Stikkord: Odd Sundheim fra Terningmoen
-
Min Bok 3 – Kapittel 62: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet X
På den siste øvelsen, som var den siste uka, (eller noe), av førstegangstjenesten.
(Den øvelsen som Bekklund viste meg hvordan man ‘splætta’ mygg på).
På den øvelsen, så delte vi fire soldatene, (var det vel), som var igjen, på lag 2, telt, med to stridsdommere, (eller noe), som var med på øvelsen, for å gi karakter, på vårt befal, eller noe, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og middagsmaten, som vi hadde fått, fra staben, på Terningmoen, på denne øvelsen.
Det var boksmat.
‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse eller’, sa de stridsdommerne, (eller hva de var), til hverandre da.
Og da visste Skjellum og Sundheim, at jeg hadde kjøpt en boksåpner, (muligens før jeg havna på reservelaget og), så de sa vel noe sånt som, at ‘Ribsskog har det’.
Og så fant jeg fram den boksåpneren da, (som jeg vel hadde kjøpt, en frihelg, som jeg surra rundt, og så på butikker, på Grønland, siden jeg vel hadde vært på den platebutikken, (Platekompaniet), på T-banestasjonen, på Grønland der), som jeg hadde, i en sidelomme, på pakksekken min vel.
(Og den dagen, så kjøpte jeg også et billig skopusse-sett, husker jeg.
Som hadde en sånn smart, rund børste, til å smøre skokrem med.
Og en større børste til å ‘shine’ med da.
For den skokrem-børsten, til Forsvaret, denne hadde bare en børste da.
Så man kunne glemme hvilken side man brukte til skokrem og hvilken side man brukte til å shine med, liksom.
Men for å få virkelig bra skopuss, så brukte vi nylonstrømper, (tror jeg at det var), som var veldig bra, for å få skikkelig bra finish, på skopussen, da.
Sånn at vi passerte ‘helgeperm-inspeksjonen’, på troppens oppstillingsplass, og fikk lov å dra ‘ta helga’, da.
Selv om jeg skjønner at det kan høres rart ut, at vi bruke nylonstrømper, til å pusse sko med.
Men jeg mener at det var sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når søstera mi Pia, Monica Lyngstad og Siv Hansen, bodde i Christies gate.
Så pleide de å spørre gjestene om de ville ha ‘kanel i teen’, husker jeg, en av de første gangene, som jeg var der, vel.
Jeg hadde vel lest det, et eller annet sted, at kanel, det var egentlig barken, på kaneltreet.
Og dette her med kanel i teen, det hadde jeg aldri hørt at noen hadde ‘babla’ om, før det her da.
Så jeg tulla litt, og foreslo det, at de kunne jo bare ha et sånt kaneltre stående der, i stua, da.
Og når de da fikk gjester, så kunne de liksom bare skrape litt bark, av det treet da, og oppi tekoppene til gjestene, (mens de satt i stua der, og prata liksom), da.
Jeg tenkte vel det, at hvis de først skulle være originale, så kunne de like godt være skikkelig originale, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er jeg ferdig med å gå gjennom de notatene, (som jeg har skrevet de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.
Så nå må jeg si det, at Min Bok 3, er ferdig.
Den nesten boken, (Min Bok 4), den blir om karrieren min i Rimi.
Og den skal jeg prøve å få begynt å skrive på, innen ikke alt for mange dager.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 56: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IV
Søstera mi Pia, hu fortalte meg det, på den her tida, at det var ei norsk dame, med store pupper, som pleide å gå, på Jollys.
Og hu hadde noen smykker, rundt halsen, da.
Og da var det sånn, (sa Pia), at de afrikanerne, som var på Jollys, de pleide å si til hu dama, at ‘så fine smykker du har’, bare for å få studert puppene hennes da.
Og hu dama skjønte ingenting, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, på den her tida, så var det et par politifolk, som stoppa et par afrikanere, i Storgata, utafor Jollys, rundt stengetid vel, (eller ihvertfall seint på kvelden), og spurte disse om legitimasjon, da.
Og søstera mi, hu ble helt hysterisk og rasende, og skreik til politiet, at dette hadde de ikke lov til å gjøre, da.
Og politifolka, de sa da ikke noe.
Men lot da bare de afrikanerne gå vel.
Og politiet var kanskje litt redd for søstera mi, (av en eller annen grunn), virka det vel nesten som.
Så dette var en rimelig surrealistisk opplevelse, (vil jeg si), å se på denne episoden, (som jeg vel dessverre ikke har fått prata noe mer om, med min søster, i ettertid).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som søstera mi, hadde dratt meg med, på Jollys.
Så sa hu til meg, (utafor sammenhengen vel), at ‘du får ikke noe hjelp av politiet’.
Men hva hu mente med det, det skjønte jeg ikke.
Jeg tok det vel ikke så veldig seriøst.
Hvorfor skulle jeg ha hjelp av politiet liksom, tenkte jeg vel.
(Noe sånt).
Og hvordan kunne søstera mi uttale seg om dette, liksom.
Hm.
Det skjønte jeg ikke helt.
Men det var litt ‘far out’ da, så jeg ble liksom litt satt ut, og visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En helg, som jeg var, i bofelleskapet, til søstera mi, Monica Lyngstad og Siv Hansen, i Christies gate.
Så babla Monica Lyngstad noe om, at de hadde noen venner, som hadde drevet med klatring, og de klatret bare opp til andre etasje, og gikk inn en dør der, når utgangsdøra, var låst.
Så når jeg kom hjem, aleine der, (i fylla vel), om kvelden, en gang.
Som det var avtalt at jeg skulle ligge over der.
Og døra til oppgangen deres plutselig var låst.
Så prøvde jeg å klatre opp den veien jeg og, (som Monica Lyngstad hadde babla om, at noen andre hu kjente, hadde gjort).
Og da fikk jeg hull i buksa mi, husker jeg.
På rumpa, må man vel si.
Fordi at det var noen sånne jernspisser, på toppen av det gjerdet, som jeg måtte klatre over, for å komme inn, i andre etasje der da.
Og det nevnte jeg for Monica Lyngstad dagen etter da, at jeg hadde fått hull i buksa, når jeg klatra der hvor hu hadde nevnt at det gikk an å klatre da.
(Hvis døra nede var stengt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når søstera mi hadde dratt meg med, på Jollys.
Så stod vi i en bar der, hvor Pia sin bartender-venn Michael, (fra Afrika vel), jobba.
(For Pia syntes at han Michael var så snill da, eller noe).
Og så hendte det, at jeg måtte jeg på do.
Og da jeg kom tilbake, så stod det to norske karer, der hvor jeg hadde stått, noen få minutter tidligere.
Så det var ikke plass til meg lengre, ved bardisken der da.
Men jeg spilte jo mye fotball, på fritida, i Leto-hallen, i Elverum, med soldat-kolleger, på den her tida.
Så jeg tok bare liksom en sånn skuldertakling, på han karen som hadde tatt plassen min der da.
(For jeg regna med at de norske kara, ikke var så hjemme der, siden det nesten bare var afrikanere som gikk på Jollys da, (og noen norske damer da, som søstera mi og Monica Lyngstad og Siv Hansen).
Og jeg var også rimelig full da).
Og vips, (hadde jeg nær sagt), så var det plass til meg der likevel, (mellom de norske kara og søstera mi der, da).
Og da spanderte han bartenderen Michael, en halvliter eller et glass øl, på meg, på vegne av utestedet, siden noen hadde tatt plassen min da, når jeg var på do der, (regna jeg med at det var, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var med søstera mi og Monica Lyngstad, på Jollys.
Så var det en brite der, i 40-årene vel, som jeg lurte på om var sjømann, eller noe.
Og han gikk rundt i en trang t-skjorte der, (var det vel), og med muskuløse armer, (tror jeg at det var), og liksom flørta med alle mennene som satt ved bordene der da, (inkludert meg).
Før han ble kasta ut, av en vakt der, da.
Så det var et rimelig spesielt sted, husker jeg, Jollys.
Og etter det her, så var det vel ikke sånn, at jeg dro på Jollys, så mange fler ganger, vel.
Jeg følte meg jo ikke så hjemme der, fra før heller, for å si det sånn.
Siden dette vel egentlig var et afrikansk sted, da.
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Paulsen, (på lag 2), han nevnte en gang, på rommet, til lag 2, at han hadde kjøpt det siste Pearl Jam-albumet, (Ten).
Jeg hadde jo hørt singlene ‘Even Flow’, (som jeg likte), og ‘Jeremy’, (som også var ok vel), på MTV, (må det vel ha vært), så jeg spurte om det albumet var bra, da.
Og det mente Paulsen at det var da.
(Så jeg kjøpte vel det albumet, i Platekompaniets butikk, på Grønland T-banestasjon, var det vel.
Der hvor Kenneth Sevland hadde dratt meg med, en gang, på klassetur, med Svelvik ungdomsskole, når det het Platebaren på Grønland der vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Paulsen han led forresten, av et eller annet.
Så han var nesten aldri med lag 2, på det vi dreiv med, etter jul, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En fredag, som jeg tok ‘helgeperm-toget’, tilbake til Oslo.
Så begynte Paulsen, å surre rundt gjennom alle togvognene, sammen med ei ‘hot’, ung dame, like før han skulle gå av toget, på Kløfta, da.
