 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Nina Monsen osv.
|
Arvid Karlsen <karlsenarvid@gmail.com> |
Wed, Jan 4, 2012 at 6:23 PM | |
|
To: eribsskog@gmail.com | ||
| ||
Stikkord: Oslo
-
Jeg har et bilde av Nina Monsen, (et julekort fra 1988), men det ligger hos City Self-Storage, i Oslo. Det jeg skriver i memoarene, er kun sannheten
Gmail – Nina Monsen osv.
-
Min Bok 2 – Kapittel 8: Enda mer fra Abildsø, (del 4)
I desember, 1989, så skulle det være juleball, med NHI.
Dette var på Rica Holmenkollen Park Hotell, (eller noe).
Og de som arrangerte det, de hadde til og med leid en egen trikk.
Eller bane, eller t-bane, som det vel også heter.
Som gikk fra Stortinget t-banestasjon, og opp til Holmenkollen der da.
(Han høye friken på NHI, (var det vel).
Han fortalte meg faktisk en gang, om hva forskjellen var, på trikk, bane og t-bane, i Oslo da.
Hvis strømmen til toget kom ovenfra, så skulle man si ‘trikk’.
Og hvis strømmen kom fra sida, så var det ‘bane’.
Og hvis strømmen kom nedenfra, så var det ‘t-bane’ da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt nervøs, før juleballet til NHI, husker jeg.
(Kanskje fordi at jeg hadde dumma meg litt ut, på Gjerde sitt juleball, året før, i Drammen.
Hvor jeg blant annet hadde glant for mye, på hu Trine, (fra Kongsberg), i klassen da, under en missekonkurranse der da.
Ifølge Helge, (også fra Kongsberg), i klassen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kom meg til Stortinget T-banestasjon, ihvertfall.
Tidsnok til å ta NHI-trikken da, som gikk opp til Holmenkollen der da.
Det var vel ei Oslo-dame, på studietrinnet vårt, på NHI, (tror jeg), som var flink til å fikse sånne her artige ting, som å leie trikk, da.
Så jeg har faktisk vært med NHI-trikken da, fra Stortinget og til oppi Holmenkollåsen der et sted da.
En gang, like før jul, i desember 1989 vel.
Ikke dårlig bare det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Dresskoden var smoking, (eller kjole og hvitt).
Noe sånt.
Så jeg måtte jukse litt, på dresskoden.
(Igjen, som på Gjerde sitt juleball).
Siden jeg bare hadde en mørk dress da.
Men den fikk passere som smoking da, (tenkte jeg).
Men jeg kjøpte meg en sløyfe da, husker jeg, på Oslo City vel.
En svart sløyfe muligens.
Hvis den ikke var blå da.
Noe sånt.
Men jeg var ikke vant, til å gå med sånn sløyfe.
Så noen i årskullet mitt, måtte forklare hvordan jeg skulle feste den da.
Når jeg var på dassen der da, inne på Holmenkollen Park Hotell der da.
(Het det vel).
Før middagen da.
(For alle gutta gikk med smoking/dress og sånn sløyfe da).
Og under middagen, (som varte en del timer, mener jeg å huske), så hadde jeg den fine, lyshårede borddama, husker jeg.
Ei dame jeg ikke kunne huske å ha sett før vel, på NHI.
Men som så veldig fin ut da, (mener jeg å husker), og som jeg prata litt med da, under middagen.
Og vi var begge enige i at hu var borddama mi da, husker jeg.
Ikke dårlig bare det.
En av lærerne, (en som ligna litt på Lasse Berntsen, men som het Geir, eller noe muligens).
Han hadde bomma helt på dresskoden, og dukka opp der i svart skinnbukse, husker jeg.
(Som jeg husker at noen damer der kommenterte om og vel).
En av grunnene, (forresten), til at NHI kunne være litt kjedelig.
De var, (forresten), at Lasse Berntsen og han Geir da, de ligna litt på hverandre.
Så det var liksom å sitte der hele dagen da, å se på nesten det samme, litt kjedelige trynet da, med brunt hår, (var det vel).
(Kunne det nesten virke litt som, i starten, ihvertfall).
En kar ved bordet vår, (var det vel).
Muligens han, som hadde prata dritt om meg, den gangen, ved Josefines, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Han sa det, at foreleser Lasse Berntsen, han hadde presentert seg, som en belgisk professor, en gang.
Til ei dame.
På en tidligere fest, (eller noe), dette året da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lasse Berntsen ble forresten kalt for ‘Lasse Liten’.
Og kunne være litt morsom da, noen ganger.
Vi lærte om noe som het ‘stack’, i programmering.
Og da kunne man ‘push-e’ og ‘pop-e’, på stacken.
Og det ble visst ofte nevnt i studentsanger da.
At den og den pusha og poppa på stacken da.
(Ifølge Lasse Liten da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Stack det er forresten som en sånn myntgreie, som buss-sjåfører har.
Altså at man putter en data-variabel, på en stack.
Det blir på samme måte, som at man putter en mynt, på en myntholder, som buss-sjåfører har da.
Så da får man ut den mynten, som man puttet på myntholderen først.
Den får man da ut sist, (hvis man tar ut myntene igjen).
Så det var et prinsipp som het FILO, tror jeg kanskje.
First In Last Out.
(Hvis det ikke var LIFO.
Last In First Out).
Innen programmering, så var det også noe som het FIFO, (mener jeg å huske).
Altså ‘First In First Out’.
Det lærte vi også om, i programmering da.
Men jeg brukte, (for å være ærlig), mest Array-er, (også kalt matriser vel), som jeg hadde lært å bruke, enten da jeg fikk meg datamaskin selv, (på begynnelsen av 80-tallet), eller når jeg gikk på Gjerdes Videregående, (på slutten av 80-tallet da).
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Siden jeg hadde vært så nervøs, før det her juleballet, til NHI, og ikke spist så mye.
Så ble jeg ikke mett, av den ikke så mektige middagen da.
(Som kanskje var noe steik, eller noe).
Jeg huska jo det, at for eksempel på danskebåten, (på Petter Wessel, var det vel), så solgte dem baguetter og sånn, i puben, i danselokalet der.
Men så ikke på Rica Holmenkollen Park Hotell.
Der var det umulig å få kjøpt noe å spise, etter middagen da.
Så jeg måtte faktisk krangle, med han vakta, i resepsjonen der.
Jeg spurte om jeg kunne få kjøpe noe mat der da.
For jeg var så sulten da.
Og oppi Holmenkollen der, så var det jo ikke noen hamburgersjapper, eller noe, som man kunne gå til, i nærheten.
Og jeg hadde ikke lyst til å være den første som gikk fra den festen der heller liksom.
Når jeg hadde kjøpt meg ny sløyfe og sånn.
For å si det sånn.
Men men.
Så til slutt så ble han nesten litt eldre karen, i resepsjonen der.
Han ble såpass lei av meg da.
Så han gikk inn på kjøkkenet der, og henta noe kjøtt til meg, i en serviett, (eller noe), da.
Og da spurte jeg, ‘hva er det?’.
*Ser du ikke at det er noe kjøtt’, sa han som hadde prata dritt om meg, utafor Josefines, (tror jeg at det var ihvertfall).
Jo, jeg så vel at det var noe kjøtt.
Men det er vel greit å vite hvordan kjøtt der er, som man spiser og da.
Men men.
Men jeg behøvde faktisk ikke å betale noe penger, for den her maten da.
Enda jeg vel tilbydde meg å betale, vil jeg ihvertfall tippe på.
Men men.
Så det var bra service, må jeg si, (til en vanskelig gjest), fra Rica Holmenkollen Park Hotell der da.
(Jeg hadde jo på gått Handel og Kontor, og lært at ‘kunden har alltid rett’, osv.
Så jeg var nok en litt vanskelig gjest der, vil jeg nok tippe på).
Men det var også litt innpåslitne medstudenter der da.
Må man vel kanskje si.
(Han som prata dritt om meg, utafor Josefines da, var det vel).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hvordan jeg kom meg ned til Sentrum igjen.
Det husker jeg ikke.
(Dette var jo for mer enn 22 år siden).
Men jeg fortsatte nok drikkinga, nede i Sentrum da, antagelig.
Men jeg tror ikke at jeg festa med noen fra NHI der.
Jeg gikk nok rundt på noe pub til pub-runde, for meg selv, eller noe, vil jeg nok tippe på.
Før jeg sikkert tok en nattbuss, (eller noe), som gikk forbi Abildsø der, hjem da.
(Kan det ha vært 86-bussen?
Hvem vet).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde fortsatt mye mer, dette studieåret.
Som jeg skal prøve å skrive mer om, tenkte jeg, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 4: Mer fra Abildsø
Mens jeg bodde på Abildsø, så var Pia på besøk hos meg en gang, mener jeg.
