johncons

Stikkord: Nordbyen (Senter i Larvik)

  • Min Bok 8 – Kapittel 46: Mer fra Løvås

    Det var også sånn, at min søster Pia, kom til Løvås, og begynte å ‘bable’, om selvangivelsen min, (husker jeg).

    (Pia skulle jo kontakte Lånekassa og mine andre kreditorer.

    For dette hadde hu jo spurt meg om, (en av de første dagene, som jeg bodde, på Løvås), om hu kunne få lov til, å jobbe med, husker jeg.

    Noe sånt).

    Og da sa Pia det, at det var sånn, at hu kunne få til det, at jeg fikk mye penger igjen, på skatten.

    (Noe sånt).

    Så huska jeg jo det, at Pia, hadde pleid å ha, en Sosialistisk Ungdom-plakat, på veggen, på rommet ‘vårt’, da hu bodde, hos bestemor Ågot, på Roksvold.

    (Et sted hu bodde, fra våren 1989 til sommeren 1991, vel.

    Noe sånt).

    Så jeg regna med, at søstera mi hadde, et slags sosialist-nettverk, (og derfor visste om masse rare regler og måter å få penger fra myndighetene på osv.), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo tenkt meg, til Canada, (eller noe sånt).

    (Siden at jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Så jeg syntes jo, at det var bra, hvis jeg fikk igjen, en del penger, på skatten.

    (Siden at det også, gikk en del penger, mens jeg bodde, på Løvås.

    Siden at Martin handla en brus, øl, røyk og snacks for meg.

    (Mer eller mindre automatisk, vel).

    Og jeg måtte også betale, 500-1000 kroner, hver uke, til Grete, for mat).

    Så jeg sa til Pia. at hu godt kunne prøve å få til det, at jeg fikk igjen en del penger, på skatten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn.

    At onkel Martin, mente det, at jeg burde få noen dagpenger, (eller noe i den duren), mens jeg bodde, på Løvås.

    (Eller om det var snakk om sykepenger.

    Noe sånt).

    Så det var sånn, at onkel Martin og jeg.

    En gang gikk rundt, i Larvik sentrum.

    (Han parkerte ved den nye poltistasjonen cirka vel.

    Den politistasjonen, som ligger cirka der, hvor varemagasinet Albert Bøe, pleide å holde til, på 70/80-tallet.

    Noe sånt).

    Og derfra, så gikk vi, til like ved der, hvor butikken Thorfinns, (i Jegersborggate), pleide å holde til, (på 70/80-tallet).

    (Thorfinns ble etterhvert til Rimi, på 90-tallet, vel).

    Og utafor, den Thorfinns/Rimi-butikken, så var det et torg, (som nå er overbygget vel), på den tida.

    Og like ved der, hvor det tidligere, var lekebutikken Noldus.

    Så var det, (i ‘våre dager’), blitt Nav, da.

    (Noe sånt).

    Og onkel Martin og jeg, gikk dit, med noen skjemaer, som hu sosiologen i Sandefjord, vel hadde ordnet med, da.

    (Noe sånt).

    Det var ikke så lett for meg, å få oversikt, over dette.

    For jeg hadde ikke så mye kontor-utstyr osv., (på Løvås).

    Og dette var et arbeid, som Pia gjerne ville jobbe med, da.

    For hun hadde gjort noe lignende arbeid, for min mor, (etter at hun døde), sa Pia.

    (Og det var forresten også utidig, mener jeg, da Pia sa dette.

    For dette sa Pia, i bilen, (til onkel Martin), mens vi kjørte, til eller fra, togstasjonen i Larvik, (mener jeg å huske).

    Istedet for å ta opp dette, på det slektsråd-møtet, som vi hadde, den samme helgen/påsken, vel.

    Og dette ble en liten ting da, (som jeg ble litt paff over, at Pia tok opp, liksom), for da var det snakk om, å flytte/flykte til Canada, osv.

