Stikkord: Oslo
-
Min Bok 2 – Kapittel 95: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
En gang, i tiden før jeg dro i militæret vel.
Så var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, ute på byen, i Oslo.
Vi dro på Radio 1 Club, (hvis ikke de hadde skiftet navn til Hit House, på den her tiden da).
(Hit House ble etterhvert kalt ‘Shit House’, forresten, (som slang), og fikk dårlig rykte, husker jeg.
Noe jeg syntes var synd, for jeg hadde jo sjekka opp min del av damer, på Radio 1 Club, for å si det sånn.
For eksempel Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).
Jeg husker det, at jeg kom bort fra Willassen og Winnem, inne på Radio 1 Club der.
Og jeg husker at jeg var veldig full.
Tre karer dro meg med på å spille biljard, oppe i andre etasjen der.
(Jeg tror ikke at Radio 1 Club hadde biljardbord.
Så det het kanskje Hit House, på den her tiden).
En annen kar, og jeg, spilte på lag.
Mens to kamerater spilte på det andre laget da.
Og jeg husker det, at jeg kom borti ei kule, i fylla.
Og etter kampen, så begynte han ene på motstanderlaget, (en med ganske kort, mørkt hår vel, med gele i, tror jeg), å skulle banke meg opp.
Og han slo meg mange ganger i trynet, husker jeg.
Men han slo så løst, at jeg merka det nesten ikke da.
Men det ble en skikkelig scene da.
(Må man vel si).
Og jeg var jo stup full, så jeg hadde nok problemer nesten, med å holde meg på beina da.
Så jeg sleit skikkelig da, når disse her bråkmakerne begynte å tulle med meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og som om ikke det var nok.
Så var det sånn, når Willassen, Winnem og jeg, hadde gått ut fra diskoteket, om natta, like før stengetid vel.
For å komme oss hjem vel.
Siden Willassen vel var like full som meg vel, minst.
For det var sånn, at Willassen, han hadde glemt igjen dressjakka si, (var det vel), oppe ved biljardbordet der da, på Radio 1 Club/Hit House.
Der hvor jeg like før hadde vært i slåsskamp da.
Og jeg var liksom den av oss tre, som bodde i Oslo da.
Og den av oss som hadde vært mest på Radio 1 Club vel, (må man vel si).
Jeg dro jo dit noen ganger aleine, allerede da jeg bodde på Abildsø vel, på noen lørdagskvelder.
Og Magne Winnem hadde jo, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, en lei tendens, til å plutselig bare forsvinne, når han var på Radio 1 Club da.
Selv om han hadde for eksempel hadde lovt å låne meg penger, sånn som han gjorde, nyttårsaften 1989).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fant jakka til Willassen, oppe ved biljardbordet der da, på Radio 1 Club/Hit House.
Og da jeg skulle gå ut, fra diskoteket igjen.
Så gikk jeg trappa ned til første etasje der da.
(Av en eller annen grunn).
Og da satt faktisk de to bråkmakerne, som han ene av hadde begynt å slåss mot meg, i trappeoppgangen der, ned til første etasje på Radio 1 Club/Hit House der da, husker jeg.
Men da gjorde de ikke noe fysisk, når jeg møtte dem igjen da.
De bare satt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første gangen, som jeg var på Ungbo der.
Nemlig i det introduksjonsmøtet, som hu unge, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet og jeg var på, før vi flytta inn, på Ungbo der, i Skansen Terrasse 23 da, (sommeren 1991).
Så husker jeg at overhørte det, like etter at dette møtet var ferdig vel.
(I stua/gangen på Ungbo der).
At Inger Lise sa til Per, at ‘han var nesten like kjekk som deg han’, (om meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste året, som jeg gikk på NHI, så hadde jeg et fag, som het organisasjon, samarbeid og ledelse vel.
Hvor vi fikk i oppgave, å skrive om organisasjonen, til et firma.
Var det linjeorganisasjon, for eksempel.
Og vi skulle også legge ved organisasjonskart, mener jeg å huske.
Jeg hadde jo vært på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate, noen få måneder, før det her.
Og min bestekamerat, (må man vel kalle han), fra den her tiden, nemlig Magne Winnem, jobba jo som assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi da.
Så jeg tenkte at jeg kunne velge Rimi da.
(Eller Hagen-gruppen, som firmaet/konsernet vel ble kalt, på den her tiden).
Siden vi hadde fått en innleveringsoppgave, som gikk på å skrive om et stort, norsk firma da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg ringte Rimi, i Sinsenveien, flere ganger, da.
Men de sendte meg ikke noe organisasjonskart, eller noen ting, i det hele tatt.
Så jeg måtte ringe igjen og igjen da, til Rimi/Hagen-gruppen, og ble forsinket med oppgaven da.
Til slutt, så var det en leder/medarbeider, på hovedkontoret til Rimi der, som forklarte meg det, at Hagen-gruppen ikke var et børsnotert selskap.
Og som fortsatte med å forklare meg det, at jeg nok heller burde prøve å kontakte et børsnotert selskap, for å få hjelp til den her oppgaven, fra de da.
For de var visst ikke helt sikre, i Rimi/Hagen-gruppen, på hvor mye informasjon, som de ville gi meg, (en NHI-student), om sin organisasjon da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da kontaktet jeg istedet UNI Storebrand, husker jeg.
(Som vi hadde vært på bedriftbesøk hos, det første eller andre året, på Sande Videregående, husker jeg.
Den dagen som Larvik-bandet Drama ble oppløst, husker jeg, at jeg leste, på forsiden av en avis, på kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon, den dagen, (var det vel).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
UNI Storebrand, de sendte et ganske forseggjort skriv, (var det vel), med organisasjonskart, og det hele, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og de hadde vel linjeorganisasjon, mener jeg å huske.
Eller linjeorganisasjon med stab, var det kanskje.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg ble jo forsinka, på grunn av det her tullet, fra Rimi/Hagen-gruppen da.
Det var vel sånn at de lovte å sende meg organisasjonskart, mener jeg å huske.
Men så ombestemte de seg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Eller, man må vel nesten si, at Rimi/Hagen-gruppen, brøt et løfte, som de hadde gitt meg, om å sende meg organisasjonskart og annen informasjon, til den oppgaven jeg hadde, i det organisasjon/ledelse-faget, på NHI da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå har jeg drevet mye med webdesign osv., i dag, så dette kapittelet, som jeg skriver på idag, det blir nok ikke så utrolig langt, dessverre.
Men jeg har fortsatt en del notater her, om ting som skjedde, i tiden før jeg dro i militæret, sommeren 1992.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en e-post til Seher.no
Gmail – Trekant-Pia og Firkant-Pia
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Trekant-Pia og Firkant-Pia
-
Min Bok 2 – Kapittel 85: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
Da jeg jobba i ferskvareavdelingen, så var det spesielt en episode, når det gjaldt kundene, som jeg husker godt.
Jeg fikk vel noe slags opplæring, i å pakke inn fisk, fra han med det mørke håret, som var cirka på min alder, (jeg var altså 21 år på den her tida).
Men jeg hadde hørt det, at hu eldre dama, som jobba i ferskvaredisken, det første året jeg jobba der.
Hu hadde jeg hørt at sa, en gang, som jeg gikk forbi, for å spise lunsj, eller noe.
Når hu ikke var så fornøyd, med den pakka hu hadde lagd da.
At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret’.
(Noe sånt).
Og da lo kundene da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så når et eldre par, skulle kjøpe en hel fisk, en lørdag.
Det var vel laks eller torsk kanskje.
Så prøvde jeg å pakke inn den her fisken da.
Som var på flere kilo da.
Men jeg tok kanskje for mange lag, med papir, rundt fisken.
Siden den var litt fuktig da sikkert, der den lå i fiskedisken da.
For pakken ble liksom veldig bulkete og firkanta da.
Og da beklagde jeg det, husker jeg.
Og prøvde å være høflig da.
Også tenkte jeg, at jeg kunne jo tulle litt, og si det samme, som hu eldre dama, som hadde jobba der, pleide å si.
(Som jeg hadde hørt en gang, ihvertfall).
At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret så’.
Men da blei det kunde-paret helt stille, husker jeg.
Så da lurte jeg på om jeg hadde sagt noe galt, husker jeg.
Så dette var ikke bare en enkel jobb.
De fleste av kundene, de kjente meg nok igjen fra kassa.
Og å pakke inn kjøttpålegget, det gikk greit.
Men de største fiskene, de sleit jeg litt med da, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi solgte forresten også mye grilla kylling, i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, på lørdagene.
Og jeg lærte vel etterhvert, å ta ut sånne grillspyd, som kyllingen var tredd på, ut av grillen, (eller om det var grillene), da.
Og jeg lærte også å klippe disse kyllingene i to, (husker jeg).
Når noen bare skulle ha en halv kylling da.
Dette gikk greit, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det var det å pakke inn fisken, som var det store problemet mitt, i ferskvareavdelingen der, vil jeg si.
Det var ikke så enkelt da, syntes jeg.
Men nå jobba jeg bare lørdager der da.
Og lørdag er vel kanskje ikke den store fiskedagen, i Lørenskog og Oslo.
Så det var kanskje derfor at jeg aldri fikk helt teken, på den her fiskeinnpakkinga da.
Siden det ikke ble solgt så utrolig mye fisk, rett og slett.
Jeg pakka vel kanskje bare inn en 10-20-30 fisker, den tida jeg jobba der.
Hvis jeg skulle gjette.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når man jobba i ferskvareavdelingen.
Så var det forresten vanskelig å få veid opp akkurat for eksempel et hekto servelat da.
(Eller hva det kunne være, som kundene ville ha da).
Og vi skulle helst veie opp litt over da, (ihvertfall istedet for å veie opp for lite).
(Sa han med det mørke håret vel).
Og så skulle vi spørre kundene, om det var greit, at det for eksempel var åtte gram over da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var litt klønete, i begynnelsen der da.
For jeg pleide visst å holde hånda mi litt oppå vekta, (noen ganger ihvertfall), sa han med det mørke håret der, en gang, en av de første gangene, som jeg jobba der da.
Mens jeg veide kjøttpålegg og sånn, for kundene da.
Men dette var ikke noe jeg gjorde med vilje.
Men det var nok fordi at jeg var stressa og ikke tenkte på hvor jeg gjorde av hånda mi da.
Mens jeg leita etter riktig kode, (og sånn), på vekta da, sånn at pris-etiketten skulle bli printa ut.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lageret, så jobba det en kar, i 30-40-åra, med helskjegg, som var lagersjef vel.
Og jeg tror det var broren, til hu lyse, som jobba i frukta, i helgene, som sa til meg det, (utenfor sammenhengen vel), at han lagersjefen, han likte sånn og sånn musikk.
(Av en eller annen grunn).
Men dette var ikke den samme musikken, som jeg likte, (mener jeg å huske).
Så hva dette var om, det veit jeg ikke, (for å være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når noen av kundene, ble bråkete der.
(Noe som ikke skjedde så utrolig ofte der, for å være ærlig).
Så var det ikke meg, som de ansvarlige i kassaområdet, ropte på.
Nei, jeg var nok for tynn, til det.
Jeg var jo bare 20-21 år, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel, de cirka to årene, som jeg jobba der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så når ei dame, i 20-åra, (som virka som at hu var narkoman, eller noe, må man vel si).
