På Terningmoen, så var det også noen kurs, som vi soldatene kunne følge, på fritiden.
Blant annet så tilbydde de ex-phil-kurs der.
(For de som ville begynne på universitetet da).
Nå hadde jo jeg studert to år på NHI, før jeg avtjente førstegangstjenesten.
Og jeg hadde jo også lest til ex-phil, som privatist, ved UIO, våren 1991, (altså et par år før det her da).
Så da jeg hørte at jeg kunne ta ex-phil, også i militæret, så ble jeg med på det da.
Mest for å få litt avveksling, fra tjenesten, som geværmann, som jeg syntes at var ensformig og slitsom, og jeg var også ganske selvstendig, så jeg trivdes bedre, i et klasserom, enn med masse befal rundt meg, hele tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg er ikke hundre prosent sikker, på hvem det var, som arrangerte dette ex-phil-kurset, (som var i skolebygningen, på Terningmoen).
Jeg har skrevet at det var Høgskolen i Hedmark, på CV-en min.
Men det kan for alt jeg vet også ha vært UIO, eller noen andre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu som foreleste, på det ex-phil-kurset, det var ei eldre dame, som jeg ikke syntes, at var så flink, til å forklare.
Jeg skjønte ihvertfall ikke noe, av hule-lignelsen, til Platon, som hu prøvde å forklare oss om da.
Så etter dette, så mista jeg litt av interessen, for dette kurset, da.
Spesielt siden jeg jo egentlig var ferdig å studere og.
Så dette kurset, det var bare noe begynte på, for å få litt avveksling liksom, fra militæret da.
(Så dette var bare et kurs jeg begynte på, men ikke fullførte da.
Det var ikke sånn at jeg prøvde meg på å ta noen ex-phil-eksamen igjen, våren 1993.
Så langt kom jeg ikke.
Jeg var vel bare med på en forelesning, (eller noe), etter at jeg falt av litt, når vi kom til det her med hulelignelsen til Platon, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også et slag bibliotek, eller noe, i en brakke, ikke så langt fra kantina vel, på Terningmoen.
Og der stod det noen PC-er, som man kunne få bruke.
Så en gang, våren 1993, så fikk jeg låne en av de PC-ene, og jeg skrev så et brev, til OBS Triaden, (og butikksjef John Ellingsen der), hvor jeg spurte om jeg kunne få en attest, for den tiden jeg hadde jobbet, på Matland og OBS Triaden, da.
Men det jeg fikk i posten, det var bare et skjema, hvor det stod hvor mange timer jeg hadde jobba, osv.
Men så arrangerte militæret et jobbsøker-kurs, som jeg var med på, en av de siste ukene, av førstegangstjenesten.
Og der, så fikk jeg lov til å skrive et nytt brev, til OBS Triaden, (og John Ellingsen da), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Men jeg fikk fortsatt ikke noe ‘ordentlig’ attest liksom, fra OBS Triaden da.
Jeg fikk bare et sånt skjema, og ikke noe lignende av den bra attesten, som jeg hadde fått, av redaktør Knut Lønø, i Norsk Hagetidend, et par-tre år før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den skolebygningen, den var vi også noen ganger i, når vi fikk undervisning om russiske fly, og sånt, fra militæret.
Og jeg husker at troppsass. Øverland, han satt og delte ut koffeinpiller, like ved der jeg satt, under noe undervisning der, en gang da.
For det var lett å sovne, når man hadde sånn her undervisning, etter en lang dag utendørs kanskje, med mye fysisk trening osv., ofte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller så kan jeg jo ta med om det.
At i 1992/93, da jeg var i militæret.
Så var jo dette like etter at muren hadde falt og Sovjetunionen hadde gått i oppløsning.
Så det var ikke så veldig lett å motivere seg for, å åle seg rundt i gjørma, i et år, på den her tida.
Hvor det ikke virka som at det var så veldig høy fare, for at det skulle bli krig, akkurat.
Dette var jo like etter at det hadde blitt fred.
Terrorbalansen hadde jo ligget som noe forferdelig, (må man vel si), over livet mitt, helt fra jeg første gang hadde hørt om atombomber.
Så når muren falt og Warszawa-pakten gikk ned.
Så var jo dette som noe veldig bra, husker jeg, at jeg syntes.
For da forsvant jo dette som hadde hengt over folk, i Norge, under hele mitt liv, (må man vel si).
Nemlig at det når som helst, kunne bli en atomkrig, som kunne ødelegge hele verden, (og ihvertfall Europa, som lå midt mellom USA og Sovjet, da).
Så jeg syntes ikke at det var lett, å motivere meg, for å være i militæret, på den her tida, da.
Det var sånn at man måtte ta seg skikkelig sammen, for å klare å komme seg igjennom det, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
