johncons

Stikkord: Oslo

  • Min Bok 2 – Kapittel 21: Sand

    Jeg kan ta med mer om hva som skjedde, i de helgene, som jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    En helg, så dukka jeg opp på Sand, og jeg husker at jeg satt i stua til Ågot der, og overhørte at søstera mi kontaktet min far, når han kom inn i gangen der, og sa, (om meg), at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.

    Så søstera mi Pia, dreiv og baksnakka meg der da, fikk jeg med meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og dette huset til Ågot, det var jo som et barndomshjem for meg.

    Jeg hadde jo spist middag der, nesten hver dag, etter skolen.

    Fra jeg var ni år.

    Mens Pia bodde i Larvik en del år lengre enn meg.

    Hos mora vår.

    Og når Pia flytta til Berger, så spiste hu jo hos Haldis og ikke hos Ågot.

    Så ‘Ågot-huset’, det var liksom ‘mitt’ hus, tenkte jeg.

    Ihvertfall i forhold til de andre barnebarna.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo også lite sjanse til privatliv, når jeg måtte bo på samme rom, som søstera mi der da.

    Så om kvelden, så pleide jeg noen ganger, å sitte oppe lenger enn Pia og Ågot.

    Og ta min daglige runk, (hadde jeg nær sagt), i stua der da.

    Jeg pleide å runke, hver kveld, for jeg hadde ofte problemer med å sove, om kvelden, hvis jeg ikke gjorde det.

    Og det roet meg ned litt da, må man vel si.

    Så det er en vane jeg har da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da pleide jeg altså noen ganger, å heller ta meg en runk, i stua til Ågot, om kvelden, etter at Ågot og Pia hadde lagt seg.

    De relativt få helgene, som jeg besøkte Ågot og Pia, på Sand da.

    Men jeg tror at Pia må ha spionert på meg, en av de kveldene, som jeg runka i stua til Ågot der.

    For jeg er ganske sikker på at jeg ikke sperma på skinnsofaen der.

    Men likevel, så kom det fra Pia, på lørdagen, (dagen etter at jeg hadde runka i stua), at ‘hva er det der?’.

    Mens Ågot og jeg også satt i stua der da.

    Så jeg lurer nå på om det var noe, som Pia hadde klint på sofaen.

    For jeg tror ikke at sperm ville vært synlig sånn, dagen etterpå.

    Det må ha vært noe krem, eller noe, som Pia nok må ha smurt på sofaen og lata som at var sperm da.

    Noe sånt.

    ‘Det er noe fra ungane til Runar’, (eller noe), svarte Ågot, til Pia, da hu fant spermen, (eller ‘spermen’), min, i sofaen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke alltid, at Pia og Cecilie Hyde, ville ‘leke med meg’ mer, etter at jeg flytta til Oslo, og var på besøk på Sand da.

    Jeg var med de ut i Svelvik noen ganger, på Teriaen der.

    Teriaen er et annet navn for Kafeteriaen.

    Og det var det mest kjente utestedet, i Svelvik vel.

    De hadde også diskotek i kjelleren der, det første året jeg bodde i Oslo, husker jeg.

    Jeg husker at jeg satt på Kafeteriaen der, og prata med Gry Johansen, fra Nedre, (på Bergeråsen).

    Og så kom Pia og Cecilie Hyde også inn der.

    Og da bare forsvant hu Gry Johansen.

    Hu hadde satt seg ved bordet mitt der, husker jeg.

    Men hu var visst redd for Pia og Cecilie Hyde da.

    Siden hu bare forsvant, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig episode, hendte også, på Kafeteriaen der, husker jeg.

    To røslige bondesønner, (eller noe), med damer.

    De kjefta på meg, siden jeg hadde dratt til Oslo, for å studere.

    Dette var folk jeg ikke ante hvem var engang.

    Så jeg var visst ganske kjent i Svelvik da, på den her tida.

    Jeg prøvde å si noe om det, at det var en bra ting, med studier.

    Og damene dems holdt vel litt med meg vel.

    Men de her kara var sure på meg da, fordi jeg hadde dratt for å studere inne i Oslo.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting som skjedde, det var at søstera mi og Cecilie Hyde.

    De ble plutselig sammen med en i parallellklassen min, fra ungdomsskolen, som het Eivind.

    (Det var vel Cecilie Hyde som ble sammen med han).

    Og Pia ble sammen med en ‘goofy’ type, som hadde føflekk i trynet.

    Disse parene ble plutselig sammen, seint en natt til søndag, i Svelvik da.

    (Virka det som for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ble plutselig søstera mi og Cecilie Hyde uhøflige mot meg da.

    Det var vel avtalt at jeg skulle ligge over hos Hyde og dem, (som under russetida da).

    Men Hyde og Pia, (og deres to kavalerer), de begynte å gå mot Sand da.

    Og så ville de visst at jeg skulle fortsette alene, når vi kom bort til ved Rimi på Skjønnhaug der.

    Men jeg gadd ikke da.

    For jeg syntes at søstera mi var billig, siden hu plutselig ble sammen med ‘den mest goofy-e typen i Svelvik liksom’, (for å si det sånn).

    Og jeg spente vel til han, i låret.

    (Et knep min tremenning Øystein Andersen, hadde lært meg).

    Han med føflekken gjorde ikke noe tilbake.

    Men de fire bare fortsatte å gå tilbake, bort til der Hyde bodde da.

    Jeg lurte på om Cecilie Hyde og Pia hadde solgt seg til de her to karene, for penger, eller noe.

    Så jeg ble også med dem hjem til Hyde der da.

    For det var litt langt å gå helt til Sand, i fylla.

    Det var cirka en halv mil da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia hadde sex med han ‘goofy-e’ typen.

    Men det er nok mulig, men jeg skal jeg ikke si det sikkert.

    De sov vel ihvertfall sammen, hjemme hos Hyde, i et annet rom enn der jeg sov.

    Mener jeg å huske ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En bodybuilder-aktig dørvakt, brølte også til meg i Svelvik, en gang som vi skulle gå ned på diskoteket der, Pia, Cecilie Hyde og meg, (husker jeg).

    Jeg var jo vant til å gå på diskoteker, i Oslo og i Drammen, og i Brighton, osv.

    Men brøling fra dørvakter, det hadde jeg ikke vært utsatt for før.

    Så det syntes jeg at var rimelig harry, husker jeg.

    Og uten at jeg vet hva jeg gjorde for noe galt, egentlig.

    Men han dørvakta slutta å brøle igjen da, av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse rare ‘Svelvik-opplevelsene’, så hang jeg ikke så mye med Pia og Cecilie Hyde lenger.

    De helgene jeg var på besøk på Sand da.

    Så jeg kjeda meg vel en del da, på disse 5-6-7 helgebesøkene da.

    (Eller hvor mange besøk det kan ha vært igjen).

    Så jeg gikk noen ganger bort til ‘narverne’, ved Prima der da.

    Det vil si Geir Arne Jørgensen og dem.

    Og jeg ble også med de, på en fest, i Svelvik en gang, husker jeg.

    Noen lyshåra Svelvik-damer vel, de klagde fælt til meg, i første etasje der, husker jeg.

    Uten at jeg skjønte helt hva som var galt.

    I andre etasje, så satt jeg på ‘Radio Gaga’, med Queen, husker jeg.

    (Dette var vel i et sånt hvitmalt skipperhus, (mener jeg å huske), i selve det som nå er Svelvik by da).

    Og da dukka ei nabodame opp der, og klagde.

    ‘Takk for at du ikke ødelegger festen’, sa jeg til henne.

    Jeg ble litt irritert da.

    For det var ikke så seint akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den narver-gjengen hadde også fått tilskudd av ei hot lita snelle, siden jeg hadde flytta til Oslo, husker jeg.

    Det var visst datteren til butikksjefen, på Prima der, mener jeg.

    De bodde vel i en leilighet, ovenfor Prima-butikken der, mener jeg.

    Jeg ble vel litt sur, når jeg så at de hadde fått ei så pen, lysthåret frøken, med i narver-gjengen sin.

    Så jeg klagde vel litt på det da, til Geir Arne Jørgensen og dem da.

    Men det var vel mest sjalusi, fra min side, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg dro også en gang, bort til Bergeråsen.

    På et av disse helgebesøkene, på Sand, skoleåret 1989/90.

    Jeg møtte da Gry Johansen og dem.

    Og ble bedt på fest.

    Og gjett hvor?

    Jo, i Hellinga 7B!

    Hvor jeg hadde bodd selv, som ni og ti-åring.

    I min fars gamle leilighet der.

    Og brannflekkene på vegg-til-vegg-teppet, var fremdeles der.

    Fra den gangen, som jeg hadde vært alene hjemme, en helg, (som ni-åring da), og blitt skremt, av en tordivel, som surra, rundt utelampa der da.

    Den gangen jeg prøvde å skremme tordivelen, med brennende bensin, (som jeg egentlig brukte til å sjekke vannmerke, på frimerkene mine), som jeg har skrevet om i Min Bok.

    Den gangen som bensina rant ut på teppet, fordi at den skåla ble for varm å holde, for meg.

    Og hvem bodde i Hellinga 7B nå?

    (Viste det seg).

    Jo, ingen ringere enn en som hadde vært med i bandet Ingenting.

    Ingenting var et Berger-band, som hadde begynt å spille sammen, allerede mens de gikk på barneskolen vel.

    De i dette bandet, de gikk i klassen over meg, på barneskolen.

    Og de var lokalt veldig kjent for hiten ‘Ape-egg’.

    Og han mørkhåra karen, som bodde der da.

    Han fortalte om at en gang, i Hokksund, (eller noe), når Ingenting hadde spilt opp til dans, så hadde publikum klappa og hoia fælt da.

    (Eller noe).

    Og så spilte han Ape-egg, på gitar og sang da, i sofaen, i min fars gamle leilighet der.

    Han Ingenting-karen, han lurte fælt på hvem jeg var, (mener jeg å huske).

    Og sa seinere at, ‘åja, det var du som var kaptein på fotball-laget’.

    Det var ikke helt riktig men.

    Men jeg hadde ihvertfall spilt på Berger IL.

    Jeg trodde de fleste på Berger visste hvem jeg var.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Men ble litt fornærmet da.

    Jeg hadde jo tross alt bodd i leiligheten der før han til og med.

    (Og vært på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold til og med, mens jeg gikk det siste året, på videregående).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde kjøpt det siste Depeche Mode-albumet, husker jeg.

    Det var vel ‘Violator’, mener jeg.

    Og jeg spurte om jeg fikk lov til å sette på en sang, på stereoanlegget der.

    Og det fikk jeg lov til da.

    Det var sangen ‘Waiting for the night to fall’, eller noe.

    Men da klagde Gry Johansen, og sa at ‘det var sånn sovemusikk’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter, så lot hele gjengen som at de hadde sovna, i sofaen der.

    Så jeg var den eneste som var våken da.

    Så da bare tok jeg med Depeche Mode-kassetten min, og gikk igjen, husker jeg.

    Og etter det, så har jeg vel ikke sett noe mer til noen av de folka der, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også innom søstera mi Pia, som hadde begynt på Drammen Gym, en gang, dette skoleåret.

    Og jeg spurte på et kontor der, hvilken klasserom, som Pia hadde.

    Og jeg venta på henne, i gangen, utafor klasserommet hennes, på Drammen Gym der.

    Til timen hennes var ferdig da.

    For jeg hadde jo ikke så mange forelesninger, på NHI, på fredager osv.

    Så jeg tenkte at jeg kunne hilse på henne, på skolen hennes.

    Siden jeg likevel måtte innom Drammen, på vei til bestemor Ågot, på Sand da.

    Og siden hu hadde prata så fint, om det at man burde være sosial og vennlig og sånn da.

    (Skoleåret før, på den tida som Pia flytta opp til meg, i Leirfaret 4B der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret.

    Eller om det var det neste skoleåret.

    Så husker jeg at Ågot sa det til meg, at hu ‘ikke orka mer av Pia’ og ‘all den flyinga hennes’.

    Mens hu var på gråten da.

    Så Pia hu var vel mye ute og fløy da.

    Så mye at det gikk på nervene til Ågot, kan det virke som.

    Jeg svarte vel det, til Ågot, at Pia ‘er vel ålright’, eller noe.

    (For Pia var jo søstera mi, og jeg hadde aldri hørt det, at noen hadde prata noe ‘dritt’ om henne før, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    (Hvis jeg ikke blir kastet ut en sjette gang også da.

    Etter å ha blitt kastet ut fra Leather Lane, University of Sunderland, Azalea Lodge, den skandinaviske kirken i Liverpool og Hatters/YMCA, i Liverpool, siden august.

    Uten noen gode grunner i noen av tilfellene, sånn som jeg kan se det).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 20: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    En gang, dette året, som jeg bodde på Abildsø, så tok Magne Winnem og jeg, 71-bussen ned til Sentrum.

    Etter å ha ‘forsja’, hjemme hos meg vel.

    På bussen, (var det vel), så traff vi de to jentene Lene og Anne Lise, (som bodde i Dumpa på Abildsø da).

    Winnem og jeg, vi skulle ut på byen, for å sjekke damer og drikke og sånn da.

    Så vi var ikke så veldig interesserte, i de her to femten år gamle jentene, som hang seg på oss da.

    Men de oppførte seg vel ganske pent, og var ganske voksne for alderen vel.

    Så jeg tror at det var Winnem, som foreslo det, at vi fire, skulle dra på Peppes Pizza, ved Solli Plass der.

    Og dit dro vi da.

    Også spilte vi fire biljard da, (var det vel).

    Før Winnem og jeg, forlot de her to femten år gamle jentene da.

    Og heller dro til et eller annet utested, hvor det ble solgt alkohol da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble jo bedt med den her Abildsø-gjengen, hjem til hu Anne Lise, som bodde i Dumpa der da.

    Og som fikk lov av mora si, til å ha åpent hus, (må man vel si), omtrent hver kveld vel.

    I et rom eller to i kjelleren deres der da.

    Jeg dro dit en gang, og noen begynte å diskutere musikk med meg.

    De likte ikke at jeg hørte på Depeche Mode, osv.

    (Noe jeg hadde fra hu venninna til søstera mi, Cecilie Hyde da, fra Svelvik.

    Og også Magne Winnem hørte jo på det bandet).

    Så jeg dro hjem til hybelen min da.

    Som var et par-tre minutters gange kanskje, fra der hu Anne Lise bodde da.

    Jeg spurte om noen av dem ville være med, opp til meg, for å hente plater.

    Og hu Lene sa at hu ville det da.

    Så jeg lot henne få være med da.

    Og hu satt seg i vannsenga mi, inne på rommet mitt der da.

    Mens jeg fant fram plater da.

    Så hu råflørta jo skikkelig med meg, må man vel si.

    For det var mange andre steder å sitte, inne på hybelen der, enn akkurat i vannsenga da, (vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg var litt skeptisk til å flørte tilbake med hu Lene da.

    Siden hu bare var femten år da.

    For da var det barnerov, hadde jeg fått med meg, fra Bergeråsen osv., da.

    Så derfor lot jeg henne være i fred.

    Hu sa det, at jeg burde ikke ta med noen plater ned til Anne Lise og dem der.

    For da ble de bare ødelagt, sa hu.

    Men jeg måtte jo nesten ta de med, syntes jeg da.

    Siden jeg jo hadde sagt at jeg skulle hente dem.

    Og da vi gikk ned dit igjen, så spurte hu Anne Lise meg, om det hadde skjedd noe, hjemme hos meg.

    ‘Det skjedde ikke noe’, sa jeg.

    Men hu Anne Lise var skikkelig nysgjerrig på hva hu Lene dreiv med i senga da, virka det som.

    Og seinere den våren/sommeren, (i 1989), så begynte vel de to femten år gamle jentene en slags konkurranse.

    (Mener jeg at det var).

    Om å ligge med flest mulig, (eller noe).

    (Mener jeg at noen gutter i den Abildsø-gjengen nevnte for meg.

    Noe sånt).

    Så en annen gang som jeg var der nede, så hadde hu Lene, (var det vel), nettopp knulla med en tenåringsgutt, på hennes alder der da.

    Og han var ikke helt seg selv, etter den her knullinga da, og klagde over at han hadde ‘fittesaft på pikken’, osv. da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satte på to plater der nede, som jeg hadde funnet i hybelen min da.

    Den ene plata var en cover av Strawberry Fields, av the Beatles da.

    Gruppa het vel Candy Flip, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    (En sang jeg hadde hørt på MTV).

    Og syntes at var kul da.

    Så jeg hadde gått på Innova, for å kjøpe den.

    Men de hadde bare en litt kjedelig maxi-mix av den sangen.

    Og det fikk jeg høre nede hos Anne Lise og dem og.

    At den versjonen jeg hadde, ikke var like kul, som den som var på MTV da.

    Og det var jeg egentlig enig i selv og.

    For den mix-en som jeg hadde kjøpt.

    (Den het vel ‘Rasberry Riple Remix’).

    Og den var litt døv, syntes jeg.

    Men det var sånn, på den her tida, husker jeg.

    At jeg hørte mye på musikk, omtrent hele tida da, på walkman, osv.

    Så det var nesten sånn, noen ganger, at jeg liksom ‘måtte’ ha den og den sangen da.

    Og ikke sånn som det har vært, etter at jeg begynte å få internett, i 1996 vel.

    At det bare er å finne noe musikk på nettet ofte, hvis det er en sang man digger da.

    Sånn var det ikke i 1990, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den andre sangen, som jeg satte på.

    Det var ‘Shake the Disease’, med Depeche Mode vel.