Når hu begynte å rope og skrike og kanskje slå litt rundt seg, (eller hva det var), i kassa-området der da.
Så var det ingen som ba meg, om å hive henne ut derfra.
Men de damene i kassa, (Liss og Fanney og/eller Marit vel), de diskuterte hvem de skulle rope på da, (var det vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Meg ville de ikke be om å rydde opp, (overhørte jeg).
Men de ropte på lagersjefen, på callinga da.
Og så måtte vel han faktisk, (mer eller mindre ihvertfall), slåss med hu narko-dama da.
For å få henne ut av butikken.
I noe som virka som en scene fra en film nesten, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Elin, fra Trøndelag.
(Som jobba fast i kassa.
Og som ble gravid, mens jeg jobba der, og som mente at hu skulle kalle opp sønnen sin, etter meg).
Hu hadde noe rart for seg, en gang, på jobb, i kassa der, husker jeg.
Hu kom med en pantelapp, i kassa mi, husker jeg.
Noe som kanskje virka litt rart.
Men det var ikke noe forbud akkurat, for de ansatte, å bruke panteautomaten heller der vel.
Og jeg regna ikke med, at det var noe tull, med de som jobba der.
Så jeg tenkte ikke så langt, (for å være ærlig), som at dette skulle være noe mistenkelig da.
Så jeg slo bare inn den pantelappen, til hu Elin da, uten å tenke så mye over det.
Også kjøpte hu vel noe tyggegummi eller pastiller, samtidig vel.
Også kom hu tilbake til kassa mi igjen da, litt seinere.
Også spurte hu meg, ‘vil du ha?’.
(Eller noe sånt).
Også fikk jeg vel en tyggegummi eller en pastill da.
Jeg svarte vel ja nærmest for høflighets skyld vel.
Men plutselig, så smalt det fra hu Elin da.
At, ‘nå har du vært med på det’.
(Eller noe sånt).
Og da skjønte jeg det, at hu Elin, hu hadde sikkert tatt en pantelapp, fra sitt skrin da.
Og så vekslet den pantelappen inn, hos meg, i min kasse da.
Sånn at den pantelappen, den ble nok vekslet inn to ganger da.
Først av en kunde, som gikk i kassa til Elin da.
Og så av Elin selv, (i min kasse), da.
Men dette kunne jo ikke jeg vite, må jeg si.
Jeg regna vel med at dette var noen brusflasker hu hadde kjøpt selv, eller noe.
(Eller jeg tenkte sikkert ikke så langt engang).
Så jeg kvakk jo til, og syntes at hu Elin var rar da, siden hu sa det greiene, om at jeg hadde vært med på den her stjælinga hennes da.
For dette hadde jo foregått helt over hue på meg, (for å si det sånn).
Det var ikke sånn, at jeg var noe tankeleser, eller noe, (for å si det sånn).
Så hu Elin, (som var storesøstera, til hu Brit, som seinere ble kassaleder der vel), hu stjal altså på jobben, og skyldte på meg da.
Så hu må jeg nesten advare litt mot, mens jeg driver og skriver om den tida her, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For å ta med om det og.
Så var det faktisk lov å ta godteri der, på OBS Triaden.
Men det var bare etter stengetid.
Og det var bare et smågodt da, (eller kanskje maks to).
For det stod et ganske stort smågodt-stativ, på veien, bort til kontorene og garderobene der, fra kassene da.
Og der var det lov å ta et smågodt da, (var det vel), når butikken hadde stengt da.
Husker jeg at hu Helene, (kassalederen fra Finland, som snakka svensk), sa en gang da, rett etter stengetid, (en travel dag vel).
Så jeg pleide vel å gjøre det, noen ganger jeg og, at jeg tok litt godteri der da, etter at butikken hadde stengt.
Etter en lang dag da.
Men jeg gjorde visst dette på feil måte da.
For jeg tok alt for mange godt, i kjeften, på en gang da, (fikk jeg høre).
For det var bare lov å ta et eller to godt da.
Og ikke fire-fem, (eller hvor mange det kan ha vært), som jeg visst hadde tatt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette var en litt rar regel, må man vel si.
For jeg har lest i avisa, om en kar, som jobba på et lager vel, og som fikk sparken, for å ha spist noen få smågodt, på jobben.
Men på Matland/OBS Triaden, så var dette faktisk lov da.
Men bare like etter at butikken hadde stengt.
Og bare et godteri hver dag da, (eller kanskje maks to), tror jeg.
Men hvem som fant på den regelen, det veit jeg ikke.
Det regelen, den var vel ikke så lett å sjekke, at ble overholdt.
Da måtte nok de kassalederne ha fulgt nøye med på meg, tror jeg.
Siden de kunne se hvor mange smågodt det var, som jeg heiv inn i kjeften, ved dagens slutt da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så denne regelen, den sklei vel kanskje litt ut da.
Jeg tenkte vel kanskje sånn, at hvis det var en dag, som jeg hadde jobba skikkelig bra, så kunne jeg ta meg lov, til å spise mange smågodt, (istedet for bare et eller to), da.
Siden jeg liksom hadde vært så flink, og fortjente det da.
Men det var tydeligvis ikke sånn, som kassalederne, tenkte seg det her da.
Det var visst på en annen måte, som dem tenkte seg dette da.
Men her måtte man igjen nesten være tankeleser, (vil jeg nesten si), for å skjønne helt hvordan dem tenkte seg det her da.
For dette var vel en regel, som ble laget, før jeg begynte der, tror jeg.
Og som hu Helene bare forklarte om, en dag, etter at det hadde vært mye å gjøre på jobben vel).
Og hva hu Helene sa på sitt svensk, (mens hu hadde noe godteri i kjeften), det var kanskje ikke så lett å skjønne heller vel.
