 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Problemer med Axel Thomassen |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Sep 16, 2012 at 6:56 PM | |
|
To:
majorstuen@ude.oslo.kommune.no | ||
| ||
Stikkord: Oslo
-
Jeg sendte en e-post til Majorstua Spesialskole
Gmail – Problemer med Axel Thomassen
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Problemer med Axel Thomassen
-
Min Bok 5 – Kapittel 47: Titanic
Grunnen til at jeg kaller det her kapittelet for Titanic, det er fordi at jeg husker at jeg var og så den filmen, på Klingenberg, (like etter at den hadde hatt premiere vel), med ei dame, som jeg hadde møtt, på Valentinos.
En gang som jeg hadde vært der, sammen med Pia og Axel.
Og for å finne ut når dette var, så må jeg søke litt på nettet.
Det var ihvertfall mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg så på Wikipedia nå, at Titanic, den ble utgitt i 1997.
Og jeg tror at da jeg var og så den filmen, på kino, med hu ‘bygde-dama’, fra Titanic, det må vel ha vært ganske tidlig i 1997.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Axel og jeg, vi hadde vel vært hjemme hos Pia, i Tromsøgata.
Kanskje i nyttårshelgen 1997, eller noe sånt?
Like etter det slektstreffet, hos onkel Runar, i Son?
Noe sånt.
På Valentinos, så traff vi Marianne Hansen, fra Rimi Nylænde.
(Jeg jobba jo på den her tida på Rimi Bjørndal.
Så jeg så jo ikke hu så ofte, på den her tida).
Men hu begynte nesten å sikle, da jeg introduserte henne for Axel da, (husker jeg).
(For vi måtte dra på Valentinos, siden Axel var en attpåklatt, da.
Så han kom nok ikke inn på steder med 20-års grense).
Og Pia likte vel ikke det, da.
At hu Marianne Hansen liksom sikla på Axel, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg møtte ei ganske høy dame der.
Som pleide å gå med trange, hvite klær, vel.
Og som var fra Trøgstad eller et annet sted i bygdene utafor Oslo, husker jeg.
Og Pia sa ting til meg, som at, ‘jeg tror hun vil at du skal prate til henne’, osv.
Så det ble litt rart, husker jeg.
At Pia gikk så nærme.
For jeg hadde jo pult hu So What-dama en hel natt, ikke så utrolig lenge før det her, liksom.
Så jeg var jo ikke så desperat, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Axel, Pia og meg, gikk fra Valentinos der.
Hvis ikke det her var en tidligere gang, som vi var på Valentinos.
For vi var en gang på Valentinos, mens jeg fremdeles bodde på Ungbo vel.
Men Pia bodde i Tromsøgata, vel.
Noe sånt.
Og da, så satt Axel og jeg, ikke så langt unna dansegulvet, på Valentinos der.
Og da, så skulle jeg bare snakke til ei ung dame, som satt der.
Og da begynte Axel å bli aggressiv, husker jeg.
Og sa til meg det, at ‘det her er mitt territorium, Erik’.
(Noe sånt).
Og hu unge dama, hu begynte jo å skræve skikkelig, under bordet der.
For å liksom roe ned både Axel og meg samtidig, da.
(Noe sånt).
For hu liksom gnidde et bein mot Axel og et bein mot meg, da.
Men hva Axel mente med at ‘det her er mitt territorium’, det veit jeg ikke.
Mente Axel at Valentinos var hans territorium?
Mente Axel at Oslo var hans territorium?
Mente Axel at hu dama var hans territorium?
Mente Axel at jeg var der, bare for hans skyld?
Mente Axel at jeg liksom bare skulle bli dratt med av han og Pia, på Valentinos, for at Axel skulle komme inn, (eller noe), og så bare sitte der og se dum ut?
Nei, det her ble rimelig rart, husker jeg.
Så hva Axel mente, det veit jeg ikke.
Men han gikk jo på spesialskole, i mange år, så jeg syntes nok at det var vanskelig å vite, hvordan jeg skulle ta det her, da.
Så jeg har ikke tatt det opp det her med Axel seinere, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ihvertfall sånn, at en av de første gangene, som Axel, Pia og jeg, gikk fra Valentinos, (husker jeg).
(Som muligens kan ha vært en gang, som jeg lurer på om jeg gjenkjente fotballspilleren Erik Mykland der.
Det er mulig).
Så var jeg ganske full, husker jeg.
Og av en eller annen grunn, så begynte jeg å bable om den gangen, som jeg hadde hatt sex med hu Kari fra NHI, på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), da.
(Til Pia og Axel, da).
Bare for å ha noe artig å fortelle om, vel.
(Noe sånt).
Men jeg tror ikke at Pia og Axel sa så mye da, etter at jeg hadde fortalt den her historien vel, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk vel telefonnummeret, til hu her bygde-dama vel, og ringte henne, og hu ville bli med å se Titanic da, (husker jeg).
Og det var samme dag, som jeg hadde tannlegetime, hos onkel Runar, i Son, (husker jeg).
Og det må ha vært etter at jeg skrota HiAce-en.
For jeg husker at jeg tok toget inn til Ås, da.
(Og dette må vel ha vært en tannlegetime, som onkel Runar og jeg hadde avtalt, på det slektstreffet, i romjula 1996, i Son vel).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo nettopp tatt lappen.
Og jeg måtte skrote HiAce-en fordi at jeg ikke hadde hatt råd til å beholde den.
Likevel så begynner onkel Runar å spørre meg om jeg sparer, osv.
Og jeg var stressa, for jeg skulle rekke den date-en, med hu bygde-dama, da.
Så jeg lurte på om jeg skulle ta drosje, tilbake til Oslo, for å ikke komme for seint, da.
Men det ble til at jeg tok toget, da.
Og mens jeg satt i tannlegestolen, hos onkel Runar der.
Så hørte jeg det, at Susanne, (mener jeg at det må ha vært), dukka opp, på kontoret til onkel Runar der.
Men onkel Runar sa ikke til meg, at Susanne var der, da.
(Susanne ble vel konfirmert, i 1993, (mens jeg var i militæret), hvis jeg har skjønt det riktig.
Så hu var vel atten år, (eller noe sånt), på den her tida.
Så hu burde vel klare å si hei, skulle man vel tro).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på toget tilbake til Oslo.
Så lurer jeg på om jeg så Susanne der og.
Og at hu satt ikke så langt unna der jeg satt.
Men jeg er ikke helt sikkert.
Hu sa ikke hei, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg møtte hu bygde-dama, ved Oslo S, (eller noe sånt).
(For hu hadde bil, og parkerte like ved Plata der da, husker jeg).
Så dro jeg henne med, på den kafeen, i Lille Grensen.
Der hvor Axel hadde dratt meg med, for å møte hu Heidi fra Nesodden, et halvt år tidligere, (eller noe sånt vel).
(Cafe Leonel, heter vel det stedet).
Men hu bygde-dama, hu likte seg ikke på Cafe Leonel da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så vi dro derfra, og til Klingenberg, da.
(Og satt heller og venta der litt.
Mens jeg prøvde å prate litt med henne, vel.
Men praten fløyt vel ikke så lett, tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde sett Titanic, så fulgte jeg hu bygde-dama, gjennom Karl Johan, og ned til Plata, hvor hu hadde parkert bilen sin, da.
Hu spurte meg om hu skulle kjøre meg hjem, (til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).
Men det ble litt flaut, syntes jeg.
Jeg hadde jo nettopp hatt bil selv og.
Så det hadde blitt litt trist, syntes jeg, da.
Da var det bedre å gå hjem, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så avtalte jeg det, å møte hu bygde-dama, på Valentinos, på en torsdagskveld, (eller noe sånt), var det vel.
Jeg dro dit rett etter jobben, (mener jeg å huske).
Og hu møtte opp der, sammen med en venninne, husker jeg.
Og de to, de bare marsjerte forbi meg, og inn på doen der da, husker jeg.
(Som om de var med i noe slags nazi-hird, eller noe sånt).
Og det syntes jeg at ble så rart, husker jeg.
Så jeg bare slang meg ned, på en ledig barkrakk, på Valentinos der, husker jeg.
(Ved siden av noen folk jeg ikke kjente der, da.
Blant annet ei ung dame, mener jeg sånn vagt å huske).
Og kjøpte meg en halvliter der, da.
Og lot som at jeg ikke kjente de her rare damene, da.
Og når de her Hitler-damene, kom ut fra doen igjen.
Så bare satt jeg langs bardisken der, og så på dem, da.
Mens de gikk ut fra Valentinos, da.
For dem oppførte seg så rart, de her damene, så jeg ble flau liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en lørdag, etter det her.
Så skulle jeg vel møte hu bygde-dama, på Valentinos igjen, tror jeg.
Og da ble Axel med, da.
Og det varte og rakk, og hu bygde-dama dukka ikke opp, da.
Men noen sa til meg det, at hu satt inne på Stedet der, (var det vel).
På den andre sida av gata, fra Valentinos der, da.
Og da, så gikk jeg bort, til der hu satt, da.
Og hu satt der i en gruppe, på to kraftige karer og to damer, (ved et bord), da.
(Noe sånt).
Og jeg bare prata til henne, (etter å ha stått og sett på dem en stund), for jeg hadde jo en avtale med henne.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hvorfor hu satt sammen med to kraftige karer på Stedet.
Når hu egentlig skulle møte meg, på Valentinos.
Det veit jeg ikke.
Men hu gikk seinere og prata med Axel, inne på Valentinos, mener jeg å huske.
Og sa noe om meg, vel.
Men hva hu sa, det fikk jeg ikke helt med meg.
Men etter det her, så så jeg vel aldri noe mer, til hu her bygde-dama, vel.
Og det var nok like greit.
For hu skjønte jeg ikke noe av, for å si det sånn.
Hu syntes jeg at det var rimelig vanskelig å prate med, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg lurer på om det kan ha vært på vei hjem fra den her byturen.
Mens Axel og jeg, gikk bort Torggata der.
At vi møtte Marianne Hansen og ei venninne av henne.
(Ikke så langt fra Glassmagasinet der, vel).
Og da prøvde Marianne Hansen seg på Axel da, (som hu hadde sikla på, inne på Valentinos, noen uker tidligere da), husker jeg.
Og da sa Axel det, at ‘jeg har dame jeg’.
(Nemlig Barbie-Heidi da, som han var sammen med, på den her tida).
Og da svarte Marianne Hansen det, (husker jeg).
At, ‘suger a da, jeg svæljer og jeg’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så ville vel Axel gå gjennom Grubbegata der, på vei hjem vel.
(Jeg likte vel ikke å gå den veien.
For da måtte jeg gå forbi Lassen frisør.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og jeg likte ikke det navnet.
Etter Brighton-turen, i 1985, da jeg måtte dele rom med en Lassen, fra Østfold.
Etter å ha først delt rom med Fredrik Axelsson, fra Gøteborg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Grubbegata, så var det mørkt.
Og det pågikk også noe slags veiarbeid, vel.
Så jeg falt plutselig, og slo det venstre kneet mitt, som jeg nettopp hadde operert da.
Så jeg fikk liksom et ekstra sår, oppå operasjonsarret, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Axel og jeg tråkla oss gjennom regjeringskvartalet der.
Så nevnte jeg for Axel at noen sånne tjukke stolper, (var det vel).
Som stod rundt regjeringsbygningene der.
Det var det samme som Blitz hadde laget.
(Og som det hadde stått om i avisene, noen år tidligere vel).
For å beskytte seg mot bilbomber, osv.
(Da Blitz murte fast noen sånne tønner, utafor Blitz-bygningen, noen år før det her, da).
Så de hadde egentlig beskyttelse mot bilbomber, i regjeringskvartalet, allerede i 1997, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og mens jeg prata om det her, til Axel.
Så var det to edru folk, i femtiåra, (eller noe), som stod i den mørke gata der.
Og liksom fulgte med på hva vi prata om, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn en gang.
Som Axel og jeg var på Valentinos, (husker jeg).
At Axel dreiv og sa ganske høyt, til noen folk der.
At han var den med utseendet, og jeg var den med hjernen.
(Noe sånt).
Men da kunne Axel like gjerne ha spytta på meg, husker jeg, at jeg syntes.
For da sa han jo at jeg var stygg, liksom.
(Og jeg mener også at jeg overhørte det, at det var ei dame, inne på Valentinos da.
Som sa noe sånt, som at ‘jeg syntes at han andre så bra ut også jeg’, (eller noe).
Noe sånt).
Men Axel, han var jo fortsatt en tenåring da, (på den her tida).
Så det var ikke sånn at jeg tok opp det her med han, seinere, når vi begge var edru, liksom.
(For jeg hadde vel mye å gjøre også, på den her tida, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den her tida.
Så sa Axel også til meg, noe sånt, som at han syntes det, at jeg var flink.
Siden jeg hadde klart å lære han noe matte, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans, på Furuset.
(Altså studieåret 1990/91.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så Axel mente det da, at hvis han ble suksessfull, og fikk seg et stort firma, og sånn.
Så skulle jeg få lov å jobbe med regnskap og sånn, for han, da.
Så jeg som var den dyktige NHI-studenten, (som hadde funnet opp et, mer eller mindre, genialt kryssord-program, osv.).
Og som var så flink på skolen at jeg var kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, det året jeg var russ, i Drammen.
Og som var heimevernsmann og butikkleder i Rimi.
(Og op på #quiz-show).
Jeg skulle liksom bli ‘undersotten’ til spesialskoleeleven, da.
(Og ikke omvendt).
Nei, da er noe galt, mener jeg.
(For da blir det jo Bakvendt-land og Molbo-land).
Men hva det var, som Axel tenkte på da, det veit jeg ikke.
Men det er nok ikke så lett, med spesialskoleelever, da.
Det var kanskje dumt, av Pia, å begynne å ta med Axel ut på byen.
Noe hu gjorde så tidlig som i 1992, da vi var i middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, på Grunerløkka.
Helgen før jeg var statist, i filmen Secondløitnanten, da jeg var i Geværkompaniet, høsten 1992.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
For Axel, han var jo født i 1978.
Så han var jo bare 13-14 år, da Pia begynte å ta han med ut på byen.
Så det var vel kanskje ikke så smart da, med tanke på at Axel gikk på spesialskole, de 7-8 siste årene vel, av barne og ungdomsskolen, (på Majorstua der), da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove, han kjente også ei bygde-dame, husker jeg.
En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos han.
(I Oslo-leiligheten til onkel Runar, da).
Så hang det ei pen dame, i stua hans, (av en eller annen grunn).
Ei som prata veldig pent, (og sånn), da.
Det her var kanskje ei venninne av Heidi, (eller noe sånt).
(Hva vet jeg).
Og etter at hu bygde-dama gikk inn på rommet til Heidi da, (eller noe sånt).
Så spurte Ove meg, ‘prøv å gjett hvor hu dama er fra’.
Og da svarte jeg det, at jeg ikke hadde peiling, da.
Eller om jeg svarte Oslo Vest, (eller noe sånt).
‘Indre Østfold’, svarte Ove da, (husker jeg).
Og det ble jo litt komisk da, (husker jeg).
Siden hu dama prata så pent og sånn, da.
Nesten som om hu var dattera til Kåre Willoch, (eller noe sånt), da.
(For å overdrive litt, men likevel).
Men hva hu fine Østfold-dama gjorde der.
Det veit jeg ikke.
For jeg var nok litt knytt, under det her besøket, da.
For det var sånn, at jeg bare hadde med Ove å gjøre, en håndfull ganger, på 90-tallet, da.
Så jeg visste liksom aldri hva jeg kunne forvente, da.
De få gangene, som jeg traff Ove, (på 90-tallet), da.
For på den tida, som jeg møtte Ove mest, borte hos Ågot, (på 80-tallet).
Så var Ove en nærsynt gutt, som pleide å sitte med trynet sitt, oppi noen Donald-blader, da.
Mens ut på 90-tallet, så var jo Ove en ung mann, som bodde i hovedstaden, da.
(I sin rike far sin leilighet der).
Og som hadde bodd et år i USA, (og sånt), da.
(Og muligens et år i Australia, og).
Og som kjente mange folk i Son osv., et sted som ikke lå så langt unna Oslo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som Ove ville møte meg.
(Noe som skjedde cirka en gang i året vel, på slutten av 90-tallet).
Så ville Ove på Underwater Pub da, husker jeg.
(En pub som ligger i det samme nabolaget, som jeg bodde i, i Rimi-bygget, da).
Og mens vi satt i kjelleren der.
Så ble jeg veldig knytt igjen, husker jeg.
For Ove møtte to kamerater der, som satt seg ved det samme bordet, som oss, da.
Og så begynte Ove å fortelle de verste ‘røverne’ da, (som han kalte det).
Ove fortalte om masse ungjenter, som han hadde pult da, ute i Follo, da.
En gang hadde han pult ei jente på rommet hennes.
Og mens han fortsatt hadde ståpikk.
Så hadde han gått naken inn på kjøkkenet og møtt faren hennes der, da.
Og så hadde Ove gått tilbake på rommet til dattera igjen og fortsatt å ta henne bakfra, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Ove fortalte også at han en gang hadde tatt ei sånn ungjente bakfra, på rommet hennes, da.
Og så hadde han sagt sånn ‘no hands’, osv.
Og tulla med henda sine, i lufta, bak hue, på hu kåte Follo-jenta, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og sånn fortsatte Ove, da.
I en halvtime eller time, da.
(Noe sånt).
Men jeg selv, jeg gadd ikke å fortelle noen sånne sex-historier, da.
For jeg ville ikke at de skulle bli spredd, i hele min fars slekt liksom, da.
For jeg prøvde jo liksom å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten på 80-tallet, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette var nok på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal, tror jeg.
(Altså under andre halvdel av 1997, da).
For jeg husker at Ove sin ene kamerat.
(Som også satt ganske stille der vel.
Ihvertfall iforhold til Ove).
Han begynte å ‘bable’ om det, at han trengte å få seg en jobb, i Oslo, da.
(Ved siden av noe studier, eller noe sånt, vel).
Og da, så nevnte jeg det, da.
At jeg var nestsjef, på Rimi Bjørndal, og at vi trengte folk der, da.
Så jeg fikk navnet og telefonnummeret, til han ‘Ove-kameraten’, da.
Og snakka så med butikksjef Kristian Kvehaugen, om han Ove-kameraten, på jobben, på Rimi Bjørndal, da.
Og Kristian Kvehaugen, han skulle ringe han Ove-kameraten og prate med han om jobb, da.
Men så ble det til, at han Ove-kameraten ikke skulle jobbe på Rimi Bjørndal likevel, da.
(Av en eller annen grunn).
Og da følte jeg meg litt dum, husker jeg.
Siden Oves kamerat, ikke ville ha en jobb likevel, da.
Så jeg mista nesten litt ansikt, i Rimi da, (kan man vel kanskje si), på grunn av Ove sin kamerat, som skifta mening hele tida, da.
(Angående om han ville jobbe på Rimi Bjørndal, eller ikke, da.
Så det med han kameraten til Ove, det var ikke så utrolig artig da, husker jeg.
Så han var liksom ikke som en seriøs person da, (kan det vel kanskje virke som).
Ove og kameratene hans, de var kanskje mer som noen ‘tøyse-gutter’, som bare skulle ha det morsomt, da.
Og som sikkert hadde rike foreldre og sånn, da.
Og som levde livets glade dager, da.
Og som vanlige folk, (som Rimi-ledere, som meg), nok ikke kunne stole så mye på, da.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at en gang, som Ove, var på besøk, hos meg, i Rimi-leligheten min.
Så fortalte han om en episode, fra da han var student, et år, i Australia, (må det vel ha vært).
Ove fortalte at han og ei asiatisk dame, hadde vært aleine hjemme, i campus-bofelleskapet, en kveld, da.
Og så hadde Ove begynt å pule, med hu asiatiske dama, (som var fra filipinene, eller noe, vel), på rommet hennes, (eller noe), da.
Og da, når de andre kom hjem.
Så hadde Ove begynt å strippe og sånn, for at de andre der ikke skulle skjønne, at hu filipinske dama, satt naken, inne på rommet hans, (eller noe sånt), da.
Og Ove, han hadde da begynt å drikke og feste, sammen med de andre i student-bofelleskapet der, da.
Og helt på slutten av kvelden, etter mange timer.
Så hadde Ove gått inn på rommet sitt igjen, da.
Og da hadde hu filipinske dama sitti der enda, da.
Like naken da, (var det vel), inne på rommet til Ove, da.
Og vært redd for at de her bofelleskap-vennene deres, skulle oppdage det, at Ove og henne hadde hatt sex, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove fortalte også det en gang, (da han var på besøk, i Rimi-leiligheten min), husker jeg.
At han var i sin mest seksuelt aktive alder, men at han ikke hadde dame.
Og at han opplevde dette som strevsomt, da.
(Men jeg sa ikke noe, da.
For jeg syntes at det ble litt ekkelt, å prate for mye, med min yngre fetter, om sex og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, (eller om det var under det samme besøket).
(For jeg bodde i Rimi-leligheten der, fra januar 1996 til september 2004.
Så jeg bodde der i over åtte år, da.
Så selv om Ove ikke var på besøk hos meg, mer enn en gang i året, kanskje.
Så ble det en del besøk tilsammen likevel, da).
Så sa Ove det, at han kjente mange single damer, som vanka, på So What, da.
(Hvor han selv også vanka da, fortalte han.
Selv om jeg bare traff han der, en gang vel.
Ut på 2000-tallet en gang, må det vel ha vært.
Selv om So What vel var det nærmeste jeg hadde et stamsted, i Oslo, da.
Ved siden av Studenten kanskje, hvor jeg pleide å gå ut, hvis jeg skulle feste sammen med Axel, da).
Så Ove, han kunne introdusere meg, for noen av hans single dame-bekjentskaper, på So What da, sa han.
Men jeg var litt skeptisk til det her da, (husker jeg).
For jeg ville liksom ikke være avhengig av min yngre fetter, for å få tak i damer da, (for å si det sånn).
For det ville vært litt ydmykende da, syntes jeg.
(Og jeg ville liksom ikke at Ove skulle få noe slags ‘grep’ på meg, da.
Gjennom noen damer han kjente, da).
Og jeg prøvde jo egentlig å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten, på 80-tallet, også.
Så jeg takket nei til det tilbudet fra Ove, om å bli kjent med masse single Follo-damer, (må det vel ha vært), som vanka, på So What, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal
En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).
Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).
Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.
Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.
Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).
(I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).
For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.
(Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.
Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.
I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.
Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.
Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.
(Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).
Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).
Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.
Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).
(Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).
Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).
At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.
For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.
Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.
For jeg var jo sjefen hans, på jobben.
Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).
Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.
Men hva skulle man gjøre liksom, da.
Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.
Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.
Men jeg satt nå på den bussen, da.
Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.
Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).
(Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).
Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).
For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.
Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.
Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.
Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.
For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.
Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.
(Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.
Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.
Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.
Kan man vel si).
Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.
Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.
(En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).
For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.
Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.
Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).
(Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.
For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).
Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).
For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.
Til han med hakket i panna, da.
Men at den skjorta ikke var noe fin, da.
(Så Rahat virka frustrert, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.
Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.
At jeg liksom var så kul, da.
Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.
Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.
Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.
Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.
Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.
Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).
Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).
Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).
(Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).
Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.
Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.
Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.
På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.
(Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).
Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.
Til Rahat, da.
Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.
Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.
Og i starten faren også.
Og en lørdag, midt på vinteren.
Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.
Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).
Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.
Det vil si klokka 7.30, da.
For Irene Ottesen og jeg.
Vi tok begge den bussen, (på den her tida).
Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.
På lørdager.
(Istedet for klokka 7.00, da).
Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.
Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.
For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).
Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.
Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.
Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.
(Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).
Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.
At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.
For jeg syntes at det her ble for dumt, da.
For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.
Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.
At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.
Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.
Med en som jobba der da, (var det vel).
Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.
Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.
Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.
(Og mot meg, som stod ved kontoret der).
I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).
Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.
Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.
(Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.
(Av en eller annen grunn).
Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).
Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.
(Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).
Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).
(For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.
Mens Mortensrud Senter, ble bygget.
Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).
Så dette var nok i 1998 en gang.
På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.
Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).
For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.
Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.
(Av en eller annen grunn).
At, ‘hva synes du om henne, da?’.
(Noe sånt).
Fire-fem ganger, da.
Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.
Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.
Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.
(Noe sånt).
Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.
Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.
Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 41: Thassos
Jeg husker varmen, som slo mot meg, når bussen, som vi kjørte, fra flyplassen, og til Thassos, tok en pause, (må det vel ha vært).
Jeg hadde vel ikke kjent en lignende lufttemperatur, siden Jugoslavia-turen, i 1980.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Selv om det kanskje ikke var fullt så varmt, i Jugoslavia.
For Istra, (der jeg var på ferie, i 1980), det ligger vel lenger nord, enn Thassos, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
To unge norske damer, på bussen, de baksnakka meg, under den her pausen, utendørs da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Og en overarbeidet og stresset ungkar, som var 10-20 år eldre enn meg, gikk av bussen, ved et annet hotell, (på et tidligere stoppested), på veien til hotellet mitt, i Thassos da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hotellet som jeg skulle bo på het Elli Maria, (mener jeg å huske, etter å ha søkt litt på nettet nå).
Og en hyggelig, gresk hotelldame, i 20-årene vel, ga meg nøkkelen til rommet, da jeg dukka opp der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk et dobbeltrom aleine der.
Så det var jo ikke verst, med tanke på den lave prisen, som jeg hadde betalt, for den her pakketuren, da.
Den første natta der, så fikk jeg ikke sove, husker jeg.
Så jeg stod opp tidlig, den andre dagen der, da.
Og så gikk jeg opp til et antikk tempel, som lå på en høyde, over Thassos der, da.
Og på stien opp dit, så så jeg noen lignende firfisler, av de jeg så som gutt, i Jugoslavia, i 1980, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjøpte meg vel en badeshorts der, (mener jeg å huske).
For jeg hadde med 2000-3000, i lommepenger, da.
Og jeg kjøpte også en pakke kondomer, husker jeg.
I tilfelle jeg fikk snøret i bånd, hos noen damer der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk litt rundt i Thassos sentrum der, husker jeg.
Midt på dagen da.
Etter å ha sett på det tempelet, vel.
Og de greske damene, de var helt gærne, da.
For hvis jeg ikke fulgte med på dem, (noen litt lave skjønnheter, i 20-årene), så gikk de nesten rett inn i meg, (uten å si noe da), når jeg gikk forbi dem på gata da, (husker jeg).
Så man måtte nesten passe seg litt for dem, da.
Men det var kanskje sånn de flørta der.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av disse greske skjønnhetene, i 20-årene.
(Muligens ei som nesten gikk inn i meg).
Hu gikk inn på et gatekjøkken der da, husker jeg.
Og da gikk jeg også inn dit, da.
(For jeg var litt sulten, husker jeg).
Og da så jeg at hu kjøpte noe slags kebab, (eller noe sånt), der.
Og da prøvde jeg også den retten, da.
Og den retten het gyros da, (husker jeg).
Og det er nesten som kebab, da.
Bare at det er svinekjøtt, istedet for fårekjøtt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og om kvelden der, så fant jeg en bar, som noen ganske få folk satt i, husker jeg.
Og jeg ble litt kjent med en dame der.
Ei dame som lærte meg det, at skål, det het ‘jamas’, på gresk, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men hu var sammen med en svær motorsykkelkar, da.
Og dem drakk noen drinker der, som han bartenderen tente fyr på, da.
Før man skulle drikke dem.
Og alle gjestene der, (det var vel bare seks-syv personer der, eller noe sånt), de fikk en sånn drink gratis da, (på slutten av kvelden).
Unntatt meg, da.
Så jeg måtte faktisk betale for en sånn ‘flamme-drink’, for å få smake på den, da.
Så etter det, så syntes jeg ikke at det var så artig, å gå der lenger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en dag, så tok jeg med meg noen øl, og gikk bortover stranda der.
I den andre retningen, enn det fjellet, med det tempelet på, da.
Og da fant jeg et fint sted, å ligge å sole seg, husker jeg.
Borti ‘høgget’ der, da.
For bystranda der, den var verre enn stranda i Weymouth, (hvor jeg var, sommeren 1986), sånn som jeg husker det.
Og da fant jeg et bra sted, å ligge å sole seg der, da.
Hvor det også var en fin strand, da.
(Like nedenfor et hotell, eller noe sånt, vel).
Og dit gikk jeg et par dager, da.
Selv om det var et stykke å gå dit, da.
Og jeg husker at to skjønnheter lå like ved meg der, og solte seg, en dag, da.
Og jeg husker at de flytta seg litt, ettersom at sola gikk ned, da.
Og hu ene lå liksom med rumpa rett mot meg plutselig da, husker jeg.
(At jeg kunne se, når jeg snudde meg).
Og jeg husker fortsatt at jeg kunne se det, at hu liksom hadde noen slags groper, mellom rumpeballene og lårene da, (må det vel ha vært).
På sin slanke og spreke kropp da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at en pen tenåringsjente, dreiv og solte seg, (på en solseng), rett foran meg der, da.
Men hu var der sammen med foreldrene sine, (som også lå på hver sin solseng), da.
(En feit far blant annet, mener jeg å huske).
Og de var kanskje noen tyske gjester, på det hotellet da, eller noe.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde med meg en radio dit, (av noe slag), husker jeg.
Og den sangen, som gresk radio spilte, omtrent hele tida, den her sommeren, da.
Det var ‘I’ll be Missing You’, med Puff Daddy, da.
En sang som jeg ikke hadde hørt, før jeg dro ned til Hellas da, (må jeg innrømme).
Så jeg skjønte ikke helt hvem som hadde denne sangen, før jeg var tilbake i Norge, vel.
Og jeg leste vel også en bok, mens jeg lå på stranda, nedi Hellas der.
Og det lurer jeg på om kan ha vært ‘Hilal’, av Torgrim Eggen.
(For jeg hadde gitt opp den ‘To Tårn’, da.
