Stikkord: Norsk Idrettshjelp
-
Mer fra Instagram
PS.
Her er mer om dette:
Mer fra Bærum
På onsdag, så gikk jeg, en tur, til den t-banestasjonen, mellom Haslum og Bekkestua.
(Gjønnes heter visst denne t-banestasjonen.
Fant jeg ut nå, ved å bruke Google).
Derfra så tok jeg t-banen, til Bekkestua.
(Som var den neste stasjonen, i retning Oslo).
For på Bekkestua, så var det, en del butikker osv,, (kunne jeg se, fra t-banen).
Og jeg hadde ikke så mye penger igjen, (av november-pengene, fra sosialen).
Så jeg kjøpte bare et kneip-brød, på Meny-butikken, på Bekkestua-senteret.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Før jeg fant, denne Meny-butikken.
Så var det sånn, at jeg nærmest ble overfalt, av en slags ‘klyse’.
(Like etter at jeg gikk inn, på det nevnte senteret).
Dette var, en plagsom gateselger, (må man vel si).
Jeg hørte på walkman.
Og jeg har også jobba, på et par sentere.
(Nemlig CC Drammen og Triaden-senteret i Lørenskog).
Så jeg bare ignorerte, denne ‘klysa’, (må jeg innrømme).
For det første året, som jeg gikk, på NHI, (studieåret 1989/90).
Så bytta jeg buss, i Oslo sentrum.
Og da endte det ofte med, at jeg heller, gikk rundt, og så, i platebutikkene osv., i Oslo sentrum.
Istedet for å dra, på NHI.
(Noe jeg har forklart mer om, i Min Bok 2).
Og derfor, så er jeg rimelig lei, av gateselgere, (som det var en del av, i Karl Johan osv., på den tida).
(For å si det sånn).
Og jeg hørte jo også, på walkman.
Og det er vel ikke sånn, at folk, (i Norge), plutselig har fått, veldig dårlig syn.
Folk ser vel det, at man hører, på walkman, (og har ørepropper, (med ledninger), i ørene), skulle man vel tro.
Det så folk vanligvis, på 80/90-tallet, ihvertfall.
(Tørr jeg nesten, å påstå).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og sånne plagsomme/aggressive ‘Karl Johan-gateselgere’.
Det kan jeg ikke huske, at vi hadde, hverken på CC Drammen eller Triaden-senteret, (i Lørenskog).
Så denne plagsomme gateselgeren, trakk veldig ned, når det gjaldt, det helhetsinntrykket, (som jeg fikk), av dette senteret.
(Må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Og det var også sånn, at jeg ikke engang fikk med meg, hva denne plagsomme gateselgeren solgte, (må jeg innrømme).
For jeg har hatt markedsføring, (både på Sande videregående og NHI).
Så jeg vet, at salg/markedsføring, går ut på, å skape nye behov, hos kundene.
Så jeg er veldig var, for markedsførere/selgere da, (for å si det sånn).
Og jeg har også jobbet, som selger, for Norsk Idrettshjelp.
Og jeg vet, (etter å ha jobbet der), at ‘sleipe salgstriks’, er noe, som er ganske vanlig, å bruke, (av folk som jobber, med salg).
Og dette, (sleipe salgstriks), var noe, som folk nesten måtte bruke der, for å tjene, en lønn, som var verdt, å nevne.
(Må man vel si).
Så å kjøpe, en vare eller tjeneste, av en sånn plagsom gateselger.
Det er omtrent det siste, som jeg kunne tenke meg, å gjøre.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Det var også sånn, at kassadama, (ei ung brunette, var det vel), på Meny-butikken der.
Hu begynte, å vri på seg, i kassa, (da jeg betalte), må man vel si.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Det var også mulig, å gå ut, til en parkeringsplass, (i kjelleren), fra dette senteret.
Men å ‘surre’ rundt der.
Det ville kanskje, ha virka, litt rart.
(For å si det sånn).
Så jeg bestemte meg, for å prøve, å finne, en annen vei ut.
Og måtte da gå, like ved, han plagsomme gateselgeren, igjen.
(For å komme ut, av senteret).
Men istedet for, å gå, forbi han plagsomme gateselgeren.
Så gikk jeg, bort en annen vei, som gikk, fra like ved der, han gateselgeren stod.
Og så var det skiltet, at man kom, til flere butikker, hvis man gikk videre.
Men da endte man opp med, å måtte gå, gjennom en Egon-restaurant, (som hadde utsikt, til t-bane-sporene).
Så det var, en litt spesiell løsning, (fra dette senteret), må man vel si.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
På Bekkestua, så kjører både trikk og t-bane, fra samme plattform:
Sånt her liker ikke Magne Winnem, (at det er en, som driver campingplass, som ikke liker, å dra på camping selv). For jeg husker det, at Magne Winnem mente, (på siste halvdel av 90-tallet, en gang), at jeg ikke kunne reservere meg, mot telefonsalg, siden at jeg hadde jobbet, som telefonselger, (som en ekstrajobb, for å få råd, til kjøretimer), noen år tidligere. Noe sånt
PS.
Så James Bond-skuespillerne, må like, å dra på kino.
Ellers så klikker Magne Winnem.
(Noe sånt).
Men jeg mener, at dette blir, som noe dumt.
For folk er forskjellige.
Noen synes kanskje, at telefonsalg, er morsomt.
