johncons

Stikkord: Oslo

  • Min Bok 3 – Kapittel 62: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet X

    På den siste øvelsen, som var den siste uka, (eller noe), av førstegangstjenesten.

    (Den øvelsen som Bekklund viste meg hvordan man ‘splætta’ mygg på).

    På den øvelsen, så delte vi fire soldatene, (var det vel), som var igjen, på lag 2, telt, med to stridsdommere, (eller noe), som var med på øvelsen, for å gi karakter, på vårt befal, eller noe, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og middagsmaten, som vi hadde fått, fra staben, på Terningmoen, på denne øvelsen.

    Det var boksmat.

    ‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse eller’, sa de stridsdommerne, (eller hva de var), til hverandre da.

    Og da visste Skjellum og Sundheim, at jeg hadde kjøpt en boksåpner, (muligens før jeg havna på reservelaget og), så de sa vel noe sånt som, at ‘Ribsskog har det’.

    Og så fant jeg fram den boksåpneren da, (som jeg vel hadde kjøpt, en frihelg, som jeg surra rundt, og så på butikker, på Grønland, siden jeg vel hadde vært på den platebutikken, (Platekompaniet), på T-banestasjonen, på Grønland der), som jeg hadde, i en sidelomme, på pakksekken min vel.

    (Og den dagen, så kjøpte jeg også et billig skopusse-sett, husker jeg.

    Som hadde en sånn smart, rund børste, til å smøre skokrem med.

    Og en større børste til å ‘shine’ med da.

    For den skokrem-børsten, til Forsvaret, denne hadde bare en børste da.

    Så man kunne glemme hvilken side man brukte til skokrem og hvilken side man brukte til å shine med, liksom.

    Men for å få virkelig bra skopuss, så brukte vi nylonstrømper, (tror jeg at det var), som var veldig bra, for å få skikkelig bra finish, på skopussen, da.

    Sånn at vi passerte ‘helgeperm-inspeksjonen’, på troppens oppstillingsplass, og fikk lov å dra ‘ta helga’, da.

    Selv om jeg skjønner at det kan høres rart ut, at vi bruke nylonstrømper, til å pusse sko med.

    Men jeg mener at det var sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når søstera mi Pia, Monica Lyngstad og Siv Hansen, bodde i Christies gate.

    Så pleide de å spørre gjestene om de ville ha ‘kanel i teen’, husker jeg, en av de første gangene, som jeg var der, vel.

    Jeg hadde vel lest det, et eller annet sted, at kanel, det var egentlig barken, på kaneltreet.

    Og dette her med kanel i teen, det hadde jeg aldri hørt at noen hadde ‘babla’ om, før det her da.

    Så jeg tulla litt, og foreslo det, at de kunne jo bare ha et sånt kaneltre stående der, i stua, da.

    Og når de da fikk gjester, så kunne de liksom bare skrape litt bark, av det treet da, og oppi tekoppene til gjestene, (mens de satt i stua der, og prata liksom), da.

    Jeg tenkte vel det, at hvis de først skulle være originale, så kunne de like godt være skikkelig originale, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med å gå gjennom de notatene, (som jeg har skrevet de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så nå må jeg si det, at Min Bok 3, er ferdig.

    Den nesten boken, (Min Bok 4), den blir om karrieren min i Rimi.

    Og den skal jeg prøve å få begynt å skrive på, innen ikke alt for mange dager.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 60: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VIII

    Jeg var også på besøk hos min halvbror Axel, og dem, på Vestre Haugen, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Axel dro meg med, for å spille basket, (husker jeg), og jeg klarte å få en basketball i hue, mens jeg stod under kurven, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axels hund Trixie, hadde også blitt større.

    Vi gikk tur med Trixie, husker jeg, som løp rundt omkring da, nede på Vestre Haugen der, da.

    Jeg husker ikke om det var denne gangen.

    Men en gang, så gikk ihvertfall Axel og jeg, tur, med Trixie, til kiosken, ved Haugenstua togstasjon der.

    Og da bandt Axel Trixie, til en stolpe, eller noe, mens vi var inne i kiosken og kjøpte godteri, da.

    Og mens vi var inne i kiosken, så bjeffa Trixie høyt, uten stopp, hele den tida, som vi var inne i kiosken, (som var drevet av en pakistaner vel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på Terningmoen, så hendte det at jeg drømte, om å spise en stor meny på McDonalds, husker jeg, med Big Mac, pommes frites, brus og milkshake, osv., da.

    Så den gangen, som troppsjef Frøshaug, straffet meg, (må man vel si), siden jeg hadde vært på diskotek, dagen før, på Alexis, (noe nesten alle pleide å dra på vel), sånn at jeg måtte stå på ski, bak en BV, istedet for det det egentlig var meninga at jeg skulle gjøre, den dagen.

    (Som kanskje var å være markør, under noe Miles-skyting, eller noe.

    Noe sånt).

    Så spurte jeg Haraldsen, som stod på ski, bak BV-en, sammen med meg.

    Om han ble med på McDonalds, når vi kom tilbake til Oslo, med ‘helgeperm-toget’ da, den dagen.

    (For jeg hadde så lyst på McDonalds mat da, etter en uke med den kanskje litt kjedelige maten, på Terningmoen).

    Men det gadd ikke Haraldsen da, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Men da dro jeg nok sikkert bare på McDonalds aleine.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en del folk, (blant annet Bekklund, Torp og Skjellum vel), som kalte meg for ‘Ribs’, når jeg var i Geværkompaniet, da.

    Men jeg var langt fra den eneste, som fikk et sånt klengenavn.

    Frydenlund ble kalt for ‘Fryden’, (husker jeg).

    Og Løvenskiold ble kalt for ‘Løven’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste en del bøker, det året, som jeg var i Geværkompaniet, husker jeg.

    Jeg var på besøk hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes en gang, (mens jeg var i Geværkompaniet, vel).

    (Den gangen som Winnem fortalte om at han pleide å kjøre til apoteket og kjøre sæddrepende krem, når kondomen sprakk, når han lå med Elin fra Skarnes, som han var forlova med, på den her tida, vel.

    For å så ta sånn sædrepende krem, på en kondom, som han tredde på tørkerullholderen, (fortalte han), som han så stappa langt oppi fitta på Elin, da.

    Sånn at hu ikke skulle bli gravid, da.

    For deres foreldre ville ikke ha tålt det, om de fikk barn før ekteskapet, da.

    For ihvertfall Magne Winnem sine foreldre var ganske så religiøse, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og Elin fra Skarnes hadde lagt noe Søppeldynga-godteri, (eller noe), i en skål, husker jeg.

    Og jeg pleier ofte å være godtesjuk, så jeg spiste mye av det godteriet, da.

    Mens Elin og Magne satt mest og så på vel.

    I stua dems, i General Ruges vei, på Nordstrand.

    Jeg lurer på om det var, på dette besøket, at jeg fikk låne, en bok, av Elin Winnem, som var en kjent Hamsun-bok, nemlig ‘Pan’.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så leste jeg en del bøker, (både Hamsun-bøker og andre bøker), mens jeg var i militæret, da.

    En gang, når jeg kanskje begynte å gå tom, for bøker, å lese på.

    Så så jeg i kantina, på Terningmoen, at det hadde fått inn noen nye pocketbøker der.

    Og en bok så litt spennende ut.

    Det var en bok, som het ‘Opus Pistorum’, av Henry Miller.

    Og det var jo den værste pornoboka, fant jeg ut.

    Jeg turte nesten ikke å lese den offentlig.

    Selv om jeg husker det, at Løvenskiold, i troppen, også hadde kjøpt den boka.

    Han satt ihvertfall å leste den, på bussen, på vei til den øvelsen, som vi var på, på Fosen, på seinhøsten 1992, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Løvenskiold, han var også opptatt av pornoblader, husker jeg.

    En gang, som jeg trålte rommene, på brakka vår, etter noe nytt, å lese på, (må det vel ha vært).

    Så husker jeg det, at Løvenskiold, han så på et bilde, av to strøkne blonde damer, (var det vel), i et pornoblad.

    Også spurte han meg, ‘hvordan damer er det her da?’, (husker jeg).

    Men da kunne jeg ikke svare så mye, husker jeg.

    Men jeg mener at jeg skjønte hva Løvenskiold tenkte på.

    Og det var vel det, at hvordan kunne det ha seg, at to damer, som var så strøkne, kunne nedverdige seg, til å være med, i pornoblad, da.

    (At Løvenskiold undret seg over det her, da.

    Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lag 3, så hadde dem også en geværmann 1, (eller noe vel), som het Andersen, og som muligens var fra Hedmark, tror jeg.

    Han hendte det, at noen ganger kom med noen slags utbrudd, mot meg.

    Ihvertfall en gang.

    Han spurte meg, om hvorfor jeg var i Geværkompaniet.

    Akkurat som om det var frivillig.

    Jeg svarte vel det, at jeg ikke ville ha siviltjeneste, for det var 15 måneder, istedet for 12 måneder, som den vanlige førstegangstjenesten varte.

    Så han Andersen, han skjønte vel det, at jeg ikke var så motivert, kanskje.

    Militæret for meg, det var bare noe jeg ønsket å bli ferdig med, sånn at jeg kunne fortsette på livet mitt, og få meg en karriære, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så husker jeg at han Andersen, han babla om det, at når han spiste pizza, så ble det liggende som en klump, i magen hans, i flere dager.

    Det hadde jeg ikke tenkt over før.

    Men det er mulig at han hadde litt rett i det.

    At det er sånn med pizza.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lag 3, de fikk seg også etterhvert TV på rommet, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg satt å så på TV der.

    Så var det noe turn, som jeg så på, (husker jeg).

    Og da mener jeg at Andersen så litt stygt på meg, (hvis jeg tolka han riktig).

    Og da lurte jeg litt.

    For jeg hadde jo pleid å se på all mulig sport, på TV, siden jeg var 6-7 år gammel vel.

    Og bestemor Ågot pleide å få meg til å se på rytmisk sportsgymnastikk, osv.

    Og så var det visst sånn da, (skjønte jeg på Andersen), at når jeg hadde kommet opp i begynnelsen av 20-åra.

    Da fikk jeg ikke lov å se på dameturn lenger.

    Er det noen regler som sier det, lurte kanskje jeg på da, når jeg syntes at han Andersen så stygt på meg da.

    (På lag 3 sitt rom der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg prøver å lage en cover-tekst, til Min Bok 2

    Om det nesten bohemaktige første studieåret, i Oslo, (hvor han kjøper seg en jappete dress, og går mye ut på byen, sammen med Magne Winnem, fra Gjerdes videregående), og hvor han til slutt havner i økonomisk uføre og må søke hjelp, fra Ryen sosialkontor.

    Erik Ribsskog sporer også opp sin yngre halvbror Axel, som bor på Furuset sammen med sin far og stemor. Erik Ribsskog får leie et rom billig av dem mens han prøver å få orden på økonomien igjen, når han tar seg et friår, fra NHI, for å spare penger til videre utdannelse, og hvor han jobber hos Norsk Hagetidend, (på en praksisplass, fra Arbeidsformidlingen), og på Matland/OBS Triaden, samt leser til ex-phil, som privatist, ved UIO. Erik Ribsskog blir også dratt med, av Magne Winnem, på et kurs, hos Unge Høyre, hvor han, (sammen med Winnem), blir valgt ut, av Jan Tore Sanner, til å være med i en slags komite, som jobber med å finpusse, på Unge Høyre sitt valgkampprogram, før kommune og fylkestingsvalget, i 1991.

    Om det siste året, som student, når han bor på Ungbo, på Ellingsrudåsen, og finner opp et kryssordprogram, (som prosjektoppgave, ved NHI), samt får fler utfordringer, på OBS Triaden.

  • Min Bok 3 – Kapittel 56: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IV

    Søstera mi Pia, hu fortalte meg det, på den her tida, at det var ei norsk dame, med store pupper, som pleide å gå, på Jollys.

    Og hu hadde noen smykker, rundt halsen, da.

    Og da var det sånn, (sa Pia), at de afrikanerne, som var på Jollys, de pleide å si til hu dama, at ‘så fine smykker du har’, bare for å få studert puppene hennes da.

    Og hu dama skjønte ingenting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på den her tida, så var det et par politifolk, som stoppa et par afrikanere, i Storgata, utafor Jollys, rundt stengetid vel, (eller ihvertfall seint på kvelden), og spurte disse om legitimasjon, da.

    Og søstera mi, hu ble helt hysterisk og rasende, og skreik til politiet, at dette hadde de ikke lov til å gjøre, da.

    Og politifolka, de sa da ikke noe.

    Men lot da bare de afrikanerne gå vel.

    Og politiet var kanskje litt redd for søstera mi, (av en eller annen grunn), virka det vel nesten som.

    Så dette var en rimelig surrealistisk opplevelse, (vil jeg si), å se på denne episoden, (som jeg vel dessverre ikke har fått prata noe mer om, med min søster, i ettertid).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som søstera mi, hadde dratt meg med, på Jollys.

    Så sa hu til meg, (utafor sammenhengen vel), at ‘du får ikke noe hjelp av politiet’.

    Men hva hu mente med det, det skjønte jeg ikke.

    Jeg tok det vel ikke så veldig seriøst.

    Hvorfor skulle jeg ha hjelp av politiet liksom, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og hvordan kunne søstera mi uttale seg om dette, liksom.

    Hm.

    Det skjønte jeg ikke helt.

    Men det var litt ‘far out’ da, så jeg ble liksom litt satt ut, og visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En helg, som jeg var, i bofelleskapet, til søstera mi, Monica Lyngstad og Siv Hansen, i Christies gate.

    Så babla Monica Lyngstad noe om, at de hadde noen venner, som hadde drevet med klatring, og de klatret bare opp til andre etasje, og gikk inn en dør der, når utgangsdøra, var låst.

    Så når jeg kom hjem, aleine der, (i fylla vel), om kvelden, en gang.

    Som det var avtalt at jeg skulle ligge over der.

    Og døra til oppgangen deres plutselig var låst.

    Så prøvde jeg å klatre opp den veien jeg og, (som Monica Lyngstad hadde babla om, at noen andre hu kjente, hadde gjort).

    Og da fikk jeg hull i buksa mi, husker jeg.

    På rumpa, må man vel si.

    Fordi at det var noen sånne jernspisser, på toppen av det gjerdet, som jeg måtte klatre over, for å komme inn, i andre etasje der da.

    Og det nevnte jeg for Monica Lyngstad dagen etter da, at jeg hadde fått hull i buksa, når jeg klatra der hvor hu hadde nevnt at det gikk an å klatre da.

    (Hvis døra nede var stengt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når søstera mi hadde dratt meg med, på Jollys.

    Så stod vi i en bar der, hvor Pia sin bartender-venn Michael, (fra Afrika vel), jobba.

    (For Pia syntes at han Michael var så snill da, eller noe).

    Og så hendte det, at jeg måtte jeg på do.

    Og da jeg kom tilbake, så stod det to norske karer, der hvor jeg hadde stått, noen få minutter tidligere.

    Så det var ikke plass til meg lengre, ved bardisken der da.

    Men jeg spilte jo mye fotball, på fritida, i Leto-hallen, i Elverum, med soldat-kolleger, på den her tida.

    Så jeg tok bare liksom en sånn skuldertakling, på han karen som hadde tatt plassen min der da.

    (For jeg regna med at de norske kara, ikke var så hjemme der, siden det nesten bare var afrikanere som gikk på Jollys da, (og noen norske damer da, som søstera mi og Monica Lyngstad og Siv Hansen).

    Og jeg var også rimelig full da).

    Og vips, (hadde jeg nær sagt), så var det plass til meg der likevel, (mellom de norske kara og søstera mi der, da).

    Og da spanderte han bartenderen Michael, en halvliter eller et glass øl, på meg, på vegne av utestedet, siden noen hadde tatt plassen min da, når jeg var på do der, (regna jeg med at det var, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var med søstera mi og Monica Lyngstad, på Jollys.

    Så var det en brite der, i 40-årene vel, som jeg lurte på om var sjømann, eller noe.

    Og han gikk rundt i en trang t-skjorte der, (var det vel), og med muskuløse armer, (tror jeg at det var), og liksom flørta med alle mennene som satt ved bordene der da, (inkludert meg).

    Før han ble kasta ut, av en vakt der, da.

    Så det var et rimelig spesielt sted, husker jeg, Jollys.

    Og etter det her, så var det vel ikke sånn, at jeg dro på Jollys, så mange fler ganger, vel.

    Jeg følte meg jo ikke så hjemme der, fra før heller, for å si det sånn.

    Siden dette vel egentlig var et afrikansk sted, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Paulsen, (på lag 2), han nevnte en gang, på rommet, til lag 2, at han hadde kjøpt det siste Pearl Jam-albumet, (Ten).

    Jeg hadde jo hørt singlene ‘Even Flow’, (som jeg likte), og ‘Jeremy’, (som også var ok vel), på MTV, (må det vel ha vært), så jeg spurte om det albumet var bra, da.

    Og det mente Paulsen at det var da.

    (Så jeg kjøpte vel det albumet, i Platekompaniets butikk, på Grønland T-banestasjon, var det vel.

    Der hvor Kenneth Sevland hadde dratt meg med, en gang, på klassetur, med Svelvik ungdomsskole, når det het Platebaren på Grønland der vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Paulsen han led forresten, av et eller annet.

    Så han var nesten aldri med lag 2, på det vi dreiv med, etter jul, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag, som jeg tok ‘helgeperm-toget’, tilbake til Oslo.

    Så begynte Paulsen, å surre rundt gjennom alle togvognene, sammen med ei ‘hot’, ung dame, like før han skulle gå av toget, på Kløfta, da.

    Paulsen fant ikke bagen sin, (eller hva det kunne ha vært).

    Så han gikk distre rundt på toget der da, med hu unge dama på slep, mens hu holdt på å le seg ihjel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på slutten av førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg noen sivile sko, som sålen hadde løsna litt på, (eller noe).

    Så jeg spurte, om noen visste om hvor jeg kunne finne noe lim, til å lime på sålen igjen, (eller noe sånt).

    Og da sa Paulsen det, at den og den personen, i skolebygningen vel, hadde lim da.

    Så da gikk jeg dit da.

    Men han ble litt overraska, tror jeg.

    Men jeg fikk vel limt det jeg skulle ha limt, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så ble noen soldater, i troppen, bedt om å gjøre noe kontorarbeid.

    (Av sersjant Dybvig vel).

    Jeg tror at troppsbefalet visste hvem som hadde gått på handel og kontor.

    For det var en del ganger, at jeg ble satt til, å gjøre diverse kontorarbeid, da.

    (Som kopiering, osv).

    Denne gangen, så var det blant annet en bruksanvisning, for primusen, som alle soldatene skulle få, da.

    Og den kopierte jeg, på en nesten finurlig måte vel, (på et eller annet kontor i skolebygningen der), sånn at det nesten ble som en brosjyre, som man kunne ha, i lomma, eller noe, da.

    Men hvorfor vi fikk en brosjyre, for hvordan man skulle bruke primusen, (som var av et merke, som het Primus Optimus vel), en av de siste månedene, (og ikke en av de første månedene der), det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sundheim, (som hadde køya over meg, på lag 2), han kjente noen i kompanistaben, (eller noe).

    Så han hadde alltid noen rykter, på lager, om ditt og datt, da.

    Men ofte, så var de jo de her ryktene, helt feil.

    Så til slutt så måtte jeg bare slutte å høre på han, husker jeg.

    Det ble også sagt, på kompanioppstillinger og sånt vel, at det eneste vi skulle høre på, det var ting som kom ordreveien da.

    Men det kunne noen ganger være litt vanskelig, når man hadde troppsbefal, som man ikke gikk så bra overens med, da.

    Men det ble nå sagt ihvertfall da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sundheim, (fra Valdres), han var også veldig kunnskapsrik, når det gjaldt våpen.

    Så hvis man for eksempel lurte på hva tjenestevåpenet, for geværsoldater, i USA var.

    Så kunne Sundheim enkelt svare, at det var M6, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så ringte jeg min bestekamerat, på den her tiden, (må man vel kalle han), Magne Winnem.

    Og prata med han, om hvordan det var, på Terningmoen, osv., da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte til mora eller faren min, eller noen av søsknene mine, liksom.

    For jeg var vel ikke så på bølgelengde, med noen av de, liksom.

    Og når jeg ringte til Winnem, (fra en telefonkiosk, som var rett på utsida, av vaktbygningen der, på Terningmoen).

    Så kunne jeg høre det, at noen inne i vaktbygningen, lo av meg, da.

    (Hvis jeg ikke hørte helt feil).

    For de kunne visst høre hva jeg sa da, (virka det som, ihvertfall).

    Og jeg hørte også at noen sa, at ‘han grein ihvertfall ikke han’.

    (Noe sånt).

    For det var visst noen som grein da, når de ringte hjem, til familien sin og sånn da, de første dagene, av rekruttskolen, på Terningmoen.

    For det var ganske tøft der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var i Geværkompaniet.

    (Muligens etter at jeg hadde begynt å jobbe i Rimi).

    Så dro Magne Winnem meg med, på en fest, på Grunerløkka.

    Muligens en slags Rimi-fest, (hvis jeg husker det riktig), i et lokale, ganske langt opp, på Grunerløkka, mellom Sannergata og Birkelunden, (tror jeg), og vel litt nærmere Ila, enn Birkelunden.

    (Noe sånt).

    Og denne festen var litt kjedelig, (mener jeg å huske).

    Og hvor Magne Winnem ble av, det husker jeg ikke.

    Men han tok vel muligens en drosje hjem til General Ruges vei, på Nordstrand, (hvor han vel bodde, på den her tiden, sammen med Elin fra Skarnes).

    Det er mulig.

    Jeg selv, jeg gikk i retning av sentrum, for å ta en av de siste nattbussene hjem, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært).

    Og akkurat da jeg skulle krysse Akerselva, (var det vel), like ved Legevakta der, på Nedre Grunerløkka.

    Så møtte jeg søstera mi Pia, som var ute og gikk, midt på natta, en natt til søndag, da.

    Pia mente at jeg måtte bli med henne, opp på Øvre Grunerløkka, igjen.

    For da kunne jeg ligge over hos henne, i Christies gate da, mente hu.

    Så det var litt rart, husker jeg.

    At jeg møtte Pia, midt på natta, i Oslo.

    Men hu virka ikke redd, eller noe, over å gå rundt alene, i de mørke gatene, mellom Oslo sentrum og Grunerløkka, i 2-3-4-tida om natta, en natt til søndag, (eller om det var en natt til lørdag), muligens våren 1993 vel, (eller om det var høsten 1992), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 52: Dimmefesten

    Den siste dagen i Geværkompaniet, (som var i slutten av juni, i 1993).

    Så fikk vi utdelt tjenestebevis og vernepliktsmedaljen, på kompaniets oppstillingsplass.

    Mens vi var i sivil, (mener jeg å huske), så vi hadde nok levert inn uniformer, osv.

    Jeg husker at både Skjellum og jeg, fikk ’tilfredsstillende’, (var det vel), på tjenestebeviset.

    Dette var det dårligste man kunne få, så jeg var litt skuffa, husker jeg.

    Og sa at vi hadde fortjent ‘godt’, (som var midt på treet, da).

    Og det ble også tatt et bilde, (av Sundheim vel), av Skjellum og meg sammen med tjenestebevisene og medaljene våre, (som Sundheim sendte meg, seinere, (sammen med noen andre bilder), til Ungbo, i Skansen Terrasse), men hvor Skjellum holdt sitt tjenestebevis på langs, istedet for rett opp og ned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen episode, i kantina, før vi skulle skrive på det skjemaet, om vi hadde fått varige men, av tjenesten, eller ikke.

    For vi fikk lov til å beholde bereten vår, som det eneste, (unntatt dødsbrikka vel), av utstyret vårt.

    Og jeg var ikke så glad i den bereten, på grunn av måten som befalet tulla med meg, under rekrutten.

    De ble aldri fornøyd med bretten på bereten min, før jeg fikk en beret, på depoet, som var for stor, og som fikk meg til å se litt ‘tufs’ ut vel.

    Så derfor spurte jeg bare folka i troppen, inne på kantina der, om noen ville ha bereten min, da.

    (For jeg var ikke noe særlig glad i den bereten, da).

    Og da var det Haraldsen, igjen(!), som svarte ‘ja’, og som ville ha bereten min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dimmefesten, den skulle være i Oslo, og cirka halvparten av de som var igjen i troppen, (som hadde ‘holdt ut’, hele året), vi møttes, på Peppes Pizza, i Stortingsgata, i Oslo, (nedi kjelleren der, husker jeg).

    (Uten at jeg husker hvem som fant på det.

    Men det var ihvertfall ikke meg.

    Men jeg tenkte at jeg måtte bli med på den her dimmefesten da.

    Jeg måtte liksom få med meg den og, etter å ha vært i Geværkompaniet i et år, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro på Peppes, (som var den samme Peppes-restauranten, forresten, hvor jeg hadde vært med Sande Videregående, da jeg gikk på markedsføringslinja, i 1987/88, altså seks år før det her).

    Så dro jeg hjem til Ellingsrudåsen, med bagen min, og sånn, da.

    Selv om jeg nok gjorde noen ærend, i Oslo Sentrum, før jeg dro opp dit.

    Jeg hadde jo fått 5-6000 i dimmepenger og, (var det vel), så det er mulig at jeg kjøpte meg en CD, eller noe, da.

    I fotgjengerovergangen, fra Karl Johan, og til Jernbanetorget, så møtte jeg Skjellum, som sa ‘pus pus’, til en liten hund, (som noen hadde i bånd da), akkurat da jeg gikk forbi han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Peppes Pizza, så husker jeg at Frisell og Grønvold dukka opp der, litt seinere, enn de andre.

    Jeg hadde ikke noen å spleise på pizza med.

    Så da Løvenskiold spurte, om noen blei med å spleise på en pizza, med han, så slo jeg til på det.

    Men Løvenskiold skulle absolutt ha oliven, på pizzaen, men det tok jeg ikke så nøye, jeg var bare glad over å finne noen å spleise på pizza med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske at sersjant Dybvig også var med på, å spise pizza, på Peppes.

    Og at ihvertfall Øverland var der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg drakk en del halvlitere, til maten.

    Og jeg måtte på do der, husker jeg.

    Jeg syntes at hu lyshåra serveringsdama, ligna litt, på hu Anita, som hadde bodd på Ungbo, et drøyt år vel, før det her.

    Så jeg bestilte en øl til, av henne, mens jeg gikk til eller fra doen der, husker jeg.

    For jeg lurte litt på om det var hu Anita da.

    Men jeg fikk meg ikke til å spørre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter pizzaen på Peppes, så gikk turen, til et diskotek, i Akersgata, som var der, hvor Headache hadde vært før, (mener jeg å huske).

    (Og som vel Thomassen visste om vel).

    Og der, så dreit jeg meg ut, for jeg var litt på sjekker’n da, siden jeg var ferdig med militæret, osv.

    Og jeg prøvde å sjekke opp, noe som jeg trodde var ei dame, som satt i baren der.

    Også var det en gutt, fant jeg plutselig ut.

    Så da fikk jeg rimelig sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så drakk jeg rimelig mange halvlitere, (husker jeg).

    Og det endte med, at jeg ble på byen, hele natta vel.

    Og jeg husker at jeg møtte Bø, som skulle ta en nattbuss, til Follo, (eller noe), vel.

    Jeg sa takk for tida i militæret, eller noe.

    (I fylla da).

    Og Bø fortalte det, at han var fra Skotbu, mener jeg.

    Jeg fortalte vel det, at jeg ikke visste, hvor det stedet var hen.

    Og da fortalte Bø, at det var det stedet, hvor den filmen, som het ‘sommeren jeg fylte femten’, (som jeg en gang, på begynnelsen av 80-tallet, hadde sett på, på NRK, sammen med bestefar Øivind, i huset til Ågot og han, på Sand), hadde blitt spilt inn, da.

    (En film med noen litt overraskende sex-scener, (for denne filmen ble vel vist, rimelig tidlig, på kvelden vel, mener jeg å huske, ihvertfall), osv., som jeg syntes at det var litt rart å se på, husker jeg, sammen med bestefar Øivind, da.

    Men jeg lå foran TV-en og bestefar Øivind satt i sofaen sin, borte ved vinduet da.

    Og TV-en stod ved pipa liksom, da.

    Så det var ikke sånn at vi dreiv å diskuterte de unge, nakne damene, på skjermen, eller noe.

    Neida, vi var like stille, begge to, (må man vel si).

    Selv om faren min, (eller om det var onkel Håkon), vel kom opp, fra verkstedet, midt i filmen, hvis jeg husker det riktig.

    Og hvor bestemor Ågot var, det husker jeg ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk forresten fra Peppes og opp til det diskoteket i Akersgata, sammen med Frisell og dem, husker jeg.

    Og da møtte vi noen damer, og ei dame spurte Frisell, om han hadde en kar til henne.

    Frisell begynte å snakke om meg da, (var det vel).

    Men da klagde hu dama, (husker jeg), og spurte om han ikke hadde en kar, som var litt kraftigere, til henne.

    (Så det var litt pinlig, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem, men det var antagelig med den siste nattbussen da.

    Det var ihvertfall for seint, (må jeg vel si), for jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til å rekke jobben, på Rimi Munkelia, dagen etter, husker jeg.

    Jeg var der en time eller to for seint vel.

    Men Ihne Vagmo, (som seinere ble mer kjent fra Robinson-ekspedisjonen), som var leder, den lørdagen, hu kjefta ikke, husker jeg.

    Selv om jeg fortsatt merka alle halvliterne, fra dimmefesten dagen før, da jeg satt i kassa der, på Rimi Munkelia, den morgenen, husker jeg.

    Jeg husker at jeg stokka ordene litt osv., når jeg prata, med en av de første kundene, som handla i kassa mi, den dagen.

    Og jeg mener jeg hørte, at det klikka i callinga.

    Så jeg tror at hu Ihne Vagmo da nok satt, inne på kontoret der, på Rimi Munkelia, og overhørte hva jeg sa, til kundene, i kassa, da.

    (Sånn mistenkte jeg at det var, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har fortsatt noen notater, (som jeg har skrevet ned, de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så det blir noen få kapitler til, i denne boken.

    Og disse kapitlene, de skal jeg prøve å få skrevet ferdig, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 42: Enda mer fra Terningmoen

    Jeg var jo vant til å runke hver dag, da jeg bodde i Leirfaret 4B, på Bergeråsen og seinere i Oslo.

    Men på Terningmoen, så var ikke det så lett.

    Når man bodde på åttemanns-rom, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Randen, (på lag 1), han hadde jo sagt til meg det, at det lukta sæd, på doen, på brakka, der.

    Så da tenkte jeg det, en gang, (husker jeg), at kanskje det var lov å runke der, da.

    Så da prøvde jeg det en gang, (husker jeg).

    Men da kom troppsass. Øverland, og noen andre inn der, mens jeg var på do, og prøvde å runke, husker jeg.

    Og jeg husker at Øverland kommenterte hvem det var, som hadde en så stor bærepose, (en bærepose jeg hadde fra Top Secret), som var så full av hårgele, osv., da.

    For jeg kjøpte liksom alt mulig sånt da, som hårgele og Clerasil og sånn da, og skulle liksom være ordentlig da.

    Så da funka det dårlig, husker jeg, å prøve å runke på doen der.

    Det ble bare som noe stress, husker jeg.

    Så da ble det ble til at jeg runka, når jeg kom hjem til Oslo igjen, i helgene da.

    Selv om det gikk historier der, om en soldat, som runka, i senga si, hver kveld.

    Selv om det lå folk, (og hørte på), i senga under.

    Og han soldaten, han hadde visstnok sagt det, at han bare måtte runke, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, om morgenene, på lagsrommet vårt.

    At spesielt Paulsen, (men også Bricen vel, og flere andre), gikk rundt der, med ‘mårrabrød’, i bokser-shortsen sin.

    Jeg var på en måte en annen generasjon, enn de som jeg var på lag med.

    For jeg brukte underbukse, og ikke bokser-shorts, (husker jeg).

    Og jeg digga ikke techno-musikk, så mye, som for eksempel Sundheim, fra Valdres, gjorde da.

    Så det å gå rundt med ståpikk, i underbuksa, det var noe som bød meg litt imot, må jeg innrømme.

    Så jeg pleide å sitte på sengekanten, med dyna over meg, til morrabrødet mitt hadde gått ned da, om morgenene, (husker jeg).

    I motsetning til de fleste andre på laget vårt der, (som ofte var et par år yngre enn meg da), som fløy rundt på hele brakka der, med ‘telt’, (som hu tyske Dorthe Gensow, som jeg bodde på studentleilighet sammen med, seinere, da jeg studerte ved University of Sunderland, i 2003/04, kalte det, på engelsk).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte på lag 2 igjen, etter juleferien, på begynnelsen av 1993.

    Så erstattet jeg jo Grønning, fra Sarpsborg, som geværmann 1.

    Og han hadde sengeplass, over lagfører Bricen.

    Men jeg, jeg var mest glad i å ha underkøye.

    Så noe av det første jeg gjorde, da jeg ble med på lag 2 igjen, det var at jeg spurte om det var noen, som ville bytte sengeplass med meg.

    Og da ville Paulsen det, (husker jeg), som var geværmann 2 vel.

    Så da fikk jeg underkøye-plass likevel.

    (Og jeg fikk vel da den samme sengeplassen, som jeg hadde hatt, den forrige gangen, som jeg var på lag 2.

    Altså før jeg var på reservelaget).

    Men jeg skjønte etterhvert hvorfor Paulsen gikk med på å bytte sengeplass med meg, (tror jeg).

    For seint hver søndag, (etter at jeg hadde kommet dit med toget fra Oslo), så kom svære Sundheim, (med bil tror jeg), fra Valdres da, og han bråkte jo så det rista i hele køyesenga, når han skulle opp i overkøya si, med sine 120-130 kilo, (eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Paulsen, (fra Kløfta), han sa også det en gang, husker jeg.

    At han hadde tatt Grønning i å runke, i senga si, på rommet, før han ble overført til HV, da.

    Så kanskje det var derfor at Grønning ville over til HV, siden han hadde blitt driti ut av Paulsen.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sundheim, han var så glad i sånn techno-aktig pop-musikk.

    Og en gang, på rommet, på Terningmoen.

    Så hadde han lagd sin egen versjon, av en sang som ble mye spilt, på radio, på den her tiden, nemlig Ace of Base, med ‘All that she wants’.

    Og Sundheim sang sånn her:

    ‘All that Skjellum wants is another brain’.

    Og den sangen, den hadde jeg også faktisk hørt, på radio, på rommet mitt, på Ungbo, på Elingsrudåsen, helgen før det her da.

    Så da fant vel jeg på noe tull jeg og, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var ‘it’s gone tomorrow’.

    (Noe sånt).

    Så Sundheim og jeg vi dreit ut Skjellum litt da.

    (Mest for morro skyld vel).

    Med en egen versjon av den Ace of Base-sangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 38: Forsvarets dag

    Den samme dagen, som lukkingen av Stortinget skulle være, våren 1993.

    Så slapp jeg å være med, å stå parade, i Karl Johan, (igjen).

    For sersjant Dybvig, han kunne se det, at jeg var litt ‘bleik rundt nebbet’ da, (eller noe).

    Så jeg slapp å bli med ned til Oslo da.

    (For jeg var litt nervøs for at Kongen skulle se stygt på meg igjen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi skulle på denne stengingen av Stortinget.

    Så ble også perm-uniformene våre inspisert.

    Av noen fra et depot vel.

    Og jeg måtte bytte både buksa og skjorta, (av en eller annen grunn).

    Og da måtte jeg stryke den nye buksa og skjorta, som jeg fikk.

    Noe jeg ikke fikk til så bra, (for å være ærlig).

    Og dette var noe jeg måtte gjøre på fritida da.

    Og som de fleste andre slapp unna.

    Og jeg måtte også sy på birkebeiner-merket, på skulderen, på den nye perm-uniform-skjorta da.

    Noe jeg ikke fikk tid til, siden det stokka seg, med den her strykinga da.

    (Som jeg ikke skjønte noe av).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg strevde med det her, kvelden før vi skulle stå parade i Oslo, (eller noe).

    Så sa jeg til folka, som var på lagsrommet, at Bricen, (som kanskje var og dreiv med noe nærradio, eller noe), jo ikke hadde noe birkebeiner-merke, på sin perm-uniform-skjorte.

    Og da svarte Skjellum meg, (ganske høyt), at ‘men Bricen er neger’.

    (Noe sånt).

    Så det var visst sånn da, at negre, de slapp det, å ha på birkebeiner-merke, på perm-uniform-skjortene sine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Istedet, så skulle jeg da bli med lag 1, (var det vel), på Forsvarets dag, i Elverum.

    Det lå en gammel festning, (eller noe sånt), utafor leirområdet, inne i Elverum da.

    Og Garde-musikken var der også, og masse folk da.

    (Og jeg syntes nesten at jeg måtte se litt stygt på noen av de musikantene fra Garde-musikken da.

    Siden jeg lurte på hva slags soldater de var, osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det vi fra Geværkompaniet skulle gjøre.

    Det var at vi skulle ha laser, på AG3-ene våre da.

    Et system som het Miles, som vi ofte brukte, på Terningmoen, når vi skulle øve oss på forsvar eller angrep, og også på strid i hus faktisk.

    Og så skulle folk fra publikum, få lov til, å krige mot oss da.

    Mens de lå i forsvar, og vi angrep da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter ‘ørten’ gjennomføringer, så begynte vi jo å kjenne lendet, (som det heter, altså bakken og steiner, osv.), bra.

    Så da noen fra kompani-staben, skulle krige mot oss.

    Så foreslo jeg det, at vi skulle ligge ekstra lenge, ved noen spesielt bra stillinger da.

    Istedet for å rykke fram, med vanlig hastighet.

    (Så jeg tulla litt da).

    Og det her gikk lag 1 med på.

    Og det som skjedde da, det var jo at de fra kompani-staben, de fikk suverent flest minus-poeng, av alle de som var med, i den her konkurransen da.

    (De fikk vel mange hundre minus-poeng, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘tullinga’, med de kompani-stab-folka, så klarte jeg faktisk det, å bruke feil AG3, på en gjennomføring.

    (Nemlig lagfører Quickstad, på lag 1, sin).

    Og den AG3-en, den var uten Miles på da.

    Så jeg hadde skutt med bare rødfis, (uten rekylforsterker, som liksom ‘stoppa’ trykket fra rødfisen, og som derfor gjorde at man fikk en kortere sikkerhetsavstand, enn når man ikke hadde rekylforsterker, på AG3-en), på en gjennomføring.