    Og det ble også noe morbid, over dette, (fra Pia), siden at hu da nevnte vår mor, som hadde dødd, noen år tidligere.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo jobbet, som butikksjef, osv.

    Og jeg var vant til, å delegere.

    Så hvis Pia absolutt ville jobbe, med dette, så var det greit for meg, liksom.

    For å si det sånn).

    Og jeg hadde jo ikke forestilt meg det, at jeg kom til å bli satt til, å jobbe med, masse ‘idiot-arbeid’, på Løvås.

    For jeg hadde nok tenkt meg det, at ting skulle gå, en del raskere da, (når det gjaldt det, at jeg skulle flytte/flykte, til utlandet osv.), for å si det sånn.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde var.

    At jeg fikk igjen, en del penger, på skatten, etterhvert.

    (Og dette var også snakk om, ganske mye penger, (10-20.000 muligens), sånn som jeg husker det).

    Men jeg fikk ikke dag/syke-penger, (fra Larvik kommune), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og psykolog Silke, hun begynte etterhvert å si, (i de cirka ukentlige møtene mine der), at det økonomiske, (altså det med dag/syke-penger), var avhengig av, at det ble noe slags fremgang, når det gjaldt det, at jeg ville ta medisiner.

    (Noe sånt).

    Og da, så ble det til, at jeg gikk med på, et slags kompromiss, med psykolog Silke.

    (Selv om jeg ikke selv trodde, at jeg var sinnsyk).

    Jeg skulle kjøpe noen piler, (som het Risperdal vel), på apoteket.

    Men jeg skulle ikke begynne å ta de.

    (Jeg skulle bare ha de stående, (hjemme i ‘skuret’ mitt), da).

    Og da, så skulle psykolog Silke, til gjengjeld slutte å liksom stå iveien, for det.

    At jeg ikke fikk dag/syke-pengene mine, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg flykta, (noe jeg skal skrive mer om, seinere i denne boken), fra Løvås, 25. juli, i 2005.

    Og jeg har aldri fått, noen dag/syke-penger, (fra Larvik kommune), for den her Løvås-tida.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det er mulig, at det var hun sosionomen/sosiologen, fra Sandefjord.

    Som psykolog Silke, ville vente med å kontakte.

    Til jeg hadde kjøpt piller, mot sinnsykdom, da.

    (Noe sånt).

    Men det var noe med det økonomiske ihvertfall, (som Pia hadde tatt på seg ansvaret for, må man vel si), som Silke liksom stilte seg i veien for, før jeg gikk med, på det kompromisset, (at jeg skulle kjøpe piller, (noe onkel Martin gjorde, (for meg), på et apotek, på Nordbyen-senteret), men ikke begynne å ta de).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 8 – Kapittel 13: Enda mer fra Løvås

    Det var også sånn, at Grete og Martin, hadde en ‘ute-sitteplass’, ned ved et tjern, som lå, (på eiendommen til Grete), på den andre siden, av Farrisveien.

    Denne ‘ute-sitteplassen’ var, på den andre sida, av tjernet, fra der hytta til Thor, lå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin sa vel, noe sånt som, at dette tjernet, hadde oppstått, på grunn av at noen bevere, (eller noe sånt), hadde ‘tulla’.

    Men jeg, så aldri, noen bevere, der.

    (Selv om Martin, en gang vel viste meg, et tre, som bever’n liksom, hadde spist på, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Martin fortalte etterhvert det.

    At han nokså nylig, hadde fått opp sansen, for whiskey.

    Og han begynte etterhvert, å kjøpe, en halvflaske whiskey, (fra et vinmonopol, på Norbyen-senteret, (i Larvik), må det vel ha vært), nesten hver dag, (i perioder), da.

    (Og denne whisken, pleide Martin, å noen ganger drikke, nede ved tjernet der, da

    Og han lot meg, noen ganger, få en dram eller en slurk, av den whiskey-en, som han kjøpte, da.

    Selv om jeg vanligvis, hadde øl der da, (for å si det sånn)).