Som jeg hadde prøvd å lese ferdig, mens jeg var sykmeldt etter kneoperasjonen min.
Og på stranda i Løkken da, sommeren før).
En bok som jeg vel må ha kjøpt i en bokhandel, (eller noe sånt), en tid før det her, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det stedet, som jeg lå og solte meg, (nedenfor det hotellet, eller hva det var), så var det også en utendørs dusj da, husker jeg.
Hvor de to skjønnhetene som endte opp med å ligge å sole seg, på hver sin side av meg, (eller noe sånt vel), pleide å dusje da, (etter at de hadde bada da), husker jeg.
(Noe jeg også gjorde, etter at jeg hadde bada, da.
For vannet var litt vel salt der vel.
Omtrent som det var, på strendene i Jugoslavia, da jeg var der, sommeren 1980, da).
Og de damene var vel toppløse og, tror jeg.
(Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.
Om de var toppløse eller hadde på seg bikini).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kveld der, så gikk jeg på en bar, hvor det omtrent bare var grekere, husker jeg.
Og to nord-europeiske damer, vel.
Jeg stod like ved siden av de nord-europeiske damene, i en bar der, husker jeg.
Men jeg ga opp da, siden det var så mange grekere der.
(Som mange av var kraftigere enn meg, da).
Og stakk ut, da.
Og jeg fant tilslutt et diskotek, (i samme gata som hotellet der vel), hvor det også vanka noen norske folk, da.
Og noen tyskere, som kjørte rundt i en vel tyskregistrert Jaguar der, de vanka også på noen av de samme utestedene, som meg, da.
For de ble jeg vel introdusert for, av hu ‘jamas-dama’, (tror jeg), på den ‘flamme-drink-baren’, da.
Og jeg møtte dem vel senere igjen, på det diskoteket, da.
(Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at det var omtrent fler folk i gatene der, om kvelden, enn om dagen.
Jeg husker en kveld, som jeg gikk i en slags markedsgate der, da.
Og der pleide jeg å kjøpe noen slags hjemmelagede pizza-er, som noen lokale koner og deres døtre, stod i flere boder, og konkurrerte om å selge, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så husker jeg det.
At jeg så to nord-europeiske damer, som gikk i folkevrimmelen, i den markedsgata, da.
Og hu ene åt på ei pølse, (eller noe sånt), da.
Disse to damene, de gikk motsatt vei, av meg, da.
Og to grekere, de gikk ikke så langt unna meg, da.
(I samme retning, som meg).
Og han ene av de to grekerne, han begynte å spy ut noen slibrige kommentarer, høyt, til hu som gikk og spiste på den pølsa, da.
(Sikkert om at hu kunne få noe annet å smake på og, eller noe sånt.
Virka det som for meg, ihvertfall).
Og hu nord-europeiske dama, hu knakk nesten sammen, av de her glosene, da.
Sikkert fordi at hu syntes at de var vittige, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var Amstel som var det mest populære ølet der.
(Hvis ikke det var i Ayia Napa, på Kypros, hvor jeg havna, da jeg igjen kjøpte en restplass, fra Ving, sommeren etter).
Og jeg husker at jeg spilte flipperspillet, på det gatekjøkkenet, hvor jeg kjøpte gyros, en gang.
(Siden jeg jo hadde hatt to kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, som hadde hatt spilleautomatfirma, da).
Og da kjøpte jeg også en øl, (som drakk mens jeg spilte), av eierens unge datter, som stod bak disken der, da.
Og da eieren kom tilbake, så fikk han hu dattera til å løpe avgårde, (et eller annet sted da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at ouzo, var det lokale brennvinet der.
Og det fantes mange forskjellige merker, av ouzo, da.
(Eller ihvertfall en del slag vel.
Og i forskjellige flaskestørrelser, da).
Og det brennevinet var veldig billig der, da.
Men jeg hadde ikke med meg så mye penger, da.
Og jeg hadde kjøpt to halvliters plastflasker, med Vikingfjord vodka, allerede på Gardermoen, før flyet til Hellas gikk, da.
(For de flaskene var så billige, på tax-free-en der, da).
Så jeg kjøpte ikke noe ouzo der, da.
Mens hvis jeg hadde hatt med meg mer penger, på den her turen, så hadde jeg nok kjøpt det.
Og jeg husker også at de solgte noen flotte sjakkbrett der.
Som nok var lokalproduserte, da.
Og de var laget i flott marmor og sånn da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og utafor hotellet Elli Maria der.
Så pleide det å sitte noen lokale gubber, da.
Som sikkert drakk ouzo, da.
Fulle blei dem ihvertfall.
Midt på dagen, da.
Og en gang, så sa han ene av de ‘fyllik-gubbene’ noe til meg, på gresk da, (husker jeg).
(I fylla, da).
Men jeg skjønte jo ikke et ord av det han sa, da.
Men jeg sa bare ‘hei’, (eller noe sånt), på norsk, da.
Og gikk videre, da.
Og da var de hurpene fra bussen der igjen da, (husker jeg).
Og hu ene sa til hu andre da, (husker jeg at jeg overhørte), at ‘tror han at dem skjønner norsk, eller?’.
(Noe sånt).
Men hva skal man si til sånne fylliker, da?
Minst mulig, vil jeg si.
For hvis jeg hadde sagt noe på engelsk, så hadde dem sikkert ikke skjønt det heller.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så jeg bare sa noe, da.
Men trodde de hurpene at jeg snakka gresk da, eller?
Det virka nesten sånn.
Men jeg var kanskje litt for mye i Rimi Bjørndal-verdenen, da.
Så jeg var kanskje litt stressa, da.
Selv om jeg mener det, at når en full gubbe prater til deg på gresk.
Da er det ikke så lett å vite hva man skal svare, liksom.
Jeg er jo ikke gresk heller, mener jeg.
Selv om de hurpene fra bussen kanskje trodde det, da.
(Det kunne ihvertfall virke sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leste litt mer om Thassos, (som er en ganske liten øy, forresten), på nettet nå.
Og da kom jeg på det, at jeg faktisk så en god del oliventrær, da jeg gikk ned fra det fjellet, som det tempelet lå på, den første dagen der, da.
Og jeg gikk også gjennom en gate der, hvor bare lokale folk bodde da, husker jeg.
På veien ned fra fjellet, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på ferja, ut til Thassos.
Så husker jeg det, at det var delfiner, i havet, da.
Som vi kunne se på, fra ferja, da.
Så det var ganske artig da, husker jeg.
Men jeg hadde ikke noe kamera, på den her tida.
For jeg hadde litt problemer med å få fremkalt bilder, som gutt da, husker jeg.
For det ble aldri noe resultat, når jeg sendte inn bilder, til Foto-Knudsen, eller hva det firmaet het igjen, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok, vel).
Så jeg har ikke pleid å ta så mye bilder, før mobilkameraene har dukket opp, nå på 2000-tallet, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at en kveld, på det diskoteket, som lå, i den samme gata, som hotellet der.
Så møtte jeg to damer, fra Bulgaria, (eller noe), som skulle hjem, dagen etter, da.
Og jeg spurte dem, om de skulle være med meg hjem, på hotellrommet mitt, og drikke litt vodka, da.
(Den Vikingfjord-vodkaen, som jeg hadde kjøpt med meg, fra Gardermoen, da).
Og da, så sa dem det, at dem blei med på det, da.
Men de skulle bare ta avskjed med de greske typene sine først da, (skjønte jeg).
Så de begynte jo å råkline, med en greker hver seg, rett foran meg, da.
Men da, så ble jeg rimelig kvalm da, husker jeg.
Og det tror jeg, at de øst-europeiske damene, kunne se på meg, da.
At jeg syntes at det ble kvalmt, å se på den her tungekyssinga, da.
For plutselig, så ville de ikke bli med meg på hotellrommet mitt likevel, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på det diskoteket der.
Så traff jeg også ei Oslo-dame, (tror jeg at hu var, ihvertfall).
Og hu prata jeg med der, mens hu satt aleine der da, (var det vel).
Og hu dro med Star Tour, (tror jeg), og ikke med Ving, da.
(Noe sånt).
Og hu var vel ganske ung, tror jeg, så det er mulig at hu dro sammen med foreldrene sine, da.
Det husker jeg ikke helt.
Men jeg prata litt med henne, da.
Men plutselig, så dukka han greske ferietypen hennes opp, da.
Og jeg fant ut det, at grekerne var nesten som muslimer, da.
For jeg spurte han, om hva han ville gjort, hvis jeg prøvde meg på søstera hans, da.
Og da ville han drept meg da, sa han.
Så det er en helt annen kultur der, enn i Norge da, husker jeg.
Og da måtte jeg prøve å roe det ned litt da, syntes jeg.
Så jeg sa det, at det ikke hadde gjort meg noe, om han tulla med søstera mi, da.
(For Pia har jo tulla med han mest ‘dorky-e’ typen i Svelvik, osv.
Og mange afrikanere, og sånn, da.
Som jeg har skrevet om, i de tidligere Min Bok-bøkene).
Men jeg ble kanskje litt sjalu da, på han grekeren.
Siden jeg prata med ei Oslo-dame der.
Og plutselig, så viste det seg det, at hu hadde en gresk kjæreste der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at hu Oslo-dame gikk hjem, (var det vel).
Så var jeg fremdeles på fylla, på det diskoteket, da.
Og jeg fant ei annen norsk dame, ved bardisken der, da.
Like før stengetid.
Som jeg begynte å kline med da, (husker jeg).
Men plutselig så dukka det opp enda en greker.
Som antagelig hadde vært sammen med henne, tidligere på kvelden, da.
(Noe sånt).
Men jeg mente vel at hu dama da var min, da.
Siden jeg hadde klint med henne osv., mens han grekeren var på do, da.
(Eller hvor han var).
Så det endte med at vi tre, vi gikk rundt i byen der, da.
Så seint på kvelden, at det begynte å bli morgen, da.
Og han grekeren og meg, vi krangla om hvem som skulle ta med hu dama hjem, da.
Og han grekeren, han prøvde å få med noen andre grekere, som var på vei til jobb, (og sånn), på å bli med, å banke meg, (eller noe), da.