Og andre, (som kanskje er yngre, og som kan gå på diskoteker osv.), synes kanskje, at telefonsalg, er kjedelig.
(Noe sånt).
Dette, (telefonsalg-jobben), var forresten, en jobb, som jeg fant, i Aftenposten.
Så det var vel stuerent.
Man må vel si det, at Winnem går for nærme, når han klarer, å si noe sånt, (som at jeg ikke kan reservere meg, mot telefonsalg, siden at jeg har jobbet, som telefonselger.
Siden at det da blir som dobbeltmoral, (mente vel Winnem).
Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det var dessuten sånn, at jeg jobba skift, på den tida, som jeg reserverte meg, mot telefonsalg.
(Det var vel sånn, at jeg noen ganger, ble vekket, av telefonselgere.
Og at det også var sånn, at jeg hadde litt søvn-underskudd, (på den her tida), kanskje.
Og at jeg derfor likte, å sove ut, på fridagene mine.
Siden at jeg noen ganger, måtte opp, klokka seks deromkring, om morgenene, da.
Noe sånt).
Så det var vel det med søvn, som var hovedgrunnen, til at jeg reserverte meg, mot telefonsalg.
(Noe sånt).
Og ikke det, at jeg hatet telefonselgere.
Selv om det også kunne være, noen telefonselgere, som var veldig sleipe, (husker jeg), fra da jeg jobba selv, som telefonselger.
Og da jeg jobbet som telefonselger, så solgte vi dopapir, for cirka 200 kroner, per sekk.
Men da ble det billigere, å kjøpe det billigste dopapiret, på Rimi, (hadde jeg funnet ut).
For det kosta vel da, cirka 10-12 kroner, per åtte-pakning.
Og da ble det en drøy hundrelapp, per sekk.
Noe sånt.
Og å kjøpe inn en sekk, av alt mulig, når man bor, på hybelleilighet.
Nei, da må man vel tilslutt, sove på gangen, (eller noe sånt).
(Siden at stua nok da, blir mer som et lager.
Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Og det var ikke sånn, at dette med å være telefonselger, var som et slags kall, for meg.
Det var tilfeldig, at det var den ekstrajobben, som jeg begynte i.
(Det var fordi, at Norsk Idrettshjelp, annonserte i Aftenposten, på den tida, som jeg så, etter en ekstrajobb).
Jeg husker fra barneskolen, at klasseforstander Tore Allum, en gang sa det, at jobber som politi og sykepleier, var relativt lavt lønnet, siden at samfunnet ønsket, at de som tok på seg disse jobbene, skulle se på jobben sin, som et kall, liksom.
Men at telefonselgere behøver, å se på jobben sin, som et kall.
Nei, det hadde jeg ikke tenkt på, før Magne Winnem fikk denne reaksjonen sin, (på et av sine besøk, hos meg, på St. Hanshaugen).
Jeg er ikke sikker på, om det er åpenbart liksom, at man må se på jobben sin, som et slags kall, for å ha en ekstrajobb, som telefonselger.
Det er det nok delte meninger om, (i så fall), mistenker jeg.
Så jeg må nok si det, at Magne Winnem, dreit seg ut.
Da han sa dette, om at jeg ikke kunne reservere meg, mot telefonsalg, siden at jeg selv, hadde hatt en ekstrajobb, som telefonselger, (i sin tid).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min Bok 4 – Kapittel 94: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIII
Det var kanskje fordi at jeg ikke var vant til å jobbe sammen med noen leder-kolleger, med mindre leder-erfaring, enn meg selv, i Rimi.
At jeg kanskje var litt dum, ovenfor Marianne Hansen, da hu begynte som leder, på Rimi Nylænde.
(Sommeren 1995, må det vel ha vært).
For en av de første dagene, som hu jobba som leder, så klagde jeg på henne, (nede på lageret, på Rimi Nylænde der), fordi hu hadde surra med noe, under en Hakon-levering, da.
(Da jeg dukka opp på jobben der, på Rimi Nylænde.
For å jobbe seinvakt, mens hu Marianne Hansen jobba tidligvakt, (må det vel ha vært).
Antagelig mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på ferie, (eller noe), sommeren 1995, da.
Noe sånt).
Og da hadde visst hu Marianne Hansen følt seg dum, (eller noe), fortalte hu meg seinere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Hansen, hu hadde jo jobba som kasserer forresten, på Rimi Nylænde, etter at Solveig fra Vestlandet slutta.
Og vi var ganske vant, til å samarbeide, (må man vel si).
For eksempel, så var det sånn, at hver dag, når jeg kom på jobb, i 12-tida, (selv om seinvakta egentlig ikke begynte før klokka 13), så hadde Marianne Hansen, i kassa, skrevet ferdig en lapp til meg.
Hvor det stod, hvor mye røyk som det var plass til, i kasse 1 og 2, da.
(Som var de to kassene som vanligvis ble brukt).
Også tok jeg med den røyken opp, for jeg stabla kanskje frukta, (eller noe sånt), nede på lageret da, så jeg måtte liksom ned dit, da.
(Noe sånt).
Og da tok jeg vel flaskebordet og, tror jeg.
(Noe sånt).
Og da slapp jeg det, (noe som irriterte meg), å bli mast på, om at kassene trengte røyk, hele tiden, når jeg var den eneste lederen, på jobb.
Så ved å ha sånne her rutiner, så ‘temte’ vi egentlig butikken, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Og den rutinen, (at Marianne Hansen skrev sånne lapper), det funka greit, da.
Selv om jeg husker det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, tulla med Marianne Hansen, en gang.
Og sa noe sånt som, at ‘skriver du lapper til Erik, du da?’.
Enda vel butikksjef Elisabeth Falkenberg må ha visst om det, at vi hadde begynt med en sånn rutine, da.
Men hu skulle vel kanskje skøye da, (eller noe).
(Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så kjøpte jeg rekesalat, istedet for leverpostei, som pålegg, da jeg hadde frihelg, (eller noe), på Rimi Nylænde, da.
Og det var fordi, at jeg hadde sett butikksjef Elisabeth Falkenberg, sitte og spise brødskiver med rekesalat, nede på spiserommet der, da.
Og da fikk jeg litt lyst på sånn rekesalat, (fra Delikat), for det var det lenge siden, at jeg hadde spist, da.
Og det her fortalte jeg til butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.
Siden vi pleide å veksle noen ord, noen ganger, i løpet av en arbeidsdag, da.
(Om ‘ståa’ i butikken, osv.
Ihvertfall på den tida, som vi jobba, som de eneste to lederne, på Rimi Nylænde der, da.
Noe som vel var fra jula 1994 til sommeren 1995, hvis jeg ikke tar helt feil).
Og da, så sa butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den rekesalaten, den hadde hu spist ved siden av noen wienerpølser, som hu hadde lagd, nede på spiserommet der, dagen før da, (eller noe).
Men så hadde hu hatt igjen en del rekesalat, i pakka, da.
Og den hadde stått over natta, i et kjøleskap, i rommet ved siden av spiserommet der, da.
(Nemlig i det rommet, som vi pleide å smøre brødskivene våre i, da.
Et rom, som også var det rommet, som vi pleide å dele opp vannmelon i, (som vi pakket inn i plastfolie, og la i fruktavdelinga da), om somrene).
Men det var ikke sånn, at jeg da kjøpte wienerpølser også.
For det var noen, (onkel Håkon muligens), som en gang hadde fortalt meg det, at han vært på en pølsefabrikk, en gang, og sett hvor mye ‘dritt’, som de putta oppi pølsene der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg fikk også et sånn ‘mat-kick’, (eller hva det heter igjen), på Maarud Potetgull, med sour-cream and onion, (var det vel), en gang, på den her tida, da.
Sammen med sånn rømme-dip, da, (også fra Maarud, men man måtte blande ut det dip-pulveret, med et beger lettrømme, fra Tine da, husker jeg).
Som jeg pleide å kjøpe, enkelte helger, som jeg hadde fri, da.
Så appetitten min, den begynte nok å bli litt bedre, vil jeg si, utover i 1995, (må det vel ha vært).
Kanskje fordi jeg løfta ganske mye varer, på jobben, og at dette ble nesten som noe slags trening, da.
Samtidig med at jeg også trente mye badminton, tennis og fotball, sammen med kamerater, da.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde.
(Det her var vel våren/sommeren 1995, vel).
Så jobba jeg tidligvakt da, en tirsdag.
For på den her tida, så hadde jeg jo også den ekstrajobben, for Norsk Idrettshjelp, i Dronningens gate, siden jeg jo trengte penger, til å ta kjøretimer for, da.
Og der jobba jeg tirsdagskvelder og søndager, (var det vel), i 3-4 måneder da, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så derfor, så ville jeg gjerne bli tidlig ferdig, med alt jeg skulle, på tirsdagene, da.
For da hadde jeg snakka med butikksjef Elisabeth Falkenberg, på forhånd.
For jeg oppdaterte henne hele tida, om at jeg prøvde å få tak i en ekstrajobb, da.
Og da hadde hu sagt det da, (før jeg begynte i den jobben, hos Norsk Idrettshjelp), at det var greit, at jeg bytta med henne, sånn at jeg jobba tidligvakter, (istedet for seinvakter, som jeg vanligvis alltid pleide å jobbe, siden butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, først hadde hatt en avtale om det da, at hu jobba alle tidligvaktene, og jeg jobba alle seinvaktene), på tirsdagene da.
(Siden jeg skulle prøve å få meg lappen, da).
Så på tirsdagene, så stressa jeg kanskje en del, da.
For på tirsdagene, så måtte jeg nesten se litt på klokka og.
(Og ikke bare på ‘ståa’, i butikken).
Siden jeg jo også hadde en ekstrajobb, på tirsdags-ettermiddagene/kveldene, på den her tida, da).
Men jeg ville ikke, at vi skulle miste kontrollen, på butikken da, liksom.
(For hvis vi mista kontrollen, på butikken, så ble det ofte et skikkelig stress, (og nesten som et helvete), å jobbe, da.
For da måtte man fly høyt og lavt og hente varer til kunder, og sånn, da.
Hele dagen gjerne).
Så jeg prøvde å bli ferdig med de tingene, som vanligvis ble gjort, på en tidligvakt.
Selv om jeg også måtte på jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.
(Siden jeg vel hadde lovet butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den jobben, ikke skulle gå ut over Rimi-jobben, da.
Eller, det var kanskje selvsagt).
Så derfor, så hendte det, at jeg på tidligvaktene, på tirsdagene, stressa litt rundt, som en strikkball, (som også var rimelig trøtt ofte vel), for å bli ferdig, med alt jeg skulle, da.
Før jeg måtte på min andre jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.
Men dette var vel mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i butikken, da.
Fra klokka 12-13 cirka, da.
Og fram til klokka 14-15 kanskje, da.
Så butikksjef Elisabeth Falkenberg var på jobb, ihvertfall da.
(Og hvis dette var før hu kom på jobb, så var jo ikke formiddagene, på tirsdag, den vakta, som det var mest butikktyver, i butikken heller, liksom).
Så da kunne jeg liksom stresse litt da, syntes jeg kanskje, siden butikksjefen var på jobb uansett liksom, da.
Så da forta jeg meg da, for å bli ferdig med det jeg skulle, før jeg skulle på den andre jobben, da.
Men en tirsdag, (må det vel ha vært), så var det ei dame, fra Toro, (eller noe sånt), i butikken, for å steike vafler, (eller noe sånt), mens jeg var litt stressa, (og jobba raskt), da.
Siden jeg måtte rekke den andre jobben min også, da.
Og da husker jeg det, at hu Toro-dama, (eller hvilket firma hu var fra igjen), begynte å baksnakke meg der da, ovenfor butikksjefen osv., (var det vel).
Hu snakka ‘dritt’ om meg, og sa noe om at jeg stressa så mye, enda det nesten ikke var noen kunder, i butikken, da.
Men jeg hadde jo liksom en liste da, over ting jeg skulle ha gjort, før min vakt var ferdig.
Men det skjønte vel ikke hu demonstrasjons-dama, da.
Så dette ble som noe ekkelt, husker jeg, at jeg syntes.
At hu demonstrasjons-dama bare stod der, og så på at jeg stressa, og prata dritt om meg, da.
Istedet for å passe sine egne ting, (for å si det sånn).
Det var vel nok at jeg stod ansvarlig ovenfor butikksjefen, når det gjaldt hvordan jeg gjorde jobben min.
Om jeg ikke skulle stå ansvarlig ovenfor Toro-dama også, (for å si det sånn).
Men hu trodde kanskje det, at å jobbe som butikkleder var akkurat som å jobbe som demonstrasjons-dame.
Men det er jo selvbetjening, i Rimi-butikker.
Mens det vel ikke var selvbetjening, på vaffel-pressa, til hu demonstrasjonsdama, (for å si det sånn).
Så derfor er det kanskje mulig å jobbe mye, selv om det er lite kunder, i matbutikker.
Og hu demonstrasjonsdama, hu kunne jo ha lagd masse vafler, hu og, før rushet kom, (for eksempel).
Også kunne hu kanskje ha gitt alle kundene, i ettermiddags-rushet, (altså de som var på vei hjem fra jobb), en vaffel hver seg, eller noe, da.
Da måtte hu kanskje ha stått på litt, hu og.
Men hu bare stod der og prata dritt om meg da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Ovenfor andre selgere og sånn da, som også var i butikken, på den samme tiden, må det vel ha vært).
Så det her var ikke noe artig da, (kom jeg på nå, når jeg har skrevet de her notantene).
Det var vel kanskje også litt rart, å ha ei demonstrasjondame, i butikken, på et rolig tidspunkt, som tidlig på en tirsdag ettermiddag, og.
Men jeg tror ikke at det var jeg som hadde ‘bestilt’ hu demonstrasjonsdama.
(Selv om det også kunne hendte, at jeg noen ganger ringte rundt, til forskjellige leverandører, for å prøve å få noen sånne demostrasjonsdamer, til å dukke opp i butikken, da.
Eller at jeg ringte til forskjellig leverandører, for å prøve å få tak i vareprøver, som vi kunne dele ut, i kassene, da.
(For Rimi Nylænde var liksom en litt liten og litt kjedelig butikk kanskje, da.
Det var vel den minste Rimi/ICA-butikken, på Lambertseter, for eksempel.
Så vi prøvde liksom å finne på noe ekstra da, innimellom, for at kundene skulle bli fornøyde).
Og en gang, (som jeg ringte rundt, til en ‘haug’ av leverandører, for å prøve å få tak i noen sånne vareprøver), så klarte jeg faktisk å få hele ti rimelig store esker, med vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, sendt til butikken, fra Kellogg’s, (eller hvilket firma det var igjen, som var agent, for den varen, i Norge).
Så da ble det delt ut vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, i mange dager, (hvis ikke uker), i kassene, på Rimi Nylænde, da).
Det var ganske sjelden at vi klarte å få sånne til å dukke opp, på Rimi Nylænde.
(Siden Rimi Nylænde var en ganske liten butikk, da).
Selv om vel Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, var ganske ivrig etter å få ting til å skje, i butikken.
(Og det samme var vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og, vel).
Men det hørte vel til sjeldenhetene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), at butikksjef Elisabeth Falkenberg, brukte tid og engasjement, på å få sånne demonstrasjonsdamer, til å dukke opp, i butikken.
Så det var kanskje noen ugler i mosen, når det gjaldt hu Toro-dama, (eller hvilken firma, som hu var fra, igjen).
Hva vet jeg.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå har jeg bare tre stikkord-linjer igjen, på det A4-arket mitt, med notater her.
Så da er det vel bare et kapittel til, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i denne boken.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det.
Vi får se.