Jeg hadde jo sagt, i Kristiansand, at jeg ville kutte ut faren min, (på grunn av hans seksuelle misbruk, av Pia, som barn), unntatt når det gjaldt penger, (siden jeg jo kun bare var 18 år fortsatt, da jeg fikk høre om dette, og fortsatt økonomisk avhengig, av min far).
Så jeg hadde fått faren min til å betale et par husleier da, for hybelleiligheten min, i Enebakkveien.
Men Pia sa da, høsten 1989, at faren min hadde sagt det, at han ‘ikke trodde det var meningen, at han skulle betale husleien min, hver måned’.
Sa Pia da.
Og da ble jeg ganske flau, da Pia sa dette.
Så etter dette, så var det veldig sjelden, at jeg ba min far, om å få eller låne penger.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og Cecilie Hyde, de skulle på fest, hos to Svelvik/Sande-jenter, som bodde i Oslo.
Dette var hu Lill Beate Gustavsen, som hadde gått rett inn i meg, inne på Fremad der, (hvor Christell dro meg med), skoleåret før.
Hu var fra Svelvik, og bodde sammen med ei jevnaldrende venninne, som også het Pia, og som var adoptert fra Korea vel, og som jeg tror at kanskje var fra Sande, eller noe, (men jeg er ikke helt sikker på hvor hu var fra, egentlig).
Disse hadde jeg muligens også festa med før.
Jeg hadde ihvertfall enten klint eller råflørta, med ei pen dame, fra Sande, som het Lise, husker jeg.
Ei som gikk det siste året på Wang Handelsgym, i Oslo, mener jeg.
(Eller om hu tok opp noen fag der).
Og som pendla da.
For på den her tida, så hadde Sande Togstasjon vel åpna igjen, (etter at den var stengt, på det meste av 80-tallet).
(Selv om det vel må ha blitt dyrt med toget, hvis jeg skulle tippe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Lise fortalte at hu hadde søkt om jobb, (muligens sommerjobb), i Oslo.
Men at alle jobbene hu ble tilbudt, var liksom ‘grisete’ da.
For eksempel så hadde hu blitt fortalt, da hu søkte på en jobb, (som sekretær vel), at om fredagene så måtte hu sitte der, i bare trusa, for sjefen likte å ta seg en runk, osv.
Noe sånt.
Så hu var helt sjokkert over tilstanden på jobbmarkedet, for unge damer, inne i Oslo da, husker jeg.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Sa hu høsten 1989, må det vel ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og Cecilie Hyde, de skulle på Blitz, for å kjøpe hasj, mens de var på denne festen.
Andre som var på festen, det var deres venninne, fra Svelvik, (som senere har blitt kjent, blant annet i Natur og Ungdom), Camilla Skriung, (og hennes lyshårede venninne, som het Anette, muligens.
Disse to siste, hadde forresten også vært på en av de Lyche/Depeche gjeng-festene, som Pia hadde hatt hos meg, i Leirfaret 4B, året før).
Det var bare jenter på denne festen, faktisk.
Også de kommunist-venninnene til Pia, fra Svelvik, var der, (mener jeg å huske).
Så hvis man sier at det var 9-10-11 jenter der da.
Fra Svelvik og Sande.
Pluss meg.
Så blir vel det ganske riktig tror jeg.
Så jeg var litt bortskjemt, som student, i Oslo.
Med damer kanskje.
Bortsett fra at dette var frike og kommunist-damer da.
(Og søstera mi var jo ei av dem).
Unntatt hu Lise da, fra Sande, som var ei ganske langbeint, brystfager og sexy brunette da, må man vel si.
Så hva hu gjorde sammen med alle de frikedamene.
Det veit jeg ikke.
Men det er kanskje noen andre som veit det.
Om det var hu Lise, eller hvem det var.
Som sa dette til meg.
Det husker jeg ikke.
Men noen av disse jentene fra Svelvik og Sande.
De hadde visst gått til en lokal innvandrerbutikk.
(Lill Beate og Pia bodde på Grønland, i en ganske trafikkert gate, som jeg mener at må ha vært Vahls gate.
De bodde i en av to falleferdige bygårder, som vel er revet for lengst nå, tror jeg.
Lill Beate jobba med vasking, på Nato-basen, på Kolsås, fortalte hu meg.
Og der var det visst mye rart som foregikk, fortalte hu meg en gang.
Lill Beate var også sammen med en marokkaner, eller noe, som jobba på en restaurant, i samme gate som spillehallen RA4, (hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med, noen ganger, tidligere på 80-tallet da).
En restaurant som het Costa vel.
Som lå i en gate som da het Roald Amundsens gate vel.
Men som seinere fikk nytt navn, etter at Kong Olav døde, mener jeg å huske).
De jentene som gikk i innvandrerbutikken, (en butikk jeg ikke helt skjønte hvor lå), de hadde visst fått gratis røyk og sånn, da.
Av dem som jobba i butikken der da.
Når de skulle betale der, så fikk de bare beskjed om, at de ikke behøvde å betale.
Var det vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ut på kvelden, på den her festen, (som var på en lørdagskveld vel).
Så fikk jeg høre det, at Pia og Cecilie Hyde, skulle på Blitz, for å kjøpe hasj.
Det var omtrent det verste man kunne finne på, på 80-tallet.
Å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.
Så jeg fikk litt sjokk da.
Hva ville bestemor Ågot ha sagt, (for eksempel).
Så jeg gikk rundt, på Grønland, i fylla da.
For å prøve å finne Pia og Cecilie Hyde da.
Før dem kom fram til Blitz, for å kjøpe seg hasj da.
For jeg var bekymra for dem da.
(Blitz ble veldig stigmatisert, i media, på den her tiden.
Og det var det samme med narkotika.
Så å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.
Det var nesten som noe med Aids, eller noe, syntes jeg.
Noe sånt.
Så det var ikke så bra da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Etter at jeg hadde gått litt rundt, på Grønland der, uten å finne Pia og Cecilie Hyde da.
Så gikk jeg tilbake igjen til Vahls gate der.
Og da hadde Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, (het hu vel, tror jeg, hu lyshåra venninna, til Camilla Skriung).
De hadde lagt seg, i soveposer, på fortauet, i Vahls gate der, (som var en rimelig trafikkert gate da).
Utafor nabo-bygården, til den bygården, som hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea leide i da.
Dette var liksom to bygårder, som stod bak hverandre da.
Og den Lill og Pia fra Korea bodde i, var den bakerste da.
Så Hyde, Pia, Skriung og Anette, de la seg foran den bygården som vendte ut mot Vahls gate da, på fortauet der.
Jeg prøvde å overtale disse fire jentene, til å ble med inn på festen igjen.
De hadde tydeligvis krangla, med Lill Beate Gustavsen og/eller Pia fra Korea, tippa jeg.
Noe sånt.
Men disse fire jentene ville ikke gå inn igjen da.
Jeg igjen tilbake igjen, inn på festen, etter å ha forsøkt å overtale de jentene, en stund.
(Uten å lykkes).
Å prate de her fire jentene til fornuft da.
De resterende 6-7 jentene, (var det kanskje), inne på festen, de var enige, med disse fire, som lå på gata da.
At dette her var ikke noe jeg behøvde å bekymre meg for, (eller blande meg inn i da).
Det var greit at Hyde, Pia, Skriung og Anette lå på fortauet der da, mente dem.
Så jeg ga til slutt opp.
Jeg fikk ligge i en seng der, sammen med hu Lise, husker jeg.
(For dette skjedde ganske seint på natta da.
Dette med Blitz og hasj da, osv).
Men vi lå med klær på da, så det skjedde ikke noe seksuelt, husker jeg.
Og seinere, (et par år etter det her vel), så hørte jeg det, fra min kamerat, i Sande, Kjetil Holshagen, at hu Lise hadde blitt gravid da.
Med en lokal Sande-kar, (regna jeg med).
Men det virka som at Holshagen var litt imponert over meg, (syntes jeg), siden jeg vel hadde klint med, (eller ihvertfall klådd litt på), hu Lise da, (i fylla da).
Men hvordan Kjetil Holshagen visste om det her.
Det veit jeg ikke.
Kanskje hu Lise hadde spredd det sjæl, i Sande.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Hva som skjedde med Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, ute i Vahls gate der, den natta til en søndag, i oktober 1989, (eller noe sånt vel).
Det veit jeg ikke.
Men jeg har lurt på det seinere, om dette at dem la seg på fortauet der, hadde noe sammenheng, med at noen av disse jentene, fra Sande og Svelvik da, hadde fått gratis røyk og sånn, i den innvandrerbutikken, like ved.