Og det her var jo noe som ble sagt på slutten av en travel dag og.
Og jeg visste jo ikke det, at det var så nøye, om man tok et eller to eller tre eller fire godteri liksom.
Men jeg slutta vel sikkert å ta godteri der, etter at jeg fikk kjeft for det her, (av kassaleder Helene vel, mens alle de andre i kassa hørte det da), hvis jeg skulle tippe.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 83: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
For kundene, på Matland/OBS Triaden, så var det nok ikke så lett å forstå det, at ferskvareavdelingen, på Matland, (og cirka det første året, når det het OBS Triaden vel), var et eget firma.
Ferskvareavdelingen var eiet av en kar, i 40/50-åra vel, med et litt langtrukkent, (eller om det heter pløsete), ansikt, og med ringer under øya, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet ikke om det var dette som grunnen.
Men jeg hadde reservasjoner, når jeg satt i kassa, mot å ringe ferskvaren og for eksempel spørre om en pris, husker jeg.
De folka i ferskvaren, de var gjerne litt mer ‘tøffe i trynet’, må man vel si, enn de som jobba i ‘vårt’ firma da.
Så sånn var det, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel forresten spesielt hu Anka, (ble hu vel kalt), og hu dama i 50-åra.
(Som begge jobba i ferskvareavdelingen da).
Som jeg hadde problemer med, i begynnelsen der.
Begge de gikk jo i kassa mi, på travle vakter, (for eksempel lørdager da), når jeg var ny på Matland/OBS Triaden der.
Og henta seg røyk, et par ganger cirka, hver av dem vel.
Og de sa da, at de henta røyken nå, også skulle de betale seinere på dagen.
Siden det var lang kø, eller noe, da.
Men de kom aldri og betalte, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg sa fra om det her, en gang, på spiserommet.
Til hu Anka, (var det vel), at hu måtte komme og betale røyken sin.
Men hu kom ikke og betalte da heller, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men etter at jeg sa fra, til hu Anka, på spiserommet, om det her da.
Så slutta vel både hu Anka og hu eldre dama, å gå til kassa mi, for å be om røyk, uten å betale da.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Jeg tror at de slutta å gå i kassa mi punktum, (hvis jeg ikke husker helt feil).
(Noe sånt).
Så de fikk kanskje ‘et horn i siden til meg’ da, etter at jeg sa fra om at hu ene på ferskvareavdelingen der, måtte huske å betale røyken sin da.
På spiserommet den gangen.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg husker også at jeg overhørte en samtale, mellom han med mørk blond hockey-sveis vel, (som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2), og hu Anka, (var det vel), på spiserommet der da.
Mens jeg hadde pause da.
(Disse folka fra ferskvaren, de hadde vel ofte et ganske høyt lydnivå, inne på det spiserommet, (og sikkert ellers og), sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da sa vel hu Anka, til han med hockey-sveisen, at hu eldre dama, (som jeg ikke husker navnet på nå), hadde vondt i armen, eller noe, da.
‘Å, da er det ikke bare hue det er noe gæernt med da’, svarte han med hockey-sveisen da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ferskvaren ble lagt ned.
Så var vel grunnen som ble sagt, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall, selv om vel dette kanskje høres litt rart ut. Men jeg satt jo bare i kassa, så jeg kan nok ha misforstått dette og).
Og det var noe med de runde fiskepuddingene.
Som var prisa, til 14.90.
At de gikk inn til 9.90, i kassa.
Fløtepuddinger, het vel de.
Men om det bare er jeg som husker feil, det er mulig.
Men jeg husker at han tidligere eieren, skula stygt på meg, (vil jeg si).
Den siste dagen han jobba vel.
Mens han gikk rundt i butikken sammen med butikksjef John Ellingsen, var det vel.
Så sånn var det.
Et sånt skulende/stygt blikk, fra en ganske tøff kar vel, i 40-50-åra, som så herja ut, med ringer under øya og med et litt pløsete ansikt vel.
Det blikket husker jeg enda, at jeg fikk, en gang jeg bare satt i kassa der, på OBS Triaden, husker jeg.
Men hva det blikket skulle bety, det veit jeg ikke.
Men de brukte kanskje meg som syndebukk da, for at ferskvareavdelingen gikk konkurs, (eller noe).
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På CC Storkjøp, i Drammen, så hadde vi jo ikke hatt skanner-kasser, men bare PLU-kasser.
Men på Matland/OBS Triaden, der var det scanner-kasser da.
Og da var instruksen sånn, at vi som satt i kassa, vi skulle slå inn alle tallene, på EAN-koden, på varen, hvis ikke varen gikk an å scanne, i kassa da.
For hvis trykket, på etiketten, til varen, var utydelig.
Så hendte det, at varen ikke lot seg scanne, i kassa da.
Og etiketten på de fløtepuddingene, som var runde.
(Altså de var ikke pølseformede, som fiskepuddingene.
Men de var runde hvis man så på de ovenfra da, mener jeg å huske).
De etikettene, de var sånn, at strekkoden var trykket utydelig da, (eller noe).
Sånn at de sjelden gikk inn i kassa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da, så var instruksen, til oss i kassa.
At vi skulle slå inn hele EAN-koden da.
Som var på elleve siffer, eller noe, (var det kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var instruksen sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at hvis det stod forskjellig pris.
På varen.
Og på kassa, når vi scannet varen/slo inn EAN-koden.
Så skulle vi i kassa, ta den prisen, som var lavest.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For vi i kassa, vi kunne jo ikke vite det, hvilken pris, som stod på for eksempel fløtepuddingen, borte i ferskvareavdelingen.
Og det hendte ganske ofte, at prisen som stod på varen og prisen som varen ble skannet til, var forskjellig.
