Stikkord: Oslo
-
Min Bok 2 – Kapittel 29: Mer som hendte det første året jeg bodde i Oslo
Mette Holter tålte forresten dårlig det, at min søster Pia og jeg, begynte å besøke dem, på Furuset.
Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.
(Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).
Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.
Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.
(En gang våren 1990 vel).
Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.
Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa ‘Sarpsborg’ så pent da.
Så jeg sa da at, ‘det heter Sar’sborg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).
Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i ‘Sarsborg’, i helga.
Og da sa han Henning, at ‘det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.
Han var litt sånn tøff, syntes jeg.
Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.
Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.
Og det var De La Soul da, med sangen ‘Me, myself and I’, (mener jeg at det var).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.
Hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.
Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.
Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).
Jeg ble ikke kjent med så mange der.
Så det var kanskje litt kjedelig.
Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.
Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.
Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.
Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).
Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.
(Eller noe).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.
Etter den nevnte ølstafetten.
At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).
Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.
Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).
Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.
Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.
(Eller hva man skal kalle det).
Og da fikk jeg høre det.
Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.
At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.
Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.
Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.
Og som jeg ikke visste hvem var.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.
At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.
For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.
Og så bussen tilbake til Abildsø.
(Noe sånt).
Hvis det ikke en trikk vi tok da.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.
For det navnet var jeg ikke vant med.
Så jeg spurte hva ‘Eljabru’ var da.
Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.
Noe sånt.
(Siden ‘L-en’, (i Ljabru), var stum da.
Noe jeg ikke visste om.
Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.
(Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.
Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.
(Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).
I Storgata der vel.
(Noe sånt).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.
(Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde ‘hypet’ en plateforretning i Oslo, som het Utopia.
Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.
Jeg husker at jeg gikk og så litt der.
(I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).
Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.
Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.
(Om hvor den hadde blitt av).
Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.
(Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).
For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.
(Altså platene og sånn da, regner jeg med).
Men det sa jeg ‘nei’ til, (må jeg innrømme).
For jeg hadde jo nesten ingen penger.
Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.
Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.
Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).
Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.
Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.
Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.
Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.
(For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).
Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.
Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.
Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.
Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).
Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.
(Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).
At hu hadde møtt Linn Ullmann.
Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.
Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.
Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.
Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt ‘kjøp Vagant’, da.
For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 28: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo
Jeg var ganske ofte borte ved Abildsø-kiosken der, og chatta med de lokale ungdommene.
Både høsten 1989 og våren 1990.
Antagelig fordi det egentlig ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av Berit og Gunnar Jorås da.
Jeg fortalte ungdommene på Abildsø, om det, at studielånet mitt begynte å ta slutt.
Ihvertfall så fortalte jeg det til han Kjetil, som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’, husker jeg.
Han rådet meg til det, at jeg burde se litt sånn ‘tufs’ ut, når jeg dro til det sosialkontoret på Ryen, for å ha møte om muligheten for å få sosialstøtte, da.
‘Ha håret ditt litt sånn at det står opp på midten, og litt ned på sidene, sånn som jeg har sett at du har hatt noen ganger’, sa han Kjetil, om hvordan jeg burde se ut, når jeg gikk på sosial-støtte-møte, på sosialkontoret på Ryen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette med sosialstøtte, det begynte egentlig en del måneder tidligere.
Jeg var hjemme hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, og leste i en Blitz-avis, (Smørsyra, het vel den avisa), som hu hadde liggende der, i leiligheten sin da.
I mangel av noe annet å finne på der da.
Jeg kjeda meg vel med andre ord litt der da.
Men på 80-tallet så hadde jo ingen hørt om internett.
Så hvis jeg hadde vært hjemme, så hadde jeg nok hatt nesa oppi en avis da og.
Selv om det nok ikke ville ha vært Blitz-avisa, (som jeg aldri kjøpte), som jeg ville ha lest, hvis jeg hadde vært hjemme, men da heller VG eller Dagbladet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I den Blitz-avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde.
Så stod det at alle hadde rett til å få sosialhjelp.
Og at sosialkontoret ikke hadde noen rett til å nekte noen sosialhjelp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde allerede skiftet adresse, hos Folkeregisteret.
Siden jeg ikke ønsket å ha adresse hos faren min og Haldis.
Siden jeg husket problemene, fra da jeg fikk brevene angående om jeg hadde kommet inn på mine ønsker på videregående, noen år før det her da.
Da havnet brevene i postkassa til Haldis da.
Som var stapp full av aviser, sommerferiene 1987 og 1988, var det vel.
Og mine brev om studieplass, havna altså i den postkassa da.
Og de var nesten umulige for meg å finne, husker jeg, blant all den uhentede posten til Haldis da.
Jeg måtte jo sjekke tre postkasser, for å finne de her brevene, angående om jeg hadde kommet inn på mitt førstevalg, på det neste årstrinnet, på videregående da.
(Det var Ågot sin postkasse, (som riktignok hun sjekket hver dag selv), på Sand. Det var ‘min’ postkasse i Leirfaret 4B. Og det var Haldis sin postkasse i Havnehagen da).
Dette var skoleplasser som måtte bekreftes, innen få uker da.
Så det var ‘ekkelt’, syntes jeg, at de brevene ble lagt av en postmann, i postkassa til min fars nye dame Haldis.
På et sted hvor jeg ikke bodde.
Sånn at jeg måtte drive å rote oppi postkassa til Haldis da, for å finne mine brev.
Noe som ble litt feil, syntes jeg.
(Siden Haldis og jeg egentlig var i to forskjellige familier da, må man vel si.
Nemlig i min fars nye og gamle familie).
Og jeg syntes at Haldis om dem var slappe, som ikke fikk noen til å ta inn posten deres, i sommerferien.
Så jeg orka ikke å ha samme adresse, som faren min og Haldis da.
Dette var selvfølgelig også på grunn av, at Haldis og faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år.
Så iløpet av dette studieåret, (1989/90), så fikk jeg meg egen adresse da, (og vel også eget familienummer), hos Folkeregisteret da.
For jeg ønsket å være uavhengig, av faren min og Haldis da.
Som jeg ikke stolte så særlig mye på, og som jeg syntes at var uansvarlige da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ringte sosialkontoret på Ryen, fra en telefonkiosk, på Oslo S, (husker jeg).
Det ble som en krangel, må jeg vel nesten si.
Sosialkontoret på Ryen, de var visst i utgangspunktet ikke enige med Blitz-avisa, om at alle hadde krav på å få sosialstøtte da.
Jeg nevnte ikke at jeg hadde lest om dette i Blitz-avisa, for sosialkontoret, men jeg visste at alle hadde rett til å få sosialstøtte da, etter å ha lest i den avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde da.
Så derfor ble jeg litt sur/irritert, når sosialkontoret på Ryen, ikke virka å være så veldig velvillige da, når det gjaldt å gi meg sosialstøtte, etter at studielånet mitt hadde begynt å bli brukt opp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg dro ned på sosialkontoret på Ryen der, den dagen, som det møtet mitt der, var avtalt da.
(Jeg tok vel bussen dit vel).
Jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, og prøvde å rufse til frisyren mitt litt, (og sånn), sånn at jeg ble seende litt tufs ut da, (sånn som han Kjetil hadde anbefalt meg å gjøre da).
(Uten at jeg skjønte helt hvorfor han hadde anbefalt meg å gjøre det.
Men jeg hadde ikke fått noen andre råd, om det her møtet, så jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, da).
Jeg prøvde også å oppføre meg litt sånn ‘tufs’, i det her møtet da.
Og ikke virke for kul liksom.
(Siden jeg lurte på om det var derfor, at sosialkontor-dama hadde begynte å krangle, når jeg ringte dem fra Oslo S.
Siden hu kanskje hadde syntes at jeg var for ovenpå eller selvsikker da.
Noe sånt).
Og jeg fikk sosialstøtte da.
Mot det som hu jeg hadde prata med først, i telefonen, visst hadde anbefalt da.
(Hvis jeg skjønte hu dama jeg hadde møte med riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg satt i venterommet, på sosialkontoret på Ryen der da, (før det her nevnte møtet da).
(Som vel også var venterommet, for helsesenteret, på Ryen, mener jeg.