    (Den maxi-en som jeg hadde kjøpt, på et senter ut mot Krokstadelva der, skoleåret før da).

    Da sa Henning, at den sangen hadde han hørt på før da, og syntes at var bra da.

    Og han begynte å synge med på teksten da.

    Og sang sånn ‘understanding’.

    Et par ganger vel.

    Men jeg tror at teksten egentlig gikk sånn ‘understand me’.

    Eller noe.

    Men det er mulig at jeg tok feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var vel muligens den gangen.

    Eller en annen gang.

    At jeg glemte igjen den svarte og grønne Nike Beaverton-bagen min der.

    Så en gang, våren/sommeren 1990, som jeg dukka opp hos Anne Lise der.

    Så fortalte de meg det, at to nye karer, som nettopp hadde flytta til Abildsø vel, hadde tatt med seg bagen min, hjem til seg selv.

    Og da ble jeg litt sur, husker jeg.

    For en sånn bag kosta jo et par hundre kroner da.

    Og jeg trodde at den lå trygt der nede liksom.

    Men jeg tok det ikke så utrolig nøye heller akkurat.

    Det var ikke sånn at jeg gadd å dra opp til to karer, som jeg ikke kjente, for å hente en sånn bag heller liksom.

    Men hvorfor de tok bagen min, det veit jeg ikke.

    Og jeg skjønte aldri hvem de her folka egentlig var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei annen femten år gammel jente, som jeg prata litt med, nede hos Anne Lise og dem, husker jeg.

    En kar, nevnte at hu burde kjøpe seg en såpe-dildo, eller noe.

    Så sa hu det, at det funka ikke.

    ‘Skummer det da’, drista jeg meg til å si da.

    ‘Ja’, svarte hu da.

    Og jeg tok vel også opp det en gang, at hu Lene, (var det vel), bare var femten år gammel da.

    (Etter at hu hadde sitti i vannsenga mi den gangen sikkert da).

    Så jeg turte ikke å prøve å få a med i senga.

    Siden hu var under den seksuelle lavalderen da.

    Men da var det ihvertfall en av de jentene der nede, som syntes at det bare var tull da.

    Men jeg turte fortsatt ikke.

    For jeg ville liksom ikke ha noe på rullebladet mitt, eller noe, da.

    For det med barnerov, det var bare sånn man ikke gjorde da.

    Husker jeg fra oppveksten min, på Bergeråsen.

    Da ble folk erta husker jeg, eller snakka til, og spurt om de dreiv med ‘barnerov’, hvis det var noe om en jente eller gutt som var under seksten år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte jeg hu Lene og hu Anne Lise, på 71-bussen, på veien hjem fra Sentrum da.

    Og da prata de om at de hadde hatt noe om Peer Gynt, eller noe, i norsktimene, på skolen.

    Og om at det var Henrik Ibsen da, var det vel.

    Og da dreit jeg meg skikkelig ut, på bussen.

    For jeg trodde ikke at det var Ibsen.

    Siden det var et såpass ulikt tema, (syntes jeg), fra for eksempel ‘Et Dukkehjem’ da.

    Så jeg sa vel sånn at hele bussen hørte det, (omtrent), at det ikke var Ibsen da.

    (Noe som vel var feil tror jeg.

    Men dette her var like etter eksamenen mine og, tror jeg.

    Som jeg hadde ni-lest til, mener jeg å huske.

    Så jeg var kanskje litt fjern etter all eksamenslesinga da.

    Det er mulig).

    Og de to jentene begynte også å bable om det, (mener jeg å huske), at jeg, (eller andre på min alder), kanskje ikke hadde vært bortpå så mange jenter.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Abildsø-gjengen, de prøvde også å få meg med på Norway Cup.

    Ekeberg og Norway Cup var ikke så langt unna Abildsø, mener jeg å huske.

    Men jeg gadd ikke.

    Det ble litt for svett liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den Abildsø-gjengen, de ville også ha meg med til Hvervenbukta.

    En bukt hvor man kunne drikke og brenne bål og sånn da.

    I Oslofjorden vel.

    Ikke så langt unna Abildsø vel.

    Men det syntes jeg at nesten hørtes litt skremmende ut.

    Å henge sammen med den gjengen der, på et sted som jeg ikke visste hvor var engang.

    Og som var et stykke hjemmenfra da.

    Så det droppa jeg, må jeg innrømme.

    Det var en eller to karer, i den gjengen der, som var litt aggressive mot meg, husker jeg.

    Så å dra til Hvervenbukta, sammen med noen sånne aggressive gutter, i slutten av tenårene.

    Mens man drakk masse alkohol og sånn.

    Nei, det kunne ende galt, fryktet jeg.

    Så det gadd jeg ikke å være med på, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de jeg hang mest med, i den her Abildsø-gjengen, det var en kar som var et par-tre år yngre enn meg, som het Kjetil.

    Jeg var egentlig ikke så interessert i gutter akkurat, (for å si det sånn).

    Så det må nok ha vært han Kjetil, som liksom dro med meg, på forskjellige ting da.

    Kjetil pleide ikke å henge så mye nede hos Anne Lise og dem.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men han pleide å henge utafor Abildsø-kiosken der da.

    Hvor jeg pleide å gå, for å røyke vel.

    (Siden jeg ikke fikk lov til det, på hybelen min.

    Av Jorås-familien da.

    Så pleide jeg å gå ut for å røyke.

    Ihvertfall den første tiden, som jeg bodde på Abildsø der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil, han hadde foreldre, som pleide å ta han med, på noe sånne møter, i en kristen, nesten New Age-bevegelse vel.

    Det var vel noe lignende av det han pastoren Hans Bratterud drev med, tror jeg.

    Altså sånne ‘halleluja’-møter da.

    Jeg fortalte det, at jeg ikke pleide å dra på sånt.

    Og at jeg ikke var kristen da.

    Så jeg var ikke interessert i å bli med på sånne møter da.

    Jeg syntes at det var døvt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Kjetil, han dro meg med på noe Levis-møte, en gang.

    Det var sånn, at Levis noen ganger stod i Karl Johan, og spurte noen ungdommer, om de kunne svare på en markedsundersøkelse.

    Levis lurte på om vi syntes at de og de baklommene på Levis-buksene, var kule da.

    (Det var kanskje på Levis 501-busker.

    Det husker jeg ikke her).

    En modell fra England, (tror jeg at det var), var der også da.

    Og jeg mener at han sa det, til de som arrangerte det.

    (Hvis jeg fikk det med meg riktig).

    At jeg også kunne ha vært modell da.

    At han sa at, ‘he could have been a model’, (eller noe), om meg da.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Men dette ble jo ikke sagt til meg.

    Men jeg bare overhørte noe av det som ble sagt der da.

    På det Levis-møtet, som var i Stortingsgata der vel.

    Like ved Grev Wedels Plass ihvertfall, mener jeg.

    (Noe sånt).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dukka han Kjetil opp på døra mi.

    Og ville at jeg skulle bokse mot han.

    (Av en eller annen grunn).

    Han hadde vel bare to hansker.

    (Mener jeg).

    Og vi boksa da.

    Hjemme hos han.

    Så dukka det opp ei dame der, fra Oslo kommune, mener jeg, plutselig.

    Som lurte på hvem jeg var da.

    Jeg forklarte vel det, at jeg gikk på NHI og sånn vel da.

    Men det var jo litt rart, mener jeg.

    At ei dame fra Oslo kommune dukka opp der.

    Han Kjetil hadde kanskje foreldre som ikke fulgte med på han.

    Hva vet jeg.

    Og hvorfor dro han Kjetil meg med, hjem til han, akkurat når hu dama fra Oslo kommune skulle dukke opp der?

    Nei, det her var vel rimelig spesielt vel.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem skulle også dra meg med, til Norway Cup, en gang, dette studieåret, husker jeg.

    Han sa det, at man kunne få mange bra merkevarer, innen sportsklær, billig der.

    Siden dette var på slutten av Norway Cup da.

    Men jeg syntes at dette var som noe kjedelige greier.

    Jeg var ikke så interessert i damer som var under atten år egentlig.

    (Og jeg dreiv ikke så mye med sport heller, under studietiden da).

    Jeg ville ha meg ei dame, som kunne bli med ut på byen, og drikke og sånn.

    (I tillegg til å være klar for litt sengekos og sånn og da).

    Så jeg kjeda meg vel rimelig bra, oppe på Norway Cup der, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første semesteret, på NHI forresten, husker jeg.

    I faget programmering.

    (Med han Lasse ‘Liten’ Berntzen, som foreleser vel).

    Så imponerte jeg en del, (må man vel si).

    Vi satt i det store auditoriet.

    Og vi gjennomgikk en programmeringsoppgave, som jeg ikke hadde gjort engang.

    Men jeg fulgte med på gjennomgangen da, på en slags overhead, eller tavle, da.

    Og dette var et stort auditorium, hvor det satt mellom 100 og 200 studenter da.

    De hadde laget et dataprogram, som skulle simulere et kassa-apparat.

    Og de hadde gjort noe feil da.

    For 1-øringer, hadde jo gått ut av sirkulasjon.

    Og Lasse Berntzen sleit fælt da.

    For det ble feil hele tida.

    Hvis noen handla for 9.99, eller 99.99 eller 999.99.

    (Eller noe sånt).

    For da måtte han lage et unntak, for hver sånn situasjon da.

    Og det kunne jo bli ganske mye, for det kunne jo gå fram til 99999999999.99 for eksempel.

    (For å overdrive litt kanskje.

    Men likevel.

    For dette var jo et tenkt eksempel da.

    Så da skulle det liksom være sånn at det ble riktig, for alle eksempler da.

    Og at det ikke burde finnes noen unntak, eller bug-er, må man vel kalle det).

    Så da måtte jeg si det da, at han måtte runde av det tallet.

    Til nærmeste ti-øring.

    _Før_ programmet begynte å finne ut, hvor mye penger, som kunden skulle ha tilbake da.

    Og da funka det, sa folk i salen og sånn da.

    Og da var han Lasse Berntzen skikkelig ute å kjøre da.

    For noen studenter i auditoriet der, de fant nye bug-er, i foreleserens program, hele tida da.

    Men jeg redda nesten hele NHI da.

    (Kan man vel kanskje nesten si).

    For hverken foreleseren eller studentene fant egentlig noen løsning, på dette avrundingsproblemet da.

    Før jeg, (som ikke hadde sett på oppgaven engang, før denne timen), bare fant svaret i hodet da.

    Og turte å si det ut da, midt i timen.

    Fra min plass ganske langt bak i auditoriet da.

    Selv om det satt bortimot 200 studenter der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter dette, så gikk jeg enda sjeldnere, på forelesningene.

    For jeg ville ikke virke for overlegen heller liksom.

    Så det var nok antagelig meg, som var den dyktigste programmereren, på NHI, (når jeg gikk der).

    Hvis jeg skulle tippe ihvertfall.

    Ihvertfall så var jeg nok en av de flinkeste.

    Ville jeg nok tippe på ihvertfall.

    Etter å ha sett på hvordan alle de andre der sleit da.

    På en oppgave som jeg egentlig syntes at var ganske enkel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette skoleåret.

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få tid til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 19: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Henning, i Abildsø-gjengen, han husker jeg et par ting til om.

    Jeg husker at jeg møtte han, ved bussholdeplassen ned til Sentrum en gang.

    Da hadde han klipt seg, hos frisøren, i Dumpa, på Abildsø der.

    Og han hadde to slags barberte striper, på den ene sida, av hue.

    Og en stripe på den andre sida vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sa også det en gang, da noen i den gjengen diskuterte musikk, utafor Abildsø-kiosken der vel.

    At Paula Abdul hadde så rar nese.

    Og at da han så på Paula Abdul-musikkvideoer, på MTV, så tenkte han sånn at, ‘så rar nese du har, Paula Abdul’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han hadde en fetter, som het Colin.

    Colin var fra Swindon, i England, og var et par år eldre enn Winnem vel.

    Colin hadde en ganske ny bil, som han kjørte med, mellom England og Norge, når han skulle til eller fra hybelen sin på Kringsjå da.

    Colin studerte data, på UIO.

    Og han dreiv og lagde noen dataprogrammer, (som jeg ikke helt fikk med meg hva var), for han regna med at han kom til å tjene penger da, på de her programmene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte Magne Winnem og jeg Colin på Lorry, (en pub i Oslo).

    Jeg bestilte Aass Fatøl, siden det var så lenge sida, at jeg hadde drikki det.

    (Ikke siden russetida, noen måneder før det her da.

    Eller det var vel fordi at jeg var fra Berger, at jeg kjøpte Aass Fatøl da.

    Siden det liksom var favorittølet mitt da.

    Siden Drammen er den nærmeste ‘bryggeri-byen’ liksom da, fra Berger da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Magne Winnem og jeg var på Lorry, sammen med Colin.

    Så dukka det opp ei dame der, som Colin kjente.

    Ei norsk dame da.

    Og Winnem og jeg, vi skulle liksom hilse på henne da.

    Men hu dama var skikkelig overlegen, husker jeg.

    ‘Er dere noen folk jeg kommer til å treffe ofte eller’, spurte hun oss.

    (Noe sånt).

    ‘Ja’, svarte vel jeg.

    (Jeg visste ikke hva ellers jeg skulle si).

    Men jeg traff vel ikke hu noe mer, tror jeg.

    Så Colin hadde funnet seg en skikkelig overlegen norsk dame da, husker jeg.

    Som såvidt ikke ville hilse på meg, (og vel heller ikke på Magne Winnem, tror jeg).

    Kanskje hu syntes at jeg, (og muligens også Winnem), så for unge ut, eller noe?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så satt jeg og Magne Winnem på med Colin, opp til blokka, hvor han bodde i bofelleskap, oppe på Kringsjå der.

    Det var om kvelden og lyset stod på i et bofellesskap, som var like ved parkeringsplassen der da.

    Så vi så jo plutselig rett inn i en leilighet der, hvor to unge studenter, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), stod helt nakne, med lyset på, og uten at gardinene var trukket for da.

    Vi var jo unge selv, så vi syntes jo at dette var litt morsomt da.

    (Nesten som porno kanskje).

    Så Colin kjørte en runde til, ved parkeringsplassen der da.

    Sånn at vi skikkelig fikk med oss det her unge paret da.

    (Eller hu dama var det vel som vi syntes var mest artig, må jeg vel si, for min egen del ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Magne Winnem lånte jo hybelen til Colin, mens han var hjemme i England, i juleferien, ved UIO.

    Og da besøkte jeg Winnem, noen ganger, på Kringsjå.

    (Siden han jo hadde besøkt meg rimelig mange ganger, i Uelands gate og på Abildsø der da).

    Jeg fant forresten en pantelapp, i isen, ved butikken, på Kringsjå der, en gang, denne vinteren.

    (Dette var en Prix-butikk vel).

    Men jeg fikk ikke noen penger for den, (når jeg spurte, i den butikken).

    Fordi at hele beløpet ikke syntes vel.

    Det var en pantelapp, på 50-60-70 kroner vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg begynte jo å bli litt blakk, før jula, i 1989 da.

    Men jeg fortalte det til Winnem da, at Prix ikke ville gi meg noen penger, for den pantelappen jeg hadde funnet da.

    Og da mente Winnem at det måtte de gjøre da.

    Og jeg skjønte ikke hvordan Winnem mente at han skulle klare det, å få penger av Prix.

    Men jaggu klarte han ikke det.

    Han satt opp et morskt ansikt vel, (eller hva grunnen var, for at han fikk pengene).

    Og så fikk jeg penger for den pantelappen jeg hadde funnet der da, (en gang jeg gikk, fra T-banen, (på Kringsjå der), og til den blokka der Winnem/Colin bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde Winnem fått meg til å dra opp til Kringsjå der, en lørdag vel.

    Og da skulle det være afrikansk party der, (mener jeg at det var).

    Og det dro Winnem meg med på da.

    Det var litt flaut husker jeg, siden vi var norske og ikke afrikanske da.

    Jeg gikk der vel med en Levis-genser, (var det vel), som var hvit med to amerikanske flagg på vel, over brystet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi chatta vel nesten ikke med noen der vel, (mener jeg å huske).

    Vi var vel litt nervøse tror jeg, siden dette var en afrikansk fest da.

    Men Winnem mente vel at vi kanskje kunne møte damer der da.

    (Noe sånt).

    Noe vi ikke gjorde.

    Men en afrikaner satt seg vel ned, ved bordet vårt, litt utpå kvelden, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også oppe hos Winnem der, på Kringsjå, den dagen jeg skulle på Sugarcubes konsert, på Rockefeller, husker jeg.

    Dette var vel på nyåret, i 1990, (tror jeg ihvertfall).

    Winnem lagde pommes frites der, husker jeg, som jeg fikk en porsjon av da.

    Det var flere folk som bodde i den samme leiligheten, som Colin/Winnem da.

    De delte kjøkken og bad der da.

    Ei dame, i begynnelsen av 20-åra, som bodde der.

    Hu ga meg råd om hvordan jeg skulle lage kyllingsalat, (som jeg hadde lovet å lage, for hu Laila Johansen, som jeg hadde møtt på Radio 1 Club, på nyttårsaften, i 1989 da).

    Og hu Kringsjå/UIO-dama, hu sa at jeg kunne for eksempel ha ananas oppi kyllingsalaten da.

    At det passa å ha ananas i kyllingsalat da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kar, som også bodde i det bofellesskapet.

    Han begynte å se opp og ned på meg da.

    Også lurte han på om genseren min var ny.

    Om så om buksa mi var ny.

    (Og så videre da).

    Han skjønte at det var noe spesielt da.

    (Jeg skulle jo på Sugarcubes-konsert).

    Men han skjønte ikke hva det var da.

    Men han kunne liksom se på meg at det liksom var noe spesielt da.

    Og begynte å liksom å spørre meg ut om det her da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Colin kom tilbake fra England, ut på nyåret, i 1990.

    Så fortalte han oss, (Winnem og meg), at han hadde møtt ei svensk hippie-dame, på ferja mellom Helsingør og Helsingborg, når han bilen sin tilbake til Norge igjen da.

    Det var visst ei dame i 30-åra, eller noe.

    Og han hadde visst kjørt henne hjem, (til Syd-Sverige et sted vel), og han hadde visst fått ligge med henne og, (fortalte han).

    Jeg var ikke helt sikker på, om jeg skulle tro på det her han fortalte om.

    Men da ble han sur, husker jeg.

    Og mente at jeg var litt nedlatende mot han, (eller noe), siden jeg var litt skeptisk til de her sex-historiene hans da.

    Jeg var vel kanskje spesielt litt skeptisk til det her med at han hadde hatt sex med ei hippie-dame muligens, og vel også kanskje til det at hu hadde vært en del år eldre enn han da.

    Så lurte kanskje på hvordan dame det her kan ha vært.

    Så det var kanskje derfor at jeg ble litt skeptisk.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så spurte jeg Collin om hvorfor han ville bo i Norge.

    (Av nysgjerrighet da).

    Det var fordi, (sa han), at en gang, da han var tenåring vel, og var på sommerferie, hos slekt i Norge da.

    Så hadde han vært innom en kiosk.

    Og så hadde ei smellvakker tenåringsjente, plutselig gått inn i den kiosken, kun iført en gjennomsiktig helsetrøye, på overkroppen da.

    (Sånn at det nesten så ut som at hu gikk toppløs da, må det vel ha vært).

    Og det kunne aldri ha skjedd i England da, mente han.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Colin og jeg, se på video, hjemme hos meg, på Abildsø da.

    Vi kjørte innom en bensinstasjon, som lå ved Store Ringvei der vel.

    Og jeg fikk dem med på til å leie en film som her ‘Revenge of the Nerds’, eller noe vel.

    Og den filmen så vi hos meg, på Abildsø da.

    (Siden jeg hadde video da.

    Noe vel ikke Winnem eller Colin hadde vel.

    Dette var jo i studieåret 1989/90, og på den her tida, så var det kanskje ikke så utrolig vanlig, å ha video kanskje.

    Ihvertfall ikke for studenter, (og andre unge folk), vel).

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde også en opptakskassett, i walkman-en min, en gang.

    Som jeg spurte Colin, om jeg kunne sette på, i bilen hans vel.

    (Mens han, Winnem og jeg, kjørte rundt et eller annet sted i Oslo da, husker jeg).

    Og på den kassetten, så var det blant annet en sang, av Adam and the Ants, som het ‘Stand and Deliver’, eller noe.

    Som jeg hadde tatt opp fra videoen, (fra et musikkprogram, fra TV-en da), tror jeg at det var.

    Noe sånt.

    Men den sangen likte ikke Colin da.

    Så da begynte han å klage, husker jeg.

    Jeg husker ikke om han slo av musikken.

    Men han klagde ihvertfall da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den juleferien, da Winnem bodde hos Colin.

    Så dro jo Winnem i militæret.

    Og etter det, så festa jeg fortsatt en del sammen med Winnem, i Oslo.

    Men ikke på langt nær så ofte, som før han dro i militæret.

    For han hadde ikke tid til å feste så mye.

    (Var det vel).

    Siden han jo var i militæret, på Eggemoen, (eller noe), ved Hønefoss vel.

    Og Winnem hadde ikke så god råd, (tror jeg), når han var i militæret, som da han jobba som assistent, på Rimi Nadderud, den andre halvdelen av 1989 da.

    Så var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Andre Willassen og jeg.

    Vi skulle på Danmarkstur, med Petter Wessel da.

    På den tida, som Winnem og Willassen begge var i militæret da.

    Og da husker jeg det, at jeg gikk på et tog, enten i Oslo eller i Drammen vel.

    For jeg skulle møte Willassen og Winnem på toget da.

    (Hadde vi avtalt).

    For vi tok et eller annet tog ned til Larvik da.

    (For å dra med Petter Wessel til Fredrikshavn da).

    Og da jeg fant Willassen og Winnem, på det her toget da.

    (Vi hadde vel kanskje avtalt hvilken vogn vi skulle sitte i.

    Det er mulig).

    Så syntes jeg at dem var litt døve, for å være ærlig.

    (Når jeg fant dem da).

    For jammen satt ikke både Willassen og Winnem der i perm-uniform, på det her toget til Larvik da, (som vi skulle ta for å feste sammen på danskebåten da).

    (For da betalte dem visst bare ti prosent, av vanlig billettpris.

    Hvis dem hadde på seg militæruniformer, på toget.

    Fikk dem vel forklart til meg, etterhvert.

    Etter at jeg hadde kommet meg litt, fra det her vel nesten sjokket vel, som jeg fikk, da jeg så Winnem og Willassen, sitte på toget der, i militæruniformer da).

    Så det syntes jeg var litt kjipt, husker jeg.

    For vi skulle vel liksom være nesten litt japper, (eller noe sånn).

    (Etter å ha gått tre år på økonomilinja på Handel og Kontor da).

    Også satt plutselig Winnem og Willassen der, på toget, (ned til Larvik), i sånne litt kjedelige, (må man vel kanskje si), militæruniformer da.

    Nei, det var ikke mye jappeaktig over det liksom, tenkte jeg vel med meg selv da.

    Noe sånt.

    (Jeg var litt skuffet ihvertfall, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ble overraska ihvertfall.

    (Når jeg så Winnem og Willassen i militæruniformer på toget).

    Kanskje fordi jeg følte meg litt dum.

    For jeg utsatte jo militæret, til etter NHI.

    For jeg var for eksempel mye tynnere, enn både Winnem og Willassen da.

    (Husker jeg, fra da dem satt i uniformer på det toget vi tok sammen til Larvik, for eksempel da).

    Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo, (på den her tida).

    Enda jeg var 1.85 høy da.

    (Siden jeg bodde alene fra jeg var ni år da.

    Og ikke fikk i meg nok ordentlig mat vel.

    Må man vel si

    Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så hadde jeg endelig klart å bli ferdig med førstegangstjenesten, jeg også.

    (Jeg var jo i infanteriet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993).

    Altså 2-3 år etter Winnem da.

    Som dro i militæret, i januar 1990 vel.

    Men jeg jo en svekling, (må jeg vel nesten si).

    Etter å ha vært seint i puberteten, osv., da.

    Så jeg orka ikke tanken på det, å måtte være i militæret, med en gang etter videregående, husker jeg.

    For jeg tenkte da det, at da ville jeg sikkert drite meg skikkelig ut, (og kanskje også bli mobba), siden jeg var såpass fysisk svak da.

    Så jeg utsatt militæret, i 2-3 år da.

    (Til etter at jeg var ferdig på NHI).

    For jeg ville prøve å legge på meg noen kilo først da.

    Sånn at jeg veide nærmere 65 kilo enn 55 kilo liksom, (for å si det sånn), når jeg skulle inn i militæret, og avtjene førstegangstjenesten min der da.

    (Jeg var vel nede i 59 kilo, mener jeg.

    Etter det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der).

    (Hvor jeg ikke fikk lov til å lage Grandiosa).

    Mener jeg å huske, at jeg svarte til Willassen.

    En gang han vel lurte på det, hvor mye jeg veide da.

    Siden han vel syntes at jeg så sykelig tynn ut, eller noe, en gang, (etter det året jeg bodde på Abildsø), tror jeg.

    (En gang Willassen og Winnem kjørte ut til bestemor Ågot, (på Sand), for å hente meg, en gang, mener jeg at dette var.

    I 1990 en gang vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så var jeg bedt i bryllup.

    Det var Magne Winnem, som skulle gifte seg, med sin Elin, fra Skarnes.

    Som han hadde truffet i en matbutikk, hvor hun jobbet, på Nordstrand vel.

    Etter at han hadde begynt som butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1991 vel.

    Jeg hadde fått jobb, av Winnem, på Rimi Munkelia.

    Annenhver lørdag.

    Mens jeg var i militæret.

    For jeg gikk ikke så bra overens, med hu nye kassalederen, på OBS Triaden der.

    (Hvor jeg hadde begynt å jobbe, høsten 1991, når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Winnem spurte meg, en gang, på jobben, på Rimi Munkelia der, om jeg kunne være forlover for han.

    Jeg visste ikke helt hva man gjorde som forlover.

    Men jeg sa at det var greit da.

    Winnem sa at foreldrene hans, egentlig ville at Colin skulle være forlover.

    Men Winnem ville heller at jeg skulle være forlover da.

    (Uten at han forklarte noe grunn for dette da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa at det var greit å være forlover for Winnem.

    Og jeg skal også skrive mer om det bryllupet til Elin og han seinere, (i Min Bok 2).

    Men grunnen til at jeg tar mer om dette her, det er at det bryllupet, til Elin og Magne Winnem, det er en av de få gangene, som jeg har sett han Colin igjen, etter det første året, som jeg bodde i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem visste meg forresten, ut mot slutten av 90-tallet vel.

    En video, fra bryllupet til Colin.

    Colin hadde fått Berlevåg Mannskor, til å synge, i bryllupet sitt.

    Og de var det koret var da kjent, fra en film, som het ‘Heftig og begeistret’, vel.

    Og Colin fikk seg også etterhvert jobb på Skibladner, (fortalte Winnem).

    Som en slags ekstrajobb vel.

    (Mener jeg at Winnem fortalte, rundt slutten av 90-tallet en gang vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem, han fikk også på en eller annen måte ordna det sånn, at Colin sin søster, (og Winnem sin kusine da), Kristin(?) vel.

    (Ei med rødt hår vel, på alder med Winnem og meg vel).

    Hu fikk seg jobb, med å vaske, på Rimi Munkelia der da.

    (Gjennom et vaskefirma som het ISS, mener jeg at det muligens kan ha vært).

    Så noen ganger, når jeg jobba på Rimi Munkelia, (et sted som ligger mellom Lambertseter og Bergkrystallen, i Oslo).

    Så gikk hun Kristin Dobinson, (som jeg såvidt kjente fra før da, gjennom Magne Winnem).

    Hu ville da gå rundt og vaska, (og morgenene), i den butikken som jeg jobba i da.

    (På Rimi Munkelia der da).

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    For sånn var hadde det ikke vært på OBS Triaden, (for å si det sånn).

    At jeg kjente noen av de, som vaska der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, en av de neste dagene.

    Hvis jeg får til det da.

    Jeg har i går og i dag bodd på den skandinaviske kirken, her i Liverpool.

    Etter at jeg ble kastet ut, fra hostellet i Sunderland, på fredag.

    Og natten mellom fredag og lørdag, så gikk jeg bare rundt, i Newcastle, mens jeg ventet på at bussen til Liverpool skulle gå da.

    For jeg fikk meg ikke noe nytt bosted, i Sunderland, av Sunderland Council.

    Etter at jeg plutselig ble kastet ut, fra Azalea Lodge, (i Ashbrook, i Sunderland), etter at jeg hadde blant annet hadde klaget på det, (til politiet, for både de som jobba og bodde der oppførte seg innimellom rimelig truende, syntes jeg), at noen elektrikere, hadde vært inne på rommet mitt, og dratt ut kontakta til PC-en min, blant annet, mens jeg var på Tesco Bridges og Aldi Millfield vel, og handla mat da, etter at jeg fikk arbeidsledighetstrygden min, fra the Jobcentre, på tirsdag da.

    Og da huska jeg det, at ei svensk Team-Leader, som jobba på Arvato, i 2005.

    (Jill).

    Hu sa en gang det til meg, (utafor sammenhengen vel), at man kunne bo, på den skandinaviske kirken, her i Liverpool da.

    Og jeg hadde en stor koffert, med PC-en min i osv., og to bag-er, og to bæreposer fra Tesco, med vifte og sandwich-maskin i, (som jeg hadde kjøpt med i Sunderland).

    Så jeg hadde ikke lyst til å gå rundt i London, med alle de tingene, (for å si det sånn).

    For jeg vurderte også det, å kanskje prøve å dra, til den norske sjømannskirken, i London da.

    Men så tenkte jeg det, at det vel er litt fredeligere, (og kanskje ikke like mange folk), i Liverpool.

    Sånn at man kan gå med mange ting, på gata, uten å bli angrepet av lommetjuver osv., ‘hele tida’.

    Og at det ikke er så stressende, å bo i Liverpool kanskje, som i London da.

    Siden jeg syntes at det er litt som en maurtue vel, i London da, med alle de millionene av mennesker, på det relativt lille området da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi får se når jeg eventuelt får skrevet noe mer på den her boken.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 18: Enda en Lill fra Svelvik

    Som jeg har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene, av Min Bok 2, så ble jeg såvidt kjent med Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, skoleåret før jeg flyttet til Oslo.

    Og som jeg også har skrevet i et tidligere kapittelet, så hadde Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea et sporveiskart, på veggen, hvor andre Svelvik/Berger/Sande-folk, som bodde i Oslo, måtte krysse av, for hvor de bodde.

    Noen andre enn meg, som måtte krysse av der.

    Det var ei annen Lill, fra Svelvik.

    Hu hadde gått i klassen min, i et år eller to, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, husker jeg.

    Dette var ei, som var lamma liksom, i den ene halvparten av trynet sitt da.

    (Av en eller annen grunn).

    En gang, i andre klasse vel, på Sande Videregående, så kom hu Lill Rugset på skolen etter en ferie, (eller om det var etter en helg), helt rosa i trynet, (husker jeg), etter å ha brukt høyfjellssol vel, (som man hadde før i tida da, og som var vanlig å ha, før solariene kom, mener jeg).

    Hva hu Lill heter til etternavn igjen, det husker jeg ikke i hue nå.

    Men jeg skal se om jeg klarer å finne det på nettet.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Lill Rugset het visst hu Lill, som var lamma i halve trynet, så jeg nå.

    Lill Rugset, hu bodde sammen med en kar, i Gamlebyen, husker jeg.

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, de tok meg med, på besøk til Lill Rugset og typen hennes, en gang, husker jeg.

    De bodde i en bygård i, (eller rundt), Schweigaardsgate vel.

    Da jeg var der, så fortalte Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, (var det vel), at hu Lill Rugset, (og typen vel), de hadde kunnet se inn i en leilighet, at et par i 40-åra, eller noe vel, hadde hatt sex.

    (Fra taket i bygården sin, eller noe).

    Så de hadde skikkelig utsikt da, til det her paret da.

    Fortalte de her damene da, (som fortsatt var i tenårene, på den her tiden), mens de lo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så flytta Lill Rugset og typen, til Hauketo.

    Magne Winnem, ble også kjent med dette paret, siden jeg kjente Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.

    Så Magne Winnem og jeg, vi ble bedt i bursdagen, til typen til Lill Rugset, (var det vel).

    Typen til Lill Rugset, hadde ganske langt hår vel.

    Og var ikke fra Svelvik, (eller noe), sånn som hu Lill Rugset da.

    Men han var vel fra Oslo, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem og jeg, vi tok toget, til Hauketo stasjon, mener jeg at det var.

    Iført de vanlige pub-til-pub/diskotek-dressene våre da.

    Men ‘bursdagsbarnet’, han gikk i olabukse, (mener jeg å huske).

    Og de Svelvik/Sande-damene, (for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea var også på denne festen vel), de hadde vel ikke pynta seg så utrolig de heller vel.

    Så Winnem og meg, vi skilte oss ut en del der da.

    Og jeg husker at jeg syntes det, at det ble litt flaut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var på denne kvelden, at Winnem og jeg, havna sammen med de Svelvik-damene, på utestedet Marylin, (i Grensen der).

    Det som skjedde ihvertfall, det var det, at noen av de Svelvik-damene, ble forsøkt banka opp, inne på doen, (eller noe), på Marylin, av noen Oslo-damer vel.

    Uten at jeg skjønte hva grunnen til dette bråket var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Lill Rugset, hu ble jeg ikke så bra kjent med, som hu Lill Beate Gustavsen, (og Pia fra Korea).

    Det var bare sånn, at vi hadde gått i klasse sammen før.

    Og hadde det til felles, at vi begge hadde flytta, fra Svelvik/Berger og inn til Oslo da.

    På rundt den samme tida.

    Jeg husker også at jeg møtte hu Lill Rugset, (var det vel), i Drammen, skoleåret før.

    Og jeg var jo innom Sande Videregående, skoleåret før, og chatta med hu Jeanette Auli der.

    Og jeg lurer på om det var hu som fortalte meg det, at hu Lill Rugset, (som var i noe russestyre vel), hadde brukt av russe-kassa, (eller noe).

    Eller om det var hu Lill Beate Gustavsen(?).

    Det var ihvertfall en av de Svelvik-damene, som flytta til Oslo, som hadde blitt beskyldt for å ha rappa penger av Sanderussen sin russekasse, (mener jeg å huske).

    (Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i vårsemesteret, dette skoleåret, så hang jeg litt i Karl Johan, (husker jeg), mens jeg lurte på om jeg skulle dra på noen utesteder, (var det vel).

    Så møtte jeg hu Kari, (het hu vel), hu med piggsveisen, fra studietrinnet mitt, på NHI.

    Hu var ute på byen, sammen med fire venninner da.

    Og det endte med at jeg ble med dem, og drakk, på Scotsman, (eller noe), vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens jeg gikk rundt ved Oslo S. der.

    Sammen med hu Kari fra NHI og venninnene hennes da.

