PS.
Her er også en ny kommentar, som jeg skrev i den samtalen på Origo, om varemagasinet Albert Bøe/Böe, i Larvik:
PS.
Her er også en ny kommentar, som jeg skrev i den samtalen på Origo, om varemagasinet Albert Bøe/Böe, i Larvik:
Han var forresten også en grei kar, sånn som jeg husker det, han barnevakten.
Vi hadde så dårlig råd, og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, han var jo i Rauland og bygde hytter.
(En gang så kjørte mora mi til Rauland, midt på vinteren, med meg og søstra mi, og katta vår.
Jeg lurer på om det var for å dekke over at han barnevakt-gutten egentlig var faren til Axel, ved å si seinere at det var da Axel ble unnfanget.
At mora mi da hadde skjønt at hu var gravid med barnevakten?).
Men vi hadde så dårlig råd, og Arne Thormod var og bygde i Rauland da.
Så jeg og søstra mi, vi sladra til barnevakten, at katta vår, ikke fikk kattemat engang, våren 1979, tror jeg det her må ha vært.
Og da fikk vi fem kroner, av han barnevakt-gutten, til å kjøpe en boks kattemat for.
Og da skulle jeg og søstra mi spare på kattematen da, for det var jo bare nok til en boks.
Så vi katta bare litt kattemat, og da råtna jo resten av boksen, husker jeg.
Så vi var ikke så flinke med kattemat, men det her var før jeg begynte som butikksjef i Rimi, og nå har jeg gått kurs, i mat-hygiene, her i England, så nå skjønner jeg mer om sånt 🙂
Men da var jeg bare åtte år.
Men vi skulle jo ha kjøpt tørrmat, det hadde gjort susen, til katta.
Men da skjønte nok Pusi det, at vi brøy oss om Pusi, for jeg og søstra mi fikk nesten ikke mat selv.
For mora vår må ha vært helt lost da, siden vi klagde til barnevakten.
Men da skjønte nok katta, at vi brydde oss om den, selv om den ikke fikk mat av mora vår, så katta rømte ikke fra Jegersborggate.
For jeg husker at katta så litt sånn såret ut, siden den ikke fikk mat, eller hva man skal si, den så litt skuffa ut, og var litt sånn snurt, og gikk bort fra meg, ganske fort, på kjøkkenet da, husker jeg at jeg så.
Men katta fikk også mat av Fru Landhjem, så det gikk bra på en måte, ihvertfall etter at katta så at jeg og søstra mi kjøpte en boks kattemat til den, og tok oss litt av katta da.
For den katta var liksom lyspunktet i livet vårt, for det var en fin katt, som var en villkatt fra Mellomhagen i Østre Halsen, som visstnok mora til hadde fått unger i kjelleren (merkelig nok vel), hos naboen i nr. 17 da tror jeg det var, faren til Pål Andre og de, eller hos den famillien da.
Hm.
Så det var derfor vi ville ha penger til mat til katta, når mora vår ‘loka’ for vi hadde nok ikke syntes det ville vært artig å miste katta.
Det hadde nok vært et tungt slag.
Den døde noen år seinere, men da var Arne Thomassen tilbake, hos mora mi.
Og jeg hadde flytta til faren min.
Så da var det vel enklere å takle at katta ble borte, enn hvis den hadde stikki av i 1979.
Så han var ikke en dårlig kar han barnevakten tror jeg, men han og mora mi, (hvis det var sånn jeg tror), så kunne de jo ha brukt prevansjon da, så hadde vi slippi alt tullet.
Jeg måtte flytte til faren min, antagelig fordi jeg var glad i å spille på kronespill.
Og jeg gjorde masse ærend for mora mi, i butikker i Larvik, etter at Axel ble født.
Men mora mi var kanskje redd for at jeg skulle havne i samme miljø, på den puben med enarma banditt, som han barnevakten.
Mora mi var nok litt ekstra var, siden hun hadde fått en ‘lausunge’, Axel, med barnevakten.
For jeg vet ikke om Arne Thormod visste hvordan det her egentlig var.
Hm.
Men Axel er nok glad for at de ikke tenkte seg om og brukte kondom, kan jeg tenke meg, hvis det er sånn jeg tror det er.
Dette her burde vel ha vært mora mi sitt ansvar, siden hu var nesten 30 år, nesten dobbelt så gammel som han barnevakten da, 28 år var hu kanskje og barnevakten 16 da.
Noe sånt.
Men men.
Så det er mye rart.
Mvh.
Erik Ribsskog
Jeg lurer også på om han faren til han filuren kan ha vært politi.
For mora mi begynte å gå på rare besøk til politiet i Larvik, som holdt til på hjørnet av Prinsegata og gata som gikk fra Jegersborggate ved butikken til fru Landhjem.
For jeg har blitt tulla med av politiet i Norge.
Kan det ha vært noe ‘politi-mafia’ eller noe, som har hjulpet mora mi med å tulle?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/509617
PS.
Men den første bilen mora mi fikk av Arne Thomassen, det var en cabroilet sportsbil.
Den hadde hun ikke så lenge men, så jeg husker ikke hvordan merke det var.
Og Arne Thomassen hadde en Rover blant annet.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Ja,
det var jo et sjokk for meg, må jeg si, da mora mi døde, bare 52 år gammel, i 1999.
Så da dro jeg med broren min Axel, ut til Nevlunghavn, for å hilse på Ingeborg, siden vi ikke hadde vært så flinke til å besøke mora vår, (som var mye på institusjon osv., og som ikke tålte å ha på TV-en osv.).
Og da viste det seg at broren min, Axel Thomassen, kjente en av bestemor Ingeborgs venner i Nevlunghavn, som ble kalt ‘Majoren’, av en eller annen grunn.
Det var en som Axel leide rom av sønnen til, i Slemdal, visstnok.
Så det var bra at Nevlunghavn og Larvik, var så greie å passe på bestemor Ingeborg.
Vi barna til Karen hadde jo nok med skole og jobb i Oslo, siden mora vår var på institusjon, og faren min, han var også ganske ansvarsløs, og lot meg bo alene fra jeg var ni år osv.
Og onkelen min Martin, sa jo i 2005, at bestemor Ingeborg var litt som ei skrulle.
Og hu bodde jo i Norge, i 60-70 år, men prata vel fortsatt dansk, må man vel si.
Likevel, så var folk i Nevlunghavn veldig snille, og lot bestemor låne biblioteket, hver sommer, til maleriutstilling.
Og de lot bestemor låne forsamlingslokalet i Gurvika, hver gang hun hadde runde bursdager.
Og som sagt så lot jo Larvik kommune, bestemor få fin eldreleilighet, når pengene etter bestefar Johannes og Ingeborg sitt store skipperhus, ved bedehuset, (det huset som hadde så fin hage, som Aftenposten skrev om), var brukt opp på reiser rundt omkring i Europa og forskudd på arv, osv.
Men men.
Så jeg tror jeg kan si det på vegne av hele familien etter Ingeborg, at tusen takk til Nevlunghavn og Larvik, at de var så snille mot bestemor Ingeborg, selv om hun hadde brukt opp mye av pengene etter huset Johannes kjøpte, så fikk hun fortsatt lov å bo i Nevlunghavn, selv om hun ikke klarte å legge om til norsk og det kanskje var litt vanskelig å skjønne alt hun babla om på den dansken alltid.
Men men.
Så det må jeg innrømme at jeg syntes var veldig snilt gjort av Nevlunghavn og Larvik kommune osv.
Mvh.
Erik Ribsskog