Men ingen av dem blei med på det, da.
Så vi tre, vi gikk opp mot hotellet mitt, da.
Og da vi kom til hotellet mitt.
Så skulle han grekeren bråke med meg, da.
Og jeg var rimelig full og gæern, for hu norske dama, hu hadde sagt det, at hu kunne knulle med meg, i Norge, da.
Men han grekeren, han kunne hu ikke knulle med i Norge da, (mente hu).
Sa hu norske dama da, (som var rimelig full da, må man vel si).
Og han grekeren, han sa det, at vi i Norge, vi kunne knulle hele tida.
Mens der nede, så kunne de bare knulle om sommeren.
(Noe sånt).
Men nå hadde jo ikke jeg knulla noe, siden jeg knulla hu So What-dama, et og et halvt år før det her, (eller noe sånt).
Så jeg ga meg ikke, da.
Men jeg foreslo for han grekeren, at vi kunne ta hu norske dama, begge to, da.
En fra hver side liksom, (tenkte jeg), da.
På hotellrommet mitt liksom, da.
(For jeg tenkte vel som så, at sjansene for at jeg kom til å møte hu dama, i Norge, de var ganske små, da).
Men det gadd ikke han grekeren da, husker jeg.
Men han skulle slåss da, (husker jeg).
Og da stakk hu norske dama av, i en taxi som kjørte forbi da, (husker jeg).
Og da skulle han grekeren, (som var litt kraftigere enn meg vel), han skulle slåss igjen, da.
Og begynte å fekte med armene, sånn som på svart-hvitt-filmer, omtrent.
Så da jeg lo nesten av han, da.
For jeg var så vant med skrekkhistoriene, fra min tremenning Øystein Andersen.
Om folk som var flinke til å slåss på gata, osv.
For han grekeren, han kunne ikke slåss da, virka det som, for meg, ihvertfall.
Og da han grekeren så det, at jeg ble rimelig letta, over det, vel.
Og etter at jeg hadde klagd, på han grekeren, siden hu dama klarte å stikke av, da.
Så bare stakk jeg inn på hotellet, da.
Og han grekeren fikk ikke inn noen slag, ihvertfall.
Og hvor han ble av, det veit jeg ikke.
Men dagen etter, så våkna jeg, da.
Til verdens verste fyllenerver, (omtrent), da.
For da hadde jeg jo gjort så mye dumt, dagen før, da.
Og jeg hørte noen sånne mopeder, som kjørte rundt hotellet der, hele tiden, da.
Så jeg tenkte det, at det kanskje var en gjeng, (eller noe), med grekere, (altså kameratene til han ‘slåsskjempen’), som prøvde å få tak i meg kanskje, da.
Siden jeg hadde krangla med han grekeren om hu norske dama, da.
Så jeg holdt meg inne på hotellrommet, hele dagen da, (husker jeg).
Og jeg husker at noen hotelldamer, kom inn på rommet mitt, etterhvert der, da.
Og ble letta når de så at jeg var ok, vel.
(Noe sånt).
Men etter det her, så gikk jeg bare og spiste frokost på hotellet og sånn, resten av ferien, da.
Jeg gikk ikke noe ut av hotellet, liksom.
For jeg visste ikke hva som skjedde i byen der liksom, da.
For jeg mistenkte at noen lokale karer kunne være ute etter meg kanskje, da.
(Selv om jeg aldri fant ut det helt sikkert, da).
Så de siste to-tre dagene, (var det vel), av den her ferien, så var jeg bare på hotellet da, (husker jeg).
Og da jeg kom på flyplassen, så hadde jeg fortsatt noen greske penger da, (husker jeg).
Og i en tax-free-butikk der.
Så så jeg en kul røykkartong, som jeg kjøpte, selv om jeg ikke røkte selv, på den her tida, da.
Og det var en Camel-kartong, som var i blikk da, (husker jeg).
Så den kjøpte jeg og tok med tilbake til Norge da, (husker jeg).
Også fikk Pia fem røykpakker og Axel fem røykpakker, vel.
(Noe sånt).
Siden begge søsknene mine røyka da, på den her tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg joina #quiz-show, på irc, da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, igjen.
Så fortalte jeg om det som hadde skjedd, til DumDumBoy, da.
Som var en som pleide å henge på #quiz-show, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Og han begynte da å si noe sånt, som at han var ‘fiskar’, da.
Og han lurte på om jeg var ‘fiskar’ og da, (husker jeg).
Men da skjønte jeg ikke hva han mente, husker jeg.
Eller, jeg lurte på om han kanskje prøvde å fortelle meg, at han var homo, da.
Så etter det her, så chatta jeg ikke noe særlig mer med han da, (for å si det sånn).
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også noe fra matbutikken, hvor jeg pleide å handle, der nede.
(Som kalte seg supermarked.
Men som var mindre enn Rimi Nylænde, vil jeg si).
Og der var det sånn.
At en kar, han hadde ansvaret for en stor kjøledisk, hvor de hadde brus og ølbokser, osv., da.
Så hvis noen tok en brusboks, eller ølboks, fra kjøledisken der, da.
Så fylte han karen med en gang opp en ny boks, da.
Og han ble vel litt irritert vel, hvis noen kjøpte noe fra den disken, vel.
Siden han da måtte rydde og sånn liksom, da.
Og jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., hos Gartnerhallen, på Økern, et par år før det her, da.
Så jeg tulla litt i fruktavdelinga der da, husker jeg.
For jeg tok noen moreller, rett fra en eske der, som ikke var åpna enda, da.
Istedet for å ta moreller, fra den esken, som lå framme, i disken der, da.
(For jeg ville gjerne kjøpe de fineste morellene, da.
Som jeg vel tok med på stranda, vel).
Så jeg juksa litt der da, som Ingrid Espelid Hovig, pleide å si, på sitt mat-program, på TV, i gamle dager.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på et tredje utested.
Så fikk jeg noe krøll med noen norske karer, i baren der, (husker jeg).
Bare fordi jeg skulle bestille noe å drikke der, var det vel.
For de folka okkuperte liksom hele bardisken der, da.
Og jeg var jo vant til å gå på byen, i Oslo, osv.
Men de her folka, de var kanskje fra landet, eller noe sånt, da.
Så de tålte kanskje ikke at jeg stod ved siden av dem, ved bardisken der da, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg har aldri sett noen av de folka, som jeg møtte på Thassos igjen, da.
(Hverken av hurper, eller andre).
Og sommeren etter, så havna jeg jo på Ayia Napa, så.
Når jeg bestilte en lignende restplass, da.
Og på Ayia Napa, så var det jo helt annerledes, (og mye mer upersonlig), enn på Thassos, da.
(Men i Ayia Napa så var det mer halvnakne, unge damer, da).
Men jeg fikk kommet meg litt lengre vekk fra Norge, enn til Løkken, ihvertfall.
Hvor jeg reiste sommeren før, da.
For jeg hadde litt bedre råd ihvertfall, sommeren 1997, enn jeg hadde sommeren 1996, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997
En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).
Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.
Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).
Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.
Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.
For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.
(For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.
Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).
Så jeg regna med at det gikk greit, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.
Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.
Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.
For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.
Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.
For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.
Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.
Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.
Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.
At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.
Så det hadde jeg ikke råd til, da.
Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.
(For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.
For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.
Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.
Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.
Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).
Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.
(Siden de hadde dårlig råd, da).
Så derfor kjøpte jeg den bilen).
For det var også en sidedør, på den HiAce-en.
Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.
(For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.
Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.
Da vi jobba for Strømm Trevare).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.
Men sånn var det ikke, da.
(Ifølge Toyota Ensjø).
Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.
Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.
Bare på grunn av bakdøra.
(Og ikke hadde jeg råd heller).
Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.
For da var det fort gjort.
For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.
Og la den gå i vranglås, da.
Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.
Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).
Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)
(Noe sånt).
Så stor ble jo min overraskelse.
Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.
For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.
Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.
Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.
Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).
Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.
Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).
Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.
Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.
For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.
(Eller noe sånt).
Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).
For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.
Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.
Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.
Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.
De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.
Men så ikke, da.
Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.
Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.
(Må det vel ha vært.
Jeg hadde nok litt feber.
For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.
At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.
Som jeg hadde blitt invitert til, da.
Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.
For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.
Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.
Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.
Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.
Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.
For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).
Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.
Men det gikk akkurat, da.
Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.
For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.
Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.
Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.
Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.
Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.
Det var ikke klart for meg, da.
Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.
(Noe sånt).
Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.
Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.
Foran huset til onkel Runar, da.
Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).
Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.
Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.
Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.
For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.
(Trodde nå jeg ihvertfall, da).
Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.
På der her slektstreffet.
(Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.
Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).
Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)
For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).
(Fra faren min og onkel Runar og dem, da).
Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.
For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.
Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.
Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.
(Noe sånt).
Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.
At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.
Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.
Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.
Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.
Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.
Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.
Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.
Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).
(Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).
Som guttunge, da.
Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).
Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).
For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.
Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.
(Noe sånt).
Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).
(En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og kikka vel såvidt inn der, da.
Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.
Noe sånt).
Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Da jeg gikk ned trappa der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).
Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).
Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.
Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.
(Noe sånt).
Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.
(Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).
Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).
(Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.
For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.
(For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.
Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.
Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.
Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.
Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.
Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).
For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.
Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.
For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.
Jeg fylte jo 27 år, i 1997.
Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.
Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).
Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.
Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.
Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.
Men jeg drakk vanligvis øl, da.
Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.
Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.
Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.
Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).
Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.
Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.
(Altså i Havnehagen da vel).
Når hu skulle til skolen.
Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.
Men det var muligens sånn.
At jeg låste inn en klokkeradio.
I en slags safe, eller noe sånt.
For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.
Når jeg skulle på skolen, da.
For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).
Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).
Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.
(Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).
For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.
(Som det kanskje kunne høres ut som).
Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.
Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.
Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.
På armene, osv.
Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).
Og det husker jeg enda, da.
At det gjorde rimelig vond, da.
For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.
Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.
(Som lå nærmere hagen).
Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.
Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.
Og alle gjetta og gjetta, da.
Og jeg svarte riktig, da.
Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).
For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.
(Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.
For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.
Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.
(Noe sånt).
Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.
Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).
Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).
For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).
Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.
(Må man vel si, at han viste, under den her seansen).
Så han imponerte skikkelig, da.
