http://e24.no/naeringsliv/akersgata-butikkene-i-krise-etter-22-juli/20256160
Stikkord: Oslo
-
johncons-blogg var vel forresten det første norske media, som publiserte identiteten, til ABB. (Hoffsveien var vel også der Christell bodde på Skøyen)
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/07/mer-fra-statcounter.html
PS.
Noen tipset meg, gjennom Google, om hvem terroristen var:
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/07/enda-mer-fra-statcounter.html
PS 2.
24 minutter etter midnatt, (engelsk tid), så kunne johncons-blogg publisere navnet, til terroristen, (uten at jeg selv helt skjønte sammenhengen ennå, riktignok):
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/07/noen-vil-at-jeg-skal-lese-en-frimurer.html
PS 3.
Ved å søke på navnene, som dukket opp på StatCounter, (tracking-cookie-programmet, som jeg har på bloggen), så fant jeg et engelskspråklig debattforum, (som jeg ikke hadde sett før), som også mente at Anders Behring Breivik, var terroristen:
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/07/debattforumet-mistenker-han-her-for-sta.html
-
Min Bok 4 – Kapittel 54: Mer fra kjøreskolen på Frogner
Etterhvert, så ble det jo tid for glattkjøring, mørkekjøring og landeveiskjøring, med den kjøreskolen, på Frogner.
Og jeg husker det, at den bilen jeg kjørte, på mørkekjøringa, (var det vel), den var full av vakre og smekre 17-år gamle vestkantjenter, da.
(Jeg husker at jeg kræsja litt med en av dem, når vi begge gikk ut, på hver vår side av baksetet, en gang, når vi skulle ut av bilen, av en eller annen grunn, da).
Og på glattkjøringa, så husker jeg det, at kjørelæreren plutselig ba meg om å bremse og clutche og gasse, osv., og da tok bilen vi kjørte, (som det også satt masse pene vestkant-frøkner i da), den tok en piruett, på isen, på glattkjøringsbanen der da, mener jeg.
Eller, bilen tok vel først en 180 graders piruett, (mens jeg kjørte), og så tok vi en 180 graders piruett til, etter noen sekunder, eller noe, var det vel.
Så det ble vel en 360 graders piruett tilsammen, tror jeg.
Noe som det vel kun var jeg som måtte gjøre, vel.
Så jeg ble vel kanskje litt ør i hue, av den her snurringa, da.
Så seinere, når vi skulle kjøre på en landevei, og det kom en fjernstyrt pute, mot bilen, så skjønte ikke jeg helt hva som var poenget, men kjørte bare rett på den puta, da.
(For jeg var kanskje litt ør i hue da, så jeg hadde kanskje ikke fått med meg, hva det var, som vi egentlig skulle gjøre, på den her bestemte øvelsen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, når jeg skulle kjøre ut fra en bensinstasjon, under landeveiskjøringa, (var det vel).
Så venta jeg lenge da, for å jeg var ikke helt sikker på om jeg rakk å kjøre ut.
(For jeg hadde vel sitti i bilen lenge, som passasjer, og blitt litt sløv, kanskje).
Men så plutselig så tenkte jeg vel det, at det var bare å kjøre, da.
Og da begynte noen av de unge damene, i bilen, å si at den kjøringa mi var litt på kanten da, eller noe.
(Men kjørelæreren sa ingenting, da).
Men det var så mye trafikk, på den veien, som vi skulle ut på.
Så jeg bestemte meg plutselig bare for å kjøre.
For jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen, liksom.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjørelæreren, (Anders, het han vel, en kar med mørkt hår vel), sa forresten til meg, under en kjøretime, en gang, (etter at jeg hadde hatt kjøretimer på den kjøreskolen, en stund vel).
At, ‘du burde finne deg en rik dame’.
Men det ga ikke noe særlig mening for meg.
Så da svarte jeg vel ikke noe.
(Jeg syntes vel kanskje at det temaet ble litt vel rart og personlig, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde hatt kjøretimer der en stund.
Så skulle jeg på en slags prøveoppkjøring, med en annen kjørelærer der.
Og han klagde fælt på kjøringa mi, da.
Vi kjørte blant annet forbi Maxi Skårer, og pizzarestauranten, hvor Øystein Andersen og jeg, hadde spist pizza, på Lørenskog, en gang.
Og da følte jeg meg kanskje litt hjemme, og skulle liksom kjøre superbra, da.
Men da hadde jeg visst kjørt alt for fort, sa han andre kjørelæreren, da.
Og det var visst mye annet som ikke var bra også, da.
For jeg hadde vel hatt en dårlig dag, da.
For han andre kjørelæreren, han gikk gjennom en skillsmisse, (var det vel), så han var i et dystert humør, da.