    (Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).

    Så da vi kom tilbake igjen til Terningmoen, så måtte jeg pusse Quickstad sin AG3 da, husker jeg.

    (Men da hadde jeg pussa min egen AG3, så mange ganger, så da var jo dette bare rutine da, for å si det sånn.

    Og jeg var bare glad, siden jeg hadde sluppet det, å bli med ned til Oslo, og stå parade i Karl Johan, med den perm-uniform-skjorta mi, som det mangla birkebeiner-merke på da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 34: Mer fra det året som jeg var i Geværkompaniet

    En gang, som jeg var på besøk hos Pia og dem, i Christies gate, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så lå jeg og sov på sofaen, i stua deres, husker jeg.

    (Etter å ha vært på byen vel).

    Og midt på natta, så dukka to av Pia sine venner, fra Jollys, opp i stua der.

    Og han ene hadde ikke noe sted å sove, trodde jeg.

    For han spurte om han kunne ligge på sofaen, osv.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg sa at det var greit.

    (Siden jeg lå med klærna på og var vant til å ligge ved siden av folk, i militæret, osv).

    Men han mørkhudede gutten turte ikke å ligge der likevel.

    (Det var kanskje ikke plass heller.

    Jeg var jo i ørska/halvsøvne, (og hadde sikkert drukket mye), så jeg husker ikke helt hvordan de her to gutta så ut engang).

    Så de bare stakk av da.

    Men dagen etter, så skjønte jeg det, på hva de jentene som bodde der, prata om, på kjøkkenet, at de to gutta var homo, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på besøk, hos Pia og dem, mens jeg var i militæret.

    Så våkna jeg, en søndag morgen, av at det gikk ei ganske fin brunette rundt der, i morgenkåpe.

    (Som liksom visste meg litt av puppene og låra sine, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), der hu satt, i morgenkåpa si da.

    Noe jeg ikke var vant med, fra militæret, akkurat).

    Også spurte hu om jeg ville ha te.

    Og om jeg ville ha melk og sukker i teen.

    Jeg sa at jeg ville ha te, med sukker, men uten melk da.

    Også var hu dama så surrete, at hu klarte å ha melk i teen min likevel, (selv om jeg hadde sagt, at jeg ikke ville ha det).

    (Og da banna hu inne på kjøkkenet, husker jeg).

    Så hu hadde nok ikke egnet seg til å være husmor, tror jeg.

    Og dette tror jeg at var hu venninna til Pia, som flytta til Australia.

    Nemlig Elisabeth noe, fra Drammen vel.

    (Muligens Elisabeth Boyle).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, sommeren 1993, som jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad å flytte ut.

    (Siv Hansen hadde vel flyttet ut før de to siste, tror jeg).

    Så var også hun Elisabeth Boyle der, husker jeg.

    Sammen med ei nett og lav lyshåret venninne av henne.

    Som var svensk vel.

    Og de satt i kjøkkenet der da, husker jeg.

    Og spurte om God Morgen Yoghurt, (som Bricen var fan av, husker jeg), var godt.

    (Som jeg hadde kjøpt, som en slags frokost/lunsj da, i en butikk like ved).

    Og om det var da, eller en annen gang.

    Så sa Monica Lyngstad til meg, at jeg godt kunne være igjen der, etter at hu hadde gått.

    Og Pia gikk så for å sole seg, i Birkelunden.

    (Enda det ikke var noe særlig varmt.

    Så dette var kanskje før militæret var ferdig, våren/sommeren 1993).

    Og da var jeg igjen der, med hu Elisabeth Boyle da.

    Og hu lille, pene svenske jenta.

    Men det ble litt rart, syntes jeg.

    Så jeg bare stakk etter søstera mi, som lå og solte seg, i Birkelunden da.

    For jeg kjente jeg ikke de to her damene, (Elisabeth Boyle og hu svenske), i det hele tatt, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu fortalte også en historie, rundt den her tida vel.

    Hu og foreldra hadde vært på Theaterkafeen.

    Også hadde serveringsdama vært sur.

    Også hadde faren til Monica Lyngstad sagt til serveringsdama, at ‘her har du en femmer, så kan du kjøpe deg en sitron, i morgen også’.

    Men da hadde familien Lyngstad blitt kastet ut.

    Av en hovmester, eller noe.

    For da hadde de vært uforskammet, ble de fortalt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (en av de første månedene vel), mens jeg var i militæret, så dro jeg opp til søstera mi og dem, i Christies gate.

    Også dro søstera mi meg med ut på byen, til det utestedet ved siden av Saga kino, hvor de spilte opera, osv.

    Og jeg hadde ikke da hatt noen reine klær, å ha på meg.

    Så da hadde Pia funnet en grønn t-skjorte, som var Monica Lyngstad sin, som jeg hadde på meg da, på byen.

    (For jeg skjønte jo ikke det, på den her tida, at t-skjorter for damer, muligens har en annen passform, enn t-skjorter for herrer vel har).

    Så jeg var veldig tynn, på den tida, som jeg var i militæret.

    For Monica Lyngstad er veldig tynn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu sa også det, til søstera mi, en gang.

    (Som jeg var i samme rom som dem, i Christies gate).

    At søstera mi burde skrive bok, om slektningene sine, osv.

    Men da svarte vel ikke søstera mi noe.

    Men nå skriver jeg bok da.

    Så får Pia og/eller Monica Lyngstad også skrive sine bøker, hvis de vil det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første månedene, som jeg var i militæret, så dro jeg ofte bare opp til Pia og dem, i Christies gate, når jeg hadde helgeperm.

    For jeg trengte litt avveksling, fra militæret da.

    Og en gang, som jeg dukka opp, hos dem, i Christies gate der.

    Så var Monica Lyngstad og Pia på vei ut.

    Og de ba meg om å bli med dem på kino.

    For de skulle nemlig se den filmen med ‘Mr. Pink’, osv.

    For den skulle være så bra da, sa de.

    (‘Reservoir Dogs’, het den filmen, så jeg nå, når jeg søkte på nettet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu fortalte meg også det.

    (Mens jeg var i militæret, og på besøk hos dem, i Christies gate).

    At da broren hennes var i militæret, så hadde noen lagt parafin, (var det vel), på feil side av teltet.

    Sånn at det ble blandet med maten, og det kom parafin i maten da.

    (For i sånne knappetelt, så har man en side, hvor maten skal ligge og på en andre siden av utgangen, så skal søppel og parafin til primusen, og sånn, ligge da).