Paulsen fant ikke bagen sin, (eller hva det kunne ha vært).
Så han gikk distre rundt på toget der da, med hu unge dama på slep, mens hu holdt på å le seg ihjel, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på slutten av førstegangstjenesten.
Så hadde jeg noen sivile sko, som sålen hadde løsna litt på, (eller noe).
Så jeg spurte, om noen visste om hvor jeg kunne finne noe lim, til å lime på sålen igjen, (eller noe sånt).
Og da sa Paulsen det, at den og den personen, i skolebygningen vel, hadde lim da.
Så da gikk jeg dit da.
Men han ble litt overraska, tror jeg.
Men jeg fikk vel limt det jeg skulle ha limt, tror jeg.
(Hvis jeg ikke husker helt feil da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så ble noen soldater, i troppen, bedt om å gjøre noe kontorarbeid.
(Av sersjant Dybvig vel).
Jeg tror at troppsbefalet visste hvem som hadde gått på handel og kontor.
For det var en del ganger, at jeg ble satt til, å gjøre diverse kontorarbeid, da.
(Som kopiering, osv).
Denne gangen, så var det blant annet en bruksanvisning, for primusen, som alle soldatene skulle få, da.
Og den kopierte jeg, på en nesten finurlig måte vel, (på et eller annet kontor i skolebygningen der), sånn at det nesten ble som en brosjyre, som man kunne ha, i lomma, eller noe, da.
Men hvorfor vi fikk en brosjyre, for hvordan man skulle bruke primusen, (som var av et merke, som het Primus Optimus vel), en av de siste månedene, (og ikke en av de første månedene der), det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sundheim, (som hadde køya over meg, på lag 2), han kjente noen i kompanistaben, (eller noe).
Så han hadde alltid noen rykter, på lager, om ditt og datt, da.
Men ofte, så var de jo de her ryktene, helt feil.
Så til slutt så måtte jeg bare slutte å høre på han, husker jeg.
Det ble også sagt, på kompanioppstillinger og sånt vel, at det eneste vi skulle høre på, det var ting som kom ordreveien da.
Men det kunne noen ganger være litt vanskelig, når man hadde troppsbefal, som man ikke gikk så bra overens med, da.
Men det ble nå sagt ihvertfall da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sundheim, (fra Valdres), han var også veldig kunnskapsrik, når det gjaldt våpen.
Så hvis man for eksempel lurte på hva tjenestevåpenet, for geværsoldater, i USA var.
Så kunne Sundheim enkelt svare, at det var M6, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første dagene, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så ringte jeg min bestekamerat, på den her tiden, (må man vel kalle han), Magne Winnem.
Og prata med han, om hvordan det var, på Terningmoen, osv., da.
Så det var ikke sånn at jeg ringte til mora eller faren min, eller noen av søsknene mine, liksom.
For jeg var vel ikke så på bølgelengde, med noen av de, liksom.
Og når jeg ringte til Winnem, (fra en telefonkiosk, som var rett på utsida, av vaktbygningen der, på Terningmoen).
Så kunne jeg høre det, at noen inne i vaktbygningen, lo av meg, da.
(Hvis jeg ikke hørte helt feil).
For de kunne visst høre hva jeg sa da, (virka det som, ihvertfall).
Og jeg hørte også at noen sa, at ‘han grein ihvertfall ikke han’.
(Noe sånt).
For det var visst noen som grein da, når de ringte hjem, til familien sin og sånn da, de første dagene, av rekruttskolen, på Terningmoen.
For det var ganske tøft der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var i Geværkompaniet.
(Muligens etter at jeg hadde begynt å jobbe i Rimi).
Så dro Magne Winnem meg med, på en fest, på Grunerløkka.
Muligens en slags Rimi-fest, (hvis jeg husker det riktig), i et lokale, ganske langt opp, på Grunerløkka, mellom Sannergata og Birkelunden, (tror jeg), og vel litt nærmere Ila, enn Birkelunden.
(Noe sånt).
Og denne festen var litt kjedelig, (mener jeg å huske).
Og hvor Magne Winnem ble av, det husker jeg ikke.
Men han tok vel muligens en drosje hjem til General Ruges vei, på Nordstrand, (hvor han vel bodde, på den her tiden, sammen med Elin fra Skarnes).
Det er mulig.
Jeg selv, jeg gikk i retning av sentrum, for å ta en av de siste nattbussene hjem, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært).
Og akkurat da jeg skulle krysse Akerselva, (var det vel), like ved Legevakta der, på Nedre Grunerløkka.
Så møtte jeg søstera mi Pia, som var ute og gikk, midt på natta, en natt til søndag, da.
Pia mente at jeg måtte bli med henne, opp på Øvre Grunerløkka, igjen.
For da kunne jeg ligge over hos henne, i Christies gate da, mente hu.
Så det var litt rart, husker jeg.
At jeg møtte Pia, midt på natta, i Oslo.
Men hu virka ikke redd, eller noe, over å gå rundt alene, i de mørke gatene, mellom Oslo sentrum og Grunerløkka, i 2-3-4-tida om natta, en natt til søndag, (eller om det var en natt til lørdag), muligens våren 1993 vel, (eller om det var høsten 1992), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 50: Mer fra Geværkompaniet
Etter øvelsen i Trøndelag, så gikk praten fra troppsass. Øverland vel, (som jeg tror sov i det samme teltet muligens, som troppsbefalet, på øvelser), at sersjant Dybvig, ville at jeg, (som vel hadde vært flink til å legge en sambandsledning, på fjellet, ved travbanen, på Ørlandet/Fosen der), skulle være ny sambandsmann, i troppen.
Men dette hadde visst ikke Frøshaug likt da, (fortsatt etter Øverland vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Frøshaug ville ikke ha noe sambandsmann, i troppen, (for det var det vel ikke vanlig å ha, tror jeg, i Geværkompaniet), så jeg ble etterhvert istedet geværmann 1, på lag 2 da, når Grønning, fra Sarpsborg, ble overført til HV, etter jul, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han som hjalp meg, når jeg la den sambandsledningen, på Ørlandet, det mener jeg å huske, at var troppen sanitetsmann, (som ble kalt san. mann da).
Og som lurer jeg på om het Bjerrå, (eller noe).
Han var en ganske lav kar vel, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og han hadde også en ganske rund personlighet, (fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).
Så det var ikke sånn, at han protesterte, når jeg sa at vi skulle legge den ledningen sånn og sånn, da.
Han bare fulgte etter meg, og gjorde sånn som jeg sa da, (mener jeg å huske).
For det var vel jeg, som fikk hovedansvaret, for det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, og jeg hadde jo også fiksa radio-ledningen, mellom vaktbygningen og vaktbua, helt i begynnelsen av tjenesten, da jeg var ukehavende soldat, da, (siden han som var vaktkommandør, spurte meg om jeg kunne gjøre det da, enda dette vel muligens ikke var en ukehavende soldat-oppgave, egentlig).
Og noen år før det her, da jeg bodde på Bergeråsen, og fylte ut skjemaet, for hva jeg ønsket å gjøre, i Forsvaret, under førstegangstjenesten.
Så hadde jeg ikke funnet data, i katalogen til Forsvaret, så da hadde jeg bare skrevet samband da, som det jeg ønsket å drive med, under førstegangstjenesten.
Og dette visste kanskje sersjant Dybvig, at jeg hadde skrevet dette, på sesjonspapirene mine, på 80-tallet, (tre-fire år tidligere cirka vel).
For hvis det var noe elektriker-arbeid, som skulle gjøres, i leiren.
(Av folk i troppen vår da).
Så hendte det at jeg ble sendt sammen med Bø, (på lag 1), og noen andre soldater i troppen, som jeg mistenker at hadde gått elektro, (på videregående), da.
For å driver med noe elektriker-arbeid da.
Og da spurte jeg dem om hvordan man egentlig skulle gjøre sånne ting som å skjøte ledninger, og sånn, da, (husker jeg).
(Etter ‘boka’ da).
Mens vi dreiv på med de her oppgavene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var på lag 2, etter jul.
Så begynte Sundheim plutselig å synge ‘ta en potet’-sangen, i retning av meg.
Mens han gliste da.
Sånn at jeg skjønte at det var noe morsomt.
Og lagfører Bricen hysjet på Sundheim da, (var det vel).
Så jeg skjønte at det var et eller annet, som var spesielt eller morsomt da.
Og at den vitsen nok gikk på min bekostning.
Men hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke, (hvis det ikke var noe russisk mafia-greier, eller noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frisell, (som etterhvert havnet på lag 3 vel), sa en gang til meg, (mens vi begge var på reservelaget vel, antagelig), at det mest feminine, som han hadde sett, på brakka, det var Haraldsen, når han kom gående, gjennom gangen der, på vei inn til badet, i morgenkåpa si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haraldsen, han fikk seg forresten, nesten med en gang, dame, i Elverum, (husker jeg, at noen sa).
Og jeg spurte Haraldsen en gang, om hu dama han hadde funnet seg, ‘var fin’.
‘Du ville nok ikke synes det’, svarte Haraldsen da, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes forresten, at jeg hadde troppsbefalet litt ‘på’ meg.
Siden de ‘alltid’ pirket på meg, og sa ‘armsving, Ribsskog’, og sånn da, når vi dreiv med slutta orden, mm.