Så det var jo som et mareritt, å ta kjøretimer, på den her kjøreskolen, må man vel si.
Men jeg tenkte da det, at hvis jeg bytta til han vanskelige kjørelæreren.
Så skjønte han kanskje det, at jeg egentlig kunne kjøre bedre, enn det jeg hadde fått vist.
Så derfor gjorde jeg det, da.
Men da mente han at jeg ikke clutcha bra nok, og sånn, da.
Han mente at jeg burde clutche sånn, at man ikke kunne merke at jeg gira, osv.
Så jeg tror at han var strengere mot meg, enn mot de andre elevene.
Og en gang, når jeg skulle møte han nye kjørelæreren, ved Majorstua T-banestasjon der.
Så gikk en av de pene 17-år gamle vestkantfrøknene, (som jeg hadde vært på mørkekjøring eller glattkjøring, (eller om det var landeveiskjøring), sammen med), hu gikk gråtende ut av bilen, til han strenge kjørelæreren, da.
Så jeg lurte på hva som egentlig foregikk på den her kjøreskolen da, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg sa også det til han Anders, (da han spurte meg, under en kjøretime), at jeg bare bytta til han strenge kjørelæreren.
Og da spurte han Anders om jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen med han, som jeg hadde satt opp, engang.
Men da svarte jeg det, at det var like greit at jeg bare bytta til han andre kjørelæreren, med en gang.
For jeg trodde at han kom til å stoppe meg.
Hvis ikke han så det, at jeg kunne kjøre bedre enn jeg hadde fått vist, da.
Og jeg hadde ikke råd til å ta kjøretimer et helt år der liksom.
Så derfor bare bytta jeg til han strengeste kjørelæreren, da.
For jeg tenkte at da ville jeg bli fortere ferdig.
For jeg måtte liksom overbevise han uansett, før jeg fikk prøve meg på oppkjøringa, da.
(Sånn som jeg trodde at det var, ihvertfall).
Så da syntes jeg at det var greit, å bytte, til han dystre kjørelæreren, da.
For jeg måtte liksom ‘forbi’ han uansett, (sånn som det virka, for meg, ihvertfall).
Og når han første kjørelæreren først spurte, om den siste timen, så var det ikke noe vits i å drøye med å bytte, syntes jeg.
Så da bare sa jeg at jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen, med han Anders, da.
Og bare bytta kjørelærer, uten noe særlig om og men, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han dystre kjørelæreren, han skulle også ha det til, at jeg fant opp egne regler, og sånn.
Men da jeg kom på teori-eksamen, så var jeg den som ble først ferdig.
Og jeg fikk nesten ingen feil.
Så det var ikke sånn der ihvertfall, at jeg ikke skjønte trafikkreglene.
Så det er mulig at han dystre kjørelæreren var strengere mot meg, enn mot de andre elevene der, da.
Det er mulig.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg kjørte ned Uelands gate der.
Så følte jeg meg nok litt hjemme igjen, da.
(For jeg bodde jo en uke eller to, i Uelands gate, (høsten 1989), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og da tulla jeg litt med en som dreiv og bytta felt der.
Og lata som at jeg var helt nybegynner, da.
For det stod jo ‘Skole’, på et klistremerke, på de bilene, som vi kjørte.
Så jeg bare kjørte vanlig, da.
Så han som bytta felt, måtte kjappe seg, da.
Så jeg var litt slem og tulla, da.
For han kunne jo ikke vite om jeg var helt nybegynner, eller ikke.
Så jeg bare lot som at jeg var helt nybegynner, og bremsa ikke, da.
(Men kjørte i et jevnt, rolig tempo, da.
Og da måtte han som bytta felt, foran lyskrysset, kjappe seg, da.
For han måtte jo komme seg unna, før ‘nybegynneren’ meg, kom ‘rullende’, da.
Så jeg ble kanskje litt amper, av det her, for han første kjørelæreren sa at jeg var en ‘clutch-ekspert’, (eller noe), og han andre klagde fælt på clutchinga mi, da.
Så da ble jeg kanskje litt frustrert og amper, da.
Noe som kanskje kom litt til syne, i Uelands gate der, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og plutselig, like før jul, så fikk jeg plass på oppkjøring, da.
Og da var litt heldig, syntes jeg.
For jeg skulle kjøre ut mot Romerike der, da.
Og jeg glemte å se markert etter toget, på en sånn planovergang, da.
Så da ble jeg litt nervøs, (husker jeg).
For det var liksom flaut å stryke på oppkjøring da, sånn som jeg huska det, fra Berger og Drammen, osv.
Og jeg måtte ta en lukeparkering, (eller ihvertfall en parkering), utafor Olavsgård hotell, mener jeg at det var.
Og det gikk vel greit til slutt vel.