    Og Martin varierte, hvilken type whiskey, som han kjøpte, (husker jeg).

    Noen ganger, så kjøpte Martin, en blandet whiskey, (altså en ‘blend’).

    (Og de ble han ofte skuffa over, husker jeg.

    For de smakte ofte, ganske mildt, husker jeg, at Martin sa).

    Og andre ganger, så kjøpte Martin, en type whiskey, som ble kalt: ‘Single malt’.

    Og det betyr, at whiskey-en er laget, fra kun en malt-type, (og fra en gård sine jorder antagelig), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på, om det var, en gang, som naboen Thor Borgersen, satt sammen, med Martin og meg, på Grete sin ‘ute-sitteplass’, nede ved tjernet der.

    At Thor foreslo det, at døtrene til Grete, burde selge, noen blomster-buketter.

    Med blomster, fra Farrisdalen.

    På et MC-treff, som skulle være, nede ved Farris, (en kilometer, (eller noe sånt), lenger unna gården, enn der ‘badeplassen’ var, liksom).

    Jeg var ikke sikker på, om dette var, en så god, ide.

    Så jeg svarte vel ikke noe, (på dette).

    Men Thor prøvde, (sa han), å liksom få til, noe slags næringsvirksomhet, i Farrisdalen, (med de blomster-bukettene sine), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin fortalte meg det, (en gang).

    At Thor, hadde vært involvert, i driften, av en restaurant, i Skien/Porsgrunns-distriktet.

    (Noe sånt).

    Og Martin sa det, at Thor og hans kolleger, (fra den tida), hadde sitti, utafor hytta til Thor, (hvor det også var en sånn ‘ute-sitteplass’, ikke så langt unna tjernet, like ved Farrisveien), og brent opp regnskapet, for den restauranten, (mens de ‘pilsa’, eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Løvås.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 141: Kvelde

    Noen dager etter at jeg kom hjem fra London.


    (Og fortsatt i sommerferien min, sommeren 2003, da).

    Så ville broren min Axel ha meg med ned til Kvelde, for å besøke onkel Martin og dem, (husker jeg).
    Jeg hadde i mellomtiden avskiltet Sierra-en.

    (Siden den bilen egentlig var et vrak, da.

    For det var jo ‘alltid’ noe feil med den.

    Så jeg hadde ikke råd til å ha den bilen, som student, da.

    Så jeg parkerte den, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der.

    Hvor jeg kjørte den, uten clutch-wire, (for den røyk jo i Sinsenkrysset, den gangen som Axel og jeg skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, høsten 2002), etter at parkeringsbeviset mitt, (i Rimi-byggets bakgård, som var utvidet, på den her tiden, siden Waldemar Thranes gate 3 ganske nylig hadde blitt revet, av Dokken AS, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), nok hadde løpt ut.
    For jeg hadde ikke råd til å betale 500-600 i måneden for parkeringsbevis, enda mer for forsikring, og også cirka like mye for bensin, og sikkert en liten formue, til EU-kontroll og reperasjoner.
    Som student.
    Siden det alltid var noe galt med den bilen, da.
    Men jeg syntes at den bilen var litt artig.
    Nesten som en veteranbil.
    Da Sierra-en var på EU-reparasjon, sommeren 2000, så sa en kar, som jobba på et verksted, på Rommen.

    At den bilen var ‘kongebilen’.
    Så jeg ville ikke vrake bilen, da.
    Av sentimentale grunner, liksom.

    Siden den så litt rå ut, siden den var svart metallic, og hadde ganske nye støtfangere osv., (så karosseriet hadde litt høyde, over bakken, liksom).
    Men det var såvidt at den bilen hadde passert en EU-kontroll, hos NAF i Sandvika, sommeren 2000.

    På grunn av ‘rust på bærende konstruksjoner’, som en vestlending der, (var det vel), førte opp på et skjema, da.

    Så det var såvidt at jeg fikk Sierra-en gjennom EU-kontroll, sommeren/høsten år 2000.

    Og jeg hadde ikke råd til, (som student), å bruke mange tusen på den bilen igjen, på den neste EU-kontrollen, i år 2002, da.

    Da ville jeg ha måttet spise nudler til middag hver dag, tror jeg, (for å si det sånn).
    Og det hadde jeg ikke så lyst til, da.

    Så derfor så bare parkerte jeg den såkalte kongebilen, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der, da.
    Og da våren kom, år 2003, (må det vel ha vært), så ble den bilen tauet inn, av kommunen, (var det vel), på grunn av at de skulle feie der, eller noe sånt, da.
    Og det var egentlig like greit.

    For den bilen, den var det jo så mye problemer med.

    Så den bilen var egentlig ikke noe å spare på da, for å si det sånn.
    Ihvertfall ikke hvis man tenkte økonomisk.

    Det ville nok være smartere av meg uansett, å kjøpe meg en ny bil, når jeg fikk meg en ny jobb, (som for eksempel IT-sjef med 500-600.000 i årslønn, som jeg så for meg, etter å ha gått tre år, på bachelor IT, ved ingeniørhøyskolen), istedet for å bruke fler tusen på den bilen, som egentlig var et vrak, med stygge bakseter, og masse bulker i karosseriet, osv.
    Og den bilen hadde vel allerede kosta meg mellom 50.000 og 100.000, bare i verkstedregninger.

    Så den bilen var et utgiftsluk, da.

    Og de kriminelle i området, de brøyt seg ‘alltid’ inn i den bilen, da.

    Og IF forsikring, de hadde jo nesten kondemnert den bilen, i 1998, da jeg fikk en ny bulk i karosseriet, etter at Dokken AS, hadde skadet bilen min, under rivingen, (som en anonym person ringte og tipset meg om).

    Og grunnen til at den bilen nesten ble kondemnert, i 1998.

    Det var fordi at listeprisen da bare lå på rundt 15-20.000 vel.

    Og at det var så mye bulker og sånn, på den bilen.

    Så det ville vært galskap av meg nesten, å dra den bilen gjennom enda en ny EU-kontroll, som student, (vil jeg si).

    For jeg hadde liksom brukt nok penger på den bilen da, (for å si det sånn).

    Dette var jo en 1986-modell.

    Så den bilen var et 16 år gammelt vrak, i 2002 da, (må man vel si).

    (Den bilen hadde jo vært gjennom ulykker, osv.

    Så det var nok dumt av meg å kjøpe den bilen, høsten 1998.

    Da jeg ble butikksjef.

    Men jeg var så overarbeida, på den tida.

    Så jeg orka ikke å bruke så mye tid, på å finne meg en bil, da.

    Så jeg slo til på den første og beste, liksom.

    Og jeg syntes også at den bilen så kul ut, da.

    Siden den var svart metallic osv., da).

    Og jeg hadde råd til å ha den bilen, som en ganske bra betalt butikksjef.


    Men jeg måtte nok ha gått ned en del i levestandard, hvis jeg skulle fortsatt å ha den bilen, som student.
    Og det ønsket jeg ikke, da.

    For jeg var litt deprimert, siden jeg jo hadde sluttet som butikksjef, som jo på en måte er en statusjobb.


    Så jeg var litt flau over at jeg ikke var butikksjef lenger, da.

    Og brukte derfor en del penger på trøstespising, osv.

    Det vil si ferdigmat, iskrem og snacks og sånn.

    Som det gikk mye av da, på den her tida.

    Ved siden av kyllingfilet, som jeg pleide å steike i en hybelkonfyr.

    (Og jeg ble jo også mobbet, på grunn av klærna mine, på HiO IU.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel.

    Så jeg brukte også mye tid og penger, på den her tida, på å prøve å finne kule klær, i de forskjellige klesbutikkene, i Oslo sentrum, da).