    Så møtte jeg han samboeren til hu Lill Rugset der.

    Som lurte på hva jeg dreiv med.

    For han mente det, at ingen av de fem damene, som jeg var ute sammen med, var noe fine da.

    Men jeg ignorerte han litt.

    Det var ikke sånn, at jeg kjente han samboeren, til Lill Rugset, så særlig bra.

    Og han var jo selv sammen med Lill Rugset, som var lam i halve trynet da.

    Så hvem var han som klagde på meg, siden jeg gikk rundt med stygge damer liksom?

    Det her syntes jeg at ble litt dumt, husker jeg.

    Så jeg hørte ikke så særlig mye på han da.

    Men gikk heller videre sammen med de her fem stygge damene da.

    (Bedre med fem stygge fugler i hånda enn ti på taket liksom, tenkte jeg kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter drikkinga, på Scotsman, (eller hvor det var igjen), så endte denne kvelden, (husker jeg), med at jeg ble med hu Kari fra NHI og ei venninne av henne, hjem til rommet til Kari, som lå på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, på Tøyen eller Grønland, (eller noe sånt).

    Kari sa at det egentlig ikke var lov, for henne, å ta med for gutter/menn dit.

    Men det blåste hu i da.

    Hu syntes ikke at den regelen var noe kul, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til hu Kari, hu lå i en seng der da, husker jeg.

    Mens hu Kari runka meg, (husker jeg), på en madrass eller seng der, i det samme rommet da.

    Og hu var skikkelig flink til å runke, husker jeg.

    Dette hadde hu gjort før, det er helt sikkert.

    Hu runka meg, til like før jeg kom.

    Og så stoppa hu da.

    Helt jeg slappa av litt igjen, (uten å miste ereksjonen).

    Og så fortsatte hu å runke igjen da.

    Helt til jeg syntes at det var min tur, til å fingre hu litt da.

    Og så bare fingra jeg henne en stund da.

    Til hu fortsatte å runke meg, på den samme måten igjen da.

    Hu Kari, hu begynte å si det, at hu heller ville det, at jeg skulle knulle henne.

    Og da spurte jeg henne, om hu hadde kondom.

    Men det hadde hu ikke, sa hu.

    Så da sa jeg det, at jeg ikke gadd å knulle henne.

    (For jeg var redd for å få Aids da.

    Siden Aids liksom var den tidens store skrekk da.

    Som alle avisene skreiv om at man kunne dø av da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da lo venninna hennes, (fra senga si), husker jeg.

    Siden jeg ikke ville knulle hu Kari da.

    (Som heller ikke var så utrolig sexy akkurat, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så ble jeg litt irritert, av at hu Kari bare runka meg, til akkurat like før jeg kom.

    Igjen og igjen.

    Så jeg klagde litt da.

    Og da runka hu meg, til det gikk for meg da.

    Og jeg stakk inn på badet der, hos Frelsesarmeen sitt hybelhus, for damer da.

    Og der var det helt åpent, mellom vaskene og dusjene, og sånn, (mener jeg å huske).

    Så hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så må noen damer ha dusja, mens andre damer pussa tenna, for eksempel, da.

    Så da tenkte jeg det, for meg selv, husker jeg.

    At den som hadde vært flue på veggen her.

    På en annen tid av døgnet, liksom.

    For eksempel på morgenene på hverdagene da.

    Når det sikkert var masse nakne damer der inne samtidig, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Kari, hu begynte å si noe til venninna si, husker jeg, om at hu holdt med Storhamar, (i ishockey), eller noe.

    (Enda hu var fra Trøndelag vel).

    Noe sånt.

    Og hu sa vel også til meg, en annen gang, at hu hadde måttet ha forkurs matte, (mener jeg å huske), før studieåret liksom begynte på ordentlig da, på NHI.

    (Et forkurs som jeg slapp å ha, siden jeg hadde jeg hatt matte valgfag, det siste året på handel og kontor, i Drammen, året før da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, en del uker eller måneder etter det her.

    Så satt jeg i gangen på NHI der, husker jeg.

    Før en forelesning, eller noe, vel.

    Jeg satt ved siden av hu Kari da, og ei venninne av henne, som også gikk på NHI da.

    ‘Skal vi ta en ‘repeat’?’, spurte hu Kari da.

    (Repeat, det var en kommando, i programmeringsspråket Pascal, (som vi lærte om på NHI da).

    Så dette var snakk om intern NHI-humor da).

    ‘Nei’, sa jeg.

    Mens jeg gliste eller lo litt vel.

    (Eller om jeg bare rista på huet).

    For hu Kari var egentlig litt som ei dundre, må man vel nesten si.

    Spesielt fin var hu ihvertfall ikke.

    (Uansett hva han på studietrinnet vårt, fra Hurum, hadde ment.

    På den første studentkroa, på Josefines, dette studieåret.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, av Min Bok 2)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Året etter det her, (var det vel).

    Så var Magne Winnem og jeg, inne på et diskotek, som lå ovenfor Dagbladet sine gamle lokaler cirka vel, i Akersgata.

    Det var et diskotek som det var gratis å komme inn på, (mener jeg å huske).

    De hadde noen slags selvlysende tørkeapparater, (eller noe), inne på doen der, (mener jeg å huske).

    Men det var nesten bare utlendinger der vel, og nesten ingen damer, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Magne Winnem stakk ut i retning av utgangen igjen, ganske kjapt, (husker jeg.

    Så vi drakk vel maks en halvliter der, tror jeg.

    Og akkruat mens vi skulle gå ut derfra.

    Så stoppa hu Kari fra skoleåret før, på NHI meg da.

    Og sa hei da.

    Og hu var vel omtrent den eneste dama der, tror jeg.

    Sammen med masse utenlandske menn da.

    Jeg sa vel noe sånt som at jeg jobba på OBS Triaden nå, (eller hva jeg dreiv med på den her tida).

    Noe sånt.

    Også sa jeg vel hadet da.

    Og stakk etter Winnem igjen da.

    Uten at jeg husker om jeg forklarte det for Winnem at hu der stygge dama hadde runka meg fælt, på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer da.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg traff vel også hu Kari fra NHI en annen gang, på Oslo City, eller noe vel.

    Det året vi gikk sammen på NHI vel.

    Da hadde jeg gått rundt på Oslo City, med den grå ranselen min, som faren min hadde kjøpt til meg, skoleåret før, da jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen da.

    Kari fra NHI lurte på om meg jeg prøvde å virke ‘important’, (eller noe), siden jeg gikk rundt på Oslo City der, med ransel, selv om jeg ikke hadde vært på NHI, den dagen.

    Jeg husker ikke hva jeg svarte nå.

    Men hvis jeg hadde prøvd å virke important, så hadde jeg vel heller gått rundt med dress og stresskoffert, eller noe, vel.

    Men jeg fikk jo ikke lov, til å lage Pizza Grandiosa, hos Jorås-ekteparet, på Abildsø.

    Så jeg var ofte sulten, dette studieåret da.

    Og jeg måtte jo bytte buss, ved Jernbanetorget der.

    (Siden faren min jo hadde sagt det, at NHI lå ved Østensjøvannet, og at jeg derfro jeg burde bo der.

    Noe som jo ikke stemte).

    Så når 71-bussen stoppa ved Jernbanetorget.

    Så ble det ofte mye mer fristende, for meg, å heller gå inn på hamburgerrestauranten Wendys der, på Oslo City, (som åpna tidlig da).

    For å kjøpe meg en burger da.

    (Siden jeg var så sulten).

    Men da ble jeg jo forsinka, sånn at jeg ikke rakk fram i tide, til forelesningene, på NHI.

    Så da hendte det noen ganger, at jeg tenkte sånn, at det er ikke noe vits i, å dra hele veien opp til NHI, bare for å ha en eller to forelesningstimer da, (eller noe).

    (For det var også litt flaut, å ‘alltid’ være den siste, som dukka opp, på forelesningene, i auditoriet der).

    Så da ble det mer fristende noen ganger, (husker jeg), å bare gå rundt og kikke litt, i butikkene, på Oslo City og i resten av Oslo Sentrum der da.

    Men da mente visst hu Kari at jeg prøvde å virke important da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det er mye rart.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter det, at Magne Winnem og jeg, møtte hu Kari, den gangen, på det diskoteket, i Akersgata, i 1991, eller noe, vel.

    Så har jeg hverken sett eller hørt noe mer fra hu Kari fra NHI.

    Men jeg husker at jeg lurte på det, om hu hadde blitt sånn, at hu bare hang med utlendinger og sånn.

    Etter at Magne Winnem og jeg, hadde truffet henne, på det diskoteket, i Akersgata der da.

    Siden det vel var nesten bare utlendinger der vel.

    (Altså for det meste pakistanere, var det vel, hvis jeg skjønte det riktig).

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 17: Enda mer fra skoleåret 1989/90, (del 3)

    Den første dagen, som de Alarm-damene, besøkte meg, i Oslo, dette skoleåret.

    Så hadde de forresten lyst til å dra på et utested, som lå ned mot Aker Brygge der.

    Og som het Waterfront.

    Jeg hadde selv ikke vært på dette utestedet før.

    (Selv om jeg hadde vært på ganske mange, av de andre utestedene i Oslo).

    Så jeg ble litt stressa da, når vi tre gikk rundt og leita etter det utestedet da.

    Og klarte å spørre en ung mann, (som vel jobba på det utestedet, tror jeg), om han visste hvor ‘Waterfall’, lå hen.

    (For Waterfall var en kjent sang, (som gikk mye på MTV, på den her tiden), av TLC, eller noe vel.

    Som jeg blanda med navnet på Waterfront da.

    Siden jeg var stressa da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk faktisk slippe inn på utestedet der, (av en eller annen grunn).

    (Midt på dagen).

    For å se litt der inne da.

    (Av en eller annen grunn).

    Også gikk jeg ut igjen, til de her to Alarm-damene da.

    Men vi hadde ikke mye penger, noen av oss.

    Så det ble ikke til det, at vi dro ned, til det utestedet, på den kvelden, før den Alarm-konserten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Waterfront var forresten et utested, som spilte alternativ musikk, tror jeg.

    Jeg hadde vel bare såvldt hørt om dette utestedet, før de trønder-damene, ville dit, (tror jeg).

    Så det er mulig at dette var et Oslo-utested, som var kjent i miljøet, rundt Samfundet da, i Trondheim.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem, han skulle på en slags Rimi-fest, for ledere vel, høsten 1989 da.

    Og da dreiv han og drakk, før den festen, oppe hos meg, på Abildsø der da, husker jeg.

    Plutselig, så sa han det, til meg, at han var forsinka.

    Så jeg måtte kjøre han i retning av den Norol-stasjonen, (het vel den bensinstasjonen, på her tiden, før de stasjonene skifta navn til Statoil, et år eller to seinere vel), på Abildsø der, sa han, (sånn at han kunne finne en drosje da).

    I hans blå Volvo bybil da.

    For det var viktig at han rakk denne Rimi-festen da, mente han.

    Jeg hadde jo ikke lappen.

    Og jeg hadde vel muligens drukket litt selv også, tror jeg, (siden dette vel var en lørdagkveld, tror jeg).

    Men jeg hørte på Winnem da, og kjørte han ned til Norol-stasjonen, nederst i Lambertseterveien der da.

    Hvor det stod en drosje.

    (Som sikkert nettopp hadde fylt bensin da).

    Så kjørte jeg den ganske daukjørte bilen hans.

    Tilbake hjem igjen til Enebakkveien da.

    I krysset, ved Abildsø-kiosken der.

    Så kjørte jeg opp en oppoverbakke.

    Og den bilen til Winnem, den var litt daukjørt da.

    Jeg skulle svinge til venstre i krysset der da.

    Men jeg hørte at en bil, kom i full fart, (for jeg hørte motorlyden), fra bort mot Bogerud der, (blir det vel).

    (Altså i motgående kjørefelt da).

    Men jeg var ikke så stø på det, å cluche i oppoverbakke, (og sånn).

    (Og var sikkert redd for å kvæle motoren.

    Noe sånt).

    For jeg hadde jo ikke kjørt den her bilen før.

    Og jeg hadde jo ikke lappen heller.

    Og det var jo en del måneder siden, at jeg hadde hatt den siste kjøretimen min, i Drammen.

    Og jeg hadde vel også drukket litt, tror jeg.

    Men jeg bare ga bånn gass da, og svingte gjennom krysset der, husker jeg.

    For jeg kunne ikke se denne bilen, som kom i motgående kjørefelt, da.

    Jeg bare hørte den.

    (For det var noe slags ekko der, eller noe, tror jeg).

    Så da ble det litt dumt, å vente så lenge på den bilen, husker jeg at jeg syntes.

    Men det gikk greit da.

    Jeg kræsja ikke, (eller noe).

    Selv om det kanskje kan ha vært på, (siden den bilen som kom i motgående kjørefelt kjørte så fort da).

    Også kjørte jeg og parkerte bilen til Magne Winnem igjen da, i oppkjørselen til Berit og Gunnar Jorås, som jeg leide hybel av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så drakk Winnem så mye, i hybelen min, på Abildsø.

    At han ikke ville bli med ut på byen, (som vi hadde avtalt).

    Han ble drita full, og lå på badet, på hybelen min da.

    Jeg ble også rimelig full.

    Men jeg syntes at det var kjedelig, å bare være hjemme da.

    Når jeg hadde forberedt meg, på å dra på byen da.

    Så jeg dro på Marilyn da.

    (I Grensen der).

    Og møtte ei dame, fra Hurum, som likte Mezzoforte, (et islandsk band), vel.

    Så tror jeg at jeg dro hjem igjen, til hybelen min, på Abildsø.

    Og Winnem lå fremdeles full på gulvet, på badet der da.

    Så dro jeg tilbake til Marilyn igjen.

    (Etter å ha vel skifta, og tatt på meg dress vel, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så Winnem tålte ikke alkohol så bra, (virka det som ihvertfall).

    Noen ganger da.

    (Og etterhvert, ut på 90-tallet en gang vel.

    Så slutta han omtrent helt å drikke, tror jeg.

    Noe sånt).

    Selv om andre ganger, så kunne han vel drikke like mye som meg vel.

    (Hvis ikke enda mer).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De to damene, på Blommenholm, som Winnem kjente.

    (Fra da han jobba på Rimi Asker vel).

    De var også på et vorspiel, hos meg, på Abildsø, en gang.

    Da satt vi i de kurv-møblene, (eller hva det var igjen), på hybelen min da.

    Og drakk da.

    De to Blommenholm-damene, Winnem og meg da.

    Hu ene Blommenholm-dama, fortalte det, at hu hadde gått på Abildsø skole der da, (da hu var lita da).

    Så hu hadde faktisk bodd på Abildsø da.

    (Ei med mørkt hår, tror jeg, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så det var kanskje derfor at de to damene ville være med på fest hos meg der.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Winnem og jeg, på fest, hos de Blommenholm-damene, (igjen, som vi også hadde vært, en gang, skoleåret før, da vi gikk på Gjerde, i Drammen, da).

    Eller, vi spilte veø Geni og sånn der ihvertfall, (husker jeg).

    Jeg svarte på et spørsmål, fra en Blommenholm-dame der da.

    ‘Hvilken by ble Ibsen født i?’, (eller noe).

    ‘Skien’, (svarte jeg), men på Larvikdialekt da, hvor man uttaler det bynavnet som ‘Sje-en’.

    ‘Nei, det riktige svaret var Skien’, svarte hu Blommenholm-dama da.

    Så da fikk jeg ikke riktig på det spørsmålet.

    Siden jeg hadde prata Larvik-dialekt da.

    Så hu ene av de Blommenholm-damene, var kanskje ikke så smart da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var også ute på et diskotek, (i Oslo), som lå i andre etasje der, i Roald Amundsens gate, vel.

    Men de her to Blommenholm-damene da.

    (Winnem og meg da).

    Jeg husker at jeg digga en sang, (på den her tida), med Tears For Fears, som het ‘Shout’.

    Og som jeg ba han DJ-en om å sette på der da.

    Og da ble vel ihvertfall en av de Blommenholm-damene med Winnem og meg, å danse, (mener jeg).

    (Selv hu ene Blommenholm-dama vel da sa, (mener jeg å huske), at det ikke var noe bra musikk, og danse til, som jeg hadde bedt han DJ-en om å sette på da.

    Men men).

    Men de her damene kjente også noen andre karer da, som de lot overnatte, etter festen da.

    Så det var ikke sånn, at Winnem og jeg, ble sammen med de her to Blommenholm-damene.

    (Eller noe sånt).

    Og en gang, så husker jeg det, at Winnem og meg.

    Vi stod i Karl Johans gate der.

    Ved den gamle universitetsbygningen der, (der hvor det kun er plass til jus-studentene, nå i våre dager vel).

    (Ikke så langt unna Slottet og Nationalteateret der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at Winnem og jeg stod der.

    Det var fordi at vi vel skulle overnatte, hos hu ene Blommenholm-dama, ute i Blommenholm der, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Winnem og jeg, vi begynte nesten å slåss, på den bussholdeplassen, ved Universitetet der da, husker jeg.

    Og grunnen til det, det var fordi at jeg var litt spydig, og begynte å erte Winnem, (som var mye større enn meg egentlig, med sine nesten to meter, på strømpelesten vel), litt.

    Fordi Winnem hadde før denne kvelden.

    (Han var vel i militæret da vel, på den her tida, tror jeg.

    Hvor han vel ble valgt til Hovedtillitsvalgt, for mange tusen soldater, tror jeg at det var.

    Og han holdt til på en militærleir, ved Hønefoss, mener jeg at han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde nemlig surra, når han skulle barbere seg, denne dagen da.

