradisjonene rundt helligdagene, vil jeg si.

(Så mora mi var nok veldig norsk(/nordisk/protestantisk muligens), tror jeg).

Mens faren min mer ga faen.

Han var nesten sånn at det var like før at han spiste Grandiosa på julaften liksom.

Han var den eneste på Bergeråsen, som ikke betalte avgifta til Bergeråsen Vel, for eksempel.

Og han betalte heller ikke NRK-avgift, såvidt jeg husker.

Han var en typisk FRP-er.

Allerede på begynnelsen av 80-tallet.

Da FRP, var et veldig lite parti, som fikk 4 prosent ved valget husker jeg.

Og da vi hadde skolevalg, på Berger skole.

Så ville jeg stemme FRP, siden faren min gjorde det.

Men da, så hadde de ikke stemmesedlene til FRP.

Så jeg måtte kjefte og mase, og fikk rykte på meg etter det vel.

Jeg tror det var Leif Tangen som hadde glemt, eller ‘glemt’, de FRP-stemmesedlene.

Noe sånt).

Ihvertfall noen ganger, av de ganske sjeldne gangene, som hu kjøpte brus eller godteri.

Men farmora mi også ville ha spurt.

Nei, forresten ikke.

Farmora mi, hu gjorde det som en rutine, at hu kjøpte en flaske Coca-Cola og Donald og så seinere Fantomet til meg, i butikken på Sand, hver tirsdag.

Så jeg gleda meg alltid til at skolen ble ferdig, på tirsdager.

Det var nesten som lørdag.

Men da ville hu også steike kokte torskefileter, fra Findus, kjøpt frosne i butikken på Sand.

Så til slutt så syntes jeg at cola smakte som fisk.

Så jeg måtte be Ågot slutte å servere cola sammen med fish and chips som hu lagde hver tirsdag.

(Ågot gikk i butikken hver tirsdag og fredag, i alle år, som hu bodde på Sand tror jeg, fra 60-tallet til hu havna på sykehjem i Svelvik på 90-tallet.

Eller det var fra 60-tallet til begynnelsen av 90-tallet.

For da ble butikken på Sand innvandrerbutikk.

Og Ågot sa at innvandrerkona, i kassa, hu snøyt på handlelappen.

Så etter det, så kjørte onkel Håkon, Ågot inn til Rimi, på Skjønnhaug, heter det vel, i Svelvik, sikkert hver tirsdag og fredag da.

Noe sånt.

I noen år på 90-tallet da.

Fram til Ågot havna på sykehjem, i Svelvik, i 1993 eller 94 kanskje.

Noe sånt.

Så fra ca. 1990 til 1993 eller 94 så handla Ågot på Rimi i Svelvik da, og ikke på Sand.

Så sånn var det).

Det var kokt torsk og kokte poteter, som hu steka i fileter og i halve poteter da.

Så sånn var det.

Seinere ville hu vel sjelden ha brus i huset, annen enn etter jul og bursdager osv.

Men hu ville ofte ha kokesjokolade, vanlig sjokolade og smørbukk-karameller.

Hvis man var godtesjuk, så fant man alltid noe i kjøkkenet til bestemor Ågot, for hu var vant til å ha en ganske stor husholdning.

Så man kunne i nødsfall finne, hvis man var godtesjuk, sukkerbiter, hasselnøtter, eller kokesjokolade, eller noe sånt.

Men i kjøkkenet til mora mi Karen, eller mormora mi Ingeborg.

Der kunne man nok ikke alltid regne med å finne noe som kunne kurere godtesjuke.

Jeg turte ikke å snoke på Ingeborg sitt kjøkken, uten å si fra, for hun var veldig myndig, og kunne også såre, med stikkende kommentarer.

Så man måtte oppføre seg ordentlig, i huset til bestemor Ingeborg.

Mens i huset til Ågot, var det greit å bare forsyne seg, i skuffer og skaper.

Hu kjefta ikke hvis man gjorde det.

Altså, Ingeborg måtte man sagt fra til, før man så i kjøleskapet.

Men ikke til Ågot.

Men til Ågot, så måtte man hatt en unnskyldning, hvis hun ferska en, at man så etter godteri, eller lignende.

Mens jeg aldri turte å gjøre noe lignende hos Ingeborg.

Til mora mi måtte man ha jugd, og sagt at man så etter noe knekkebrød, eller noe, hvis man ble ferska i å rote i skuffer og skaper på kjøkkenet, en tidlig søndag morgen.

For ikke å få kjeft.

Mens hos bestemor Ågot, der var det nesten som å være i USA.

Hvis man var i huset til Ågot, så behøvde man aldri å være sulten, for å si det sånn.

Og det var man heller aldri i huset til Ingeborg.

(Og nok heller aldri i huset til Haldis, som hadde masse frysere fulle av mat).

Mens det kunne skje, i huset til mora mi og Arne Thormod, i Larvik, at det ikke var noe mat som fristet.

Og hos meg, på Bergeråsen, så hendte det ofte at jeg gikk tom for mat som fristet, på lørdagen.

Sånn at jeg måtte gå ned i fryseren til Haldis, på søndagen, for å se om det var noe iskrem der jeg kunne rappe.

Og det var det vanligvis.

Hvis jeg ble for godtesjuk og jeg ble for nedfor og traust, av å sitte aleine å se på TV, hele helga.

Men men).

Farfaren min Øivind, han ville gitt meg en tikrone-seddel kanskje.

For han satt bare å løste kryssord.

Han hadde f.eks. ikke bil, og han gikk aldri så langt som til butikken.

Så sånn var det).

For et malerfirma, som han og en kollega hadde.

Så Arne Thormod Thomassen, var forretningsmann da.

Som gikk konkurs ihvertfall en eller to ganger.

Vel både i Larvik og seinere i Oslo/Lørenskog, mener jeg.

Hvor han mista en kakefabrikk han hadde kjøpt, eller noe.

Pga. at noen lurte han til å signere en kontrakt.

Så de fikk kakefabrikken, (på Rasta), ved Triaden-senteret, gratis.

Og Arne Thomassen, hadde også, det året jeg leide et rom av dem på Furuset, det andre året jeg bodde i Oslo.

Han hadde et stillig skrivebord.

Og han og Mette Holter, hadde alle veggene i stua, dekket av kunst.

Det gikk veldig mye i en bestemt ganske moderne kunstner vel.

Som han hadde så mange malerier av.

At det så ut som om hele veggen var tapetsert, med de maleriene.

Som visstnok kom til å bli mye verdt da.

Uten at jeg spurte om hva kunstneren het osv.

For jeg var ikke så inne i kunst, for å være ærlig.

Farfaren og farmora mi, og faren min og Haldis, på Bergeråsen.

De hadde ikke kunst på veggene.

Farmora mi hadde kitsch.

Og Haldis hadde vel ikke så mye på veggen.

Kanskje hu hadde noe kitsch hu og.

Det husker jeg ikke.

Men men.

Mora mi hadde vel kanskje noen malerier, men jeg tror ikke hun hadde noen, da hun døde.

Jeg tror hun muligens solgte de, på antikvariater osv., opp gjennom 70 og 80-tallet.

Men mormora mi hadde noen malerier.

Men det ble aldri til at jeg diskuterte maleriene til mormor mi, med henne.

Så nærme var vi ikke.

For jeg bodde jo hos faren min.

Malerier på veggene, det var ikke det jeg og mormora mi prata om akkurat.

Hu var vel veldig masete, så det var ikke så lett å prate med henne om noe som helst nesten, for å være ærlig.

Men hu kunne kanskje noen ganger gi meg en bok, eller et stykke i en bok, som hun ville at jeg skulle lese da.

Uten å forklare hvorfor.

Og som hun så gåtefullt ville spørre hva jeg mente om da.

Men hun ville ofte rykke opp, og få en slags liten utblåsning nesten, hvis man spurte henne om noe annet enn det hun tok opp.

Bestemor Ingeborg var sånn, at hun ville bestemme hva som det ble pratet om, osv.

Vil jeg nesten si.

Det var ihvertfall ikke langt unna.

Men men).

Så jeg spurte ikke noe mer om det her.

Men jeg syntes det her var litt snodig da, husker jeg.

At det ikke virka som for meg, som at Arne Thomassen, samboeren til mora mi, hadde noe respekt for han Ulf Thoresen.

Men men.

Det kan jo ha vært meg som misforstod også.

Det er ikke umulig.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog