Stikkord: Oskar Bråthen

Jeg pleide ikke å spille så bra, i Valhall, husker jeg.

Det var kanskje kunstgresset, som gjorde det.

For jeg hadde vel aldri spilt på kunstgress, før den tida her.

Og banene, de var ganske små, vel.

Og en gang, som jeg spilte høyreback, for IT-akademiet, (i Valhall).

Så hadde Espen Tokerud, (eller hvem det kan ha vært).

Fått med en egen Drillo-aktig kar, som skulle coache oss, da.

Og han sa jo det, at høyreback-en alltid skulle spille til høyre angriper, osv.

Så det var jo helt sinnsyk.

Og motstanderlaget, (som jeg ikke husker hvem var nå), de overhørte jeg at sa: ‘Se på nerdene, ‘a’, (husker jeg).

Mens omtrent alle av IT-akademiet sine spillere, satt i en slags ‘halleluja-rus’, rundt han her ‘Drillo nummer to’, da.

Og jeg husker det, at jeg ikke orka, å spille så slavisk, hele tida.

Så jeg spilte faktisk en ball på tvers en gang, da.

(I første omgang, var det vel).

Eller om det var til venstre angriper.

For jeg syntes at det her Drillo-greiene ble litt vel dumt, (og kjedelig), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter den første kampen, som vi spilte i Valhall, (må det vel ha vært).

Så gikk det ikke så bra, husker jeg.

Men etter den kampen, så trente vi litt, mot et annet lag, husker jeg.

Og da gikk det bedre, med spillet mitt, (husker jeg).

For de var liksom litt mindre ‘biffete’, de som vi spilte mot da, husker jeg.

Noe jeg sa rett ut, da.

Til lagleder Espen Tokerud, vel.

Mens vi spilte, da.

(Så det var kanskje litt dumt, da.

Det er mulig.

For da ble kanskje de vi spilte mot såret, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men på en tredje kamp, i Valhall, så gikk det enda dårligere, husker jeg.

Motstanderlaget hadde med en farget spiller, (var han vel), som både var lynrask og biffete da, (husker jeg).

Så han var nesten umulig å stoppe, da.

Og på en corner, så hadde jeg tatt på meg å liksom dekke han, da.

Men han fikk ballen akkurat i riktig høyde, da.

Så han klarte å skyte ballen i mål, da.

Når jeg liksom skulle ha stoppa han, da.

(Så lagleder Espen Tokerud, han ble vel litt sur på meg, tror jeg).

Men han spilleren, hadde liksom et slags karatespark nesten, da.

Så jeg fikk ikke gjort noe da, for å stoppe denne gode spilleren, husker jeg.

Selv om jeg ble litt ergerlig, på han, etter dette.

Så jeg prøvde å finne ut en måte å liksom få jekket han ned litt, da.

Og han ble vel litt mindre effektiv etterhvert, (tror jeg).

Så det er mulig at han skjønte det, at jeg var litt irritert på han, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, våren 2002, (var det vel).

Etter at vi hadde spilt en kamp, ute, på Vollsløkka.

Så ville en av spillerne, på vårt lag.

At vi skulle ta en pils, på puben Oskar Bråthen, på Thorhov, (ikke så langt unna).

(Siden dette var den siste kampen, for sesongen, da).

Og dette var jo den samme puben, som min halvbror Axel, jobbet som kokk på.

Og hans ‘samboer-kollega’, (på den her tiden), danske Peder, (han som fikk en halvliter øl helt over hue, av ei kollega-dame, av seg, på Seamen, en 17. mai, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), han jobba jo som sjef der, da.

Så dette ble jeg jo selvfølgelig med på, da.

Men problemet var at ingen hadde sagt fra til meg om dette, før kampen, da.

Så jeg hadde ikke tatt med meg noen penger, da.

For jeg var redd for at lommeboka mi, kunne ha blitt stjålet, hvis den hadde ligget langs banen, under kampen, da.

Og jeg hadde også prøvd å ta en sklitakling, vel.

(Eller noe lignende).

Ihvertfall så hadde jeg fått noe grønske, på joggebuksa mi da, (husker jeg).

Og jeg hadde bare gått bort dit, (til Vollsløkka), fra Rimi-bygget, siden det ikke var så lang vei, da.

(Noe sånt).

Jeg hadde ihvertfall ikke tatt med skift, da.

Så jeg måtte gå på Oskar Bråthen, uten penger, og med grønske på joggebuksa, da.

Men jeg tenkte at det var greit, siden broren min jobba på det utestedet, og siden jeg også kjente sjefen hans, da.

Så kunne sikkert en av de låne meg noen penger.

Og vi var jo et fotball-lag, så litt grønske på joggebuksa, det var vel bare artig.

(Tenkte jeg da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da vi kom fram til Oskar Bråthen der.

(Dette var vel en søndag ettermiddag, vel).

Så spurte jeg serveringsdama, om Axel eller Peder var på jobb, da.

Men da svarte hu det, at ingen av dem var på jobb, da.

Så da måtte jeg bare gå hjem, husker jeg.

Uten å drikke noe øl, da.

Siden jeg ikke hadde med meg noen penger, da.

Og siden ingen av de andre folka der, tilbydde meg det, å låne meg noen penger, da.

Men hvordan det kunne ha seg, at hverken Peder eller Axel var på jobb.

Det veit jeg ikke.

Men serveringsdama der må nok ha jugi, tror jeg.