Jeg sendte en ny e-post til Norsk Idrettshjelp
Gmail – Arbeidsbekreftelse 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Arbeidsbekreftelse
Jeg sendte en e-post til Norsk Idrettshjelp
Gmail – Arbeidsbekreftelse
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Arbeidsbekreftelse
Min Bok 4 – Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp
En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.
Dette var en søndag, husker jeg.
Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.
Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).
Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.
Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).
(Siden det var så fint vær da, var det vel).
Så jeg skulle akkurat til å gå.
Men så dukka en av sjefene opp der.
Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.
Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.
Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.
Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.
Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.
Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.
Så salget gikk veldig trått, da.
Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.
Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.
Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.
Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.
Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.
Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.
(Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.
Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.
Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.
Hvis jeg husker det riktig, da.
Og jeg hadde jo slutta å røyke og.
Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.
Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.
Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.
(Hvis jeg ikke visste det fra før).
Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.
For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.
Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.
Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).
(Mest for å se vel.
For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).
Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.
Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.
(Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.
Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.
Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).
Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.
Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.
Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.
Så ga jeg meg ikke med en gang, da.
For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.
Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.
Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.
Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det var: ‘Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?’.
Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.
Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.
Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.
Også var det ei ung studinne som svarte.
Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da
Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.
Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.
Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.
Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.
(I den øverste etasjen, på So What, der).
Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.
Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
(Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).
Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et ‘mainstream’ utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille ‘Enjoy the Silence’, med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.
Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.
Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.
(Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.
Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.
For So What var liksom et veldig kult utested, da.
Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).
For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.
Så det var kanskje ikke ‘kosher’ på det utestedet da, å gå dit aleine.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.
Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.
Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, ‘mamma, en mann!’.
Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.
Og gjorde et poeng av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).
Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.
For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.
Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).
Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.
Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.
Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.
Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.
Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.
Og da mista jeg interessen, husker jeg.
Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.
For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.
Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.
(Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min Bok 4 – Kapittel 47: Mer fra Norsk Idrettshjelp
Jobben hos Norsk Idrettshjelp, den var sånn, at sjefene, (som satt inne på et eget kontor), de ville nå og da, dukke opp, inne på de rommene, hvor telefonselgerne satt og ringte.
Og så ville de legge ut noen nye lister, med telefonnumre, til folk som bodde i nærheten, av forskjellige idrettsklubber, opp i noen kurver da, (var det vel).
Og da, (fant jeg ut etterhvert), så lønte det seg, å finne lister, hvor mange folk, hadde kjøpt forrige gang.
(For dette stod markert på listene, da).
Så etterhvert, så skjønte jeg det, at jeg måtte prøve å finne lister, hvor ihvertfall en person, hadde kjøpt dopapir, under den forrige ringerunden, da.
(I navnet til den lokale idrettsklubben, da).
For det var ofte sånn, at de som kjøpte forrige gang, de ville også kjøpe igjen, da.
(Fant jeg ut etterhvert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De sjefene, som jobba der, de satt nok og lyttet, på samtalene, til de forskjellige telefonselgerne, (virka det som, for meg, ihvertfall).
For en gang, så ble jeg kalt inn på kontoret, til en av sjefene der, (husker jeg).
Og da hadde jeg vel jobba, fra klokka 7 om morgenen, på Rimi Nylænde.
(For jeg hadde en avtalte, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om at jeg kunne ha tidligvaktene på tirsdagene da, mens jeg jobba på Norsk Idrettshjelp).
Og så begynte jeg vel på jobb igjen, klokka 16 eller klokka 17, (eller noe sånt), på Norsk Idrettshjelp, da.
Og da ble det lange dager.
Og jeg er jo b-menneske, så på de dagene, som jeg begynte å jobbe klokka 7, så var jeg ofte nesten ikke menneske da, (for å si det sånn).
Så jeg ble kalt inn på kontoret, til en sjef der, (som var en nestsjef, (eller noe), der, tror jeg), i 20-årene vel.
Og han sa det, at han likte ikke tonen som jeg hadde hatt, på telefonen, den kvelden.
For jeg hadde visst hørtes for trøtt og sliten ut, da.
Så han ba meg om å gå en runde rundt i nabolaget der, for å få meg litt frisk luft, og våkne opp, da.
(Eller noe sånt).
Noe jeg gjorde, da.
(Uten å møte noen horer denne gangen.
Det var vel først en del uker etter det her, at jeg møtte hu unge, blide hora, på vei hjem fra jobb, den gangen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten ikke bare horer man møtte, på vei hjem, fra den her jobben.
Jeg tok jo T-banen fra Jernbanetorget.
Og en gang, så gikk jeg sammen med ei ung dame fra Skedsmo, (eller noe), som også jobba på Norsk Idrettshjelp der vel, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
(For hu skulle ta toget hjem fra Oslo S., vel).
Og på den her tida, så hang ikke de narkomane, på Plata ennå.
Så da vi svingte inn i Karl Johans gate der, fra Dronnings gate.
Så havna vi etter noen meter inn i en svær koloni, av heroinmisbrukere, da.
Som nesten blokkerte hele Karl Johan, (må man vel si).
(For de var ganske mange da).
‘Zombier’ og ‘levende døde’, husker jeg at jeg kalte de narkomane, da.
Til hu fra Skedsmo, da.
Og hu var vel litt enig, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En tirsdag, som jeg var tidlig ute, på jobb, på Norsk Idrettshjelp der.
Så hadde ikke sjefene der, dukka opp ennå, da jeg kom på jobb.
Så jeg stod i trappeoppgangen der, og venta, sammen med blant annet ei ung brunette, (var hu vel), som også jobba der, da.