Det tror jeg at de fleste der var enige om.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.
Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.
For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.
For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.
Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.
Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.
Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).
Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.
(På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.
For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.
Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.
Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.
Mens vi drakk opp den vinflaska, da.
Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.
Og da jeg våkna dagen etter, da.
Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.
Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.
For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.
(Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.
Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.
Noe sånt).
Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.
Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.
Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.
Før hu gikk ut av rommet igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.
Selv etter at jeg hadde sovet.
Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
(Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.
Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.
Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).
Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).
Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.
Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).
Men da hadde Susanne stikki av, da.
Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.
(Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.
Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.
Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).
Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.
Istedet for å sitte på med meg, da.
For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.
Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).
Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.
At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.
Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.
Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.
For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.
(Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).
Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.
Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.
(Og trodd at var Ove, da).
Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).
For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.
(Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.
Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).
Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.
(Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.
Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.
Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.
Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.
For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).
Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).
Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.
Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.
(Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.
Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.
Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.
Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.
(Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.
(Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).
At de ikke gikk så bra sammen, da.
(Av en eller annen grunn).
Mens vi spilte fotball der, da.
Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.
(Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.
Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).
Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).
For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).
Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.
(Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.
Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.
Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).
Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.
(Noe sånt).
Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.
(For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).
Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).
(Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.
Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.
Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 34: Mer fra St. Hanshaugen
En gang, mens jeg fortsatt hadde HiAce-en.
(Altså mellom sommeren 1996 og våren 1997, en gang).
Så ville mora mi det, at jeg skulle kjøre henne, fra Oslo og til Drøbak, (husker jeg).
For mora mi, hu skulle på visning, på en to-roms leilighet, i Holterveien, (like bak et kjøpesenter), ute ved Drøbak der, da.
(Av en eller annen grunn).
Mora mi, hu fortalte vel ikke det, hvorfor hu ville flytte, til Drøbak.
Og jeg hadde jo ikke hatt lappen så lenge, så jeg hadde kanskje nok med kjøringa, da.
(Det er mulig).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte på det, om mora mi ville at jeg skulle være med, siden hu syntes at jeg var så normal, da.
Mens hu selv jo gikk for å være sinnsyk, da.
(Hva vet jeg).
Det endte ihvertfall med at mora mi fikk den leiligheten da, husker jeg.
Og jeg var vel rimelig stille, under den her visningen, tror jeg.
For jeg lurte vel på hvordan det her ville gå, da.
For mora mi var liksom så spesiell, da.
Så jeg var ikke sikker på hvordan det her leieforholdet ville funke, da.
For det hadde skjedd så mye rart, rundt mora mi, spesielt på 70- og 80-tallet, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi kjørte tilbake, mot Oslo, igjen.
Så var fikk jeg kjeft av mora mi, husker jeg.
For i en tunnel, ikke langt unna Tusenfryd der, (var det vel).
Så hadde en bil fått motorstopp, og stod parkert, langs sida, inne i tunnelen, da.
Og da mente mora mi at jeg gjorde noe galt, da jeg kjørte forbi den bilen, da.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde gjort galt, da.
Så da ble jeg litt irritert, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en stund etter det her.
(Kanskje i forbindelse med en julaften, hos Pia, eller noe).
Så husker jeg det, at mora mi og Mette Holter prata sammen, da.
Og da nevnte mora mi det, at hu bodde i nettopp _Holter_-veien, i Drøbak da, (husker jeg).
Og da spurte mora mi, husker jeg, om det var noe med slekta til Mette Holter.
Og det var det da, sa Mette Holter, (husker jeg).
Og da syntes jeg litt synd på mora mi, (husker jeg).
Siden jo Mette Holter var samboer med mora mi sin eks-samboer, (nemlig Arne Thomassen), da.
Så det var nesten litt som at Mette Holter tok ‘innersvingen’ på mora mi da, (syntes jeg).
(Eller hvordan man skal forklare det).
Og mora mi virka litt skjør, (må man vel si), og ble litt kvakk kanskje, under den her samtalen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, like før, at jeg hadde den personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, våren 1997.
Så var Axel og jeg, på et par turer, ute på byen, (vel på Studenten), husker jeg.
Og begge gangene, så skulle Axel ligge over, på sofaen, hjemme hos meg, husker jeg.
(Siden han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, da).
Og på den første, av disse to byturene.
Så skjedde det, når vi gikk hjem fra byen igjen.
At Axel, han begynte å lage noe bråk, med noen veiarbeids-sperringer, som stod, rundt et fortau, utenfor en bygård, i en sidegate, til Ullevålsveien der, da.
Og en kar, som bodde i den bygården, han våkna opp, og kjefta og svor, mot oss da, fra et vindu, (husker jeg).
Så Axel var litt som en bølle nesten, (må man vel si).
Han begynte å tulle og bråke, midt på natta, da.
Og vekte opp folk som hadde lagt seg, til litt mer normale tider, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den andre gangen, (på den her tida), som Axel og jeg, hadde vært ute på byen.
Så hadde det stått en slags aluminiumsbøtte vel, med sitrusfrukter i, på et ‘øde’ sted, på bardisken, i første etasje, på Studenten der da, (husker jeg).
Og da, så hadde Axel tatt med en sitron, fra den bøtta da, (husker jeg).
Og mens vi gikk i Ullevålsveien der.
Så begynte Axel plutselig å kaste den sitronen, opp i lufta, da.
Før han fanget den igjen, da.
Og mens han lagde noen slags irriterende eller ‘åndsvake’ lyder, vel.
Og da skulle jeg liksom være en ansvarlig storebror, da.
Så jeg tok fra Axel den sitronen, da.
I tilfelle han kom til å kaste den, på noen, da.
Men Axel er jo så stor og sterk.
Etter å ha trent karate og kung-fu osv., i mange år.
Så jeg måtte nesten kaste vekk den sitronen, tenkte jeg, da.
Før Axel, (som tydeligvis hadde gått inn i noe slags ‘bajas-humør’), prøvde å ta tilbake den sitronen, da.
Og da, så tenkte jeg først det, at jeg kunne kaste den sitronen inn, på Vår Frelsers gravlund der da, (som fortauet vi gikk på, gikk langs, da).
Men der ligger vel Henrik Ibsen, (og sånn), begravet.
Og hvem er det som ønsker å kaste en sitron på grava til Henrik Ibsen, liksom?
Nei, ikke jeg ihvertfall.
Men rett foran oss, så lå vel Svenska Kyrkan, (hvis jeg har skjønt det riktig).
Så da tenkte jeg vel det.
At jeg kunne jo prøve å kaste den sitronen, litt diskret, sånn at den liksom spratt i kirken, og så landa et sted, mellom kirken og gravlunden der, da.
(Noe sånt).
Men problemet var, at sitronen, den spratt istedet, ut i Ullevålsveien, etter å ha truffet kirken, da.
(Da jeg prøvde å kaste den bort, sånn at Axel ikke skulle få tak i den, da).
Og jeg traff nesten en svær kjempe, (må man vel kalle han), med den her sitronen, da.
Og da sa jeg ‘sorry’ til han kjempen da, (husker jeg).
Og han sa at det var greit, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og så, så begynte Axel, (som var i noe slags ‘bajas-humør’, da).
Å le en litt sånn halvveis åndsvak latter, vel.
(Noe sånt).
Og da, så fikk jeg med meg Axel, på å krysse Ullevålsveien da, husker jeg.
Sånn at vi fikk litt avstand, mellom oss og han kjempen, da.
Men det som skjedde da, det var at han kjempen, han kom løpende etter oss, da.
Også dytta han til Axel, sånn at han falt ned på bakken, da.
Og så dytta han til meg, sånn at jeg spratt inn i det gamle Rikshospitalet, (må det vel ha vært), og så ut på fortauet igjen, da.
Og etter det, så stod liksom han kjempen og meg, og prøvde å psyke ut hverandre, da.
Mens Axel ble liggende nede på bakken, da.
(Og Axel prøvde vel ikke å reise seg opp heller, tror jeg).
Og så, så stoppet en politibil, som kom kjørende, i Ullevålsveien der, da.
Og ut, så kom det en liten tass, (må man vel si), av en politimann, da.
Samt ei ganske pen og slank politidame, i 20-årene, vel.
Axel sjarmerte hu politidama, sånn at han ikke behøvde å vise legitimasjon da, (husker jeg).
Mens jeg måtte vise legitimasjon, da.
Og han spirrevipp-purken, han skreiv meg opp, da.
(Som han kalte det).
Og da jeg spurte, hva det ville si.
Så brøyt han kjempen inn da, og sa noe sånt som at, ‘veit du ikke det engang?’.
(Noe sånt).
Og da, så syntes jeg at det virka som, at han spirrevipp-purken og hu tynne politidama, ikke hadde kontroll, på han kjempen, da.
(Som sa at Axel og jeg var ‘to’ da, osv.
Da han spirrevipp-purken lurte på hvorfor en kjempe som han, holdt på sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han kjempen, han hadde forresten ei dame, med noen slags røde byller i trynet da, (mener jeg å huske).
Og de to, de gikk oppover Ullevålsveien, et stykke etter Axel og meg da, (etter at politiet hadde skrevet meg opp da), husker jeg.
Mens Axel herma etter han kjempen, da.
For Axel hadde sagt til han kjempen, at det var ‘sitron’.
Men kjempen hadde trodd at det var ‘eple’, da.
(Mener jeg å huske).
Og etterhvert, så herma Axel etter han kjempen da, (enten på vei hjem til meg, eller om det var hjemme hos meg), og sa liksom som han kjempen hadde sagt da, at ‘var det ikke eple, da?’, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på personalfesten, som jeg hadde, for Rimi Bjørndal, (som var en uke eller to, etter det her, vel), så nevnte jeg den her episoden, da.
Og da mente Thomas Kvehaugen det, (husker jeg), at jeg burde være glad for det, at de politifolka hadde kommet forbi, da.
(Selv om jeg selv ikke var helt sikker på det.
For jeg lurte på hva det ville si at jeg hadde blitt skrevet opp, da.
Men jeg visste ikke hvilket telefonnummer, (for eksempel), som jeg kunne ringe, (fra jobben, eller noe), til politiet, for å få mer informasjon, om det her, da.