(Siden det vel bare var Axel og Peder, som åpna og stengte der, vel.

Såvidt jeg visste, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang.

Et året før det her, (eller noe sånt).

Så hadde vi fått ny keeper, (husker jeg).

Og han kjørte jeg hjem, (i Sierra-en min), etter en kamp, på Ekeberg, (husker jeg).

Og han bodde på Frogner, (mener jeg å huske), og klagde over at han hadde husleie på 15.000 kroner, i måneden, (eller noe sånt), vel.

(Noe sånt).

Og jeg ble litt deppa, av å prate med han keeperen, da.

Så jeg glemte igjen lommeboka mi, i bilen, (husker jeg).

Så jeg måtte ned på Sentrum politistasjon, for å anmelde dette, husker jeg.

Og de sa vel at jeg bare kunne kjøre, uten førerkort, vel.

(Noe sånt).

Og jeg mener at jeg overhørte det, at ei politidame der, lurte på hvorfor jeg heller gikk ut i Oslo-kvelden, (for å få meg litt frisk luft), istedet for å sitte å vente, på politistasjonen der, da.

(Etter at de hadde sagt at jeg kunne komme tilbake eller vente, i en halvtime, eller noe sånt, vel.

Noe sånt).

Og etter det her, så fikk jeg masse taxi-regninger, fra Trøndelag, på et kredittkort jeg hadde, (Cresco muligens), husker jeg.

Og jeg ringte det kredittkortselskapet mange ganger, da.

Og likevel, så ble det kortet fortsatt brukt, da.

Og selv om jeg hadde meldt det kortet stjålet, så måtte jeg dekke tapet, da.

Så jeg tapte jo mange tusen, på det her, da.

Siden noen kjørte taxi, i Trondheim, i mange måneder, på mitt kredittkort, da.

Så det var kanskje noe tull, fra dette kredittkortfirmaet.

For jeg husker at jeg måtte ta med dette på jobben, (på Rimi Langhus), for å få ringt og sånn, da.

For dette var et problem, som var vanskelig å få slutt på da, (husker jeg).

For jeg mente vel det, at når jeg hadde meldt det kortet stjålet, så burde ikke jeg være ansvarlig, for eventuelt misbruk, av det kortet, da.

Men det mente visst ikke det kredittkortfirmaet da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og sommeren 2002, så var det slutt for min ‘fotballkarriere’ , husker jeg.

Jeg var på en trening, med IT-akademiet, på Vollsløkka.

Og der, så ble det sånn, at vi skulle spille, mot noen andre folk, som trente der.

Noen sånne ‘rockabilly-folk’ nærmest.

Syntes jeg at de så ut som.

Og jeg husker at jeg scorte et mål.

(I den her treningskampen, da).

Og like etter, så skulle jeg stoppe en ball, ved å sette fram venstrebeinet.

(For jeg lå på bakken da, etter å ha slengt meg, eller noe).

Og da, så sparka han ene rockabilly-karen, (en svær kar, med langt, mørkt hår og kinnskjegg vel), på siden av beinet mitt, (nede på leggen), da.

(Med vilje muligens).

Og da røyk vel korsbåndet, i det venstre kneet mitt igjen, (tror jeg).

Så jeg måtte dra ned på Legevakta da, (husker jeg).

Og jeg hadde tatt på meg to forskjellige sokker da, (husker jeg).

(Siden jeg var litt stressa, da.

Og ikke trodde at noen kom til å få se de sokkene, da).

Og da overhørte jeg det, (husker jeg).

At noen sykepleiersker, (på Legevakta), hviska med en ung lege der, (som var yngre enn meg, og ganske kraftig vel).

Om jeg var homo.

(Noe sånt).

Og han unge, kraftige legen trodde ikke at jeg var homo, siden jeg hadde tatt på meg to forskjellige sokker, da.

Så hva som gikk av de sykepleierskene der, det veit jeg ikke.

Men de trodde kanskje at en som i plott hadde fått ødelagt kneet sitt to ganger, mens han spilte fotball.

Var homo, da.

Men det jo er plotterne som er homo, siden de tisker og hvisker om en person, (nemlig meg da), i lengre tid.

Og så sitter en hel kveld og planlegger et plott, liksom.

Nei, norske damer, de er jeg glad at jeg ikke har så mye å gjøre med lenger, for å si det sånn.

For uhøfligere kvinnfolk, det skal man vel lete lenge etter, tror jeg.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, (for å si det sånn).

Men det norske samfunnet er kanskje så feminisert, da.

At kvinnfolk får gjøre nærmest hva de vil, da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som Glenn Hesler og jeg, hadde trent, (eller spilt), fotball, med IT-akademiet.

På Vollsløkka der.

Så gikk vi forbi Skeid-banen da, (husker jeg).

Og da sa jeg det, at vi var ikke så gode, at vi kunne ha spilt for Skeid, da.

Men det mente Glenn Hesler, (husker jeg), at bare var noe tull, da.

For vi kunne ha spilt for Skeid da, (mente han).

(Selv om jeg ikke er helt sikker på dette.

For da måtte vi ha trent fælt isåfall, vil jeg si.

Og vi sleit jo begge med skader.

Han i ankelen og jeg i kneet.

Og vi var jo begge cirka 30 år vel, på den her tida.

Så dette var vel mer drømming, enn realisme, fra Glenn Hesler, da.

Må man vel kanskje si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.