Stikkord: Oslo
-
Etter å ha sett Frode Eika Sandes, sammen med han negerkongen som gjestet Oslo, i nettavisene, så lurer jeg på om Frode Eika Sandnes kan være en albino neger, som har blitt sendt til Norge, fra Afrika, for å tulle. Hm
PS.
Er dette Frode Eika Sandnes som ung?
Hm.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Noen har skrevet en oppgave, om min oldefar, Johan Ribsskog, sin yngre bror Bernhof Ribsskog, (som utarbeidet normalplanen for grunnskolen), sin tid, som lærer, i Trøndelag, før han flyttet sørover, til Oslo
http://brage.bibsys.no/hint/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_4426/3/Nr%2039.pdf
PS.
Det virker som at mine tippoldeforeldre, (Johannes Olsen Ribsskog og Marta Maria Klemetsdatter Høstland), døde ganske unge:
(Samme link som ovenfor).
PS 2.
Bernhof Ribsskog sin kone, hadde forresten en halvsøster, som ble gift, med en fetter av Fridtjof Nansen, (ser det ut som):
(Samme link som ovenfor).
PS 3.
Men såvidt jeg kan huske, fra å ha lest slektsforskningen, til Bjørn Ribsskog, så fikk ikke Bernhof Ribsskog noen direkte etterkommere.
Enda han vel ble veldig kjent, osv.
Så det var kanskje litt merkelig, da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Her er mer om dette:
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2010/05/en-oversikt-over-slekten-ribsskog.html
-
Min Bok 5 – Kapittel 177: Enda mer fra den tida jeg bodde på St. Hanshaugen
Det forsvant et par pass, fra Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (husker jeg).
For både da jeg skulle på ferie, til London, sommeren 2003, (kan det vel ha vært).
Og da jeg skulle flytte til Sunderland, for å studere, høsten 2004.
Så fant jeg ikke passet mitt.
Så jeg fikk nytt pass minst to ganger, mens jeg bodde på St. Hanshaugen, da.
Og det passet, det pleide alltid å ligge i en skuff, hvor jeg også pleide å ha lommeboka mi, osv.
Så jeg lurte på hvem som hadde stjålet passet mitt, (to ganger), må jeg innrømme.
Men jeg er ikke sikker på hvem det kan være.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg skulle på ferie til Brighton, (sammen med min adoptiv-tremenning Øystein Andersen), sommeren 1990.
Så måtte jeg ha nytt pass, (husker jeg).
(For når man er tenåring, så får man bare pass, som er gyldig, for noen få år av gangen, da.
Siden utseendet ens forandrer seg, ganske raskt, når man er i den alderen, da).
Jeg dro da til Politihuset på Grønland, (husker jeg).
Hvor det var mange andre som også ventet på nytt pass.
Og det var lang ventetid.
Da jeg skulle ha det første passet, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så dro jeg også til Politihuset på Grønland, da.
(Som jeg hadde gjort det, i 1990).
Dette må ha vært enten før jeg dro til London, sommeren 2003.
Hvis ikke, så var det før jeg dro til Thassos, sommeren 1997.
Eller før jeg dro til Ayia Napa, sommeren 1998.
For jeg var vel ikke utenlands, på sommerferie, mellom sommeren 1998 og sommeren 2003.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Med unntak av sommeren år 2000, og sommeren år 2002.
Da jeg var i henholdsvis Arvika og Gøteborg, i Sverige.
(Men man trenger jo ikke pass, for å dra til Sverige, liksom).
Og jeg var også på en Danmarkstur, med Rimi Kalbakken, (eller man vel si at det var Kjetil Prestegarden, som arrangerte den turen, som jeg har skrevet om tidligere), på slutten av år 2000 eller begynnelsen av år 2001.
Men jeg hadde nok ikke med meg passet mitt, på den dansketuren heller.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg dro på Politihuset på Grønland der.
(Enten før jeg dro til Thassos i 1997, eller om det var før jeg dro til Ayia Napa i 1998.
Eller om det var før jeg dro til London, sommeren 2003).
Så husker jeg det, at ei svirrete dame, gikk før meg, inn på politihuset der.
Man fikk da passene, i et mye mindre rom, (husker jeg), enn der hvor jeg hadde fått det, sommeren 1990.
(Noe som vel var litt rart.
At pass tydeligvis hadde blitt så mye mindre populært, (mener jeg), på disse årene.
Forstå det den som kan).
To ‘cowboy-aktige’ og ‘biffete’ politimenn, satt bak lukene, i pass-avdelingen der, (husker jeg).
Og muligens ei politi-dame, satt også der.
Og disse pratet seg i mellom, sånn at jeg overhørte det.
Og en av dem sa noe sånt, som at hu svirrete dama og jeg, kunne ha vært et par, (eller noe sånt).
Siden jeg var så rolig.
Og hu svirre-dama var så nervøs og svirrete, da.
For da kunne jeg liksom ha roa ned hu svirrete dama, da.
(Som jeg vel måtte hjelpe, for at hu skulle finne fram, inne på Politihuset der.
For hu spurte meg vel om hvor passkontoret var, (eller noe sånt), tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
‘Oslotonen’, det var jo noe som regionsjef i Rimi, Jon Bekkevoll, en gang nevnte, på et Rimi driftsmøte, (må det vel ha vært), på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen, (iløpet av den tida jeg jobba som Rimi-butikksjef, fra 1998 til 2002).
Oslotonen det var noe de hadde i Oslo, da.
Og dette med Oslotonen, det gikk vel ut på, at folk var mer uhøflige, i Oslo, enn i resten av landet, da.
(Noe sånt).
Så man behøvde ikke å si: ‘Takk for handelen’, (for eksempel), når man satt i kassa, i Oslo, (mente Bekkevoll), da.
(Noe sånt).
Og denne Oslotonen, den mestret de ganske bra, på postkontoret, på St. Hanshaugen, (husker jeg).
En gang, under ‘#blablabla-tida’.
Ikke så lenge etter at mora mi døde vel.
(Og jeg fikk de mer enn hundre tusen kronene, etter henne, siden hu hadde hatt noe slags livsforsikring.
Så pleide jeg å kjøpe en del frimerker, på postkontoret der, (på St. Hanshaugen).
Og da likte jeg de frimerkene, som var laget som klistremerker, (husker jeg).
For da slapp jeg liksom å sleike bakpå frimerkene, da.
For jeg likte ikke den lim-smaken, da.
(For å si det sånn).
Og en gang, som jeg var på postkontoret, (i krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien der), på St. Hanshaugen.
Så ba jeg om å få kjøpe mine vanlige 20 eller 30 frimerker, da.
(Noe sånt).
Og da, så smalt det plutselig, fra hu post-dama, bak luka.
(Ei dame i 20-årene, vel).
At: ‘Hvorfor kjøper du ikke bare en hel rull, da?’.
Og en rull med frimerker, det viste seg å være en rull, med hundre frimerker på, da.
Og det ble til at jeg kjøpte en sånn rull en gang, (husker jeg).
(En rull som kosta cirka 400 kroner, vel.
Noe sånt).
Og jeg fikk vel brukt den opp og.
Siden jeg pleide å sende en del CD-er, i øst og vest, da.
(Til ‘#blablabla-folk’, osv).
Men for en tone.
For meg som hadde gått tre år på handel og kontor.
Og jobbet heltid som kasserer, i bortimot et års tid, på OBS Triaden.
(Som jo lå i Lørenskog, hvor det var ganske stor konkurranse, mellom OBS Triaden og et annet hypermarked, som het Maxi Skårer, (som lå bare noen hundre meter unna), på den her tida).
Jeg fikk jo helt sjokk egentlig, over hvor frekke i tonen, (og nedlatende, må man vel si), som Oslofolk, kunne være, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 171: Mer fra byturene med David Hjort og Toro
En gang, på den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra 1996 til 1998).
Så hadde David Hjort og Thor-Arild Ødegaard aka. Toro, fått meg til å bli med på, å møte dem, utafor Oslo S., en lørdagskveld.
Disse dro meg med, mot Torggata.
(For vi skulle på Valentinos, (eller noe sånt), vel).
Og ved Youngstorget, så så vi noen utlendinger, som slåss, mot noen norske folk.
Og i Torggata, så foregikk det noe veiarbeid.
Så da Toro, David Hjort og meg, gikk bortover der, så havna vi i bråk, med disse utlendingene.
Siden de liksom stoppa opp, da.
Og jeg trodde vel ikke at de ville bråke med oss og.
Siden de nettopp hadde vært i bråk, med noen andre ganske unge nordmenn, (som gikk motsatt vei av dem), på Youngstorget.
Og jeg gikk først.
Og jeg husker at jeg ikke følte meg helt varm i trøya, denne kvelden.
For jeg hadde vel ikke drukket noe, før jeg møtte disse Rimi Bjørndal-kollegene mine.
(Og Oslo S. er jo ikke akkurat noe hyggelig sted, å møte folk på, en lørdagskveld.
Må man vel si.
Så humøret mitt var ikke helt på topp, da).
Så hadde kanskje lyst på en halvliter, da.
(Noe sånt).
Og det som skjedde.
Det var at en ganske lav og tettbygget marokkaner, først spurte meg, om: ‘Er du norsk?’.
(Hvis det ikke var kameraten hans, (en mye større pakistaner), som spurte, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
For dette er jo noen år siden, for å si det sånn).
Jeg svarte ikke noe.
For jeg likte ikke å bli forhørt, av folk jeg ikke kjente, på gata.
Og det som skjedde da.
Det var at han lave marokkaneren.
Han tok et såkalt ’round-kick’, (mener jeg at David Hjort kalte det).
Og sparka han meg i trynet, da.
Og jeg har jo ikke drevet med kampsport.
Så jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, før jeg kjente skoa, til han innvandreren, i trynet, da.
(For det var vel ganske mørkt også, i Torggata der.
Noen hadde kanskje slått av noen gatelys.
(I forbindelse med veiarbeidet).
Hva vet jeg).
David Hjort, han begynte så å slåss, mot han store pakistaneren.
(Altså ikke han som ikke sparka meg, i trynet.
Men kameraten hans liksom, da).
Mens jeg ble stående, og se på han minste slåsskjempen, (eller ‘street-fighteren’), et lite sekund, da.
Jeg fikk så med meg David Hjort og Toro, bort fra de her folka, da.
For vi var jo bare ute på noe slags fredagspils, med Rimi Bjørndal, liksom.
Så jeg ville ikke ha noen sykmeldinger, på jobben, etter å ha blitt banka opp, av noen slåsskjemper, (på byen), liksom.
(For på den her tida, så var det jo vanskelig å få tak i nok folk, på Rimi Bjørndal, da.
På grunna av oppgangstidene, osv.
Så jeg hadde vel dette litt bakhodet, når vi var på ‘fredagspils’ og).
Og hverken Toro eller David Hjort, hadde blitt forfremmet, til Rimi-ledere ennå, på den her tida.
(Så dette var nok våren 1998, eller noe sånt).
Så jeg følte meg litt som den eneste voksne, i flokken, (siden jeg var den eneste Rimi-lederen der), da.
(Og det var også med en eller to andre folk, i denne Rimi Bjørndal-gjengen.
Nemlig ei brunette, som David Hjort kjente.
Og muligens Erik Dahl.
Men om Erik Dahl var med, det husker jeg ikke helt sikkert.
Men jeg mener å huske, at det var fire personer, fra Bjørndal, som jeg møtte, på Oslo S. der, da).
Og jeg fikk litt sjokk, av å bli sparka i trynet.
Så etter at situasjonen hadde roet seg ned litt.
(For jeg trodde at de utlendingene fortsatte å gå, den veien som de hadde gått, da vi først så dem, (da vi gikk forbi der Mono seinere dukka opp cirka), da).
Så gikk jeg inn på et utested, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe sånt).
Som lå like ved der jeg ble angrepet, da.
(Og det var vel muligens der, som jeg hadde spilt biljard, en eller to ganger, mens jeg var i Geværkompaniet.
Og jeg hadde helgeperm, og lite å finne på, da.
Siden at den ‘party-dressen’ min, fra 1989, hadde blitt rimelig slitt, i 1992/93, da.
Så da gikk jeg ikke så mye på byen, mens jeg var i Geværkompaniet.
Siden jeg var vant til å gå i dress på byen, da.
For å si det sånn).
På doen, på Den Runde Tønne.
Så så jeg det, at jeg hadde fått et sår, (som blødde), i trynet.
For huden, på et område, på 5-10 kvadratcentimeter kanskje, var sparka bort, da.
Og vedkommende utenlandske slåsskjempe.
Han hadde hatt noen slags pigger, under sålene, til skoa sine, da.
(Virka det som, for meg, ihvertfall).
Så hvis jeg ser meg nøye i speilet, den dag i dag.
Så kan jeg fortsatt se et, (mer eller mindre), hvitt arr, under det venstre øyet mitt.
Og i det arret, så er det også et slags merke, etter noe jeg tror må ha vært en pigg, som satt i skoa, til han marokkaneren, som sparka meg i trynet, da.
For jeg husker at han hadde hatt noen slags joggesko, av noe slag, vel.
Og jeg lurer på om det var pigger, under sålene, til disse treningsskoa, da.
Siden jeg liksom fikk et sånt pigg-aktig merke, i trynet, (etter det her sparket), da.
(I tillegg til at det også ble borte en hud, i trynet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På doen, på det her utestedet, (Den Runde Tønne).
Så spurte en kar meg, om hva som hadde skjedd.
Siden jeg stod og tørka bort blod, fra trynet mitt, da.
Og jeg forklarte det, at jeg hadde blitt sparka i trynet, (av noen utlendinger), da.
Og han karen, han spurte om det hadde skjedd nå nettopp.
Og jeg forklarte at det hadde det, da.
(Noe sånt).
Og etter at jeg hadde tørka bort litt blod, fra trynet mitt.
Og jeg skjønte at jeg ikke kom til å blø ihjel, liksom.
Så gikk jeg ut av Den Runde Tønne igjen, da.
Og da, så så jeg det, at Toro stod og ringte til politiet, da.
Og da politiet dukka opp, så pekte Toro på meg vel, og sa ‘se på han’, (eller noe sånt).
Og jeg forkarte det, at jeg ikke hadde gjort noenting, (og likevel blitt sparka i trynet), da.
Og han marokkaneren, (som hadde sparka meg i trynet), han så jeg at kjørte avgårde, i en taxi, da jeg kom ut, fra Den Runde Tønne.
En taxi som rygga ut, (var det vel), av den gata, som utestedet Mono nå ligger i, (hvis jeg ikke tar helt feil).
(Like ved der Toro stod, og ringte til politiet, da).
Men David Hjort, han så jeg ikke noe til.
Politiet, de ba oss vel om å gå bortover et stykke, i retning av Legevakta.
(Noe sånt).
Så vi Bjørndal-folka, vi stod plutselig i Storgata, da.
Og jeg sa til Politiet det, at jeg ikke behøvde å dra til Legevakta, på grunn av det såret, i trynet mitt, da.
Og Toro, han sa det, til Politiet, at han liksom måtte stå med trynet sitt vendt vekk fra der han store pakistaneren stod, da.
For Toro sa, (til politiet), at han var så mye på byen, så han ville ikke at han slåsskjempen skulle kjenne han igjen, da.
(Noe sånt).
David Hjort, han hadde gjemt seg, inne i et mobilt gatekjøkken, (eller noe sånt).
Og han kom ikke fram, selv om politiet var der, da.
For politiet arresterte ikke han store pakistaneren, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg var jo sjefen liksom, til både Toro og David Hjort.
Så jeg tenkte at jeg måtte jo prøve å få med disse folka, bort fra det her bråket, da.
For jeg ville ikke ha noe manko på folk, på jobben, på Rimi Bjørndal, på mandagen, liksom.
Og hvem vet om disse slåsskjempene hadde fler kamerater som kom til å dukke opp der, liksom.
Og jeg ville som sagt ikke risikere det, at noen av Rimi Bjørndal-folka, havna på sykehus, (eller noe sånt).
Etter å ha blitt banka opp, (av de her slåsskjempene), da.
Siden jeg da nok blant annet ville ha fått kjeft, av butikksjef Kristian Kvehaugen.
(For å prøve å forklare det, på den måten).
Hvis jeg hadde latt noen av medarbeiderne, (på Rimi Bjørndal), for eksempel blitt banka opp, (eller drept), på byen, da.
Så jeg skjønte at jeg måtte prøve å rydde opp, i det her, selv.
Og jeg måtte da rope på David Hjort.
Så jeg ropte ‘David’ høyt, flere ganger, da.
For å få David Hjort, til å gå ut fra det gatekjøkkenet, og bort til der vi andre Rimi Bjørndal-folka var, da.
Og til slutt, så gikk David Hjort bort, til der Toro, hu brunetta, (og muligens Erik Dahl), og jeg stod, da.
For han store pakistanske slåsskjempen.
Han hadde da stått imellom der politiet hadde plassert Toro og meg, da.
Og det gatekjøkkenet, (ovenfor Gunerius cirka vel), hvor David Hjort var, da.
Så jeg måtte liksom rope på David Hjort, da.
For å få han til å komme fram, fra det gjemmestedet sitt, da.
Og så, så tenkte jeg det, at jeg fikk ta med meg denne gjengen, hjem til Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), da.
For uansett hvor vi hadde gått, så hadde vi kanskje kommet til å dulte bort i disse slåsskjempene igjen, (i mørket), da.
Så jeg fikk med alle Bjørndal-folka, inn i en taxi, da.
Og så dro vi innom Shell på St. Hanshaugen der.
(Der hvor Gezim, fra Rimi Bjørndal, seinere begynte å jobbe).
Og så kjøpte jeg en pose Cheeze Doodles og pose Sprø Mix, med paprika vel, (eller noe lignende).
Og så dro vi i drosjen, hjem til meg, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, som også lå på St. Hanshaugen, (ikke så langt unna den Shell-stasjonen), da.
Og det var fordi at vi liksom skulle prøve å komme oss bort, fra de her slåsskjempene, da.
(Tenkte jeg).
Siden at politiet ikke arresterte de.
Etterhvert, så ble Toro sur.
(Var det vel).
Han skjønte vel kanskje ikke grunnen til, at jeg dro med alle folka, hjem til meg.
Så han dro etterhvert ut på byen igjen, da.
(Og ikke lenge etter han, så dro de andre folka og, da).
Men da hadde det vel gått et par timer, vel.
Så da var situasjonen roa ned en del ihvertfall, (mente vel jeg).
Og etter det her, så gikk jeg med et svært sår eller blåmerke, i trynet, på jobben, på Rimi Bjørndal, i et par uker, vel.
Og Hava Özgyr, som også jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
Hu mobba meg, for det her såret, da.
Men noen dager seinere, så fikk hu også et blåmerke, i trynet da, (husker jeg).
Uten at jeg vet hvordan hu fikk det.
For da hadde jeg jo nettopp hatt et sånt sår i trynet sjæl.
Så da kunne jeg ikke prate så høyt om det, (syntes jeg).
(Men hu Hava, hu hadde tidligere fortalt meg det, at hu hadde en kriminell eller voldelig kjæreste, da.
Så dette var vel antagelig noe med han, regna jeg vel med).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 169: Enda mer fra Oslo’s partymiljø
David Hjort, han hadde også en partykamerat, som het Jens, (husker jeg).
Jens, han hadde brukt for mye heroin.
(Eller om det kan ha vært extasy).
Ihvertfall så bodde ikke Jens i Oslo lenger.
Han bodde istedet i Florø, (på Vestlandet), i forbindelse med at han var på noe slags narkotika-avvennings-program, (eller noe sånt), sånn som jeg skjønte det.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes kanskje at det ble litt vel mye ‘fredagspils’, med David Hjort, etterhvert.
Så jeg pleide noen ganger å dra med for eksempel fetteren min Ove, eller broren min Axel, når jeg ble dratt med, på ‘lørdagspils’, med David Hjort, (og Toro), da.
Og en gang, når David Hjort dro meg med ut, på ‘fredagspils’, og han Jens, (som hadde permisjon, eller noe sånt, fra rusavenningsklinikken sin, i Florø), også skulle være med.
Så ringte jeg søstera mi Pia, da.
Og spurte om hu også skulle være med ut.
Så Pia har faktisk truffet både David Hjort og han ‘narko-Jens’, da.
Og den gangen, så var vel også Roger fra Sagene, med ut på byen, (mener jeg å huske).
(Så Pia har også truffet han, da).
Vi dro da først på utestedet Paleet, (var det vel), ikke så langt unna Østbanehallen der.
Og så dro Roger fra Sagene oss med, til et utested, som het Skansen, (mener jeg å huske).
Skansen var et nyåpnet techno-utested, som holdt til i et nedlagt pissoar(!), (ikke så langt unna Rådhusplassen), mener jeg å huske.
(Noe jeg vel antagelig hadde lest om i Natt & Dag).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Skansen.
(Et utested som jeg bare var på en gang, vel).
Så skjedde det et par episoder, som jeg fortsatt husker, da.
Og det var at Pia sa til meg det, at den og den dama der, så så kåt ut, (eller noe sånt), da.
Men jeg syntes vel kanskje at hu dama, (som Pia prata om), virka litt fjern, (eller hva man skal kalle det).
(Det er vel også mulig, at jeg syntes det, at Pia gikk litt for nærme, når hu ga meg råd, om hvilke damer, som jeg liksom burde prøve å sjekke opp, da.
Dette ble vel kanskje litt svett, liksom).
Ihvertfall så endte det med at jeg ikke prøve å sjekke opp hu dama, som Pia sa, at så så ‘gutte-gæren’ ut, da.
(Hvordan nå Pia klarte å se det, at hu dama på Skansen, liksom var så ‘klar for kuk’, da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting, som jeg husker, fra utestedet Skansen.
Det var at David Hjort, plutselig begynte å dra meg med ut på dansegulvet, på dette techno-utestedet.
(Omtrent som da Magne Winnem og jeg, hadde rocka, ute på dansegulvet, på diverse diskoteker, i russetida).
Og jeg var jo ganske musikk-interessert.
(Jeg lasta jo ned mye grunge-musikk, (og annen musikk), fra nettet, som mp3-er, på den her tida).
Så jeg var litt nysgjerrig, på denne nye techno-musikken, (som hadde dukket opp, på 90-tallet), og prøvde vel kanskje å forstå den litt, da.
Så dette var vel kanskje en av grunnene, til at jeg ble med David Hjort og dem, ut på byen, ganske ofte, da.
Og ute på dansegulvet, på Skansen det.
Så sa David Hjort plutselig det til meg.
At damer ble kåte, av å se på to gutter, som dansa sammen.
Omtrent som at menn ble det, av å se på to damer, som dansa sammen, da.
(Var det vel, at David Hjort prøvde å forklare.
Noe sånt).
Men hvordan David Hjort visste det her.
(At damer ble kåte, av å se to gutter, (eller menn), som dansa sammen).
Det veit jeg ikke.
Men det er det vel kanskje noen andre som veit.
(Det er mulig).
Så David Hjort, han kunne kanskje noen ganger virke litt homsete da, (må man vel si).
For det er vel en ting, å rocke, ute på dansegulvet, på et diskotek, i russetida, sammen med noen medruss.
Men det er vel en del mer homsete, at to menn i 20-åra, danser sammen, (eller ved siden av hverandre), på et techno-utested?
Men jeg stod jo ved siden av søstera mi, det meste av tida, som vi var på Skansen der, da.
Så jeg måtte jo nesten prøve å være litt kameratslig og, når David Hjort plutselig ville, at jeg skulle bli med, på noe ‘skøy’ liksom, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På grunn av all denne ‘lørdagspilsinga’, med David Hjort og Toro og dem.
Så ble det sånn, at hvis jeg begynte å treffe en dame.
(Som med ‘Bærumsdama’, og ei fra #sol.20ognoe, (på undernet), på irc, som kalte seg for Cathiz).
Så ble det sånn, at det passa best, at jeg møtte disse damene, på søndager, da.
(Også siden jeg seinere begynte å jobbe seks dager i uka, på Rimi Nylænde.
Etter at det hadde vært mye ran der).
Også litt for at hu Bærumsdama så ganske ung ut, vel.
Så det ville kanskje vært litt flaut, å presentere henne, for andre, liksom.
Og hu Cathiz, hu ‘klikka’ jo, (må man vel si).
Hu ble sur på meg, (på irc), siden jeg bare ba henne med ut, på søndager.
Enda vi bare hadde vært på en date, da.
Og den kan jeg jo prøve å forklare mer om.
Cathiz, hu het egentlig Cathrine, vel.
Og hu var ei studinne, fra Fredrikstad, (eller ihvertfall Østfold vel), som bodde i Oslo, da.
(I et bofelleskap, på Torshov, (eller noe), sammen med en homo blant annet, vel.
Mener jeg ganske vagt å huske, fra irc).
Jeg hadde chatta litt på irc, med hu Cathiz.
Og fått mobilnummeret hennes, da.
Og det hendte jeg pleide å be med ‘irc-damer’, på kino, da.
Hvis det var noen filmer som jeg hadde lyst til å se.
Jeg skal se om jeg husker hvem dette kan ha vært, igjen.
Det var ei litt tjukk dame, som jeg så Fight Club sammen med, (på Colosseum), husker jeg.
Det var hu finske, (hu som ville ha meg med til Holmenkollen, for å heie på finske skihoppere, sammen med venninna si), som jeg så på Sjakalen sammen med, (også på Colosseum kino vel).
Det var hu litteratur-studinna, (også fra Fredrikstad vel), som jeg så ‘Villmark’ sammen med, (på Saga kino), før vi dro på Blue Monk.
(Ei som jeg hadde chatta med på Blink, og ikke på irc, riktignok).
Og det var også til, som jeg husker veldig vagt, (som ikke var så veldig fin), som jeg muligens bare gikk for å ta en øl sammen med.
(På et jazz-utested, som lå mellom Karl Johan og St. Olavs plass cirka, vel).
Ei fra Kolbotn, (eller noe sånt), vel.
Også var det hu Cathiz da, som jeg så ‘Detektor’ sammen med.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde avtalt å møte hu Cathiz, på benkene utafor Narvesen-kiosken, ved Nasjonalteateret.
Vanligvis, så møtte jeg sånne ‘kino-damer’, utafor Saga kino.
Så det var vel antagelig hu Cathiz, som ville møtes, borte ved Narvesen-kiosken.
(Det er mulig).
Jeg gikk bort til hu Cathiz, og sa hei.
Etter å ha sendt henne en tekstmelding, hvor jeg hadde spurt henne, om hvordan klær hu hadde på seg, vel.
Og hu Cathiz, hu viste seg å være, en slank, lyshåret jente, i begynnelsen av 20-årene, med en rød Adidas treningsjakke, og musefletter, vel.
(Noe sånt).
Og hu Cathiz, hu sa til meg det, at hu trodde det var en annen kar, som hu kjente, som også het Erik, som hu skulle møte.
(Så hu måtte ha glemt, at hu hadde gitt meg mobilnummeret sitt, da).
Så jeg bråsnudde jo, med en gang, og begynte å gå derfra, da.
Siden jeg ble flau.
For da trodde jeg jo det, at hu Cathiz, ikke egentlig hadde lyst til å møte meg.
Men hu Cathiz, hu var raskt ute, og stoppa meg, da.
Og så dro hu meg med, på en kaffebar, som lå ved siden av Saga kino der, da.
Og jeg hadde aldri vært på kaffebar før, så jeg kjøpte meg bare en halvlitersflaske, med Sprite der, (husker jeg).
For for meg, så er kaffe noe som farmora mi Ågot drakk, liksom.
Så kaffe er liksom besteforeldre-generasjonen sin drikk, for meg, da.
(Brus er liksom min generasjon sin drikk da, synes jeg, forresten.
Noe sånt).
Men hu Cathiz, hu kjøpte seg en kaffe latte, (eller noe sånt), da.
Og så satt vi i den kaffebaren litt, da.
Mens noen andre damer der så på meg, siden jeg drakk Sprite, (og ikke kaffe), vel.
(Eller hva nå grunnen kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter kinoen, (som jeg betalte vel).
Så begynte hu Cathiz å bable om at hu ville se ‘Chicken Run’, (eller noe sånt), vel.
Og så gikk vi, bortover mot Karl Johans gate, da.
Og jeg sa ‘hadet’ til henne, i Karl Johans gate der, da.
(Istedet for å be henne med ut, på Blue Monk, for eksempel.
Hvor jeg jo hadde tatt med Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne).
Og hvor jeg også tok med hu ‘Blink-dama’, seinere.
Og hvor jeg også dro med Siri Rognli Olsen, i 2001, var det vel).
Men siden at hu Cathiz trodde at det var en annen, (som også het Erik), som hu egentlig skulle møte, for å gå på kino med).
Så markerte jeg det, da.
Ved å ikke be henne med ut, på for eksempel Blue Monk, for å drikke øl, eller kinoen, da.
For da hadde vel det blitt litt rart, (må man vel si).
Og rød Adidas-treningsjakke.
Det så jo ut som at hu hoppa lengdehopp, (eller noe), i sommer-OL, for Sovjet, (på 70- eller 80-tallet), omtrent.
(Selv om hu var veldig slank og og også ganske pen, hu her Cathiz da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så chatta jeg jo, med hu Cathiz, på irc, en par-tre ganger, (eller noe sånt).
Det står på Wikipedia, at filmen Detektor, hadde premiere, på kino, i år 2000.
Så denne date-en, den må vel ha vært sommeren år 2000, (eller noe sånt).
Eller kanskje høsten år 2000, siden vel både hu Cathiz og jeg, hadde hatt jakker på oss.
(Hu Cathiz, hu hadde jo på seg den røde Adidas treningsjakka si.
Og jeg selv, jeg hadde vel på meg den dyre, syrevaska, svarte Marlboro-jakka mi, som jeg hadde kjøpt meg, (for å ha en kul, kort jakke liksom, når jeg skulle på byen, osv.), etter at mora mi døde, og jeg fikk en del penger, siden hu visstnok hadde hatt en livsforsikring, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og først, så klikka jo hu Cathiz da, siden jeg bare ba henne med ut, på søndager.
Men det var fordi, at jeg jobba seks dager i uka, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.
For jeg jobba der også på lørdager, siden det hadde vært så mye ran, på Rimi Nylænde, i år 1999 og år 2000, da.
(Og jeg prøvde å roe ned medarbeiderne, på Rimi Nylænde, litt.
Ved å selv sitte i kasse, på Rimi Nylænde, de siste fem-seks timene, på lørdagene, da.
Siden det var iløpet av disse timene, at det oftest var ran, da).
Og derfor, så var det egentlig bare på søndager, at jeg liksom hadde ork, til å gå ut, på date, da.
