Så de som jeg kan regne, som mine adoptivbarn.

(Som jeg mer eller mindre frivillig, har blitt som en adoptivfar for).

Det er:

Christell, (hu spurte meg om sex og alt mulig, som hu lurte på, som barn og tenåringsjente).

Søstera mi Pia, (hu har flytta inn hos meg, to ganger. En gang på Bergeråsen, i 1988 og en gang i Oslo, i 1993, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen).

Cecilie Hyde, (hun flytta inn hos meg, på Bergeråsen, samtidig med søstera mi Pia, i 1988/89, for hu var bestevenninne med søstera mi).

Fetteren min Ove Olsen, (jeg måtte være støttekontakt for han, da han ville plukke jordbær på Sand, sommeren 1986, var det vel. Så om jeg var adoptivfar eller støttekontakt, for fetteren min Ove, det er kanskje litt vanskelig å si, men noe sånt).

Faren min Arne, (da jeg og faren min og søstera mi Pia, og Christell), dro til Danmark, våren 1986, eller noe, med Petter Wessel, så drakk faren min seg drita full, på båten, og jeg måtte forklare hvordan han skulle kjøre Mercedesen sin, i Fredrikshavn, til en parkeringsplass, hvor han kunne sove ut rusen. Jeg passa også på at Christell og Pia kjøpte seg noe mat, (pizza)).

(Det var da den svenske ‘evighetsmaskin’-sangen, var ny på radio, i Norge.

Faren min hadde fortsatt ikke solgt Mercedesen sin, som han importerte ny fra Tyskland, til rektor Borgen).

Kusina mi Lene, som er døv, (hu måtte jeg passe på, mens foreldrene hennes var i Syden, da jeg var sånn 9-10 år, i en drøy uke vel).

Fetteren min Tommy, (han så litt plaga ut, syntes jeg, av de andre ungene, da jeg flytta til Leirfaret 4B, som 10-11 åring.

Så jeg sa til de andre ungene, (som var yngre enn meg, men eldre enn Tommy).

At de som tulla med Tommy, de fikk problemer med meg.

For jeg syntes at Tommy så så kua/mobba ut, av de andre ungene.

Han var like ved huset til Aina og de, og så litt sånn molefunken og fjern ut, (og nesten litt sånn pløsete i trynet ut, som om han nesten var på gråten), syntes jeg.

Så jeg var som enten en slags storebror eller adoptivfar for Tommy.

Noe sånt.

Fetteren min Øystein, fra Son.

Jeg hørte at søstera mi, (eller adoptivdatteren min), Pia, sa, at Øystein, lillebroren til Ove, ikke hadde noe jobb, da jeg var butikksjef, på Rimi Langhus.

Så da skaffa jeg Øystein jobb, som å sitte i kassa, på Rimi Langhus, en sommer, hvor vi mangla folk, (antagelig sommeren 2001).

Noen vakter i uka.

Og jeg hadde vært på besøk, hos Ove og dem, en gang, på 90-tallet, etter at jeg hadde begynt som leder i Rimi.

Og da skulle jeg liksom prate til Ove.

Men så var det Øystein.

Men Øystein svarte meg som om han var Ove.

Så jeg trodde at Øystein var Ove.

Men Øystein forklarte ikke at han ikke var Ove.

For jeg prata inn på et rom, eller noe, i kjelleren der, hvor jeg ikke var så kjent, for de bygget ikke kjelleren ferdig, med en gang, men gradvis, gjennom 80 og 90-tallet, med svømmebasseng, osv.

Så jeg syntes at Øystein Olsen, virka litt som en nerd.

Siden han ikke sa fra til meg, at han var Øystein.

Så jeg tenkte, at Øystein, han trengte å komme seg ut litt.

Jeg hadde også vært som ‘pappa-en’ til Øystein, da han var liten gutt, og sparka fotball med han, i hagen til Ågot.

For jeg kjeda meg vel, og hadde ikke noen kamerater.

På samme måte, som jeg var nesten pappa-en til Axel, og prøvde å roe ned/trøste Axel, og klappa han oppå hodet osv., (oppå den lyse luggen hans), som om jeg var pappaen hans, når jeg besøkte mora mi, i Jegersborggate, i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet, da Axel var 2-3 år kanskje.

(For det var så masete hos mora mi.

Og Axel så litt ut som om han led av omsorgssvikt, eller noe, syntes jeg.

Så jeg syntes litt synd på Axel da, som måtte bo, hos den masete mora vår.

Men men).

Og Axel gikk også ugrei med faren sin og Mette Holter, en gang på slutten av 90-tallet, og flytta inn en ukes tid, hos meg, på St. Hanshaugen.

Så Axel er også som min adoptivsønn, kan man nok si.

Og Øystein Olsen, han var jeg litt bekymra for, at han var litt nerd.

Så jeg fikk han, (som butikksjef), til å bli med på julebordet, som vi var med på, på Youngstorget, av en eller annen grunn.

Men da, så kunne ikke Øystein liksom bare bli med Langhus-folka, og feste hos assistent Sølvi.

Nei, han var like hjelpeløs, som sin storebror, Ove, som ikke klarte å gå i jordbæråkeren selv, sommeren 1986, var det vel.

Øystein, han sa, at for at han skulle bli med på julebordet.

Så måtte jeg møte han, utafor Rimi Langhus, og følge han til vorspielet, hos assistent Sølvi.

Og så bli med inn til Oslo, med en maxi-taxi, eller hva det var.

Da måtte jeg være som en veldig pliktoppfyllende butikksjef og fetter/adoptivfar, og dra ekstra, inn til Langhus, for å møte min fetter Øystein, den dagen julebordet var.

(Som var på min fridag, tilfeldigvis).

Så hun Ingvill Storø, fra Rimi Langhus, spurte hva jeg gjorde på vorspielet hos Sølvi.

Og da måtte jeg si det, at jeg var støttekontakten til Øystein.

Men jeg sa ikke ‘støttekontakt’, men jeg sa at jeg var der, for å hjelpe Øystein, til å klare å komme seg til julebordet.

(Eller, jeg sa det sånn, at det var fordi Øystein ville at jeg skulle møte han.

Jeg prøvde å ikke være uhøflig, ovenfor Øystein, siden jeg var tenkte på han litt som en hjelpeløs nerd.

Men jeg var ikke sånn at jeg mobbet, for jeg husker selv hvordan det var å bli mobbet på ungdomsskolen, så jeg bare sa det, som om det var noe vanlig, dette å måtte følge sin fetter, (og/eller medarbeider/kollega), på 18-20 år, til julebordet.

Men men).

Hvorfor de ungene til Runar og Inger, nemlig mine fettere Ove og Øystein Olsen, er så hjelpeløse.

Det vet jeg ikke.

Men, det er dem.

Så det er veldig rart, syntes jeg.

For jeg selv er ikke sånn hjelpeløs, i det hele tatt, jeg er veldig selvstendig, og liker å klare meg selv.

Og liker å være uavhengig.

Men det er kanskje noe med at mora deres, Inger, (fra Sande), er i Jehovas Vitner?

Hva vet jeg.

Øystein Andersen, er også min adoptivsønn.

På den måten at jeg tok han med til England, på språkreise, sommeren 1988.

For å skvære opp, etter at jeg hadde boikotta han, i cirka et halvt år, etter at han hadde planta en sigarett, i hånda mi, høsten 1987.

Så det var litt sånn, at da måtte jeg være litt som en storebror, eller adoptivfar, for Øystein.

Som var ganske umoden og bortskjemt vel.

Men jeg hadde allerede Kjetil Holshagen hengende hos meg, i leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, som selskap, midt på 80-tallet.

Og han syntes jeg også var litt som en nerd.

Så jeg var nesten litt som støttekontakten hans og.

Jeg, (og Christell og Pia og Gry Stenberg, osv.), vi satt han oppå på en sykkel, for at han skulle lære seg å sykle, et par år før.

(For å prøve å få han til å bli ‘normal’).

Og jeg prøvde å få han med ut i skogen, og skyte med luftgevær osv.

Men han klagde på at det var så mye insekter der osv.

Men jeg hadde ingen kamerater, på Bergeråsen.

Så jeg begynte med kjemisett og elektronikk, for å være kamerat, med Kjetil Holshagen.

Siden han var så interessert i det.

Så jeg ble nesten støttekontakten, eller adoptivfaren, til Kjetil Holshagen, siden jeg var så selskapssyk.

Siden jeg bodde alene, og ikke hadde noen gode kamerater.

Så sånn var det.

Og også hun svenske Emelie Wallin, fra Arvato her i Liverpool, var jeg litt som en adoptivfar for kanskje.

For hun gråt i heisen, og da tok jeg med sånn feber-medisin til henne.

og hun ble også mobbet av Judith Godwin, sånn som jeg skjønte det.

Og da prøvde jeg å hjelpe hun Emelie Wallin da.

Så jeg var kanskje litt som adoptivfaren hennes, på jobben, på Arvato.

Det samme med Magne Winnem, da han ble mobbet, av Ole Skistad, det året vi var russ, på Gjerdes VGS.

Da støttet jeg Magne, og prøvde å muntre han opp, siden jeg også hadde blitt mobbet en god del selv, på ungdomsskolen.

Så jeg var vel nesten som en slags adoptivfar, eller støttekontakt, for Magne Winnem også, kan man nesten si.

Noe sånt.

Selv om han også var veldig for seg, og inviterte meg med på Danmarksturer osv.

Så jeg har altså mange adoptivbarn i Norge.

Men jeg må jo prøve å ha mitt eget liv, og få min egen familie, osv.

Men da blir kanskje disse adoptivbarna mine sjalu?

Se hva som skjedde med min mormors grandonkel, Didrik Nyholm, som ble nominert til Nobels Fredspris, i 1931.

Han hadde 12 yngre søsken, som han var som en far for.

Man han fikk selv aldri familie, selv om han var dommer i Folkedomstolen i Haag, og også i en domstol i Egypt.

På tross av dette, så døde han barnløs.

Så jeg er nok kanskje litt som min mormors grandonkel Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

Også jeg har hatt mange slektninger, med mere, som har vært som mine adoptivbarn.

Og også jeg har ingen familie selv.

Så det er nok noen form for utnyttelse, innen enkelte familier, som foregår, er jeg redd for.

Så sånn er nok det.

Så vi får se hva som skjer.

Enda jeg alltid har stått opp for mine rettigheter, når jeg har syntes at jeg har blitt behandlet urettferdig.

Som for eksempel av mora mi, Karen Ribsskog, og også av faren min, Arne Mogan Olsen.

Men familien min, de rotter seg nok sammen, for å utnytte meg, har jeg inntrykk av.

Så sånn er nok det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog