johncons

Stikkord: Oslo

  • Min Bok 2 – Kapittel 53: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    Vicky/Victoria fra Trondheim, kom på flere besøk, til Mette.

    En gang, så var hennes datter med.

    Dattera var et år eller to yngre enn meg vel.

    Og dattera var på langt nær så feit som mora.

    Mora var på kanskje 150-200 kilo, men dattera var slank da, (vil jeg si).

    Jeg hadde også møtt typen til hu her dattera da, (som var ei ganske fin brunette), mener jeg å huske.

    Det som skjedde, og som skapte litt ‘rabalder’.

    Det var at Vicky, hu prata med meg, på kjøkkenet til Mette en gang, om at jeg måtte ta med dattera hennes, ut på byen.

    På sitt litt dårlige norsk da, siden hu var amerikansk opprinnelig.

    Jeg er jo vant, til å diskutere date-er, osv., med de damene jeg skulle ut på kino med, osv.

    Og jeg er jo vant til å ha en litt tøysete far, som aldri snakker rett ut om noenting, (for å prøve å forklare det).

    Jeg er vant til å ha en far, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år, og som jeg ikke stolte på da.

    (Og som jeg mener å huske at for eksempel også Christell pleide å klage på vel.

    Og vel også Pia).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg er også vant med, (som faren min sa, da jeg var liten), at mora mi var sinnsyk.

    Så min tillit, til foreldregenerasjonen, (de såkalte 68-erne), den har aldri vært helt på topp.

    Ihvertfall ikke etter at faren min lot meg bo alene, som barn.

    Så jeg tok ikke det her som Vicky sa, som noe annet enn rør nærmest da.

    Men da jeg kom hjem, fra et sted, som het Biljardhallen, (som lå på Skårer, ved siden av Rema på Skårer, like ovenfor Triaden der), hvor jeg pleide å dra for å spille på spilleautomater, og spise burgere og noen ganger spille biljard, med Glenn og Øystein, (siden de var biljard-friker da nærmest, og hadde dyre biljard-kø-er, osv).

    (Eller om det var dagen etter).

    Så fikk jeg kjeft av halvbroren min Axel.

    Som var tolv år, på den her tida vel.

    For da hadde visst hu dattera til Vicky trodd at jeg skulle ta henne med ut på byen, en fredag eller lørdagskveld da.

    Men dette var bare noe løst, som Vicky, (altså mora hennes), hadde nevnt for meg.

    Jeg var vant til å avtale sånt med den dama jeg skulle ut med.

    Så jeg så ikke på det sånn, som at jeg hadde en avtale med hu dattera til Vicky da.

    For da måtte hu ha spurt selv, mener jeg.

    For hu hadde jo også en type, oppe i Trondheim.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg trodde jo at dette bare var noe useriøst preik, fra Vicky da.

    Men på Axel, så skjønte jeg det seinere, at han syntes at jeg hadde brutt en avtale, med ei dame da.

    Men sånn som jeg syntes at landet lå an, så hadde jeg ikke noe ordentlig avtale, med hu dattera til Vicky.

    Jeg trodde bare at det var noe rør da, siden hu dattera hadde en kjæreste, fra før.

    Da var jeg vant til å tenke sånn, at hu var ‘opptatt’ liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må innrømme at jeg ringte, fra Biljardhallen, og til Axel og dem da, den fredag eller lørdagskvelden.

    For å sjekke noe greier som stod i avtaleboka mi, (eller noe sånt vel).

    Og da prata jeg med hu dattera til Vicky, på telefonen, husker jeg.

    Siden hu svarte telefonen hjemme hos Arne og Mette og dem.

    Og da hjalp hu meg med å sjekke noe i den avtaleboka mi, (som jeg hadde glemt hjemme da kanskje), tror jeg det var.

    (Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var).

    Men jeg husker at jeg ringte hjem til Arne og Mette og snakka med hu dattera til Vicky, på telefonen der ihvertfall, den kvelden da.

    Og da nevnte ikke hu noe til meg, om at hu ville ut på byen.

    Så dette var nok bare noe surr og noe misforståelse da, som Axel vel blåste litt opp, vil jeg vel si.

    Men Axel var jo bare tolv år, da dette skjedde, så jeg husker at jeg lurte på det, om han kanskje herma etter Vicky og/eller Mette, og at de også kanskje hadde blåst opp det her da, når jeg var på jobb, eller på Biljardhallen, eller noe sånt da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Men men.

    Da jeg flytta inn til Arne og Mette, så var avtalen den, at jeg skulle betale dem 1000 kroner, i måneden, for å leie det gamle soverommet til Kirsten der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Abildsø, og leide av Berit og Gunnar Jorås der, så hadde strøm vært inkludert i husleia.

    Men hos Arne og Mette og dem, så hadde jeg ikke noen leiekontrakt, eller noe.

    Så når Mette plutselig begynte å bable om en strømregning.

    Som hu ville at jeg skulle betale 300-400 kroner på da.

    Så fikk jeg litt bakoversveis da, for å si det sånn.

    For den strømregninga, (som var for tre måneder vel), den var jo da på bortimot tusen kroner vel.

    Også ville Mette og Arne visst da, at jeg skulle betale en tredel av den regninga.

    Og dette var jo ikke noe vi hadde avtalt, da vi avtalte hvor mye jeg skulle betale i leie, for å bo der.

    Dette var jo noe som kom helt bardus på meg da, (for å si det sånn).

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Og jeg prøvde å få til et kompromiss.

    Nemlig at jeg bare skulle betale en fjerdedel, av strømregninga, siden Axel også bodde der da.

    Men det var det ikke snakk om da.

    Jeg måtte ut med 300-400 kroner, uventet, mens jeg jobbet på Hageselskapet der vel.

    Og mens jeg vel hadde ganske dårlig råd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så kunne det dukke opp strømregninger, (eller ‘strømregninger’), med mer eller mindre regelmessige intervaller vel.

    Så dette var som noe irriterende, sånn som jeg husker det.

    Siden jeg aldri visste når Arne og/eller Mette kom til å begynne å bable om en ny strømregning da.

    Og jeg fikk vel heller aldri se de her strømregningene, tror jeg.

    Så dette var noe som jeg ble litt irritert over da.

    Ikke først og fremst fordi det var så mye penger, vil jeg si.

    Men fordi dette var noe som ikke var med i avtalen vår da, (mellom Mette & Arne og meg da), når jeg flytta inn der.

    Og fordi at jeg bare plutselig fikk høre om disse regningene, når jeg minst venta det da.

    (Sånn at jeg ikke fikk planlagt og holdt av penger, til de her strømregningene, før den og den datoen da).

    Og fordi jeg aldri fikk en kopi av de regningene, på forhånd liksom da.

    Det var bare noe som ble sagt, plutselig, noen ganger, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe sånt.

    Så dette var som noe irriterende da, husker jeg.

    Så jeg kan ikke si at jeg ville anbefalt andre, å leie rom av Arne og Mette, etter det her tullet, med strømregningene, osv. da.

    (Selv om Arne Thomassen er død nå da).

    Men dem var kanskje ikke vant til å ha leieboere, fra før da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sitt mest brukte navn på meg, det her året, (som jeg leide av Arne og Mette, og dem), det var vel nettopp ‘leieboer’.

    Så han var skikkelig uhøflig da, ihvertfall etter at jeg hadde bodd der, i mer enn de første ukene da.

    Men Axel var jo bare 11-12 år, på den tida, da jeg bodde der.

    Og han gikk jo også på spesialskole.

    Så jeg syntes at det var vanskelig, for meg, å vite hvordan jeg skulle takle Axel, når han begynte å oppføre seg dårlig da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det jeg mente med, at jeg trua Axel, med å ‘varme øra hans’, når han var spesielt umulig.

    Det var bare noe jeg fant på.

    Fordi at det var såpass ille, å være sammen med han viltre Axel, i den forholdsvis lille leiligheten, til Arne og Mette da.

    For de var ofte på bingo eller travbanen.

    Så det var ofte sånn, at Axel og jeg, var aleine hjemme, ihvertfall på den tida som jeg jobba på Hageselskapet, husker jeg.

    Og da, den ene gangen vel, som jeg liksom ‘varma øra’ til Axel da.

    Så sått jeg oppå han, på gulvet, i stua, i leiligheten til Arne og Mette, også tok jeg liksom hånda mi, og liksom gnidde det ene øret til Axel, fram og tilbake, til det ble helt rødt da.

    For å liksom drite ut Axel da.

    Siden jeg liksom måtte prøve å få kontrollen der da.

    På Axel da.

    For det var som et helvete, må jeg si, å være i den leiligheten, sammen med Axel, som var rimelig vilter og hyperaktiv da.

    Og som kasta appelsiner, og det som var, rundt omkring da.

    Og som også kunne være veldig uhøflig.

    Selv om dette gikk i perioder.

    Andre ganger så kunne Axel være rolig, og sitte og gjøre noe lekser, eller noe.

    Så det var ikke sånn at Axel alltid var hyperaktiv og bråkete og vilter.

    Men noen ganger så var det så ille, at jeg nesten ble desperat da, må jeg si.

    Så jeg måtte liksom tøffe meg opp, og rett og slett true Axel, for å få litt fred selv, i den leiligheten, til Arne og Mette da.

    For å sitte inne i den dobbeltsenga, på rommet mitt.

    (Den dobbeltsenga tok omtrent hele det rommet da).

    Det var ikke noe fristende akkurat.

    Og ikke hadde jeg lys i taket, og ikke hadde jeg nøkkel til det rommet heller, så jeg fikk ikke låst der.

    Så jeg måtte liksom sitte ute i stua der da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning Øystein Andersen sine foreldre.

    Nemlig, ja hva heter de igjen da.

    Hu mora het vel.

    Ja, nå står det stille her.

    Kai, het ihvertfall faren, (eller adoptivfaren, som han var).

    Og mora, (eller adoptivmora da), het Reidun vel.

    (Og Reidun var vel min fars kusine, mener jeg.

    Men jeg er ikke sikker på om det var på mors eller farssida.

    Det var mange mennesker, i et slektsstevne, hos Kai og Reidun, en gang, på Sand, i 1989, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så Reidun er kanskje i mors-slekta, (etter bestemor Ågot), til min far.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Siden den slekta vel er en god del mer tallrik, enn min fars slekt.

    Hvis jeg har skjønt det riktig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kai og Reidun, de bodde jo på Hanaborg, bare et par-tre kilometer unna Triaden-senteret, på Skårer/Rasta, hvor jeg jobba da.

    (Og jeg hadde vel til og med vært med Øystein og dem, og venta i bilen deres vel, utafor Triaden, (eller om det var et annet senter/supermarked, på Lørenskog), sammen med Øystein vel, en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og var på besøk hos Øystein og dem, ute i Lørenskog der da).

    Så det burde vel ikke ha vært helt uventet for meg, at Kai og Reidun Andersen, en gang i blant, plutselig dukka opp i kassa mi der, (ihvertfall i begynnelsen når jeg jobba der), på OBS Triaden.

    Men da var jeg litt tilbakeholden, må jeg innrømme.

    Og jeg skvatt kanskje også litt, (til og med).

    Når jeg så trynet til Kai Andersen da, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

    For det var jo nettopp Kai Andersen, som jeg hadde ‘tatt på fersken’, når han skulle ha sex vel, (virka det som for meg, ihvertfall), med en ganske ung negergutt, en gang han hadde dratt ut aleine, til feriehuset, til Øystein og dem, på Sand/Bergeråsen da.

    (Et par år før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etterhvert, så husker jeg det, at det ble rimelig sjeldent, mellom hver gang, som jeg så Kai og Reidun Andersen, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og det skjønner jeg vel gentlig.

    For jeg ble vel litt sur vel, når han Kai dukka opp i kassa mi da, etter den episoden hans, men han negergutten, ute på Sand der da.

    Og etter at han hadde tatt meg så hardt, rundt skuldrene, i det familieselskapet, som jeg nevnte ovenfor.

    (Som jeg også har skrevet om i Min Bok da, den episoden, hvor han Kai Andersen liksom skremte meg da, ved å ta meg hardt rundt skuldrene, mens jeg satt og drakk øl vel, ved siden av faren min der, i en campingstol vel, ute i hagen til Øystein og dem da, i det nevnte familieselskapet).

    Så foreldra til Øystein de begynte kanskje heller å handle mer på Maxi Skårer, eller matbutikken på Metro-senteret der, (eller noe), hvis jeg skulle gjette da.

    Etter at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden da.

    På grunn av den episoden med han Kai Andersen og den negergutten på Sand da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, han var jo et par år eldre enn meg.

    Og jeg hadde jo ganske nylig, fylt 20 år, da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden da.

    (I dette friåret mitt, fra NHI).

    Så Øystein, han hadde jo nettopp fylt 18 år, på den her tida, som jeg nettopp hadde begynt å jobbe, på OBS Triaden.

    Så plutselig, en dag, høsten/vinteren 1990 vel, så dukka Øystein opp i kassa mi, på Matland/OBS Triaden, og fortalte meg at han hadde fått seg lappen.

    Da ble jeg litt sur, husker jeg.

    For jeg selv, jeg hadde jo ikke rukket å få tatt ferdig lappen, i Drammen, det året, som jeg jobba på CC Storkjøp og var russ på Gjerdes Videregående, der.

    Og da jeg studerte på NHI, så hadde jeg jo hatt dårlig råd.

    Så det var jo ikke snakk om å ta kjøretimer da, (for å si det sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein spurte vel når jeg slutta, eller når jeg hadde pause, eller noe sånt da.

    Også viste han meg vel det, at han hadde fått låne bilen til faren sin vel.

    (Som pleide å kjøre et japansk bilmerke, mener jeg å huske.

    Nissan, eller noe sånn, muligens.

    Noe sånt).

    Og Øystein dro meg med ut, i parkeringshuset der da, til Triaden der, og viste meg det, at han hadde kjørt dit selv da.

    Og han var stolt over at han hadde fått seg førerkort da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at bilen til faren til Øystein, fikk seg en bulk, (eller noe), da den stod i parkeringshuset, til Triaden der.

    Det var vel noe sånt som skjedde ihvertfall, mener jeg å huske.

    Det var vel sånn, at Øystein bulka litt nå og da, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og en gang, som jeg var med Øystein, ned til Oslo Sentrum, for å kjøpe pizza eller noe sånt kanskje, på Pizzabussen, (eller hva det kan ha vært igjen), så fikk Øystein tre parkeringsbøter, (eller noe), på en dag, husker jeg.

    Dette var en veldig varm sommerdag, (sånn som jeg husker det).

    Og hu ene parkeringsvakt-dama, hadde fått ‘solstikk’ nesten, eller noe.

    Og skreiv for mange parkeringsbøter da, i ørska nærmest vel, hvis jeg skjønte det riktig.

    Mens Øystein og jeg da, vi ble mer og mer fortvilet, dess fler parkeringsbøter, som ‘vi’ fikk.

    Og vi prøvde å spore opp de her parkeringsvaktene da, for å forklare dem at vi hadde parkert riktig da.

    (Sånn at Øystein ikke skulle få kjeft av foreldra sine da).

    Og vi klarte å få sletta ihvertfall en av de tre parkingsbøtene da, da vi fant hu parkeringsvakt-dama, som hadde fått seg ‘solstikk’ liksom, siden hu ikke hadde sett, at vi hadde hatt gyldig parkeringsbillett da, i frontruta på bilen, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så det her må nok ha vært våren eller sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.

    At Øystein fikk så mange parkeringsbøter, i Oslo.

    Siden han vel ikke hadde lappen, så tidlig, som sommeren 1990, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det var vel nesten som at jeg hadde to yngre brødre, ute i Høybråten/Lørenskog der.

    Nemlig den yngre halvbroren min Axel, og den yngre adoptiv-tremenningen min Øystein da.

    (Selv om dem, (eller spesielt Øystein), kanskje ikke er enig i at det var sånn.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 52: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En gang, (en fredag vel), etter at jeg kom hjem fra jobb, på OBS Triaden vel.

    (Til Arne og Mette og dem da).

    Så satt det en gammel gubbe, i den sofaen, hos Arne og Mette, hvor TV-en ikke stod da.

    (Altså på den andre sida av stua, enn der jeg pleide å sitte da.

    Siden jeg var så glad i fjernkontrollen og satellitt-TV da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det visste seg at den her gamle gubben.

    Som kanskje kunne ha vært 80 år, eller noe.

    Han hadde hatt min oldemor, (var det vel), Helga Dørumsgaard, (som var søster, av den kjente Romeriksdikteren/ordføreren/redaktøren Asbjørn Dørumsgaard, forresten), som lærerinne.

    Ute i Asak der.

    Og hu var visst veldig dyktig/flink/fin og sånn da.

    Og det var visst oldefaren min også, (eller hvem det kan ha vært igjen), forstod jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes at han gamle gubben var rimelig fremmed og at han egentlig virka litt inneslutta, kanskje.

    Det var liksom bare på kommando, fra Arne Thomassen, at han fortalte om den og den personen, fra Romerike, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, han fortalte også en gang, forresten, at min morfar, Johannes Ribsskog, han hadde pleid å stå på ski, hele veien, fra Leirsund og inn til universitetet i Oslo, (hvor han studerte juss), før krigen.

    (Hvis man kunne stole på det Arne Thomassen sa da.

    Og jeg kan ikke huske å ha hørt at han har jugi noen gang vel.

    Som jeg kan komme på ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av grunnene til at jeg ble litt akseptert, av Arne, Mette og Axel.

    Når jeg besøkte dem, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Det var vel fordi at jeg klarte å stille inn kanalene, på TV-en, (eller om det var Janco-dekoderen), deres.

    Det var det ingen av dem som klarte da, husker jeg at Mette sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han ble det forklart for meg, at hadde MBD, (av Mette og Arne da).

    Han gikk ihvertfall på spesialskole, på Majorstua.

    Og han hadde visst blitt helt rar, (eller noe), av å ha gått på Steinerskole, i Ullevållsveien der, i et eller to år da, (ifølge Mette Holter og Arne Thomassen da. Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Axel og jeg, satt sammen, for å se på TV, eller noe, i leiligheten til Arne og Mette.

    Så pleide ofte Axel å bli helt umulig.

    Han kunne hive appelsiner, gjennom rommet.

    Og sikte på hue mitt og sånn, (var det vel).

    En gang, så kasta jeg noe tilbake, som Axel liksom skulle ta imot da.

    (For jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle oppføre meg, ovenfor Axel, så jeg prøvde vel å være kul og sånn da).

    Men Axel klarte ikke å ta imot, og et stort og fint maleri, (som hang over den sofa-en, der hvor han gubben fra Romerike hadde sitti), det ble glassramma til knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Axel ‘umulig’ igjen.

    Og da ble sofaen ødelagt, (husker jeg), siden vi begge to satt i hver vår ende av sofaen, og liksom kjempa om å strekke ut beina våre, i sofaen, begge to), og da, så røyk plutselig noe tau/trådverk, som var i den ene enden, av ‘TV-sofaen’ da.

    Sånn at den sofaen ble veldig slakk da, ytterst på den enden der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så bare sa jeg fra, til Arne og Mette, at jeg ikke klarte å ha ansvaret for Axel lenger.

    Siden han liksom var veldig hyperaktiv da, husker jeg at jeg syntes.

    Dette var fordi at jeg var redd, for at jeg kom til å få en høy regning, til slutt, for ting i stua, som gikk i stykker, mens jeg passet på Axel da.

    For Axel var veldig vill og aktiv, som barn, så jeg hadde rimelige problemer, med å finne ut, hvordan jeg skulle forholde meg, til han.

    For jeg måtte jo prøve å få fred, noen ganger, jeg og.

    Så til slutt, så gjorde jeg det sånn, at hver ganske Axel var umulig.

    Så trua jeg han, med å ‘varme øra’ hans.

    Sånn at han fikk de ‘rødeste ørene på Furuset’.

    Det var det eneste som hjalp omtrent.

    Og etter det igjen, så bare heiv jeg han ut, av leiligheten, hvis han ikke oppførte seg ordentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette ble også kjent med ei spådame, som kjente bandet Backstreet Girls, husker jeg, at Mette sa.

    Hu spådama, hu satt oppe og prata, med høy stemme, (på gebrokkent norsk vel), omtrent hele natta, husker jeg.

    Mens dem la tarot-kort vel.

    Så da gikk jeg inn til dem, i stua, (i bare underbuksa vel), for å få de til å prate litt lavere, (spesielt hu spådama, husker jeg, at jeg prata til), siden jeg skulle på jobb, (var det vel), dagen etter da, (og lå i senga mi, og ikke klarte å sove da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På åpningsdagen, på OBS Triaden, så var omsetningen, for supermarkedet, på over en million, husker jeg.

    (Noe som vel var ny rekord muligens, for Matland/OBS Triaden, eller ihvertfall bortimot vel).

    Jeg hadde godt over 100.000 i kassa, husker jeg.

    Men jeg ble litt irritert, for jeg husker at Knut Hauge, (som satt i kassa foran meg), han hadde enda mer i kassa, og null i diff., dessuten.

    Så da ble han kalt for ‘supermann’, av ei av damene, som jobba i kassa der, sammen med oss, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gunnar Jorås, (hybelverten, fra Abildsø), han var innom OBS Triaden, på åpningsdagen, (eller en annen dag, på rundt den her tida), husker jeg.

    Og han skrøyt av at det gikk så raskt, i kassa mi, husker jeg.

    (Som han selv gikk i da).

    Og en annen gang, så sa han til meg, at jeg måtte melde adresseforandring, fra hans eiendom, på Abildsø.

    Men det lo jeg vel litt bort, for det syntes jeg vel ikke at hørtes ut som noe så særlig viktige greier.

    Dessuten, så hadde jeg ikke lys på rommet mitt, på Furuset der.

    For den nye lampa, den fikk jeg først skryt av Mette Holter, for å ha hengt opp.

    (Hu sa at det kunne aldri Arne ha klart.

    Eller noe sånt).

    Men en dag, så lå den lampa plutselig på gulvet, da jeg kom hjem fra jobb, (eller hva det var).

    Og i stua der, så var jo Axel, med sin hyperaktivitet og karatetrening, osv.

    Og jeg visste vel ikke helt hvor jeg skulle få tak i et sånt skjema fra heller kanskje.

    Det er mulig.

    Nå er jeg litt trøtt her merker jeg.

    Så jeg får heller fortsette å skrive mer, om det her andre året, som jeg bodde i Oslo, i morgen, (eller noe).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Noen mener at jeg aldri har vært butikksjef. Det er ikke riktig, jeg har jobba som butikksjef, i tre Rimi-butikker, i Oslo og Follo

    har ikke vært butikksjef

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om butikksjef

    http://johncons.angelfire.com/om.html

  • Min Bok 2 – Kapittel 49: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    Da jeg jobba den helgen, for min tidligere stefar, Arne Thomassen, med noe sjaue-arbeid, hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990.

    Så var det her tre ‘Vestfold-gutta’, (som var i begynnelsen av 20-åra vel, litt ‘på’ Arne Thomassen, husker jeg.

    De prata om sex og sånn, litt med Arne Thomassen, husker jeg.

    Og jeg husker at Arne Thomassen svarte dem en gang, at ‘vent til dere har harva så mye som jeg har pløyd’, (eller noe).

    Og det ble også mer snakk om sex, og da svarte Arne Thomassen de her gutta, (husker jeg), at når han og Mette hadde sex, så behøvde han ikke å gjøre noen ting.

    Han bare lå på ryggen også ridde Mette han da.

    (Mener jeg bestemt å huske at det var, som han sa, til de her tre Vestfold-gutta da, som var mindre enn halvparten så gamle som han, og de var vel et par år eldre enn meg kanskje, hvis jeg skulle tippe, de her Vestfold-kara da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også litt sur, fordi jeg måtte være med, å jobbe, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så når Arne Thomassen og de her sjauera, begynte med noe vasking, (eller hva det var).

    (Var det kanskje).

    Så gikk jeg litt rundt aleine, og så der da.

    Og jeg fant noen garderobeskap, og sånn da.

    Og da var jeg fortsatt litt umoden kanskje, (siden jeg ble dratt med på det her kanskje).

    For jeg var jo liksom som en lærling, som ikke hadde noe peiling, på sjaue-arbeid, på den her jobben.

    Ihvertfall så gikk det en djevel i meg da, (eller hva man skal si).

    Så jeg bestemte meg for å tulle litt der da.

    Også tok jeg en melkekartong, (som lå der, en sånn som man pleide å få, på skolen, i Norge.

    Altså ikke en en-liters-kartong med melk, men en kartong på to-tre desiliter da).

    Også tok jeg den, og la inn i et garderobeskap der da.

    Og så låste jeg igjen det garderobeskapet, og tasta inn en kode, (eller hva det var).

    (Eller om jeg tulla med nøkkelen).

    Sånn at det skulle bli luktende sur melk der da, noen uker, etter at jeg var ferdig å jobbe der.

    Men hva som skjedde, og om det blei noe ‘stinkings’ der, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var jo egentlig frihelgen min da.

    Og jeg hadde sikkert tenkt å gå ut på byen, eller finne på noe annet artig.

    Så jeg var nok litt irritert da, siden jeg ble tvunget med på den her sjaue-jobbinga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu hadde også ei amerikansk venninne, som bodde i Trondheim, og som Mette Holter enten kalte for Vicky eller Victoria.

    Vicky, var virkelig en stor dame.

    Hu var vel på cirka 200 kilo vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og hu hadde mørkt hår da.

    Når Vicky kom på besøk, så hadde hu med ‘cheese-cake’, (som jeg aldri hadde hørt om da), husker jeg.

    Og det måtte jeg vel smake på da, mener jeg å huske.

    Og Mette Holter hu fortalte da noe, som var rimelig spesielt da.

    Og det var at Vicky og Mette Holter, dem hadde vært hos mafia-familien Ancona, i USA, og gått med hot-pants osv., i gamle dager da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes vel kanskje det, (ihvertfall i ettertid), burde ha fortalt om det, at hu hadde vært gift med en mafia-kar, i USA.

    Før jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen.

    Og ikke etterpå.

    Men men.

    Men dette med at Vicky og Mette Holter, hadde bodd hos mafiaen i USA, (og Mette Holter hadde også tre barn, som alle var eldre enn meg, fra dette ‘mafia-ekteskapet’, nemlig Bjørn, Kirsten og Erik, som jeg for noen få år siden fant ut, at faktisk heter Ancona), det ble som noe veldig fjernt for meg.

    Det var ikke sånn at Lillyhammer gikk på TV, på den her tida, (rundt 1990).

    Og jeg hadde lest aviser, hver dag, (må jeg vel si), siden jeg flyttet til faren min på Berger, (fra mora mi i Larvik), som ni-åring.

    Men jeg hadde aldri hørt om at det fantes mafia i Norge.

    Og om Mette Holter er med i mafiaen selv, eller ikke.

    Det har jeg aldri hørt at noen har forklart om.

    Jeg ble kanskje litt satt ut, av å høre dette, at Mette Holter hadde vært ‘gift med mafiaen’.

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å spørre Mette Holter, om hu var i mafiaen selv, eller noe.

    Dette var vel heller noe som jeg kanskje fikk et lite støkk av da.

    Men dette var også en travel tid, hvor jeg jobba ganske mye, og jeg hang også mye med mine kamerater, ute i Skedsmo, nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, på den her tida.

    Så dette gikk vel nesten litt i glemmeboka, for meg.

    Men det var sånn, at jeg har hatt denne informasjonen sånn litt i bakhue da.

    Men det er mulig at jeg har fortalt om det til kamerater og sånn.

    Men jeg er jo fra en sånn ‘Tore på Sporet’-familie.

    Så jeg har ikke hatt så bra kontakt, med slekta mi, på hverken min mor eller far sin side, etter at jeg ble myndig, og flytta til Oslo, på slutten av 80-tallet.

    Så det har ikke vært sånn, at jeg liksom begynte å ringe rundt, til folk i slekta mi, og spre det her da, at Mette Holter hadde vært gift med en mafia-kar, borte i USA.

    Fordi jeg har liksom ikke visst hvem i slekta mi, som jeg kunne stole på, nok til å prate om sånt her da.

    Siden jeg er fra en sånn Tore på Sporet-familie da liksom.

    Så dette ble liksom som noe jeg måtte holde inne i meg, for meg.

    For å prøve å forklare mer om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette og Arne hadde dårlig råd, på den her tida.

    Det pleide å være sånn, at jeg kjøpte min egen mat, på OBS Triaden, og at Mette og Arne og Axel, hadde sin egen mat.

    Men en gang, så husker jeg det, at Mette Holter sin eldste sønn, Bjørn, kom på besøk, med to-tre unger vel, en søndag da, (var det vel).

    Og da hadde ikke Mette noe mat, å gi dem.

    Men på OBS Triaden, så var det sånn, at dem solgte noen billige grillpølser.

    Som kosta cirka ti kroner, for ti grillpølser.

    Og som jeg hadde liggende, i kjøleskapet der da.

    Etter å bare ha raska dem med meg, siden de var billige da.

    Og jeg kanskje hadde syntes at jeg måtte handle billig mat, siden jeg liksom skulle spare opp penger, til mitt neste år, på NHI da.

    Og da tok Mette Holter de grillpølsene mine, husker jeg.

    For hu sa det, at hu måtte ha noe mat, å gi til barnebarna sine.

    Og da ble jeg litt sur, husker jeg, siden jeg ikke fikk ha maten min i fred.

    Men jeg skjønte at Arne og Mette var fattige da, siden de ikke hadde noe mat i kjøleskapet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men dette gikk også litt den andre veien.

    Mette Holter hadde en rett, som hu ofte pleide å lage.

    Og som var billig da.

    Hu tok en halv kilo frossen kjøttdeig.

    (Som kosta drøye 20 kroner i matbutikkene, på den her tida).

    Også tok hu en boks hermetiske tomater.

    Også tok hu og kokte en halv pakke spagetti, (eller noe).

    Og da ble det såpass mye mat, (husker jeg).

    At jeg også kunne få en tallerken, av den her maten da, (husker jeg).

    Etter at Arne, Mette og Axel, hadde fått hver fått sin tallerken da.

    Og dette måltidet kosta jo da bare cirka 30 kroner.

    (For mat til fire personer da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at jeg hadde vært i militæret, (i noe som het Geværkompaniet, som var ganske tøft).

    Så kunne jeg spise en hel sånn middag, aleine selv.

    Selv om jeg da pleide å kjøpe fersk kjøttdeig, etterhvert, når jeg fikk litt bedre råd da.

    Og jeg brukte vel heller Toro sin pastasaus ‘Pasta de Napoli’, sammen med kjøttdeigen, enn at jeg brukte hermetiske tomater og spagetti da.

    Selv om jeg i den første tiden etter militæret, (da Pia og Glenn Hesler bodde sammen med meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), også kunne følge Mette Holter sin oppskrift da, på denne retten, hvis jeg hadde dårlig råd, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Mette Holter, hu var nesten besatt av å finne ut, om kona til sin eldste sønn Bjørn, (ei blondinne vel), var prostituert, eller ikke.

    For hu kona til Bjørn da, hu hadde visst sagt en gang, hvordan været var ved Skøyen/Lysaker, eller noe.

    Enda hu ikke hadde hatt noen grunn, til å være akkurat der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da trodde Mette at hu kona til Bjørn hadde solgt seg da, og sitti på med en horekunde, (eller noe sånt), til borte ved Skøyen/Lysaker der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1990, så var jeg hos Arne og Mette der da.

    Pia var også der, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    (For hu bodde jo egentlig hos bestemor Ågot, på Sand, på den her tida).

    Mette sin datter Kirsten var også der.

    Og hennes samboer Lars.

    Axel, han hadde fortalt meg det, at Lars, han var med i, (eller han hadde ihverfall vært med i), en Oslo-gjeng, som het Karihaugens Krigere.

    (Karihaugen lå noen steinkast fra Furuset da, rett over grensa til Lørenskog vel).

    Mette sa under julemiddagen, til Lars, at ‘Erik og Pia har gjort det bra’, (og mente vel da at Lars burde være mer som Pia og meg, eller noe vel).

    (Noe sånt).

    Og da svarte Lars, at ‘Erik og Pia har ikke gjort det bra’.

    (Noe sånt).

    Så dem begynte å krangle om Pia og meg da.

    Som ennå ikke var etablerte, noen av oss da.

    Så det her var jo som noe rimelig dumt da, må jeg vel si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Under denne julemiddagen, (mener jeg at det var), så sa også Mette, at faren til Lars, han jobba i en slags ledende stilling, ved Slottet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte at jeg også måtte si noe, under julemiddagen.

    Så jeg begynte å bable om noe jeg hadde lest om, i en avis vel.

    Siden det vel stod noe akevitt på bordet kanskje da.

    Og det var det at linje-akevitten, den ble tatt med på skip, rundt hele jorda, (eller ihvertfall til ekvator, og tilbake da).

    Men da hysja liksom Mette Holter på meg da.

    Hu ville liksom ikke at jeg skulle si noe høyt under julemiddagen da.

    Så jeg var liksom ikke så fin som de andre der da, (skjønte jeg da).

    Men Pia ble vel litt sur, mener jeg å huske, på Mette da, når jeg ikke fikk lov til å heve stemmen, for å liksom si noe artig, under julemiddagen da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten kjøpt et Stiga ishockey-spill, til Axel, den her jula, mener jeg å huske.

    Siden de spillene var på tilbud, på OBS Triaden da, før jul.

    (Og jeg jobba mye overtid der, i desember, siden det var så mye omsetning der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Mette Holter fortalte meg også det, en gang, det året, som jeg bodde hos henne og Arne Thomassen, i Høybråtenveien da.

    At en gang, så hadde hu og Arne Thomassen, vært på besøk, hos faren min og Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen.

    (En gang på 80-tallet da).

    Og så hadde visst jeg gått ned dit, (fra Leirfaret), for å hilse på Arne Thomassen osv., (siden han var min stefar, i Larvik, på 70-tallet da).

    Også hadde visst faren min sett meg, fra verandaen, til Haldis, mens jeg gikk ned Havnehagen der da.

    Og da hadde faren min sagt, (ifølge Mette Holter da), at ‘der kommer han jævelungen’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var jeg ikke sikker på det, husker jeg.

    Om jeg skulle tro på Mette Holter, eller ikke.

    For jeg hadde aldri hørt om noe lignende før, (fra noen andre).

    Om at faren min hadde kalt meg noe stygt.

    Så jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg skulle tro om dette.

    Om det var sant, (dette som Mette Holter sa), at faren min hadde sagt dette stygge om meg da.

    Men men.

    Og dette har jeg ikke fått bekreftet, av noen andre seinere heller, at faren min pleide å prata sånn om meg da.

    (Når jeg ikke var tilstede da).

    Så det er bare Mette Holter som jeg har hørt det her fra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så om det var sant eller ikke.

    Det avhenger vel av om man kan stole på Mette Holter, eller ikke, da.

    Og så bra kjenner jeg vel ikke Mette Holter.

    At jeg veit om hu noen ganger pleier å juge, eller ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Min Bok 2 – Kapittel 48: Ragnhild fra Stovner

    Jeg fikk ikke sove her nå, så jeg tenkte at jeg kunne skrive et nytt kapittel, av Min Bok 2.

    Like etter at jeg hadde begynt å jobbe på OBS Triaden, så dro Magne Winnem og jeg, ut på Radio 1 Club igjen.

    (Hvor jeg jo hadde møtt hu Laila Johansen, fra Skøyen, et snaut år tidligere).

    Igjen, så forsvant Winnem hjem tidlig.

    (Uten å si hadet engang, når han plutselig forsvant, (sånn som jeg husker det, ihvertfall)).

    Og igjen, så fant jeg ei dame der da.

    Dette var ei lyshåra og frodig dame, i begynnelsen av 20-åra vel.

    Jeg gikk litt rundt der, på Radio 1 Club, og hu Ragnhild, hu satt ved et rundt bord der da, (var det vel), i overetasjen der da.

    Og man hadde utsikt, ned til dansegulvet og barene osv., i etasjen under, fra det bordet, der hu satt, da.

    Hu satt vel der og drakk en drink eller en øl vel.

    Mens jeg sikkert gikk rundt og bar på en halvliter da.

    Og jeg spurte henne kanskje om hun hadde fyr, eller noe.

    Hvis ikke hun spurte meg om det da.

    (Siden dette var cirka 14-15 år før røykeloven kom, eller noe).

    Det visste seg at Ragnhild, hun var en rimelig uskikkelig jente.

    Det varte ikke lenge før hu hadde hånda si, inne i underbuksa mi, og klemte og dro i penis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi satt ganske ‘øde’ til der.

    Og det var ganske mørkt.

    Så ingen la vel merke til denne sex-en, (må man vel kalle det), som vi hadde, inne på Radio 1 Club der da.

    Selv om jeg lurte på om en rydde-ansatt, (var han vel), som gikk forbi oss, en del ganger, skjønte hva vi dreiv på med da.

    (Det er mulig).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For jeg svarte jo med samme mynt, (hadde jeg nær sagt), når hu Ragnhild begynte å kjæle med snurrebassen min, mens vi sikkert også klina da, samtidig.

    Så hånda mi fant også etterhvert veien inn i trusa hennes, noen ganger, mens vi satt ved det her bordet, i overetasjen, på Radio 1 Club der da.

    Og vi kjøpte vel også en del øl og sånn, som vi drakk på da, de siste timene, mens diskoteket der var åpent.

    Mens vi råklina og ‘grise-klådde’ skikkelig på hverandres intime deler da, (må man vel si), mens vi satt ved det her bordet, ikke så langt fra garderoben, på Radio 1 Club der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble rimelig full etterhvert, husker jeg.

    Jeg hadde vel drikki rimelig mange halvlitere, vil jeg tippe på.

    (Det var kanskje derfor at Winnem dro tidlig hjem, fordi at det ble for mye drikking, for han.

    Hva vet jeg).

    Men da diskoteket stengte, så ble Ragnhild og jeg enige om da, at jeg skulle bli med, og ta nattbussen, sammen med henne, til der hu bodde, på Stovner.

    Ragnhild hadde ganske nylig flytta til Oslo.

    Og hu hadde flytta inn hos bestefaren sin, var det vel.

    I en to-roms leilighet, (var det vel), i en blokk, på Stovner da.

    Men så hadde bestefaren hennes død, ikke så lenge før jeg traff henne da.

    Og da hadde hu Ragnhild overtatt bestefarens leilighet, alene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at på nattbussen, til Stovner, så var jeg litt sånn salig og full da, (etter all den runkinga, fra hu Ragnhild, på Radio 1 Club, og etter all drikkinga mi da), så jeg husker at jeg klarte å gjøre noen sånne nesten slags grimaser, der jeg satt, nesten helt bakerst, på nattbussen, sammen med hu Ragnhild da.

    Og da husker jeg det, at noen lokale Stovner-ungdommer, slengte noen kommentarer om, at ‘sjekk han der da’, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til leiligheten til hu Raghhild.

    Så var jeg rimelig full og også ganske så trøtt og sliten, husker jeg.

    Så jeg sovna på senga hennes, husker jeg, naken vel.

    Og da våkna jeg, (husker jeg), av at hu Ragnhild dreiv og sugde tissen min da, selv om den var maks halvstiv vel.

    Og da sugde hu Ragnhild meg skikkelig godt, husker jeg.

    Og uten å bruke noe kondom, eller noe, vel.

    Så hu var nok rimelig kåt, vil jeg tippe på.

    Og begynte nok å suge meg, for at jeg skulle våkne opp igjen, og ha sex med henne da.

    For hu Ragnhild, hu var flink når det gjaldt sex og sånn, men hu var kanskje ikke verdens slankeste og mest sexy dame da, (for å si det sånn).

    Hu var vel heller litt lubben eller kraftig kanskje.

    Nesten som hu Siri Rognli Olsen, mer eller mindre, kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og jeg våkna jo skikkelig opp, av den her suginga, til hu Ragnhild, etter at jeg hadde sovna der, (på en seng hu hadde der vel), i stua hennes da.

    Så etter det, så hadde vi skikkelig mye sex, hele natta omtrent da.

    Jeg lå oppå henne, i et par timer vel, i stua hennes da, hvor vi hadde samleie i misjonærstillingen da.

    Og jeg kjente etterhvert, (med penis), at livmorhalsen, (eller hva det var), til Ragnhild, begynte å trekke seg sammen, (gjentatte ganger), og lage skikkelig med bølger da, inne i bunnen av vaginaen hennes der.

    Så hu fikk nok sin del av orgasmer, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Og dette skapte også en deilig følelse, for penis, (husker jeg), når hu Ragnhild begynte med de her livmorhalssammentrekningene sine da, (eller hva det var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde hatt sex, i en del timer, inne i stua der.

    Så dro hu Ragnhild med meg, inn på soverommet i leiligheten hvor der, husker jeg.

    Og der sov vi nakne, (muligens etter å ha hatt enda mer sex), på en madrass på gulvet der, (husker jeg).

    (Var det vel).

    Og når jeg våknet noe timer senere.

    Så husker jeg det, at jeg ble kåt, av å tenke på, at jeg lå ved siden av en naken dame der da.

    Så da hadde vi enda mer sex, (i misjonærstillingen igjen), husker jeg.

    Og da var det ekstra deilig, (husker jeg), siden jeg hadde blitt litt mer edru vel, siden kvelden før.

    Og da, så brukte vi vel ikke kondom heller, mener jeg.

    Men om vi brukte kondom, når vi hadde sex i stua hennes der, det husker jeg ikke.

    Men jeg hadde ihvertfall ikke kondom på meg, når hu sugde meg, i søvne der, husker jeg.

    For det var liksom før vi begynte å ha ‘ordentlig’ sex der liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det viste seg det, at hu Ragnhild, hu var fra ‘Dalom’.

    Så akkurat like etter at det hadde gått for meg, etter at vi hadde pult, på soverommet hennes, søndag morgen.

    Så ringte det på døra hennes.

    Og inn kom så fire-fem ungdommer, fra ‘heimbygda’ hennes da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhild sa noe til meg, om at hu egentlig kunne ha tenkt seg å ta en dusj.

    Og da svarte jeg, at ‘det skjønner jeg’, eller noe.

    For hu Ragnhild, hu var ei rimelig kåt dame da.

    Så jeg hadde jo fullt av fittesaft, på pikken min og området rundt, for å si det sånn.

    Men når denne patruljen, fra heimbygda hennes, overraskende dukka opp der da.

    Så måtte jo hu Ragnhild plutselig være en flink vertinne da.

    Så jeg bare tok på meg ‘disco-klærna’ mine igjen.

    Som denne helgen var en ‘the Clash/London Calling’ t-skjorte.

    Og en svart bomullsbukse, (som jeg hadde kjøpt i den klesforretningen, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, mens jeg bodde på Abildsø da).

    Og en dressjakke, (som jeg hadde kjøpt, like etter at jeg flytta til Oslo, som del av en dress), på Cubus vel, på Oslo City. Men jeg hadde jo brukt denne dressen ganske så mye, som student, det første året mitt i Oslo, så den dressbuksa, den var rimelig slitt da, hvis jeg husker det riktig, og dressjakka, den var også rimelig slitt, så jeg pleide å få den renset ganske ofte, på renserier, osv., i Oslo, etter råd fra Magne Winnem vel, etter at mine mange byturer, i Oslo, hadde begynt å sette sine spor, på denne ‘party/jappe-dressen’ min da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at noen av kara, fra heimbygda, til hu Raghnhild.

    De sa til henne, at jeg ikke var noe til kar, (eller noe), da.

    Men at Ragnhild da svarte, at jeg var vel ‘grom’, eller noe, da.

    Men hvorfor disse bygdefolka prata dritt om meg, det veit jeg ikke.

    Jeg kjente jo ikke noen av dem fra før.

    Og jeg husker ikke engang hvilken bygd dette var, som hu Ragnhild var fra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne søndagen, så måtte jeg også dra rett på smilekurs, på et hotell som het Olavsgård, (som lå ute i Skedsmo/Romerike der), med Matland/OBS Triaden.

    Siden Matland skulle bytte navn til OBS Triaden da, like før jul, dette året, (var det vel).

    Og Arne Thomassen, han satt i stua der, (i leiligheten til Mette og han), når jeg kom hjem.

    Så jeg lurte vel litt på hvorfor han gjorde det, husker jeg.

    Men han var kanskje bare litt tidlig oppe da.

    Og jeg var vel kanskje litt døgnvill bare.

    Det er mulig.

    Jeg fikk ihvertfall ikke rota meg til å dusje, husker jeg, før jeg dro på det her smilekurset, til Matland/OBS Triaden, da.

    For jeg var også rimelig sliten og fyllesyk da.

    Så jeg tror at jeg må ha lukta rimelig av fittesaft, når jeg var på det smilekurset, ute på Olavsgård der da.

    Jeg mener å huske at noen av de Matland/OBS Triaden-damene, begynte å reagere litt, på meg der ihvertfall.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Kanskje siden jeg sikkert lukta rimelig mye av den fittesaften til hu Ragnhild da).

    Og jeg var vel også litt sånn ‘nummen’ da, etter all den her sex-en, med hu rimelig kåte Raghhild da, som også var god i senga da, må jeg vel si.

    (Så jeg oppførte meg kanskje litt spesielt der, på det smilekurset, det er mulig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvordan det gikk videre, mellom Ragnhild og meg, det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu Ragnhild, hu var forresten datter av en tysk cruiseskip-kaptein, fortalte hu meg, en gang seinere.

    (Mens mora var norsk da).

    Og hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at hu hadde vært på cruiseskip, flere ganger, som jente da.

    Hvor hu hadde møtt mange mannlige, rike passasjerer da, (var det vel).

    (Uten at jeg helt klarte å tolke det helt, hvor hu ville hen).

    Men det var kanskje at hu var rimelig kravstor, i senga, som hu ville ha fram da.

    (Mens jeg nok fortsatt var ganske uerfaren da.

    Etter å bare ha knulla Nina Monsen og Siri Rognli Olsen, før det her da).

    Så hu var litt sånn ‘kvinner er fra Venus’ kanskje, hu Ragnhild fra Stovner da.

    (Noe var det ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg glemte en ting.

    Og det var at mens hu Ragnhild, og jeg, lå og hadde sex, i senga, (eller om det var sofaen), i stua hennes, på Stovner der.

    Så var det ganske heftig sex, (må man vel si).

    Og ‘snabelen’ min, den datt ut en gang eller to da, under denne flere timer lange sex-en da.

    Og da jeg skulle putte inn snabelen igjen.

    Så ville plutselig ikke tissen inn da.

    Og etter at jeg hadde prøvd noen ganger, og tissen ikke gikk inn da.

    Så kom det fra hu Ragnhild da, at det var ‘feil hull’.

    Så jeg har faktisk også nesten prøvd analsex.

    Så da var det ikke så rart, at ikke tissen min gikk inn, for å si det sånn.

    (Og vi hadde vel kanskje en dyne, (eller noe sånt), som kanskje gjorde det litt vanskelig for meg, å ha den fulle oversikten da.

    Dessuten, så var jeg jo ikke helt edru da.

    Og jeg var også rimelig sånn salig og nummen da, (eller hva man skal kalle det), siden hu Ragnhild var såpass god i senga da, så jeg var liksom nesten i ekstase da, (må man vel si), da dette ‘feilskjæret’ oppstod da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette

    I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.

    Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).

    For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.

    Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.

    Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.

    Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.

    Da jeg bodde i Leirfaret.

    Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.

    Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.

    Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.

    Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.

    (Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.

    Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.

    Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.

    Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).

    (Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.

    Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).

    Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.

    Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.

    Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.

    Og dette var et hasteoppdrag.

    Så jeg måtte være med å jobbe.

    For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.

    Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.

    Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.

    (Ikke så langt unna SAS-hotellet).

    Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.

    Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.

    Og det sa han at jeg fikk lov til.

    Så vi la en sånn lampe i bilen da.

    Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.

    Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.

    Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.

    Glasset var litt knust.

    Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.

    Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.

    Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.

    Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.

    Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.

    Og mora mi ga meg et Europa-kart.

    Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.

    Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.

    Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.

    Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).

    Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.

    (Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.

    Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.

    Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.

    Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.

    Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.

    (Sa Thomassen ihvertfall).

    For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.

    Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.

    Det var nok å gå og jobbe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.

    Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble bare dratt med på det her.

    Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).

    Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.

    Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).

    Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.

    For dette ble jo som en dobbeltrolle.

    Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.

    Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.

    Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.

    Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.

    Det var muligens ved Savoy der, eller noe.

    I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.

    Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.

    (Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).

    Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.

    Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).

    Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.

    (Thomassen var jo fra Nord-Norge).

    Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.

    Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.

    Og han ene Vestfold-karen.

    Han begynte å klage.

    På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.

    Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.

    (Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.

    Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).

    Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.

    Så lot jeg han få grønnsakene mine da.

    Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.

    Dette var vel på søndagen vel.

    Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.

    Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.

    Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.

    Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.

    Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).

    Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.

    Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.

    For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.

    Og han dukka akkurat i tide da.

    Og jeg måtte også dukke, husker jeg.

    Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).

    For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.

    Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.

    Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.

    Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.

    Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.

    (Mot min vilje, må jeg si).

    Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.

    (Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).

    Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.

    Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.

    (Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).

    Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.

    Og han var jo arbeidsleder.

    Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.

    Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.

    Og jeg var jo veldig trøtt da.

    Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.

    Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.

    Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.

    I stua til Arne og Mette der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.

    Da jeg fikk de pengene.

    Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.

    Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.

    Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.

    (Av en eller annen grunn.

    Dette var like etter 80-tallet.

    Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.

    Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.

    Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.

    Og samtidig litt sossete ut vel).

    Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.

    Men jeg kjøpte den da.

    For jeg trengte vel en ny jakke da.

    Og da hendte det, husker jeg.

    At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.

    Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.

    En gang i blant, mener jeg.

    (Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).

    For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.

    Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).

    Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.

    Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.

    Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.

    Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.

    Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.

    Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.

    Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.

    (Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.

    Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).

    Og akkurat da jeg gikk inn på badet.

    Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.

    Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.

    Mens hu hylte vel, (eller noe).

    Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.

    (For å si det sånn).

    Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).

    Og stelte meg litt der kanskje.

    Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.

    At, ‘Så du rumpa mi, du da’.

    så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.

    De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.

    Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).

    Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).

    ‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.

    Til han andre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens han som var så glad i grønnsaker.

    (Var det vel).

    Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.

    Om at det å ha dame.

    (Som han fikk sex av da da).

    Det blei som ‘narkotika’, mente han.

    At han måtte ha det da.

    Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 46: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En av de siste dagene, som jeg jobba hos Hageselskapet.

    Og etter at det var klart, at jeg skulle begynne å jobbe, hos OBS Triaden.

    (I et seks måneders vikariat da).

    Så sa Redaktør Lønø, til meg, husker jeg.

    At, ‘du blir sikkert butikksjef du’.

    (Siden jeg skulle begynne å jobbe i butikk da).

    Så Lønø skjønte kanskje ikke helt situasjonen min.

    Jeg hadde jo bare et friår, fra Informasjonsbehandlings-studier, ved NHI.

    Så egentlig, så var jo dette friåret bare for å tjene opp penger, til videre studier.

    Men det er mulig at dette ikke hadde nådd helt fram da, til Redaktør Lønø og resten av Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cirka en gang i måneden, da jeg jobba hos Norsk Hagetidend.

    Så pleide trykkeriet å dukke opp der, for å hente alle sidene, til Norsk Hagetidend da.

    Men så var det noe galt med printeren en gang.

    Så den virket ikke.

    Så trykkerifolka gikk igjen da.

    Men da kom jeg plutselig på det, at jeg kunne jo prøve å skru av strømmen på printeren.

    Og så skru strømmen på igjen.

    Og da virka plutselig printeren.

    Så da løp jeg ut etter de trykkeri-folka da, med de papirene, når de arkene endelig dukka opp, inne på printerrommet der da, husker jeg.

    Men det er mulig at Redaktør Lønø ble seende litt dum ut da.

    (Ovenfor de trykkeri-folka da).

    Og at han kanskje skyldte dette på meg, eller noe.

    (Siden jeg hadde gått et år på NHI da, muligens).

    Hvem vet.

    Redaktør Lønø spurte meg ihvertfall hva jeg hadde gjort, siden jeg fikk printeren til å virke igjen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg holdt på å fikse den oppringingsmaskinen, for Bjerregaard, hos Norsk Hagetidend.

    Så tok dette litt tid, for jeg var ikke vant med sånne maskiner.

    Som var mest brukt på kontorer, på 70- og 80-tallet, hvis jeg skulle tippe.

    Så da sa Redaktør Lønø, husker jeg, en dag.

    At jeg må ha resultatene av den og den leserundersøkelsen, på mitt skrivebord, i morgen tidlig.

    Og da, så jobba jeg helt til jeg ble ferdig med den leserundersøkelsen da.

    Og da lå den på skrivebordet til han Redaktør Lønø, dagen etter da.

    Så det kunne også være sånn der, at noe hastet da.

    Og spesielt de siste dagene, før Norsk Hagetidend, skulle i trykken.

    Så kunne det være litt hektisk der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må si det nå, når jeg tenker tilbake.

    At dette rundt denne praksisplass-jobben min, var mest som noe surr, fra både Arbeidsformidlingen og Norsk Hagetidend.

    For jeg var jo utdannet Data og Informasjonsbehandling/Markedsførings-økonom, fra Handel og Kontor.

    Så at jeg skulle ha en praksisplass, som kontormedarbeider.

    Det var noe ganske tøysete, må jeg nok si.

    For det var jo ikke dette som var mitt hovedfelt, for å si det sånn.

    (Det var jo Data og Informasjonsbehandling som var mitt hovedfelt.

    Og Markedsføring var mitt felt nummer to da, på den her tiden, må man vel si).

    Og hos Hageselskapet, så måtte jeg jo jobbe på lageret og på messer og som bud, og som alt mulig forskjellig da.