    Så han hadde barbert bort litt av det ene øyenbrynet sitt, husker jeg.

    Så det var det, som jeg begynte å erta han litt for da.

    I fylla der da.

    Mens vi venta på den nattbussen ut til Bærum der da.

    Og vi krangla/lekeslåss såpass mye, at noen Bærum-karer, (var det vel), som også stod og venta på en nattbuss der da.

    De spurte oss, om ‘skal dere dra sammen hjem’, (eller noe).

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, og sånn.

    (For å si det sånn).

    Så jeg var raskt ute, med å gjøre det klart, at vi ikke var homo, selv om vi skulle ligge over i det samme huset, ute i Blommenholm der da.

    (I tilfelle at det var noe sånt, som de her Bærum-folka hadde ment da).

    Nei, det var visst ikke det dem hadde ment da.

    Men Winnem og jeg, vi var ikke så gode kamerater alltid da.

    Vi kunne også krangle og nesten slåss noen ganger og da.

    Selv om det da vel egentlig ble litt ujavnt parti.

    Siden Winnem var nesten to meter høy, og veide cirka 100 kilo vel.

    Og jeg var cirka 1.85 høy da, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor, at jeg oftere endte opp, sammen med en dame, etter at Winnem og jeg, hadde vært ute på byen, eller på danskebåten da.

    Siden at jeg ikke var så stor, som Winnem da.

    Så damene ble kanskje litt redd for Winnem, og syntes vel kanskje at han var litt vel høy og/eller ‘skummel’ da.

    Mens jeg hadde en mer gjennomsnittlig høyde, enn Winnem da.

    Og det likte kanskje damene bedre da.

    Hvem vet.

    (Noe sånt kanskje).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Nå merker jeg at jeg har skrevet ganske mange kapitler, på Min Bok 2, iløpet av de siste dagene her.

    Så jeg tror jeg får ta en pause her, og avslutte dette kapittelet allerede nå.

    Men jeg får se om jeg klarer å få skrevet noen fler kapitler, iløpet av de neste dagene her.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 16: Enda mer fra skoleåret 1989/90, (del 2)

    Da jeg fulgte hu Caroline forresten, fort til Abildsø-kiosken, den fredagen.

    (Da hu trodde at jeg snakka om å ‘hoppe i høyet’, når jeg snakka om å gå til høyre).

    Så måtte jeg si noe til a da, tenkte jeg, mens vi gikk bort mot kiosken der da, på Abildsø da.

    Så sa jeg at, ‘der ligger Lambertseter og der ligger Manglerud’.

    Og liksom pekte da.

    (For Manglerud og Lambertseter, det er vel stedsnavn, som ihvertfall jeg kjente fra Oslo, fra å ha sett mye på Sportsrevyen osv., under oppveksten).

    Men da sa ikke Caroline noe særlig.

    Så det virka ikke som om hu var noe særlig interessert, i å vite cirka hvor hu var hen da, i Oslo da.

    Men men.

    (Siden vel både Lambertseter og Manglerud, vel var mer kjente steder, enn det Abildsø var vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her to Alarm-damene, de lurte på hvordan de skulle komme seg hjem til meg, etter Alarm-konserten da.

    De hadde ikke så mye penger, så de hadde ikke råd, til å ta taxi, hele veien.

    Så jeg dro og sjekka T-bane-tidene for dem da.

    Og sa at de kunne ta en t-bane, som gikk i 23-tida vel.

    (Og som var den siste t-banen da).

    Og så ta den til Ryen.

    (For 71-bussen slutta å gå litt før T-banen vel).

    Og så måtte de ta taxi, fra Ryen, til Abildsø.

    Noe som var bare et kort stykke da.

    Det var kanskje bare 3-4 minutter, å kjøre, eller noe.

    Jeg hadde også måttet ta taxi, fra Ryen en gang.

    Når jeg ikke hadde rukket den siste 71-bussen hjem.

    Og da hadde bare taxi-sjåføren sagt det.

    Husker jeg.

    At hvis jeg bare ga han 30 kroner, (eller noe).

    Så skrudde han ikke på taksameteret.

    Og det var greit for meg, (husker jeg), for jeg var student, og hadde ikke så god råd da.

    Så det er mulig at de to Alarm-damene, også fikk kjøre taxi billig da.

    (Uten at taksameteret ble skrudd på da).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Også sa jeg det, at hvis jeg sov, når dem kom hjem, (for jeg prøvde å ikke virke så veldig interessert i dem da, sånn at de ikke ble overlegne, for eksempel), så lå nøkkelen til døra, i vinduskarmen.

    Sånn at de bare kunne ta nøkkelen i vinduskarmen min, og låse opp inngangsdøra, til Jorås-ekteparet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha dratt tilbake igjen, til køen, utafor Chateau Neuf.

    Og fortalt om det her med hvordan de kunne komme seg tilbake, til Abildsø igjen, til Siri Rognli Olsen og venninna da.

    Så dro jeg ned til Sentrum igjen, for å møte Magne Winnem der.

    Som jeg hadde avtalt.

    (Var det vel).

    Winnem ville dra til et helt nybygget hotell, ved navn Oslo Plaza.

    Som nettopp hadde åpnet, og som var det høyeste bygget i Oslo vel.

    Winnem ville gjerne kjøre heisen der, husker jeg.

    Og vi kjørte heisen da, (husker jeg), opp gjennom alle etasjene da.

    Og kikka litt i baren, i den øverste etasjen der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dro Winnem og jeg, bort til Grønland, til hu Lill Beate Gustavsen, i Wahls gate der da.

    Hu hadde besøk av mange venninner, fra Svelvik.

    Det var de ‘kommunist-venninnene’, til søstera mi da.

    (Hu som hadde flørta med meg, på Svelvik-dagene, den gangen, blant annet.

    Da jeg var på Svelvikdagene, sammen med Espen Melheim, da.

    Sommeren 1988, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De jentene hadde reke-party der.

    Og jeg var sulten, siden studielånet mitt begynte å gå ganske tomt da.

    Så jeg spiste masse brødskiver med reker der, husker jeg.

    (Så alle de jentene der, de ble vel kanskje ikke så særlig mette, hvis jeg skulle tippe).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så dro jeg hjem til Abildsø da.

    Og jeg la meg vel tidligere enn vanlig, (mener jeg å huske).

    Og da de Alarm-damene kom hjem.

    Så hadde jeg nesten sovna, husker jeg.

    De damene var i godt humør.

    Og hu Siri Rognli Olsen, hu ville ligge i vannsenga mi, husker jeg.

    (Hu hadde også sagt til hu Caroline, husker jeg.

    At jeg kanskje ikke hadde noe imot det, hvis hu også lå i senga mi da.

    Eller noe sånt.

    Dagen før vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu Siri Rognli Olsen, hadde lagt seg sammen med meg.

    (I min Super Singel vannseng da).

    Så gikk jeg på do, (mener jeg å huske).

    Og jeg kom inn på rommet mitt igjen, så lå hu Caroline der, på gulvet, med dyna si tatt vekk, sånn at de nakne beina hennes og den rosa trusa hennes, var synlige da, husker jeg.

    (Hu lå liksom og viste seg fram da).

    Jeg hadde jo ikke hatt noe privatliv, dagen før.

    Så jeg fikk jo ‘benner’n’ da, siden hu var litt sexy, hu 18-19 år gamle Alarm-blondinna da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen minutter seinere, (mens jeg lå på ryggen, i vannsenga mi), så tok plutselig hu Siri Rognli Olsen, og lirka ut pikken min, av underbuksa mi da.

    Jeg hadde fått ståpikk da, antagelig av å se på at hu Alarm-blondinna lå og blotta seg litt da, (må man vel si), på gulvet, i hybelen min da.

    Og så begynte bare hu Siri Rognli Olsen å ri meg da.

    I vannsenga mi der da.

    Og hu var jo den skikkelige dundra, (må man vel nesten si).

    Og jeg var litt redd for å få Aids, (siden det var den tids store skrekk liksom, at man kunne dø av aids, hvis man hadde ubeskyttet sex da).

    Så jeg både ville og ikke ville dette. (på en måte da).

    Men hvis jeg hadde vært med, på å bestemt dette selv, så ville jeg nok det, at vi skulle ha brukt kondom, ihvertfall.

    Men jeg ble rimelig paff da, og flau og overrasket da.

    Av å plutselig ble ridd, i vannsenga mi der, på Abildsø, liksom.

    Så jeg sa ikke noe da.

    Men etter noen minutter, så gikk det for meg da, husker jeg.

    Og hu Siri Rognli Olsen hoppa av meg igjen da.

    Og da gikk jeg inn på badet igjen, husker jeg.

    For å vaske pikken min i vasken der da.

    For jeg var redd for å få Aids da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde forresten fortalt om det, at ei venninne av henne.

    Hu hadde bådde sopp og flatlus, og det som var da.

    (Hvis det ikke var sopp og klamydia da).

    Noe sånt.

    (Kanskje det var hu Caroline, som hadde dette?

    Og at hu Siri Rognli Olsen, tulla med hu Caroline da?

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    De Alarm-damene, de dro tilbake til ved Mjøsa der vel og til Trondheim/Ranheim da, dagen etter det her da.

    Og jeg hadde påskeferie, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro til Sand da.

    Det er mulig at jeg fikk låne penger til toget, av hu Lill Beate Gustavsen.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg sneik med toget uansett husker jeg.

    Jeg gikk av toget på Jar, (eller noe), for det ble billettkontroll, (mener jeg å huske).

    Også tok jeg det neste toget derfra da.

    Til Drammen da.

    Men da hadde jeg ihvertfall penger igjen til bussen, til Sand.

    For den var det rimelig vanskelig å snike på, (for å si det sånn).

    Også fikk jeg kanskje lånt noen penger da, (av bestemor Ågot, eller noe).

    Fram til pengene fra sosialkontoret på Ryen begynte å komme inn, på kontoen min, (var det vel kanskje).

    Jeg fikk dekket både 2500 i husleie og drøye 3000 kroner til livsopphold, i måneden, de siste tre månedene, som jeg bodde på Abildsø der da.

    Så det var en ‘bra timelønn’, som jeg sa, til min tremenning, Øystein Andersen, en gang jeg besøkte han, ute i Lørenskog, det her skoleåret, husker jeg, (siden det møtet jeg var på, hos Ryen Sosialkontor, bare tok en halv time, eller noe, da).

    (Liksom for å fleipe litt bort det, at jeg måtte gå på sosialen da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, hadde jeg tenkt meg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 15: Enda mer fra skoleåret 1989/90

    Det året jeg bodde på Abildsø, så brevveksla jeg litt, med hu Siri Rognli Olsen, som jeg hadde truffet, på Braemar, sommeren før.

    Hu hadde babla noe om jing og jang, ombord på Braemar der.

    Så da jeg var i Brighton, (eller om det var i London), så kjøpte jeg med en sånn jing og jang-pin, (med liksom stråler/tagger rundt da), for et pund, (eller noe), da.

    I en sånn kul butikk/bod av noe slag vel.

    En sånn lignende bod/butikk, som der Kenneth Sevland, hadde kjøpt Lenin og kommunist-pins-ene sine, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen og ei venninne, med lyst hår, som også hadde vært på Braemar.

    De skulle på the Alarm konsert, på Chatau Neuf, på Majorstua, like før påske, i 1990, (var det vel).

    Studielånet mitt holdt på å gå tomt da, husker jeg.

    Men jeg hadde halvårskort, og sånn da.

    Så jeg trengte bare penger til mat.

    Men jeg skulle til Ågot og dem, i påskeferien, så jeg regna med at jeg kom til å få litt hjelp der da kanskje.

    Og jeg gikk også på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i april, mai og juni, (var det vel).

    Så jeg hadde nok vært innom der, (på sosialkontoret på Ryen), før de her trønder-jentene kom på besøk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Caroline, (som hu vel het), hu skulle egentlig ligge over, hos en kar hu kjente, på Kolbotn vel.

    Men han hadde fått seg dame, så det ble til at hu lå over hos meg, hu også da.

    Jeg hadde spurt Gunnar Jorås, om det var greit, at jeg fikk to damer på besøk der, den og den helgen da.

    Og det sa han at det var da.

    Han hadde jo ‘gura’ sånn, da hu Lill Beate Gustavsen var på besøk der.

    Og Berit og Gunnar Jorås, de gikk liksom så nærme da.

    Dem hadde også vært inne på rommet mitt, i en ferie, enten når jeg var på Geilo eller på Sand.

    Og støvsugd og sånn da.

    Så privatlivet mitt var litt begrensa der.

    Så hvis jeg skulle råde andre, som skal leie hybel, mens de studerer.

    Så burde de ikke leie av noen som bor i det samme huset.

    Det kan lett bli litt ‘svett’ da, vil jeg nå si.

    Nesten som å få seg en ny familie.

    Og er det noe en tenåring helst ikke vil ha.

    Så er det vel kanskje en ny sånn ‘husvert-familie’ da.

    En tenåring vil vel heller ha det litt morsomt og tulle litt med damene kanskje.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Berit og Gunnar Jorås, de sa ikke noe på det her da.

    At de damene skulle besøke meg.

    Hu nabodama, hu hadde flytta ut, på den her tida.

    (Kanskje hu hadde flytta sammen med han med Bobla, som pleide å dukke opp der, på lørdagskveldene, tippa vel jeg.

    Noe sånt kanskje).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg brukte noen av de siste kronene mine, fra studielånet, på noe brød og italiensk salat, eller noe vel.

    Sånne ting.

    (Sånn at jeg hadde noe mat, å by de her damene da).

    Også møtte jeg de her to damene da, på Oslo S. vel.

    Hu Siri Eognli Olsen, kjøpte ei røykpakke til meg, (eller noe sånt), siden de fikk bo hos meg da.

    Den første kvelden, så prata vi mest.

    Siri Rognli Olsen sa en del forskjellig da.

    Blant annet at det var mange damer i New York, som ville ha seg en au-pair-gutt.

    Så hu lurte på om jeg ikke kunne tenke meg det.

    Å bli au-pair, for en forretningskvinne, i New York da.

    Det hadde jeg ikke tenkt på, for å være ærlig.

    Det passet ikke inn i mine fremtidsplaner, som var å bli rik og vellykket og få meg en bra betalt konvensjonell jobb, og en fin kone, osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen lurte også på det, om jeg visste hva det jing og jang-greiene, egentlig betydde.

    Det gjorde jeg ikke, måtte jeg innrømme.

    Dette var jo noe som hu selv hadde ‘hypet’, ombord på Braemar da.

    Så det var jo bare noe jeg hadde kjøpt til henne, som en slags morsom greie da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu hadde også med lekseboka si, hvor det stod at hu angra, på å ha sagt nei til noen, en gang.

    (Hu ville at jeg skulle lese i den boka da).

    Hu så også gjennom brevene mine.

    Og sa det, at ‘jeg finner meg ikke i at mine brev blir behandlet sånn’.

    Fordi jeg ikke hadde spart på konvolutten, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu fortalte også det, at en gutt hu visste om, hadde hatt sex med tolv damer, (eller noe), på en fest, oppi Trøndelag der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu venninna hennes, var en god del mer attraktiv, enn hu det Siri Rognli Olsen var selv, (vil jeg vel si).

    Venninna var slank og hadde lyst hår da.

    Mens Siri Rognli Olsen hadde brunt hår og var kanksje litt mer ‘dundrete’ vel, (må man vel si).

    Hu venninna var litt spesiell, for hu kalte seg for Caroline, (tror jeg det var).

    Men Siri Rognli Olsen kalte henne for Viviann, (tror jeg at det var).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu venninna skulle kjøpe noe røyk, eller noe.

    Og hu skulle ringe til noen.

    Siri Rognli Olsen, spurte om jeg kunne følge henne da.

    Det var greit for meg.

    Hu var ganske fin hu venninna, syntes jeg.

    Så det var helt greit liksom.

    (Selv om det kanskje ble litt sånn, at hu venninna liksome måtte passes på da, syntes jeg nesten.

    Det kunne kanskje virke sånn.

    Som at hu Siri Rognli Olsen liksom var ‘sjefen’ hennes da.

    Hvem vet).

    Da hu Caroline og jeg, gikk ut av innkjørselen, til Berit og Gunnar Jorås der da.

    Så sa jeg at ‘nå er det rett til høyre’.

    (For å gå til Abildsø-kiosken der da).

    ‘Ja’, svarte hu Caroline da.

    Også mente hu at jeg hadde sagt, at ‘nå er det rett i høyet'(!)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke så mye høy, på Abildsø akkurat, (som jeg visste om ihvertfall), så det ble det ikke noe av da, (for å si det sånn).

    Etter at vi var i kiosken, så skulle hu også ringe, hu Caroline da.

    Og da tok jeg henne med, til telefonkiosken, som var nede ved Folkets Hus der.

    (Litt lenger ned i Dumpa der, enn der jeg bodde da).

    Utafor telefonkiosken der, så stod hu Lene, som var i Abildsø-gjengen da.

    Hu lurte på om vi ville komme på fest, hos hu Anne-Lise, seinere den dagen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å ha de to trønderdamene med på fest der nede, hos hu Anne-Lise da.

    Jeg hadde tatt med Magne Winnem, på fest der, en gang.

    Før vi dro på byen.

    Mens vi hadde på oss dress, osv.

    Og da hadde to vietnamesiske gutter, kastet stein, på Winnem og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi blei hjemme, i hybelen min, den kvelden da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I hybelen ved siden av, så dukka det opp ei dame.

    Som hadde svart på en utleie-annonse vel.

    Hu liksom gjorde seg til, og oppførte seg promiskuøst da.

    (Må man vel si).