Så en gang, når vi hadde drevet med mørkeskyting, med sporlys, om kvelden, på Terningmoen.
Så hadde jeg vært litt trøtt, og glemt et AG-skudd, i lomma, på feltjakka.
Og når vi kom ned til kaserna igjen, så fikk jeg litt sjokk, når jeg plutselig fant den patronen, i lomma mi, da.
Og siden jeg syntes at det virka sånn, at jeg hadde troppsbefalet ‘på’ meg.
Så spurte jeg bare de andre folka, på brakka, om noen ville ha det AG-skuddet, da.
(For det var også tusen kroner i refs, for å blitt ‘ferska’, med en sånn skarp AG-patron, da).
Og da sa Haraldsen, at han godt kunne få den patronen, da.
Så jeg ga jeg bare den til han da.
(Så var jeg kvitt problemet liksom).
For dette var vel også ganske langt uti tjenesten.
Så jeg regna med det, at de folka som var igjen der, på denne tida, var ganske pålitelige, eller ansvarlige, da.
Og ‘alle’ på brakka fikk med seg det her da.
For jeg synes nesten at jeg ble litt trakasert da, av troppsbefalet.
Som for eksempel det jeg overhørte, på troppens oppstillingsplass, da Frøshaug ba Brødreskift, om å ‘ta seg av’ meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også hos bestemor Ågot en helg, (husker jeg), mens jeg var i Geværkompaniet.
Om jeg hadde på meg permuniformen, på toget og bussen da, det husker jeg ikke.
Men jeg husker at jeg var på besøk hos bestemor Ågot, på Sand, ihvertfall.
For jeg husker at jeg gikk gjennom bokhylla, til Ågot og Øivind da, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).
Og der fant jeg Kinsey-rapporten, (som var en amerikansk bok, om seksualvanene til det amerikanske folket, etter andre verdenskrig vel), husker jeg.
(Jeg leste jo VG og Dagbladet hver dag, stort sett, inne i Oslo, så det kan vel ha vært, at jeg hadde lest om Kinsey-rapporten, i en artikkel i Dagbladet da, for eksempel).
Jeg kjeda meg jo litt, hos bestemor Ågot.
For Pia bodde jo i Oslo, på den her tida.
Og jeg hadde jo ikke så mange kamerater der, (siden jeg jo var et mobbeoffer, må man vel si, da jeg bodde på Bergeråsen), så jeg satt bare hjemme, på lørdagskvelden, da.
Men jeg syntes det, at det var litt rart, (og nesten litt ‘kinky’), at besteforeldrene mine, (selv om Øivind jo hadde dødd, cirka åtte-ti år tidligere vel), hadde Kinsey-rapporten, (som jo var om sex), i reolen sin, (den samme reolen, som jeg disponerte to-tre skuffer i, forresten), i stua si, da.
Det hadde jeg ikke lagt merke til før, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg husker det, at jeg var hos bestemor Ågot, en helg, mens jeg var, i Geværkompaniet.
Det var fordi, at jeg husker det, at jeg spurte Pålhaugen, (som etterhvert havna på lag 3 vel), om det var sant, noe som jeg leste i Kinsey-rapporten, (hos bestemor Ågot, helga før, at jeg prata med Pålhaugen om det her da, på Terningmoen), at folk på landet, noen ganger hadde sex med dyr(!)
Pålhaugen svarte det, at hvis jeg hadde sett raua på en sau, og hvor mye dritt som hang der, så ville jeg ikke ha tenkt på det.
Men jeg hadde vel ikke tenkt på det akkurat, å ha sex med dyr.
Jeg syntes bare at det var litt morsomt, å mobbe Pålhaugen da, siden han jo var fra bygda liksom da, (eller ihvertfall var ‘dølagutt’, som sersjant Johansen, pleide å kalle Pålhaugen og Andresen da).
(Eller, jeg skulle vel kanskje bare høre, om det var sant, det som stod, i Kinsey-rapporten, da.
For jeg syntes at det her, var rimelig sjokkerende da.
Dette var jo i 1992/93, og før internett, med alle sine rare videoer om alt mulig rart, hadde blitt noe særlig utbredt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om Pålhaugen må ha misforstått, hva jeg mente, når jeg spurte om det greiene, fra Kinsey-rapporten.
For en annen gang, som jeg gikk inn på rommet til lag 3 der, (av en eller annen grunn), da.
Så var ikke Pålhaugen noe særlig vennlig lenger, (selv om vi hadde vært på samme lag, som reserver), da.
Neida, Pålhaugen, han begynte å bable noe om at han var ‘gammal skihopper’, eller noe sånt.
På en måte, som ikke ga noe særlig mening, for meg, da.
Men jeg skjønte det, at jeg nok var uønska der, så jeg bare stakk ut igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 45: Enda mer fra Terningmoen
En gang, en av de siste månedene, så skulle troppen vår ut i en hinderløype, på Terningmoen.
Det ble sagt at det var viktig, at vi tok med vindvotter.
Så jeg tok med det da.
Det ble sagt at en soldat hadde fått slitt bort kjøttet, på hånda si, inn til beinet, siden han ikke hadde hatt vindvotter, i hinderløypa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel egentlig ‘Kalesj-Bjørn’, som var troppsjefen vår, på den her tida.
Men det var vår tidligere troppsjef, (som nettopp hadde blitt forfremmet til adm. off.), løytnant Frøshaug, som gjennomførte denne øvelsen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det også var på denne økta, at Frøshaug skulle teste oss, i om vi klarte primusen.
Så jeg fylte opp noe parafin i primusen, for å vise at jeg klarte å få fyr på den.
(Noe vel alle klarte, tror jeg).
Men Frøshaug nevnte at et kontrollpunkt, var at man skulle fylle primusen helt full.
Det hadde ikke jeg gjort.
Men Frøshaug la ikke merke til det, og ga meg full score da.
(Eller om han lot som at han ikke la merke til det).
Hvem vet.
Jeg tenkte jo bare sånn, at øvelsen gikk på at jeg skulle vise at jeg klarte å fyre opp primusen.
Det var jo ikke sånn at vi var i felt liksom.
Og noen ganger i felt, så er det jo dårlig lys.
Så da er det kanskje bedre å fylle primusen halvfull, enn helt full, siden man helst ikke vil at parafinen skal renne over, (for å si det sånn).
Men dette gadd jeg ikke å begynne å diskutere med løytnant Frøshaug om.
Så jeg bare jatta med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så skulle vi opp et klatrestativ da.
Som jeg hadde vært oppe i noe lignende av før, tror jeg.
I militæret vel.
Og jeg har også vært og klatra på Tyreli-kollektivet, i en klatrevegg der, på Tøyen, noe som Magne Winnem dro meg med på, en gang.
Men det var kanskje seinere på 90-tallet.
Uansett, så var jeg ikke noe redd for den klatreveggen da.
Og klatra greit opp den.
Og så kom svære Sundheim, etter meg.
Og han sleit, så jeg måtte ta tak i stridssekken hans, husker jeg, og liksom prøve å hjelpe til med å lempe han over toppen av klatrestativet, og opp i sikkerhet, på toppen av stativet der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men når vi skulle ned igjen, fra det her kanskje fem-ti meter høye stativet, så fikk jeg meg et lite sjokk, (må jeg si).
For når vi skulle ned, så måtte vi fire oss i noen tau.
Og det hadde ikke jeg vært med på før.
Så jeg kom meg ned, ved å bremse med sålene, på feltstøvlene, på hver sin side av tauet.
Og ved å bremse ved at jeg også holdt vindvottene rundt tauet da, (sånn at det nesten føltes som at det brant inni hendene mine da, husker jeg).
Og når det var en drøy meter igjen kanskje, så bare hoppa jeg ned, den siste biten da.
Så jeg kom ned på et vis, men det var bare flaks, må jeg si, ettersom jeg ikke hadde lært å rappellere da, (heter det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En ting som var litt flaut, i Geværkompaniet.
Det var at jeg overhørte noen på kanonlaget, (eller noe), som sa at jeg ligna på løytnant Frøshaug, på avstand, når jeg gikk med feltlue.
Så kanskje jeg er i slekt med løytnant Frøshaug langt uti slekta.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er kanskje det.
Men men.
Troppsass. Øverland, han sa en gang til meg, at jeg ‘var som han’, (eller noe), for begge vi, vi hadde alltid penger.
Men jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene og månedene før jeg skulle inn til førstegangstjenesten.
Og jeg jobba også på Rimi, annenhver lørdag, det siste halve året, som jeg var i militæret da.
Så det var vel ikke sånn at jeg noen gang gikk tom for røyk, for eksempel, mens jeg var i militæret.
Det hendte nok ikke ofte, isåfall.
Men jeg var veldig avhengig av røyk, mens jeg var i militæret, husker jeg.
Og vel også av Coca-Cola, (selv om min avhengighet av røyk, på den her tiden, nok var større, enn min avhengighet, av Cola-Cola/koffein da).
Men hvorfor Øverland gikk bort, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og sa det her til meg, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øverland, han var jo troppsass.
Og hvis man trengte ting som skokrem eller buksestrikker, (som vel var vanlige syltestrikker, som man brukte, nederst på buksa, til permuniformen, siden den ikke skulle gå over eller nedi feltstøvlene, men liksom slutte over de da).
Så var jo jeg, som hadde jobba på Matland/OBS Triaden, vant til at det, at det var noe som het service-innstilling.
(Jeg ble for eksempel kjefta skikkelig på, av en kunde der, en gang, som hadde jobba på cruise-skip, og som mente at jeg ikke var nok ‘på tå hev’, (heter det vel), for kundene, der da.
Selv om jeg prøvde å huske det, som vi hadde lært, på handel og kontor, nemlig at kunden alltid har rett, da jeg jobba der).
Så da tenkte jeg at det ble sånn, at Øverland liksom skulle tjene oss soldatene da.
På samme måte som jeg tjente kundene, da jeg jobba, på OBS Triaden.
Men så ikke.
Hvis jeg spurte Øverland om jeg kunne få skokrem, eller hva det nå kunne være, som jeg mangla.
Så ville han ofte ikke svare noe særlig presist vel.
Så en gang, så overhørte løytnant Frøshaug det, at jeg spurte Øverland om noe utstyr som var forbruk da.
Og da kjefta vel løytnant Frøshaug litt, på Øverland, (mener jeg å huske), siden han ikke reagerte nesten da, når jeg spurte han, om jeg ikke kunne få en ny boks skokrem, eller hva det kunne være, som jeg mangla da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, like etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.
Så traff jeg tilfeldigvis Øverland, og ei tynn dame, (i slutten av tenårene vel), som han gikk sammen med, i Karl Johan, like ved Stortinget der, forresten.
Da sa jeg bare hei, og nesten ‘tjo hei’, vel.
Siden vi nettopp hadde dimma, fra Geværkompaniet, da.
Men etter det, så har jeg ikke sett noe mer til han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Berget, (på lag 3), han lærte meg litt orientering, en gang, under rekrutten, (var det vel), husker jeg.
Og fortalte meg at det og det tegnet på kartet betydde stein eller tue eller grop eller noe da.
Og da skjønte jeg litt mer av det, husker jeg.
Så da ble litt mer artig, med orientering.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble også sagt der, (ofte av Skjellum vel, mener jeg å huske), at nå skulle vi gjøre noe ‘jalla-greier’.
Og da var vel det troppsbefalet da, som visstnok fant på noe ‘jalla’ da, ble det sagt, av noen av medsoldatene mine der da, (husker jeg).
Men det utrykket jalla, det var nytt for meg.
Men det var visst noe sånt som dem dreiv med nede i araber-landa, (eller noe), mener jeg at Skjellum og Sundheim prøvde å forklare meg, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 42: Enda mer fra Terningmoen
Jeg var jo vant til å runke hver dag, da jeg bodde i Leirfaret 4B, på Bergeråsen og seinere i Oslo.
Men på Terningmoen, så var ikke det så lett.
Når man bodde på åttemanns-rom, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Randen, (på lag 1), han hadde jo sagt til meg det, at det lukta sæd, på doen, på brakka, der.
Så da tenkte jeg det, en gang, (husker jeg), at kanskje det var lov å runke der, da.
Så da prøvde jeg det en gang, (husker jeg).
Men da kom troppsass. Øverland, og noen andre inn der, mens jeg var på do, og prøvde å runke, husker jeg.
Og jeg husker at Øverland kommenterte hvem det var, som hadde en så stor bærepose, (en bærepose jeg hadde fra Top Secret), som var så full av hårgele, osv., da.
For jeg kjøpte liksom alt mulig sånt da, som hårgele og Clerasil og sånn da, og skulle liksom være ordentlig da.
Så da funka det dårlig, husker jeg, å prøve å runke på doen der.
Det ble bare som noe stress, husker jeg.
Så da ble det ble til at jeg runka, når jeg kom hjem til Oslo igjen, i helgene da.
Selv om det gikk historier der, om en soldat, som runka, i senga si, hver kveld.
Selv om det lå folk, (og hørte på), i senga under.
Og han soldaten, han hadde visstnok sagt det, at han bare måtte runke, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, om morgenene, på lagsrommet vårt.
At spesielt Paulsen, (men også Bricen vel, og flere andre), gikk rundt der, med ‘mårrabrød’, i bokser-shortsen sin.
Jeg var på en måte en annen generasjon, enn de som jeg var på lag med.
For jeg brukte underbukse, og ikke bokser-shorts, (husker jeg).
Og jeg digga ikke techno-musikk, så mye, som for eksempel Sundheim, fra Valdres, gjorde da.
Så det å gå rundt med ståpikk, i underbuksa, det var noe som bød meg litt imot, må jeg innrømme.
Så jeg pleide å sitte på sengekanten, med dyna over meg, til morrabrødet mitt hadde gått ned da, om morgenene, (husker jeg).
I motsetning til de fleste andre på laget vårt der, (som ofte var et par år yngre enn meg da), som fløy rundt på hele brakka der, med ‘telt’, (som hu tyske Dorthe Gensow, som jeg bodde på studentleilighet sammen med, seinere, da jeg studerte ved University of Sunderland, i 2003/04, kalte det, på engelsk).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte på lag 2 igjen, etter juleferien, på begynnelsen av 1993.
Så erstattet jeg jo Grønning, fra Sarpsborg, som geværmann 1.
Og han hadde sengeplass, over lagfører Bricen.
Men jeg, jeg var mest glad i å ha underkøye.
Så noe av det første jeg gjorde, da jeg ble med på lag 2 igjen, det var at jeg spurte om det var noen, som ville bytte sengeplass med meg.
Og da ville Paulsen det, (husker jeg), som var geværmann 2 vel.
Så da fikk jeg underkøye-plass likevel.
(Og jeg fikk vel da den samme sengeplassen, som jeg hadde hatt, den forrige gangen, som jeg var på lag 2.
Altså før jeg var på reservelaget).
Men jeg skjønte etterhvert hvorfor Paulsen gikk med på å bytte sengeplass med meg, (tror jeg).
For seint hver søndag, (etter at jeg hadde kommet dit med toget fra Oslo), så kom svære Sundheim, (med bil tror jeg), fra Valdres da, og han bråkte jo så det rista i hele køyesenga, når han skulle opp i overkøya si, med sine 120-130 kilo, (eller hva det kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Paulsen, (fra Kløfta), han sa også det en gang, husker jeg.
At han hadde tatt Grønning i å runke, i senga si, på rommet, før han ble overført til HV, da.
Så kanskje det var derfor at Grønning ville over til HV, siden han hadde blitt driti ut av Paulsen.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Sundheim, han var så glad i sånn techno-aktig pop-musikk.
Og en gang, på rommet, på Terningmoen.
Så hadde han lagd sin egen versjon, av en sang som ble mye spilt, på radio, på den her tiden, nemlig Ace of Base, med ‘All that she wants’.
Og Sundheim sang sånn her:
‘All that Skjellum wants is another brain’.
Og den sangen, den hadde jeg også faktisk hørt, på radio, på rommet mitt, på Ungbo, på Elingsrudåsen, helgen før det her da.
Så da fant vel jeg på noe tull jeg og, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og det var ‘it’s gone tomorrow’.
(Noe sånt).
Så Sundheim og jeg vi dreit ut Skjellum litt da.
(Mest for morro skyld vel).
Med en egen versjon av den Ace of Base-sangen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 30: Trøndelag
På seinhøsten, i 1992, (må det vel ha vært), så skulle Geværkompaniet opp på en ganske stor øvelse, (hvor det også var med rep.-soldater, osv.), oppe på Fosen-halvøya da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fosen og Bjugn, hvor øvelsen skulle være, hadde jo vært mye i media, i årene før det her, på grunn av noen pedofile barnehageonkler, osv.
Og det var vel også på grunn av den saken, at jeg reagerte så sterkt, i Kristiansand, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), da Christell og Pia fortalte meg, på en restaurant der, at faren min hadde misbrukt Pia, som lita jente da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Geværkompaniet kjørte Østerdalen nordover da, til Trøndelag, og vi tok en ferje, over til Fosen-halvøya.
Troppsjef Frøshaug sa til oss, at vi skulle ta fra rep.-soldatene cola-en deres, osv.
(Og skikkelig kødde med dem da, under øvelsen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var på reservelaget, under denne øvelsen, og fire-fem av oss, vi var avgitt, til to jeger-befal.
Det var en ganske lav kar, med mørkt hår, og en sersjant, (eller noe), med et russisk navn, fra Sandefjord, (eller noe), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første kvelden, så hadde vi bare satt opp teltene våre, i en leir, som kunne ha vært en campingplass, eller noe, nesten.
Vi hadde ikke ordentlig begynt på øvelsen da.
Men da jeg fikk fyringsvakt, så sleit jeg, siden dette ikke var et ordentlig geværlag da.
Jeger-befala, de hadde ikke lagt en lommelykt, ved primusen, sånn som geværlaga pleide å ha da.
Så jeg så ingenting, når jeg fylte opp primusen, og jeg var også trøtt da.
Så jeg hadde klart å hele noe rødsprit, ut på bakken, i teltet da.
Og jeg måtte trampe som en gal, med feltstøvlene mine, som jeg ikke hadde fått knytt igjen da, siden det var så mørkt der.
Og jeg ropte også ‘våkn opp’ da, flere ganger.
Og han laveste, av jeger-befalene, han dro ut to teltplugger, sånn at flammene ikke skulle brenne gjennom toppduken, (siden primusen, (og den brennende rødspriten, på bakken), da liksom havna utafor teltet, da).
Og jeg fikk slukket flammene, ved å trampe på bakken da, med feltstøvlene mine.
For det lå heller ikke noe vann, ved primusen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterpå, så måtte jeg ta skolisser, av to liggeunderlag, (hvert liggeunderlag, hadde to skolisser da, for å binde rundt liggeunderlaget, når det var rullet sammen. Men det holdt egentlig med en sånn skolisse, for å få rullet sammen liggeunderlaget da).
For mine egne skolisser, de hadde begge halvveis brent opp da.
Siden skolissene mine ikke var knytt, når jeg trampa på flammene, siden det hadde vært så mørkt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterpå så husker jeg det, at en av de jeger-befala, han liksom herma etter meg, i teltet da, og peip ‘våkn opp’, til han andre da.
Og at en eller annen på laget mitt, han sa det, at det var nesten at han hadde tatt bajonetten, og skjært seg gjennom teltduken.
Jeg lurer på om dette kan ha vært Sundheim, men isåfall så var jeg nok på lag 2, under denne øvelsen.
Hm.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi var vel som jegere, under denne øvelsen, tror jeg.
Vi satte opp et telt, nedenunder et fjell.
Og det teltet, det var en slags lyttepost, tror jeg.
Vi hadde en ekstra toppduk, på teltet, og også en plastduk, (som var litt lys grønn nesten), over den igjen.
For været i Trøndelag, det var helt forferdelig da.
Det var hagl, sol, snø og regn, om hverandre.
Og det blåste ofte fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lå mye og lytta på radio, inne i det teltet da.
Men vi var også på ulike patruljer, oppå fjellet der.
En gang så ville han russeren at jeg skulle bli med han, på en patrulje, oppå fjellet der da.
Og oppå fjellet, så møtte vi en patrulje, på 4-5 mann vel, som bestod av rep.-soldater da.
Og vi liksom angrep dem da, og gikk gjennom tinga deres.
Og han ene, han hadde med masse snusbokser, i stridssekken sin da, (husker jeg).
Og da tenkte jeg det, at jeg kunne ta med, disse snusboksene, tilbake igjen, til teltet.
(For Frøshaug hadde jo sagt det, at vi skulle rappe cola-en dems, osv).
Men da, så ble han rep.-soldaten så sur da, og holdt på å gå til angrep på meg.
Men da bare så jeg litt stygt på han.
Og da sa han, at ‘er det den her befalskolen?’, (eller noe), til meg da.
Men jeg svarte ikke noe da.
(For det var jo han russeren som var sjefen, på ‘vårt lag’ der, da).
Og han russeren, han var fornærma, da vi gikk bort derfra, siden vi hadde fått høre det, at vi var fra befalskolen, da.
(Husker jeg, at han prata om.
For han sa liksom sånn ‘befalskolen’, mens han nesten spytta da, eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han russeren, han hadde også store vanskeligheter med å orientere seg, (når det gjaldt hvor ‘fi’, (altså rep.-soldatene var), oppe på fjellet der da), husker jeg.
Så han spurte hele tida meg, om jeg klarte å høre, hvor de var, osv., da.
For det klarte han visst ikke å høre selv da.
For først så gikk vi vekk fra dem da, når vi hørte at dem nærma seg.
Og når de så gikk tilbake igjen.
Så fulgte vi etter dem, og tok liksom et overraskelsesangrep på dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen før den her patrulja, som jeg var med på, på fjellet.
Så skulle de andre reservene, (eller om det var lag 2-folk), på en patrulje.
Men da slapp jeg, siden jeg heller ville gå uten pakning, (eller noe), dagen etter da.
Men da fikk jeg i jobb, å stramme den plastduken, som var over teltet vårt, sånn at snøen skulle skli rett av da.
Og det klarte jeg å få til, (mener jeg).
Så selv om det snødde og regna og hagla, og det som var.
Så var det helt tørt, inne i teltet vårt da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de siste dagene, inne i det teltet, så begynte han russeren å prate om, om vi geværtropp-soldata, ikke hadde lyst til å bli grenaderer.
Det vil si at man jobba i Forsvaret vel.
(For vi hadde visst ikke noe framtid, i det sivile liv da, skjønte jeg, på de her jeger-befala, at dem trodde, da).
Men da ble jeg rimelig fornærma.
For jeg hadde jo gått to år på NHI, jeg var jo økonom, markedsfører og data og informasjonsbehandler, (og hadde generell studiekompetanse), fra videregående.
Og jeg hadde også jobba i to år på OBS Triaden, et år på CC Storkjøp og noen måneder i Det Norske Hageselskap, mm.
Så det siste jeg ønsket ut av livet mitt, det var å jobbe som en grenader, i Forsvaret da.
(For å si det sånn).
Jeg var jo nesten som en japp, så jeg ville ha en bra jobb og et suksessfullt og bekymringsfritt liv, med masse penger og sånn, da.
Så når de her jeger-befala prøvde å få oss til å bli grenaderer, da ble jeg nesten kvalm, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en morgen, da jeg våkna, i det her teltet, hvor vi lå og lytta da.
Så lå den her radioen, ved siden av meg, da jeg våkna, husker jeg.
Så da hadde noen nok gitt meg den, uten å vekke meg, da.
Så ingen hadde lytta, etter det vi liksom skulle lytte etter, (som var ‘Alpha’ kanskje, eller noe), den natta da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi i Geværkompaniet, vi bevegde oss etterhvert, i retning av Ørlandet flyplass, (var det vel), som lå nesten ytterst på Fosen-halvøya vel.
Dette var en gåtur, i mørket, på nesten to mil vel, (mener jeg å huske).
Og jeg, jeg kjeda meg litt, på denne øvelsen.
Så da et eller annet befal, i en annen tropp, ville ha to folk, som frivillige.
Som skulle lage gapahuk, (eller noe), istedet for å gå, i en klynge, gjennom Fosen-halvøya da.
Så meldte Frisell seg først som frivillig da, husker jeg.
Og jeg, jeg var så lei av troppsbefalet, (eller noe), så jeg meldte meg også som frivillig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det ble ikke noe av, at vi skulle ligge i gapahuk, likevel.
Så Frisell, han befalet og jeg.
Vi gikk gjennom skogen da, i et par mil, eller noe.
Og Frisell, (som var dobbelt så stor, som meg, omtrent), han måtte bære på en tung radio da, i tillegg til pakningen sin.
Og Frisell klagde også fælt, og lagde nesten myteri, må man vel si.
Og han befalet, han sa etterhvert at vi kunne sitte bak et hus, (som jeg tror at var en barnehage), og røyke, (når vi kom til Bjugn, var det vel).
For da ville folk bare tro at dette var noen tenåringer, mente han.
Og dette var nok den beryktede barnehagen i Bjugn, som vi satt og røyka utafor, i en pause, på denne lange gåturen vår, i mørket, (mistenker jeg nå).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle ha en ny leir, like ved en travbane der, ved Ørlandet flyplass da.
Og der var det også en kafeteria, som vi kunne sitte i.
Og jeg fikk vel beskjed, om å ligge i det og det teltet vel, når vi kom fram til den leiren da.
Og så gikk jeg, og satt meg i kafeteriaen der da.
Og bestilte en vaffel, med brunost, som en lokal ‘gubbe’, dreiv og solgte der da.
Og mens jeg satt der, og venta på at vaffelen min, skulle bli ferdig.
Så kom Frisell også inn der da.
Og jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden han Frisell, hadde måttet bære den tunge radioen, hele den veien, gjennom skogen, (og jeg hadde sluppet da).
Så jeg spurte Frisell om han også ville ha en vaffel da, (siden jeg hadde tatt med noen penger da).
Og det ville Frisell da.
Men da måtte han som lagde vaflene, han måtte da lage ny røre da, tror jeg at det var.
(Mener jeg, at han babla om).
Så hva som skjedde med den første vaffelen, som jeg bestilte, det veit jeg ikke.
Men dette var seint på kvelden da, så det var kanskje slutt på vaffelrøra.
Men vi fikk ihvertfall en vaffel hver, med brunost, til slutt, (det husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi hadde leir, ved travbanen, på Ørlandet, der.
Så fikk jeg i oppdrag, av troppsbefalet, å legge en sambandsledning, fra tropps-ko, (tropps-hovedkvarteret), og opp til et lag, som holdt til, oppe på et fjell der da.
Dette var om natta, (eller noe), og like før vi ble angrepet, av alle de her rep.-soldatene, tror jeg.
Og når man la en sånn sambandsledning, så hadde vi lært det, at da måtte vi vikle rundt noen trær og sånn, for rundt hver meter omtrent da.
Hvis ikke, så ville ledningen bli nappet ut, av radioene, som den forbandt, når noe snublet i ledningen da.
(For det var nesten uungåelig, at noen snubla i ledningen, i mørket, under en sånn øvelse, hvor masse soldater, fløy fram og tilbake, hele tida da).
Og jeg hadde også med en kar.
(Sann.-mann., kanskje?).
Som hjalp meg, med å holde ledningsrullen da, mens jeg bestemte hvor ledningen skulle ligge da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den ledningen, den gikk vel kanskje hundre meter, eller noe, opp på et fjell, hvor det gikk folk, hele tida.
Og jeg måtte vel ta av isolasjon, på ledningene, for å få radioen, til det laget, som lå oppå fjellet der, til å virke da.
(Noe sånt).
Men jeg fikk radioen til å virke.
Og ledningen ble ikke nappet ut heller, av folk som snubla.
(Ettersom det jeg fikk med meg, ihvertfall).
Siden jeg hadde festa den ledningen, mange steder, på veien da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var jo reserve, på den her øvelsen.
Så jeg ble blant annet brukt, til å stå vakt, foran veien, som førte inn til leiren da.
Og vi hadde jo lært det, at det kom til å komme ‘spioner’, som prøvde å finne ut ting om oss da.
Noe slags etterretningsavdelinger, (eller noe), var også med på øvelsen da.
Og vi på vårt ‘lag’ da, vi hadde oransje teip, på feltluene og bilene våre, (husker jeg).
Men når det dukka opp en lastebil der, (eller noe), full av folk.
(Og med en litt feil nyanse, på den oransje teipen vel).
Og begynte å spørre om dette var bil-verkstedet, (eller noe).
så ble jeg litt mistenksom da.
Så jeg vinka på lagfører Warming, på lag 3, som var oppå et fjell, like ved der jeg stod da.
For radioen, til kompani-ko, den virka ikke da.
Så jeg fikk Warming, til å passe på den bilen da, mens jeg selv, traska tilbake, til kompani-ko da.
For å melde om den her mistenkelige lastebilen da.
Men da jeg kom fram til kompani-ko, så var det han samme adm. off.-en, som var der, som hadde mobba meg, (må jeg vel si), da jeg var ukehavende da.
Og ingen av befala der, gadd å bli med meg tilbake, for å se på den her mistenkelige lastebilen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake igjen, til vaktposten.
Så stod Warming der ennå vel.
Men den lastebilen, den hadde bare kjørt da, (fortalte Warming).
Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.
Men det var vel heller ikke noe, som Warming kunne ha gjort, for å ha stoppa den her lastebilen akkurat.
Det var jo ikke sånn at vi skøyt med skarpe skudd heller, på den her øvelsen.
Og ikke skøyt vi med miles, (et laserstråle-øvelsessystem), heller.
Neida, vi skøyt bare med vanlige rødfis, som kun lagde et smell da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kvelden før, at vi begynte å bevege oss, over Fosen-Halvøya der, og til like ved den flyplassen da.
Så husker jeg det, at jeg stod utendørs, om natta da.
Og da så jeg det, at mange sånne BV-er, kjørte etter hverandre, på en vei, om natta da.
(Det må vel ha vært Geværkompaniet sine BV-er, mener jeg).
Og disse så jeg på litt avstand da.
Så det så ut som noe fra en science-fiction-film, husker jeg.
Og det var også stjerneklart den kvelden/natta, mener jeg.
Så jeg mener også at jeg så en del nordlys der faktisk, (den kvelden da).
(Som jeg hverken har sett før eller siden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer også på om dette var den øvelsen, hvor Bricen ble tatt til fange.
Av ‘fi’, (eller fienden da).
Og hvor Bricen sa, (mener jeg å huske), at han som avhørte han, hadde vært grei, og sånn, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mas, mens vi satt i den kafeteriaen der, husker jeg.
Om å flytte noen miner, i full fart, eller noe.
Og jeg husker også, at en gang jeg satt i den kafeteriaen der, så sa noen på et annet lag, i troppen, (om meg, mens jeg overhørte det).
At jeg hadde klart meg bra, på den her øvelsen da.
(De syntes vel at jeg så ut til å være i fin form, eller noe, da).
Og i sånne baner, det hadde jeg ikke tenkt selv, (husker jeg).
Så da ble jeg litt satt ut, husker jeg.
Over at folka i troppen, prata sånn her om meg, og som om jeg ikke var der, omtrent.
(Det var vel kanskje Bakke, nestlagføreren i kanonlaget, som sa det her, mener jeg å huske.
Ihvertfall så var det nok noen på kanonlaget).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Da vi tok ferja, tilbake, over fra Fosen-halvøya igjen, etter øvelsen.
Så husker jeg at jeg spurte, han laveste, av de jeger-befala, (som vi hadde vært avgitt til, på begynnelsen, av øvelsen da), om han kunne låne meg noen penger, til vi var tilbake igjen, på Terningmoen, (for å handle for, i kafeteriaen, på ferja der da).
(For jeg så han tilfeldigvis, inne på ferja der da).
Men da var det slutt på den kameratslige tonen da, (skjønte jeg).
For han ville ikke låne meg noen penger, (enda han vel var sersjant, (eller noe), og tjente mye mer, enn oss vernepliktige da).
Han svarte bare ‘nei’ da, (når jeg spurte om å få låne penger).
Så det er mulig at han var blakk og.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 3 – Kapittel 23: Etter vinterøvelsen
Den dagen vi kom hjem fra vinterøvelsen, så dro jeg med de på laget, som ville, på pizzarestaurant, i Elverum.
Jeg hadde dårlig samvittighet, siden jeg ikke hadde dratt pulken, like mye, som de andre på laget, (siden jeg var så pinglete og hadde rustne skiferdigheter da).
Men bare Skjellum og Sundheim takket ja til tilbudet mitt om gratis pizza da.
(Noe jeg hadde lovet, allerede mens vi var på vinterøvelsen vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På pizzarestauranten, så hørte jeg at troppsass. Øverland, (eller om det var lagfører Quigstad, på lag 1), prata dritt om meg, og sa sånn at, ‘jeg har aldri skjønt folk som liksom har en bok, inni lommeboka’.
(Noe sånt).
Siden jeg hadde en sånn syvende sans, liggende inni en sånn ‘gammeldags’, stor lommebok da.
(De folka satt ved et annet bord der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lagfører Bricen, han ville absolutt, at jeg skulle bli med han, i badstua.
Han dro meg med inn i offisersbadstua, og mente at vi kunne sitte der da.
Og en kar, (som jeg ikke så hvem var, men som var eldre og kraftigere enn oss vel), kom inn der.
Men når han så Bricen og meg der, så bare snudde han og gikk han ut igjen, (husker jeg).
(Uten at jeg skjønte hvorfor men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro til ‘Dr. Mengele’, (som han ble kalt), med frostskaden min da.
Dr. Mengele, han ga meg en salve, mot frostskade da.
Og da jeg viste fram den, til Sundheim, på laget, så sa han det, at den salven, den burde jeg ikke bruke.
For den inneholdt vann, noe som ville gjøre frostskaden min verre da.
Så da mista jeg tilliten, til legene.
Og brukte istedet sånn vaselin, (som ikke inneholdt vann), på øret mitt da.
(Sånn at jeg ikke skulle miste mer av øret liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk og surva litt, (etter øvelsen), siden jeg hadde mista en bit av det venste øret mitt da.
Men Paulsen, på laget, han nevnte øra til Grønning.
(Han bryteren fra Sarpsborg, som hadde blitt overført til HV, rundt juletider da).
Og spurte meg om jeg huska ørene hans.
Og det gjorde jeg faktisk.
For de så skikkelig skada ut, etter at han hadde fått hue sitt gnidd rundt i bryteringen, (på en eller annen måte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uka etter vinterøvelsen, så hadde vi for det meste rolige dager, hvor vi var inne på brakkene, og ble undervist i våpenet M72, (en panserbrytende rakett, som ble kalt ‘bruk og kast-våpen’), husker jeg.
Vi fikk blant annet et lurespørsmål, som vi ble stilt, av et befal, fra en annen tropp vel.
Han spurte sånn, ‘hvilken farge har våpenet i strid’.
Og da svarte jeg bare ‘grønn’, for det var jo den fargen, som våpenet hadde, til vanlig da.
Og det var riktig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Resten av vinteren, så gikk jeg mye med den BF-en, (‘bjønn-fitta’), på hue, (husker jeg).
(Det vil altså si ‘lue, vinter, felt’, som den lua vel mer formelt ble kalt, i Forsvaret).
Siden jeg hadde fått frostskade på øret, så prøvde jeg å holde ørene mine varme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at på den på skiskytterkonkurransen, (hvor jeg klarte skiskyttermerket), så gikk jeg faktisk med den BF-en på meg, under hele løpet vel, (siden jeg hadde blitt vant til å ha på meg den lua da), noe vel folka i de andre troppene, syntes at var litt morsomt, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg får til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 22: Vinterøvelse
I Februar, (eller om det var i mars), i 1993, så skulle vi i tropp 1, på vinterøvelse.
Det ble sagt, før vi dro på øvelsen, at dette var en sivil øvelse, så vi behøvde ikke å ta med gassmaske, for eksempel.
Inni ‘gassmaske-veska’ så kunne vi bare ha godteri, (eller noe), var det en fra en annen tropp, som sa, inne på rommet vårt, (rommet til lag 2), var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle ha vinterøvelse, på fjellet, ved Lillehammer, (husker jeg).
Cirka halvparten, av en annen tropp, skulle vel også være med oss, (mener jeg).
Da vi kom fram, til der vi skulle starte, så så vi den andre halvdelen, av Geværkompaniet, (som skulle med de samme bussene tilbake til Terningmoen vel), utafor bussen, (husker jeg).
Disse hadde allerede hatt øvelse, i 10-14 dager vel, og de så gamle ut, eller noe, (var det vel noen som sa, på bussen).
