johncons

Stikkord: Norgesfrukt

  • Jeg sendte en e-post til ‘Grønnsaksforbundet’


    Gmail – Spørsmål om Norgesfrukt

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Spørsmål om Norgesfrukt



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, May 2, 2013 at 10:38 PM

    To:
    oddmund.ostebo@fgsfrukt.no

    Hei,

    jeg så på nettet at du var leder for ‘grønnsaksforbundet’, hadde jeg nær sagt.

    Jeg har jobbet som butikksjef i Rimi, fra 1998 til 2002.

    Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’, og har flyktet til England.


    Jeg jobber med CV-en min her.
    Jeg vant en andreplass i en appelsinsalg-konkurranse, med butikken Rimi Lambertseter, hvor jeg var butikksjef, i 1999.

    Og jeg vant Rimi Gullårer, (som la mye vekt på økt fruktsalg), med Rimi Langhus, som butikksjef der, for andre halvdel, av 2001.

    Jeg lurte på om Norgesfrukt hadde noe dokumentasjon på dette, som jeg kunne vise fram, i jobbintervjuer, osv.

    Men jeg fant ikke noe om Norgesfrukt på nettet nå.

    (Og Rimi/ICA vil ikke sende dokumentasjon på dette og kursbevis osv., av en eller annen grunn).

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 100: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var forresten sånn, husker jeg.

    Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At den kassaporten, som var nærmest kontoret, den var alt for kort, da.

    Så jeg fikk Legra, (eller hvem det var), til å komme å bytte ut den kassaporten, da.

    For ellers, så kunne jo butikktyver bare gå rett ut, gjennom den kassa, da.

    Og på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba, fra 1990 til 1992), så var det forresten sånn, at vi satt handlevogner, (som hadde en kjetting, som var festet til mellom to kasser vel, tredd gjennom seg), mellom de kassene, som ikke var i bruk, da.

    (Ihvertfall i en periode.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så på Rimi Kalbakken, så burde vel ihvertfall kassaportene være lange nok, da.

    (Mente ihvertfall jeg, da).

    Sånn at butikktyvene ihvertfall måtte åpne den kassaporten, før de kunne komme seg ut av butikken, med tyvegodset, da.

    (Og ikke bare gå rett forbi den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i forbindelse med at jeg viste distriktsjef Anne Neteland, at den kassaporten, som var der fra før, var for kort, da.

    Så måtte jeg liksom dra i den kassaporten, da.

    For å få forklart det her, for distriktsjef Anne Neteland, da.

    Og da tok visst hu dette som en slags seksuell invitt, (eller noe sånt), da.

    Og begynte å smile og flørte og være harry, da.

    Og hu ble liksom kåt og lysten da, (eller noe lignende), må man vel si.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu begynte liksom å komme med noen slags hentydninger, til at jeg flørta, med henne, (eller noe sånt), da.

    Når jeg bare prøvde å fikse noen problemer med sikkerheten, som jeg fant, i butikken der, da.

    For det var vel ikke rart, at de hadde mye svinn, i den her butikken, hvis butikktyvene bare kunne gå rett forbi den ene kassaporten, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så man kan si det sånn, at de ansvarlige, for Rimi Kalbakken.

    (Nemlig tidligere butikksjef Kenneth, distriktsjef Anne Neteland, sikkerhetsansvarlig Boye og regionsjef Jon Bekkevoll).

    De var en gjeng med klovner, da.

    (Må man vel si).

    Siden de hadde hatt en kassaport der, som var for kort, i år og dag, da.

    Og jeg så dette, en av de første dagene, som jeg jobba der da, (eller noe sånt), da.

    Så da kan man si at de nevnta folka, ikke har noe i en butikk å gjøre da, (kan man vel kanskje si).

    Man kan vel sette spørsmålstegn ved det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg dreit meg ut litt, på Rimi Kalbakken, (må man vel si).