    Og inviterte meg vel inn på hybelen sin, og sånn.

    (Noe sånt.

    Selv om jeg hadde gjester).

    Og hu banka vel på døra mi og sånn og, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg unnskyldte hu nye hybel-dama litt, ovenfor de to jentene fra Trøndelag da.

    (Selv om vel hu Caroline/Viviann bodde i Mjøs-regionen, tror jeg).

    Og sa det, at hu dama kanskje ble litt rar, siden det speilet på badet, liksom var et sånt ‘selvmords-speil’ da, (mente jeg).

    Hvor det var vanskelig å se bra ut da.

    På grunn av noe med lyset, eller noe vel, kanskje.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu Caroline, hu imponerte, når det gjaldt musikk.

    Hu mente at ‘In Between Days’, var en av de mest undervurderte sangene, til the Cure.

    Og hu var også glad i sangen ‘Belfast Child’, av Simple Minds vel.

    (Som dukka opp på MTV, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Caroline var lidenskapelig the Alarm-fan da.

    Og hadde brodert noe the Alarm-logo, eller noe, til Mike Peters, i the Alarm da.

    Og vi hørte på en the Alarm-plate som jeg hadde kjøpt, (på Innova vel).

    For jeg hadde jo sittet mye hjemme aleine, på 80-tallet, i Leirfaret 4B da.

    Og noen ganger, så var det konserter, som ble visst, fra festivaler, og lignende, på norsk og svensk TV da.

    Så jeg hadde hørt en del av the Alarm live da, på TV.

    Og like spesielt sanger som ‘Where were you hiding When the Storm Broke’ og ‘the Stand’.

    The Stand hadde en tekst som gikk sånn her ‘meet your maker’, (altså ‘møt din skaper’ da, tolket jeg det som).

    Så jeg spurte hu Caroline da, om the Alarm var et kristent band.

    De var kristne da, sa hu Caroline, men de profilerte seg ikke utad, som et kristent band, (sa hu videre da).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så visste jeg de her to the Alarm-jentene hvor den billigste Maliks-en lå.

    (Den bak Oslo City der).

    Og vi spiste burgere der da.

    Og vi handla også mat, (og/eller øl), på en Rimi, i Akersgata eller Universitetsgata, eller noe.

    Ned mot fjorden der.

    Hvor Magne Winnem seinere begynte å jobbe.

    (Hvis det var var dagen før, at vi spiste burger, og handla på Rimi.

    Det var det nok, forresten).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så viste jeg de her Alarm-damene, hvor Chateau Neuf lå da.

    Chateau Neuf ligger i Bogstadveien, på Majorstua, og er et sted, som eies av studentersamfunnet, ved UIO vel.

    Vi var veldig tidlig ute.

    Jeg hadde ikke råd til billett, til konserten, men jeg hang der likevel da, sammen med de her damene da.

    Og noen karer, som de kjente, fra Kolbotn, var også der.

    De spilte the Alarm bootleg-kassetter, på en medbragt kassettspiller da.

    Han gutten, som hu Caroline kjente, begynte å prate om det da, at han jo hadde fått seg dame.

    Eller kameratene hans sa det.

    Og forklarte at det var derfor, at hu Caroline ikke kunne få ligge over hos han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo ikke på konserten, men jeg holdt de her jentene litt med selskap da.

    Mens de ventet på the Alarm da.

    Jeg ble sendt for å kjøpe nye batterier, til den her kassettspilleren da.

    Noe jeg fant i en butikk, borte ved Majorstua T-banestasjon der vel.

    Jeg kjeda meg også ganske mye der.

    Og gikk inn på Musikkhøyskolen og så litt.

    Og jeg gikk også bort på Politihøgskolen.

    Og tulla med en som sikkert var purk, og spurte om han hadde fyr.

    (En som var ute og jogga).

    Jeg gikk også inn på Politihøgskolen, (fordi jeg kjeda meg ganske mye da, mens vi venta på the Alarm der da).

    Jeg gikk ned i kjelleren og så litt på skytebanen der, osv.

    Og jeg gikk inn ved kantina der.

    Da spurte ei dame, hva jeg gjorde der.

    Så da bare fant jeg på noe, må jeg innrømme.

    Min fetter, Ove Olsen. fra Son.

    Han hadde nemlig prata om, sommeren før, (eller noe), at han hadde lyst til å begynne på Politihøgskolen da.

    Så jeg bare sa det, at jeg så etter fetteren min da, som het Ove Olsen.

    (Enda han jo gikk på videregående, dette skoleåret da.

    Men jeg måtte bare finne på noe da.

    For hu dama, hu liksom ropte gjennom rommet der, til meg.

    Så jeg kunne ikke begynne å fortelle en lang historie heller liksom, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også inne på Musikkhøgskolen der, og kikka litt såvidt, ved resepsjonen der da, (husker jeg).

    Hvis det ikke var den Bibel-høgskolen da, (eller hva det akademiet heter igjen da).

    Så det lå altså tre akademier, rundt ved Chatau Neuf der da, fant vi/jeg ut.

    Det var Politihøgskolen, Musikkhøgskolen og en ‘Bibel-høgskole’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tilslutt, så dukka the Alarm opp der da.

    Hu Caroline, hu ga det hvite tøystykket, som hu hadde brodert på, til han vokalisten i the Alarm, Mike Peters, da.

    Mike Peters kjente henne igjen.

    Hu var vel en av deres største fans antagelig vel.

    Caroline kjefta litt på Mike Peters også, for hu syntes det, at den siste videoen deres, som vel het ‘Rain in the Summertime’, (eller noe sånt), ligna litt på en ‘7-up’-reklame da, som hu sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kara fra Kolbotn, de ville at jeg skulle ta bilde av dem, sammen med en kul gitarist, (med mørkt hår), i the Alarm da.

    Noe jeg gjorde da.

    Men jeg tulla litt, og venta litt lenge da, med å ta bilde.

    Siden jeg liksom også hadde gått og kjøpt batterier da, til den kassettspilleren deres da.

    Og siden jeg ikke skulle på konserten liksom.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu sa det, til de Kolbotn-gutta, at de kanskje ikke burde spille bootlegs, sånn at bandet hørte det.

    Men det blåste de Kolbotn-gutta i vel.

    Hu Siri Rognli Olsen og hu Caroline da, (som vel bor i England et sted nå, tror jeg).

    De hadde vært mye konserter før.

    Broren til Siri Rognli Olsen var i miljøet, rundt Samfundet, (altså studentersamfunnet da), i Trondheim, (var det vel).

    Ihvertfall så skrøyt hu Siri Rognli Olsen da, av at det var så kult, på Samfundet der da.

    (Noe sånt).

    Og broren jobba kanskje med noe nærradio, eller noe.

    Ihvertfall noe med musikk vel.

    Noe sånt.

    Og vi hadde også gått og kikka på Innova, hvor jeg lot hu Siri Rognli Olsen, høre på en plate, som var med en gruppe, som het Red Flag der, som jeg hadde hørt på, mange ganger.

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Så jeg hadde ikke kjøpt den plata enda da.

    (Og navnet på gruppa, var vel også litt rart vel).

    Og den plata syntes hu visst at var bra da.

    Det er også mulig, at vi dro bort på Aker Brygge, på en plateforretning, som het Rock Shop, den dagen.

    For jeg hadde sjekket for henne, at de hadde et Tones on Tail-album der.

    (Mener jeg at det var).

    Som hu bare hadde hørt to sanger fra vel.

    (Et band som bestod av tidligere Bauhaus-medlemmer vel).

    De sangene var ‘Lions’ og ‘Christian Says’ da.

    Men Siri Rognli Olsen ble visst skuffa, (mener jeg å huske).

    Når hu hørte på the Tones on Tail-albumet, hjemme hos meg, på Abildsø, på den fredagskvelden da.

    For hu syntes ikke at resten av albumet var like bra da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    The Alarm-konserten, den varte til klokka 22-23, eller noe.

    Så de Alarm-jentene, de var jo i området rundt Chatau Neuf der da, i cirka tolv timer kanskje da.

    (Eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo ikke på konserten.

    Men jeg syntes at det var litt artig likevel, å se de medlemmene i the Alarm osv. da, som jeg hadde sett på konserter på TV, (og på musikkvideoer da), da jeg gikk på ungdomsskolen, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde to andre avtaler, den dagen, husker jeg.

    Jeg skulle møte Magne Winnem, og også besøke Lill Beate Gustavsen og dem da.

    Som skulle ha noe reke-party, eller noe, borte på Grønland der da.

    Hva som skjedde, resten av denne helgen, like før påske, i 1990 da.

    Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet da, tenkte jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 14: Mer fra skoleåret 1989/90

    Hu Laila Johansen, hu fortalte forresten det, at hu hadde vært i nærheten, da Dalei Lama, fikk Nobels Fredspris, i Oslo, et par år før det her da.

    Og hu hadde da gått fram, til Dalai Lama, for å få autografen hans, forklarte hun.

    Men så hadde hu surra, for det var visst en annen munk, som var Dalai Lama da.

    (Eller noe).

    Fortalte hu Laila Johansen da.

    (I huset til hu og mora, på Skøyen der, en gang, i januar 1990 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de dagene, som Pia og jeg, bodde hos Axel og dem, mens de var på ferie, (hos Arne Thomassen sin mor, i Nord-Norge muligens vel), i romjula 1989.

    Så begynte jeg å forklare for Pia, at nå hadde jeg rota med 7-8-9-10 damer, eller noe sånt.

    (Tilsammen i livet mitt da).

    Men det var ingenting da, skjønte jeg på Pia.

    Hu hadde rota med mange fler personer da, fortalte hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han jobba jo som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud, i Bærum, før jul, det her skoleåret.

    Og han ville at jeg skulle dra innom der, og besøke han, på jobb, (husker jeg).

    Jeg tok en buss, fra ved Østbanehallen der, (eller fra borte ved ‘Plata’ der), var det kanskje.

    Og den bussen kjørte forbi en videregående skole, i Stabæk, eller noe, vel.

    Hvor en god del hotte tenåringsdamer gikk på bussen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok vært på Rimi Nadderud der før.

    For jeg visste vel hvor jeg skulle gå av bussen.

    For Magne Winnem hadde dratt meg med, til Nadderudhallen, et par ganger, for å spille bowling.

    For Rimi hadde vel et bedriftslag, (eller noe), i bowling, tror jeg.

    Men jeg var ikke så glad i å spille bowling.

    Så jeg kjeda meg vel mest der kanskje.

    Jeg spilte kanskje på noen spilleautomater der, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nadderud var en ikke så utrolig stor Rimi-butikk.

    Den var vel en gjennomsnitlig stor Rimi, (eller litt mindre vel), vil jeg vel tippe på.

    Jeg hang der mens de telte kassene, og sånn, vel.

    (Og det er ikke umulig at jeg hjalp dem med å telle en kasse også.

    (Siden jeg jo hadde sitti i kassa, på CC Storkjøp, skoleåret før det her).

    Men det husker jeg ikke helt).

    Magne Winnem han jobbet jo ‘bare’ som Assisterende Butikksjef der.

    Så han hadde ei kvinnelig butikksjef, i 20-åra, husker jeg.

    (Jeg lurer på om det muligens kan ha vært hu Bettina, som seinere ble butikksjef, inne i Oslo.

    (På Rimi Askergata, (ved Tøyen vel), og så på Rimi Ringen vel, på Carl Berner).

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Typen til hu kvinnelige butikksjefen, var også i butikken der da, på Rimi Nadderud, da vi skulle låse oss ut, etter endt åpningstid.

    Winnem og jeg, vi gikk foran hu butikksjefen og typen hennes, opp trappa, som var før utgangsdøra, på Rimi Nadderud der da.

    Og jammen, så klaska ikke hu butikksjef-dama, Magne Winnem på rumpa, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Selv om typen hennes, gikk ved siden av henne da.

    Så det var vel ikke sånn, at jeg var så misunnelig, på Magne Winnem, som begynte å jobbe i Rimi, rett etter videregående.

    Hu dama som var sjefen hans virka litt vel litt vel rå kanskje, (for å si det sånn).

    (Hvis det var hu Bettina, så var hu med i Rimi/Hakon sin MC-klubb, ‘Hakon Raiders’, på 90-tallet, sammen med ei som var butikksjef for meg, og som var lesbisk samboer vel, med Liv Undheim, i LO, (som nå er nestleder, i Industri Energi-forbundet), nemlig ei tidligere Rimi-butikksjef, som heter Elisabeth Falkenberg.

    Som var fra Tønsberg/Sandefjord der vel, mener jeg at hu sa. Hu sa ihvertfall at hu var fra like ved der den fabrikken som lagde Pizza Grandama, for Rimi, lå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi skulle dra å bowle, eller noe, som var grunnen til at jeg stakk innom Winnem der, på Rimi Nadderud, den dagen.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En ting som Magne Winnem og meg, hadde felles, det var at vi begge var ‘coca-colikere’.

    (Altså at vi begge drakk mye Coca-Cola da).

    Jeg hadde jo vært mye på språkreise, i England.

    Og jeg hadde plutselig sett, at de hadde Cherry Cola-bokser, på Tesco, (var det vel), på Churchill Square, i Brighton, da jeg gikk inne i den butikken, sammen med min tremenning, Øystein Andersen, en gang, sommeren 1988, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde jo drikki Cherry Cola en gang, på den burgersjappa i Tønsberg, (som jeg har skrevet om, i Min Bok vel), en gang klassen min på Svelvik Ungdomsskole, var på klassetur, til et marinemuseum i Horten, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De hadde også brusen Dr. Pepper, i England, denne sommeren, husker jeg.

    Og norsk TV, (eller om det var svensk TV), de en gang visst, en Dr. Pepper reklame, fordi at reklamen var som en skrekkfilm, (og ikke fordi at man solgte Dr. Pepper i Norge).

    Det var en varulv som løp etter rødhette, eller noe.

    Og den varulven var så realistisk da.

    At NRK, (var det vel), sendte den reklamen da.

    (For å vise hvor teknisk bra, som reklamefilmer kunne bli da.

    Noe sånt).

    Så jeg syntes at både Cherry Coca-Cola og Dr. Pepper, var artige brus-slag, på den her tiden, (rundt 1988), da.

    Noe vel ikke min tremenning Øystein Andersen syntes vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Sånn som jeg kan huske det.

    Fra den gangen vi prata om det her, inne på den Tesco-butikken, i Brighton der, osv., (sommeren 1988 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg var så glad i Coca-Cola, så hadde jeg syntes det, at det var nesten som en sensasjon, at det også fantes Cherry Coca-Cola da.

    Og på en tidligere klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg blitt med Kenneth Sevland, på Platebaren, på Grønland T-banestasjon der.

    Som han syntes at var så kul da.

    Så jeg var litt kjent, på Grønland og.

    Også siden jeg kjente hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea da.

    Som bodde på Grønland da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk en gang litt rundt på Grønland der da, husker jeg.

    For å se hvordan butikker og sånn, som de hadde der, kanskje.

    Og de hadde en matbutikk, som var drevet av noen innvandrere vel.

    Men som så ganske ordentlig ut da.

    (Den butikken hadde vel cirka den samme standarden, som Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der kanskje).

    Så jeg gikk inn i den butikken, og kikka litt der da.

    Og der fant jeg faktisk ut, at de solgte Cherry Coca-Cola-bokser.

    (Som de hadde importert selv kanskje).

    Som jeg syntes at var artig da.

    Dette trodde jeg også at min tidligere klassekamerat, fra Gjerdes Videregående, Magne Winnem, ville syntes at var kult da.

    (Siden han også var veldig glad, i Coca-Cola da).

    Så jeg ba han om å møte meg, utafor Oslo City, en gang da.

    (For vanligvis, så var det Magne Winnem, som fant på masse ting.

    (Som også hans kamerat, i Drammen, Raymond, sa at Winnem var så flink til da).

    Men var det jeg som fant på noe da, for en gangs skyld).

    Men da jeg dro med Winnem, til den her butikken, for å vise han, at de solgte Cherry Coca-Cola der da.

    (Noe jeg trodde at han skulle synes, at var litt kult).

    Så ble han vel bare litt sur, tror jeg.

    (Ihvertfall sånn som jeg kan huske det).

    Av en eller annen grunn.

    Winnem var jo i Oslo og besøkte meg, på Abildsø, ihvertfall en gang i uka, (eller noe sånt), det her semesteret vel.

    Så om han dro til Oslo en gang ekstra, (den ganske korte veien, fra Nadderud), så gjorde vel ikke det så mye forskjell, tenkte nok jeg da.

    Jeg trodde at Winnem syntes at det var kult å dra inn til Oslo.

    (Og at han ville synes at det var kult, med en ny Coca Cola-versjon da).

    Og at det var derfor at han besøkte meg ‘hele tida’, på Abildsø da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg dro også på noen helgeturer, tilbake til Sand, husker jeg, dette skoleåret.

    En gang, så møtte jeg Pia i Drammen vel.

    Og vi tok bussen, tilbake til Bergeråsen.

    På den bussen, så satt det to tenåringsgutter, like ovenfor oss der.

    På det bakerste setet vel.

    Og de skravla høyt da.

    Noe jeg ikke var vent til, på den bussen.

    (Som jeg jo hadde pleid å ta ganske ofte, skoleåret før).

    Så jeg ba dem dempe seg litt da.

    For sånn høy skravling, som de dreiv med, det var jeg ikke vant med, på 18-bussen, for eksempel, inne i Oslo da.

    Og jeg syntes at jeg kunne heve stemmen litt selv kanskje, på den bussen da.

    Siden jeg hadde gått på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og kjørt den bussen gratis da, skoleåret før.