For disse hadde visst hatt et tøft vær da, under øvelsen.
Så de så rimelig bleike og medtatte ut da, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ikke gått så mye på ski, de årene, som jeg bodde, hos faren min, (på Bergeråsen).
Og jeg var også den tynneste på laget, må man vel si.
For Paulsen, han slapp unna øvelsen, ved å ta en preik med sersjant Dybvig, før vi skulle dra avgårde med bussen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde grua meg, til den her øvelsen da.
Og spurt Bricen, (i forkant av øvelsen), om det var greit, at jeg slapp å trekke pulken så ofte, siden jeg var så dårlig på ski da.
For vi hadde vært på en busstur, til et sted, hvor vi gikk og trakk pulk, og da hadde jeg hatt hjelpedraget, (husker jeg), for jeg gikk foran nestlagfører Frydenlund, og da hadde jeg blitt nesten utrolig svett og sliten da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bricen svarte vel ikke noe, da jeg spurte, om det her, (på rommet til lag 2), i forkant, av øvelsen.
Men jeg spurte nå ihvertfall da.
(Mens nesten hele laget hørte det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi gikk i en veldig bratt oppoverbakke, den første dagen, på vinterøvelsen.
Og da var jeg glad, over at jeg slapp å trekke pulken, (som teltet vårt blant annet lå i), husker jeg.
Og folka i troppen vår, de begynte også plutselig å synge denne sangen:
‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen igrunn.
Det er ikke han det er Jon Blund.
Han besøker store og små’.
Og da sangen var ferdig.
Så fortsatte Skjellum, (var det vel), med å si høyt, ‘alle barn har rett til’.
Som på TV-serien ‘Jul i skomakergata’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter øvelsen, så fikk troppen vår kjeft, fra en annen tropp, på grunn av denne synginga da.
Dette ble tatt opp, av troppsbefalet vårt, i troppens time, en gang da, (husker jeg).
(For den andre troppen hadde ikke skjønt noe, men blitt forvirret, (eller noe da), av den her plutselige synginga da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vært litt døsig, den første dagen, og gått med en parafinflaske, for mye, i sekken, husker jeg.
(Hvis det ikke var den andre dagen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første kvelden, (var det vel), så skulle vi ligge i snøhule.
Bricen, han jobba som en gal, og bygde nesten hele snøhula selv, husker jeg.
Det var kaldt, og vi hadde en slags tjukk pysjamasbukse, som ble kalt ‘Anda’, eller ‘Anna’, eller noe, og som jeg ikke hadde tatt med, for å få plass til andre ting da.
Men jeg hadde masse varmeposer da, fra Top Secret, i Oslo, som jeg brukte, for å holde varmen.
(Etter tips fra noen andre soldater i troppen vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi hadde forresten vært hos en landhandel, på fjellet, på Lillehammer, før vi skulle sove i snøhule.
Og da hadde Nybø bedt meg, (som var omtrent den eneste på laget, som hadde tatt med seg penger), om å kjøpe en pakke, med Toro gryterett, (sånn pulver-basis da), en rett han hadde erfaring, i å lage, fra speideren vel.
Til RSP da, (stridsprovianten, som folk spøkte med og sa at betydde ‘Rester av Sprengt Personell’, og som andre igjen kalte for ‘død mann på boks’).
Så da kjøpte jeg det, og noe brus og appelsinjuice, og andre matvarer da, fra ei kone, som liksom måtte hente hver ting jeg spurte om da, i noen hyller bak seg, siden dette var en veldig gammeldags landhandel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi hadde forresten en plass, for teltet vårt, nedenfor fjellet, (som vel var Kvitfjell, muligens, tror jeg), ved Lillehammer da.
Så vi hadde holdt til der, i knappetelt, i et par dager vel, før vi begynte å gå, oppe på fjellet da.
I disse knappteltene, så måtte man ha en kuldegrop, husker jeg.
Varmen gikk nemlig oppover, så man måtte ha en grop, sånn at man liksom gikk litt nedover, når man gikk ut av teltet, for å få varmen, fra primusen, til å holde seg i teltet da.
Og man sov med klær på seg der, for ellers ble det for kaldt, og på vanlige øvelser, så kunne det bli alarm, når som helst, så man kunne ikke ta av seg mer en feltstøvlene og feltjakka vanligvis, når man sov, i knappetelt, på øvelser da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg delte det jeg kjøpte i den landhandelen, med de andre, på laget da.
(Ihvertfall en del av det).
Men appelsinjuicen, den sa jeg fra om, at den ville jeg ha selv da, husker jeg.
Og Odd Sundheim, fra Valdres, han hadde glemt å ta med røyk, på øvelsen.
Men jeg hadde grua meg, så mye, for den her øvelsen.
Så jeg hadde en halv tobakkspakke, i reserve, (i tillegg til en 20-pakning sigaretter cirka, for hver dag vel), så jeg lot Sundheim få den tobakkspakka mi da.
(Selv om man vel må si, at det var litt rart, at noen kunne klare å glemme å ta med røyk, på en så langvarig øvelse).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det å sove i den snøhula, det var rimelig kaldt.
(For vi fyrte ikke med primus der, sånn som jeg husker det).
Vi lå på en slags hylle, som var en halv meter høy kanskje, inne i snøhula da.
Og man skulle ha en skistav, som stakk opp gjennom taket, av snøhula.
(Av en eller annen grunn).
Og når vi våkna, så hadde taket, i snøhula, falt med 20-30-40 centimeter, eller noe.
Så det var jo nesten sånn, at vi fikk taket i trynet da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den kvelden, som vi sov i snøhule, så hadde jeg, (som var fast primus-mann, på laget), slitt med primusen da, husker jeg.
(Etter at vi var ferdige, med å bygge snøhula).
For hvis det var opp mot 15 kuldegrader, (noe det var, denne kvelden da), så holdt det ikke å varme opp primusen, med rødsprit, kun en gang.
Neida, da måtte man, (som noen, (muligens kompanisjefen), sa), varme opp primusen _to_ ganger, med rødsprit da.
(Noe vi vel ikke hadde lært, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Noe jeg ikke hadde vært borti før da.
Så da fikk jeg først en negativ kommentar, av troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ da, (siden jeg ikke husker etternavnet hans).
Men dette hadde visst likt for alle laga da, at de hadde slitt med primusen, (grunnet kulda), denne kvelden da.
For det var første gang, som vi var på øvelse, og det var så mange kuldegrader da, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var vel etter at jeg til slutt fikk fyr på primusen der.
(Ved snøhula der da).
At Nybø lagde den her gryteretten sin da.
Fra Toro da.
Mens han hadde oppi RSP-en, som vi egentlig hadde som middag, den dagen da.
Og den gryteretten, den lukta godt, husker jeg.
Så det var en god ide, av Nybø, må man vel si, å be meg kjøpe en sånn gryterett-pose, i den landhandelen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kompanisjef Isefjær, han var ikke med, på å ligge, i noen snøhule, husker jeg.
Han lå under åpen himmel, litt nedafor alle snøhulene, (husker jeg).
Med en teltduk over seg vel.
Mens han testa noen nye soveposer, (eller noe sånt), tror jeg, (for Forsvaret da).
Og det så ut som om han hadde hatt en tøff natt, (mener jeg å huske), morgenen etter da.
(For jeg mener at jeg gikk forbi kaptein Isefjær, når jeg skulle et eller annet, den morgenen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Resten av øvelsen, var kanskje ikke like spektakulær, som den natta, som vi lå over, i snøhule.
Men vi gikk rundt på fjellet der da.
Og en dag, så var det skikkelig snøføyke/storm, mens vi gikk, husker jeg.
Og vi måtte stå bak en hyttevegg, (eller noe), når vi hadde pause da.
Vi hadde fått beskjed, om å drikke mye vann.
Og vi hadde vannflaskene, rundt halsen.
Og vi hadde fått beskjed, om å putte snø, oppi vannflaskene, når vi drakk en slurk, sånn at vannreservene våre skulle holde lengre da.
(Eller, vi hadde vel ikke med vann, tror jeg.
Vi smelta vel bare snø, mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men noen dager seinere, så ble det skikkelig påskevær, med sol osv., husker jeg.
På tilbakeveien, til der ‘basen’ vår lå da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men de første dagene, så var det veldig kaldt, husker jeg.
Vi skulle ha opplæring, i å finne folk, som var tatt av ras, en dag der, husker jeg.
Dette var ved en skråning, på fjellet, og temperaturen var vel minus femten kuldegrader cirka vel.
Jeg fikk utdelt en sånn søkestav, av et befal, som jeg ikke visste hvem var.
(Så han var vel fra den andre troppen sikkert da).
Og så skulle jeg og noen fler, liksom søke etter noen folk, som hadde blitt tatt av ras da.
Mens en hel gjeng så på oss da.
Men vi hadde ikke fått beskjed, om at det faktisk var noe gravd ned der.
Så da søkestokken min, støtte mot noe der, så sa ikke jeg fra, til noen, om det.
For jeg ville ikke at den ‘seansen’ skulle ta lengre tid, enn nødvendig da.
(Siden det var så kaldt da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi måtte søke en gang til da.
Siden vi ikke hadde funnet en stor platdukke, som han befalet tydeligvis hadde gravd ned der da.