Men det blir bare spekulasjoner, fra min side.
Hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke noe om, (skal jeg være ærlig).
Jeg prøvde å be med hu Lise ut på kino, på søndagen, etter at jeg og ei av de Svelvik/Sande-jentene, fulgte henne til Nasjonalteateret togstasjon, (var det vel).
Men hu ville ikke da.
Noe hu vel angra på, mener jeg at hu prata om.
På en annen fest, noen år etter det her, da hu Lill Beate Gustavsen hadde flytta, til en ‘kavaler’, på Grorud.
Men da måtte jeg nesten være litt avvisende selv og, syntes jeg, og ta igjen litt da.
Så da gadd jeg ikke å bli med dem ut på byen, husker jeg.
Men jeg dro heller tilbake til enten Furuset, (eller om det var Ellingsrudåsen), hvor jeg bodde, på den her tiden da.
(Etter å ha spydd i hagen dems, mener jeg å huske, på Grorud der da.
Men jeg jobba ganske mye, på OBS Triaden da, på den her tiden.
Så jeg var ganske sliten da, når jeg dro på den her festen, (på Grorud), sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde fortsatt ganske mye, den tiden, som jeg bodde, på Abildsø.
Dette skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, hadde jeg tenkt på.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 3: Abildsø
Jeg flytta til Abildsø, rundt 1. september da, i 1989.
Faren min kjørte tingene mine opp dit, fra Uelands Gate da.
Jeg hadde også klart å tigge til meg en vannseng, i størrelse Super Singel, fra faren min da.
Da jeg var på visningen der, så hadde to hybel-rom, i første etasje, hos Jorås-familien, stått ledig.
Leia var på 2.500 kroner, i måneden, husker jeg.
Men det var ikke egen inngang da.
Og jeg måtte dele et lite bad og et lite kjøkken, med ei pen, stille og lyshåra dame, i begynnelsen av 20-åra vel, som bodde på det andre rommet der da.
Jeg valgte å leie det største rommet der.
Siden jeg kunne velge.
Men da sa Gunnar Jorås, at vanligvis var det jenter, som bodde på det største rommet.
Men at det var greit da.
Noe sånt.
Jeg syntes at det andre rommet så litt vel lite og litt vel mørkt ut.
Så jeg foretrakk å leie det største rommet der da.
(Siden vel leia var den samme, tror jeg og).
Det stod også en liten sofagruppe der, på det rommet da.
Som kanskje kunne minne litt om noen slags spinkle hagemøbler kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk ikke lov å røyke der, og kona i huset, (Berit Jorås), hu tålte ikke matlukt.
Så jeg fikk ikke lov å bruke steikovnen der.
For å lage min livrett Pizza Grandiosa da.
Så jeg ble liksom aldri mett, det året, som jeg bodde der, husker jeg.
Den første dagen, så huska jeg det, som han Gunnar Jorås hadde sagt, om at jeg ikke fikk lov til å røyke der.
Så jeg gikk ut i Enebakkveien, og satt meg på en benk, ved bussholdeplassen der da.
Som var like nedenfor utkjørselen til Jorås-familien der da.
Ei jente, med masse brunkrem i trynet.
(Som jeg seinere fikk vite, at ble kalt for ‘brunkremtrynet’).
Og ei venninne av henne vel.
Sa hei da, og begynte å snakke med meg.
Jeg satt vel bare der og røyka, i den grønne og hvit stripete Levis-genseren min, eller noe sånt vel.
Og så gikk vel brunkremtrynet og venninna av 71-bussen da, (som kjørte fra Jernbanetorget og opp til Bjørndal vel), som stoppa der hvor jeg satt, på bussholdeplassen, og røyka da, (var det vel).
Brunkremtrynet sa hei og sånn da, og spurte hvor jeg var fra og sånn da.
Hu var vel et eller to år yngre enn meg vel.
Noe sånt.
Denne delen av Enebakkveien, ble kalt for ‘Dumpa på Abildsø’, forresten.
Folkets Hus, (og en innvandrerbutikk), lå nederst i Dumpa.
(Litt gjemt inn en vei der da).
Mens oppkjørselen til Jorås-familien, den lå litt lenger opp, i den ene sida av Dumpa da, i retning av Abildsø-kiosken og Abildsø Kirke der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde på Sand, noen uker før det her.
Etter at søstera mi Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet hjem fra sin ferie, i Spania, (og vel også i Amsterdam først vel).
Så prata jo de fælt om hvor kult diskoteket Pacha, i Torrevieja, i Spania, hadde vært da.
Med åpningstider til langt på dag, og med kule spanske gutter da.
Som jeg fikk ‘tutet ørene fulle om’, som vel min morfar Johannes Ribsskog, kanskje ville ha sagt det.
(Jeg selv fikk jo ikke sagt noe om hu finske jenta, Sari Arokivi, som jeg selv hadde møtt, på min sommerferie, i Brighton da.
For Pia og Cecilie Hyde, de bare skravla, nesten helt uten stopp, om de her spanske kjærestene sine da.
Som jeg har glemt navna på nå dessverre).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg måtte nesten være litt kul og morsom jeg og.
Syntes jeg.
Etter at det hadde gått et par uker vel, siden Pia og Cecilie Hyde kom hjem fra Spania da.
Så jeg forklarte Cecilie Hyde og Pia da, at siden jeg hadde gått på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før da.
Så hadde jeg hatt mye av pensumet allerede, som var på det første semesteret, på NHI da.
Så jeg kunne ta de første månedene på NHI litt slapt da.
Og drive en del med andre ting, som å feste og ha det morsomt osv., inne i Oslo da.
Så sånn var det.
For da var jeg litt morsom jeg og liksom da, tenkte jeg kanskje da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Abildsø, så hadde jeg ikke MTV og sånne kanaler, som i Uelands Gate.
(Men etter at jeg hadde bodd der i cirka et halvt år vel.
Så fikk jeg faktisk MTV der.
For da fikk Gunnar Jorås med en av sønnen sine vel.
Til å legge inn Janco kabel TV, på de to hyblene de leide ut da.
Sånn at jeg fikk de sammen kanalene, som i Uelands Gate da.
Dette var en formiddag jeg lå og sov forresten.
Så dem bare låste seg inn der da, forresten, på rommet mitt da.
Hvis ikke døra mi stod ulåst da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjedet meg litt i den studenthybelen da.
Jeg var jo vant til at mye hadde skjedd, det året jeg gikk på skole i Drammen, året før.
Så det hendta at jeg gikk bort til Abildsø-kiosken der.
(Hvor jeg vel også hadde vært før, et par ganger vel.
Når jeg hadde jobba for faren min, med å hjelpe med å levere køyesenger og vannsenger, i Oslo da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så satt jeg og leste avisa, like ved trappa, til Abildsø-kiosken det da.
Antagelig så hadde jeg vel på meg min grønne og hvitstripete Levis-genser vel.
Jeg var jo bare nettopp fylt 19 år, så jeg var jo fortsatt en tenåring, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo også vært sent i puberteten og, så jeg så vel kanskje litt yngre ut, enn mine 19 år da.
Det er mulig.
Plutselig så dukka det opp en hel gjeng med ungdommer der.
Som lurte på hvem jeg var da.
Jeg sa jeg var fra Drammen, for jeg regna ikke med at de visste hvor Svelvik og Bergeråsen var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse ungdommene, det var ei som het Anette, som var ei pen brunette, som var et år eller to yngre enn meg.
Og som hadde et arr i trynet da, etter å bli knivskåret, i ansiktet, eller noe da.
Det var en gutt, med mørkt hår, som het Kjetil, og som var 16 år, eller noe, vel.
Det var en gutt, som var på min alder vel, og som het Henning, og som Kjetil sa, at ‘trodde at han var neger’, siden han digga hip-hop da.
Det var også en annen gutt, som het Henrik der vel.
Men som jeg ikke husker helt klart hvordan så ut nå.
Det var ei jente der, som var 15 år, husker jeg, og som het Lene.
Og hu var venninne, med ei annen jente der, som også var 15 år, og som het Anne Lise vel.
(Noe sånt).
Anne Lise, hu fikk lov til å ha åpent hus, på rommet sitt.
Hu bodde like bak Folkets Hus der, i Dumpa på Abildsø da.
Foreldrene hennes lot henne ha åpent hus der nærmest da.
Hu hadde en egen inngang til et eget rom der, som fungerte som en slags ungdomsklubb der nærmest da.
Hvor dem hadde sofaer og bord og et stereoanlegg da.
Og hvor ungdommene på Abildsø samla seg da, for å drikke og preike osv., i helgene da.
Så sånn var det.
Så jeg ble faktisk invitert etterhvert, til å bli med den her gjengen da, (Abildsø-gjengen, ble de kanskje kalt. Hva vet jeg), på en del sånne fester da, hos hu Anne Lise da.
Jeg ble nesten som et fast medlem i den gjengen, etterhvert.
(Selv om det var en del folk, (i den gjengen, osv.), på Abildsø, som ikke likte meg.
Siden jeg gikk en del med en svart genser, som jeg hadde kjøpt på Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen, året før, og hørte en del på alternativ musikk, osv.
En i den gjengen, (en som digga De La Soul, husker jeg), kunne si til meg, når jeg dukka opp hos hu Anne Lise der da, etter at jeg hadde bodd på Abildsø, en god del måneder da, at ‘er det begravelse eller?’
Noe sånt).
For jeg fikk jo ikke lov å lage pizza, på hybelen min.
Så jeg dro jo ned til byen, med bussen, eller bort til Abildsø-kiosken, (eller til Norol/Statoil-stasjonen nederst i Lamberseterveien der), minst en gang hver dag da.
(For å kjøpe burgere og sånn da).
Og da traff jeg den her gjengen ganske ofte da.
De satt ofte utafor den her Abildsø-kiosken da.
Så på søndager og sånt, så hendte det vel, at jeg stakk bort der.
Siden jeg vel kjeda meg ganske mye, på studenthybelen min da.
Og siden jeg også kjeda meg på NHI, siden jeg jo hadde gått på datalinja året før.
Og var vant til å dra mye på ferie og sånn, til England og sånn da.
Og nettopp hadde vært russ.
Så jeg var vant til at det skjedde en del da.
Så jeg kjeda meg ganske mye, på NHI, hvor det stort sett var gutter da, som studerte, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, på den tiden, som jeg bodde på Abildsø.
Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 1: Uelands Gate
Den første skoledagen, på NHI, så satt jeg som tidligere skrevet, (i Min Bok), på med en slags original, (må man vel kanskje kalle han), med navn Bertil, (en kamerat av min far), som kjørte en gammel Volvo Amazon, (var det vel), fra Sand og til Drammen da.
(Dette var rundt 18.-20. august, i 1989, forresten).
Så tok jeg toget til Oslo S.
Og så tok jeg buss 18, (het vel bussen da), opp til NHI’s lokaler, i Frysjaveien, i Nydalen.
Dette var en busstur på 20-25 minutter fra Jernbanetorget vel.
Bussen kjørte forbi Sagene og Bjølsen, på vei opp til Frysja da.
Og noen av bussene kjørte også videre opp gjennom Maridalen, som ligger nord for Frysja/Nydalen igjen da.
Frysja er et annen navn på Akerselva.
Og når man tar bussen ned til Oslo Sentrum igjen, fra Frysja, så går bussen fra en holdeplass, hvor man har utsikt til Akerselva fra da.
Så naturen i området rundt skolen til NHI var ganske fin da.
En gang glemte jeg å gå av på riktig holdeplass.
Og da fikk jeg med meg en sightseeing, i Maridalen.
Hvor noen elever gikk på spesialskole, eller noe, (trodde jeg da ihvertfall).
Og det var et naturskjønt området, like nord for Oslo Sentrum, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde nok egentlig ikke behøvd å sitte på med han Bertil, inn til Drammen.
For det var mest venting, den første dagen, på NHI vel.
Man skulle få skolebevis og sånn.
Jeg tok en buss ned til Sentrum igjen.
For jeg skulle møte faren min da og da, ved Haldis sin leilighet, i Uelands Gate da.
18-bussen kjørte gjennom Uelands Gate, på vei til NHI.
Så det var bare å hoppe på 18-bussen igjen.
(Fra Jernbanetorget da).
En fyllik, lo fælt av meg, da jeg gikk på bussen.
For jeg hadde ikke lært å spørre om ‘en enkeltbillett’.
Neida, jeg sa ‘jeg skal til den bensinstasjonen ved Kiellands Plass’, eller noe.
Noe sånt.
Og da lo en fyllik fælt da, av meg, husker jeg.
Når jeg gikk på 18-bussen da.
Så det var ikke enkelt å være ‘bonde i byen’, fant jeg ut.
For det var sånn på de bussene, i Oslo, at nesten ingen sa noe høyt da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min var i Uelands Gate der, når jeg dukket opp.
Haldis sin leilighet lå i en gammel og ærverdig, (må man vel si), bygning.
To ulve-statuer stod på hver sin side, av trappene opp til bygårdene der da.
Det var vel to store gulmalte bygårder, i mur vel.
Og de så vel nesten ut som noe Hitler kunne ha bygd kanskje.
Ikke langt unna muligens.
Men men.
Jeg har også lurt på om det kan ha vært disse blokkene, som ble kalt for ‘Ulvehiet’, av en norsk forfatter, som skrev om sin oppvekst i Oslo da.
(Siden det var ulve-statuer, ved trappa opp til leilighetene da, fra Uelands Gate).
Oskar Braaten er det vel, som skrev den romanen.
Som vår klasseforstander Aakvåg, leste opp for oss vel, i klassens time, kan det vel kanskje ha vært, på ungdomsskolen.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Leiligheten til Haldis, den lå rett ovenfor Statoil-stasjonen, på Kiellands Plass.
Og den er døgnåpen, så jeg gikk der for å handle mat da.
Det var ikke noen billigbutikker, som Rema eller Rimi, i nærheten, på den tiden.
Selv om det er flust av sånne budsjettbutikker der, nå i ‘våre dager’.
Så matbudsjettet mitt lå ganske høyt, husker jeg.
Jeg pleide å kjøpe pizza, noen ganger, fra et pizzabakeri, som het Viking Pizza, og som lå liksom like ovenfor 7-eleven der vel, ved Kiellands Plass da.
Jeg kjente nesten ingen i Oslo.
Men det stod en telefonkiosk, på Kiellands Plass, som jeg kunne ringe fra da.
Faren min hadde tatt med TV-en min, (og vel også videoen min, tror jeg), med seg, inn til Oslo da.
Og leiligheten til Haldis, var en ok to-roms leilighet.
Hvor Jan Snoghøj hadde bodd, da han bodde i Oslo, noen år før det her da.
(Sammen med en amerikaner ved navn Carry vel).
Jeg så på MTV, at Depeche Mode, hadde en ny sang, som het ‘Personal Jesus’.
Og da fikk jeg unnskyldning, for å ringe søstera mi og Cecilie Hyde da.
(Siden jeg ikke kjente så mange folk i Oslo).
Cecilie Hyde sa at ‘Depeche Mode har ikke noen sang som heter Personal Jesus’, i telefonen da.
Når jeg ringte hu og søstera mi da, i Svelvik.
‘De har det nå’, sa jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg chatta litt med en kar som jobba på Statoil-stasjonen der.
(Som vel het Norol, på den her tiden, tror jeg).
Jeg sa til han, at hu og hu dama som jobba der, var ‘fin’ da.
‘Det er dama mi det’, svarte han da.
(En kar som nesten var litt aggressiv vel).
Vi prata om hvor ditt og datt lå da.
Og han karen spurte om jeg visste hvor Ullevålsveien lå hen.
Jeg svarte at det vel var Akersgata som ble til Ullevålsveien.
(For det hadde jeg tilfeldigvis sett, på et sporveiskart, eller noe da).
‘Du er jo kjent i Oslo alt jo’, svarte han på bensinstasjonen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem dro og besøkte meg, i Uelands Gate der.
Og vi dro vel og kjøpte pizza vel sikkert.
Noe sånt vel.
Jeg klagde vel på at det ikke var noen budsjett-matbutikker, som Rema og Rimi, i nærheten, til Winnem da.
(For jeg var vant til å handle på CC Storkjøp da.
Hvor jeg hadde jobbet, i månedene før det her, i Drammen.
Og hvor prisene var lavere og utvalget var bedre da, enn i de matbutikkene, som lå i området rundt Kiellands Plass da, i 1989, husker jeg, at jeg syntes).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tenkte det, en dag jeg kjedet meg.
At jeg kunne kanskje prøve å ringe Nina Monsen, (som jeg hadde knulla med, året før da, da jeg bodde på Bergeråsen).
Siden Nina Monsen bodde i Oslo da.
Jeg hadde ganske høye forhåpninger, om at hu ville bli med, og finne på noe.
Jeg ringte Christell da, og spurte henne, om jeg kunne få telefonnummeret, til Nina Monsen da.
(Som jeg vel må ha klart å rote bort, etter at søstera mi, flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, et halvt års tid, før det her cirka).
Christell sa at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.
Noe jeg nesten fikk litt sjokk av å høre.
Jeg ble ihvertfall rimelig skuffet, må jeg innrømme.
Jeg hadde vel forestilt meg, at jeg skulle møte Nina Monsen en del, inne i Oslo, og kanskje ha en god del sex med henne, osv.
Men så ikke da.
Jeg hadde vært litt som i en rus, (eller noe), før jeg flytta til Oslo.
Jeg var liksom høyt oppe da.
Og jeg hadde sagt til både Cecilie Hyde og Christell, husker jeg, at de måtte komme besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo.
Begge sa at dem skulle besøke meg.
Men jeg gadd ikke å spørre Christell om det her da, etter at jeg hadde flytta til Oslo.
(Siden hu liksom var stesøstera mi da.
Så ville et sånt besøk blitt litt rart vel).
Så jeg nøyde meg med å spørre etter telefonnummeret til Nina Monsen da.
Men hu hadde jo flytta til Lillehammer da.
(Viste det seg).
Så det ble litt skuffende da.
Men men.
Det var også mer som hendte, disse cirka to ukene, som jeg bodde i Haldis sin leilighet, i Uelands Gate.
Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet av Min Bok 2, tenkte jeg.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 83: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 5)
En sankthansaften, før søstera mi flytta til Berger vel.
Så var Tom Ivar Myrberg og jeg oppe i S-Svingen, (om kvelden da), for å prøve å fange flaggermus.
Da skulle man ta en stein og binde fast i et hvitt lommetørkle.
Og så kaste steinen opp i lufta.
Og så ville flaggermusen bli fanget, inne i lommetørkleet da.
(Ifølge en eller annen kamerat av oss på Bergeråsen da sikkert).
Noe som ikke funka da selvfølgelig.
Men jeg tulla litt.
Også beit jeg to hull, i lommetørkleet.
Sånn at det så ut som at en flaggermus hadde biti i det.
Og plutselig så dukka Christell Humblen og Nina Monsen opp der.
(Kanskje de hadde vært hjemme hos Nina Monsen, som bodde like ved.
Hvem vet).
Og da viste jeg dem det lommetørkleet da.
Og sa at det var nære på, at vi hadde klart å fange en flaggermus.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var jeg også i S-Svingen der, (noen år seinere da), og skulle skyte flaggermus, med luftgevær da.
En lørdagskveld vel.
Og da, så hadde onkel Håkon grillfest, (eller noe), like oppi der da, (hvor han bodde da).
Og Fru Løff, (Håkon sin svigermor, fra Drammen), var der.
Og det skjønte jeg, siden jeg plutselig hørte et høyt skrik.
Og noe om noe ‘gevær’ da.
Etterfulgt av at Håkon sa at ‘det er jo bare Erik, jo’.
(Eller noe).
Så dem trengte ikke briller, noen i den familien der, det er helt sikkert.
(Kanskje unntatt Fru Løff).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ved siden av S-Svingen der, så bodde Rolf og Edel Stenberg, (mener jeg at dem het).
Og Gry Stenberg, hu forklarte en gang, at hu hadde vært barnevakt der.
Og tarmen til baby-gutten, som hu var barnevakt for, pleide visst å falle ut.
Og da hadde visst Edel sagt til Gry Stenberg da, at da var det bare å dytte inn tarmen igjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ågot viste meg noen gamle brev en gang, borte på Sand.
Og de brevene, (eller om det kan ha vært noen postkort), hadde poststed ‘Sandbu’ da, husker jeg.
(Og ikke ‘3075 Berger’, som det var, da jeg bodde der).
Postkontoret, (på den tida, som de her brevene var fra), var liksom butikken til Oddmund Larsen da, på Sand da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så der hadde det kanskje vært butikk også i gamle dager da, lurer jeg på nå.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den ene katten jeg hadde, som ble født nede hos Christell og dem, av Christell sin katt Susi.
Og som het Tiger, (noe Jan Snoghøj fortalte meg, da jeg fikk den katten).
Det navnet ‘Tiger’, det uttalte Jan Snoghøj på engelsk da.
Så da fortsatte jeg også med det da.
Siden jeg fikk en katt, av Jan og Christell og dem.
Og de sa at den katten het ‘Tiger’ da, med engelsk uttale.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på barneskolen, så skulle Berger Skole, på noe besøk, i Berger Kirke.
På lærerværelset, så hadde vel lærerne pratet sammen, og blitt enige om det, at vår klasse, (vi gikk vel i femte klasse da, tror jeg), var den stilleste, på skolen.
Så vi skulle sitte i andre etasje der da, i kirken, (i ‘sakrestiet’ da, eller hva det heter).
Men det hadde nok ikke vår klasse tenkt på før, at vi ble sett på som å være den stilleste klassen.
Så etter det, så begynte vi å bråke ganske fælt og bli en del villere vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Noe som varte ut ungdomsskolen, (ihvertfall), vel.
Jeg tror det var mange av gutta i klassen, som ikke ville ha på seg det, at vår klasse var den stilleste klassen på skolen da.
Noe sånt.
For vi fikk vel kjeft av klasseforstander Allum, fordi at vi hadde bråka, etter det her kirkebesøket da.
Så sånn var det.
(Ihvertfall sånn som jeg husker det).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ditlev Castelan han ble en gang tatt for å ha rappa potetgull på Prima, husker jeg.
Det var vel Geir Arne Jørgensen, som sa det, eller noe, tror jeg.
Så han fikk ikke lov å handle på Prima, (i en periode ihvertfall), mener jeg å huske.
Noe som ikke kan ha vært så artig, tror jeg.
Siden Prima, (tidligere Oddmund Larsens kolonial), var den eneste butikken på Sand da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim.
De kom en gang på døra mi, i Leirfaret 4B, for å selge meg en klokkeradio.
(Dette var mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
Carl hadde rappa klokkeradioen, fra bestemora si.
Og han trengte penger da.
Så de tagg meg om jeg kunne kjøpe den klokkeradioen da.
Siden de mente at jeg trengte en klokkeradio da.
Siden jeg vel ofte forsov meg på skolen da.
Så det ble til at jeg kjøpte den klokkeradioen, for 30-40 kroner vel.
Noe sånt.
Og den klokkeradioen, den var litt spesiell.
Den var sånn, at alarmen kun virket, hvis det siste tallet, på vekke-tidspunktet, var et ni-tall.
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Så jeg måtte bare huske at det siste tallet måtte være et nitall da.
Når jeg stilte alarmen.
Noe jeg skjønte etterhvert vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.
Da hu bodde på Tagtvedt.
Så hadde jeg kjøpt luftpistol da.
(En luftpistol som lå på Berger da).
Men det var seksten års aldersgrense, på luftpistol-kuler da.
Så jeg fikk med mora mi, til å bli med meg, i en sportsbutikk, som lå like ved Thorfinns der.
Like nedenfor Jegersborggate der, (i Larvik da).
Sånn at jeg fikk kjøpt luftgeværkuler da.
Mens vi likevel var i Larvik Sentrum liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ganger, (et år eller to før det her vel).
Så kunne mora mi dra meg med på lekebutikken, nedenfor Torget, i Larvik der.
For hu ville at jeg skulle kjøpe meg en smurf.
Mora mi mente det da, at jeg burde kjøpe mange smurfe-figurer da.
Dette hendte vel en 2-3-4 ganger, vil jeg vel si.
At mora mi dro meg med på den lekebutikken, for å kjøpe smurfefigurer da.
(Som vel kosta 6-7 kroner vel.
Eller noe).
Mora mi babla ihvertfall ofte om de her smurfene da.
Selv om jeg egentlig hadde vokst fra smurfer, og ikke syntes at de var så artige lenger vel.
Så det var vel ikke sånn at mora mi klarte å overtale meg, til å bruke så mange penger, på smurfer akkurat.
Men hu klarte ihvertfall å dra med Pia og meg, inn på den lekebutikken noen ganger da, for å se på de her smurfene da.
(Enda jeg vel egentlig gikk på ungdomsskolen, på den her tiden antagelig, og nok var litt for gammel for å leke med smurfer vel.
Men mora mi kunne være litt masete da, noen ganger).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig jeg har skrevet om det her før.
Men vi på Berger IL sitt guttelag, (eller noe).
Vi vant altså Vinn Sande Cup, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Vi slo vel Vinn Sande i finalen etter å ha vunnet den første kampen mot Selvik, (eller noe), vel.
Og jeg redda på streken og redda også et frispark(!). (i sluttminuttene), husker jeg.
Odd Einar Pettersen scorte vinnermålet vårt mot Vinn Sande, mener jeg å huske.
(Kampen endte ved 1-0 til oss vel).
Selv om dette var mot alle odds, at vi fra Berger, (som var et ganske lite sted), skulle klare å slå Vinn Sande, (siden Sande var et større sted da).
(Og hendte også på hjemmebanen til Vinn Sande da.
I Sande).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da var også Ronald Lund, (som nettopp hadde flytta til Sande, sammen med sine et år eldre tvillingbrødre Arnt og Eirik.
Siden faren deres hadde gått konkurs vel.
Eller noe).
Han Ronald da, (i klassen vår), han spilte ikke på Berger IL.
Men han var tilskuer da.
Og gikk i lag med flere 3-4 unge Sande-frøkner, rundt banen vår da, før kampen, mener jeg å huske.
Så Ronald Lund hadde nok sjekketriksene i orden, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, før vi skulle ha gym, på ungdomsskolen.
Så hadde Stig Melling i klassen, (en idrettsmann som drev mye med ski og orientering).
Han hadde på seg en treningsbukse, som var så trang, at en blodåre, i tissen hans, var synlig.
Og da kom Jeanette Auli bort til oss gutta.
Fra jentene sin kø da.
(For vi måtte vente utafor gym-garderobene da, til gym-læreren låste opp).
For å chatte med Stig Melling da.
Og det var vel litt spesielt, må man vel si.
Hvorfor ville Jeanette Auli chatte med Stig Melling, akkurat når man kunne se tissen hans, gjennom treningsbuksa?
Nei, det var spesielt vil jeg si.
Jeanette Auli var jo hu som hadde tatt med seg en svært dildo på ungdomsskolen og.
(Som hu hadde fått i gave, av en kar fra Svelvik, som hadde kjøpt en sånn dildo hver til Jeanette Auli og Line Nilsen da.
Fortalte Jeannete Auli meg en gang, ihvertfall, da jeg møtte hu i gangen, på Svelvik Ungdomsskole da, mens hu gikk og bar på den her dildoen da.
Så sånn var det).
Og Jeanette var jo hu som stod utafor Sande Videregående, da jeg var innom der, en gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.
(Russeåret).
Og hadde et russekort, som det stod ‘Jeanette ‘låvedøra’ Auli’ på.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frode Holm, han sa en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, at på loftet hjemme hos dem.
Så hadde de funnet en bok, hvor det stod ‘jødelort’, osv.
Fra før krigen da sikkert.
Men hvorfor Frode Holm fortalte meg det her, det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, den helgen som Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.
Jeg husker at jeg gikk bort til Nanset Marked der, og kjøpte avisa.
For å ha noe å gjøre der.
Dette var vel i 1985, så jeg var altså bare 14 år da.
Men pleide nok å lese avisa nesten hver dag, allerede.
(Enten VG eller Dagbladet da, som jeg kjøpte selv, for penger jeg fikk av faren min.
Eller Aftenposten, Drammens Tidende og/eller Svelvik Nytt, borte hos Ågot da.
Siden hu abonnerte på de avisene).
Så aånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hørte da på Axel, som jo var født i 1978.
Så han fylte syv år, seinere dette året da.
(Så Axel var seks og et halvt år da).
Likevel så ville Axel sitte i barnevogna da.
Når mora vår, Pia, Axel og jeg, skulle gå i butikken, for å handle mat, den helgen, (var det vel. Ihvertfall var dette på rundt den her tida, mener jeg).
Og jeg ble dritflau da, siden mora mi hørte på Axel.
Og gikk med på å kjøre Axel i barnevogna, enda Axel var 6-7 år.
Så det var jo som noe reinspikka galskap, mener jeg.
Jeg satt vel ikke i barnevogna, etter at jeg ble 2-3 år, mener jeg.
Så at en 6-7 åring skulle sitte i barnevogna.
Nei, det er det vel ingen som har hørt om før, (omtrent).
Ingen normale unger vil vel sitte i barnevogna, når de er 6-7 år?
Og ingen normale mødre vil vel adlyde en unge, på 6-7 år, som absolutt vil sitte i barnevogna?
Og ingen normale storesøstre vil vel synes at dette er normalt heller?
Men Pia klagde ikke da, på at Axel skulle sitte i barnevogna.
Og jeg ble flau husker jeg, over de her ‘galningene’ da, (må man vel kalle dem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var med på et skoleball, på Svelvik Ungdomsskole, et år og.
Det var vel i syvende klasse, mener jeg å huske.
Jeg mener å huske at Carl Fredrik Fallan og jeg, vi prata litt om ei jente, (som også var på det her skoleballet da), fra Svelvik eller Nesbygda, (eller noe), med lyst hår vel.
Som ihvertfall Carl ‘sikla’ litt på vel.
Men jeg husker ikke om han turte å sjekke henne opp.
Og jeg sjekka vel heller ikke opp noen damer, på det her skoleballet, (som var i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole), tror jeg.
Men jeg var ihvertfall der da.
Et år ihvertfall.
Før jeg syntes at det ble for mye mobbing vel, på den skolen kanskje.
Noe sånt.
Så jeg tror ikke at jeg var med på noen skoleball der, i åttende og niende klasse.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, mens jeg bodde hos bestemor Ågot, den siste sommeren, før jeg flytta til Oslo.
(En lørdagskveld vel).
Så ringte Magne Winnem meg, og ville møte meg, i Drammen.
Så dro jeg inn til Drammen da, (med bussen), for å feste.
Vi dro på Rica, (eller hva det het. For Winnem ville vel dit da), ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes da.
(Cirka der jeg hadde vært på den russekroa vel, hvor jeg møtte hu Hege Rønjom igjen da).
Så sånn var det.
Dette kan også ha vært på et helgebesøk, hos Ågot, som jeg var på en cirka 5-6-7-8 av kanskje, etter at jeg flytta inn til Oslo da.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå har jeg skrevet om alt jeg husker, fra tida før jeg flytta til Oslo.
Så nå er Min Bok ferdig, mener jeg.
Jeg planlegger også å skrive en Min Bok 2, om det skjedde mens jeg bodde i Oslo, fra 1989 til 2004.
Og så også en Min Bok 3, om det som skjedde, etter at jeg flykta fra Oslo, (etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe kalte ‘mafian’ der), i 2004 da.
Så jeg regner med at jeg blir ferdig med begge de bøkene, neste år.
(Altså i 2012 da).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 77: Enda mer fra Sand, (del 2)
En gang, sommeren 1989, så begynte faren min, å chatte med meg, i gangen, i huset til Ågot.
Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), kjente en som eide noen studenthybler, (som jeg tror at var Anker Studenthybler), i Oslo.
Faren min sa at det ble avgjort ved loddtrekning, om man fikk hybel der.
Jeg sa det var greit, at han sa til Solveig, at jeg var interessert, i å være med på en sånn loddtrekning da, for en sånn studenthybel da.
Derfor gikk dette med hybel i Oslo, litt i glemmeboka, for meg.
Men så, i juli, (eller om det var i august), en gang, så sa vel faren min fra om, at jeg ikke hadde fått plass, hos de studenthyblene, til hu Solveig da.
Så da måtte jeg sette inn annonse i Aftenposten, husker jeg.
NHI hadde noe de kalte for løpende opptak.
Så jeg fikk ganske tidlig svar, fra NHI, om at jeg hadde kommet inn der.
På et to-års NHI-kandidat-studie, (som de kalte det), i Informasjonsbehandling da.
Jeg ringte Aftenposten.
Jeg jobba jo 9-17 vakter, eller noe, på CC Storkjøp.
Hvis det ikke var 10-18 vakter, eller noe.
Og jeg hadde jo merka at Ågot hadde begynt å bli litt senil.
Og jeg syntes også at Ågot kanskje var litt dum og barnslig osv.
Og litt umoden da.
Så jeg ville ikke at Ågot skulle svare telefonene.
For jeg orka ikke noe tull da, for å si det sånn.
(Hu hadde jo ‘gura’ om den underbuksa til faren min, osv.
(Jeg var vokst opp på landet.
Og det å kjøpe underbukser, det var kanskje litt vanskelig da.
Det var kanskje litt flaut, for det første.
Og for det andre, så måtte man jo skjønne størrelsene og sånn da, på underbuksene.
Og jeg var ikke så flink i klesforretninger da.
Og jeg var vant til å få sånt som underbukser og sokker, av mora mi da, da jeg bodde i Larvik.
Så sånn var det).
Og Ågot kalte meg jo for Runar, istedet for Erik, osv).
Så jeg skrev noe sånt som at ‘rolig student søker hybel i Oslo’.
Og at folk skulle ringe, enten før klokken 16.
(For da kunne dem prate med onkel Håkon, nede på verkstedet).
Eller etter klokken 20.
(For da var jeg hjemme fra jobb, i Drammen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rich Hudson og dem, de hadde forresten fått Sky-antenne, av Soutwick Council, (eller noe), den sommeren, husker jeg.
Jeg var litt ovenpå, når det gjaldt sånn.