Hvis ikke, så hadde det blitt veldig stressende, for meg.
Det var en ting, å møte folk jeg kjente fra før, etter jobben, en lørdagskveld.
Men når jeg skulle møte damer, (som jeg nesten ikke kjente fra før).
Så ville jeg vel gjerne gå ut på en fridag, da.
Kanskje fordi at det hadde gått så dårlig, da jeg møtte hu Inga Marte Torkildsen, (hvis det var henne), på Blue Monk, en dag som jeg var rimelig sliten, og ble fort full, og liksom nesten salig, av den fine musikken, (nemlig Red Hot Chilli Peppers, med albumet ‘Californication’), da.
Men hu Cathiz, hu klikka da, (av en eller annen grunn).
Siden jeg bare ba henne med ut, på søndager da, (som hu sa, på irc).
(Uten at jeg skjønte, hvorfor det skulle være så ille.
Søndager var en rolig dag, som man godt kunne gå ut på, (mente vel jeg).
Siden det ikke skjedde så mye annet, den dagen, liksom.
Men hu Cathiz, hu var kanskje kristen, (eller noe), da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den samme høsten, som jeg var på date, med hu Cathiz.
Så ble jeg jo forfremmet liksom, til butikksjef, på den mye større butikken, Rimi Kalbakken.
Og der, så fikk jeg jo problemer, med assistent Kjetil Prestegarden, fra dag 1.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg skjønte ganske tidlig det, at jeg ikke kom til å få suksess, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Jeg skjønte at jeg var heldig, hvis jeg klarte å unngå å få sparken.
(Siden jeg skjønte det, at jeg liksom hadde blitt lokket i en felle der, da.
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og det virka som noe veldig flaut for meg, å få sparken, i Rimi liksom, da.
Så derfor, så ble jeg litt deprimert, denne høsten.
Og i månedene fremover.
Så da hu Cathiz kontakta meg, på irc, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Kalbakken, i en del måneder.
Så var jeg veldig langt nede, da.
Og orka ikke tanken, på å dra ut på byen, da.
Og hu Cathiz, hu prata om en annen kar, som hu kjente, da.
Som hu kanskje skulle gå ut med.
Så hu hadde noe annet på gang, skjønte jeg.
Men like etter det her igjen, (må det vel ha vært).
Så dro jeg ut, på date, med hu Blink-dama, da.
Men mellom disse to date-ene, så var jeg gjennom en veldig tøff tid, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Hvor jeg måtte jobbe veldig hardt, og det virka som at alle var mot meg, liksom.
Så det var jo som å være i helvete omtrent, å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, (må jeg vel si).
Og ‘Villmark’, den filmen hadde premiere, i 2003, (så jeg på Wikipedia nå).
Så hu Blink-dama, hu var jeg altså på date med, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen, da.
Så det gikk et par år, mellom disse date-ene.
Og disse to årene, så var jeg langt nede, da.
Siden jeg hadde fått så store problemer, på jobben min, i Rimi.
(Først og fremst som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og år 2001).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde jobba, på Rimi Kalbakken, en stund.
Og liksom gått inn i en krise, siden det gikk så dårlig, i den jobben, da.
Så dukka David Hjort og Erik Dahl opp, i Rimi-leiligheten min.
Og de lurte på om jeg hadde noen damer, som jeg date-et med, for øyeblikket.
(Eller noe sånt).
Og jeg forklarte det da, at jeg hadde ikke bedt hu dama jeg date-et med, ut noe mer, på en del måneder, da.
(Men jeg forklarte ikke det, at jeg var midt i en krise liksom, da.
Siden det gikk så dårlig, på jobben, osv).
Så David Hjort og Erik Dahl.
De begynte å vitse om det.
At: ‘Dama blir bestemor’, osv.
Før jeg fikk bedt henne med ut igjen, liksom.
(Noe sånt).
Så det var nesten som at David Hjort og Erik Dahl visste at jeg hadde vært på date, med hu Cathiz da, (syntes jeg).
(Noe sånt).
Men hvordan de kunne vite det, det veit jeg ikke.
For jeg hadde vel ikke fortalt om denne date-en, til noen, (tror jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg chattet aldri noe mer, med hu Cathiz, etter at jeg hadde vært igjennom, denne jobb-relaterte krisen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og David Hjort, han fortalte meg også en slags historie, om narko-Jens, en stund etter, (må det vel ha vært), at vi hadde vært ute på byen, med narko-Jens, (og Pia), husker jeg.
Og det David Hjort sa.
Det var at narko-Jens bare ville være sammen med damer, som hadde smale rumper, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Det her er et Everton-nettsted, som jeg lagde, da jeg bodde i Oslo, i 2004. Jeg klarte å ta opp scoringer, fra TV-en, (siden jeg hadde TV-kort, på PC-en), og å så poste disse videoene, på dette Angelfire-nettstedet. Men jeg var ikke så god på HTML, (på den her tiden), for jeg brukte mest tid på å lære meg Java og Linux osv., på HiO IU. (Men jeg klarte å gjøre noen enkle ting, på web også, da. Men jeg hadde ikke så mye, å publisere om, på den her tiden, syntes jeg. (Og jeg var også ganske privat, som person, på den her tiden). Så derfor ble det fotball, som jeg begynte å publisere om, da)
http://www.angelfire.com/al4/evertonfc/index.html
PS.
En av videoene fra nettstedet ovenfor virker enda, ihvertfall:
PS 2.
Scoringene til Leon Osman, mot WBA, de var visst fra slutten av august, i 2004.
Dette var på den tiden, som jeg var ferdig, med å jobbe som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus.
Og jeg hadde så et par uker fri, før jeg flyttet til Sunderland, for å studere ved universitetet der, i midten av september, i 2004.
På disse to ukene, så gjorde jeg ting som å planlegge reisen til Sunderland.
Jeg leide en varebil, fra Bislett Bilutleie, og kjørte tingene mine, til City Self Storage, avdeling Colosseum, hvor jeg leide en lagerbod.
Og jeg tok med to kofferter, med klær og PC-deler, osv., til England.
Og jeg vasket hele leiligheten, den siste natten, som jeg bodde, i Oslo.
Og så tok jeg taxi, til Gardermoen, for å ta et fly til London Heatrow, og derfra, så tok jeg et nytt fly, til Newcastle.