    Og jeg var vel litt eldre, enn de her gutta, så da sa for eksempel Ulf Havmo, på Bergeråsen, at man ta de som var litt yngre enn seg selv litt da.

    Og jeg ble kanskje litt irritert, av at de var litt brautende kanskje, de her unggutta da.

    Det var kanskje noe i stemmene deres, som jeg ikke likte.

    (Hvem vet).

    Og kanskje jeg syntes at de satt litt for nærme, der Pia og jeg satt.

    Vi gikk vel på bussen først, tror jeg.

    Men men.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De unggutta, de gikk av bussen, på Tangen/Nesbygda et sted der da.

    Og Pia spurte meg hvorfor jeg hadde kjefta på dem.

    Og det var vel fordi at jeg ikke var vant til det, fra Oslo, at folk prata så høyt, på bussen.

    Tror jeg at jeg svarte.

    (Og at jeg kanskje bli litt anspent da, av å bo inne i Oslo.

    Som var en litt tøffere by, enn Drammen vel.

    Med masse narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger, osv).

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere dette skoleåret.

    Så møtte jeg Cecilie Hyde og Pia, i Drammen.

    Jeg hadde ikke fått klipt meg, husker jeg, før jeg dro til Drammen/Sand da.

    Så pigg-sveisen min så litt uklipt ut da, (husker jeg).

    Dette var en fredag ettermiddag, og Cecilie Hyde og Pia, de dro med meg, til en frisørsalong, som lå like ved den største kinoen, på Bragernes der da.

    Dette var der noen damer jobba, som søstera mi, hadde fortalt meg litt om tidligere vel.

    Det var ei brunette, som farga håret, for å se ut som Marylin Monroe da.

    (Og vel hadde vært i Marylin Monroe-konkurranser, tror jeg).

    Også var det ei som eide frisørsalongen da, (som het ‘Cutting Crew’, det samme som et 80-tallsband, (noe Cecilie Hyde syntes at var morsomt vel), som hadde bodd i London og sånn vel.

    Dette var de to damene, som seinere på 90-tallet, skulle bli kjent som popgruppen Diva, og som Pia og Cecilie Hyde hadde blitt kjent med, etter at jeg hadde flytta inn til Oslo da.

    Hu eier-dama, hu klipte ei annen dame der, mener jeg å huske.

    Mens jeg følte meg skikkelig dum da, husker jeg.

    Siden jeg gikk med en litt for lang og uklipt piggfrisyre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel kanskje hei, til hu Helen Sommer da, (heter hu, så jeg nå, på Wikipedia), når vi ble sluppet inn av henne, i frisørsalongen hennes der da.

    Etter frisørsalongens åpningstid da.

    Jeg hadde ikke sett hu Helene Sommer før.

    Og jeg så vel henne aldri igjen, etter det her, heller.

    Jeg var liksom bare med Pia og Cecilie Hyde dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte kanskje at jeg var fra Oslo.

    Men jeg fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, fra hu Helene Sommer, husker jeg.

    Som vel klipte håret til ei annen dame, mens vi var der, (mener jeg å huske).

    Pia, Cecilie Hyde og jeg, vi bare hang der litt, i en halvtime, (eller noe), kanskje.

    Mens vi muligens drakk litt kanskje.

    Eller ihvertfall planla hva vi skulle gjøre videre, denne fredagskvelden da.

    Cecilie Hyde, hu ville kjøpe hasj.

    Så vi forlot frisørsalongen, til hu Helene Sommer da.

    Etter en times tid kanskje.

    Noe sånt.

    Også dro Cecilie Hyde med Pia og meg, over bybrua, over til Strømsø-sida, (i Drammen), da.

    (Det her var vel våren 1989 en gang vel).

    Og til Tollbugata, (mener jeg at det var).

    En vei, som gikk til venstre, like etter at vi hadde gått over bybrua, over til Strømsø der da.

    Så gikk vi inn i en gammel bygård, av tre.

    (Som nesten så litt falleferdig ut vel).

    Dette var vel en pub, eller en restaurant, drevet av, (og mest besøkt av), pakistanere, (tror jeg).

    Jeg husker at Cecilie Hyde spurte en pakistansk mann, i 30-40 åra, (etter at hu først hadde snakka med noen andre pakistanere der vel).

    Om hu kunne få kjøpe noe hasj.

    Nei, sa han pakistaneren.

    Og vi gikk ut derfra da, uten at Cecilie Hyde hadde fått kjøpt seg noe hasj da.

    Jeg lurte på om dette kanskje var fordi at jeg hadde sett for streit ut, og at han pakistaneren derfor ikke turte å selge hasj, til Cecilie Hyde da.

    (Noe sånt.

    Men jeg var ikke helt sikker).

    Men jeg var ikke helt sikker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg vel bussen til Sand vel, for å besøke bestemor Ågot da.

    Enten sammen med Pia, eller alene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et annet av mine helgebesøk, til bestemor Ågot.

    Så møtte jeg også Pia og Cecilie Hyde, i Drammen Sentrum da.

    Cecilie Hyde, hadde lyst på øl, (husker jeg at hu plutselig sa).

    Så jeg kjøpte en six-pack, i den matbutikken, (som var nede i en kjeller liksom), i Gågata der da.

    En butikk som Magne Winnem, tidligere hadde dratt meg med i, for å liksom ‘inspisere’ da.

    (Skoleåret før, da vi begge gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående).

    Som lå like ved Gågata da.

    Siden vi begge jobba i matbutikker da, dette skoleåret, som vi gikk på Gjerde.

    Winnem jobba jo da som låseansvarlig, på Rimi Asker, og jeg jobba i kassa, (for det meste), på CC Storkjøp da.

    Så jeg var ikke så vant til å gå gjennom butikker, for å vurdere standarden liksom.

    Det var ikke noe jeg hadde drevet med, (i det hele tatt), før Magne Winnem, skulle ha meg med, for å gjøre det, i den matbutikken, i Gågata der, på Bragernes, den gangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de ville at vi skulle sette oss, midt på Bragernes Torg der.

    Like ved Taxi-holdeplassen der.

    Mens vi venta på bussen da.

    (Som gikk fra Rutebilstasjonen, på Strømsø, på den andre sida av Drammenselva da).

    Jeg hadde jo vært russ, det siste året, før jeg flytta inn til Oslo.

    (Som bare var noen måneder, før det her).

    Så jeg glemte vel det, at jeg ikke var russ lenger.

    Og så åpna jeg meg en øl da, mens jeg satt på Bragernes Torg der da.

    Sammen med søstera mi og Cecilie Hyde.

    (Magne Winnem, var det vel.

    Han pleide vel å si det, når vi drakk i Oslo.

    At jeg kunne ta med øl-en, på vei til bussen, eller noe.

    På Abildsø der kanskje.

    Ihvertfall så var ikke sånt så strengt, i Oslo, tror jeg.

    Nå for tiden, så er det jo lov, å drikke øl/vin, hvis man har piknik, i parkene, i Oslo, for eksempel.

    Politiet i Oslo slår ihvertfall ikke ned på det da, hvis man drikker alkohol, i parken, hvis man ellers oppfører seg bra da).

    Men mens vi tre satt der.

    (Jeg hang liksom bare med Cecilie Hyde og søstera mi da.

    Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, da jeg gikk på skole i Drammen, året før.

    Og de to jentene flytta opp til meg da, i Leirfaret 4B der, like før jul, i 1988).

    Så så jeg plutselig en svart støvel, (fra noen som stod bak meg), som sparka overende øl-en min.

    Og jeg snudde meg da, og så to politimenn, som lurte på det her da, med øl-drikkinga mi da.

    De sa vel bare at jeg ikke fikk lov til å drikke øl der, tror jeg.

    Jeg så vel overraska og irritert ut, tror jeg.

    Jeg var ikke vant med det, at noen helte ut øl-en min liksom.

    De så også ganske strenge ut, de her politifolka da.

    Som forstyrra Cecilie Hyde, Pia og meg der.

    Mens vi liksom bare satt og venta, til bussen vår, (som gikk annenhver time), skulle dukke opp, på den andre side av bybrua liksom.

    Og Cecilie Hyde, hu ville jo at jeg skulle kjøpe øl.

    For jeg hadde jo fult studielån, det her studieåret.

    Mens Pia og Cecilie Hyde da, de gikk jo begge fremdeles på videregående.

    Enda Hyde var like gammel som meg.

    Men hu hadde skifta studieretning, et par ganger da, på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk da, av de her politifolka.

    For jeg kjente meg såpass hjemme, i Drammen.

    At det ikke hadde falt meg inn, at jeg gjorde noe galt, når jeg åpna en øl, da jeg satt på Torget, sammen med Cecilie Hyde og søstera mi der.

    Det hadde ikke falt meg inn, rett og slett.

    Jeg satt jo der med to damer, og vi satt jo bare stille, på bakken der, og prata, på en sivilisert måte da.

    (Selv om dette vel var et rimelig rart sted å sitte.

    Må jeg vel innrømme.

    Men det var Cecilie Hyde som ville at vi skulle kjøpe øl, og at vi skulle sitte på torget der da, mens vi venta på bussen).

    Så det ble nesten som noe privat, (syntes kanskje jeg), siden vi tre, ble sittende i en slags ring der vel, tror jeg.

    Og vi hadde jo bodd sammen, vi tre, i min fars leilighet, i Leirfaret 4B, et snaut år, før det her da.

    (Og også hos Hyde og dem i Svelvik, og hos Ågot på Sand).

    Så jeg glemte meg vel litt da, og tenkte ikke på det, at jeg satt på et offentlig sted kanskje.

    Samtidig var dette vel Aass Fatøl, som jeg hadde kjøpt.

    Og som jeg hadde drikki mye av, i russetida da.

    Så jeg glemte meg kanskje, og kjeda meg vel litt, og trodde vel kanskje at jeg var tilbake i russetida da, siden jeg var i Drammen liksom.

    (Noe sånt).

    Hvem vet.

    Det var ihvertfall en ubehagelig opplevelse, det her da, husker jeg.

    Som satt et lite støkk i meg nesten.

    Den her møtet, med de her politifolkene da.

    Som bare tuppa overende ølen min da.

    Før de prata til meg da.

    Og de kom fra bak ryggen min, (og de var også stille), så jeg så dem ikke engang, før en fot plutselig sparka overende øl-en min da.

    Så jeg skvatt og fikk meg liksom nesten et sjokk da.

    (Noe sånt).

    Jeg var ikke vant til å bli behandla på en sånn her måte, for å si det sånn.

    Selv om jeg ikke fikk noe bot da, (men bare tilsnakk), av de her politifolka da.

    Så behøvde dem vel kanskje ikke ha skremt meg sånn.

    (For å si det sånn).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, det her første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det hadde jeg tenkte å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 13: Enda mer fra juleferien 1989/90, (del 2)

    Like etter nyttår, 1990, så tog jeg toget, fra Oslo, til Tønsberg, for å besøke mora mi, Karen Ribsskog, som leide en leilighet, i Borgheim, på Nøtterøy.

    Hu hadde noen år før, bodd på en institusjon, for psykisk syke vel, også i Borgheim da.

    Så jeg lurte noen ganger på, husker jeg, om den leiligheten hu leide, hadde noe med den institusjonen å gjøre.

    Men jeg tenker nå, at det kan jo bare ha vært, at kommunen der, hjalp henne, å finne en leilighet, etter at hu ble frisk nok, til å ha det da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel hatt noen dager, uten TV og video, (siden jeg hadde lånt bort de, til Magne Winnem, i denne juleferien da).

    Men jeg hadde vel forsatt hatt stereoanlegget mitt, på Abildsø der da.

    Så jeg lagde vel noen opptakskassetter, og sånn, på stereoannlegget mitt da, mener jeg, i disse dagene, før jeg dro ned for å besøke mora mi da.

    Vanligvis, så ville min lillesøster Pia, også være med, når jeg dro på besøk, til mora mi.

    Men Pia gikk jo det andre året på videregående, (på Drammen Gym), dette skoleåret.

    Så hu hadde ikke like lang juleferie, som jeg hadde da, (som gikk på NHI).

    (Men men).

    Så det var ikke sånn at Pia var med, på dette besøket, hos mora mi.

    Det var kun jeg som dro ned til Tønsberg der da, denne gangen.

    (På et slags pliktbesøk, må man vel nesten kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi hadde en kaneseng, i gammel stil, eller noe, som hu babla om, tror jeg, i Tønsberg der da.

    Men jeg sov vel på sofaen der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Uansett, så skjedde det, den første natta der vel.

    At mora mi vekte meg midt på natta.

    For hu ville ha hjelp av meg, til å ommøblere leiligheten.

    Hu ville at jeg skulle flytte en taklampe, dit og dit da.

    (Istedet for der den hang da).

    Og hu ville vel også det, at jeg skulle flytte noen møbler, (og sånn), hit og dit da.

    Midt på natta da(!)

    Så jeg skjønte jo da egentlig litt, grunnen til at mora mi pleide å være på institusjon og sånn da.

    Hu var jo rimelig gæern da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg følte meg litt ovenpå.

    Kanskje fordi jeg gikk på en fin, privat høgskole, som NHI.

    Og kanskje fordi jeg nettopp hadde fått meg dame, (Laila Johansen), inne i Oslo da.

    Så jeg spurte mora mi da, om ‘når ble du sånn?’.

    (Jeg mente når hu ble sinnsyk da).

    Mora mi svarte det, at en fetter av henne, i Danmark, hadde misbrukt henne seksuelt, (mener jeg at det var), da hu var tre år gammel, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke så artig, å bare sitte hjemme hos mora mi der, i leiligheten hennes, på Borgheim.

    Så jeg tok noen ganger bussen, inn til Tønsberg Sentrum der da.

    Bussens endestasjon, det var buss-stasjonen, som var ved et kjøpesenter der, som het Farmandstredet, (eller noe sånt vel).

    Der traff jeg Kenneth Ek, fra Drammen, (som jeg også såvidt har skrevet om, i Min Bok).

    Faren hans hadde jo blitt direktør, på fylkessykehuset, (for Vestfold), i Tønsberg der da.

    Og han hang med noen Tønsberg-ungdommer, på en slags kafe eller ungdomshus, eller noe sånt, som var i et bygg, like ved det senteret der vel.

    Så jeg satt på den kafeen der, i et par timer kanskje, sammen med dem da.

    (Etter å ha blitt invitert dit, av han Kenneth Ek da).

    Og prata om forskjellig da.

    Ei jente der spurte om hvor jeg gikk på skole.

    ‘På Kjelsås’, svarte jeg, (hvor NHI lå like ved da).

    Også trodde hu jenta, at Kjelsås var ved Tønsberg, tror jeg.

    Så jeg måtte forklare at det var i Oslo da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers så kjente jeg jo ikke Kenneth Ek så godt.

    Han var jo en kamerat av Thor-Espen, fra Åssiden, i Drammen, som var sammen med søstera mi, skoleåret før det her da.

    Så jeg hadde vel bare møtt han Kenneth Ek, et par-tre ganger, i Drammen, skoleåret før det her da.

    Jeg hadde vel heller ikke venta, å møte noen jeg kjente, nede i Tønsberg der.

    Så jeg hadde vel på meg en boblejakke, (eller noe), som kanskje ikke var så veldig kul, akkurat.

    Og noen støvletter, eller noe, vel.

    Så jeg hadde ikke på meg de kuleste klærna mine akkurat.

    Selv om jeg klarte å havna på en sånn her rimelig kul ungdomsklubb-kafe da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Men jeg hadde jo fått meg dame i Oslo, (må man vel si), like før det her da, så jeg var litt avslappa, på den her ferien, nede i Tønsberg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen dag, som jeg dro inn til Tønsberg Sentrum der, (var det vel).

    Så ville Kenneth Ek, at jeg skulle kjøpe vin for dem, (var det vel), på Vinmonopolet, på Farmandstredet-senteret der da.

    Og det var vel greit, tenkte jeg.

    Jeg trodde at Kenneth Ek var atten år gammel da.

    Men han var kanskje bare søtten da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sov jo ikke så godt om nettene, hos mora mi der.

    (Siden hu vekte meg opp, midt på natta, og sånn).

    Så jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg dro tilbake til Oslo igjen, etter et par-tre dager, i Tønsberg vel.

    Jeg husker at noen damer, på togstasjonen, i Tønsberg prata om meg.

    Om at de ikke likte klærna mine, eller noe.

    Men jeg hadde jo ikke på meg de kuleste klærna mine akkurat, husker jeg.

    Så det syntes jeg ble litt dumt, dette her som jeg overhørte, på togstasjonen der, (husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så husker jeg det, at hu Laila Johansen og jeg.

    Vi dro på kino, på Saga Kino, i Oslo da.

    Hu ville se en tegnefilm, eller noe sånt, (tror jeg det var).

    (Noe sånt).

    Og så dro hu med meg, på Cafe Sjakk Matt der, var det vel.

    Etter kinoen da.

    Hvor vi spiste noe spagetti bolognese, eller noe sånt, mener jeg det var.

    (Som ikke var så utrolig dyrt faktisk, mener jeg å huske).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk også gjennom gatene, i Oslo Sentrum, husker jeg.

    Og da gikk jeg med den svarte jakka mi vel, som jeg hadde kjøpt, på KappAhl, på Oslo City der.

    Men da oppførte hu Laila Johansen seg litt spesielt.

    Hu ville byttelåne jakke med meg, husker jeg.

    Så jeg hadde plutselig på meg hennes jakke, mener jeg, (mens vi gikk oppover Karl Johan der da).

    (Jeg hadde vel muligens også lånt en jakke av henne, når vi gikk tur i Frognerparken, noen dager før det her og.