Og vi i kassa, vi kunne jo ikke gå rundt i butikken, hver gang dette hendte, for det hendte rimelig ofte da.
Og det var jo heller ikke sånn at jeg pleide å kjøpe fiskepudding, og spise det til middag selv, liksom.
Så det er mulig at det stod 9.90, på labelen og, til fløtepuddingen, det er mulig.
Det her er bare noe jeg tenkt på, og nesten hatt mareritt om vel, i forbindelse med at han eieren av ferskvareavdelingen, som gikk konkurs, på OBS Triaden der, så så stygt på meg vel.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg tenker på det her, så husker jeg også hva han Per, som bodde i samme Ungbo-leilighet som meg, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (fra sommeren/høsten 1991), jobba med.
(Noe jeg ikke kom på, i det kapittelet, jeg skrev, om da jeg flytta inn på Ungbo der).
Og han jobba nemlig i Nordfjordkjøtt, (mener jeg å huske), som sjåfør, eller noe, vel.
For jeg husker nemlig det, at jeg sa fra til han Per, om at det var det samme problemet, med mange av Nordfjordkjøtt sine pålegg-pakker.
Som med den tidligere nevnte fløtepuddingen da.
Nemlig at de påleggene fra Nordfjordkjøtt, ofte ikke scannet, i kassa da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg jobba ganske mange vakter, i de travleste kassene, på OBS Triaden.
Så jeg hadde det problemet, kanskje hundre ganger, eller noe.
(Hvis ikke enda fler ganger da.
Hvem vet).
Det året jeg hadde det halvt år heltidsvikariatet blant annet der, på OBS Triaden da.
Så jeg burde vite hva jeg prata om, (mente jeg ihvertfall).
Men han Per, han nekta da.
Han sa at det hadde de aldri hørt noe om tidligere.
Så han ville ikke helt tro på meg, tror jeg.
Men jeg mener helt bestemt, at det ofte var sånn da, at etikettene til Nordfjordkjøtt-pålegg-pakkene, var dårlig trykket da.
Sånn at varen ikke skannet i kassa da.
Og da måtte kassereren slå inn alle de elleve sifrene da, (eller hvor mange sifre det var igjen), for å få varen til å skanne da.
Og da ville kanskje folk som var nye i kassa, osv.
Eller som var veldig stressa eller slappe/giddalause kanskje.
De ville nok da muligens bare slå en pris, på de varene.
(Inn på ‘kolonial’-knappen, eller noe).
Sånn at salget ikke kom inn på data-systemet, til butikken da.
Så jeg prøvde å gi han Per og Nordfjordkjøtt, et nyttig tips da, til hvordan varene deres kunne bli bedre da.
Men dette rådet mitt, det kom nok ikke helt fram til Nordfjordkjøtt, tror jeg.
Det rådet mitt, det stoppa nok hos han Per, som mente han visste bedre da.
Enn meg, som hadde sitti mer en tusen timer sikkert vel, i kassa på OBS Triaden der da.
(Noe sånt ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 82: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.
Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.
Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.
Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).
Så det er mulig at de hadde slutta før det her.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.
For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).
(Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.
Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.
Hvem vet).
For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.
Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).
For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.
Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.
(Som lurte på hva jeg dreiv med da).
Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.
(Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.
Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.
Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.
Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.
Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.
Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.
Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.
Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.
(Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.
Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).
Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.
Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).
For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.
Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.
Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).
Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.
(Må jeg nok si).
Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.
På skikkelig 80-talls vis da.
En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.
For å prøve å se kul ut da.
Men uten å lykkes, tror jeg.
Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.
Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.
Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.
Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.
Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.
Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.
Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og den jeg kjøpte var grå da.
Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.
Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.
For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).
(Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).
Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.
På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).
Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.
(Den var liksom litt døv og).
Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.
Det er mulig.
Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.
Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.
Og den var jo fra KaphAhl.
Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.
Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.
(Noe sånt).
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.
Med unntak av den skinnjakka kanskje da.
Som jeg hadde sett i Gøteborg.
Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).
(Noe sånt).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men med.
På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.
Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.
Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.
Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.
Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt nedfor.
Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.
(Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).
‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).
Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.
(Noe sånt).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.
Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.
Mens hu smilte eller lo vel.
(Så det var kanskje noe som var morsomt da).
‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.
Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.
(Siden hu spurte, mener jeg).
Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.
Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.
Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.
Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.
Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.
Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.
Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg la til et nytt avsnitt, under Om, på Godtebutikken.net
http://www.godtebutikken.net/om.html
PS.
Jeg skrev også litt om at Godtebutikken.net har vært med på tweet4tweet:
(Samme link som ovenfor).
PS 2.
Altså, jeg er en tidligere butikksjef, som har en grad i IT.
Så at jeg starter en nettbutikk, det er vel kanskje ikke så rart.
Vil vel kanskje mange si.
Likevel, så sier Jenny Skavlan, på tweet4tweet, at jeg ‘blander børs og katedral’.
Men jeg er ikke religiøs, og har aldri gått på noe katedralskole, eller noe.
Så hvor Jenny Skavlan får den katedralen sin fra, det veit ikke jeg.
Men jeg lurer på om den katedralen kanskje kan være musa til Jenny Skavlan.
At den har blitt stor som en katedral nesten, etter utallige byturer, (med nachspiel), i Oslo og andre storbyer.
For jeg har hørt den hese dagen derpå-stemmen, til Jenny Skavlan, i et eller annet intervju, for en nettavis, eller noe.
Så der i gården så har det nok foregått en god del, tror jeg.
Så dette er kanskje forklaringen på dette mysteriet.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 2 – Kapittel 81: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
Arne Thomassen, han sa det, en gang, det året, som jeg leide av han og Mette Holter, på Furuset.
At mens han var sammen med mora mi, (Karen Ribsskog), og vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, utenfor Larvik, på midten av 70-tallet.
Så hadde han fått en kamerat, som var ekspert på sinnsykdom, eller noe, til å prate med mora mi.
Og hu var sinnsyk da, sa han kameraten.
Og Arne Thomassen fortalte meg det, at han kunne se det på meg, at jeg også hadde det samme, som mora mi da.
Fordi jeg ble så anspent, når dem fikk gjester jeg ikke kjente, osv.
Jeg selv lurte vel kanskje på om det var fordi jeg var litt sjenert kanskje, og var vant til å bo for meg selv, osv.
Men jeg sa ikke noe da.
Men Arne Thomassen fortalte meg at man kunne leve med den her sykdommen da.
(Det som mora mi hadde hatt av noe slags sinnsykdom da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men nå var vel ikke Arne Thomassen noe ekspert på sånt her, akkurat.
Så jeg tok ikke det han sa så særlig seriøst, må jeg innrømme.
(Selv om stusset en del på det her da, må jeg innrømme).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
På jobben, på OBS Triaden, så pleide han med det mørke håret, som jeg seinere jobba sammen med, i ferskvareavdelingen.
(En som liksom hadde mørk sleik og et ‘colgate-aktig’ smil vel.
Og som seinere, når jeg spilte fortball med Glenn Hesler og Øystein Andersen sin kamerat Tom, (som jeg har skrevet om før i Min Bok 2 vel), som var butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen.
På midten av 90-tallet.
Så pleide noen folk som jeg hadde vært kolleger av, på OBS Triaden, å være med, i den ‘fotball-gjengen’, til han Tom da.
Blant annet han med det mørke håret, fra ferskvareavdelingen da.
Og en annen, ganske tynn og hengslete kar, (som het Anders muligens vel), som pleide å jobbe på gølvet, på OBS Triaden, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han med det mørke håret, i ferskvareavdelingen.
Han pleide å si til meg, at jeg spiste for usunn mat, (eller noe), når jeg hadde lunsj-pause.
(Dette var før jeg begynte å jobbe i ferskvaren da.
Så det var kanskje litt rart at han kommenterte om det).
Kanskje fordi jeg drakk cola, eller noe.
Så en gang, når det var tilbud, på Yoplait-jogurt.
Så kjøpte jeg det, husker jeg.
For da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ikke noe glad i melk, husker jeg.
Men meierienes frukt-jogurt, de klarte jeg å få ned, mener jeg å huske.
Så nevnte jeg det til han med det mørke håret, i ferskavareavdelingen da, når han kom inn på spiserommet der, i en lunsj-pause da.
At se, nå har jeg kjøpt meg jogurt, nå kan du ikke klage på at jeg er så usunn lenger vel.
(Noe sånt).
Men da var det feil og da.
For da svarte han fra ferskvaren noe sånn som at, ‘hvis du hadde spist en jogurt som det ikke var så mye sukker i så’.
For da var det galt og, når jeg spiste sånn Yoplait-jogurt da, (skjønte jeg).
Så etter den episoden, så skjønte jeg det, at uansett hva jeg spiste, så kom sikkert han karen i ferskvaren til å mene at jeg var usunn antagelig da.
Men de episodene, når jeg fikk høre at jeg var så usunn.
De fikk meg vel kanskje til å tenke litt mer på kostholdet mitt, osv., da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg husker forresten at kassaleder Helene, (hu som var fra Finland), en gang, sa til meg, at noen av kassererne ikke likte at jeg var avløser.
Men hun ville bruke meg som avløser like vel da.
Og hva det gikk på, det mener jeg at jeg overhørte.
Og det var at hu Marit, (var det vel), hadde sagt til Helene, at hver gang jeg hadde avløst henne, så hadde hu diff i kassa.
Men jeg må innrømme det, at jeg var vant til at femtiøringene lå der, og bindersene, (eller om det var strikker), til å bunte seddel-buntene, som vi la ned i drop-safen, lå der, og at pantelappene lå der liksom da.
Men alle kassererne, de hadde sitt eget system nesten, i kassaskrinet sitt da.
Så jeg ble litt stressa noen ganger, av å avløse enkelte av dem da.
Hvis skrinet deres var for forskjellig fra mitt eget skrin, som jeg var mest vant til da.
Så jeg innrømmer det at jeg kan ha rota litt da.
Når jeg avløste dem som liksom hadde et ‘rart’ skrin da.
Men vanligvis så fikk jeg ikke ikke noe særlig diff selv.
Men Marit, (var det vel), hu mente at jeg bare var nøye, når jeg slo på mitt eget oppgjør da.
Men det var vel kanskje ikke helt riktig.
Altså, det jeg så på som viktigst, det var vel kundeservice-en liksom.
Så hvis det mangla ti øre, i skrinet, eller en femti-øring, så ødela ikke det dagen min liksom.
For jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, et år, blant annet, så jeg var kanskje mer vant til å tenke kundeservice da.
Enn i tiøringer.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert så ble det sånn, at avløserne hadde med seg sine egne skrin.
Og slo på sitt eget kasserer-nummer, når de avløste kassererne da.
Men da kunne det bli problem, hvis man glemte seg, og la for eksempel en tusenlapp, i drop-safen da.
For da fikk jo den kassereren man avløste, en plussdiff, på tusen kroner.
Og man selv, (som avløser), fikk en minusdiff, på tusen kroner da.
En gang, så fikk jeg en sånn minusdiff, (husker jeg).
Men hu kasserer-dama, (ei jeg ikke husker navnet på nå), hu fikk vel ikke noe plussdiff vel.
Så da satt jeg igjen med en stor minusdiff da.
Og da lurte jeg på om hu kasserer-dama jugde husker jeg.
