De som jobba på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der.
Det var Wenche Berntsen, (som var ei blond dame, i begynnelsen av 20-årene vel), som var assistent.
Det var Nordstrand-Hilde, (som også var ei blond dame, og som studerte ved UIO, (eller noe), og som var sammen med en italiener vel, hvis jeg husker det riktig), som var låseansvarlig.
Og det var Jan-Henrik (aka. Jan-ern), som var heltidsansatt, i kassa.
Og det var Jørn, (fra Helgeroa), Ingunn, Ida og Benedikte aka. Benny, som alle jobba som deltidsansatte, i kassa.
Hvis jeg ikke har glemt noen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Anne Neteland, som var butikksjef på Rimi Karlsrud vel, på den her tida.
(Etter å før dette ha vært butikksjef på Rimi Klemetsrud, vel.
Så jeg visste godt hvem hu var, fra den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.
For det hendte at hu dukka opp på lageret der, for å låne varer, da.
Og da prata hu som oftest med butikksjef Kristian Kvehaugen, sånn som jeg husker det).
Hu sendte meg noen nye ansatte.
(For det var litt få ansatte der, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg det, at å få ta i medarbeidere, det måtte butikksjefene klare selv.
Man kunne ikke be distriktsjefene om hjelp til dette.
Så jeg tenkte på dette en del, og prøvde å være selvstendig, som butikksjef.
For det var jo ansatte jeg trengte mest der egentlig).
Ei hadde piercing i trynet, så hu ville jeg ikke bruke.
For jeg mente at butikkmedarbeidere ikke burde ha piercing i trynet, da.
Og heller ikke tygge tyggegummi, for eksempel.
Jeg ringte Anne Neteland, og hu mente at det var ok å ha folk i kassa, som hadde piercing.
Men jeg mente det, at det kunne muligens gamle koner og sånn reagere negativt på.
(For det mener jeg å huske å ha overhørt at folk har prata om på T-banen for eksempel.
At på Majorstua så sier gamle koner at: ‘Er det en kvise du har der?’, til unge damer med piercinger i trynet.
Mener jeg å huske å ha overhørt at noen unge damer prata om rett ved der jeg satt, på T-banen, en gang).
Så jeg var uenig med Anne Neteland om det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Anne Neteland, hu visste også om en annen jobbsøker.
Som hu ikke trengte sjæl.
Og det var en som het Øystein vel, (hvis jeg husker riktig).
Og han fikk sparken, (av sikkerhetsavdeling-medarbeider Boye vel), for å ikke ha slått inn penger på kassa, (og altså ha stjålet dem selv da), var det vel.
(Etter noen få måneder da).
Så hvis du vil ha gode kasserere.
Så ikke hør på Anne Neteland, er vel moralen her.
Ihvertfall ikke etter de to kassererne hu anbefalte meg å dømme, (for å si det sånn).
Da jeg var ny butikksjef, på slutten av 1998, må vel det her ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Wenche Berntsen hu ble ganske tidlig sykmeldt.
Min forgjenger som butikksjef, nemlig Audi-Monika.
Hu klagde på et butikksjef-møte, (på Rimis hovedkontor, på Sinsen), som var like etter at jeg ble butikksjef.
Og sa at hu måtte trene mye for å orke å være butikksjef, på Rimi Nylænde.
For Wenche Berntsen og Jan-Henrik var så vanskelige å jobbe sammen med, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Wenche Berntsen sykmeldte seg, og da måtte jeg bruke Jan-Henrik, (som var en stor lokal gutt, i slutten av tenårene vel), som assistent, da.
Noe som funka greit egentlig.
Selv om han ikke fikk unna så mye jobbing.
Han tok liksom frukta og brøda og det var det, liksom.
Men han klarte å låse opp butikken og hanskes med sjåfører og sånn, da.
Så det funka egentlig greit med Jan-Henrik, som assistent, må jeg si.
Selv om jeg kanskje irriterte meg over han, siden jeg vel syntes at han var litt treig, (og sånn), da.
Men jeg prøvde å ikke vise dette, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men når det gjaldt Jan-Henrik, så dro jeg hjem fra jobb, cirka klokka 16 vel, en dag.
Og da jeg kom på jobb neste dag, så var det like mange bur med varer igjen, som da jeg dro, cirka fire timer før stengetid, dagen før.
Så da lurte jeg på hva som egentlig foregikk, på seinvaktene der.
Ingen av folka der, (enda det var to kasserere vel), hadde satt opp varer.
Virka det som.
Så etter den dagen, så avtalte jeg med Jan-Henrik, at jeg tok alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.
Og at han tok alle tidligvaktene.
Sånn at jeg hadde litt kontroll på hva som foregikk, på seinvaktene der, da.
For hvis jeg hadde seinvakt.
Så fikk jeg også kontroll på hva Jan-Henrik dreiv med, som ny assistent.
For jeg så jo hvor mye han hadde gjort, på tidligvakta.
Når jeg kom på jobb, i 12-13-tida.
Og tidlig på dagen, så var det bare en kasserer der.
Og det var en berber, som Securitas sa at ikke hadde slått inn penger i kassa, en gang.
Og som jeg derfor ikke kunne bruke etterhvert.
Og som Jan-Henrik lo av, og sa at pleide å si at: ‘Det er ko i kassa’.
‘Nei, det er ikke noen ku i kassa’, sa Jan-Henrik ganske lavt en gang, når han berberen ropte på ny kasserer, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Nordstrand-Hilde, like etter at jeg begynte på Rimi Nylænde, som butikksjef, fortalte meg om en rar episode, som hadde skjedd.
Ei eldre kone, spurte meg om noe melk.
Og så svarte jeg at: ‘Melka er her nå’.
Og så gikk jeg ned på lageret, for å hente det melkeslaget, som hu kona ville ha, da.
Og da hadde jeg visst gjort noe galt, da.
Og det som hadde skjedd, var at Jan-Henrik og Wenche Berntsen hadde trygla hu eldre kona om å ringe hovedkontoret, for å klage på meg.
Jan-Henrik hadde visst gått ned på kne, sa hu Nordstrand-Hilde, da.
Og det her fortalte jeg videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.
Og jeg skjønte aldri hva hu melke-kona var så sur for, da.
Men hu ble helt gal etterhvert, og kjørte handlevogna si inn i alle medarbeidere og selgere osv., som var i butikken.
Så det greiene der var jo helt sinnsykt.
Men jeg skjønte aldri hva det var, som hu ikke likte.
For det fortalte hu aldri, da.
Hu bare klikka, (hu eldre kunde-skrulla da), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi flytta fruktdisken, til ved inngangen.
Så fant jeg ut det, at vi også kunne ha frukt, på en aktivitetsplass, (som pleide å stå tom vel), til venstre, like etter inngangsdøra.
Og like etter at vi hadde flytta frukta.
Så begynte fruktleverandøren, som var Norgesfrukt vel.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Med en konkurranse som gikk på hvilken butikk, som solgte mest appelsiner.
Så dette var kanskje rundt påsken 1999, da.
(Eller det må vel ha vært før, siden Anne-Katrine Skodvin vel fremdeles var butikksjef der, da vi flytta frukta.
Og den appelsinkonkurransen, den var vel rett etter at vi flytta frukta, vel).
Og det var jo plass til 4-5 sjokkselgere, rundt den nye fruktdisken.
Så jeg satt jo da appelsiner, på alle de plassene.
Og noen uker etter, så fikk vi en kjempefin tur-ryggsekk, og en flaske hvitvin og en flaske rødvin.
Fra Norgesfrukt, da.
(Må det vel ha vært).
For da hadde Rimi Nylænde vunnet andreplass, da.
(Eller noe sånt).
I den appelsin-konkurransen, da.
Så det stod en sånn fin tursekk, utafor kontoret, når jeg kom på jobben, en dag, (husker jeg).
Og da, så måtte jeg jo dele den premien, med Jan-Henrik, (syntes jeg).
Men jeg var redd for at han også skulle bli misfornøyd og sykmelde seg, da.
(Som Wenche Berntsen hadde gjort).
Så jeg lot Jan Henrik får den svære og fine tursekken, da.
Også tenkte jeg det, at da fikk jeg de to vinflaskene.
Men det virka ikke som at Jan-Henrik ble blid, selv om han fikk den fine sekken, da.
Som sikkert kosta et eller to tusen, (eller noe sånt), kanskje.
Så jeg måtte la Jan Henrik få den ene vinflaska og.
(En flaske hvitvin vel).
Sånn at Jan Henrik fikk en flaske vin og den store, fine tursekken, da.
Mens jeg selv fikk en flaske rødvin, da.
For jeg var ikke sikker på at Jan Henrik ikke ville blitt sur, hvis jeg hadde tatt begge vinflaskene, liksom.
Så Jan Henrik var rimelig myndig da, (må jeg nok si), for alderen ihvertfall.
Og han smilte sjelden, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, forresten.
At Wenche Berntsen og Nordstrand-Hilde hadde blitt rana.
Av en bevæpnet raner, som truet med å skyte dem vel.
Like før jeg begynte som butikksjef der da, (var det vel).
Og jeg, jeg var jo vant til å få beskjed, av leder-kolleger, i Rimi.
(Det vil si Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og Irene Ottesen).
At jeg måtte være streng mot medarbeiderne.
Så det kræsja nok litt, med meg som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.
Skjønner jeg nå.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu mente at jeg måtte være som mora, til medarbeiderne der.
Men da ble jeg paff, husker jeg.
Da Anne-Katrine Skodvin, sa at jeg liksom måtte være som en mor for de ansatte i butikken, da.
For jeg hadde nok en ganske tøff leder-stil.
Etter å ha blitt påvirket av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.
Og Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da.
Så jeg var vant til å ha en ganske tøff lederstil, som assistent.
Men som butikksjef så måtte jeg liksom forandre meg da, og bli som en myk mann, eller noe.
Så det var jo en litt brå overgang for meg, må jeg si.
Og jeg hadde aldri forstilt meg det, at å være butikksjef, betydde at man måtte være som mora, for de ansatte.
Men det ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin at jeg skulle være som, da.
Så da begynte jeg å ha det med lederstilen min, mer i bakhodet, da.
Så i Rimi, så ble jeg hele tiden nesten programmert, (må jeg nok si), når det gjaldt hvilken lederstil jeg skulle ha.
Så jeg kan nesten ikke si at jeg noen gang fikk ha en egen lederstil, i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jan-Henrik, (må det vel ha vært), han fortalte meg en gang, at det var noe som skjedde, inne på tippe-kiosken, som var ved siden av Rimi Nylænde.
Så jeg gikk inn dit, da.
Og en kar i 30-40-årene vel, skulle gi ekspert-hjelp, til han tippekiosk-eieren.
For han hjelperen kjente mange stortippere osv., og skulle prøve å få de til å tippe der, da.
Men like etter dette igjen.
Så stengte den tippekiosken, husker jeg.
Uten at jeg fikk med meg hva som hendte, med han eldre kiosk-eieren.
Og da, så ville distriktsjef Jan Graarud, (som overtok etter Anne-Katrine Skodvin, som bare var min direkte overordnede, noen få måneder, før Jan Graarud overtok, i 1999), og regionsjef Jon Bekkevoll, at Rimi Nylænde skulle begynne med tipping, husker jeg.
Og da hadde vi nettopp flytta frukta, og sånn.
Og butikken hadde liksom ikke helt kommet seg, etter det prosjektet, da.
(Og muligens andre prosjekt også.
Og julehandelen og sånn, da.
Sånne ting).
Så jeg spurte Jon Bekkevoll om vi kunne vente til jeg liksom fikk helt kontrollen på butikken igjen.
Før vi begynte med tippinga, da.
Og da begynte Jon Bekkevoll og Jan Graarud og baksnakke meg, (husker jeg).
(Mener jeg, at jeg overhørte, ihvertfall).
Og de sa vel noe sånt, som at skal vi få en ny problem-butikksjef, som ikke vil gjøre som han får beskjed om, sånn som hu, (eldre dama Kjersti), nede på Rimi Ryen.
Så de uffa seg, over meg, da.
Bare fordi jeg trengte noen få uker til, for å liksom få litt mer ro over butikken, da.
Før vi begynte på enda et nytt, stort prosjekt.
Nemlig tipping, da.
For jeg hadde jo også sykmeldinger, og ingen fast ansatt i kassa, vel.
Men de bare prata seg i mellom, da.
Jon Bekkevoll og Jan Graarud.
Så de klagde ikke til meg.
Men jeg overhørte hva de sa seg imellom, da.
Så det var litt spesielt da, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert så begynte vi med tipping.
Og jeg hadde jo vært tippeansvarlig, i et par år, (var det vel), på Rimi Bjørndal.
Så jeg lot Jan-Henrik dra på det tippekurset, (for butikksjefer), på Hamar, da.
Og det var vel sånn, at elektrikeren jeg bestilte, ikke klarte å få inn tekst-TV, på den TV-en som vi fikk, til å vise odds og sånn, da.
Så en annen håndverket, som tilfeldigvis var innom butikken, den samme uka.
(Og som vel må ha overhørte det, at jeg lurte på det, hvordan jeg skulle få stilt inn den antenna).
Han tilbydde seg å fikse antenna på taket, (på den bygningen i Nylænde 5, som var på to etasjer), mot at han fikk en kasse Ringnes-pils, da.
Og det sa jeg at var greit.
For jeg synes at det ville ha virket så dumt, å ikke hatt den TV-en oppe å kjøre.
Når vi skulle begynne med tipping, da.
For det hadde sett så uprofesjonelt ut, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det, at Norsk Tipping-konsulenten, (han samme som på Rimi Bjørndal, en ganske så korpulent kar, i 30-åra vel), han sa til Jan Graarud, at jeg også begynte å se gammel ut og miste håret, eller få rynker, eller noe sånt, da de var innom.
Så det er mulig at myndighetene drepte han kiosk-eieren, i Nylænde, da, siden han var gammel.
Og så har prøvd å drepe meg, etter det her igjen.
(For å liksom selge mer gambling, da).
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