(Og som jeg vel såvidt hadde chatta litt med, en gang, før det her, vel).
Og hu brunetta begynte å skryte av, at hu hadde blitt invitert, til gardeballet, da.
Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, og ikke i Garden.
Så hva det gardeballet egentlig var, det hadde ikke jeg noe særlig greie på, på den her tida da, (må jeg innrømme).
(Selv om jeg vel såvidt har lest om det, i Aftenposten, eller noe, seinere).
Så da sa jeg ikke noe selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han unge, lyshåra gutten, fra Oslo Vest, som en gang sa det, at han syntes det, at jeg var treig med å få meg lappen.
Han ringte en privat samtale, fra Norsk Idrettshjelp der, en gang, (husker jeg).
Han spurte ei dame om hu skulle bli med å feire St. Hans, ombord på en båt, (eller noe sånt), tror jeg at det var.
(Noe sånt).
Og han babla vel også noe om Quart-festivalen, (som vel var en veldig kul festival, på den her tida), en gang, mener jeg å huske.
Og jeg pleide også noen ganger, å gå på McDonalds, i pausen der, og kjøpe med meg masse burgere, for mange av de ungdommene som jobba der da, husker jeg.
For det hendte vel at det ble prata om, hva vi skulle spise, i pausene der, (tror jeg).
Og jeg var så glad i burgere, da.
Så da begynte nok jeg å prate om McDonalds og Burger King da, tror jeg.
Og da ble det vel sånn, at jeg spurte sjefen der, (ihvertfall en gang), om jeg kunne gå til pause litt tidligere, da.
For jeg hadde da blitt overtalt, til å kjøpe med meg masse burgere og sånn, for en del av kollegene min der, (og meg selv da), på McDonalds, (på Østbanehallen der), da.
Og det sa han sjefen at var greit da, (mener jeg å huske, ihverfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at et tema, som de ungdommene der prata om, en gang.
Det var hvordan han ene sjefen der, klarte å få Dr. Martens-skoa sine, så blanke.
For Dr. Martens-sko, de var skikkelig populære, på den her tida, da.
Og jeg gikk også med sånne Dr. Martens-sko da.
(Nemlig modell 10 størrelse 10, mener jeg å huske).
For det var sånn, en gang, at hu Elin, på Rimi Nylænde, hadde sagt til Elisabeth Falkenberg og meg, at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (eller noe).
Men Cecilie Hyde, (fra Min Bok), hu pleide å ‘hype’ Dr. Martens, da.
Så det blei til at jeg kjøpte meg et par sånne Dr. Martens-sko, til mellom fem hundre og tusen kroner da, i en skobutikk, i Grensen, (var det vel).
Og de skoa, de var av den lave typen Dr. Martens, da.
Og de hadde luft i sålen, var det vel.
Så de var gode for føttene da.
For jeg var vel også litt lei av, å få melkecontainerne, over joggeskoa, (eller hva jeg gikk i igjen), på jobb, da.
Men med de Dr. Martens-skoa, så merka jeg nesten ikke at sånne ting skjedde, på jobb, da.
(For de skoa var nesten som vernesko, (eller noe), vel.
Selv om de ikke hadde ståltupper).
Så jeg begynte å kjøpe kanskje et par sånne Dr. Martens-sko, i året, (eller noe sånt), fram til at jeg dro for å studere, i England, i 2004, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Elin, på Rimi Nylænde, hu sa også en gang, til meg vel.
At Lambertseter, det lå liksom i sentrum, da.
Mens Ellingsrudåsen, (der hvor jeg bodde), det var liksom langt utafor sentrum, da.
Selv om det vel er diskuterbart, om Lambertseter ligger i sentrum, (eller ikke).
For Lambertseter var jo Norges første drabantby.
Og hvis Lambertseter hadde ligget i sentrum, så hadde de vel ikke kalt stedet for en drabantby liksom, (mener jeg).
Og jeg bodde jo selv, et år, på Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og Abildsø, det ligger jo rett nedenfor Lambertseter der, da.
(Bare ned Lambertseterveien der, liksom).
Men det var aldri sånn at jeg gikk til eller fra byen, det året, som jeg bodde der, da.
Nei, det var nesten utenkelig, husker jeg.
(Og jeg er ikke sikker på om jeg ville ha huska veien, heller, forresten).
Så det var ikke sånn at jeg pleide å si det vel, (det året), at Abildsø lå i sentrum.
Selv om det nok hadde gått an å gått fra Abildsø og ned til Oslo sentrum.
Men det hadde nok tatt et par timer, (eller noe sånt), tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Eller, det var vel i en skobutikk, i Østbanehallen der, som jeg kjøpte de Dr. Martens-skoa, den første gangen.
For de hadde vel noe kampanje for de skoa, med masse kule plakater og sånn da, mener jeg å huske.
Men de skoa ble fort stygge da, når jeg brukte de, på jobb.
Så jeg gikk og klagde da, husker jeg.
Men det var vel ikke så mye å gjøre med det, tror jeg.
Men de hadde noe sånn spesiell skopuss og sånn, som man kunne bruke til de, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min Bok 4 – Kapittel 46: Norsk Idrettshjelp
Våren 1995, (må det vel ha vært), så begynte jeg å kikke etter ekstrajobber, i Aftenposten.
For jeg hadde planer om å ta kjøretimer, da.