Og om hu rappa den tusenlappen, når hu så at hu hadde ‘min’ tusenlapp i oppgjøret sitt da.
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall at jeg mistenkte at det kunne være sånn.
Jeg husker ikke navnet på hu kassadama.
Men det var ei med lyst hår, på min alder, som jobba deltid der vel.
Mener jeg å huske.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var på noe slags pub-til-pub runde, (eller noe), i Oslo sentrum, mens jeg jobba, på OBS Triaden.
Så lurte jeg vel på, hvilken pub, som jeg skulle gå på da.
(Noe sånt).
Jeg kikka litt inn på Andys Pub, i Stortingsgata, hvor jeg hadde vært og drukket, en eller to ganger vel, før det her da.
Og da så jeg ei kassadame, fra OBS Triaden, som het Caroline, (eller noe sånn), vel.
Og hu satt ved et bord, (eller om hu stod og prata), med en ganske barsk kar, som var litt eldre enn henne da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men en seinere gang, da jeg var på jobben.
Så spurte jeg hu Caroline, (eller hva hu het igjen), om det var henne jeg hadde sett, på Andys Pub der da.
Men da mente hu at det ikke var henne da.
Noe jeg egentlig fant det vanskelig å tro, (for å være ærlig).
For jeg mente at jeg hadde kjent henne igjen, når jeg så henne gjennom vinduet, i Stortingsgata der da.
Men jeg sa ikke noe mer da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Våren/sommeren etter at det vikariatet mitt gikk ut, hos OBS Triaden.
(Altså våren/sommeren 1991).
Så jobba Magne Winnem på Rimi Rosenkrantzgate, (var det vel, ihvertfall så var det en Rimi, som lå mellom Stortinget og Rådhuset da, ganske langt ned mot fjorden).
Jeg skulle på Danmarkstur, med OBS Triaden, (med Stena Saga), husker jeg.
Så jeg trengte noen klær.
Og jeg var også litt lei, av OBS Triaden, siden jeg ikke visste sikkert, at jeg kom til å få mange vakter, sommeren 1991 da.
(Siden vikariatet mitt nettopp hadde gått ut der).
Fram til jeg begynte å studere, på NHI igjen.
Og jeg hadde vel nevnt det her for Magne Winnem da.
Som hadde en dansk butikksjef, (mener jeg å huske), på Rimi Rosenkrantzgate der.
Så jeg var interessert i heltidsjobb, fram til NHI begynte igjen da.
Og Winnem hadde nevnt det for sin danske Rimi-butikksjef, at jeg var interessert i en ny jobb da.
Så jeg hadde et jobbintervju, med han danske Rimi-butikksjefen, i Rosenkrantzgate der, mens jeg jobba deltid på OBS Triaden da.
På slutten av det friåret mitt, fra NHI.
Men jeg nevnte det da, (i jobbintervjuet), at jeg skulle begynne å studere igjen, til høsten, på NHI.
Og derfor fikk jeg ikke jobb, på Rimi Rosenkrantzgate.
For han danske butikksjefen, han så etter en person, som kunne jobbe heltid der fast fremover da.
Og ikke bare et par-tre måneder, fram til august-måned liksom.
(For det hadde vel da blitt litt vel turbulent kanskje.
Hvis de måtte ansette en ny medarbeider, og denne slutta igjen like etterpå).
Så han danske Rimi-butikksjefen, han takket meg, husker jeg.
Siden jeg hadde vært ærlig, og nevnt det, at jeg skulle begynne å studere heltid, på NHI igjen, til høsten da.
(Og ikke hadde prøvd å skjule det da).
For det visste han visst ikke fra før da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Enda vel Magne Winnem vel må ha visst om det her.
Så det er mulig at Magne Winnem, (som jobba som assisterende butikksjef der vel), prøvde å villede sin danske butikksjef da.
Og kanskje prøvde å skape stry for meg også.
Hvem vet.
Altså ved å ikke fortelle sjefen sin om at jeg skulle begynne å studere, til høsten da, (mener jeg).
For da hadde vel det blitt et skikkelig rabalder, (kan jeg tenke meg), når den tid kom.
Hvis jeg hadde latt som at jeg var interessert, i en fast heltidsjobb der.
Også hadde jeg bare slutta, etter en par måneder, for å begynne å studere igjen.
Det hadde vel vært som svindel nesten.
(For å overdrive litt kanskje, men likevel).
Så jeg syntes at dette jobbintervjuet, det ble kanskje litt rart da.
Hvorfor ville han danske Rimi-sjefen, til Magne Winnem, prate med meg om en fast heltidsjobb, liksom.
Når det var kjent, (må man vel si), ihvertfall blant mine kamerater og kjente, at jeg skulle begynne å studere heltid igjen, på NHI, høsten 1991.
Nei, det her virka litt rart da, (må jeg innrømme).
Selv om jeg ikke sa noe til Winnem vel.
Kanskje fordi jeg var litt stressa, siden jeg jo også skulle handle klær, denne dagen, (en skjorte, blant annet), til den Danmarksturen da.
Og nå idag så virker vel denne episoden fortsatt litt rar, vil jeg vel si.
(Når jeg tenker mer på det her, mener jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Det Norske Teater lurer visst på om de skal sette opp Min Bok. Det er greit for meg, kanskje jeg får litt penger og da. Se også opp for Min Bok 2 og 3
PS.
Jeg hadde jo tenkt det, at Min Bok 2, skulle være om alle årene, fra jeg flytta til Oslo, og til jeg flyktet til England, i 2004.
Men, jeg har jo bare kommet til 1991/92 nå, i Min Bok 2.
Og det begynner å nærme seg kapittel 80 der vel.
Så jeg lurer på om Min Bok 2, skal være fram til jeg begynner i militæret, (i juli 1992).