    Så den bilen, den har jeg ikke sett, siden jeg parkerte den, ved Gamle Aker kirke, høsten 2002, da.

    Selv om jeg vel gikk og sjekka, et par-tre ganger, om den fortsatt stod der.

    Men jeg orka ikke å gå til ved Gamle Aker kirke der.

    (En gåtur på fem minutter, kanskje).

    Hver dag liksom.

    For å sjekke om jeg hadde fått en ‘taue-advarsel’, fra kommunen, på bilen.

    For jeg var så fokusert, på studier osv. da, på den her tiden.

    Så Sierra-en, den gikk litt i glemmeboka, da.

    For å si det sånn.

    Jeg var ikke så besatt av den bilen, at jeg gikk og sjekka, at den stod på det samme stedet, hver dag, liksom).

    Så Axel og jeg, vi måtte ta toget, ned til Larvik, da.

    Og vi ble henta, av onkel Martin, (som vel muligens kjørte tante Ellen sin hvite bil, (av et eller annet slag), som også var et ‘vrak’ vel, (og som stod parkert ved gården til onkel Martin sin samboer Grete da, på den her tiden)), på togstasjonen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien fra togstasjonen og til Kvelde, så begynte onkel Martin og/eller Axel, å ‘bable’ om at vi måtte bade i Farris.

    (For Løvås gård, (gården til onkel Martin sin samboer Grete), den lå jo bare noen hundre meter unna Farrisvannet).

    Jeg forklarte det, at jeg ikke hadde med meg badetøy, da.

    Og da kjørte onkel Martin innom det da ganske nybygde Nordbyen kjøpesenter, i Larvik.

    (Som hadde blitt bygget der Nanset Marked lå tidligere.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Jeg var jo nøye, når det gjaldt klær, på grunn av det ‘kles-presset’, (må man vel kalle det), som var ved HiO IU.

    (Og som jeg ikke var så vant med, fra kolleger, i Rimi).

    Så jeg fant ikke noen badeshorts jeg likte, i sportsbutikken der.

    Selv om Axel fant en rød badeshorts, (eller noe sånt), vel.

    Men det som var rart, (vil jeg si, som tidligere butikksjef).

    Det var at det stod to folk, i disken der.

    Og ei dame dreiv tilfeldigvis og spurte han sjefen i kassa, noen spørsmål, om hvordan hu skulle pakke ned en blå Champion badeshorts.

    (Enda det vel fortsatt var noen uker igjen av sommeren).

    Og den shortsen, den var tilfeldigvis i min størrelse, da.

    Og den var tilfeldigvis den eneste badeshortsen, som jeg likte, som de hadde, i den butikken, da.

    Så det ble til at jeg spurte om jeg kunne få kjøpe den shortsen, da.

    Selv om jeg syntes at hele den ‘badeshorts-settingen’, (når det gjaldt den bablinga om å bade i Farris, og også de tilfeldighetene rundt den Champion-shortsen), var litt spesiell, (for å si det sånn).

    (Jeg mener å huske at jeg begynte å lure litt, ihvertfall.

    Som tidligere butikksjef, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er Tagtvedt-gjengen, fra en bydel i Larvik, hvor søstra mi, Pia, bodde uten far, da hu var 11-12 år. Er det noe link mellom de og søstra mi?

    Det her er Tagtvedt-gjengen, fra en bydel i Larvik, hvor søstra mi, Pia, bodde uten far, da hu var 11-12 år. Er det noe link mellom de og søstra mi?

    PS.

    Her er mer om dette:




    Livredde «Tagtvedt-gjengen»


    Flere ungdommer i Larvik er livredde for den såkalte «Tagtvedt-gjengen». Ungdommene forteller at gjengen er brutalt voldelig, og at den sprer redsel i ungdomsmiljøet.

    Av ØP arkiv


    Publisert 02.04.2005 – 03:00 Oppdatert 22.02.2008 – 17:10

    Foto Dag G. Nordsveen


    I den norske filmen UNO spiller Axel Hennie en ung mann som kommer i klammeri med en gjeng. Det ender med at Hennies rollefigur blir drept på åpen gate, fordi gjengen sparker ham i hjel.