Siden jeg jo blant annet hadde vært den første, på Bergeråsen, som hadde fått video, TV-spill, elektronisk spill og digitalt armbåndsur, osv.
Hudson var vant til at jeg latterliggjorde deres engelske arbeiderklasse-hjem litt da.
Og fortalte om hvordan jeg var vant til å ha det, på Bergeråsen, og sånn, da.
(Jeg fikk jo mye ting, under oppveksten, så det var kanskje nesten som å vokse opp i USA.
Jeg hadde to TV-er, på 80-tallet, video, vannseng, oppvaskmaskin, ‘konge-stol’, datamaskiner, videokamera, brusmaskin, osv., osv.).
Rick og Tina Hudson, de sendte meg inn, til naboen deres.
(Ikke hu som hadde begravd en baby i hagen.
Men til de andre naboene, som også hadde språkstudenter boende hos seg, om somrene.
Og hvor mannen i huset noen ganger var med, på å spille fotball, i hagen, hos Hudson og dem da.
En høy kar med mørkt hår vel).
Kona i huset viste meg en telefonautomat, som hu hadde kjøpt.
Man skulle putte mynter, på en automat, og så kunne man ringe da.
Jeg lo jo fælt da, siden noen ville ha en sånn mynt-telefon, i sitt eget hjem, liksom.
Dette var ikke noe jeg hadde sett i Norge.
Men jeg skjønner det nå, hvis den her ekteparet, syntes at jeg var uhøflig.
Men jeg hadde jo gått Markedsføringslinja og sånn, på handel og kontor da.
Så jeg var vel en sånn utadvendt type da, på denne tiden.
Som kunne gå rett inn i huset til folk, og prate med dem om alt da.
Det er mulig.
Men jeg skjønner det hvis dem egentlig ble sure.
For jeg var vel ganske ovenpå da.
Og prata liksom dritt om arbeiderklasse-tinga dems da.
Men Rick og Tina Hudson, de liksom fyrte meg opp ganske mye da.
Og fikk meg til å prate dritt om naboene sine da.
Ved å fortelle meg om ting de hadde kjøpt, (før de sendte meg inn dit), som jeg syntes var dumme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg dro til Brighton, så ga jeg en konvolutt og en tier kanskje, til Andre Willassen da.
For å få han til å sende meg vitnemålet mitt.
(Hjem til Ågot da).
Siden jeg ikke fikk vært med på skoleavslutninga, på Gjerde.
Siden Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett til England, på den samme dagen, som skoleavslutningen var da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg kom tilbake til Norge igjen.
Så jobba jeg vel på CC, en dag da.
Ihvertfall så gikk jeg innom Vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen da.
Og da ga faren min meg vitnemålet mitt, fra Gjerde.
Det var mest fem-ere, men også en to-er i Matte Valgfag, husker jeg.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel.
Så fikk Magne Winnem meg til å skulke, noen av de matte-timene.
Og jeg syntes at han matte valgfag-læreren var noe helt forferdelig ustrukturert da.
Og også for streng mot meg, syntes jeg.
Men men.
Jeg hadde jo allerede kommet inn, på NHI, så det spilte ikke så stor rolle, husker jeg, at jeg syntes.
Men det var høyt fravær, på vitnemålet.
Det var sånn, at jeg nesten ikke fikk karakter, i Sos. Øk., husker jeg.
For jeg lå helt på grensa.
Sos. Øk.-lærer Herbjørnsen, han sa det, i en time, (når jeg hadde forsovet meg vel), at jeg hadde for mye fravær, i Sos. Øk., så jeg kunne bare gå igjen.
(Når jeg kom inn i timen da).
Man kunne ha 10 timer fravær, i løpet av skoleåret, og jeg hadde da akkurat 10 timer fravær da.
(Som jeg skreiv opp, og holdt oversikten over, i en skoledagbok, eller noe, da).
Jeg kontaktet klasseforstander Karlsen, og forklarte det, at Herbjørnsen hadde hivd meg ut, av klasserommet da.
Og sagt at jeg hadde for høyt fravær.
Jeg mente at det måtte være sånn, at når grensa var 10 timer.
Så var det greit å ha 10 timer fravær.
Men ikke 11 timer.
Så jeg mente at jeg ikke hadde gått over grensa da.
Og det mente vel Karlsen også, tror jeg.
Han tok en chat med Herbjørnsen ihvertfall.
Og jeg fikk så fortsette, å ha Sos. Øk. da.
Og dette var vel rundt påsketider vel, at denne episoden oppstod, i en av Sos. Øk.-timene, til Herbjørnsen da.
Og etter påske, så skjerpa jeg meg da.
Så jeg hadde ikke så mye fravær, etter påske.
Så jeg fikk karakter i alle fag da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var litt flau, sommeren 1989, over alt fraværet, på vitnemålet mitt.
Jeg var kanskje blakk, etter Brighton-turen og russetida.
Så jeg skulle kanskje sitte på med faren min, tilbake til Sand, eller noe.
Jeg kjeda meg ihvertfall, husker jeg.
Samtidig, så hadde jeg jo hatt Kontorfag, i første klasse, på handel og kontor.
Så jeg tenkte at jeg kunne leke meg litt, med kopimaskinen, som stod der.
Mens jeg kjeda meg da, i Vannsengbutikken, i Tordenskiolsgate, i Drammen da.
Jeg dreiv og tygde på noe tyggegummi.
Jeg tok ut en bit tyggegummi, fra kjeften, og klinte tyggegummien over fravær-tallet da, på vitnemålet.
(For enten antall dager eller timer).
Også skulle jeg se, om det tall-feltet, ble blankt da, på kopien.
Noe det vel ikke ble.
Dette var bare noe jeg gjorde for morro skyld, siden jeg kjeda meg der, i Vannsengbutikken da.
(Jeg var ikke så hjemme der.
Siden jeg var uvenn med Haldis da, under hele oppveksten.
Og dette liksom var mest Haldis sin butikk da.
Så det vitnemålet, det var omtrent det eneste jeg kunne ‘drive med’, mens jeg holdt på å ‘kjede meg ihjel’ der da).
Det var stille i sommerferien, og ingen kunder der, husker jeg.
Det var ikke så smart, å tulle, med å ta tyggegummi på vitnemålet, merka jeg.
For den var umulig å få bort igjen, merka jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg tok det ikke så nøye, for jeg hadde jo allerede kommet inn på NHI.
Og da var det jo papirene fra NHI, som telte, når man var ferdig der da.
Tenkte jeg.
Så jeg tulla egentlig bare fælt.
Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt da.
Jeg hadde ikke tenkt til å bruke den forfalskede versjonen, av vitnemålet, fra Gjerde, til noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg stod sånn, og tulla, med det vitnemålet.
Så dukka Viggo Snoghøj, (Haldis sin bodybuilder-sønn), opp i vannsengbutikken der.
Og kom med en, (ganske overlegen vel), kommentar, til meg da, om at jeg dreiv og tulla med vitnemålet da.
Også gikk han ut igjen.
Viggo Snoghøj, (kjent som Viggo Snowhill i USA), han bodde vel egentlig i Danmark, (på den her tiden), tror jeg.
Men han var kanskje på sommerferie-besøk, hos Haldis og dem, (i Norge), da.
Noe sånt.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Viggo forsvant ut av Vannsengbutikken igjen, like raskt som han hadde dukket opp der.
Så jeg fikk ikke forklart for han, at jeg allerede hadde kommet inn på NHI.
Og at jeg bare tulla med vitnemålet fra Gjerde, siden jeg kjeda meg fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble vel også kanskje litt sur, siden faren min hadde vitnemålet mitt der.
Det skulle jo egentlig ha dukket opp med posten, hos Ågot, mener jeg.
Jeg ba jo Willassen, om å sende det.
Men hva som egentlig hadde skjedd, siden vitnemålet mitt var i Vannsengbutikken, og ikke hos Ågot.
(Da jeg kom hjem fra England).
Det vet jeg ikke.
Faren min forklarte ikke noe om hvordan han hadde fått tak i vitnemålet mitt.
Han bare sa noe sånt som at ‘her er vitnemålet ditt’, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble vel jeg opptatt av å kikke på det da.
For å se hvilke karakterer jeg fikk.
Eller det visste jeg vel, for det hadde Karlsen lest opp, i en time, på skolen, en av de siste dagene.
Og da gjorde han et stort poeng ut av det, at jeg fikk en 2-er i matte valgfag og en 3-er i Sos. Øk., husker jeg.
Enda jeg vel omtrent hadde flest 5-ere, av alle i klassen, vil jeg nok nesten tippe på.
Men Karlsen liksom hevet stemmen da, når han fortalte om at jeg hadde fått 3-er i Sos. Øk., osv. da.