Og derfra, så tok jeg taxi, til Sunderland.
Da jeg skulle ta drosje, til Gardermoen, så måtte jeg be drosjesjåføren om å kjøre innom City Self-Storage, på Majorstua.
For jeg var litt trøtt, da jeg holdt på med den her flyttinga.
Så jeg hadde glemt å legge de 200 AG-skuddene mine, fra Heimevernet, i lagerboden, hos City Self-Storage.
Så jeg måtte innom der, med AG-skuddene mine, på vei til Gardermoen, da.
For de kunne jeg nesten ikke kaste, (som jeg gjorde med en del av de andre tingene mine, sånn som gamle klær, osv.), eller ta med til Sunderland, da.
Og jeg solgte ting som TV, DVD, stereoanlegg, oppvaskmaskin og kjøleskap, til en brukthandel, (på Bislett).
For jeg tenkte at jeg kunne jo bare kjøpe sånne ting på nytt, seinere.
Jeg hadde nemlig overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember, i 2003.
Så derfor, så ville jeg bort, fra Oslo, da.
Og dro derfor til Sunderland, (som student), i september, i 2004.
For det var det beste jeg klarte å få til, når det gjaldt å komme meg bort, fra Norge, da.
Siden jeg var student, på den her tiden, og ikke hadde noe særlig formue, da.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Her er mer om dette:
http://news.bbc.co.uk/sport1/hi/football/eng_prem/3586100.stm
PS 4.
Her kan man se det, at jeg linker til det her Everton-nettstedet mitt, på VGD, i 2004:
PS 5.
Her er mer om dette første nettstedet mitt:
PS 6.
Enda mer om det første nettstedet mitt:
(Samme link som ovenfor).
-
Min Bok 5 – Kapittel 159: Mer fra Ammerud
Jeg selv arrangerte vel bare fire hjemme-fester, på de femten årene jeg bodde i Oslo, (fra 1989 til 2004).
Det var søskenbarnfesten, (som vel søstera mi Pia også var med på å arrangere, og som det vel egentlig var fetteren vår Ove, som foreslo at vi skulle ha, hvis jeg husker det riktig), på Ungbo, i 1994.
Det var innflyttingsfesten, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.
(En fest som det vel var Magne Winnem som egentlig ville ha.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og det var personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, i 1997.
(En fest som det vel var butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, som egentlig ville ha.
Men jeg meldte meg frivillig, til å arrangere den festen.
Siden dette ble tatt opp på en lederfest, som Kristian Kvehaugen arrangerte, hjemme hos seg selv, på Munkelia, ved Lambertseter, noen måneder tidligere).
Og det var personalfesten, for Rimi Nylænde, i Rimi-leiligheten min, i år 2000.
(Selv om det ikke ble drukket så mye, i leiligheten min, på den siste festen, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Men jeg kalte det vel for fest ihvertfall, mener jeg å huske.
Og grunnen til at jeg hadde den festen, det var fordi at Rimi ga butikkene ekstra mye penger, på sosialbudsjettet, det året, for at vi skulle finne på noe sosialt å gjøre, for å hindre mye gjennomtrekk, av ansatte, i firmaet).
Og David Hjort var ikke på noen av disse festene.
Og det var fordi at jeg ikke ble kjent med David Hjort, før i 1997, da han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.
Men David Hjort var liksom ikke i den ‘harde kjernen’, av Rimi Bjørndal-folk.
(Som jeg jobba sammen med, på den tida).
For han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, en del måneder etter, at jeg hadde hatt den personalfesten, i Rimi-leiligheten min, i 1997.
Så jeg kjente egentlig ikke David Hjort så bra, da.
Men David Hjort ba meg alltid med på fester.
(Av en eller annen grunn).
David Hjort hadde det nesten som en hobby, å arrangere fester, (kunne det omtrent virke som).
Og etter at Magne Winnem ble ‘tøffel’, (altså han gifta seg jo med Elin fra Skarnes, og slutta å drikke, osv).
Så syntes jeg at det passa bra, at David Hjort plede å invitere meg med på fester, ‘hele tida’.
For annet enn Magne Winnem, så hadde jeg bare halvbroren min Axel, å gå ut på byen sammen med.
Og han var jo åtte år yngre, enn meg.
(Mens David Hjort var to-tre år eldre enn Axel ihvertfall, da).
Og det var jo flaut, (syntes jeg), å sitte aleine hjemme, på nyttårsaften og 17. mai., osv.
Så når David Hjort ringte, og spurte om jeg skulle være med på fester, her og der.
Så slo jeg ofte til på det, da.
Bare for å slippe å sitte aleine, på for eksempel nyttårsaften, liksom.
Selv om jeg ikke kjente David Hjort og kameratene hans, så utrolig bra, liksom.
Men jeg syntes at det var artigere å bli med på fest, med de folka.
Enn å sitte aleine hjemme, (for eksempel), da.
For folk spurte en jo noen ganger, på jobben og andre steder, om hva en hadde gjort, på nyttårsaften, for eksempel.
Og da ble det flaut å si at man bare hadde sitti aleine hjemme, syntes jeg.
Så jeg ble ofte med, når David Hjort lokket med fest, da.
For David Hjort er også flink til å overtale.
Men det var også sånn, at noen ganger, så sa jeg stopp, da.
Like etter at jeg ble butikksjef, i 1998, så ville David Hjort ha meg med på Danmarkstur, (husker jeg).
Men da sa jeg nei takk.
For jeg var så ivrig etter å få begynt, på å rydde lageret osv., på Rimi Nylænde, og få den butikken bra, da.
(Som ny butikksjef).
Så jeg var ikke så ivrig, etter å feste, de første årene, som jeg jobba, som butikksjef.
For jeg syntes at det å jobbe som butikksjef, var en ganske viktig jobb, da.
Og jeg ville gjerne få butikken jeg jobbet i, (Rimi Nylænde), til å bli best mulig, da.
Men etterhvert, så fikk jeg beskjed, av assistent Wenche Berntsen, på Rimi Nylænde.
At hu ikke likte det, at jeg var på jobben, når hu hadde ledervakt.
For hu trodde at jeg bare var der for å spionere på hvordan dem jobba, eller noe sånt.
Så etter den episoden, så var jeg kanskje ikke så ivrig lenger, som butikksjef.