    – Sånn er det i Larvik. De omringer deg, og du må forberede deg på det verste, forteller to 17-åringer som til daglig er elever ved Thor Heyerdahl videregående skole.


    – De sparker og slår helt til folk nesten får hjerneskader. Det er et under at det går bra. Jeg har sett dem i aksjon flere ganger, og man kødder ikke med dem. Kødder du med en, så kødder du med alle, sier «Ole».


    Med alle mener han den såkalte «Tagtvedt-gjengen», ungdommer i alderen 14-20 år, som bor i sentrumsbydelene. Ungdommene forteller at de er så redde for gjengen, at de ikke engang tør å se på dem.


    – Du må faktisk passe deg for hvem du kikker på. Bagateller blir oppfattet som provokasjon, og det ender fort med bråk, sier kameraten «Kjetil».


    Flere av guttenes kamerater har blitt slått av gjengen, og mange går en annen vei når de møter dem.


    – Bare vent, pass ryggen din! Sånt sier de. Det verste er å bli trua. Du vet at det er noe i det, og du går ikke alene. Kommer gjengen etter deg mens du er alene, så tar de deg, sier «Ole».


    – Dette er altså ikke tomme trusler?


    – Overhodet ikke. Hvis du har gjort noe som de oppfatter som feil eller truende, så er det bare å flytte fra Larvik med en gang.


    – Hvor langt går disse ungdommene?


    – Du blir i hvert fall grisebanka. De tramper på hodet til folk som ligger nede. Det er helt vilt i Larvik nå, forteller ungdommene.


    Av redsel for represalier, tør de to ikke å stå fram i avisa.


    – Hvis de finner ut hvem vi er, kan vi få et problem, sier «Kjetil» skremt.


    Etter at gjengen i går ble omtalt i ØP, opplever ungdommene at «Tagtvedt-gjengen» føler seg som kjendiser.


    – De går rundt og gliser, og føler seg tøffe. Nå har de fått respekt. Dette er farlig, fordi mange yngre vil henge med dem, sier «Ole».


    Nå ber de to om at politiet tar ansvar, og at de oppløser den negative utviklingen.


    – Politiet burde slått hardere ned, men politiet er selv redde. Jeg har sett noen av dem bli slått av disse ungdommene. Da snudde politiet ryggen til. De tør ikke gjøre noe. Hva skal politiet gjøre med 20 mot to? Når de selv har fri, kan gjengen komme. Jeg forstår dem på en måte.


    – Politiet bør gi dem en lærepenge, noe som er avskrekkende. De kan ikke akseptere at folk skaper redsel, mener «Kjetil».


    – Hva sier foreldrene deres om dette?


    – Foreldre forstår ingenting. De tror ikke det er så ille. Noen ganger har jeg lyst å ta med kamera og mikrofon for å vise hvor ille det faktisk er. Jeg går aldri til byen på kveldstid alene, fordi jeg ikke vet hvem jeg møter.







    http://www.op.no/nyheter/article1524673.ece?service=print

    PS 2.

    Jeg flytta jo til Berger, en tre-fire år, før søstra mi flytta dit, fra mora mi.

    Så da jeg bodde i Larvik, så bodde vi i Jegersborggate, helt i sentrum av byen.

    Men så solgte de huset der, av en eller annen grunn, og mora mi fikk noen penger av foreldrene sine, (så jeg i testamentet til mormora mi, nå for noen få dager siden), og kjøpte en lelighet, eller om det var et hus, på Tagvedt, nord i Larvik sentrum, like ved der det ganske nye senteret er Nordbyen, som vel ligger på Nanset, som det vel heter der. Nanset Marked pleide vel å ligge der før, på 70 og 80-tallet, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og jeg var ikke så ofte på Tagtvedt, for jeg og mora mi gikk ikke så bra sammen, på den tida.