(Noe jeg ikke hadde fått beskjed om da.
For han var rimelig ordknapp, han befalet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da husker jeg det, at lagfører Warming, (fra lag 3), som var en av de, som stod og så på denne søkingen vår da.
Han sa til meg det, like etter det her, at det var min feil, at alle folka hadde måttet stå der så lenge, i sprengkulda da.
(Siden jeg ikke hadde sagt fra da, da søkestokken min, støtte mot den dukka da).
Men jeg hadde ikke fått beskjed, om å si fra, hvis jeg fant noe.
Jeg hadde bare fått beskjed om å gå der og søke da.
Men jeg visste ikke at noe var gravd ned der, (for å si det sånn).
(Jeg trodde at poenget bare var, at vi skulle vise hvordan man skulle søke, med søkestokkene da.
For han befalet forklarte, at hvis folk gikk med så og så langt mellomrom, mellom seg, og søkte, så kom de til å finne dem som lå begravet, under snøen da.
Og det må jeg innrømme, at stemte.
For jeg fant jo noe, under snøen.
Men jeg trodde at det var en stein, eller noe da.
Jeg visste ikke at vi faktisk leita etter noe spesielt der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake til basen, så var det mye nedoverbakker, (husker jeg).
Jeg måtte faktisk trekke pulken jeg og.
Men ikke så mye som mange av de andre på laget da.
Men jeg trakk pulken til like før vi skulle ned en nedoverbakke der.
Og nederst i den bakken, så var det en bru.
Og denne bakken så farlig ut, syntes jeg.
For man måtte liksom svinge, nederst i bakken, og prøve å treffe den her brua da.
Men jeg var ikke så stødig på ski.
Og jeg hadde jo på meg pakning, osv.
Så når jeg så den brua, nedi der.
Så bare la jeg meg ned, for å bremse da.
Og jeg stoppa like før elva der da, som gikk under brua da.
(For hvis man bomma på brua, så havna man i elva da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Dybvig, nevnte like etter, at han hadde trodd, at det var ‘slutten for Ribsskog’, (var det vel han sa), når jeg kjørte ned den bakken.
Men det syntes jeg at ble dumt.
For man døde vel ikke av å havne uti en ganske grunn elv.
Men jeg måtte kanskje ha lånt noe klær og sånn da, hvis jeg ikke hadde klart å bremse, før jeg havna i elva da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter dette igjen, så måtte vi ned en veldig bratt bakke, etter at det hadde begynt å bli mørkt da.
Så jeg datt vel 10-20 ganger, på vei ned den bakken vel.
Og tre ganger på en meter cirka vel, mens sersjant Dybvig stod like ved da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til basen vår, så begynte jeg å fyre opp primusen da.
Men av en eller annen grunn, så dro jeg med den, bort til lag 3, (som hadde telt like ved siden av oss da).
(Kanskje fordi at de hadde lommelykt der, eller noe).
Og mens jeg fyrte opp primusen, så klarte jeg å rote bort vottene mine da.
Og da, så hadde vår tidligere troppsjef, løytnant Frøshaug, sagt til oss, at vi burde ha et eget depot, i troppen, med militærutstyr, sånn at vi ikke skulle få så mange TS-, (Tap/Skade), skjemaer da.
Så jeg gikk ikke bort til troppsbefalet, og klagde, på at jeg hadde mista vottene mine.
(Kanskje på grunn av sersjant Dybvig.
Som hadde kommentert at det nesten var slutten for meg, bare fordi jeg holdt på å havne uti en ganske grunn elv.
Og som hadde stått like ved siden av meg, når jeg falt mange ganger, ned den bratte bakken, på slutten da.
Og som vel også hadde tulla fælt, like før vi skulle kjøre ned den bakken, med den skumle svingen, (og elva), nederst i da.
For noen på lag 3, (eller om det var på lag 1), hadde vitset om, at de skulle dra på et høyfjellshotell, som vi kunne se, noen hundre meter, fra skiløypa da.
‘Her kommer en som har draget’, (for det man dro pulken i, ble kalt draget da), sa sersjant Dybvig, at dem ville ha sagt, inne på diskoteket, på høyfjellshotellet da, (hvis han soldaten hadde gått inn der da).
‘Hva hvis jeg hadde gått inn der da’, sa han som gikk foran og dro da.
(Eller noe sånt).
Til sersjant Dybvig vel.
‘Her kommer en som har hjelpedraget’, sa Dybvig da, (at dem ville ha sagt, inne på hotellet der da).
(Dem dreiv og vitsa da, for den som gikk foran og dro pulken, han dro i noe som ble kalt for hjelpedraget da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk bare bort til lag 3 igjen, og spurte, om noen av dem, hadde noen ekstra votter.
Og Frisell, han hadde noen ekstra votter, som jeg fikk låne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den natta, (må det vel ha vært), så skjedde det rare, at vår nye troppsjef, Kalesj-Bjørn.
Han kom bare plutselig inn i teltet vårt, og la seg, ved siden av meg, (som lå ytterst), og veggen på teltet da.
Som en slags ‘tetningslist’, som man kalte han som lå helt ytterst da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tenkte at dette kanskje var noe lignende, av det kompanisjef Isefjær hadde gjort.
For han måtte jo ligge i en bivuakk, (heter det vel), når vi andre, lå i snøhule da.
Så jeg tenkte at Kalesj-Bjørn kanskje ikke hadde noe annet sted å ligge da.
Og han lå med ansiktet vekk fra oss andre også.
Så det var ikke sånn, at jeg fikk spurt han, om hvorfor han lå der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hadde jo vært en kar, inne på rommet vårt, (på lag 2), på Terningmoen, og sagt det, at vinterøvelsen, var en sivil øvelse, så vi kunne ha godteri, i ‘gassmaske-veska’, osv.
Men dette hadde visst ikke kompanisjef Isefjær fått med seg.
Han hadde en oppstilling, av alle folka, den siste dagen der da.
Og han spurte meg, om ‘har du lært å gå på ski nå da Ribsskog?’.
(Uten at jeg vet hvem som hadde fortalt han, at jeg ikke var så god til å gå på ski).
Jeg tenkte på alle de fallene, som jeg hadde hatt, i den siste bakken, ned til ved teltplassen der, kvelden før.
Så jeg måtte svare ‘nei’, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Isefjær kjente så på ‘gassmaske-veska’, som jeg hadde festa rundt uniformen, (som vanlig). da.
Men der lå det noe regntøy, (eller noe), vel.
Så Isefjær ble sur da, og skreiv meg opp på en liste, over soldater, som skulle straffes da.
For de andre soldatene, de skulle tilbake igjen, til Terningmoen, for å skyte med våpnene sine.
For å vise, at de virka, selv etter 10-14 dager, på fjellet, da.
Mens vi andre, (deriblant lagfører Bricen og lagfører Warming, husker jeg).
Vi måtte gå en ekstra straffe-skitur, oppe på fjellet der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi gikk sånn på rad og rekke, så hendte det, at meldinger, ble sendt fram og tilbake.
Noen hadde vel spurt, om hvor lenge vi skulle gå.
Og meldingen tilbake, fra han befalet, (fra en annen tropp vel), var noe uklar da, (syntes visst noen).
Så en melding, kom tilbake igjen, til han.
Og det var, ‘hvor langt er et tau?’.
Og det likte ikke han befalet.
Så han stoppa hele gjengen av oss da.
Og stilte oss opp på rekke.
Og så spurte han meg, om jeg hadde sendt den meldingen.
‘Nei’, svarte jeg.
(Mener jeg å huske, ihvertfall.
Jeg var ihvertfall ærlig da).
Og da sa lagfører Warming, (på lag 3), som gikk foran meg vel, på den rekka, at det var han som hadde sendt den meldingen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle selvfølgelig ned en sånn ‘helvetesbakke’, på den straffeskituren og.
Og da spurte lagfører Bricen, (av en eller annen grunn), om han skulle ta AG-en min, for meg, ned den bakken.
Jeg sa vel at det var greit, selv om jeg undret meg litt, over at Bricen spurte om det her da.
Men det var alt som skulle til egentlig.
Når jeg slapp å bære de ekstra 4-5 kiloene, som AG3-en veide da.
Så klarte jeg å svinge og holde balansen osv., ned den bratte bakken da.
Så da var det nesten morsomt, å stå på ski, husker jeg, (at jeg syntes).
Selv om jeg selvfølgelig klarte å kræsje, med en i en annen tropp, midt nedi den bakken da.
(Selv om det var litt flaut, at Bricen måtte bære AG-en min da, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bricen han hadde også sagt til meg, at jeg var rød på øret, (eller noe), mens vi lå i telt-leieren der, før vi dro opp på fjellet vel.
Jeg hadde kjent en kul i øret der, men jeg trodde at det var en kvise.
For jeg hadde fått kvise i nesa før, (tror jeg at det var), så jeg trodde at dette var en kvise i øret da.
(Selv om jeg vel ikke hadde hatt det før vel).
Så jeg svarte bare til Bricen, at det var en kvise da.
Og Bricen sa ikke noe mer vel.
Men da vi kom ned til Terningmoen, så så jeg det, at en bit av øret mitt, hadde blitt borte.
For jeg hadde fått en frostskade da.
Og en bit, på tuppen av øret mitt, hadde forsvunnet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som vi var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