Og kjørelæreren syntes at det var bra, at jeg hjalp en trailersjåfør, å kjøre ut på veien.
Trailersjåføren ble glad, og nikka, da, (var det vel).
Og jeg hadde observert en bil, lenge før jeg skulle kjøre ut, fra ved en butikk, ute på Romerike der.
Så jeg fikk to særdeles bra, (eller om det var meget bra), kryss, da.
Så jeg husker at han oppkjørings-sensoren, sa til han dystre kjørelæreren da, at det var ‘veldig bra’.
(Etter oppkjøringa mi, da).
Og jeg fikk førerkort da, hos Statens Vegvesen, på Økern der, (var det vel).
Noen få dager før julaften da, i 1995.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom på jobben, og stolt viste fram førerkortet mitt, den dagen.
Så ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sur på meg, husker jeg.
For jeg hadde tatt et triks, som jeg hadde lært, det året som jeg var russ, i Drammen, (mener jeg å huske).
At for å få mindre press på seg, når man hadde oppkjøring.
Så burde man bare si på jobben, at man skulle til legen, (eller noe).
For da slapp man å bli mobba, hvis man strøyk på oppkjøringa, da.
Så jeg sa til butikksjef Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle til legen, da.
(Som jeg hadde fått tips om at man kunne si, i Drammen, (muligens av Hallvard, som jobba på CC Storkjøp), en 6-7 år, før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 53: Kjøreskolen på Frogner
Jeg tenkte det, at jeg skulle prøve å finne meg en kjøreskole, i Oslo Vest, når jeg skulle ta kjøretimer.
(Noe som jeg begynte med rundt sommeren 1995, vel).
For jeg tenkte at da sjansene store at det var en seriøs kjøreskole, som jeg havnet på.
Noe sånt, var det vel kanskje, som jeg tenkte.
Uten at jeg husker det helt nøyaktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener at den kjøreskolen, som jeg gikk på, lå like ved Frogner kino der, i Frognerveien.
Jeg mener at eieren var en nordlending muligens, og at han første kjørelæreren min der, het Anders, (eller noe).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig navnet på den her kjøreskolen, da.
Men den het vel noe med ‘Frogner’, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg ikke husker helt nøyaktig hvor i Frognerveien, som den her kjøreskolen, holdt til, igjen.
Det var fordi, at kjørelærererne, de pleide å møte elevene, ved Majorstua T-banestasjon, (eller ved Jernbanetorget T-banestasjon).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobbet jo mye seinvakter, så jeg tok vel kjøretimer, før jobben ofte, på Rimi Nylænde, da.
Og jeg tok vel mye dobbelttimer, mener jeg å huske.
Jeg hadde jo også tatt en god del kjøretimer, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), på slutten av 80-tallet.
Men det var jo i 1988 og 1989.
Så det var jo mer enn fem år før det her, da.
Så kjøreferdighetene mine var vel kanskje litt rustne, (må man vel si), så jeg måtte ta det meste om igjen, da.
Selv om jeg vel ikke behøvde å holde på så lenge, med hver kjøreferdighet.
(Jeg klarte vel bakkestart og sånn ganske greit, mener jeg å huske).
Men lukeparkering sleit jeg vel kanskje litt med, da.
Det er mulig.
Og nå kjørte jeg jo rundt i Oslo, som er en mye større by, enn Drammen.
Så det var nok litt vanskeligere å ta kjøretimer i Oslo, enn i Drammen, (må man vel si).
Men det gikk ganske greit da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at en gang, så begynte jeg å prate med han kjørelæreren om badmintontreninga, som jeg gikk på.
Og dette var fordi at jeg hadde fått meg en blåveis, (eller blått øye, da).
Og kjørelæreren spurte meg hvordan jeg hadde klart å få det.
Og det var fordi, at Glenn Hesler han hadde tatt med seg en ung mulatt, med navn David, på badminton-treninga, en gang.
(Like før den her kjøretimen, da).
Og så spilte de to, på lag, mot meg.
Og jeg tror nå muligens, at de kanskje kan ha planlagt det, hvordan de skulle spille, for å skade meg, (eller noe).
For jeg hadde aldri sett han David, før det her, (og heller ikke seinere).
Og Glenn Hesler, han spilte badmintonballen, sånn at jeg så vidt rakk fram til den, (var det vel).
Og da stod han David klar like bak nettet og smashet badmintonballen rett i øyet på meg, da.
Og det syntes jeg at var farlig spill, da.
Jeg kunne jo ha blitt blind på det øyet sikkert, hvis han hadde truffet en centimeter til sida, (eller noe).
Så da gadd jeg ikke å spille mer, husker jeg.
Så da bare stakk jeg fra Haugerudhallen der, (husker jeg).
