johncons

Stikkord: Odd Sundheim fra Terningmoen

  • Min Bok 3 – Kapittel 10: Enda mer fra Terningmoen

    Etter at jeg hadde mistet den datakurs-jobben, som jeg kun fikk ha, i en dag.

    (En jobb jeg gjerne ville ha, for jeg regnet med at en sånn jobb øket mine sjanser, til å få en jobb, innen data, etter militæret).

    Så skulle vi på lag 2, gjennom en av de fæleste tingene, (må man vel si), dette året, i Geværkompaniet.

    Nemlig noe som het stridsløype.

    Stridsløypa starta med at vi hoppa opp i en ganske dyp grop med sølevann, med uniform og alt av utstyr på oss.

    Så måtte vi krype, i noen bekker/grøfter, som det var lagt noen plater over.

    (Må det vel ha vært).

    Alt mens vi på laget dytta på en ammunisjonspakke, som veide en del kilo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det, oppåfor den her grøfta da.

    Så fløy troppsbefalet rundt, og sprengte knallskudd, osv., for å få det til å ligne på en krig da.

    Og sersjant Dybvig, han visste nok det, at jeg nettopp hadde mista den nevnte jobben, for han ropte til meg, (husker jeg), mens vi krøyp i gjørma der, at ‘kom igjen Ribsskog, dette er mye bedre enn EDB’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Paulsen skulle dytte den ammunisjonsboksen, så somla han litt, (må man vel si).

    Så jeg ble hengende foran de andre, på laget.

    (For jeg hadde vært den første som dytta da).

    Og jeg lurte litt på hva Dybvig mente, med den her ropinga si.

    Så jeg klatra faktisk opp av den grøfta, (og opp til Dybvig og dem da), og så litt ned på de andre på laget, mens jeg venta på at de skulle ta meg igjen da.

    For jeg var så langt foran dem plutselig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom tilbake til HV-leieren, så måtte vi nok bytte alt av tøy da.

    Og vi hadde jo bare lagstelt der, men det tørka vel.

    Men det kjedeligste, (syntes jeg), det var å pusse AG3-en, i HV-leieren der.

    For da måtte vi sitte inne på noen do/bad-brakker, husker jeg, og pusse.

    Og da pussa jeg ikke så utrolig bra da, for jeg syntes kanskje at det var nesten som at vi var på øvelse, når vi var i HV-leieren der.

    Men Paulsen, som satt ved siden av meg, og pussa våpen, på do/bade-brakka, i HV-leieren der.

    Han pussa AG3-en bedre vel.

    Men jeg sa det vel sånn, at jeg tok det litt slappere.

    Jeg var kanskje sliten og lei, etter å ha mista den jobben og etter stridsløypa da, og siden vi måtte bo i telt, i HV-leieren, istedet for på brakkene våre.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sersjant Dybvig, han klagde på våpenpussen min, husker jeg.

    Men jeg husker at jeg var sliten da, av en eller annen grunn.

    Jeg var nok sliten allerede før jeg begynte i Geværkompaniet, etter to års ganske slitsom jobbing, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av rekrutten, (var vel det her), så skulle vi liksom søke på stillinger.

    De fleste søkte vel på sin egen stilling.

    Ihvertfall gjorde jeg det.

    Jeg søkte på Geværmann 2, i lag 2.

    Men det viste seg det, at Paulsen, (fra Kløfta), han hadde søkt på _min_ stilling.

    Han var vel Geværmann 1, (tror jeg), men han ville heller være Geværmann 2 da, (tror jeg).

    Og min søknad var vel kanskje ikke så overbevisende, for jeg ville jo egentlig helst ha datajobb.

    Og min våpenpuss etter stridsløypa, den hadde ikke vært så bra da.

    (Noe sånt).

    Så Paulsen fikk faktisk min stilling, som Geværmann 2, i lag 2 da.

    Og jeg selv, jeg måtte over på reservelaget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Reservelaget, de holdt til på det første rommet, som jeg hadde vært på, cirka vel.

    Og de på reservelaget, de var helt gærne.

    Det var Årnes, (tror jeg), Frisell, Andresen, Pålhaugen, Skjærbekk, Staff, Torp og meg selv vel.

    (Noe sånt).

    Stoler ble kasta rundt omkring der.

    Folk røyka og drakk, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så lå jeg og sov, i senga mi, mens de gærningene der, dreiv og tulla da.

    De tok bort sengebunnen, i senga til Torp.

    (Som lå over meg).

    Så det var nesten at Torp falt oppå meg.

    Men han klarte å holde seg fast, i overkøya, sånn at han ikke falt ‘gjennom’ senga da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på med Årnes, (var det vel), og noen andre på reservelaget, inn til Hamar, (må det vel ha vært), og at Årnes satt på Red Hot Chili Peppers-kassetten vel, (nemlig ‘Blood Sugar Sex Magik’), som var så populær, på den her tiden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så skulle vi ha en patrulje-øvelse, (eller hva man skal kalle det), like ved en kraftgate, (heter det vel), inne på leirområdet.

    Jeg husker at Odd Sundheim og meg, var med.

    Og patruljen var ledet av sersjant Johansen.

    Dette var folk fra forskjellige lag, mener jeg, og jeg var så forfjamset, når jeg ble henta, for å være med på den her nattpatruljen.

    Jeg skulle ta en drill, som het ‘tøm våpen kontroller’.

    Men folka venta ikke på meg, så jeg ble stressa, og klarte å fyre av en rødfis, (i lufta da).

    (Dette var vel den eneste gangen jeg klarte det, for å si det sånn).

    Jeg var den bakerste personen, i denne nattpatruljen da.