Så jeg fant aldri ut noe mer, om hva han spirrevipp-purken egentlig hadde gjort, i forbindelse med det, at han skreiv opp navnet mitt da, (som han snakka om).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 22: Mer fra Danmark
Jeg var vel ikke så vant med å være populær, blant damene, i Oslo.
(Utover på 90-tallet, ihvertfall).
Så jeg stakk fra de Setesdals-damene litt, husker jeg.
(Etter at jeg badet, mens de lå og solte seg, da.
Og da jeg gikk opp fra vannet igjen, så husker jeg det, at hu lyshåra liksom lå og smugkikket på meg, da.
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men jeg sa at jeg ville se på de bunkersene og sånn igjen, da.
(Noe sånt).
Og da så jeg vel en dansk dame, som nakenbadet der, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Hvis ikke det var en annen gang, da.
Jeg bada også en gang som noen dansker var ute i vannet der, og syntes at det nesten var for kaldt til å bade vel, (sånn som jeg skjønte det).
Før jeg hoppa oppå den bunkersen igjen, da.
Og en av de danskene, (som bada der), sa vel at jeg var ‘gal’, (eller noe sånt), hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg endelig kom tilbake, til campingplassen igjen.
Så hadde jeg egentlig avtalt å spille fotball, med de to Setesdals-damene, da.
Men jeg fant ut det, at jeg kneet mitt nok ikke var godt nok trent ennå, (etter operasjonen), til å spille ordentlig fotball, da.
Så jeg droppa det, da.
Men jeg lurte på om jeg skulle tilby de her to Setesdals-damene, å sitte på med HiAce-en min, til Hirtshals, (eller noe sånt).
Men de skulle vel en annen vei, (eller noe), tror jeg.
Og jeg hadde også en avtalte med resepsjonen, på campingplassen der, om at jeg skulle dra innom der, før jeg dro hjem.
For det var snakk om at jeg muligens skulle få noen penger, for den kassettspilleren også.
Siden jeg trodde at den kosta kanskje 800 kroner, (eller noe sånt), da.
Siden det var en Grundig-kassettspiller, da.
Og siden jeg trodde at Grundig var kjent for å være et bra merke, da.
Men da jeg gikk inn i resepsjonen der, så ble jeg nesten kjeppjaget ut derfra og.
For sånne kassettspillere kostet visst bare et par hundre kroner, (eller noe), mente han som jobbet der, da.
Så det var rimelig flaut da, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Blant de Holmestrand-folka, så syntes jeg det, at jeg kjente igjen en av dem.
(En med lyst hår vel).
Og jeg lurte vel på om han var fra Berger, egentlig.
Men det som var rart med dem, det var at alle av dem, de bare lå på bakken, og sov, i en klynge liksom, da.
(Den siste dagen der, vel).
Som om de sov, inne i et ganske stort telt, da.
Men de hadde ikke noe telt liksom, da.
(Det var liksom som at noen hadde stukket av, med teltet deres).
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Og jeg lurte på om de bare lot som at de sov, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de Holmestrand-folka, de var rimelig ‘på’ meg da, (mener jeg å huske).
Og de gjorde vel et poeng av det, at jeg drakk ‘vin’, (mener jeg å huske).
Og jeg mener også at jeg over hørte det, at de kommenterte det, at jeg dusja hver dag.
Og da overhørte jeg også det, (en gang jeg gikk for å dusje der da), at en annen av dem sa det, at ‘han har sikkert runka, da’.
(Noe sånt).
Og når noen av dem, (regner jeg med at det var, ihvertfall), gikk forbi bilen min, en gang.
Så klagde de på gardinene mine, (mener jeg å huske).
De sa at de kunne se inn i bilen, selv om jeg hadde gardiner da, (hvis jeg hørte det riktig).
Så de røde og hvit-stripete gardinene, til Mette Holter, (som jeg fikk av henne, da jeg flytta til Ungbo, i 1991).
De var ikke noe særlig tess, da.
Men jeg kunne nesten ikke hengt opp den bikinidama, som jeg fikk som sengesett, av Christell, jula før, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
For det dynetrekket var nok litt vel stort, til å henge inne i HiAce-en, (vil jeg si).
Og det hadde kanskje også sett litt rart ut, å hatt en sånn nakendame, hengende i vinduet til bilen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg hadde HiAce-en parkert, oppe ved den gården, forresten.
Så pleide jeg å kjøre ned til sentrum, en gang om dagen, (ihvertfall), da.
Og da pleide jeg å barbere meg, på et ganske stort offentlig toalett, ved buss-stasjonen der, da.
Og jeg hadde jo ikke barbermaskin, (for den ble jo stjålet, da jeg bodde på Ungbo), så jeg barberte meg med barberhøvel og barberskum, da.
Og på det toalettet, så pleide det vel ikke å være så mange folk.
Men en gang, mens jeg stod og baberte meg der, da.
Så dukket det opp en bussjåfør der, (husker jeg).
Og han så litt rart på meg da, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).
Så da jeg spurte han, om det ikke var lov, å barbere seg der, da.
Men det var det visst da, (svarte han).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 14: Enda mer fra Aker sykehus
Etter operasjonen, så havnet jeg på rom, med en kar, i 50-60-åra vel, som hadde skadet hodet sitt, (tror jeg).
Så han klagde jo alltid da, på forskjellig, og var ikke så lett, å bo på samme rom som, (må jeg si).
Jeg kjedet meg, i sykesenga, (for jeg måtte være på sykehuset, en ukes tid, sånn at liksom operasjonssårene skulle gro, da).
Så jeg bestilte etterhvert en TV, som ble satt på senga, og som hadde MTV og masse forskjellige kanaler, da.
Og dette kostet et par hundre, i uka da, (eller noe).
Men når jeg satt på TV-en så pleide han naboen å begynne å klage, da.
Så dette var litt bortkasta penger, må jeg nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han besøkte meg på sykehuset, et par ganger.
(Etter operasjonen, vel).
Og det var sånn, at for å få krykker, så måtte jeg dra bort til Helsfyr, til Oslo kommune sitt ‘krykke-lager’ der.
Og det var jo veldig lett, etter operasjonen.
Not, (som de sier).
For da gikk jeg jo rundt i en gåstol, som jeg fikk låne, av Aker sykehus.
(Og kateterposen, den hang jo på den gåstolen, da).
Så hvordan skulle jeg klare å komme meg til Helsfyr?
Nei, det var jo umulig, (vil jeg si).
Så Magne Winnem måtte kjøre bort til Helsfyr, og få hentet krykker da, hos Oslo kommune der.
(Hvor Bjørn Hovland, fra Svelvik, (han i parallell-klassen min, på Svelvik ungdomsskole, som viste fram pikken sin, på bussen, tilbake fra klassetur, til Oslo, en gang, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), faktisk jobba.
Fant jeg ut da jeg leverte krykkene igjen selv, et par-tre måneder seinere, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg så fælt, da jeg lå i sykesenga der, (husker jeg).
Så jeg var glad, da jeg fikk den gåstolen da, (husker jeg).
For da kunne jeg ta heisen, ned i første etasje.
Og kjøpe meg en avis og noe godteri og sånn da, i Narvesen-kiosken der.
For jeg spurte hu som lærte meg å bruke den gåstolen, da.
(Ei lyshåra sykepleierske, i 20-30-årene vel).
Om jeg kunne gjøre det, da.
Og hu sa at det var greit, at jeg gikk og handla, i Narvesen-kiosken der, da.
(Selv om dette kanskje så litt rart ut, (for besøkende, osv.), siden det hang en sånn kateterpose, på gåstolen min, da.
Men dette var jo et sykehus, så).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu sykepleiersken, som lærte meg å gå med den gåstolen.
Hu skrøyt også av hvor sprek jeg var, når jeg lå i senga der, og liksom skulle klare å komme meg ut av senga osv., da.
Hu sa at jeg var ‘så’ sprek, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg fikk krykkene, så gikk jeg litt rundt, og så, inne på sykehuset der.
(For jeg kjeda meg litt, da).
Og plutselig, så fant jeg kantina til legene, (må det vel ha vært), nede i kjelleren der, da.
Og da, så kjøpte jeg meg litt mat der, (husker jeg), bare for å få litt avveksling, fra sykehusmaten, da.
Og da overhørte jeg at noen av de legene, som hadde matpause, klagde over meg, da.
Siden de ikke fikk fred fra pasientene, under lunsjen sin, engang.
Men jeg regna vel med at det var greit, at jeg gikk litt rundt der, da.
Siden hu sykepleiersken, med det lyse håret, hadde sagt det, at det var greit, at jeg gikk til Narvesen-kiosken, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så skjedde det en spesiell episode der da, (husker jeg).
En morgen, (eller noe), som jeg satt på doen, på rommet mitt der, for å drite da, (som man sier).
Så besvimte jeg, (mer eller mindre, ihvertfall), mens jeg satt på doen der, (av en eller annen grunn).
Og da, så fikk jeg såvidt dratt i en sånn alarmsnor, som hang ved siden av doen der, da.
Og så dukka det opp ei sykepleierske der, (husker jeg).
(Ei litt kraftig brunette vel.
Som var veldig grei da, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg fikk vel såvidt tatt på meg underbuksa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), før hu dukka opp der, da.
Så jeg klarte meg egentlig selv, da.
Men anstrengelsen, ved å gå på do, gjorde at jeg liksom besvimte, da.
(Eller noe lignende).
Noe jeg ikke var vant til.
Så derfor dro jeg i den alarmsnora, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter denne episoden, (da jeg dro i den alarmsnora).
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at de andre sykepleierskene der, mobba hu brunetta.
Og sa noe sånt som at, ‘så du han når han var på do, du da?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte på det, om at grunnen til at jeg besvimte, mens jeg var på do der.
Var det, at Dr. Bjerre hadde satt meg på noe slags utradisjonell smertestillende.
Som han liksom måtte forklare for medisinstudentene, om grunnen til, at han ga meg da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Det var ihvertfall noe spesielt med den typen smertestillende, som jeg fikk da, (husker jeg).
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde besvimt der.
