En fredag, som Christell og Pia dro meg med på Fremad, så var også Lene, (vår døve kusine), der.
Jeg ble fortalt det, at det var jeg som måtte passe på Lene, når jeg kom fram til Fremad der.
Jeg syntes jeg måtte gjøre som de sa, siden jeg skjønte at de var uansvarlige da.
Men det var jo de som hadde tatt med Lene dit.
Så at jeg skulle ha ansvaret for å få henne med hjem.
Det hørtes jo helt borti natta ut, for å si det sånn.
Men jeg gadd ikke å krangle med to uansvarlige Pia og Christell-er, på Fremad, foran masse andre ungdommer, (for å si det sånn).
Så jeg bare prøvde å få henne med hjem.
Jeg hadde vel drukket litt muligens, før jeg fikk denne beskjeden, om at jeg måtte få med Lene hjem.
Og jeg hang ikke sammen med Lene der, hele tida.
For hu hang vel sammen med Pia og Christell vel.
Jeg glemte bort tida litt, og rakk ikke den siste bussen.
Jeg spurte noen damer fra Sande der, om hva jeg burde gjøre.
Jeg sa at jeg hadde ansvaret for den døve kusina mi, og hadde mistet den siste bussen tilbake til Berger.
‘Ta drosje’, sa de.
De fortalte at jeg kunne be om å få låne telefonen, hos Fremad, for å ringe drosje da.
Dette var mens de stengte, så klokka var kanskje 23.30, eller noe.
Noe sånt.
Jeg fikk låne telefonen, men mens jeg ventet, så spurte en som jobbet der meg om:
‘Hvor er hu dama jeg så deg med her for et par uker siden da’.
Noe sånt.
Han trodde sikkert at Lene var dama mi.
Og var sur fordi jeg hadde mange damer.
Jeg skjønte ikke hvilken dame han mente.
Men når jeg tenker nå, så var det mye annet som også skjedde, på de fredagene, på Fremad, som jeg skal komme tilbake til.
Drosjen dukket opp, og Lene og jeg, vi kjørte til Bergeråsen da.
Jeg hadde ikke penger nok til drosjen, så jeg gikk ned til faren til Lene, (onkel Håkon), for å be om penger til drosjen.
Der hadde de trukket for gardinene, (det var ihvertfall ganske mørkt der, husker jeg), og det var røyk og adrenalin i lufta i stua der, (virka det som for meg).
Og faren min, satt i sofaen der, overraskende nok.
(For faren min pleide ikke å være så ofte oppe hos Håkon, etter at han ble sammen med Haldis.
For Håkon og Haldis skydde hverandre da).
Faren min så ganske molefonken ut, (sånn som jeg husker det), og han sa vel nesten ikke noe vel, da jeg dukket opp der.
Det satt også en mann, (som så ganske tøff ut, syntes jeg), med bart der.
(Som jeg ikke visste hvem var da).
Jeg gikk opp til drosjen, med pengene jeg hadde fått av Håkon.
Så gikk jeg tilbake, med vekslepengene.
Håkon sa at nå skulle jeg få fler kjøretimer, med han.
Men det var jo med den gamle Peugeot-en hans, med gir på styret.
Så det var kanskje ikke så gjevt.
Fordi at det ble jo litt ‘surrings’ da, når jeg kom tilbake igjen til kjøreskolen, og så skulle kjøre en bil, som hadde gir montert i gulvet.
For å si det sånn.
Håkon og dem spurte om jeg ville være der litt, men jeg sa at jeg skulle jobbe dagen etter, eller noe.
Så jeg stakk bare hjem da.
Lene bare gikk inn på rommet sitt, tror jeg.
Uten å få sjokk over at det var noen tøffe menn, i stua, og at gardinene var trekt for vel, osv.
Så hu var kanskje vant med å se han karen med bart der da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, da Christell dro meg med på Fremad der.
Så satt jeg rimelig full, inne på Fremad der.
Og ei jente skulle kline.
Ei med lyst hår vel.
Ei som var på alderen med de jeg hadde klint med, i Brighton, sommeren før vel.
Noe sånt.
Og jeg møtte også ei jente i klassen der.
Lill Doris Gustavsen.
Hu var der med kusina si, som var veldig fin, husker jeg.
Jeg prata litt med dem, men hu som skulle kline med meg, kom vel også bort til meg vel.
Jeg var full, og forklarte vel til Lill Doris og kusina hennes, at det var som at hu ‘kline-jenta’ hadde melk i kjeften.
Når vi klinte da.
Så gudene veit hva det var med henne.
Lill Doris og kusina ble litt sure på meg vel, eller kanskje sjalu.
Kusina til Lill Doris var mye finere enn hu ‘kline-jenta’.
(Husker jeg at jeg syntes).
Men det var jo ikke sånn at kusina til Lill-Doris ville kline, husker jeg.
Lill-Doris var litt sånn tjukk og dvask i figuren da.
Så det overraska meg litt at hu hadde ei så fin kusine da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Lill Doris pleide å lese Margit Sandemo-bøker, husker jeg, i friminuttene, skoleåret før, da vi gikk i samme klasse, på Sande Videregående.
Hu hadde visst lest alle Margit Sandemo-bøkene flere ganger, sa hu til meg, da jeg spurte henne om de bøkene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så var det en på mekken, på Sande Videregående, som skulle bråke med meg, på Fremad.
Han var fra Skafjellåsen, husker jeg.
Han sa det, at hvis du var flymekaniker, så kunne du tjene mye mer, enn hvis man gikk handel og kontor.
Jeg var ikke enig da, og krangla tilbake da.
Og så dukka søstera mi Pia opp der.
Så spurte han fra Skafjellåsen søstera mi, om hu ville bli med på ‘te-party’.
Og da endte det med at søstera mi ble med han på te-party da, på Skafjellåsen.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Kjetil Holshagen sin kamerat Stekke, pleide også å være på Fremad.
Tina ‘Turbo’ var forelska i han, husker jeg.
En gang, så spurte Tina ‘Turbo’ meg om jeg visste hvor Stekke var.
På Fremad da.
Det visste jeg ikke, sa jeg.
Så spurte Tina Turbo meg, om jeg ville bli med litt borti skogkanten der, (eller noe).
(For å ha sex, regna jeg med).
Men sånn som jeg skjønte det, så var Tina Turbo sammen med Stekke.
Og jeg var vel fortsatt jomfru, da det her hendte.
Så jeg bare svarte ikke noe.
Jeg hadde ikke lyst til å bli mer uvenn med Stekke liksom, som sammen med Kjetil Holshagen var ganske sur på meg, fordi jeg ville ha en hundrelapp, eller noe, i pris, for en walkman, som Kjetil Holshagen hadde tatt fra meg, (må man vel si), enda jeg egentlig ikke ville selge den.
Holshagen mente at jeg ikke kunne forlange mer enn 20-30 kroner, for den joysticken.
Men jeg mente at Holshagen ikke både kunne forlange å få kjøpe en joystick av meg og bestemme prisen.
Selv om vi hadde vært kamerater.
Så jeg fikk litt kjeft av Stekke og Kjetil Holshagen for det her da.
Og Kjetil Holshagen skyldte meg også noen penger, sånn som jeg husker det.
Sånn at det ble kanskje 200 kroner, tilsammen, i gjeld og for den joysticken da.
Men jeg fikk vel aldri et øre, tror jeg, av Kjetil Holshagen.
Hverken for den gjelden eller for den joysticken.
Det var ikke så mye penger, men det var vel sånn jeg la merke til da, at enkelte folk ikke klarte å oppføre seg normalt, når det gjaldt å betale tilbake penger de skyldte og når det gjaldt å ‘tvangskjøpe’ joystikker, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang jeg var full, på Fremad, så sa Stekke det, at han og noen andre Selvik-folk, skulle banke opp noen fra Drammen.
Og jeg kjente jo han Stekke, så jeg ble med for å se på det her da.
Men vi traff ingen fra Drammen, (eller noen andre).
Vi gikk på den grusveien fra Fremad og opp til riksveien der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så hadde jeg leid en videofilm, i en videobutikk, ikke langt fra CC Storkjøp, i Drammen.
Men så hadde jeg glemt å levere den.
Og på Fremad, en fredag da, så sa ei jente der, at hu var i slekt med de som dreiv den videobutikken.
(Sånn utenfor sammenhengen nærmest).
Da fortalte jeg det, at jeg hadde glemt å levere en film, i den videobutikken.
Og da sa hu det, at de pleide å si at det var greit, hvis man bare la en seddel, (en femtilapp eller hundrelapp, eller noe), inni videocoveret da, sammen med kassetten.
Så det gjorde jeg dagen etter da, etter at jeg hadde jobba på CC Storkjøp.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg traff også Stekke i Drammen en gang, dette skoleåret.
Jeg skulle på Hennes og Mauritz, og kjøpe meg olabukse.
Så hang Stekke der.
Og han fortalte meg det, at han hadde en sånn dings, til å fjerne alarmbrikker med.
(Som han hadde fått tak i da.
Kanskje han hadde fått den av Annika Horten som jobba i etasjen under?
Hvem vet).
Stekke sa at jeg kunne få den buksa for halv pris av han.
(Noe sånt).
Jeg måtte bare møte han i en sidegate til Gågata da, et kvarter seinere, eller noe.
Og jeg syntes nesten at jeg måtte si at det var greit.
Siden Stekke var en kamerat av min kamerat Kjetil Holshagen da.
Så jeg turte nesten ikke å si nei.
Man måtte nesten være litt tøff, når man bodde ute på Berger der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også på bursdagen til Tina Turbo faktisk, i Drammen, dette skoleåret.
Det var vel søstera mi Pia, som dro meg med.
Noe sånt.
Vi dro på Peppes, (tror jeg det var), og spiste Pizza, på Bragernes.
(Hvis det ikke var på Lizzy’s Pizza).
Hu ‘kommunist-venninna’, til søstera mi, fra Svelvik, var også der.
Hu spurte meg om vi skulle spleise på en ‘Plain Jane’-pizza.
Og det sa jeg at var greit, for den pizzaen var ikke så dyr, og ingen andre foreslo å dele en pizza med meg.
Det var bare meg og en haug med unge damer der vel.
(Av en eller annen grunn).
Pia var også i den bursdagen, så også Eva Olsen og Cecilie Hyde vel.
Etter bursdagen så var jeg plutselig aleine i Drammen sentrum, med Tina Turbo og Eva Olsen.
De hadde jo begge dårlig rykte, men de var ganske fine da.
(Ihvertfall Eva Olsen).
Selv om de kledde seg litt ‘horete’ kanskje.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg turte ikke å ta de med opp til Jan Snoghøj, som jeg skulle overnatte hos, siden jeg skulle jobbe på CC Storkjøp, dagen etter.
Jeg var redd for at jeg hadde fått kjeft av Jan, hvis jeg hadde tatt med de her jentene, med dårlig rykte da.
Tina Turbo hadde jo rappa ei røykpakke, av ei dame, når vi fikk haik, med båt, fra Berger Brygge til Kommersøya, søstera mi, Tina Turbo og jeg, sommeren før.
Så jeg var kanskje litt redd for det, at Tina Turbo og Eva Olsen, ville begynne å stjele ting, fra leiligheten til Jan Snoghøj da.
Og jeg var vel fortsatt jomfru, da det her skjedde.
Hvis ikke så kunne jeg jo ha tatt de med, hjem til Jan Snoghøj og kanskje hatt en fantastisk natt med dem.
Hvem vet.
Men det turte jeg altså ikke.
Jeg lot de sitte på i taxi-en over bybrua.
Men da taxi-en skulle svinge opp mot Gulskogen, så ba jeg taxisjåføren stoppe da, og så heiv jeg ut Tina Turbo og Eva Olsen da.
Så jeg var kanskje litt slem mot dem.
Men dem hadde jo så dårlig rykte så.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia var venninne med både Tina Turbo og Eva Olsen.
Pia fortalte meg det en gang, at hu en gang hadde hatt Eva Olsen på besøk.
Nede hos Haldis.
En gang Pia hadde huset til Haldis aleine.
Og da hadde visst en kar, (Knut fra klassen under meg, var det kanskje, det husker jeg ikke helt), knulla med hu Eva Olsen, på badet til Haldis da.
Sa Pia.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg var altså redd for å få kjeft av Jan Snoghøj og/eller Haldis.
Så jeg turte ikke å ta med Eva Olsen og Tina Turbo opp til han.
Da hadde det nok blitt rabalder, er jeg redd.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia sa også det en gang, et år eller to kanskje, før hu flytta opp til meg.
At hu pleide å gå og finne seg litt nattmat, i kjøleskapet til Haldis, noen ganger, om natta da.
(Uten at Haldis merka det kanskje).
Så søstera mi tulla litt nede hos Haldis, husker jeg.
Det var kanskje derfor at søstera mi ikke turte å bo hos Haldis lengre.
Kanskje Haldis fant ut at Pia pleide å robbe kjøleskapet hennes om natta?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og jeg ble også kjent med tre jenter fra Hokksund, husker jeg, som pleide å henge på Cafe Lyche eller Cafe Risto der, i Gågata i Drammen, dette skoleåret.
Men da de jentene dukka opp, og snakka med Lyche-gjengen osv. da.
Så ble visst Lyche-gjengen oppløst da.
Fordi ingen visste hvem som var med i gjengen lengre.
Jeg visste ikke om de jentene fra Hokksund var med i den gjengen liksom.
Men de satt der noen ganger da, så Pia og jeg pleide å prate med dem ihvertfall.
Men om de var med i Lyche-gjengen egentlig.
Det veit jeg ikke.
Det var vel Stian som sa det, at det til slutt ikke var noen som visste hvem som var med i den gjengen lengre.
Og det var kanskje Cecilie Hyde da, som var lederen i den gjengen.
Så hu visste det kanskje.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, en god del år før det her, så hadde jeg forresten gått bortover Tollbugata, var det vel.
Mot Strømsø sentrum da, fra den gamle vannsengbutikken, til Haldis og faren min da.
Og da så jeg en motorsyklist, som lå velta, halvveis under en bygning der.
Men jeg hadde aldri sett noe lignende tidligere.
Og følte meg ikke så hjemme i Drammen.
Så jeg bare gikk videre da.
Men jeg fortalte vel om det her til Espen Melheim, mener jeg å huske, seinere da.
Jeg var vel bare 13-14 år kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Magne Winnem, han jobba som låseansvarlig, på Rimi Asker, dette skoleåret.
(Mener jeg å huske).
Han sa en gang det, at han besøkte han Raymond, i Drammen, etter jobben en gang.
Og da hadde han glemt å dra innom nattsafen, med kassabeholdningen.
Så da fikk han sjokk, husker jeg at Magne Winnem sa da.
Da måtte han vel kjøre tilbake til Asker med pengene, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem kalte også han kameraten sin Stein, fra Røyken, for ‘Pac-Man’, husker jeg.
Men hvorfor han kalte han det, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så dro vel nettopp Magne Winnem, Stein og jeg, innom Rimi Asker.
Jeg pleide å sitte i kassa, på CC Storkjøp.
Så jeg tulla litt med hu i kassa da.
Og lata som at jeg var dum, og sa ‘vil du ha en femmer?’.
For det var sånn kundene på CC Storkjøp pleide å si da, når de skulle ha veksel.
Og da måtte man regne i huet da, hvor mye kundene skulle ha tilbake.
Hvis kunden skulle ha tilbake 5 kroner og 10 øre.
Så kunne det hende at kunden spurte om, ‘vil du ha en femmer’, da.
Så fikk kunden tilbake en tier istedet da.
Og fikk da mindre småpenger.
Siden det vel fantes tier-sedler, den gangen.
Hvis jeg husker det riktig.
Men men.
Jeg var jo russ, så jeg måtte nesten tulle litt, husker jeg.
Og hu dama møtte jeg en gang seinere, husker jeg.
(Selv om jeg ikke husker hva hu heter nå).
Men hu hadde visst trodd at jeg var veldig dum da.
For det passa jo ikke, med de myntene jeg fikk tilbake da.
La oss si at jeg fikk tilbake to kroner da.
Også sa jeg ‘vil du ha en femmer’.
Og da ble det jo syv kroner tilbake.
Og da fikk jeg jo ikke noe mindre vekslepenger.
Så det var jo bare noe tull.
Jeg måtte tulle litt siden jeg var i Asker, (som var ganske langt fra Berger og Drammen da), syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Winnem dro meg også med hjem til han, i Røyken, en gang, før russetida vel.
Jeg husker at han viste meg platesamlinga si.
Og at han hadde plater av Scritti Politti, som jeg hadde hørt på nærradio da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så sa Ole Skistad, i markedsføringsdelen, av klassen, til meg, i et friminutt, at han hadde sett meg gå over bybrua, sammen med noe ‘berme’.
Og det som det egentlig var, det var da jeg ble med Lyche-gjengen på the Cure-konsert.
Det var søstera mi Pia og vennene hennes da, som var det som Skistad kalte for ‘berme’ da.
Robert Smith, i the Cure, han pleide jo å sminke seg.
Og det var en gother, i den Lyche-gjengen, som skulle sminke seg rundt øynene da.
Og Terje Bakken skulle vel også sminke seg, tror jeg.
Noe sånt.
Så foreslo Cecilie Hyde, at de skulle gjøre dette, på toalettet, på Glassmagasinet.
(Ved kafeteriaen der).
Jeg hadde ikke billett til Cure-konserten.
(Som var i Drammenshallen, der hvor vi hadde gym, på Gjerdes Videregående.
På den andre sida av bybrua i Drammen da).
Men søstera mi og de andre dro meg med da.
For dem skulle drikke øl og sånn, mens dem stod i kø der, fortalte søstera mi da.
Jeg følte meg litt døll, mens jeg stod i kø der.
Så da søstera mi spurte om det var noen andre som ville ha sminke rundt øynene, så sa jeg at det var greit.
For å skille meg ut litt mindre liksom.
Så tok søstera mi noe sånn sminke av noe slag rundt øynene mine da.
Mens hu sa at jeg var enkel å sminke, for jeg hadde lik form på øynene som henne, eller noe.
Vi drakk der, og jeg ble ganske full, husker jeg.
Men jeg hadde noen solbriller da, som jeg hadde på meg, sånn at man ikke kunne se at jeg hadde sminka øynene.
(Regna jeg med ihvertfall).
Pia og hu Heidi, (som jeg nå lurer på om egentlig var en gutt), de dro meg med, til en innvandrerbutikk, på Strømsø der da.
Hu pakistanske dama der, gikk for å hente noe øl, eller noe, og da rappa jeg et par tipakninger, med sigaretter, husker jeg.
I fylla da.
Jeg skulle liksom tøffe meg da, siden jeg var sammen med de her ‘Depeche-folka’ da, som var litt spesielle, sånn at man liksom måtte tøffe seg litt, syntes jeg.
Men men.
Jeg gikk litt rundt Drammenshallen, og så der, etterhvert.
Og to gothe-damer, som ikke var fra byen, spurte meg om jeg hadde noe dop, (var det vel).
Jeg måtte svare nei, siden jeg aldri hadde sett noe dop engang.
(Selv om tante Ellen i Sveits jo pleide å dyrke noe marijuana i hagen sin, som hu fortalte Pia og meg, sommeren 1987, et drøyt år før det her da).
Så begynte konserten etterhvert.
Og jeg ble stående utafor der, og se på at folk som kom etter at konserten begynte.
At de bare stakk til vaktene en seddel, eller to, (sedler som var brettet sammen, og gjemt inne i hånda da).
Og så fikk de gå inn, på konserten da.
Jeg ble lei av å stå utafor.
En fra Gjerde vel, som var på konserten, han åpna en dør, og spurte om noen ville ha en Poco Loco-genser.
(En strikkegenser, som var populær.
En hvit genser med et mønster hvor det var bilde av et hus og sånn vel.
Noe sånt).
Ingen ville ha genseren.
Og han fra Gjerde kastet genseren, som han ikke ville ha, siden han var varm vel.
Noe sånt.
Etterhvert så fikk jeg en ide.
Jeg hadde hørt at vaktene slang meldinger om at de ikke likte gutter som brukte sminke.
(Som søstera mi hadde tatt på meg da).
Men jeg brukte jo solbriller, så om det var meg de mente, det vet jeg ikke.
Men jeg spurte til slutt, som jeg kunne få låne telefonkiosken der, for å ringe faren min.
For å få han til å hente meg da.
Og det fikk jeg lov til.
Så jeg gikk inn i hallen der da.
Forbi vaktene.
Og da jeg var ferdig med å late som at jeg ringte.
Så gikk jeg bare inn i selve hallen.
Istedet for å gå ut.
Og da gikk jeg først litt rundt der, men så gikk jeg inn i hallen.
Og det var en kul konsert, med nesten hypnotisk musikk, og masse røyk og lys.
Det var røyk og fiolett og grønt lys.
Som Robert Smith ble mer eller mindre skjult av.
Mens the Cure spilte den ene vakre, (og sørgelige), sangen etter den andre da.
Det var ‘Disintegration-tour’, som jeg var på da.
I forbindelse med the Cure sitt siste album, Disintegration.
Og etter det her, så ble jeg ganske the Cure-fan, husker jeg.
Etter konserten, så gikk jeg til en bensinstasjon, bortenfor Rutenbilstasjonen der, og vaska av meg den sminken, (mascara, tror jeg), som søstera mi hadde klint rundt øya mine da.
Også tok jeg bussen opp til Gulskogen.
Også sov jeg i stua der, på en madrass, som jeg pleide å gjøre, de gangene jeg sov over der.
Og da jeg våknet dagen etter, så spurte Christell meg, om jeg hadde sminka meg.
Jeg fortalte at det var Pia som hadde gjort det da.
(For morro skyld, regner jeg med at Christell skjønte).
Men men.
Men hvordan Christell kunne se det, etter at jeg hadde vaska bort den sminken, det veit jeg ikke.
Kanskje Pia hadde sagt det, og at Christell var falsk, og lot som at hu kunne se dette, selv etter at jeg hadde vaska bort sminken?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå begynner klokka å bli over 22 her på hostellet, og jeg har skrevet i et par timer snart nå vel.
Så jeg får ta en pause her vel.
Og heller skrive mer på dette kapitellet, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