    Odd Sundheim, (fra Valdres), han var nest bakerst.

    Han var litt tjukk, så han ble fort andpusten da, (husker jeg).

    Når vi skulle ha en chat, i skogen der, om natta, om patruljen da, så kunne vi nesten ikke høre sersjant Johansen, (husker jeg), for Sundheim pusta og pesa så fælt da.

    (Siden han var andpusten da, av den her raske gåinga, i skogen, midt på natta).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Sundheim var så andpusten, så var jeg ekstra våken, som bakerste mann da.

    Og en gang, som Sundheim mista de andre i patruljen, av syne.

    Så pekte jeg, og sa at ‘dem er der’, (eller noe).

    Og Sundheim sa en gang til meg seinere, (etter jul, når vi var på samme lag, nemlig lag 2), at han under denne patruljen, tenkte sånn, at han som gikk bak han, måtte ha vært en god/dyktig soldat da.

    (Siden jeg klarte det, å se hvor patruljen var, når Sundheim mista kontakten da, antagelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne patruljen gikk dårligere og dårligere.

    Sersjant Johansen mista all kontroll, og visste ikke hvor vi var hen.

    (Vi gikk oss bort da).

    Jeg husker at vi satt i kraftgata der, på leirområdet, midt på natta, etter å ha susa rundt, i en time eller to, i skogen, i øvelsesområdet, (i høyt tempo), da.

    Jeg husker at jeg var våt på beina, og at jeg tok av meg feltstøvlene, og vridde opp sokkene mine.

    For de var gjennomvåte da.

    Jeg husker at det var stjerneklart, og at jeg så stjerneskudd.

    Og vi var utslitte, siden sersjant Johansen ikke fant fram da.

    Og da jeg så stjerneskudd, så husker jeg den gangen, på 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som Christell og jeg, gikk opp, fra deres hus, til min leilighet, på Bergeråsen.

    For da så jeg nemlig et stjerneskudd.

    Og spurte Christell om hu så det, (men det gjorde hu ikke da).

    Og da virka dette, som en mye bedre verden, enn det helvete vi var i, på denne patrulja, hvor vi hadde gått oss bort da, og satt og frøys, i kraftgata der.

    (Husker jeg).

    For hodet mitt, på den her tida, det var nesten bare fylt av militær-ting.

    For det var såpass tøft, innimellom, i Geværkompaniet.

    Så man kutta nesten bort alt det sivile, og tenkte bare på hvordan man skulle komme seg gjennom dagen der da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at patruljen vår hadde gått rundt i blinde, i et par timer kanskje vel.

    Så slo troppsjef Frøshaug alarm.

    (Var det vel).

    Biler stod og tuta fælt, ikke så langt unna der vi var.

    Og vi så vel nødbluss og muligens, (uten at jeg husker dette helt sikkert).

    Men sersjant Johansen, han gikk ikke bort, til den bilen, som stod og tuta.

    Nei, han drøyde det da.

    Så den bilen stod vel og tuta der, i en halvtime, eller noe.

    Før Johansen dro oss med bort dit da.

    Jeg var jo bakerste mann, og kjente ikke de andre, i den her patrulja, så jeg måtte bare henge på liksom.

    Og jeg prøvde å passa på at ingen mistet kontakten med patruljen da.

    (For tempoet var ganske raskt og, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da patruljen endelig kom tilbake, til leieren.

    Så var jeg jo våt og utslitt.

    Men jeg fikk ikke lov til å varme meg i teltet.

    For da måtte jeg ha vakt da, sa nestlagfører Henriksveen, på lag 3 da, (som jeg var avgitt til, som reserve).

    Og da jeg var ferdig med vakta, så skulle jeg prøve å få meg litt søvn, i teltet.

    Men de på lag 3, de var så storvokste, så det var ingen steder, hvor det var plass til meg.

    Så jeg måtte legge meg på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.

    For jeg var så sliten og trøtt, etter den her tøffe patrulja da.

    Så jeg måtte liksom legge meg ned da.

    Og jeg husker at jeg frøys veldig.

    Og så slutta jeg plutselig å fryse, (husker jeg).

    Også husker jeg at jeg våkna, og at da var det lyst igjen.

    For Andresen, (fra Vinstra), han hadde sparka i feltstøvelen min da.

    For å sjekke om jeg hadde fryst ihjel, antagelig.

    Og da våkna jeg da.

    Men jeg kunne nok like gjerne ha fryst ihjel, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg var glad, og nesten ikke kunne tro, at jeg fortsatt levde da.

    Da jeg våkna av at Andresen hadde sparka meg i feltstøvelen da.

    For jeg hadde bekymra meg for, om jeg kom til å fryse ihjel, der jeg lå, husker jeg.

    Men jeg var så sliten, og det var ikke noen andre steder jeg kunne gjøre av meg liksom.

    Folk, (spesielt nestlagfører Henriksveen, som ‘alltid’ satt meg på vakt først), var så uvennlige der.

    Og Frøshaug var sur, på grunn av problemene med patrulja da.

    Og Johansen var jo helt sinnsyk nesten, (må man vel si), siden han tulla så fælt, under den her patrulja da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 8: Mer fra Geværkompaniet

    Mens jeg fortsatt bodde på det første rommet der, på Terningmoen.

    (Dette var altså en av de første ukene).

    Så fikk vi beskjed om at vi skulle ha vår først natt, ute i felt, (som de kalte det).

    Hver soldat hadde en teltduk, som del av sitt utstyr da.

    Og disse teltdukene, de kunne man kneppe sammen, på nesten utallig forskjellige måter da, (for å overdrive litt).