Noe sånt).
Så satt det en pakistansk gutt der, i tenårene.
Som jeg husker at så litt stygt på meg vel.
Jeg lurer på om det var den samme gutten, som var med han Henning, på Tjallern, da hu unge, spreke fjortis-jenta, hadde dukka opp der, (etter at Henning og dem hadde ringt, og hørt at mora var der og der, og at faren var på hytta da).
Jeg husker ihvertfall at han pakistanske tenåringsgutten, så på meg, mens jeg satt og venta på å ha det her møtet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt og venta på å ha det møtet.
Så leste jeg i et magasin, som lå på et bord der vel.
Det var et magasin, hvor det stod om arbeidsulykker, med mere.
En innvandrer hadde visst forsvunnet i en papirmaskin, (eller noe), i Drammen, leste jeg.
(En ulykke som jeg sommeren etter nevnte for faren min og Dag Furuheim vel.
Når jeg satt på med dem en gang, i forbindelse med noe jobbing vel.
Og da hadde visst Dag Furuheim hørt om den ulykka.
Han innvandreren hadde visst plutselig bare forsvunnet ned i en maskin, på en fabrikk i Drammen, (fra et øyeblikk, til det neste), uten at noen så nøyaktig hva som skjedde vel.
Sa han Dag Furuheim da, (eller om det var en annen kar, som ligna på han).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Avtalen mellom sosialkontoret på Ryen, og meg, den var at jeg skulle få sosialstøtte, i de siste tre månedene, av dette studieåret da.
Det var vel da for april, mai og juni da.
Noe sånt.
Og jeg fikk dekket både husleie og penger til livsopphold.
Altså 2500 til husleie, og drøye 3000 til mat, hver av de tre månedene da.
Men avtalen var også, at jeg det neste studieåret, ikke skulle gå på NHI.
For sosialkontoret ønsket ikke i utgangspunktet å støtte private høgskoler økonomisk da.
(Som hun dama i møtet forklare da).
Så vi ble enige om at vilkåret for at jeg skulle få sosialstøtte, det var at jeg tok et friår, fra NHI, for å spare opp penger, sånn at jeg ikke kom til å trenge sosialstøtte igjen, når jeg gikk det siste året, på NHI.
Så sånn var det
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk, hos Anne Lise og dem.
(Hu som hadde nesten åpent hus, på Abildsø der).
Så var vel han Percy der, (mener jeg), og en kar til.
(Muligens Henrik, det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
De to gutta ville ha meg med, på å gjøre noe innbrudd, i en bil, (eller noe sånt vel).
Jeg lot som at jeg ikke skjønte noe da.
Og prata om det her, mens Lene og Anne Lise også hørte på da.
For jeg hadde ikke lyst til å bli med på noe innbrudd da.
(Eller hva de her kara prata om igjen da.
Noe kriminelt var det ihvertfall, sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var jeg også på en fest der.
Muligens hos Anne Lise da og.
Men denne gangen, så var festen inne i stua deres.
Og ikke i det kjellerrommet der da, hvor den Abildsø-gjengen vanligvis satt da.
En gutt, hadde låst seg inne på doen der.
Da jeg var liten, så pleide vi jo å få lov å leke, (oss søskenbarna), i huset til Ågot og Øivind, på Sand der da.
Og noen ganger, så lekte vi, at vi låste oss inne, på do, og sånn da.
Så jeg var vant til det, å dirke opp sånne 8-nøkler, som stod i låsen, fra den andre sida da.
(Fra da jeg var liten gutt, og lekte med fetterne og kusinene mine og sånn da, på Sand, på 70-tallet).
Så jeg klarte å åpne den baderomsdøra da, fra utsida da, hos Anne Lise og dem, (var dette vel).
En ung tenåringsgutt, lå på gulvet der vel.
Og noe var galt da, skjønte jeg.
Men jeg skjønte ikke akkurat hva som var galt.
Men jeg skjønte at de andre var litt redd for at noe galt skulle skje vel.
Kanskje han gutten prøvde å ta selvmord, (eller noe), tenkte vel kanskje jeg.
(Noe sånt).
Han var liksom nesten helt viljeløs, han som hadde låst seg inne, på badet der da, på den festen, virka det nesten som for meg vel.
(Noe sånt).
Kanskje han var under kontroll av de eldste i den Abildsø-gjengen, (for eksempel han Henning?).
Hvem vet.
Litt rar virker ihvertfall denne episoden, når jeg tenker tilbake på den nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang som eg var hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland der.
Så prata vi om sjekking.
(Av en eller annen grunn).
‘Bare gå rett på den du er interessert i, er mitt favoritt-sjekketriks’, sa hu Lill Beate Gustavsen.
(Noe sånt).
Og da måtte jeg nesten le litt inni meg, husker jeg.
For det var jo akkurat dette trikset, som hu Lill Beate Gustavsen hadde brukt på meg da, på Fremad, (i Selvik), der, (skoleåret før).
(Hvor Christell hadde pleid å da meg med, en del fredager da).
Men det hadde kanskje hu Lill Beate Gustavsen glemt, i mellomtida.
Det at en gang, som både hu og jeg, var inne på Fremad der, så hadde hu bare kræsja rett inn i meg, på/ved dansegulvet der.
Den samme gangen vel som hu Monica Nebel vel seinere sa om, at hu hadde tråkka meg på beina, ute på dansegulvet der, (mens hu dansa med Arnt Lund da).
Noe som jeg også vel såvidt husker ennå da.
Så der var det litt vanskelig å få fred, for damer, inne på Fremad der, noen ganger, det er helt sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at Mette Holter, (Axel sin stemor), en gang sa til Pia og meg, når vi var på et besøk, hos Axel og dem, på Furuset.
At vi burde kjøpte Quarter-pounder-burgere, når vi kjøpte mat, på McDonald’s.
For det var ‘mer mat’, i Quarter-punder-bugererne, enn i Big Mac-burgerne da.
(Ifølge Mette Holter).
Så det hendte noen ganger, (husker jeg), at jeg prøvde å kjøpe Quarter-pounder-burgere, på McDonald’s, etter at Mette Holter hadde ‘babla’ om det her da.
Men at det var mer mat, i Quarter-punder-burgerne, enn i Big Mac-ene, det kan jeg vel ikke si, at jeg merka så mye til kanskje.
Men det kan hende at hu Mette Holter hadde rett likevel.
Hvem vet.
Jeg syntes kanskje nesten det virka som at det mer var omvendt.
At det var mer mat, i Big Mac burger-ne.
Men det er også mulig at jeg tar feil.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 27: Enda mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo
Jeg var på besøk hos Axel og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.
(De bodde i en terrasseblokk der, i klassisk ‘Groruddalen-stil’).
Cirka en gang i måneden kanskje, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Jeg husker at den andre gangen jeg dro opp dit.
(Var det vel).
Så sa Mette Holter, (Axel sin stemor), til meg.
At, ‘det kjører en politibil forbi her i ‘gangveien’ nå’.
‘Du har vel ikke noe ‘utestående’ med politiet?’.
Nei, da måtte jeg bare glise.
For jeg hadde jo ingenting på rullebladet, og var jo bare en av de dyktigste studentene på NHI, og ikke noen slags kriminell på flykt fra politiet, eller noe sånt, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Pia og jeg, var på besøk, hos Axel og dem.
Så fortalte Axel sin stesøster, Kirsten, (som jeg seinere fikk vite om, at het Ancona, til etternavn, og at faren var fra en mafiafamilie, i USA, hvor Mette Holter hadde gått i ‘hotpants’, på sine yngre dager, sammen med ei storvokst amerikansk brunette, ved navn Vicky/Victoria, som seinere flytta til Trondheim).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kirsten fortalte til Pia og meg, at hu hadde pleid å ta med Axel på McDonald’s og sånn da.
Så Pia og jeg, vi skjønte det, at det liksom var forventa av oss og da.
Å ta med Axel, (som var en attpåklatt), med på McDonald’s og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg dro med Axel på McDonald’s, i Nedre Slottsgate der da.
(Det var den som ligger i en sidegate til Karl Johan der.
Den McDonalds-en, som var den første i Norge, mener jeg.
Hvis det ikke var den McDonald’s-en, i Torggata, som vi var på da, det er mulig).
Og hva klarte Axel?
Jo, når vi kom tilbake til Furuset igjen, med T-banen.
Så fortalte Axel det, at han hadde glemt igjen ranselen sin, nede på den McDonalds-restauranten, nede i Sentrum da.
Så da måtte jeg ta T-banen ned til Sentrum enda en gang, for å finne ranselen til Axel, på McDonald’s da.
Sånn at jeg ikke skulle få kjeft av Axels far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen og hans nye dame Mette Holter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia inviterte meg også med på kino, de gangene, som hu skulle ta med Axel på kino.
Så jeg så ‘Døden på Oslo S’, og vel også ‘Hjemme Alene’, (tror jeg), sammen med Pia og Axel, dette skoleåret.
På Saga Kino, var vi vel, for å se den Hjemme Alene.
Og Døden på Oslo S, den så vi vel muligens på Klingenberg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra da vi gikk og så på den Døden på Oslo S-filmen.
Så husker jeg det, at min søster Pia, hu liksom studerte meg da.
Mens hu pene Lena, var på lerretet.
Mens hu Lena var naken, i filmen da.
Hu fikk jeg visst ikke lov til å se på, av Pia, skjønte jeg.
Hva skulle jeg gjøre da?
Skulle jeg lukke igjen øynene?
Var jeg for gammel til å se den filmen?
Skulle ikke jeg som fremdeles var tenåring selv, få lov til å se på en naken tenåringsjente, som var med i en vanlig film, på kino?
Her synes jeg at Pia gikk for nærme meg.
Pia syntes at det var mer spennende å se på meg enn å se på filmen, husker jeg.
Så da er nok noe gæernt, vil jeg si.
Da er nok ikke min søster Pia så veldig normal, tror jeg.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så viste Axel meg, skolen sin, på Majorstua.
Da satt vi oss ned, på trappa, utafor Majorstua T-banestasjon der, for å slappe av litt vel.
(For jeg skulle vel ta meg en røyk, tror jeg).
Og da var det en sprøytenarkoman der, som begynte å tigge om penger, (eller noe).
Eller, han ville ha et sigarettfilter av meg.
(Eller noe).
Som han ville bruke, mens han dreiv og stelte et rundt sår, som han hadde i armen, som han brukte for å sprøyte heroin i, tror jeg.
Mens han satt like ved siden av Axel og meg der da.
Så jeg fikk jo omtrent sjokk, (husker jeg), da jeg så det såret, som han narkomane hadde, i armen.
Og jeg begynte vel å bable om at han burde gå til lege, eller noe, med det såret da.
Så Oslo er nok egentlig ikke noen særlig egnet by, å ta med sine 8-9 år yngre småsøsken ut i.
Mens de fortsatt går på barneskolen, osv.
(Eller på spesialskole da, som Axel gikk på, på Majorstua).
Nei, Oslo er en veldig tøff by.
Og jeg har jo vært litt i byer som Brighton, London, Weymouth, Basel, Frankfurt, Amsterdam, Paris, Frankfurt, Berlin, Sunderland, Liverpool, osv.
Men jeg kan ikke huske å ha sett en like tøff by, som Oslo, noen andre steder, i Verden.
(Kanskje med unntak av Nurnberg.
Hvor jeg bare var på hotell en natt, men likevel).
Dette at en sprøytenarkoman viste fram et hull han har i armen, til en tenåring som tar med lillebroren sin ut på McDonalds, (og sånn).
Det tror jeg nok at bare kunne ha skjedd i Oslo.
Så Oslo er nok en hard by.
Og Axel, som gikk på spesialskole, i mange år, midt oppi all den her ‘dritten’, i Oslo Sentrum.
Han må nok ha blitt rimelig ‘herda’ av det, vil jeg nok tippe på.
(Hvis jeg skulle gjette ihvertfall da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det som skjedde, da jeg avtalte det, at jeg skulle leie et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, i Høybråtenveien, i skoleåret 1990/91, (da jeg hadde et friår, fra NHI).
Det var sånn, at jeg var på et besøk, hos Holter og Thomassen og dem da, våren 1990, (må det vel ha vært).
Da nevnte Holter og Thomassen noe som var ukjent for meg.
Nemlig at de hadde diskutert med Pia, om hu skulle bo hos dem, og hjelpe dem, og passe på Axel, (som gikk på spesialskole, og var litt vanskelig å ha med å gjøre da vel).
Men så hadde vel ikke Pia ønsket dette likevel.
Noe som vel var logisk, for Pia var jo ikke ferdig med videregående enda.
Hu gikk jo fortsatt i andre klasse, på Drammen Gym, våren 1990.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg forklarte vel da, at jeg var på utkikk, etter et billig sted å bo.
Og så spurte jeg vel om det, om jeg kunne få leie dette rommet da.
For jeg visste at Arne Thomassen og Mette Holter, hadde dårlig råd, siden Arne Thomassen nettopp hadde gått konkurs, med en kakefabrikk, ute på Rasta, i Lørenskog.
(Eller, Mette Holter og Arne Thomassen, de fortalte meg det, at noen ‘sleipe folk’, hadde fralurt Arne Thomassen den kakefabrikken, ute i Skårer/Rasta, ved å få han til å skrive under på noen papirer, som seinere viste seg å være noe slags svindel, (eller noe), vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg sa vel noe sånt, som at jeg kunne prøve å passe litt på Axel og, etter jobben, og sånn da.
(For planen min var å få meg en jobb da, for å spare opp penger, til det andre året, på NHI da).
Men dette var liksom ikke hovedavtalen vår da.
Hovedavtalen var at jeg skulle leie et rom av dem, (Kirsten sitt gamle soverom, som stod tomt der), for 1000 kroner i måneden da.
Fra høsten 1990.
(Og ut det studieåret, som jeg hadde friår, mener jeg at det må ha vært, at vi avtalte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i slutten av juni, i 1990.
Så hadde jeg fått faren min, til å dukke opp, fra Drammen.
For jeg skulle jo flytte fra Abildsø, på den her tida.
Og da hjalp faren min meg, og kjørte med alle tinga mine, til Thomassen og Holter, på Furuset da.
Faren min kjørte feil, og fant ikke veien.
(Enda han vel må ha vært der før, for han leverte køyesenger der engang, når jeg var med, mener jeg å huske).
Men jeg hadde sitti på litt med Axel og dem.
En gang så satt jeg på med dem, hjem til Abildsø, osv.
Etter at de hadde vært ute på et senter, i Akershus, hvor Mette Holter insisterte på at jeg skulle være med.
Hvor deres bekjente ‘Veske-Bjørn’ hadde butikk, tror jeg.
(Ihvertfall så var vi i en veskebutikk, eller noe, der, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel nevnte hele tida Alfaset.
(Av en eller annen grunn).
Og det var der som faren min kjørte feil da.
Men jeg fikk faren min til å kjøre opp til Gamle Strømmsvei der, (heter det vel).
Og så til Høybråtenveien den veien da.
For det var sperra for trafikk, hvis man kjørte om Haugenstua, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg nevnte også det, for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.
At jeg skulle flytte til Furuset da.
Og da sa Pia fra Korea, til Lill da, at ‘hvordan er det på Furuset, du som har vært der?’.
‘Masse deilige gutter og jenter’, svarte Lill da.
(Til hu Pia fra Korea da).
Så Lill og Pia fra Korea.
De var tydeligvis ikke på linje med Lene fra Abildsø-gjengen.
Som hadde sagt det, (på rundt den samme tida), husker jeg, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), at Furuset var et ganske tøft sted da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde fortsatt noen ting, det første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Disse tingene tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 25: Enda fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo
Fler ting, som jeg husker fra det første året, som jeg bodde i Oslo.
Det var, at Lill Beate Gustavsen, og Pia fra Korea, de dro meg med på Rockefeller, en fredagskveld vel, for å se filmen ‘The Wall’, med Pink Floyd.
Den filmen hadde jeg ikke sett før da.
Og jeg likte dette konseptet, som ble kalt Rock Cinema vel, veldig godt.
For det var kult syntes jeg, at man kunne sitte der, med en halvliter, mens man så på en kul film da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, gikk rundt i Oslo Sentrum, for å finne på noe å gjøre, dette studieåret.
(Vi hadde vel spilt biljard, der hvor det en gang var et bad, (Nedre Torggata bad vel), ved Rockefeller der da).
Og så var det gratis kino, på Rockefeller husker jeg.
(Dette la jeg tilfeldigvis merke til, da vi gikk ikke så langt unna inngangspartiet, til det diskoteket der).
Og det var filmen ‘Apokalypse nå!’, (om Vietnam-krigen), som Rockefeller viste gratis da.
Så jeg dro med Øystein inn der, for å se på på den filmen da.
Siden jeg jo hadde vært på Rockefeller og også på Rock Cinema vel, tidligere da.
Og den filmen virka jo dritkul, (syntes jeg), med helikoptere som fløy i formasjoner, med musikk av the Doors, og med bomber og napalm her og der da.
Men Øystein ville ut da.
Han ville ikke så på denne filmen.
Enda den filmen var gratis.
Og enda Øystein liksom var film-frik da.
Jeg spurte Øystein etter at vi hadde gått ut, hva dette kom av, at han ikke ønsket, å se på den filmen.
Men da svarte ikke Øystein noe klart, (som jeg klarte å forstå, ihvertfall).
Så det lurer jeg vel på ennå, hvis jeg skal være ærlig.
Kanskje grunnen var at Øystein var adoptert, fra Sør-Korea, og likte å se på at ‘kinesere’ ble drept, på lerretet?
Det er mulig.
Hvem vet.
Men Øystein dro meg jo seinere dette studieåret, med for å se på filmen ‘Casualties of War’, som også var med handling fra Vietnam-krigen, på Klingenberg kino.
Så hva som dette skyldes, at min tremenning, Øystein Andersen, ikke ville se på filmen Apocalypse nå!, gratis, på Rockefeller der, dette skoleåret, (enda jeg syntes at den filmen virka rimelig kult), det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
Så var det en kar, som handla der, som ble kalt for Percy.
Og Vanja Bergersen, som jobba deltid i kassa der, hu sa en gang, til butikksjef Kristian Kvehaugen og meg, (på et personalmøte, var det vel), at han Percy hadde sagt det til henne det, (en gang), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’, (eller noe).
Så han Percy hadde et veldig dårlig rykte da.
Og en gang, så rappa han en kurv med mat der.
Så assistent Irene Ottesen og meg, vi løp etter han, til blokka der han bodde, like ved butikken der da.
Men jeg lot han slippe unna.
Percy var en kraftig kar, og kunne nok være farlig å slåss med, (tenkte jeg).
Og han hadde jo et veldig dårlig rykte.
Så jeg tenkte at det var ikke noe vits, i at Irene Ottesen og meg, ofra helsen vår, på grunn av en handlekurv med mat, (som hans slektninger seinere betalte), til drøye hundre kroner da.
Vi visste jo hvem han Percy var liksom.
Det viktigste var vel at vi sørga for at noe lignende ikke skjedde igjen, tenkte jeg vel kanskje da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg lurer på det, om han Percy, var en kar, som bodde på Abildsø der, på den samme tida, som jeg også bodde der.
Jeg husker det, at etter jul, dette skoleåret.
Så fikk jeg mast meg til, å få låne brødristeren, til bestemor Ågot, en gang, som jeg var på besøk hos henne, på Sand der.
For jeg merka det, at jeg ikke hadde så mye penger igjen, av studielånet, (etterhvert).
Så jeg tenkte det, at jeg kunne kjøpe sånne ferdig-oppskjærte brød, og så riste dem, i en brødrister, på kjøkkenet, som var ved siden av hybelen min, på Abildsø der da.
For jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza der, av familien Jorås, (som jeg leide av da).
Men å riste brød, i en brødrister, det hadde dem ikke sagt noe om.
Også kjøpte jeg også sånne ferdig oppskjært Norvegia-ost-skiver da.
(Som Magne Winnem hadde tatt med, den gangen, da også Cecilie Hyde var på besøk hos meg, i Uelands gate der).
Også spiste jeg toast med hvitost da liksom.
Siden dette var en god del billigere enn burgere da liksom.
(Selv om jeg merka det, at det liksom mangla noe, når jeg bare spiste de her osteskivene da.
Det ble jo som at noe mangla, når jeg ikke fikk i meg skikkelig middag, mener jeg.
Og det merka jeg også, at jeg ble ikke helt fornøyd, av bare brødskiver med ost.
Man måtte vel ha litt proteiner, som i kjøtt fra okse, svin eller kylling, i kosten også, for å bli fornøyd, skjønner jeg nå ihvertfall.
Og det skjønte jeg vel også ganske klart på den her tida og.
Men jeg hadde litt dårlig råd da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den dagen, som jeg dreiv på, og prøvde hvordan det blei, å bare leve på disse her rista brødskivene, med hvitost da.
Så dukka plutselig han Percy opp, (lurer jeg på om det var ihvertfall), på døra mi, på Abildsø der da.
Han hadde jeg vel såvidt møtt, utafor Abildsø-kiosken der en gang før vel.
Noe sånt.
Ihvertfall så dukka han opp på døra mi da.
Og ville inn og si hei da.
Og han var tydelig opprørt.
Han hadde krangla, med faren sin, var det vel.
Percy, (hvis det var han), sa det, husker jeg, at han ville ‘bli som meg’.
(Eller noe).
Og ha egen hybel, osv., da.
Og så fikk han noen rista brødskiver med hvitost da.
Som vi mekka i den brødristeren til bestemor Ågot der da.
På hybelkjøkkenet, som jeg delte med den andre hybelen der, i første etasje, i huset til Berit og Gunnar Jorås der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det er mulig at han karen, som jeg spanderte toast med hvitost på, ikke var han Percy da.
Det er mulig at jeg roter, og at dette var to forskjellige folk.
Det er mulig.
(Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Men jeg har lurt på om dette kan ha vært den samme personen seinere.
(Uten at jeg er helt sikker på det da).
Som både spiste brødskiver med hvitost, hjemme hos meg, på Abildsø der.
Og som bodde på Bjørndal, og rappa en handlekurv med mat, mens jeg jobba, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal der.
Det er mulig.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han Kjetil, som pleide å dra på ‘Haleluja-møter’.
Han var også på besøk hos meg, på hybelen min, på Abildsø der da.
Og da spilte jeg blant annet et band som het Nitzer Ebb for han, husker jeg.
For han digga sånn ekstrem musikk, (mener jeg å huske).
Så jeg syntes at jeg måtte sette på noe ekstremt noe da.
Og dette var jo musikk som Cecilie Hyde og søstera mi, hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), skoleåret før, da jeg gikk på skole i Drammen.
Så jeg satt på en maxi med de da.
Og så begynte vel han Kjetil å høre på det bandet etter dette da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For skoleåret etter at jeg bodde på Abildsø.
Så var jeg sammen med ei dame, (fra Stovner), som het Ragnhild, (i noen uker ihvertfall), som jeg møtte på Radio 1 Club en gang, som Magne Winnem gikk tidlig hjem.
Like etter at jeg hadde fått meg jobb, på OBS Triaden, i oktober 1990 vel.
Og en gang, som jeg var ute med hu Ragnhild.
I Oslo Sentrum der.
(Fordi hu ville vel hilse på kameratene mine, Magne Winnem og Andre Willassen, som vi møtte på Burger King, nederst i Karl Johan der da).
Da møtte vi også like etterpå han Kjetil fra Abildsø.
Ved Jernbanetorget der.
(Like etter at vi hadde møtt Winnem og Willassen på Burger King der da).
For hu Ragnhild og jeg skulle vel ta T-banen, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hadde visst han Kjetil fra Abildsø begynt å vanke på Blitz.
For han fortalte meg først det, og så fortalte han meg det, at Nitzer Ebb, det var ‘nazi-musikk’.
Jeg svarte vel det, at det visste jeg.
Men jeg gikk jo sammen med hu Ragnhild der.
Så jeg fikk vel ikke forklart meg ordentlig.
For dette var jo musikk som sosialister og friker, i Lyche-gjengen, i Drammen, (som søstera mi var med i), hadde hørt på, og ufarliggjort da.
(Skoleåret før).
For de hørte jo på masse forskjellig ‘sær’ og ekstrem musikk da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Og det var jo ikke sånn, at man ble nazist, fordi om man hørte på den og den sangen, mente jeg da.
Så det er vel diskuterbart, om Nitzer Ebb var nazi-musikk, mener jeg.
Nazistene hørte vel på hornmusikk og sånn, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var vel antagelig det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg mente ihvertfall det, at selv om jeg hørte på samme musikk, som noen nazister også hørte på.
Så betydde jo ikke det, at jeg var nazist da.
Jeg er vel liberal da, (heter det vel).
Så jeg liker å ha frihet til å gjøre ting liksom.
Selv om hadde lest i ‘Mein Kampf’, av Adolf Hitler, (for nysgjerrighetens skyld da), så betyr jo ikke det, at jeg er nazist liksom.
For hvis man skal skjønne hva nazismen egentlig er.
For å argumentere mot den, for eksempel.
Så kan det vel kanskje lønne seg, å for eksempel lese Mein Kampf, for å forstå mer om hva dette dreier seg om da.
Det er jo ikke sånn, at noe musikk eller noe du leser, bare går rett inn i hodet ditt, og programmerer deg, mener jeg.
Man har jo en dømmekraft, og en kritisk sans, som man kan bruke, når man leser for eksempel Blitz-avisa, Klassekampen eller Mein Kampf da.
Det er jo ikke sånn at man er blitzer selv om man leser i Blitz-avisa liksom.
Eller at man er kommunist fordi at man leser i Klassekampen.
Eller at man er nazist fordi man leser Mein Kampf.
Det kan jo være at man kjeder seg, eller er nysgjerrig også, (for eksempel).
Men noen folk er kanskje litt trangsynte da, og ignorante, og tror kanskje at det er sånn, at hvis man leser i en bok, så går det man leser, rett inn i hjernen ens, og programmerer en, sånn at blir kommunist, eller noe.
Jeg tror ikke at det er sånn.
Jeg tror at mennesker har en fri vilje, (heter det vel), som gjør at man kan lese i sånne bøker, uten at man blir for eksempel kommunist eller nazist da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, dette skoleåret, så stoppet noen som jobba for Levis meg, i Karl Johans gate der, husker jeg.
De lurte på om jeg ville være med på en markedsundersøkelse.
Levis ville prate med tenåringsgutter/unge menn, i Oslo, om sine nye klær.
Og man fikk et gavekort da, på hundre kroner, (eller noe sånt).
Møterommet, som Levis hadde leid, lå i Karl Johans gate der, (husker jeg).
Ved Egertorget der cirka vel.
Og i en pause så fant vi som var med på dette ut.
At Levis også hadde leid nabo-rommet.
Og der satt det noen og filmet oss da.
(Fikk vi bekreftet etter pausen da).
Mens vi var på møte der da.
Noe som var uvant, i 1989 liksom, at man ble filmet da, når man var på møter, osv.
Jeg gikk da i en svart bomullsbukse, husker jeg.
Som jeg hadde kjøpt, i en klesbutikk, som lå i første etasje, på Oslo City der.
(Carlings muligens, men det husker jeg ikke helt sikkert).
Dette var nok antagelig i 1990 da.
Jeg hadde slutta å alltid gå i olabukser.
Siden de var litt dyrere, enn den bomullsbuksa, (som så nesten ut som en dressbukse), som jeg kjøpte da.
For jeg hadde vel kanskje funnet ut det, at Hennes & Mauritz ikke var så kult lenger.
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg dreit meg nok litt ut, på det Levis-møtet der da.
For jeg svarte det, at jeg ikke alltid gikk med olabukser, men også med bomullsbukser da, til vanlig.
(Og når jeg gikk ut på byen, så gikk jeg jo i dress).
Og jeg sa vel også det, i det møtet, at jeg ikke syntes det var så stor forskjell på hvordan folk, som gikk på de forskjellige utestedene, i Oslo da.
Jeg syntes vel at jeg måtte si noe, mens jeg var på det møtet, liksom.
For jeg var ganske vant til å hevde meg, på skolen, ved å svare riktig på ting som lærerne spurte om da.
Så det var liksom nesten litt min jobb det, (syntes jeg), å prate litt høyt, når jeg var i møter/forsamlinger og sånn liksom da.
(Av gammel vane, fra skolen nærmest).
Det var ihvertfall det jeg var vant med, fra da jeg gikk på videregående, (og spesielt på Sande Videregående), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var altså med på to sånne Levis-markedsførings-møter, dette studieåret.
En gang aleine, og enda en gang, seinere, sammen med han Kjetil fra Abildsø da.
Da han dro meg med, på et annet sånt Levis-møte, i Stortingsgata der.
Hvor man ikke fikk et like bra gavekort, (mener jeg å huske).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer, som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Men det får jeg vel skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 24: Fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo
Jeg møtte også Kenneth Sevland, fra Svelvik, (og språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, som jeg har skrevet om i Min Bok), på Oslo City en gang.
Han skulle på platebutikken der, og jeg stod og hang like ved den, etter å ha spist en burger til frokost, som vanlig vel, på burgersjappa Wendy’s, (eller om det var Wimpy’s), på Oslo City der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sevland fortalte det, at han gikk på noe slags datalinje, på en folkehøgskole, ute i Bærum der.
(Sevland hadde jo gått Kontor og Administrasjonslinjen, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.
Så han hadde jo ikke fått artium.
Så han måtte jo begynne på folkehøgskole, istedet for på en vanlig høgskole, sånn som meg da, som begynte på NHI.
Likevel har jeg forresten sett det, tidligere iår, at Sevland faktisk er på Facebook-gruppen, til NHI.
Men om han faktisk har gått der, eller ikke, det vet jeg ikke.
Jeg kan ikke huske å ha sett han der ihvertfall.
Og jeg gikk på NHI skoleårene 1989/90 og 1991/92.
Men det er mulig at han kan ha gått der seinere da.
Hvem vet).
Sevland sa også det, at han bodde ute i Bærum der, sammen med en medelev-dame, fra Sande Videregående, som han var sammen med da.
Jeg spurte hvem det var.
Og Sevland sa at det var ei som pleide å ha masse kviser.
Jeg skjønte fortsatt ikke hvem det var.
Men Sevland inviterte meg ut for å besøke dem, ute i Bærum der da.
Men jeg skjønte ikke hvilken skole det var, som Sevland gikk på.
Så jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg dit liksom.
Og jeg visste heller ikke hvem dama hans var.
Samtidig så hadde det skjedd så mye, det skoleåret, som jeg gikk på den samarbeidsavtalen, i Drammen, på Gjerdes Videregående.
Så jeg syntes vel ikke at jeg kjente Sevland så bra lenger kanskje.
Så jeg droppa bare det, å dra ut til et sted jeg ikke skjønte noe om, ute i Bærum der.
For å besøke han Sevland da, (som kunne være litt sur/grinete/sippete-aktig kanskje), og ei dame med masse kviser der liksom.
Da ville jeg bare blitt det tredje hjulet på vogna, (vil jeg si).
Det var vel derfor at jeg droppa det besøket, vil jeg vel tippe på.
Jeg husker ihvertfall at jeg ikke hadde lyst til å besøke Sevland ute på Bygdøy der, (eller hvor dette var igjen).
Jeg hadde jo allerede vært å besøkt Magne Winnem, ute på Rimi Nadderud der.
Så jeg var kanskje litt lei av å kjøre buss uti Bærum der og.
Hvem vet.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og etter denne episoden, så så jeg vel aldri Sevland igjen, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg var ferdig, med de siste eksamene, (var det vel), på NHI.
Så møtte jeg også Brunkremtrynet, (ei jeg dessverre bare husker kallenavnet til, hos den ‘Abildsø-gjengen’, på), igjen, da jeg var på vei ned til byen, for å feire.
Hu var vel russ, eller noe, tror jeg.
Hvis ikke hu gikk i andre klasse på videregående da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også møtt Brunkremtryne igjen, en gang, noen måneder før det her og.
Ved bussholdeplassen, i Dumpa der vel.
Det samme stedet hvor jeg hadde møtt henne, den første gangen.
(Den første dagen, som jeg bodde på Abildsø.
Da jeg hadde forvilla meg ut i Enebakkveien der, og satte meg ned på benken, ved bussholdeplassen der, for å ta meg en røyk da.
Siden det ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av familien Jorås der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sa vel da bare ‘hei’ til Brunkremtrynet.
Men Brunkremtrynet tok dette lenger, og begynte å si at hun ikke hadde tid til å ha noe kjæreste.
For hun hadde skole, jobb og trening, var det vel.
(Noe sånt).
Dessuten så tok det vel litt tid, å ta på seg all den brunkremen i trynet og, hele tida, kan jeg vel tenke meg.
(Bare for å tulle litt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men den tredje gangen, som jeg møtte henne.
Så skulle hu ut og feste da, på Rockefeller.
Og jeg skulle også ut og feste, for å feire at eksamenene var overstått, (mener jeg at det var).
Brunkremtrynet og venninnene hennes, de spurte meg, om jeg skulle bli med dem, på Rockefeller da.
Og jeg hadde ikke noen spesielle planer.
Så jeg ble med dem dit da.
Men det var et slags ungdomsdiskotek der, i første etasje vel.
Og alkoholservering i andre etasje der da.
Så det var ikke sånn at jeg bare hang med Brunkremtrynet og dem, hele tida der da.
For Brunkremtrynet var vel bare 17 år gammel, tror jeg.
Så hu hadde ikke lov til å kjøpe alkohol da, hvis jeg husker det riktig.
Så derfor måtte jeg liksom være litt overlegen da.
Siden jeg var over 18 år, og dem ikke var det.
Så det var ikke sånn at jeg akkurat hang sammen med Brunkremtrynet og venninnene hennes, inne på Rockefeller der, hele tida.
Men jeg gikk vel bort til dem på dansegulvet og sånn, i fylla, noen ganger, tror jeg.
Så det var ikke sånn at jeg feira at eksamenene var ferdig, med noen kamerater, eller med noen medstudenter, fra NHI.
For Magne Winnem var jo i militæret, på den her tida.
Og det var ikke sånn at jeg pleide å feste så mye, sammen med de andre studentene, på NHI da.
Men jeg hadde mer eller mindre flaks da.
Siden jeg møtte hu Brunkremtrynet, ved bussholdeplassen, på Abildsø der, (som vanlig, kan man vel nesten si.
De gangene som jeg møtte henne, så møtte jeg henne alltid ved bussen der, sånn som jeg husker det).
Og ble med hu og venninnene hennes, ut for å ‘rocke’, på Rockefeller der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men dette var vel den siste gangen, at jeg så noe mer til henne og, tror jeg.
(Selv om jeg også vagt husker det, at hu babla noe om det, at jeg egentlig ikke skulle ut, den gangen.
En senere gang.
Men det skulle jeg faktisk.
Jeg hadde jo på meg dressjakke og alt.
Og det her var vel på en torsdag, som var den faste kvelden, for studentkroer og sånn da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som jeg bodde på Abildsø.
Så dro hu Lene og hu Anne Lise, meg med hjem, til ei katolsk jente, som bodde i Dumpa på Abildsø der da.
På en slags fest der da.
Da satt vi bare rett opp og ned, i stua dems der, husker jeg.
Uten å drikke eller si så mye vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da sa Lene og Anne Lise, om hu jenta, at hu ‘var katolsk’, mens jeg satt der da.
Jeg kjente ingen katolske folk, fra Bergeråsen, (for å si det sånn).
Så jeg bare svarte ‘å ja’, (eller noe).
Og det ble vel ikke forklart noe mer.
Jeg syntes det var litt uvant, at hu jenta var katolsk.
Det var ikke sånn at jeg hadde møtt noen norske katolikker før, tror jeg.
Men katolismen er jo en ganske kjent religion da.
Og en europeisk en, må man vel nesten også si.
Så det var ikke sånn at jeg fikk sjokk akkurat, av dette, at hu jeg hadde blitt dratt med på besøk/fest hos, var katolikk da.
Men jeg syntes nok at dette kanskje var litt uvant da.
Så jeg oppførte meg kanskje litt reservert da, da jeg var hjemme hos hu katolske jenta på Abildsø der da.
På en slags fest der da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men meg.
Magne Winnem, han klarte også å lire ut av seg, en mer eller mindre lur kommentar, da han var på besøk hos meg, en gang, på Abildsø der da.
‘Synes du at jeg er stygg, Erik’, spurte Winnem om da.
Det syntes jeg at ble litt flaut.
Winnem så vel helt vanlig ut, egentlig kanskje.
Og var høy og stor.
Men han hadde kanskje dårlig selvtillit da.
Og jeg selv hadde jo også vært utsatt for mobbing, på ungdomsskolen og var sent i puberteten.
Så jeg hadde kanskje ikke så god selvtillit selv heller.
Etter å ha måtte bo alene, fra jeg var ni år og.
Og vi var jo jevngamle, så det var litt vanskelig for meg, å være som en far, for Winnem da.
Så jeg bare svarte ikke noe.
Winnem fortalte også, at han hadde vært hos tannlegen, og at han hadde hatt noen hull, på fremsiden, av fortennene sine.
Jeg hadde faktisk lagt merke til det, at Winnem hadde hatt noen gule flekker, på forsiden av tennene sine.
Men det måtte han vel ha lagt merke til selv og, når han pussa tennene sine, osv.
Men det var nesten sånn, syntes jeg, at Winnem bebreidet meg, fordi at han hadde hatt misfargede tenner da.
Men jeg var jo ikke noen tannlege heller akkurat.
Så jeg kunne vel ikke vite hva de flekkene hans på tennene kom av.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Winnem er jo liksom sånn ovenpå ofte, og skal hele tiden finne på noe da.
Og jeg hadde jo bare kjent han, fra skoleåret før.
Så det var jo ikke sånn at jeg visste alt om han liksom.
Så det ble som noe litt rart dette, at Winnem spurte meg, om jeg syntes at han var stygg, osv.
Og Winnem ville jo også, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet), at jeg skulle kjøpe en lik walkman til han, som jeg selv hadde kjøpt meg, på Fritjof Arngren sin butikk, ute i Skøyen der.
Så kanskje Winnem ikke syntes at han var noe kul da, og liksom prøvde å bli like kul som meg, (hvis jeg var noe kul), ved å henge sammen med meg da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Men Winnem fant jo alltid på ting.
Som å dra på diskoteker og dansketurer, osv.
Så at han skulle ha dårlig selvtillit, det passet jo ikke så bra med det, at han jo var en person, som alltid fant på mye å gjøre, i helgene, osv.
Så hvordan dette egentlig var.
Det tørr jeg ikke å gjette på.
Det kan hende at Winnem bare tulla med meg og.
(For alt hva jeg vet).
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Så godt kjente jeg ikke Winnem, (at jeg tørr å si det her helt sikkert), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem hadde også noen tøffe kamerater, fra ute i Røyken vel.
En het Karl, (eller noe), tror jeg.
Winnem dro meg med ut med de, på et utested, ved St. Olavs Plass, en gang.
Ei dame spurte meg Winnem og meg om, ‘er det noe jeg burde vite om Karl(?), før jeg blir bedre kjent med han eller?’.
Winnem og jeg svarte det, at han Karl var vel ok.
(Noe sånt).
Uten at jeg kjente han Karl så mye.
Men hva skulle jeg svare da liksom.
Jeg måtte vel svare noe, og jeg regna vel med at kameratene til Winnem var ok da.
Så jeg sa vel det da, til hu dama som spurte meg om hvordan han kameraten til Winnem var da.
(Mens hu gliste eller halvveis lo litt vel.
Mens vi satt på det utestedet ved St. Olavs Plass der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem hadde også vært på en vinterferie eller påskeferie, (var det vel), dette studieåret, sammen med disse kameratene sine, fra Røyken da.
Ei jente hadde visst gått rundt i bare en sånn body der.
(Kanskje en sånn som Christell fikk til jul, året før vel, da vi feira jul hjemme hos hu Solveig som var telegrafist på Scandinavian Star, som jeg skrev om, i Min Bok).
Og da hadde visst den body-en vært for stor, sånn at fitta hadde syntes da, fortalte Winnem.
Etter at han kom hjem fra den her slalomferien da, i Hemsedal, (eller hvor det var).
Hvor de vel også hadde hatt ‘after-ski’ og sånn vel.
(Hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er det fortsatt rimelig varmt, her på det rommet jeg bor på nå, i Fairfield, i Liverpool.
Så dette kapittelet blir nok ikke så veldig langt, merker jeg.
Men jeg ser på notatene mine her, at det fortsatt var en del mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde, i Oslo.
Så jeg får skrive mer om dette, i de neste kapitlene, (tenkte jeg).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 23: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo
Jeg hadde ikke så utrolig mye å gjøre, med min tremenning, Øystein Andersen, (som bodde i Lørenskog), det første året, som jeg bodde i Oslo.
På tross av Lørenskog bare var et drøyt kvarter med toget fra Oslo vel.
Dette skyldtes nok mye, at Øystein Andersen var et par år yngre enn meg.
Så han kom jo ikke inn på utestedene, i Oslo.
Og jeg hadde jo en annen kamerat, på den her tiden, nemlig Magne Winnem, som jeg var mye ute på byen sammen med, det her studieåret.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men mot slutten av det her skoleåret.
En gang, mens jeg var på Oslo City, etter å ha kjøpt meg en hamburger kanskje, på vei til NHI.
(Noe sånt).
Så møtte jeg plutselig Øystein Andersen, på Oslo City der da.
Øystein Andersen gikk i den svarte skinnjakka si, som vanlig.
Han spurte vel om det var noen grunn, til at vi ikke hadde hatt så mye med hverandre å gjøre, den tida jeg hadde bodd i Oslo.
Jeg kunne vel ikke komme på noen grunn.
Jeg syntes vel at det hadde vært artigere å knulle med Nina Monsen, enn å være hjemme hos Øystein Andersen, på Lørenskog, og spille Trivial Pursuit og blackjack og sånn vel.
Så det var ikke sånn, at Øystein Andersen var den første jeg prøvde å få tak i, (av mer eller mindre lokale folk), da jeg flytta til Oslo.
Nei, det var Nina Monsen, som jeg heller prøvde å få tak i først da.
Og jeg hadde jo også klart å spore opp halvbroren min Axel, som jo også bodde i Oslo, så jeg hadde liksom fått meg en ‘ordentlig’ lillebror og, og ikke bare en ‘lillebror’, (med andre ord Øystein Andersen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker det, at jeg var ute hos Øystein Andersen, i Lørenskog, dette studieåret også.
Øystein Andersen hadde en kamerat, som også het Erik, (som meg), og som ble kalt for Psycho, på besøk.
(Jeg mener at dette var det her studieåret).
Psycho stod på trappa til Øystein og dem.
Også sa han til meg at ‘kom bort hit’.
Også sa en annen kar, (som også var der), at ‘du burde ikke gjøre det, hvis du ikke kjenner han’.
Så jeg gjorde ikke noe.
Men dette var en truende episode da, må jeg vel nesten si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, (etter dette), så traff jeg også Psycho, en gang, nederst i Karl Johan der.
Jeg var ikke sikker på om jeg kjente han igjen, men Psycho sa at jeg kjente han da.
‘Det gjør du det’, (eller noe), sa han.
Etter at jeg hadde sagt noe sånt, som at ‘jeg kjenner ikke deg’, (eller noe).
For jeg hadde jo bare møtt han Pscyho en gang før det her vel.
(Og jeg møtte han vel aldri igjen, (som jeg kan huske ihvertfall), etter den episoden, nederst i Karl Johan der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein Andersen han hadde tidligere sagt til meg flere mer eller mindre spesielle ting.
Han sa sånn, at når han fikk ballen, når han spilte fotball, i gymmen, (eller noe).
Så bare klinte han til så hardt han kunne.
I retning av målet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var noe Øystein sa mens jeg fortsatt bodde i Leirfaret 4B, (mener jeg).
Og noe annet han sa, på den her tida.
Det var at han ikke gikk over lik, for å få suksess i livet.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en tredje ting, som Øystein sa, (som var litt spesielt kanskje), det var at han hadde kontakter, og kunne få til ting og sånn da.
Og da fulgte han kanskje opp med noe sånt som at, ‘men jeg går ikke over lik, for å komme meg fram i livet’, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe annet som skjedde, dette studieåret.
Det var at jeg kjøpte meg en walkman, på Fridjof Arngren sin elektronikk-butikk, på Skøyen da.
Kjetil Holshagen, han dreiv jo med elektronikk, og han fabla nesten om å dra til den butikken, noen ganger, (på Skøyen der), mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.
For den butikken hadde så mange artige elektronikk-ting da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg ville vel kanskje ha en litt mer avansert walkman, enn den enkle Sony walkman-en, som jeg hadde fått i abonnementspremie, av det tyske filmbladet, som jeg hadde begynt å kjøpe, da jeg var på ferie hos tante Ellen i Sveits, sommeren 1987.
Den walkman-en, som jeg kjøpte på Arngren, (på Skøyen der), den kosta cirka 500 kroner, (mener jeg), og den hadde auto-reverse, og en god del andre litt artige/kule funksjoner da.
Det var vel en svart Sony-walkman, mener jeg.
Magne Winnem, han ble så imponert, over denne walkman-en, som jeg hadde kjøpt.
Så han ba meg, om å også dra å kjøpe en sånn walkman, for han.
Så en fredag, før jeg skulle besøke bestemor Ågot på Sand vel.
(Noe sånt).
Så stakk jeg innom Arngren da, og kjøpte enda en sånn walkman da.
For Magne Winnem da.
Det er mulig at det var den gangen, som jeg møtte hu Lill Beate Gustavsen på toget, til Drammen.
Men det skal jeg ikke si helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette studieåret.
Men det er litt varmt her, (som i en badstu omtrent nesten).
For den varmeovnen, her på rommet mitt, hos M.A.S., i Fairfield, i Liverpool.
Den går det ikke an å regulere temperaturen på.
Den har ikke noe termostat da.
Så hele rommet er jo skikkelig varmt her.
Samtidig så bor det en afrikaner som smeller med dørene, osv., i naborommet her.
Og andre tøffe folk.
Så jeg vil ikke ha døra oppe stående oppe til rommet akkurat heller.
Så da blir det litt varmt her, (for å si det sånn).
Så jeg får kanskje kutte litt ned på lengden på kapitlene her, tror jeg.
Så vi får se når jeg får til å skrive mer om dette studieåret.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 22: Mer fra det første året jeg bodde i Oslo
Som jeg tidligere har skrevet om, så var det ikke bare jeg som dro tilbake til Sand, på helgebesøk, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Pia og Cecilie Hyde, de dukket også opp i Oslo, ved et par anledninger.
Men da var det ikke sånn, at søstera mi lå over hos meg, på Abildsø.
Nei, Pia og Cecilie Hyde, de lå jo da ute på fortauet, på Grønland der, hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde.
(Siden det var en krangel, i venninne-flokken, fra Svelvik/Sande/Berger, inne i Oslo da).
Det var også en krangel, mellom Cecilie Hyde og meg, når Pia og Cecilie Hyde var inne i Oslo.
Jeg husker at Cecilie Hyde, Pia og jeg, (og muligens noen flere Svelvik-damer), satt utafor en bokhandel, (som nå heter Ark, mener jeg), ovenfor nedgangen til Stortinget T-banestasjon, på Egertorget, i Karl Johan vel.
Cecilie Hyde satt og stirra på ei ung Oslo-jente, med røde basket-sko og lyst hår vel.
Som satt ovenfor oss, på den andre siden av Karl Johan der, mens hu lente ryggen til trappekonstruksjonen, ned til Stortinget T-banestasjon der vel.