    (For mora mi stjal noen penger, en påske, som jeg hadde fått av faren min, 500 kr., når vi var i butikken).

    Så sånn var det.

    Og de gangene jeg var der, så gikk jeg mest ned til sentrum, til rundt der jeg hadde bodd selv, da jeg bodde i Larvik, noen år, på 70-tallet.

    Så det kan godt være at søstra mi var i noe muslimsk gjeng der, for alt hva jeg vet.

    Mora mi hadde visst ikke helt kontrollen.

    Og trodde at søstra mi hadde ‘falt i Lågen’, da hu dro til faren min.

    Og jeg husker søstra mi sånn, da hu flytta til faren min, at hu var veldig morsk og myndig, ulik sånn jeg huska henne selv, fra da vi begge bodde hos mora vår.

    Eller, jeg og søstra mi, var ganske nærme, da vi var sånn 4-5 år osv.

    Men etter det, så fikk vi egne venner og sånn, og gikk dårligere sammen, egentlig.

    Men da søstra mi flytta til Berger, så ville hu ikke engang bo hos meg, i Leirfaret, hvor jeg bodde aleine.

    Neida, hu ville bo nede hos Haldis.

    Så hu var litt sånn morsk og kald og myndig, synes jeg, enda hu bare var 12 år, eller noe, da hu flytta til Berger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Her kan man se at mora mi fikk forskudd på arv, (noen penger foreldrene hennes fikk fra en kjent familie, som het Adeler vel, i arv), og de pengene gikk til et ‘Labo’-hus, (hva nå det egentlig er), i Hestehavna.

    Hestehavna, det ligger på Tagtvedt.

    Og i 1983, det var vel det året, som søstra mi flytta fra Larvik til Berger.

    Så det er mulig at søstra mi ikke bodde på Tagtvedt mer enn et års tid, før hu flytta til Berger.

    De bodde også på Stenseth Terrasse, og i Jegersborggate igjen, etter at jeg flytta til Berger.

    Arne Thormod, flytta til Drammen eller Oslo.

    Så det var mora mi, og søstra mi, Pia, og broren min, Axel, som bodde på Tagtvedt.

    Jeg tror ikke at Arne Thormod Thomassen bodde noe på Tagtvedt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    img139 paint

    PS 5.

    Han var visst baron, han Hr. Adeler, som mora mi fikk pengene i arv fra, som forskudd på arv, fra foreldrene sine.

    Han Holger Adeler, var gift med en Magna Adeler født Nyholm, som er i min mormors slekt.

    Og min mormor slekt, var jo adelige etter Gjedde-familien, på morssiden, fortalte min mormor, flere ganger, (selv om jeg ikke har klart å få bekreftet dette, i ettertid).

    Det var kanskje hennes tante, eller noe.

    Min mormors mor, het jo Nyholm, til etternavn.

    Så sånn var det.

    Ikke dårlig.

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    adeler

    http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Adeler/Adeler.htm

    PS 7.

    Selv om hun Magna Nyholm, _ikke_ står som Gjedde-adel, på Roskildehistorie.dk-siden der.

    For da skulle hun hatt en Gjedde-fisk, i form av et våpenskjold, ved siden av seg der.

    Og det kan jeg ikke se at hun har.

    Så sånn er nok det, at de _ikke_ var adelige da.

    Som jeg har fått beskjed om fra Rigsarkivet i Danmark og forresten, av en Hr. Bartholdy der.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 8.

    Her er mer om dette:

    tagtvedt

    http://maps.google.no/maps?f=s&utm_campaign=no&utm_source=no-ha-emea-no-google-gm&utm_medium=ha&utm_term=google%20maps

    PS 9.

    Her er mer om dette, (tegneserie fra Larvik og Tagtvedt, fra 1984 ca.):



























































    https://johncons-blogg.net/2009/04/tegneserie-fra-larvik-fra-ca-1984-85-in.html