    Så vi kneppet sammen teltdukene våre da, ute i troppens stillingsområde, (var det vel kanskje).

    Og la ut liggeunderlagene våre, inne i teltet da, og soveposene våre oppå de igjen.

    (Liggeunderlagene, de ble lagt rett på bakken, forresten, siden det ikke var noe gulv, i disse knappeteltene).

    Og vi hadde fått beskjed om, at det skulle være ‘fullstendig lyd- og lysdisiplin’, under øvelsen.

    Og dette tolket jeg som, at det ikke var lov å røyke, under dette første utedøgnet vårt da.

    Så jeg fikk Pettersen, (fra Fredrikstad), til å gå med på det, å legge snusboksen sin, ved primusen, i teltet, sånn at jeg kunne rappe litt snus av han da, når jeg hadde fyringsvakt, (siden det ikke var lov å røyke da).

    (Sånn at jeg fikk tilfredsstilt mitt behov for nikotin da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og under denne første øvelsen, (var det vel), så fikk vi også et eksempel på, at vi vanlige soldatene, liksom ble litt ‘mobba’ da, av staben.

    For ingen av oss, hadde da tenkt på det trikset, å legge en plastpose, inni kokekaret vårt, som vi fikk servert en porsjon middagsmat oppi da.

    Så middagen det var selvfølgelig kokt fisk, (mener jeg å huske).

    Og lukta satt seg skikkelig, i kokekarene våre da, husker jeg.

    Så det ga skikkelig avsmak, mot å bruke det kokekaret seinere, under disse første månedene da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet eksempel, på denne ‘tullingen’, fra staben.

    Det var at en av de første dagene, i militæret, så var middagen vi fikk, i messa, det var blodpudding og blodappelsiner.

    Og ‘blod’, det var liksom et mobbeuttrykk da, mot nye rekrutter, som liksom var ‘blod-ferske’ da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Terningmoen, var kjent for å ha dårlig messe da.

    Men Statens Kantiner, hadde en kafeteria, i leiren.

    Og dit gikk jeg ofte, hvis menyen i messa, var kokt fisk da, (for eksempel).

    Hos Statens Kantiner, så solgte de Pizza Grandiosa, i enten hel eller halv versjon.

    (En halv Grandiosa kosta kanskje 20 kroner da, (eller noe).

    Noe sånt).

    Og pizzaen ble servert oppå lokket, til den tomme esken da.

    (Som var snudd opp/ned).

    Et lurt triks som jeg også selv begynte å bruke, som ungkar, etter militæret.

    (Siden man da fikk mindre oppvask, selvfølgelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter cirka en måned der kanskje, i Geværkompaniet.

    Så kom vi på nye rom, (og lag), da.

    Jeg ble sanitetsmann, i lag 2, (mener jeg at det var).

    San.-mann, han var geværmann 2 da.

    Så jeg var geværmann 2, i lag 2, (i tropp 1), da.

    Lagfører det var Marvin Bricen, som var broren til Silvany Bricen, (fra TVN blant annet), har jeg senere funnet ut.

    Bricen fortalte det, at han hadde solgt sex, til nabokona.

    Og han kjente også Fanny, fra Island og OBS Triaden, sa han.

    Det fløyt litt med tegneserieblader og pornoblader, på brakkene.

    Og noen sa at det var Bricen, som det var nakenbilde av, i et av de siste numrene, av Cupido.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som var på lag 2.

    Det var Paulsen, fra Kløfta.

    Det var en bryter, fra Sarpsborg.

    Det var Odd Sundheim, fra Valdres.

    Det var Ketil Juhani Frydenlund, (som var nestlagfører), fra Oslo.

    Det var Øistein Skjellum, fra Vågå, (som noen i en annen tropp der, sa at hadde stjålet veska, til ei gammel dame en gang, den første tida, som jeg var der vel).

    Det var Stig Ragnhildsløkken, fra Elverum.

    Det var Nybø, fra Lier vel.

    Og muligens en til, som jeg har glemt.

    (Ja, det var nok meg selv det da, som jeg glemte.

    Så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det første Bricen sa der, husker jeg.

    Det var til Skjellum da.

    Han sa, ‘Skjellum, har du hørt om chillum?’.

    Og chillum, det var vel en slags pipe, eller noe, til å røyke hasj i, tror jeg.

    Så Bricen, han var ikke noen typisk lagfører-type, (vil jeg si).

    Han var jo neger, (eller mulatt da), og også rimelig frikete/hippie-aktig da, (må man vel si).

    (Bricen prata for eksempel noen ganger om hvor fint det var i India og sånn, hvor han hadde vært, som back-pack-er, sammen med dama si, vel.

    Og at folk der, de lå mye og slappa av, oppå takene og sånn vel.

    Og var mye mindre stressa, enn i Vesten, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen fortalte også litt om sin søster, Silvany Bricen, (må det vel ha vært), der, forresten.

    Bricen klagde nemlig over, at det var så jævlig, å ha en så fin/deilig søster.

    Men hvorfor dette var så jævlig, det veit jeg ikke.

    Om Bricen mente at han ble kåt av henne, eller om han var homo/bifil og ble sjalu på henne, det veit jeg ikke.

    Eller, det var nok helst det siste.

    For Bricen er nok homo/bifil, (sånn som det virker som for meg, ihvertfall), som jeg skal skrive mer om seinere.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg har vel ikke blitt fortalt direkte, forresten, at Silvany Bricen, er søstera, til Marvin Bricen.

    Men dette er vel noe jeg har antatt, tror jeg, (etter førstegangstjenesten vel, og etter at hu Silvany Bricen ble kjendis da), siden Marvin Bricen prata om at han hadde en så fin og deilig søster da, i militæret.

    Og siden at det vel ikke er så mange, negre/mulatter, som har etternavnet Bricen, i Oslo vel.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Når vi skøyt med Miles, i Geværkompaniet, i Elverum, i 1992/93, og med HV 02018, i 2001, på Rena, så hadde vi sensorer, på hjelmen (A) og GRU-en (B)

    lasersensorer

    http://xbradtc.wordpress.com/2008/10/14/miles-to-go-before-i-rest/

    PS.

    Det her er noen amerikanske soldater, så de har ikke AG3.

    De har et gevær som jeg ikke husker navnet på nå, men som jeg kunne da jeg var i Geværkompaniet.

    For det var en våpenfrik, på laget, som het Sundheim, som pleide å prate om sånt.

    Man kan se at det ikke er AG3, ved at magasinene ikke er rette.

    Magasinene på AG3, er nemlig rette, og har plass til 20 skudd.

    Miles er amerikansk, og er også mulig å få på AG3 og MG3, (nemlig tyske maskingevær, fra krigens dager, som blir brukt i Norge ennå).

    Man kan også ha Miles på tanks osv., lærte vi.

    I Amerika, så trente visst hele regimenter/avdelinger med Miles, lærte vi, i Geværkompaniet.

    Miles virker sånn at en ‘dings’,(C), blir montert foran på geværet.

    Denne dingsen er sånn at den skyter ut en laserstråle.

    Men den skyter ikke hele tiden.

    Den dingsen inneholder også en mikrofon.

    Så den skyter kun laserstråler når man skyter, med løsamunisjon, (og dermed lager et smell, som mikrofonen fanger opp da).

    (Eller hvis man ‘tapper’ på mikrofonen med en finger da.

    Men det var nok juks, så det er det nok nesten ikke lov å skrive om, at går an, tror jeg.

    Såkalte ‘Stridsdommere’, gikk noen ganger rundt, og kontrollere det, at alt gikk riktig for seg da, når vi øvde med Miles.

    Minst en gang, (når vi øvde i ‘Troppens Forsvarsområde’, het det vel, på Terningmoen, da jeg var i Geværkompaniet, i 1992/93), så var dette eksperter fra det amerikanske forsvaret, husker jeg, som var Stridsdommere da).

    Så man skyter med såkalt ‘rødplast’ da.

    Og når den plastkula lager et smell, så fyrer ‘dingsen’ (C) av en laserstråle da.

    Og hvis du da treffer en sensor (A eller B), på en ‘fiende’, så vil en annen dings, på ‘fienden’ begynne å pipe.

    Og da er den soldaten ‘død’ da, og må ta av seg hjelmen, for å markere dette.

    Grunnen til at jeg skrev på en D, på tegningen, er at man må ha en rekylforsterker, og et lettere sluttstykke, for å få AG-3-en til å skyte på automat, med rødfis.

    Det er fordi at rødfisen ikke gir så mye rekyl, som en skarp AG-patron, og derfor kan man ikke skyte på automat, med rødfis, vanligligvis.

    Men med et lettere sluttstykke, (som er inne i våpenet, rundt punkt D), og med en rekylforsterker, (som jeg glemte å markere på tegningen, men det er en dings, som skrus på, helt på tuppen av løpet, til AG3-en da.

    Sånn at ‘åpningen’ blir mindre ved ‘utløpet’ av pipa, for å skape en reaksjon, inne i rifla, sånn at den neste rødplast-patronen ikke setter seg fast, men også blir skutt ut da, rett etterpå.

    Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    M16 tror jeg det standard amerikanske maskingeværet heter igjen forresten.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og som da muligens er det maskingeværet, som er på bildet ovenfor.

    (Det våpenet nærmest kameraet, tenker jeg på da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Wikipedia-‘schäfer’ John Erling Blad, aka. Jeblad, er ute med smella si igjen. Det var vel det at jeg skrev om bestemor Ågot og svarteboka, tenker jeg

    john erling blad

    http://twitter.com/jeblad

    PS.

    Vi kan her se at Blad har en ‘behornet’ avatar, på Twitter.

    Skal det bety at han er djeveldyrker, tro?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    behornet sak jeblad

  • Vanvittige greier på Terningmoen

    Nå fikk jeg flashback, til da jeg var i militæret, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i 1992/93.

    Dette skjedde våren 1993.

    Etter at den gamle troppsjefen vår, (i tropp 1), Frøshaug, hadde blitt adm. off, eller noe sånt.

    Og vi hadde fått en ny troppsjef, som en fra laget vårt, fra Elverum, som het Ragnhildsløkken, sa at ble kalt ‘Kalesj-Bjørn’, for han hadde stjålet en kalesje fra en bil, en gang, visstnok, (ifølge Ragnhildsløkken).

    Så sånn var det.

    Frøshaug fikk så plutselig kommandoen over troppen igjen, for vi skulle på noen konkurranser, eller oppgaver, i adm. off.’s regi da.

    Og da var det en oppgave som var helt sinnsyk, vil jeg si.

    Dette var lag 2, som jeg var på da, (jeg var noen måneder reserve og, før jeg havnet på lag 2, for jeg var ganske tynn og pinglete, så infanteriet, som Willassen fra skolen i Drammen, sa var det tøffeste, det ble litt i hardeste laget for meg, egentlig.

    Men jeg sleit meg gjennom det, ihvertfall).

    Lag 2, hadde Marvin Bricen som lagfører.

    Det er broren til hun Silvanny Bricen, som er kjent som programleder på TVN og fra musikkbransjen osv.

    Så vi var kanskje det eneste laget i Terningmoens historie, som hadde en mulatt som lagfører?

    Hvem vet.

    Bricen slapp unna påtale, (i mange måneder vel, siste halvår av Førstegangstjenesten vel), for å ikke ha Oppland Regiment sitt merke, Birkebeineren, på perm-uniformen, ihvertfall.

    Og da jeg skulle få ny perm-uniform, (siden jeg hadde vokst ut av den gamle uniformen, fordi jeg hadde fått mer muskler vel, de første 10-11 månedene i militæret).

    Så sa jeg, på rommet, at jeg droppa den syinga, før vi skulle stå parade, i Karl Johan, før lukkingen av Stortinget, våren 1993.

    (Vi hadde også stått parade i Karl Johan, under åpningen av Stortinget, høsten 1992).

    Og da sa Schellum, fra Vågå, at det var fordi at ‘Bricen var neger’, at han slapp unna, med å ikke ha birkerbeiner-merket, på perm-uniformen sin.

    Så jeg måtte ikke regne med å kunne klare å slippe unna med det samme, mente vel de på rommet.

    Det ble til at jeg ikke fikk tid til det, for jeg sleit sånn med å stryke den nye perm-uniform buksa.

    Å stryke klær, det var det aldri noen som hadde lært meg, for å si det sånn.

    Det er ikke noe man lærer på skolen, akkurat.

    Men men.

    Og i militæret, så lærte vi vel ikke akkurat det så grundig.

    Så jeg fikk aldri festa på det Birkebeiner-merket, på den nye uniformen, så jeg var litt nervøs, før stengingen av Stortinget, våren 1993.

    Og det la sersjant Dybvig merke til, så jeg slapp å bli med, for han så tvers igjennom meg, at jeg var litt ukomfertabel, med å være med på det, (pga. den nye unifomen, som jeg ikke hadde fått helt fin, og jeg var heller ikke blant de beste i slutta orden, som er marsjering og å hive geværet opp på skulderen i takt, osv).

    Så da fikk jeg bli med på Forsvarets Dag, i Elverum, istedet, (med noen på lag 1), og skyte med miles, (lasersystem på AG3-en), i en konkurranse mot tilskuerne som var på Forsvarets Dag, ved en gammel festning, eller noe, i Elverum sentrum, et stykke unna Terningmoen, var det vel.

    Garde-musikken osv. var der også, forresten).

    Men men.

    Tilbake til den dagen på Terningmoen.

    Da ble jeg sendt først, opp i et kanskje fem meter høyt klatrestativ.

    Frøshaug hadde først sagt at alle måtte ta med seg vindvotter, enda det var mai eller juni, og varmt.

    Senere gikk ryktene, om at en soldat i en annen tropp, hadde havnet på sykehuset, for huden og kjøttet, i hånda hans, hadde blitt slitt bort, i en konkurranse/oppgave, sånn at man kunne se inn til beinet.

    Og det fant jeg fort ut hvilken oppgave dette hadde skjedd i.

    Det var det 5-10 meter høye klatrestativet.

    Vi hadde med oss strids-sekk, og sikkert AG-3.

    Strids-sekken, den var mye mindre, enn pakning, som er en tur-sekk.

    Så det var ikke så vanskelig for meg, å klatre opp det stativet, for jeg var i god form, etter mange måneders blodslit, i infanteriet, til fots, ved lav åling, på truger og på ski, og det som var, i de foregående månedene.

    Og en ‘tjukkas’ på laget, Sundheim fra Valdres, var andremann, som ble sendt opp, av lagfører Bricen.

    Og da måtte jeg hjelpe Sundheim, for han sleit litt.

    Så jeg måtte ta tak i sekken hans, og nærmest hive han over kanten, på toppen av stativet, hvor jeg stod på et platå, omtrent som øverst på en borg, eller noe.

    Hvis ikke Sundheim ‘faket’ da.

    At han egentlig hadde kontrollen, men gjorde seg til, for at jeg skulle føle meg ovenpå?

    Så var det nedturen.

    Og da skjønte jeg at nå var jeg lurt i en felle.

    For da måtte vi fire oss ned et ti meter høyt tau.

    Noe sånt.

    Og det hadde jeg aldri lært, i gymmen, eller noe sånt.

    Selv om jeg pleide å være med i alle gymtimene.

    Men vi dreiv mest med fotball osv., vel, ute i Østre Halsen, Larvik, Berger, Svelvik, Sande og Drammen, (som var de stedene jeg gikk på skole, og hadde gym, på barneskolen, ungdomsskolen og videregående).

    Ihvertfall lærte vi aldri om å fire oss ned et tau.

    (Selv om jeg husker at Petter og Christian Grønli, snakket om, da jeg kjente de, som 11-åring vel, at de pleide å gjøre det, fire seg ned i tau, ned et fjell, like ved der hvor Per Furuheim og de bodde vel.

    Så kanskje Bricen kjente Grønli-brødrene, og visste at firing ned et tau, ikke var min styrke?).

    Og i militæret, så lærte vi heller ikke å fire oss ned et tau.

    Men plutselig, så var jeg kommandert opp, på et ti meter høyt stativ.

    Og den eneste måten å komme seg ned på, var ved å fire seg ned, et ti meter langt tau, (som det hang flere av ned fra stativet, og mot bakken da).

    På Berger, hvor jeg var fra, så var tau til å fortøye båter med, stort sett, vil jeg si.

    (Selv om jeg fikk skylda for at båten til Haldis ble ødelagt i høststormen, på Østlandet, i 1986, eller noe.

    Pga. dårlig halvstikk, eller noe.