    Og så hadde alle i teltet fått magasjuke, (eller om det var diare), sa Lyngstad.

    Men likevel så måtte de fortsette på øvelsen, sa hun.

    Mens det var dritt overalt i teltet omtrent da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu hadde også en veldig sær musikksmak, (må man vel si).

    Og hu ‘hypet’ band som Butthole Surfers og Primus, (mener jeg å huske), mens jeg var i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som mora mi var på besøk, hos søstera mi og dem, mens jeg var i militæret.

    Så skulle de ha meg med på kino.

    Og den filmen de ville se, det var den filmen om Kafka, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    (Og de ville vel også at jeg skulle møte dem i andre etasje, på Cafe Bacchus, ved Oslo Domkirke, (opp en smal spindeltrapp, (mener jeg).

    Jeg gikk ihvertfall opp dit, mener jeg å huske.

    Men der var de vel ikke.

    De satt vel i første etasje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første ukene, som jeg var, i militæret.

    Så dro Magne Winnem meg med, en søndag vel, til Cafe Fiasco, utafor Galleri Oslo der.

    (Et sted vi ikke dro så ofte på, for det var ganske mye harry folk der, på lørdager vel).

    Også dro Magne Winnem meg med, gjennom Oslo S., etter at vi hadde tatt et par halvlitere, inne på Cafe Fiasco der da.

    Og inne på Oslo S., der så vi en scene som var fra en film nesten.

    Jeg var jo i godt humør, etter å ha kommet meg gjennom de første ukene av militæret.

    (Og jeg hadde jo også drukket noen halvlitere).

    Men inne på Oslo S., så så vi min tremenning Øystein Andersen, (som så nedfor ut vel), og han var der med sine to adoptivforeldre, Reidun, (min fars kusine vel), og Kai Andersen.

    Adoptivforeldrene liksom stod rundt han da.

    Øystein skulle sikkert med toget til Stavanger, hvor han skulle til en leir som het Madla da, (husker jeg).

    Jeg syntes at dette så ut som en for privat scene, til å avbryte.

    Så jeg bare fulgte etter Magne Winnem, forbi dem da.

    Jeg hadde jo også krangla med Øystein, noen uker før det her, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), om hvem av oss, som kom til å klare å holde ut lengst, i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at det var på grunn av at jeg begynte å jobbe på Rimi, annenhver lørdag, fra juletider, i 1992.

    Det ble ihvertfall etterhvert sånn, at jeg ikke dro like ofte, opp til søstera mi og dem, som jeg hadde gjort, i begynnelsen, mens jeg var i militæret da.

    Men på fredagene, da jeg kom med toget, fra Elverum.

    Så pleide jeg å dra innom en Rimi-butikk, som lå like ved Grev Wedels Plass der vel, (og Stortinget), for å handle inn noe mat, til helga.

    Og en gang, så møtte jeg Siv Hansen, (fra bofelleskapet til søstera mi, i Christies gate), der.

    (Som også handla der, av en eller annen grunn).

    Og Siv, hu hadde så mye svart sminke, rundt øynene, at jeg nesten ble redd, husker jeg.

    Men jeg prøvde å oppføre meg høflig da, og prata med henne, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Siv sa at det var dyrt der, husker jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg ble med henne, opp til Christies gate, eller noe.

    Neida, jeg var på vei hjem, så jeg tok T-banen hjem til Ellingsrudåsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 25: Enda mer fra Terningmoen

    Lagfører Bricen, han jobbadimma, en måned før førstegangstjenesten var ferdig cirka, sommeren 1993 da.

    Og like før Bricen jobbdimma, så skjedde det noe spesielt.

    Dette var en torsdagskveld, (husker jeg), så det var vel natta før Bricen dimma da.

    Jeg hadde vært på Alexis og drukket meg stup full da, (som jeg noen ganger gjorde, på torsdager, hvis jeg hadde penger, osv.).

    Da jeg kom tilbake til Terningmoen, så begynte Furuset, (som var norsk mester, i karate, eller noe, fra Brumundal), å dra med meg med rundt i leiren.

    Han skulle gi Bricen vannseng, sa han.

    Noe jeg, som ‘fyllik’, syntes at var ganske morsomt da.

    Vannseng, det var at man heiv en bøtte med vann, oppi senga, til noen som sov da.

    Som sagt så gjort, Furuset ga Bricen vannseng da, (han heiv en bøtte med kaldt vann på han, mens Bricen lå og sov, i senga si), med meg på slep da.

    Så dro Furuset meg med, til et tomt rom, i den brakka som stod tom, like ved vår kaserne da.

    Og så venta vi litt der, (av en eller annen grunn).

    Også gikk jeg tilbake til rommet mitt.

    Og da hadde noen tatt ut bunnen, av senga mi.

    Sånn at madrassen datt ned på gulvet da.

    (Sånn som reservene gjorde med senga til Torp, et drøyt halvår før det her vel).

    Men jeg hadde underkøye, (og ikke overkøye da, sånn som Torp).

    Men jeg var litt full da.

    Så jeg bare lå på gulvet, den natta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som Bricen var der, (var det vel), så tok han og begynte å slåss med meg, inne på rommet.

    Jeg var ikke helt med, men jeg skjønte plutselig det, at Bricen prøvde å ta et kast på meg.

    Så jeg måtte holde rundt halsen, på Bricen da, for å unngå å bli slengt hardt i gulvet da.

    Og da kommenterte nestlagfører Frydenlund, (husker jeg), og sa det, at det var ‘flaks for Ribsskog’, (eller noe), at jeg hadde holdt rundt halsen på Bricen, da.

    For ellers så kunne jeg ha blitt alvorlig skada da.

    Så Bricen prøvde omtrent å drepe meg, den siste dagen hans der, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, noen måneder før det her.

    Så gikk jeg av perm-toget, fra Elverum, på Oslo S., da.

    Og når jeg kom ut av Oslo S. der, så var søstera mi Pia der.

    Hu skulle noe ærend, inne på Oslo S. der, og jeg hang meg på henne da.

    Mens vi gikk oppover, ved siden av rulletrappene der, inne på Oslo S., da.

    Så kom Bricen rullende, ned rulletrappa der da.

    Også sa han ‘stjerna Ribsskog’, til meg.

    (Antagelig fordi at jeg var der sammen med en dame da.

    Han skjønte vel ikke at det var søstera mi kanskje.

    Og jeg bare hilste eller gliste tilbake vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og seinere, den dagen vel, (må det vel ha vært), så sa søstera mi, til meg, at han i rulletrappa, (Bricen), han burde jeg ikke ha noe med å gjøre.

    Men Pia forklarte ikke da, hvorfor hu sa det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.