Men jeg prøvde å få butikken bra, iløpet av de timene, som ledervaktene mine var på, da.
Så da begynte jeg vel å feste litt mer også.
Siden jeg jo da hadde en del fritid, selv om jeg jobbet som butikksjef.
Siden jeg ikke hang på jobben så mye, på fritiden, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at den blokka, som David Hjort og Melina bodde i, på Ammerud, var den samme blokka, som Knut Hauge og Lene fra Rælingen, (fra Min Bok 2), bodde i, på den tida jeg jobba sammen med dem, på OBS Triaden, (i 1990 og 1991, var det vel).
Men det husker jeg ikke helt sikkert.
Men begge disse to samboerparene, bodde ihvertfall i en stor blokk, på Ammerud, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Jeg lurer forresten på om den blokka, kalles for ‘Bananblokka’.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For jeg har aldri bodd på den sida, av Groruddalen, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på fest, hos David Hjort og Melina, på Ammerud.
Så ville de at jeg skulle bli med bort, til et utested, på Kalbakken-senteret, (eller hva det senteret egentlig heter igjen).
(Det senteret hvor Rimi Kalbakken, (tidligere Edda kino), lå.
Hvor jeg jo hadde jobba som butikksjef, et par år tidligere).
Så det ble til at Melina, David Hjort og meg, vi gikk en gåtur, på cirka en halvtime, vel.
Fra blokka deres, på Ammerud, og bort til ved Rimi Kalbakken der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt full, på denne gåturen.
(Det var muligen denne gangen, som David Hjort hadde spandert så mye alkohol på meg, som han hadde kjøpt med, fra Tyskland.
Hvem vet).
Men jeg mener å huske det, at ei ganske pen dame, i begynnelsen av 20-åra, gikk sammen med Melina, David Hjort og meg, bort til Kalbakken der.
Og hu dama, hu husker jeg at plutselig fortalte meg, om et triks, da.
Hu sa det, at når hu gikk aleine hjem, til der hu bodde, i Oslo sentrum, etter en tur på byen.
Så pleide hu å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda.
Sånn at husnøkkelen hennes, stakk ut, mellom to av fingrene, i knytteneven hennes.
Dette trikset hadde hu brukt en gang, (fortalte hu), som hu hadde blitt overfalt, på vei hjem, fra byen.
Og da hadde han overfallsmannen fått så vondt, (av å ha bli truffet, av nøkkelen hennes), at han ikke klarte å holde henne fast, da.
(Så hu kom seg i sikkerhet, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe annet som skjedde, under denne gåturen.
David Hjort skulle skravle med meg, (må det vel ha vært).
Og de to kvinnfolka, ble gående, litt i forveien, da.
Og plutselig, så kom to fargede utlendinger, gående ut, fra et kultursenter for innvandrere, (eller hva det kan ha vært).
(Ikke så lenge etter at vi hadde begynt å gå, på denne gåturen, da).
Og da.
(Mens disse to utlendingene, (som var to karer i 20-åra vel), gikk mellom Melina og venninna hennes, og David Hjort og meg.
På veien, mellom Ammerud og Kalbakken, da).
Så ropte plutselig David Hjort ‘putas’, (som vel er spansk for horer), eller noe sånt, ut i lufta liksom, foran seg.
Men disse to utlendingene, de begynte ikke å bråke, da.
Som jeg fryktet litt, at de skulle gjøre.
Men de skjønte vel kanskje det, at det var Melina og venninna, som David Hjort vel kalte for horer.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi måtte gå rundt det senteret, (som Rimi Kalbakken lå i), for å komme fram, til det utestedet, som vi skulle på, (mener jeg å huske).
Jeg hadde jo jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i drøyt halvår, et par år, før det her.
Men jeg var ikke klar over det, at det fantes et utested, i det samme bygget, som Rimi Kalbakken, lå i.
Og det utestedet var også ganske stort, (sånn som jeg husker det).
Og det var ganske mange folk der, (mener jeg å huske).
Men jeg var fortsatt litt flau, over at jeg nesten hadde blitt tvunget til å slutte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så jeg stod mest for meg selv, borte ved en vegg, (eller noe lignende), og drakk en eller flere halvlitere, mens jeg var inne, på det her utestedet, da.
(Som var et slags bydels-utested, (må man vel si).
Og dette var muligens et ganske tradisjonelt utested, hvis jeg skulle gjette.
Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert.
For jeg har ikke vært på det her utestedet, hverken før eller siden, liksom).
Hu unge venninna, til Melina, (nemlig hu som pleide å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda).
Hu forsvant vel, fra det her utestedet, ganske kjapt, (mener jeg litt vagt å huske).
Men ei annen venninne av Melina, (nemlig hu litt eldre, lyshåra venninna, som hadde vært med, på den ‘harryturen’, til Sverige, noen uker eller måneder før det her vel).
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Hu dukka opp der vel.
Og både hu og jeg.
Vi skulle ned til Oslo sentrum igjen, etter å ha vært på det her utestedet.
Så det endte med at vi tok samme drosje, ned til sentrum, da.
Og hu venninna til Melina, hu spurte meg, om Sierra-en min, var ‘coupe’, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn.
Dette må vel ha vært før jeg avskiltet Sierra-en, tror jeg.
Regner jeg med, ihvertfall.
Siden jeg vel må ha nevnt den bilen, liksom).
Og da ble jeg litt flau, husker jeg.
For hva som er coupe og hva som er sedan, osv.
Det er jeg ikke helt sikker på, (hvis jeg skal jeg være ærlig).
Men Sierra, det er liksom en sånn A4 personbil, (tenker jeg), da.
Det er en slags standard personbil, liksom.
Nesten som en Mercedes E190 eller E230, kanskje.
Altså, det er ikke en stasjonsvogn og det er ikke en varebil.
Og det er ikke en todørs ‘bybil’, (ala den første bilen til Magne Winnem), for eksempel.
Men hva den typen personbil, som Ford Sierra er, egentlig kalles.
Det er jeg ikke helt sikkert på, hvis jeg skal være ærlig.
Så da ble jeg litt flau, (må jeg innrømme), siden jeg ikke kunne svare på dette, da.
(Så hu venninna til Melina, (fra den Sverige-turen).
Hu var tydeligvis ganske interessert i biler, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