    Men de skulle kanskje tatt opp båten, før stormen?

    Det var isåfall faren min sin jobb.

    Mange båter ble jo tatt av den stormen, så å skylde det på meg, det var kanskje litt urettferdig?).

    Og da visste jeg Søren ikke hvordan jeg skulle komme meg ned.

    Men det ble til at jeg tok på meg vindvottene.

    Og presset hendene mot tauet.

    Samtidig som at jeg presset sålene på militærstøvlene, mot tauet.

    Sånn at det lukta svidd fra vottene, når jeg slapp meg ned, vel.

    Kanskje det var kjøttet fra hånda til han som havna på sykehuset, som lukta?

    At det hang igjen i det ene tauet enda.

    Og at det var det tauet jeg kom meg ned?

    Hvem vet.

    Så, da jeg var ganske langt nede, så gikk det litt vel fort, og da bare måtte jeg slippe tauet, og hoppe ned den siste meteren, eller noe.

    Noe sånt.

    Så knea mine, fikk nok en litt tøff belastning, på den øvelsen/konkurransen.

    Men jeg fikk ingen skade, som jeg kunne merke, ihverfall.

    Selv om kneet røk et par år senere, (korsbåndet i venstre kne), da jeg spilte fotball.

    Frøshaug sa også at vi skulle trampe hardt, på oppstillingsplassen, når vi gikk i hvil.

    Så jeg fikk litt trampe-muskler, i det venstre beinet, og brukte den ‘trampe-muskelen’, under fotballsparking, i Frognerparken, en gang, sommeren 1995 vel.

    Og da røyk korsbåndet gitt.

    Og det har jeg slitt med i alle år etterpå.

    For legene har ikke fiksa kneet ordentlig, så det har aldri blitt helt bra og stabilt.

    Og det er visst også noe slitasje-skader i den kneet nå, sa en lege, i Oslo, i 2002, var det vel, hvis jeg husker riktig, etter å ha tatt MR-røntgen, eller hva det heter.

    Så sånn var det.

    Jeg sa at jeg ville fikse kneet på nytt.

    Og da sa han legen, ved Bentsebrugata legesenter, at ‘har du ikke fått nok nå da’.

    Så det var tydelig at det var noe mafia.

    For nok av å bli friskere?

    Hvem har liksom fått nok av helsevesenet.

    Er helsevesenet plutselig noe dårlig nå da.

    Var det fordi jeg var norsk/langskalle/nordisk?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Men det var ihvertfall helt gale-Mathias, det greiene på Terningmoen, vil jeg si.

    Å klatre opp et nett, og komme seg over en kant.

    Så man kunne ikke klatre det nettet ned igjen.

    Men man måtte fire seg ned et tau, på ti meter.

    Enda dem vel ikke sjekka først, at man visste hvordan man firte seg ned et tau.

    Det er vel en ferdighet?

    Det er nesten som å tvinge noen opp i et fly.

    Også sier dem, ‘nå må du lande flyet’.

    Også driter dem i, om du har lært å lande fly, eller ikke, fra før.

    Så det var helt gale-Mathias, vil jeg si.

    Ko-ko!

    Så hva dem dreiv med på Terningmoen, det veit ikke jeg.

    Men helt sunne i hue, det var dem nok ikke.

    Dette her var nesten som et plott, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og jeg hadde noen kamerater, fra Skedsmo, som het Øystein Andersen, (tremenningen min), og Glenn Hesler, (opprinnelig en kamerat av Øystein, fra Skedsmo VGS. vel).

    Og de pleide alltid å si, at jeg var ‘hvit neger’.

    Og det skjønte jeg ikke hvorfor de sa.

    Men jeg slang noe dritt tilbake da.

    Men nå tror jeg det var, fordi at jeg var norsk/langskalle/nordisk.

    Og at disse var i noe undergrunn, som tulla med nordiske.

    Noe sånt.

    Og det ble jo litt ‘tricky’, med det Birkerbeiner-merket.

    Bricen hadde det ikke på uniformen.

    Og han var min lagfører, dvs. min sjef, 24 timer i døgnet, under tjenestetiden.

    Og vi sov på 8-manns rom, hvor også Bricen bodde, og nestlagfører Frydenlund.

    Så du hadde nesten aldri frihet, under førstegangstjenesten.

    Du hadde alltid en sjef, av noe slag, som kunne finne på å kommandere deg, i nærheten.

    Så du fikk liksom aldri roen på deg, som man kunne få i sitt eget hjem.

    Så det var nesten sånn at du måtte være på tå hev, i et helt år.

    Så for meg som har vokst opp alene, i min egen leilighet, siden jeg var ni år, så var jo denne stadig tilstedeværelsen av befal, som et herk og et hat da.

    Så jeg slappa aldri av, i militæret.

    Så det ble veldig spesielt, må jeg si, å være der.

    Selv om det også hendte artige ting.

    Og det var såpass spesielt, det året, syntes jeg, (som aldri har vært i speider’n, eller noe sånt), så jeg husker mye av det som skjedde enda.

    Så sånn var det.

    Men jeg ville jo da satt lagfører Bricen, i et forfærdelig dårlig lys, hvis jeg hadde sydd på Birkebeiner-merket, på den nye uniformen min.

    Siden han dreit i det.

    Og hadde driti i det, i mange måneder.

    Så det var litt spesielt.

    Og jeg ble beordra, av noen på depotet, som inspiserte oss, før stengingen av Stortinget, i 1993, å bytte både perm-uniform skjorta og buksa.

    Men de fleste slapp å bytte noe som helst.

    Så jeg fikk jo da en oppgave, som de andre ikke fikk.