Også blir Min Bok 3, fra jeg begynner i militæret og fram til jeg flykter til England, i 2004.
Noe sånt.
Vi får se hva jeg bestemmer meg for.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 2 – Kapittel 79: Japper
En gang, den første tiden, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen.
(Dette kan vel ha vært ikke så lenge etter at jeg var med Magne Winnem på møter i Oslo Unge Høyre, osv., sommeren 1991).
Så skulle Magne Winnem på generalforsamling da, i et aksjefond.
Som jeg skrev om i Min Bok, så hadde Winnem-familien noen aksjer i firmaet som eide Larvik Line, sånn at de skulle få tilbud på reiser med danskebåten Petter Wessel til Danmark da.
Og Winnem-familien eide også noen aksjer i et aksjefond da.
Nå hadde dette aksjefondet prestert dårligere enn gjennomsnittet på børsen da, (ihvertfall ifølge Winnem).
Så Winnem ønsket å fremme noe slags mistillitsforslag, eller noe, mot styreformannen, i fondet da, (eller noe).
Og Winnem ville at jeg skulle bli med.
Og Winnem var jo mye flinkere med klær, enn meg, som var fra Bergeråsen.
Så Winnem mente at jeg måtte kle meg pent og sånn, for å være med på den her generalforsamlingen da.
For han trengte støtte da, (som han sa), når han skulle gjennomføre sitt ‘opprør’, mot dette aksjefondet da.
Så jeg måtte ha på meg en blå blazer, som Winnem eide, og gå med en stresskoffert, som også var Winnem sin, (husker jeg).
For Winnem mente at han kunne ta med en ekstra person, med inn på generalforsamlingen da.
Men det var vel egentlig koner og sånn, tror jeg.
Så Winnem tulla vel egentlig fælt her.
Og styret i aksjefondet, de visste vel det, tror jeg, at Winnem skulle protestere mot dem.
Så dem så jo stygt på oss da, husker jeg.
Men når det kom til stykket, så turte ikke Winnem å protestere likevel.
Han bare satt der.
Og jeg skjønte ikke helt settingen.
Så jeg rådet han ikke til å gjøre hverken det ene eller andre, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter denne mislykkede protesten, til Winnem da.
Så tok jeg bare T-banen opp til Ellingsrudåsen, husker jeg.
Men jeg dro innom gatekjøkkenet, på Ellingsrudåsen der, (et som var drevet av en innvandrer vel), og spilte på Terminator 2-flipperet der, husker jeg.
Det var nesten det eneste spillet, som jeg syntes at var kult, (ihvertfall etter at Out Run hadde blitt umoderne), husker jeg.
Selv om jeg også likte Tetris da, må jeg innrømme.
Og andre bilspill enn Out Run syntes jeg også at kunne være artig.
Og også skytespill, som et som Øystein og Glenn hadde, (hvor man liksom hadde en joystick formet som et maskingevær da), på The Gathering, i 1994 vel, som var i Rykkinnhallen, i Bærum.
Da jeg jobba for dem noen vakter, i påskeferien min, fra Rimi.
Siden de trengte hjelp der da, ifølge Glenn Hesler.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg spilte på Termintator 2-flipperet, på Ellingsrudåsen der, husker jeg.
Så var det en kar, som ville spille mot meg, husker jeg.
Og jeg spilte ikke så bra da, for jeg kjente ikke noen på Ellingsrudåsen, så jeg blei kanskje litt usikker da, (eller jeg hadde kanskje en dårlig dag).
Men jeg vant ihvertfall den ‘tvekampen’ da.
Og en annen kar kom inn der, og spurte han fra Ellingsrudåsen, om, ‘trail-ær ‘u ‘a’, eller noe sånt.
Og ‘trails’, det visste jeg vel såvidt, fra å ha sett noe amerikansk fotball, på TV, at betydde å ligge under.
Og jeg fortalte vel om den her episoden, til Øystein Andersen, og han gliste vel litt av den her slang-en da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg bodde på Furuset, hos Arne og Mette der, forresten.
Så snakka jeg jo en del på kontakttelefonen, (når dem ikke var hjemme da).
Og en gang, så snakka jeg med ei tenåringsjente, fra nettopp Ellingsrudåsen vel.
Og hu fortalte det, at hu jobba som DJ, eller noe.
Og at en nyttårsaften, så hadde hu sovna i badekaret, på en fest, (av en eller annen grunn).
Og hu fortalte også det, at ‘snuten ikke var kjent for å være Einstein’, (eller noe), som hu sa da.
For noen ungdommer på Ellingsrudåsen, de hadde visst klagd på noen kriminelle.
Også hadde politiet gått opp deres oppgang da.
Mens de kriminelle så på det her.
Sånn at de kriminelle skjønte hvilke ungdommer det var, som hadde ringt og klaga til politiet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den her samtalen, den fortalte jeg vel om, til min tremenning Øystein Andersen da.
(Kanskje siden jeg var fra Berger, og han var en lokal kar, (må man vel si), i det her området jeg bodde og jobba i).
Og han syntes at det uttrykket var artig da.
Så etter det her, så begynte vi tre, (Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg), også å si ‘Einstein’, en del ganger da.
Ihvertfall Øystein og meg vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler han sa kanskje ikke Einstein like ofte, som Øystein og meg, (som tulle-uttrykk da).
Men Glenn Hesler hadde et eget uttrykk, som han sa ofte, (husker jeg), og som jeg ikke helt skjønte hva betydde da.
Og det var ‘host-host’.
Og Glenn Hesler han hadde også et annet uttrykk, og det var ‘knips’.
‘Nå fikk du knips’, (eller noe), kunne han si, mens han knipsa i henda da, hvis det var noe han syntes var bra eller morsomt vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.