    For Rimi Kalbakken hadde jo noen lignende tre-fruktdisker, av den som vi hadde fått, på senhøsten 1998, på Rimi Nylænde.

    Bortsett fra at Rimi Kalbakken hadde to sånne disker, da.

    På Rimi Nylænde så hadde vi en disk, med frukt på den ene sida og grønnsaker på den andre sida, da.

    Mens på Rimi Kalbakken, så hadde dem to disker, (som var cirka like store, som den ene disken, som vi hadde, på Rimi Nylænde vel), og de brukte den ene disken til frukt og den andre til grønnsaker, da.

    Og på Rimi Nylænde, så hadde jeg et sånt eget-utviklet system, at jeg bare brukte de laveste grønne IFCO-kassene, i hele disken.

    (De grønne IFCO-kassene som var cirka på størrelse med de blå sjampinjong-kassene, da).

    Og at disse var bygget opp, med noen sammenslåtte IFCO-kasser under, da.

    Så på Rimi Nylænde, så tok vi all frukta ut av original-emballasjen, da.

    Og la frukta i noen grønne IFCO-kasser, (som hadde veldig lav bunn), da.

    Sånn at det ikke skulle ligge så mye frukt, å råtne, i disken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Kalbakken.

    Så var det sånn, at Aziza dukka opp der, tidlig hver mandag, vel.

    Og vaska fruktdiskene, da.

    Så det første vi måtte gjøre hver mandag.

    Det var å bygge opp fruktdisken igjen, da.

    Og jeg ble jo stressa av det her.

    For jeg var vant til et annet system, enn det de hadde, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg skjønte ikke hvordan man skulle bygge opp de kassene, for å få toppen av kassene, like høye, da.

    (Eller, jeg tenkte vel ikke så langt, engang).

    For på Rimi Kalbakken, så pleide de ikke å gjøre det sånn, som på Rimi Nylænde, hvor vi la all frukta oppi de laveste frukt-kassene, da.

    Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken, ved å legge et forskjellig antall, av sammenslåtte IFCO-kasser, (som også var av forskjellig størrelse), under frukta, da.

    Og jeg som butikksjef, jeg hadde ansvaret for å bestemme hvor frukta skulle ligge, i fruktdisken, da.

    (Og å variere dette i takt med sesongene osv., da).

    Men jeg var ikke vant til å bygge opp disken, på samme måte, som på Rimi Kalbakken, da.

    Men fremsiden av disken, den la jeg alltid opp sånn.

    (Så godt som alltid, ihvertfall).

    At det lå for eksempel to kasser med røde epler, til venstre, da.

    Og så to kasser med gule epler, i midten.

    Og så to kasser appelsiner, til høyre.

    (Noe sånt).

    Bare for å ta et eksempel, da.

    Og disse kassene, de var av samme størrelse, da.

    Så da ble det ikke så komplisert, å få toppen av de eskene, like høye, da.

    Men på baksida av disken, så måtte jeg bruke noen små esker også, da.

    (Til for eksempel plommer eller sitroner, da).

    I ‘hovedetasjen’, av disken, da.

    Og da skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle bruke de IFCO-kassene, for å få samme høyde, på toppen av eskene, da.

    For jeg var så vant med det systemet jeg hadde oppfunnet, på Rimi Nylænde, da.

    Og jeg var så trøtt på mandags-morgenene, (siden jeg var b-menneske), da.

    Så jeg hadde nok med å holde meg våken, omtrent.

    Så baksida av fruktdisken min, den pleide noen ganger å se litt harry ut, da.

    Og det hadde liksom Norgesfrukt fått klage på, da.

    Var det noen som sa.

    Men det hadde ikke jeg fått noe klage på, ihvertfall.

    Men assistent Kjetil Prestegarden, han ringte Norgesfrukt, da.

    Og klagde på at jeg ikke bygde opp disken, helt nøyaktig, da.

    Sånn som de pleide å gjøre, på Rimi Kalbakken.

    Og da dukka det opp en Norgesfrukt-konsulent der.

    Som forklarte meg hvordan jeg skulle bruke de grønne IFCO-kassene, da.

    For å få samme høyde, på toppen, av fruktkassene.

    På baksida av fruktdisken, på Rimi Kalbakken, da.

    Men det var jo bare baksida av fruktdisken.

    Så at det skulle være så viktig, det skjønte ikke jeg men.

    (Men det var kanskje noen andre som skjønte det).

    For jeg prioriterte jo forsiden av disken.

    Siden det var den siden, som kundene så, når de kom inn i butikken, da.

    Og fruktsalget hadde vel ikke gått noe ned, etter at jeg begynte som butikksjef der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis vi skulle fått ned svinnet, i frukta der.

    Så kunne vi kanskje gjort det, som på Rimi Nylænde.

    Nemlig at vi kunne ha lagt all frukta, over i bare den laveste typen, av grønne IFCO-kasser, da.

    Men så langt kom jeg ikke, på Rimi Kalbakken, at jeg turte å foreslå det.

    For jeg fikk jo han assistent Kjetil Prestegarden i strupen, fra dag en der, så.

    (Må man vel si).

    Men det her var litt flaut da, må jeg innrømme.

    Da han Norgesfrukt-konsulenten dukka opp der.

    For å forklare meg om hvordan de her fruktdiskene vanligvis ble bygget opp, da.

    For det var det ingen som forklarte meg, da vi fikk ny, lignende fruktdisk, på Rimi Nylænde, like før jul, i 1998, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Rimi Kalbakken.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Noen i Drammen søker på ‘Balstad Lambertseter’. Det var denne butikken som var den første jeg drev, fra 1998 – 2000, men den het da Rimi Nylænde

    balstad lambertseter

    PS.

    Så selv om Rimi Nylænde, (hvor jeg gikk gradene, fra å sitte i kassa, til å bli assisterende butikksjef, årene etter militæret, fra 1993 til 1996), var en liten butikk, i Rimi-målestokk.

    Så var dette likevel en utfordrende butikk, å drive, for kundene der, var mye eldre folk, som var vant til å handle på Balstad, (som var nesten som Jacobs på Holtet, hvis jeg har skjønt det riktig, i gamle dager), rundt 50-60 tallet kanskje.

    (Lambertseter var jo Norges første drabantby.

    Og de eldre kundene, som handlet på Rimi Nylænde, var kanskje blant de første som bodde i drabantby, i Norge da.

    Men men).

    Så selv om Rimi Nylænde, var en av de minste Rimi-butikkene i Oslo, omsetningsmessig, så var det mye kresne kunder der, så standarden måtte være bra der.

    Men jeg tror at de fleste kundene der, var vant til meg, fra før, siden jeg hadde sitti i kassa der før, og jobbet på gulvet, og som aspirant og assistent der.

    Så ei dame som bodde der, (fra Nord-Norge vel), kom med avisutklipp, fra Aftenposten osv., etter at det hadde vært ran der.

    Og noen andre lånte penger av meg, innimellom.

    Ei dame som het With, blant annet, det samme som båtmerket.

    Ei dame fra Nord-Norge, som hadde dårlig råd da vel.

    Og en pakistaner, som var taxi-sjåfør, eller noe, kanskje, og som drakk en del øl da.

    Og da kom plutselig de unge døtrene hans innom og skulle ha jobb der da.

    Men det ble litt feil, syntes jeg, at de ble sendt dit av faren sin.

    Da visste jeg ikke sikkert om de egentlig ville jobbe der heller, selv.

    Og vi hadde vel nok folk der og, på den tiden, tror jeg.

    Selv om det kunne gå litt i bølger.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Og det var også en familie fra Tveita, (som jeg ikke hadde sett før men), mor og bestemor og en del unger vel, som måtte låne 500-600 av meg, en gang, for kortet deres var tomt for penger.