    Så de andre lå bare å daffa på rommet.

    Mens jeg stressa med strykning av ny perm-bukse osv. da, før stengingen av Stortinget.

    Så det var litt rart, hvorfor måtte jeg bytte både skjorta og buksa?

    Det var kanskje noe mobbing, av meg, fra depot-folka?

    Jeg fikk ikke noen ordentlig forkaring, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg fikk jo da kanskje noen negative kommentarer da, fra folk som daffa på rommet, siden jeg stressa med perm-uniform osv.

    Så det var noe herk, å gjøre noe blant de surmulna folka på rommet osv.

    (Døler osv).

    Så det gikk trått gitt, med den oppgaven, å få den nye perm-uniformen fin.

    Det var ikke akkurat så artig å drive med stryking og sying, på rommet, som en husmor, mens de andre bare lå og daffa, på senga si, og leste tegneserier og sånn, og kanskje slang meldinger da.

    Det ble nesten som noe mobbing hele greiene, synes jeg.

    Så det var noe av det døveste, og, (mer eller mindre), nedverdigende, vil jeg si, som jeg husker, fra Førstegangstjenesten.

    Så da jeg havna i HV, så fikk jeg avsmak mot å sy på det nye Haralds-merket, på feltlua, over det gamle Olavs-merket.

    Så jeg fikk vel aldri ordna det.

    Men men, jeg var travel på den tida og, på slutten av 90-tallet.

    Med mye jobbing som butikksjef i Rimi, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Flashback til 1993. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til da jeg var i militæret, på Terningmoen, i 1993.

    For det første, så ringte jeg om noe greier, en del måneder før jeg skulle i militæret, og da ble jeg tulla med og satt over feil, i over en halvtime, husker jeg.

    Men men.

    For det andre, så synes jeg det var litt strengt i militæret, siden jeg jo har bodd aleine siden jeg var ni år, så er jeg ikke så vant til å bli kontrollert hele tida.

    Jeg er mer vant til at ingen bryr seg, må man vel si.

    Så, jeg likte å gå litt rundt i Elevrum og, og ikke bare være i militærleieren, hvor det dukka opp offiserer man egentlig skulle hilse på, og daghavende offiser, og alle mulige tropps-befal osv., hele tida.

    Så jeg synes det var greit å få gå ut av leieren og.

    Jeg husker etter de første fjorten dagene, mener jeg det var, og vi fikk gå ut av leiern igjen.

    Det var ganske digg.

    Det var vel da jeg hadde en sånn pliktjobb, av noe slag.

    Daghavende soldat, eller noe.

    Jeg husker ikke hva det het.

    Men det var en helg, som jeg skulle passe på noe greier i leieren.

    Ukehavende soldat.

    Nei noe i den duren kanskje.

    Jeg måtte sjekke at de som skulle på vakt, hadde pussa ag-en osv, og overlevere vaktstyrken, til daghavende offiser osv.

    Og jeg ble satt til å skrelle 30 kg poteter, i en sånn skrellemaskin, på messa.

    Men de potetene, måtte skrelles ordentlig, fordi den maskinen, skrelte ikke bort alt skrellet.

    Så jeg ble tulla litt med, av han sjefskokken, på messa.

    For de som hadde den jobben, de hadde masse plikter, som det stod skrevet om, på et ark.

    Så de skulle skifte lyspærer overalt osv.

    Og dette her var en av de første ukene, i militæret, så jeg gjorde faktisk det som stod på lappen.

    Ellers hadde det nok vært ganske slappt.

    Men men.

    En av jobbene, var også å gå med sånn revelje.

    Så man måtte vekke alle i leiern, klokka 7, var det vel.

    Noe sånt.

    Så var det noen som begynte å kjefte, og da tok jeg med den revljegreia, inn på rommet, for å høre hva dem ville.

    Men da ombestemte dem seg, for den bråka skikkelig den greia.

    Det var noe tomhylserør, eller noe, fra noe våpen kanskje, kanon, eller noe.

    Det husker jeg egentlig ikke.

    Men det var noe greier man bare trengter å holde, og bevege seg, så bråkte det noe helt jævlig.

    Så sånn var det.

    Men flashback ja.

    Jo, jeg synes det var kjedelig i leieren, spesiellt under den vanlige tjenesten, og gikk ofte i noe slags koma av kjedsomhet.

    Men men.

    Men en gang, så spurte de, om det var noen som så dårlig.

    Som trengte briller.

    Og da meldte jeg meg.

    For da fikk jeg lov å gå inn til Elverum, å få synstest da.

    Så da slapp jeg unna militæret, i en time, eller noe.

    Og det var også sånn, at på en synstest, på ungdomsskolen, så klarte jeg ikke beste resultat.

    Jeg måtte herme etter Geir Arne og Ditlev og dem, for å få bra resultat.

    Så trodde jeg kanskje ikke hadde så bra syn.

    Så jeg dro inn dit da, til øyenlegen.

    Men da brukte hu dama der så lang tid, på den her synstesten.

    Så det synes jeg var rart.

    Og jeg måtte se inn i noe sånne lasergreier, eller noe.

    Så det lurer jeg på om kan ha vært noe tull.

    For jeg skøyt ikke like bra, etter det her, som før.

    Eller om det kan ha vært pga. noe annet.

    Men vi hadde også en lege, som ble kallt Dr. Mengele, som var helt håpløs.

    Som ga meg salve, som inneholdt vann, da jeg fikk frostskade på øret.

    Og den salven, ville ha gjort frostskaden værre, fikk jeg høre av folk på rommet.

    Odd Sundheim, var det forresten, som advarte om det.