    Så dette var vel ikke noen kontormedarbeider-jobb, akkurat.

    Dette var vel mer en alt mulig-mann jobb.

    Så både Arbeidsformidlingen og Hageselskapet surra fælt, når det gjaldt denne praksisplass-jobben min hos Norsk Hagetidend, synes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hos Arne og Mette.

    Så fant jeg en dag, (på rundt den her tida vel).

    Min yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, på den her tida), inne på kjøkkenet, mens han babla noe om at, ‘dansker er Nordens jøder’.

    Så det var mye sprøtt som skjedde, hos Mette og Arne og.

    Men hvorfor Axel sa det her, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men nå har jeg ikke fler notater her, fra tida, som jeg jobba, hos Det Norske Hageselskap.

    Så i de neste kapitlene, så blir det mer fra tida, da jeg leide et rom, hos Arne og Mette og dem.

    Og fra den nye jobben jeg fikk, på OBS Triaden.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet mer om dette.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg fikk ikke sove nå, så jeg tenkte at jeg kan skrive noe mer, på det her kapittelet.

    Axel hadde en del kamerater, i Høybråtenveien, på Furuset.

    De han hatet mest, det var Obi og Orji, (Okoroafor, så jeg at de heter, til etternavn, på Wikipedia nå) fra Kenya vel, (som bodde noen oppganger bortover i retning av Høybråten Kirke der vel, i Høybråtenveien), og som har vært med i Idol, (var det vel), for noen år siden.

    Disse afrikanske gutta, de var veldig kraftige, for alderen, (mener jeg å huske), og Axel var litt redd for dem, og prata en del om dem, i begynnelsen, det året jeg bodde hos han og Arne og Mette, på Furuset da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Samtidig, så beundret Axel utlendinger.

    En gang, som Axel og jeg, gikk fra Furuset-senteret, og bort til leiligheten, til Arne og Mette.

    (En gåtur på cirka fem minutter vel).

    Så forklarte Axel det, at han beundret utlendinger, siden de var mye tøffere enn nordmenn da, som han sa.

    Jeg svarte ikke noe.

    Mine søsken og jeg, vi er jo som en sånn ‘Tore på Sporet’-familie, mer eller mindre.

    Både Pia, Axel og jeg har jo vokst opp fra hverandre.

    Så vi kjenner hverandre ikke så bra.

    Og vi er kanskje litt mistenksomme, mot hverandre.

    Og jeg skjønner vel nå, at jeg kanskje aldri har vært helt på bølgelengde, med hverken Axel eller Pia.

    Det er kanskje best, for oss tre søsknene, å bo langt fra hverandre.

    Det blir som når noen er adoptert bort, som barn.

    Også møter de sin ekte far eller mor, som voksen.

    (Det blir nesten som noe sånt her, med Pia og Axel og jeg, må jeg vel si, etter å ha tenkt litt mer på det her nå).

    Og da, så blir det kanskje vanskelig, og det er kanskje ikke alltid, at ting klaffer, og at folk passer sammen, etter å ha hatt en sånn ‘Tore på Sporet’-aktig oppvekst da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og det som også skjedde, iløpet av den tiden, som jeg bodde, hos Axel og dem.

    Det var at Axel og dem fikk seg en hund, som ble kalt for Trixie, (mener jeg å huske).

    Og Axel hadde med den hunden, på en hundeutstilling, og den vant prisen, for ‘Groruddalens fineste hund’, husker jeg.

    (Den fikk en sløyfe, som det stod det på, ihvertfall).

    Men hverken Axel eller Arne Thomassen, eller Mette Holter, dresserte Trixie noe særlig.

    Men jeg pleide å gå opp, til Furuset-senteret, om kvelden.

    For å kjøpte meg noe godteri, å spise, mens jeg så på Filmnet, om kvelden da.

    Og etter at dem fikk bikkje, så pleide jeg å ta med den noen ganger, og gå tur, til Furuset-senteret da.

    (Når jeg skulle dit likevel).

    Og en av de første gangene, som jeg gikk tur, med Trixie da.

    Så møtte jeg Obi eller Orji, (eller om det var storebroren deres, vil jeg vel kanskje tippe på. Jeg tror at de gutta også hadde en litt eldre storebror nemlig, muligens, hvis jeg husker det riktig).

    Og han lo av meg da, på den sletta der, som jeg som er like ved blokkene, der Arne og Mette bodde.

    For jeg måtte liksom slepe på Trixie da, som ikke ville høre på meg.

    Så da ble jeg så flau, siden han afrikanske gutten, lo av meg.

    Og så irritert, på Trixie.

    Så jeg tenkte det, når jeg kom hjem, til Arne og Mette der.

    At jeg måtte vise den bikkja, hvem som var sjefen.

    Så jeg satt bikkja ut på den terrassen, som var ved kjøkkenet der.

    (For de hadde terrasse på to sider av leiligheten da).

    Også lot jeg bikkja være aleine der, i to-tre timer kanskje.

    Om kvelden.

    (Det var ganske mørkt, husker jeg, så dette var kanskje høsten 1990, eller noe.

    Eller våren 1991, var det kanskje.

    Noe sånt).

    Og så lot jeg bikkja slippe inn i leiligheten igjen.

    Etter å ha latt den være aleine, i noen timer, på terrassen der da.

    Og etter det, så var den bikkja helt fin.

    Og hørte alltid på en, når man gikk tur med den, osv.

    Så da ble den bikkja litt mindre overlegen da.

    For å si det sånn.

    Og etter det, så var jeg alltid snill mot den bikkja da.

    Men det var så ille at det ikke gikk an å gå tur med den liksom.

    Så da måtte jeg nesten gjøre noe, for å liksom få dressert den bikkja litt da, (syntes jeg).

    Den bikkja var forresten en blandingshund.

    Og Mette Holter sa at den var en ‘ren amerikaner’.

    (Noe vel også Arne Thomassen var med på å si, noen ganger og, mener jeg å huske).

    Men det var nok bare tull, (tror jeg ihvertfall), siden amerikanere er mye en blanding av forskjellige folkeslag da.

    Så når Mette Holter sa det at Trixie var ren amerikaner, så mente hu vel det, at den bikkja var en blandingshund da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Tøyen og Østkanten har vel dårlig nok rykte fra før. Hvis man flytter Munch-museet, så blir det vel kanskje som en ghetto der

    østkanten og tøyen

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Frp-ber-staten-overta-Munch-museet-6760831.html#.TziJVsW5l2A

  • Nei, jeg er ikke ingeniør, men jeg gikk på et bachelor-studie, i IT, ved HiO IU, i lokalene til den tidligere ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate

    ikke ingeniør

  • Min Bok 2 – Kapittel 39: Furuset

    Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.

    (Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).

    Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.

    Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.

    En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.

    Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.

    Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.

    Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.

    Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.

    For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.

    Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.

    Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.

    Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).

    Siden leia var såpass billig da.

    Og Axel var halvbroren min da.

    Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).

    (Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.

    For å registrere meg som arbeidsledig da.

    Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.

    Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.

    Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.

    (Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.

    Noe han syntes at det var, husker jeg.

    Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).

    For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.

    Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.

    Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.

    Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.

    Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.

    Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.

    Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.

    Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.

    Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.

    Så ble jeg huket tak i, av en dame der.

    Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.

    Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.

    Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.

    Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.

    Dette var kontorjobber.

    For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.

    (Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.

    Og også gått et år på markedsføringslinja).

    Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.

    Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.

    (Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).

    Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.

    Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.

    Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.

    Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.

    Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.

    Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.

    Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.

    For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.

    Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.

    Mens jeg søkte på ‘vanlige’ jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

    (Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).

    Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.

    Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.

    Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.

    Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.

    Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.

    Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.

    Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).

    For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.

    Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.

    Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.

    Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).

    Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.

    Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.

    For å hjelpe dem, med å passe på Axel.

    Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.

    Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.

    Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.

    (For alt hva jeg vet.

    Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.