(Og hjem til Ungbo på Ellingsrudåsen, vel.
Med T-banen sikkert, da).
Men det er mulig at Glenn Hesler og han David fortsatte å spille, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
(Men det veit dem vel selv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var egentlig kanskje sosial og jovial på den her tida.
Og jeg hadde jo tatt med folk som Glenn Hesler, Magne Winnem og vel også halvbroren min Axel, på de her badmintontreningene, da.
Så jeg spurte kjørelæreren om han skulle bli med å spille badminton, en gang, (siden vi prata om badminton, da).
(Fordi jeg var ganske sosial på den her tida, da.
Og det var vel noe jeg hadde fra mine, (mer eller mindre tidligere), kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen.
For eksempel så var det vel sånn, at Øystein Andersen, han ble kjent med Bengt Rune, (fra Rasta), bare fordi at vi vanka, i biljardhallen til faren hans, like ved der jeg jobba, på OBS Triaden, noen år før det her, da).
Så han kjørelæreren, han dukka opp en lørdag da, i Haugerudhallen der.
Men da han slo et ganske langt slag.
Så måtte jeg vri det venstre kneet, (eller noe), for å nå den ballen, da.
Og plutselig så sviktet kneet, og jeg lå der i en ‘haug’, da.
Og da skjønte jeg jo det, at jeg nok hadde fått en alvorlig kneskade, da jeg skadet kneet, tidligere den sommeren/høsten, da jeg spilte fotball, i Frognerparken.
Så da bestemte jeg meg bare for å dra ned til Legevakta, husker jeg.
(For jeg syntes at jeg måtte finne ut hvordan skade det her var, da.
Det var jo ikke noe artig at kneet plutselig sviktet og man lå der i en haug, liksom).
Og jeg spurte de lederne der, (som het Åge osv., vel), om en av de gadd å spille litt med han kjørelæreren, da.
Siden jeg måtte ned til Legevakta, da.
Og da, så begynte vel de lederne der, i Skøyenåsen badmintonklubb, å mumle, om at jeg bare lata som at jeg hadde skada meg, eller noe, (mener jeg at jeg overhørte).
Så de lederne der var litt gretne kanskje da, av en eller annen grunn.
De var litt sure kanskje, de lederne i den klubben, da.
De informerte for eksempel vanligvis ikke om hvilken garderobe, som vi skulle bruke.
Og når jeg da skifta fra olabukse til joggebukse i Haugerudhallen der.
Så begynte de å ‘surve’ om det og da, at det ikke var bra, at jeg liksom stod i underbuksa der, for det var tenåringer, (eller noe), i den hallen, da.
Men hva hvis de hadde informert om hvilken garderobe vi skulle bruke?
Det gjorde de ikke.
Jeg kunne jo ikke bare gå ned i en garderobe, for da kunne jo det ha vist seg å være en damegarderobe, for eksempel.
Så de her lederne i Skøyenåsen badmintonklubb, de var litt sure og treige da, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så dro jeg ned til Legevakta, da.
Og jeg fikk time på Aker sykehus, for at de skulle se inn i kneet mitt, med et slags kamera, eller hva det kan ha vært, da.
Men da måtte jeg vel hente noen bilder selv, fra Legevakta, tror jeg.
Og ta med de opp til Aker Sykehus, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp
En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.
Dette var en søndag, husker jeg.
Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.
Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).
Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.
Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).
(Siden det var så fint vær da, var det vel).
Så jeg skulle akkurat til å gå.
Men så dukka en av sjefene opp der.
Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.
Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.
Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.
Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.
Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.
Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.
Så salget gikk veldig trått, da.
Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.
Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.
Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.
Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.
Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.
Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.
(Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.
Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.
Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.
Hvis jeg husker det riktig, da.
Og jeg hadde jo slutta å røyke og.
Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.
Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.
Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.
(Hvis jeg ikke visste det fra før).
Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.
For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.
Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.
Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).
(Mest for å se vel.
For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).
Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.
Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.
(Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.
Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.
Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).
Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.
Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.
Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.
Så ga jeg meg ikke med en gang, da.
For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.
Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.
Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.
Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det var: ‘Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?’.
Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.
Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.
Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.
Også var det ei ung studinne som svarte.
Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da
Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.
Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.
Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.
Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.
(I den øverste etasjen, på So What, der).
Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.
Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
(Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).
Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et ‘mainstream’ utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille ‘Enjoy the Silence’, med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.
Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.
Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.
(Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.
Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.
For So What var liksom et veldig kult utested, da.
Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).
For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.
Så det var kanskje ikke ‘kosher’ på det utestedet da, å gå dit aleine.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.
Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.
Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, ‘mamma, en mann!’.
Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.
Og gjorde et poeng av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).
Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.
For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.
Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).
Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.
Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.
Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.
Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.
Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.
Og da mista jeg interessen, husker jeg.
Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.
For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.
Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.
(Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