    Så jeg lurer på om det ikke kan være en del mafia osv., også i forsvaret.

    Det ville ikke forrundret meg i hvertfall.

    Jeg skreiv også om det, i en annen bloggpost, her om dagen.

    At Sersjant Johansen, fra Vestlandet, dro vårs med på en patrulje, som gikk seg vill, på natta, på Terningmoen, på en øvelse der.

    Og da jeg kom tilbake til lag 3, som jeg var på da, laget til lagfører Warming.

    Jeg var egentlig reserve.

    Men jeg ble omplassert litt mye, så jeg fikk ikke med pakningen min.

    Så etter å ha gått rundt på patrulje, og gått oss vil.

    Så hadde ikke jeg noe sted og sove, for folka i teltet der, breia seg så mye.

    Og det skulle egentlig ha vært en ekstra sovepose, mener jeg å huske.

    Men det var det ikke da.

    Og da var jeg drit sliten, etter masse øvelse, og også etter å gått rundt i skogen, på patrulje, i timesvis.

    Noe som er slitsomt, for jeg gikk bakerst, og måtte prøve å ikke miste kontakten, med de som gikk foran.

    En som het Sundheim, fra Valdres, som gikk foran meg.

    Han mista kontakten, med patruljen.

    Men jeg klarte å se hvor han var da, han tredje bakerste.

    Så da klarte vi å holde følge igjen.

    Sundheim var litt tjukk, så han sleit litt med kondisen osv.

    Men men.

    Men vi klarte å henge oss på.

    Men så gikk Johansen seg vill.

    Og selv om troppsjef Frøshaug, tuta med en bil.

    Og vi fint kunne høre det.

    Så nekta Johansen å gå dit.

    Men neida, vi skulle traske rundt en times tid til.

    Så her tror jeg det må ha vært noe lureri.

    Frøshaug satt nesten igang leteaksjon.

    Så han var ikke så førnøyd med Johansen.

    Og jeg var så sliten, da jeg var tilbake til teltet, til laget til Warming.

    Og de folka, var ikke mulige å vekke.

    Så jeg måtte bare slappa av, og sover, for jeg var utslitt.

    Så jeg la meg ned på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.

    Helt til Andresen sparka liv i meg, noen timer seinere.

    Men da var jeg våt på beina, etter å gått patrulje, i noe gjørme osv.

    Og hadde ikke pakningen min, for den var vel hos et annet lag, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    At jeg ble plassert på et annet lag.

    Noe sånt.

    Så om dette var noe plott.

    Jeg tror jeg nesten frøys ihjel, for jeg skalv og frøys først.

    Men så slutta jeg å fryse.

    Det var på høsten det her, kanskje i september.

    Noe sånt.

    Men det var ikke akkurat varmt om natta, i Elverum.

    Det er en kald by.

    Det ofte mye kaldere i Elverum, enn byene rundt, pga. elva, og naturen og sånn.

    Noe sånt.

    Men men.

    Han Johansen, han forsvant til Skottland, eller noe sånt, tror jeg, etter et halvt år.

    Noe sånt.

    Og det som var.

    Var at en gang, så hadde han to kusiner, eller ‘kusiner’, på besøk i leieren, en helg.

    Det var samme helgen, som jeg var sånn ukehavende soldat, eller hva det het.

    Og jeg tror kanskje at det ikke var kusinene hans.

    Det prata folk ihvertfall om i messa, da de gikk forbi messa, de her tre.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og han Johansen, han sa alltid sånn, hvis noen spurte.

    ‘Har du problemer med det’.

    Hvis du sa, jeg har ikke noe penn.

    Eller noe sånt, hvis det var undervisning.

    Og da var det ingen som svarte noe mer.

    Men jeg huska noe fra da jeg bodde på Abilsø, et par år før, da jeg pleide å henge ved kiosken der noen ganger, det siste året jeg var tenåring, og ny i Oslo.

    Så da ble jeg kjent med ungdommene på Abildsø.

    For jeg vant til å kjenne mange folk i Drammen, så da ble det bare sånn, at jeg prøvde å bli kjent med folk, da jeg flytta til Oslo og.

    Og da var det ei jente der, som pleide å si, ‘det er ikke det det er snakk om’.

    Anne-Lise, eller noe, vel.

    Så da huska jeg det da, at man kunne svare sånn, når han Johansen spurte, ‘Har du problemer med det’.

    Da svarte jeg, ‘Det er ikke det det er snakk om’.

    Og forklarte hva det var snakk om da.

    Så man kan plukke opp lure ting, fra mange steder.

    Men sånn er det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    En på lag 1, som het Thomassen, fra Bøler.

    Han ble mer eller mindre sammen med dattra til Dr. Mengele.

    Ei pen lyshåra dame, husker jeg.

    Da vi var på diskoteket Alexis, inne i Elverum, på torsdagene.

    Da dukka det også opp noen damer fra lærerhøyskolen, og det var kanskje noe sykepleierhøyskole, eller noe.

    Noe sånt.

    Vi var også på DumDumBoys konsert der, og det var ganske kult, for de spillte de samme sangene, som vi pleide å høre på, på reservelaget.

    Selv om de sagene var fra 1989, Splitter Pine-albumet, og det her var i 1992.

    Men men.

    Men da ble Thomassen grisebanka av noen lokale helter.

    Som kjørte etter dem, og tok dem igjen, like før leiern.

    Bare noe jeg kom på, når jeg først nevnte han Dr. Mengele.

    Han hadde sikkert et vanlig navn og.

    Men det var det vel få som visste, siden alle bare kallte han Mengele.

    Noe sånt.