    Og hu Line i kasse 1, (jeg satt og slo inn varene, i kasse 2 vel), så så bedende på meg, syntes jeg, som om at hu ville at jeg skulle hjelpe dem.

    Så dette må vel ha vært mens jeg jobba som assistent der, at den familien fikk låne penger av meg, en lørdag, (lørdagsvaktene var ganske ‘seige’, for som leder, så jobbet man da fra 7 til 19, og jeg har alltid pleid å være b-menneske, så jeg har pleid å vanligvis jobbe seinvakter, så på lørdagene så gikk jeg ofte rundt stup trøtt, i 11-12 timer, og måtte liksom kjempe meg gjennom arbeidsdagen da. Men men), som jeg hadde ansvaret der da.

    Men men.

    Og denne familien, kom aldri tilbake med pengene, som lovet.

    Så det endte med at jeg måtte gå av t-banen, (på linje 6, på vei hjem til Ellingsrudåsen), på Tveita da, og gå til adressen jeg vel fikk oppgitt av dem, for å få pengene tilbake.

    Men da betalte de.

    Uten å mukke, liksom.

    Så hvorfor det gikk så langt, som at jeg måtte dra hjem til dem, for å hente de pengene, det veit jeg ikke.

    Men 500-600 var mye for meg, som var assistent i Rimi, for det var bare 140-150.000 i året vel, og det var langt under gjennomsnittslønna i Norge, på den tida.

    Men men).

    Så jeg har altså vært butikksjef da, på en butikk, som tidligere var ganske viden kjent, og populær, (for det fantes vel ikke så mange selvbetjeningsbutikker, på 50-tallet osv., da), og som het Rimi Nylænde, (eller gamle Balstad da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på, da jeg så det Google-søket.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg vant også premie i en konkurranse, som butikksjef, da jeg drev denne butikken, (Rimi Nylænde).

    Det var vel påsken 1999 kanskje.

    Ihvertfall var det ikke lenge etter at vi hadde flytta fruktavdelingen til inngangen.

    Dette var vel i begynnelsen, mens jeg var butiksjef der.

    Så det kan ha vært litt før påsken 1999 og.

    Men Jan Henrik aka. Jan-ern, var vel assistent da, så hu Wenche Berntsen hadde sykmeldt seg, tror jeg.

    Men men.

    Og da vant butikken 2. plass, eller noe, tror jeg, i fruktleverandøren, (Norgesfrukt?), sin appelsin-selge-konkurranse.

    Vi vant en tursekk og to flasker vin.

    Og jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle gjøre dette, sånn at Jan Henrik ikke ble sur.

    (For han kunne være litt vanskelig, (eller dorsk er kanskje det rette ordet, eller som en bortskjemt unge kanskje), som medarbeider/leder-kollega, syntes jeg).

    Så jeg lot Jan Henrik få tur-sekken.

    Og så tenkte jeg det, at da tar jeg begge vinflaskene.

    Men jeg turte ikke det, i tilfelle Jan-Henrik skulle synes det var urettferdig, og begynne å ‘sur-mule’.

    Så jeg lot han få den ene vinflaska og.

    Så jeg fikk bare en flaske rødvin, eller noe.

    Men kanskje Jan-ern da begynte å surmule, siden jeg ‘rappa en del av gaven hans’?

    Det kan godt tenkes, kjenner jeg han Jan Henrik rett.

    (For å tulle litt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg vant faktisk en konkurranse også her, i den første butikken jeg var butikksjef i.

    Nemlig på Rimi Nylænde aka. gamle Balstad.

    Og ikke bare på Rimi Langhus, hvor jeg jo vant Rimi Gullårer, for andre halvår 2001.

    En konkurranse som vel var mye mer prestisjefull.

    Og som jeg har skrevet opp på CV-en.

    Jeg kan vel ikke akkurat skrive appelsin-salg-konkurranse, på CV-en.

    Vi får se hvor mye det er plass til på den CV-en.

    Vi får se.