Og jeg syntes at jeg nok tjente litt lite penger, på Rimi.
For jeg hadde ikke lyst til å bare spise tomatbønner, hver dag, liksom.
Noe Glenn Hesler og jeg, hadde sett et program på TV, om en litt eldre kar, som gjorde, da.
(En som levde for ti kroner om dagen, da.
Eller noe).
Og han sa at handla på I.-C.-A., (husker jeg), på TV, (istedet for ICA), da.
Og det virka så dumt da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at jeg også satt inn en annonse, etter ekstrajobb, i Aftenposten.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dro opp til Stovner.
Til et par, i 30-40-årene vel.
Som hadde svart på min annonse, eller noe.
De bodde i en leilighet, i det samme bygget vel, som Stovner Senter der, da.
Og de ville at jeg skulle selge bil-sjampo, eller noe.
Til bekjente eller fra en stand på gata, da.
Noe jeg ikke syntes at hørtes så fristende ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var på bølgelengde, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her, husker jeg.
For hu spurte meg hvordan det møtet om den ekstrajobben hadde gått da, husker jeg.
For jeg dro vel innom Stovner på vei til jobben da, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg så etterhvert en annen annonse, om ekstrajobb, i Aftenposten, da.
Og det var om en telefonsalg-jobb, for et firma, som het Norsk Idrettshjelp.
Jeg dro på jobbintervju der, og det viste seg det, at den jobben, den gikk ut på å selge sekker med dopapir, på vegne av idrettsklubber, i Oslo-området, da.
Jeg tenkte vel det, at det var ikke så nøye, hva jeg jobba med.
Dette var jo bare en ekstrajobb, uansett.
Sånn at jeg skulle få penger, til å endelig få meg lappen.
Så jeg begynte å jobbe i den her ekstrajobben, om kveldene, på tirsdager, (så jeg måtte jobbe tidligvakter, på tirsdagene, på Rimi Nylænde), samt også på ganske mange lørdager og søndager.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De fleste andre som jobba, på Norsk Idrettshjelp der.
De var en del yngre enn meg, og nesten alle de andre, var vel, fra Oslo Vest.
Så jeg skilte meg litt ut der, da.
For de sjefene sa om meg, (husker jeg), at de tenkte at de kunne ha en fra Oslo Øst der og.
Så det var ikke sånn, at de kjente meg så bra der, at de visste at jeg egentlig var fra Berger, da.
Og det var en ung kar, (med lyst hår vel), fra Oslo Vest der, som spurte meg, hva jeg, som var i 20-årene, dreiv med der.
(Eller noe sånt).
Men da bare forklarte jeg det, at jeg egentlig jobba som assisterende butikksjef, i Rimi, og at jeg bare trengte litt ekstra penger, for å endelig klare å skaffe meg lappen, da.
Og da skjønte dem vel det, (hvorfor jeg jobba der), etter at jeg først ble litt mobba, for å være treig med å skaffe meg lappen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selve jobben der, den bestod bare i, å ringe hjem, til masse folk, som det stod navna til, på noen lister, da.
Og da skulle man si det, at man ringte på vegne av den og den Oslo-idrettsklubben, da.
(Den idrettsklubben, som var i nabolaget, til de folka, som stod på de forskjellige listene, da.
Jeg husker at jeg ringte på vegne av flere Oslo Vest-idrettsklubber, men også på vegne av Nordstrand Idrettsforening, mener jeg, at det vel var, da).
Og det var forresten Tiny Budbiler, (husker jeg), som leverte de her dopapir-sekkene, (som kosta cirka to hundre kroner, per sekk vel), hjem til kundene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Alle vi som ringte, for å selge de her dopapir-sekkene.
Vi satt jo i samme rom der.
Og jeg hørte jo hva de andre sa, for å selge sekker.
(For dette ble jo diskutert høyt, hva man kunne si, for å selge dopapir, da).
Og det var sånn, at vi pleide å si, om disse rullene, (som vel var vanlig dopapir, fra Saba Mølnlycke), mener jeg å huske.
At de hadde fler meter dopapir, på rullen, enn vanlige doruller, da.
(Noe som jeg ikke er helt sikker på om var sant, men.
Men det stod vel på scriptet vårt, at vi skulle si det, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så hendte det, at noen kunder ville si det, (var det noen der som sa), at da hadde ikke de plass til de dorullene, i dorullholderen sin.
For de hadde en sånn spesiell dorullholder, da.
Og da var det et triks, at man kunne si det, at vi hadde laget hylsene, til disse dorullene våre, mindre, sånn at de skulle passe likevel, da.
Men dette var jo egentlig bare vanlige doruller, da.
Også jugde man da, (eller om man skal si at det ble overdrevet eller fantasert, eller hva som kan være det riktige ordet), om de her dorullene, for å prøve å få solgt de, da.
For vi fikk bare provisjonslønn der, da.
Vi fikk vel noe sånt som 15-20 kroner, per salg der, (eller noe), mener jeg å huske.
Så hvis vi ikke solgte noe, så fikk vi ikke noe lønn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var også på den samme tida, som det var en stor flomkatastrofe, oppover langs Glomma, husker jeg.
Og en kar der, (en litt lav tenåring, med mørkt hår, vel), han sa at han het Kirkenær, (til etternavn), da han ringte, den her uka da, (husker jeg).