    Siden jeg vel bare hadde på meg dress, når jeg gikk ut, på nyttårsaften muligens.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men jeg lurer på om det kan ha vært sånn.

    Hm).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen og jeg, vi gikk oppover Karl Johan der da, husker jeg.

    (Fra ved Oslo S. der og opp mot Stortinget da).

    Da vi kom ved den Narvesen-kiosken, like ved Stortorvet der.

    Så syntes jeg at ei jente stod der, og så på oss.

    Og vel også kom med et slags utbrudd, eller kommentar, vel.

    Og det har jeg lurt på seinere, om det kan ha vært Nina Monsen, (husker jeg).

    Men jeg var litt flau sikkert, siden jeg gikk med jakka til hu Laila Johansen da.

    (Av en eller annen grunn så ville hu gå med min jakke).

    Så jeg fikk ikke sett det ordentlig, om dette var Nina Monsen, (eller ikke).

    Og det var kanskje litt mørkt også, siden det vel ble tidlig mørkt, på den her årstiden, i Oslo da.

    Jeg husker også det, at jeg var litt sånn ‘romlemantisk’, kanskje.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg sang på en Depeche Mode-sange, som het ‘A Question of Lust’, for hu her Laila Johansen da.

    Mens vi av en eller annen grunn gikk bort mot Peppes Pizza der cirka, i Stortingsgata da.

    (Det er mulig at hu Laila Johansen ville på utestedet Børsen, eller noe, i Stortingsgata.

    Men at dette utestedet var stengt.

    Noe sånt.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var fortsatt en del på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, innimellom, (på den her tida da).

    Og hu bodde aleine, etter nyttår vel.

    Siden Pia fra Korea flytta opp til Sinsen da.

    Lill Beate Gustavsen mente at jeg burde prøve å få med meg hu Laila Johansen, hjem til hybelen min, på Abildsø.

    (For å få a i senga, da liksom.

    Siden jeg vel hadde klagd på at mora hennes hadde vært i huset, mens jeg lå over hos hu Laila Johansen da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det kinobesøket, så ble jeg invitert, på middagsselskap, hjemme hos hu Laila Johansen og dem da.

    Mora hennes, hu hadde en kjæreste, som jobbet som butikksjef, i Gullfunn.

    Og han lagde middag, (mener jeg at det var).

    Det var skinke i fløtesaus, eller noe.

    Han Gullfunn-butikksjefen spurte meg, om hva jeg mente, om plasseringen, av stereo-anlegget, i stua der.

    (For han og de to damene, de var visst uenige, om noe med stereoanlegget der da).

    Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg svarte.

    Men han Gullfunn-butikksjefen mente at jeg var ‘diplomatisk’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Laila Johansen, hu ble så litt sur på meg, (under middagen der), tror jeg.

    Hu begynte å klage på at jeg ikke hadde peiling på biler og sånn.

    (Eller hu begynte ihvertfall å prate om biler da.

    Som jeg ikke var så opptatt av da.

    Siden jeg var student og sånn, og ikke hadde fått meg lappen enda da.

    Jeg syntes jo at det var et ganske bra kollektiv-tilbud, i Oslo.

    Jeg var jo vant til å bo på Bergeråsen, hvor bussen til Drammen gikk annenhver time, osv.

    Mens i Oslo, så gikk mange av bussene og trikkene hvert kvarter da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så spurte hu Laila Johansen da.

    Om hu fikk lov av meg, til å fortelle om hva jeg hadde sagt, da vi hadde gått tur, i Frognerparken der, første nyttårsdag da.

    (Om Holmenkollbakken da).

    ‘Har dere hoppbakke her?’, hadde jo jeg sagt da.

    Så det fikk jeg høre igjen da.

    Midt under middagen med mora og stefaren hennes, (eller om han bare var mora sin kjæreste, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så sa jeg det, til hu Laila Johansen da.

    At jeg også skulle be henne, på middag.

    Siden jeg endelig hadde fått det studielånet mitt, osv., da.

    (I et forsøk på å lure henne med hjem, til hybelen min på Abildsø der da).

    Jeg hadde også vært på besøk, hos Magne Winnem, (på den her tida).

    (Han inviterte meg vel).

    Oppe på Kringså.

    Hvor hans fetter Colin Dobinson, hadde lånt han sin hybel, i juleferien, til UIO.

    Og ei dame, som bodde i det samme bofelleskap, som Colin Dobinson der.

    (Og som studerte på UIO da).

    Hu hadde gitt meg noen råd nemlig, om hvordan jeg skulle lage sånn her kyllingsalat da.

    (Som jeg syntes at hørtes ganske enkelt ut å lage.

    Og som også var en ganske populær rett, (mener jeg ihvertfall), på 80-tallet da).

    ‘Du kan også ha ananas oppi’, sa hu leilighet-venninna, til Colin Dobinson, (og Magne Winnem), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu Laila Johansen, hu ville ikke spise middag, hjemme hos meg, på Abildsø.

    (Sånn som hu Lill Beate Gustavsen, hadde sagt, at jeg burde prøve, å få til noe lignende av da.

    Og hvor jeg også hadde vannseng og greier da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg måtte love det, å heller dra hjem til hu Laila Johansen igjen da.

    Og lage middag der, istedet.

    Noe jeg gikk med på da.

    (Selv om jeg ikke skjønte noe av, hvorfor hu Laila Johansen ikke ville besøke meg.

    Men men).

    Jeg kjøpte også med noen blomster til henne, i blomsterbutikken, utafor hovedinngangen, til Oslo City der.

    (Som ikke var så dyre, men likevel).

    Men det var så stor kø, utafor Vinmonopolet, i kjelleren, på Oslo City der.

    Så jeg orka ikke å stå i kø der, i en time, (eller mer), for å kjøpe hvitvin da, (som vel hu Laila Johansen ville ha da).

    Men siden jeg hadde gått markedsføringslinja, et par år før det her da.

    Så pleide jeg å få med meg, i nyhetene og sånt vel, når det dukka opp nye produkter, i butikkene.

    Så jeg kjøpte bare maten, (det vil si en hel, grilla kylling, og en loff vel, og noe thousand island-dressing vel, og en ananasboks da), på Oluf Lorentsen, på Oslo City der da.

    Også tok jeg toget, ut til Skøyen vel.

    (Mener jeg at det må ha vært).

    Også fant jeg en ikke så stor matbutikk der da.

    Hvor de solgte noe som het ‘Wine-cooler’ da.

    (Som jeg lurte på om de kanskje kunne ha der da.

    Siden jeg ikke rakk polet).

    Og som var vin uten så mye alkohol i da.

    For da slapp jeg å stå så lenge i kø, ved Vinmonopolet, på Oslo City der da.

    Hvor det stod kjempemange folk og venta, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ringte på, hos hu Laila Johansen da.

    Og gikk litt feil muligens.

    For jeg var ikke så kjent der.

    Hu lo da, av, (eller med), meg.

    Noe sånt.

    Og så ga jeg henne de blomstene da.

    Og da ble hu vel litt fornøyd tror jeg.

    Hu sa ihvertfall det, at hu aldri hadde fått blomster noen gang før.

    Hu fortalte det, (da eller en annen gang), at hu ‘karate-dama’, fra Radio 1 Club, (som dukka opp der), var ganske tøff.

    Noe sånt.

    Og hu karate-dama, hu dukka også opp der, husker jeg.

    Og Laila Johansen og mora krangla litt, husker jeg.

    Noe hu karate-dama ikke likte, at jeg kommenterte om, til henne, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel også den gangen, som hu Laila Johansen, satt på gulvet i stua deres der, med en sånn svart minikjole, rulla opp rundt livet.

    Og kun iført en gjennomsiktig strømpebukse, (og uten å ha noen truse på seg vel), på underkroppen da.

    Mens hu satt i spagaten da, (i ‘gutte/herre-spagaten’, tror jeg at det heter), på stuegølvet deres, på Skøyen der da.

    Laila Johansen sa også det, (hvis ikke dette var på et av mine to tidligere besøk der da), at hu hadde sett en ‘UFO’, en gang som hu ‘hadde vært ute med hesten sin’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen var litt sur da, siden jeg ikke hadde fått kjøpt med noe vin da.

    Men hu mente vel at den Wine-cooler-en, smakte ok etterhvert vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ville også ut på byen da.

    Noe jeg ikke hadde forberedt meg på.

    Så jeg gikk bare i en genser vel.

    Mens jeg vanligvis ihvertfall pleide å ha på meg en dressjakke, over en t-skjorte og olabukse, (minst), hvis jeg skulle ut på diskotek, i Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte å skjære opp kyllingen da, på kjøkkenbenken deres da.

    Men det var visst helt feil da, fikk jeg høre, av hu Laila Johansen da.

    For det var en fjæl der da, (som jeg skulle ha brukt da).

    (Som liksom så litt ut som en kjøkkenskuff da).

    Så jeg var veldig slem da, for jeg hadde drivi og lagd merker i kjøkkenbenken deres da.

    Når jeg dreiv og skjærte i den kyllingen da.

    Noe som ikke var meninga.

    Men jeg var ikke så vant til å lage så mye annen mat enn Pizza Grandiosa da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg lurte på om jeg skulle ta på meg en sånn skinn-vest, som hu Laila Johansen hadde, når vi tre skulle ut på byen, husker jeg.

    Men jeg droppa det.

    Jeg var kanskje for vant, til å bo sammen med søstera mi og Cecilie Hyde, (i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, og hos Hyde og dem, i Svelvik, og også hos bestemor Ågot, på Sand), skoleåret før det her da.

    Så de Oslo-damene syntes kanskje ikke at jeg oppførte meg så utrolig barskt da.

    Siden jeg nok vel oppførte meg mot dem, cirka på samme måte, som jeg hadde pleid å oppføre meg, ovenfor søstera mi og Cecilie Hyde da.

    Noe sånt.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De jentene ville på byen da.

    Som sagt.

    Og de dro meg med, i Akersgata, tror jeg, bort mot Cafe de Paris der.

    Altså i retningen av Akershus Festning da, fra Karl Johan.

    Hvis det ikke var i gata nedenfor Akersgata da.

    (Noe sånt).

    En gjeng tenåringer, fra Pakistan vel, satt liksom i noen vinduskarmer, (eller på noen slags forhøyning), eller noe.

    Og de Skøyen-damene, de ville gå forbi de pakistanerne da.

    ‘Du har to’, sa han ene av de pakistanske tenåringsguttene til meg da.

    (Siden jeg gikk sammen med to damer der da).

    Uten at jeg hadde sagt noe til de her pakistanerne da.

    Så han yppa jo til bråk nesten da, (han pakistaneren), må man vel nesten si.

    Og han satt der sammen med 3-4 kamerater da.

    Så dem oppførte seg vel nesten litt truende da, må jeg vel nesten si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var vel litt nedfor, tror jeg.

    For hu Laila Johansen, hu hadde vel sagt det, før hu karate-dama dukka opp, på Skøyen der.

    At hu, ‘bare ville være venner’.

    Noe sånt.

    Men det var egentlig greit for meg.

    For jeg var egentlig litt skeptisk til henne, siden hu hadde sett UFO.

    Og siden hu hadde jugd på alderen, på Radio 1 Club der.

    Og siden hu hadde kalt pirat-drosje, for ‘privat-drosje’, liksom.

    (Sånne ting).

    Så det var helt greit liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi skulle liksom gå ut, på byen, (også sammen med hu karate-dama), likevel da.

    Så det var det vi holdt på med, da de her pakistanske ungdommene, slang dritt etter meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Laila Johansen, hu lånte vel en hundrelapp, (eller noe), av meg, tror jeg at det var.

    Noe sånt.

    Og så dro vi på Manhattan da.

    (Hvor sted hvor jeg hadde pleid å gå ut mye, sammen med Magne Winnem, tidligere dette studieåret da).

    Og vi tre, vi satt i en sånn ‘bås’, (eller hva man skal kalle det), der da.

    Og vi dansa litt, på dansegulvet der da, husker jeg.

    Laila Johansen, hu førte hånda mi, under kjolen sin, (etter at vi hadde satt oss ned igjen, etter at vi hadde dansa da).

    For hu ville la meg kjenne, hvor svett hu var, på puppene.

    Og hu hadde vel ikke BH på seg, (sånn som jeg husker det).

    Så jeg kjente jo to sånne ganske faste og svette pupper da.

    (Som hånda mi liksom sklei over da).

    Under den her kjolen hennes da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så skulle jeg liksom tåle, å sitte der da, mens de to damene, begynte å sjekke opp andre gutter/menn da.

    To andre karer, ble også sittende der, i den båsen vår, etterhvert da.

    Og de damene begynte å prate om Dokka igjen da.

    Og om at det var et lite sted, hvor alle kjente alle da.

    (Det samme som de hadde prata om, da Magne Winnem og meg, hadde møtt dem, den første gangen, på Radio 1 Club der.

    På nyttårsaften 1989 da).

    Og hvor de ofte pleide å dra, (til noe slekt, eller noe, vel), i ferier og i helger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det ble litt vel mye for meg, dette her.

    Det her ble litt ydmykende, syntes jeg.

    Så jeg gikk ut på dansegulvet, når det kom en sang, som jeg digga litt, fra nærradioene, (var det vel).

    Nemlig ‘Love Shack’, med B52’s.

    Og da dansa jeg med ei dame, (om en ikke cheek-to-cheek men).

    Men jeg jeg liksom rocka litt da, sammen med ei dame der da.

    (Ei som jeg ikke visste hvem var da).

    Ute på dansegulvet der, på Manhattan da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så ble det her opplegget, litt for spesielt, for meg, (husker jeg).

    Så jeg bare stakk derfra etterhvert, og gikk på nattbussen, til Abildsø, (borte bak Stortinget der), husker jeg.

    Men da kom hu Laila Johansen, og venninna, etter meg da.

    Og hu Laila Johansen, hu var vel nesten på gråten vel.

    (Noe sånt).

    Også fulgte hu etter meg, inn på nattbussen der da.

    Og så ga hu meg en femtilapp og noen mynter da.

    (Som hu hadde igjen, av den hundrelappen, som hu hadde fått låne av meg da).

    Så jeg skjønte ikke helt opplegget.

    Men hu sa ihverfall noe sånt som at ‘du var snill mot meg du’.

    (På nattbussen, var det vel).

    Det var ihvertfall etter at vi gikk ut på byen, denne siste dagen, som jeg møtte henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dro jeg innom hu Lill Beate Gustavsen der da.

    På Grønland der.

    Noen dager etterpå vel.

    Og fortalte til henne, at det var slutt da, mellom hu Laila Johansen og meg da.

    Hu Lill Beate Gustavsen, hu spurte om jeg tok det her tungt vel.

    Men jeg svarte det, at jeg ikke tok det så seriøst da.

    (Noe sånt).

    Så dette forholdet, mellom hu Laila Johansen og meg.

    Det må vel sies, å ha vært enda mindre seriøst kanskje.

    Enn da jeg var sammen med hu Sari Arokivi, (fra Finland), i Brighton, sommeren før det her.

    (Selv om det ikke var sånn, at jeg så hu Sari Arokivi naken, på underkroppen og tok på puppa hennes, og fingra fitta henne, og sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Selv om det forholdet til Laila Johansen og meg, hadde hatt en nesten litt dramatisk slutt vel.

    Så tok jeg mot til meg, noen måneder etter det her.

    I mai/juni-måned, (eller noe sånt), kanskje.

    (Altså nesten et halvt år seinere da).

    Og ringte hjem til hu Laila Johansen og dem, fra telefonkiosken, på Abildsø der.

    (For jeg var ikke sikker på om jeg skjønte helt, hva hu Laila Johansen egentlig ville.

    For jeg syntes det ble litt vel komplisert, når også hu karate-dama, skulle være med på middagen og på byen også.

    (Noe sånt).

    Men men).

    Men da var det mora hennes som svarte, (husker jeg).

    Og hu fortalte da, at hu Laila Johansen, hadde flytta til England.

    (Uten at jeg vet noe om dette var tull, eller ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mange år seinere, så gikk jeg opp Karl Johan der, fra Slottet, og i retning av Oslo S. der da.

    Og da jeg kom opp til Egertorget der, så så jeg to damer, som gikk side ved side.

    Og jeg kunne også såvidt høre, hva de prata om.

    Det var, ‘der er han fra Radio 1 Club, (eller noe), lat som at du ikke ser han’.

    (Noe sånt).

    Og det tror jeg nesten at må ha vært hu Laila Johansen og hu karate-dama da.

    Noe sånt.

    (Dette kan vel ha vært rundt 1998 kanskje.

    Etter at jeg hadde blitt butikksjef, i Rimi da.

    (For jeg tok ikke det her så tungt, husker jeg, at de to her damene unngikk meg da).

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men etter det igjen, så har jeg aldri hørt noe mer, fra hu Laila Johansen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe tenkte på.

    Men men.

    Men jeg møtte en del fler damer da, det siste halvåret, av dette studieåret da.

    (Selv om de fleste av disse kanskje var litt mer ‘dundre-aktige’.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er et av de monstrene, som Laila Johansen viste meg, i Frognerparken, første nyttårsdag, i 1990

    monster laila johansen

    http://www.nyhetsspeilet.no/2010/07/skrekk-og-gru-i-viegelands-reptilpark/

    PS.

    Det er mulig at det var hu her, som var bestemora, til hu Laila Johansen.

    (Men jeg tørr ikke å si det sikkert).

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    bestemora til laila johansen hm

    http://www.oslobilder.no/OMU/OB.X1360?searchstring=%22Bildende%20kunst%22&index=78&page=1&page_index=78&quantity=96&sort=&site=