Cecilie Hyde mente at hu var så fin da, hu unge tenåringsjenta.
Men jeg klagde, og sa at jeg ikke syntes at de rød basketskoa hennes så så særlig kule ut.
Jeg syntes at de så litt billige og glorete ut, for å være ærlig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og etter den krangelen, mellom Cecilie Hyde og meg, så ville ikke Cecilie Hyde være venn med meg lengre.
Etter dette, så sa hu at pga. denne diskusjonen, så likte hun ikke meg lenger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Lill Beate Gustavsen, hu fikk også hele den gjengen med frike-damer, fra Svelvik og Sande, mot seg, en gang, som jeg hang sammen med de her unge damene, i Oslo Sentrum da.
Og da måtte jeg velge, om jeg skulle henge sammen med den gjengen, som jeg ikke kjente så bra.
Eller om jeg skulle henge med hu Lill Beate Gustavsen.
Og da valgte jeg å henge med hu Lill, fordi hu kjente jeg egentlig best.
For det var oftest hu jeg prata med, da jeg besøkte Pia fra Korea og hu Lill da.
For hu Lill var mer interessert i musikk.
Og vi digga begge Morrissey og the Clash, osv., husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var en stor gruppe-voldtekt-sak, som det stod om i løssalgsavisene, (på forsidene, osv.), dette skoleåret.
Jeg har lurt på om det var noe med hu Lill Beate Gustavsen, og han marokkaneren, som hu var sammen med.
(Han som jobba på restauranten Costa, ved RA4 der).
For jeg husker at hu Lill engang prata med ei annen dame, på Grønland der, hvor hu bodde.
Og da hadde visst noe skjedd med ei veldig ung tenåringsjente.
Og da sa hu Lill, at hu syntes at hu jenta var for ung.
Og da ville hu Lill liksom ‘la dem få’, da.
Og Pia fra Korea spurte meg en gang, om ‘hvor godt kjenner du Lill egentlig?’.
‘Jeg kjenner henne godt’, (eller noe), svarte jeg.
(For hva skulle jeg svare liksom da.
Det var vel et lurespørsmål, tror jeg).
‘Har du hørt om rettsaken?’, spurte Pia fra Korea da.
‘Nei’, måtte jeg innrømme.
Det hadde jeg ikke.
Og da dreit jeg meg ut da skjønte jeg.
For da kjente jeg ikke hu Lill så bra da.
Men det kan ha vært at hu Lill Beate Gustavsen, gikk til rettsak, for gruppevoldekt, mot noen marokanere.
Fordi at hu ikke likte det, at de hadde utnytta ei ungjente.
Sånn som jeg skjønte det.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lill sa engang, til Pia fra Korea, da jeg lå over hos dem en gang, (etter en bytur antagelig), at ‘du vet hvordan jeg er’.
Så hu Lill var nok litt sånn at hu lå med alle, (tolka jeg det som, ihvertfall).
For dette var når en eller to andre karer lå over der og vel.
Og hu Lill spilte også en gang den sangen, som het ‘Let’s go to bed’, med the Cure, en gang, som jeg var på besøk hos henne, da hu var aleine hjemme, på Grønland der.
Men jeg fulgte ikke opp med noe sjekking.
Fordi jeg syntes at hu Lill kanskje var litt billig da, og ikke så sexy kanskje, men litt sånn skitten nesten kanskje.
Så jeg var ikke så interessert i hu Lill Beate Gustavsen, pga. noe med sex, liksom.
Men mer pga. at vi hadde felles interesser.
Hu var ganske kul da.
Men jeg syntes det virka som at hu hadde hatt mye tilfeldig sex, og var litt ‘horete’ da.
Og samtidig så var hu ikke så spesielt høy, og hadde ikke så store pupper og sånn heller.
Så jeg syntes ikke hu var så sexy akkurat.
Selv om jeg syntes at hu var hyggelig og trivelig, osv. da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg besøkte hu Lill, (etter at Pia fra Korea hadde flytta derfra), så hadde Lill fått seg ny, norsk kjæreste.
Dette var en fra Grorud, som digga U2.
Og etter at hu ble sammen med han, så begynte også hu Lill å bare digge U2, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lill, hu dro meg også en gang med på Oslo City.
Og da møtte hu også noen andre damer, fra Oslo, som ga henne støtte og prata om noe som foregikk da.
(Uten at jeg skjønte hva dette var).
Og det stod også i VG og Dagbladet, at hu offeret, for den gruppevoldtekten hadde skamklipt seg.
Og hu Lill hadde en litt sånn rar frisyre, (mener jeg at jeg la merke til), denne våren da, i 1990, mens den rettsaken foregikk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og sånn som jeg skjønte det, så foregikk det også litt av hvert, på den Nato-basen, på Kolsås, hvor hu Lill jobba som vaskedame da.
Så det ville ikke vært så kult kanskje, å knulle ei som hele Nato-basen på Kolsås hadde knulla liksom.
(For å si det sånn).
For å forklare litt om hvordan det virka for meg, på den her tida da.
Selv om jeg ikke skal si dette helt sikkert, at hu Lill knulla så mye på den Nato-basen der da.
Selv om hu riktignok sa det, at det foregikk mye rart der da.
Og det tolka jeg som noe ‘koffert-greier’ da.
(På den her tiden).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand.
Så møtte jeg hu Lill, på toget, fra Oslo, til Drammen.
Og da skulle hu sitte på med mora si, videre til Svelvik.
Og da fikk jeg også lov til å sitte på da.
Og da kjørte hu mora hennes meg helt til Sand da, husker jeg.
(Som er cirka en halv mil ekstra vei da).
Så det her var jo rimelig alright gjort, (av hu mora til Lill Beate Gustavsen), må jeg si da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når denne jente-gjengen, fra Svelvik og Sande, var i Oslo.
Og jeg hang sammen med dem, i Oslo Sentrum.
Så syntes jeg at det ble litt for mye dameprat og sånn da.
Så da spurte jeg om jeg skulle gjøre noe for dem.
(Eller noe sånt).
Ihvertfall så ble det sånn, at hu som jeg hadde spleisa på å kjøpe pizza sammen med, i bursdagen til Tina ‘Turbo’, i Drammen, skoleåret før.
(Eller om det var venninna hennes).
Hu spurte meg, om jeg kunne kjøpe med noe vin, for dem, på Polet, på oslo City der.
Og det var greit, syntes jeg.
For da slapp jeg å traske rundt i Oslo Sentrum, i klesbutikker og sånn, sammen med de her da.
Så fikk jeg liksom markert det, at jeg ikke syntes at alle de dametingene som de her jentene dreiv med, var så utrolig morsomme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skoleåret etter.
(Da jeg hadde et friår fra NHI).
Skulle lese til forberedende, ved UIO, (som privatist).
For jeg syntes det, at det var så flaut, å bare jobbe på OBS Triaden, (når jeg hadde et friår, fra NHI).
Så fikk jeg faktisk låne en ex-phil-bok, av en av de Svelvik-damene, i den frike/kommunist-gjengen, fra Svelvik da.
Så det var jo litt kult gjort, (for å si det sånn).
(Hvis jeg husker dette riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så spilte jeg Geni, i Lill sin leilighet, på Grønland der, sammen med alle disse frikejentene da.
Og de banka jo meg, (som var mest vant til å spille Trivial Pursuit, hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog), ned i støvlene.
Så jeg husker at jeg lurte litt på det, om de her frike-jentene hadde juksa fælt, når de spilte Geni da.
At de hadde pugga spørsmålene eller tulla med rekkefølgen på spørsmålene, eller noe sånt.
For det var liksom sånn, at jeg bare fikk kjempevanskelige spørsmål, mens de alltid fikk lette da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var litt mer som skjedde, dette skoleåret, borte hos min tremenning, Øystein Andersen, på Lørenskog og.
(Og vi dro også på ferie sammen, til vår tidligere vertsfamilie, i Brighton, sommeren 1990).
Mer om hva som skjedde dette skoleåret 1989/90.
Og også i sommerferien 1990.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