Og Kirkenær, det var jo et av de stedene, som ble hardest rammet, under den her flomkatastrofen, ‘Lille-Ofsen’ da, (ble den vel kalt).
Så jeg husker det, at jeg lurte på det, om han ‘stor-selgeren’ egentlig het Kirkenær, eller om det bare var noe han fant på, da.
(For å selge mer dopapir, på grunn av sympati, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Rimi Nylænde, på den her tida.
Så skulle forresten Henning Sanne og noen bekjente av han.
De skulle kjøre oppover til Hedmark osv., en dag, den her våren da, husker jeg.
For å ‘se på flom’, som Henning Sanne uttrykte det da, (husker jeg).
(Noe som jeg syntes at var litt spesielt kanskje, men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekka forresten på nettet nå, og den flommen, den ble kalt for Vesleofsen, så jeg nå, på Wikipedia.
Og den var visst i juni, i 1995, så jeg nå.
Så jeg begynte nok i Norsk Idrettshjelp, i mai, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall. Selv om det kanskje kan ha vært i april og), i 1995, da.
(Eller noe sånt).
Og jeg jobba der fram til juli eller august, (var det vel).
Så jeg jobba der bare i et par-tre måneder, da.
(For det var en rimelig kjedelig jobb da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det viste seg forresten det, at Axel, (som jo er født høsten 1978, og som denne sommeren, da var snart 17 år).
Han hadde også fått seg jobb, som telefonselger.
Axel jobbet for et firma, som holdt til, like ved Saga kino der.
(Husker jeg at han viste meg, en gang).
Og jeg ble litt flau, da jeg hørte det, at Axel jo tjente mer enn meg, på sin telefonsalgjobb, enn jeg gjorde på min telefonsalgjobb, da.
Men jeg beit det i meg, da.
For dette var jo bare en ekstrajobb, (som jeg hadde funnet i Aftenposten), for å få meg førerkort da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde også kjøpt meg min første mobil, denne våren.
For man fikk mobiler ganske billig, på den her tiden, da.
Og det var en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte på Økern Senteret, (for 200-300 kroner, vel).
(Det var vel et Netcom-abonnement, mener jeg å huske.
Og jeg husker at jeg ikke ville ha ‘voicemail’ da, (eller talebeskjeder, heter det vel, i Norge).
Siden det kosta mer penger da.
Så jeg prøvde å spare litt da, siden jeg jo ikke tjente så mye, på Rimi).
Etter sikkert å ha sett en annonse, for et tilbud, i Aftenposten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ringte Axel meg, på jobb, en gang, (må det vel ha vært).
Da jeg jobbet på Norsk Idrettshjelp da, i Dronningens gate der, het det vel.
(Som var en sidegate, til Karl Johan).
Og så møtte jeg Axel, ved Burger King, nederst i Karl Johan der, i en pause, (var det vel), en lørdag eller søndag vel, fra jobben min, hos Norsk Idrettshjelp da, (husker jeg).
Og da satt vi og spiste burgere utendørs vel, i Karls Johans gate der, da.
Ihvertfall så satt vi der og prata da.
Ved Kirkeristen der, eller hva det heter igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, at Norsk Idrettshjelp, det lå nesten i horestrøket der da, må man vel si.
Og en gang på jobb, så husker jeg det, at han lysåra fra Oslo Vest, (som syntes at jeg var så treig, med å ta meg lappen), var det vel.
Han fortalte det, at han hadde møtt ei ung hore, på vei til jobb, en gang, da.
Og begynt å prate med henne, da.
Og hu hadde egentlig slutta, å gå på strøket da, hadde hu sagt da, (ifølge han ungdommen).
Men hu skulle bare ha seg litt feriepenger da, fortalte han.
Og en annen gang, etter jobben der, så var det i ung og pen og frodig hore, som sto og bydde seg fram, og spurte meg om jeg var interessert i å kjøpe henne da, på veien mellom Norsk Idrettshjelp og Karl Johan der, (husker jeg).
Og da husker jeg det, at det gikk noen unge kolleger bak meg.
Så jeg svarte ikke noe, da.
Men jeg husker at hu hora var rimelig ung, pen og attraktiv da, og hu smilte vel også, der hu stod, mener jeg å huske.
Så det var nesten sånn at man ble litt frista da, må jeg innrømme.
For hu var skikkelig ung og deilig og fager, hu hora da, må man vel si.
Så det her var litt spesielt da, at man liksom jobba midt oppe i horestrøket.
(På vegne av masse idrettsklubber, i Oslo da).
Må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det er mulig at det var på grunn av den episoden der, med hu smilende hora.
At fristelsen ble litt for stor, et par ganger, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo, da.
For jeg hadde jo ikke hatt sex, på mange år, (siden jeg knulla med med hu Ragnhild fra Stovner, i 1990 og 1991, (var det vel), og det var jo cirka fire år, før det her), da.
Så jeg ble etterhvert lei av det, at jeg ikke hadde noe lykke, med å sjekke damer, på byen, etter militæret, da.
Så jeg gikk en gang, på horestrøket og fikk ei hore i 40-åra, eller noe, til å suge meg da, husker jeg.
Noe som kosta 300-400 kroner, vel.
Og hu hora sa at utlendingene, de skulle ha så mye for penga da, (mener jeg å huske).
Og det var hendte også en annen episode, som jeg skal skrive mer om seinere, tenkte jeg, på den her tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.