Så dukka søstera mi, (som jeg lurer på om han hadde med sønnen seg sin, (med Keyton fra Somalia), Daniel, selv om han da ikke kan ha vært et år gammel engang), opp på sykehuset der, igjen.
Og Pia ville at vi skulle gå rundt på sykehuset der, (husker jeg).
Og da vi gikk forbi det rommet, hvor sykepleierskene satt og holdt vakt.
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at ei av sykepleierskene, inne på det vaktrommet, sa noe sånt som, (om Pia da), at ‘også kommer hu søstera og skal begynne å dra rundt på han og’, (eller noe sånt), da.
(For Pia ville absolutt at jeg skulle gå rundt sammen med henne, inne på sykehuset der.
(På krykker, da).
Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 7: Chinatown Expressen
Den første tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen der.
Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.
Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).
Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).
Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).
Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.
(Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).
Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.
Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.
Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.
(En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).
Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).
Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.
Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).
(For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.
Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.
Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).
Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).
Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.
Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).
Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.
(Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).
Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.
Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.
(Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).
Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.
For det var helt kaos der, da.
Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.
Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.
Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).
Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.
Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.
For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.
Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.
Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.
Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.
Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom ‘digg’, å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).
Det var Savoy, med sangen ‘Velvet’.
Og en sang som het ‘Lucy’s Eyes’, med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.
(Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).
Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og ‘Dalom’/’Gokk’/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 95: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIV
De dynene, som faren min, Arne Mogan Olsen, var innom på Ungbo med, til Pia og meg, jula 1994, (må det vel ha vært).
Det var ekstra lange dyner, forresten, husker jeg.
Og de mener jeg at han la i boden, på Ungbo der.
For jeg lå vel og sov vel, da han var innom med de dynene.
Men så banka han vel på døra, til rommet mitt, (tror jeg), og sa fra om de her dynene, (og at de var ekstra lange), da.
Og de dynene, de så jeg vel aldri noe til forresten.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg lurer på om Pia også tok med seg min dyne, da hu flytta fra Ungbo, sommeren 1995.
(Hu spurte ihvertfall om det, husker jeg.
Men jeg svarte ‘nei’, da.
Men det er mulig at det ikke var nok, til å stoppe søstera mi.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Men det var nok antagelig derfor, at jeg var litt irritert, og også tok med meg noen ting, som stod i den boden, (men som egentlig ikke var mine), da jeg selv flytta fra Ungbo, i januar 1996.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde på Abildsø vel.
Så hendte det noe, da Magne Winnem og jeg, var ute på byen.
(Som jeg lurer på om jeg har glemt å skrive om tidligere).
Magne Winnem og jeg, vi var oppe i andre etasje, på Burger King, i Grensen der.
Etter å ha vært på byen, og drukket, på Marylin, vel.
Og på Burger King der, så var det en pakistaner, (eller noe), som ville ta håndbak, da.
Og han hadde mye større armer enn meg, så jeg syntes at det ble litt urettferdig, da.
Men jeg sa det, at jeg ble med på å ta håndbak, hvis han tok håndbak, mot Magne Winnem, etter å ha tatt håndbak mot meg.
Så han pakistaneren og meg, vi tok håndbak da, og jeg tok i alt jeg kunne, da.
Så det ble ganske jevnt, selv om han pakistaneren var større enn meg, og til slutt slo meg, da.
Men da, så ville ikke han pakistaneren ta håndbak, mot Magne Winnem.
(Som var større enn meg, og cirka like stor som han pakistaneren, vel).
Så det var rimelig rart da, husker jeg, at jeg syntes.
Men han pakistaneren var kanskje sliten da, etter å ha brutt håndbak mot meg.
Det er mulig.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste jeg skal skrive om, fra den tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Det er noe som jeg har grudd meg litt, til å skrive om.
For det her er som noe rimelig flaut, å skrive om da, må jeg innrømme.
For jeg ble nemlig utsatt for en ‘nær-homo-opplevelse’, (må jeg innrømme), på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og det begynte sånn, at jeg pleide å henge litt i Frognerparken, og sole meg og spille fotball, i sommerferien min, 1995.
Og da kjedet jeg meg jo litt, da.
Siden jeg tok kjøretimer, og ikke hadde råd til å dra på ferie.
Men jeg hadde jo lært meg veien, å gå, fra Frognerparken, og ned til sentrum.
Så etter at jeg hadde ligget og solt meg da, i Frognerparken.
Så pleide jeg å gå ned til Oslo sentrum, da.
Og dette var nok i fellesferien.
For jeg husker det, at det eneste stedet, hvor jeg så noe liv, det var i Kirkegata.
Ved utestedet Green Apple der, vel.
(Eller om det var nabostedet).
Så jeg dro dit en gang, en helg da, sommeren 1995, (må det vel ha vært).
Og da drakk jeg meg full der, og dansa med ei flott brunette, i begynnelsen av 20-årene, husker jeg.
(Eller jeg dansa vel ikke med henne.
Men vi dansa på det samme dansegulvet, da).
Og hu brunetta, hu satt seg plutselig på fanget mitt, når jeg satt og drakk en øl, på det her utestedet da, husker jeg.
Og det her var ei deilig og sexy brunette, da.
Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.
Og jeg var veldig full da, og hadde ligget lenge i sola, og blitt litt sommerkåt kanskje, (må man vel si).
Så jeg klarte ikke å få sagt noe, da.
Men var nærmest i sjokk, over å plutselig ha fått denne sex-bomben, på fanget mitt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men plutselig, så kom det en pakistaner bort til hu sex-bomba, og reiv henne bort fra fanget mitt, da.
Og jeg var nesten likeglad, (husker jeg).
For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hu først hadde satt seg meg på fanget mitt, liksom
Jeg så bare på den tida hu hadde sitti på fanget mitt, som en ‘bonus’, liksom.
Siden jeg egentlig ikke kjente henne da, (mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg gikk nå etterhvert ut fra det her utestedet, i Kirkegata, da.
Full og kåt, (av øl-en og hu sex-bomba, da), må jeg vel si.
Også kom det en albaner, (eller noe), i 20-åra vel, etter meg, da.
Og han spurte meg om noe greier, da.
Og jeg følte meg ganske ovenpå, og var ganske full, (og hadde kanskje liggi for lenge i sola, tidligere den her uka).
Så jeg hørte på hva han utlendingen sa, da.
Og jeg husker ikke helt hva han ville.
Men det endte med at jeg, (som var drita full), ble med han bort mot hore-strøket der, da.
Og da dro han utlendingen med meg, bak en hekk, og begynte å runke der.
Og ville at vi begge skulle runke, da.
Jeg syntes at det her var litt dumt, men jeg var så full, at jeg ble med på det her, da.
Så vi stod bak en hekk der og runka der, da.
Jeg la merke til at pikken hans var omtrent like stor som pikken min.
Men at han hadde et enormt pikk-hue, da, (noe jeg ikke hadde, må jeg innrømme).
(Og pikken min er også litt skeiv forresten, og det tror jeg ikke at pikken hans var).
Han utlendingen fortalte meg det, at ei dame en gang hadde spurt han, om han kunne kjøre henne, fra nedenfor Ekeberg der, (eller noe), og til sentrum.
Og da runka hu han da, (sa han), som betaling, for den kjøreturen.
Og han fortalte det, at han var så desperat da, (eller noe).
Og han prøvde også å hjelpe hånda mi å runke, (mens han selv runka), husker jeg.
Men det her syntes ikke jeg at var så artig, da.
(For jeg var mer glad i damer, for å si det sånn).
Så jeg syntes at det her ble ganske kjedelig egentlig, da.
Og jeg husker at jeg foreslo ovenfor han utlendingen, at han bare burde kjøpe seg ei hore, hvis han var så desperat.
Men det ville han ikke da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Men da sa jeg, (som var i så godt humør, etter å ha hatt hu sex-bomba på fanget, og siden jeg hadde drukket og hadde sommerferie, osv.), at det hadde jeg selv faktisk litt lyst til å gjøre.
(Når jeg først dreiv å tulla så mye.
Og hadde vikla meg inn i den her nær-homo-opplevelsen, (og hatt hu sex-bomba på fanget), osv., da).
Og da la han utlendingen merke til det, at det stod hore ‘borti der’, liksom, da.
(Ei slank, blond dame i 30-40-årene vel).
Og sa fra til meg om det, da.
Så da gikk jeg bort og spurte henne hvor mye penger hu skulle ha da, husker jeg.
Og hu skulle ha 500, (eller noe), som jeg hadde i lommeboka da, siden jeg liksom alltid hadde penger, på den her tida, for jeg sløste aldri noe særlig, hverken på byen, eller når jeg kjøpte mat og sånn, da.
Og da betalte jeg henne 500, da.
Også begynte hu og ri meg, på fortauet der, i en av sidegatene til Karl Johan, da.
Men jeg kom ikke, (for jeg hadde drikki så mye da, må vel grunnen ha vært).
Men jeg spurte hu hora, (der jeg lå oppå jakka hennes, (eller noe), på fortauet vel), om hu kunne vise meg fitta si litt.
For da trodde jeg at jeg skulle klare å komme, mens jeg runka, da.
Og det gikk hu med på, etterhvert da, å la meg se på fitta si litt.
Mens hu lo litt da, og sa at jeg måtte forte meg, (eller noe sånt), da.
Og til slutt, så måtte hu dra, da.
Uten at det hadde gått for meg, da.
Siden jeg var rimelig full, da.
Og da bare dro jeg hjem til Ungbo igjen, da.
Og venta kanskje borte på Galleri Oslo, på at T-banene skulle begynne å gå igjen.
(Noe sånt).
Så det her var en rimelig spesiell opplevelse da, husker jeg.
Som hendte en gang, i sommerferien, i 1995, vel.
Og som jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å skrive om.
Men jeg tenkte det, at jeg får prøve å ta med om alt, da.
Når jeg først er i gang med å skrive de her memoarene, liksom.
Men da venta jeg ihvertfall helt til slutt, i Min Bok 4, med å skrive om den her flaue opplevelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette var slutten, på Min Bok 4.
Jeg flyttet jo til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i januar 1996.
Og hva som hendte, den tida jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i Min Bok 5, (tenkte jeg).
Så vi får se når jeg klarer å få begynt på det.
Vi får se.