Sånn at den ‘opplesings-seansen’ hans, ble som noe dramatisert nesten, (sånn som jeg husker det).
Så folk som ikke fulgte med, i timen.
Men bare våkna av Karlsen ble dramatisk da.
De må vel ha trodd at jeg fikk skikkelig dårlige karakterer, eller noe.
Når jeg egentlig kanskje fikk best karakterer, av alle på datalinja ihvertfall.
Hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Geri hadde mobba meg, da han var ‘narver’, utafor Prima på Sand.
Etter at jeg hadde flytta til Ågot da.
Han syntes vel at jeg så for fin og sossete ut.
Med mine nye sossete Levis-gensere, fra Drammen.
Og med min vel litt kanskje jålete pigg/gele-frisyre.
Så Geri begynte å kalle meg ‘Erika’ da, husker jeg, noen ganger, den siste tiden, før jeg flytta til Oslo.
Dette var mens jeg bodde på Sand.
Og jeg hadde ikke lenger leiligheten min, i Leirfaret 4B.
Og Geri, han var i denne narver-gjengen da.
Men det var ikke jeg, for å si det sånn.
Jeg var ikke i noen gjeng.
(Selv om søstera mi var i Lyche/Depeche-gjengen.
Så var ikke jeg det.
Jeg kjente bare en del av folka i den gjengen.
Og det var også en ganske pysete gjeng, sånn som jeg skjønte det.
Omtrent som en Goth-gjeng kanskje.
Som tenkte mye på hvordan de så ut og sånn da.
Og som kanskje ikke var noe flinke til å slåss, og sånn.
Hvem vet.
Cecilie Hyde, sa seinere, etter at jeg flytta til Oslo, at hu ‘hadde det i kjeften’.
‘Det har jeg og’, svarte Magne Winnem da.
En helg de begge var på besøk hos meg, samtidig, i Haldis sin leilighet, i Uelands gate da.
I august 1989 da.
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, da Geri kalte meg for ‘Erika’.
Dette var jeg ikke vant med, av mobbing, fra før.
Så det endte vel med, at jeg ikke gjorde noe.
Jeg var ikke vant til å bli mobba, på skolen eller jobben. (på den her tiden).
Det var kanskje fordi jeg var på den samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold da.
Jeg følte meg ihvertfall ganske ‘important’ da, dette skoleåret.
Siden jeg hadde kommet inn på den avtalen da, som var for elever med gode karakterer da.
Og siden jeg hadde fått busskort, som gjaldt mellom Drammen og Bergeråsen da.
(Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da).
Og siden jeg hadde fått meg jobb på CC, osv.
Så jeg tok det kanskje ikke så nøye, disse kommentarene fra Geri da.
Siden jeg var ganske ovenpå, på den her tiden da.
Siden jeg hadde så stor suksess, på skolen, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første skoledagen min, i Oslo.
Så skulle jeg ta buss og tog, til Oslo, sa faren min.
Men jeg klagde, for den første bussen gikk ikke tidlig nok.
Da måtte jeg sitte på med Bertil, sa faren min, inn til Drammen.
Så en kamerat av faren min, som het Bertil.
Han venta på meg, ved butikken på Sand da.
I 6-7 tida, en morgen, rundt 18. til 20. august, i 1989 da.
Han hadde en gammel Volvo Amazon, eller noe, tror jeg.
Og jeg fikk sitte på med han, (som jeg syntes at var nokså mye som en sånn original, eller noe), inn til togstasjonen i Drammen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun lånte meg noe musikk, sommeren 1989.
Mens jeg bodde hos Ågot da.
Hu lånte meg en maxi-singel/EP, med Martin Gore, som het Counterfeit, eller noe, vel.
Det var cover-versjoner, som Martin Gore, i Depeche Mode, hadde spillt inn da.
Jeg vet ikke hvorfor Cecilie Hyde ville låne meg denne plata.
Hu syntes kanskje at jeg ligna på Martin Gore da, eller noe.
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Hyde lånte meg også en kassett, (var det vel), med Ole I Dole.
(Altså Ole Evenrud da).
Hyde likte spesielt sangen, ‘hvis jeg var Gud’, fortalte hun meg.
Jeg hadde jo stereoanlegget mitt, fra Leirfaret, stående inne på rommet, til Pia og meg, på Sand der da.
Og en gang, som jeg spilte musikk der, (husker jeg).
En fridag, fra jobben i Drammen vel.
Så var Inger, (kona til Runar), utafor huset til Ågot der.
(Og rett utafor vinduet ‘mitt’ da).
For å plukke plommer, fra plommetreet, til Ågot.
(Uten at jeg hadde fått med meg det, at Inger hadde dukka opp der).
Jeg satte på musikken høyt, husker jeg.
Og spilte den ‘hvis jeg var Gud’, av Ole I Dole, rimelig høyt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde var glad i bøker.
Hun spurte ofte, ‘Har du lest Beatles da?’, til folk, (sånn som jeg husker det).
Da mente hun ikke bandet Beatles, skjønte jeg etterhvert.
Men en ungdomsroman, som var nesten litt som den Lillelord-boka, (av Johan Borgen), som norsklærer Samland, på Sande Videregående, hadde fått oss til å lese, året før da, da jeg gikk andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående da.
Lillelord, det var vel den første boka jeg leste, tror jeg, som ikke var krim eller historie da.
Før det, så hadde jeg lest masse krim-bøker, av forfattere som Follett, McLean, Bagley, Le Carre og Ludlum.
Bøker som jeg hadde kjøpt, som pocket-bøker, på Varemagasinet Lyche da, i Drammen.
(De hadde stort utvalg i krim pocket-bøker der, husker jeg).
Jeg hadde også lest to danske, historiske bøker, om Napoleon.
Som jeg hadde fått av Arne Thomassen.
En gang jeg besøkte mora mi i Larvik.
(Og de bøkene, de lurer jeg på om ka ha vært etter Holger Adeler, eller noe.
Siden de var på dansk.
Og de lå i en eske da, (sammen med mange andre bøker), i garasjen til mora mi og Arne Thomassen.
Under en blokk, i Hestehavna der da, på Tagtvedt, i Larvik).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde også lest noen Morgan Kane-bøker, skrekk-bøker og sex-historie-bøker, som faren min hadde kjøpt selv, eller tatt med opp fra Haldis.
For noen av Morgan Kane-bøkene jeg leste, (blant annet den om en kar som brukte en avskjært kvinnepupp, som tobakkspung, eller noe), var egentlig Jan Snoghøj sine da, skjønte jeg.
Men faren min tok de med opp til Leirfaret.
Av en eller annen grunn.
Enda han vel ikke leste de der selv.
(For han var der aldri lenge av gangen.
Eller så og si aldri, ihvertfall).
Dette var den første tiden jeg bodde i Leirfaret, husker jeg.
For jeg husker at jeg leste de Morgan Kane-bøkene.
På senga.
I det første soverommet, som jeg hadde der.
Altså før faren min satte inn en vannseng, i Leirfaret 4B der da.
På det største soverommet.
(Så jeg pleide å lese Morgan Kane-bøker da, som 10-11-12 åring, eller noe, kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Men men).
Hyde ‘hypet’ også andre forfattere, som jeg ikke hadde hørt om.
Hun hypet jo ‘Beatles’ og Lars Saaby Christensen.
Men hu hypet også Ingvar Ambjørnsen og en bok han hadde skrevet, som het ‘Hvite Niggere’, husker jeg.
Hvite Niggere handlet om Ambjørnsen sin oppvekst, i Larvik vel.
Og jeg husker at Ambjørsen skrev om at de dro på telttur.
Og at de hadde sett nabojenta si naken mange ganger.
For hu hadde epilepsi.
Og hver gang hu besvimte tre ganger, og tok ‘en trippel’, som Ambjørnsen skrev.
Så kom det ei nabokone ut.
Og reiv av hu pene nabojenta hans buksa og trusa.
Og stakk en stikkpille, oppi rumpa på henne.
(Eller noe).
Mens alle de andre ungene i bakgården der visstnok stod og så på da.
Så man kan kanskje si det.
At jeg ikke bare er inspirert litt av Knausgård og Åpen Post, (og kanskje også litt av Hamsun, siden jeg har lest mange av hans bøker, opptil to ganger vel).
Men jeg hadde også lest Ambjørnsen og Lars Saaby Christesen, og Johan Borgen allerede, i slutten av tenårene.
Etter råd fra norsklærer Thor Samland og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), da.
Så det er kanskje derfor at jeg tar med om alt som har skjedd, i detalj da.
Også når det gjelder pupper, osv.
Siden jeg har lest Ambjørnsen og sånn da.
Når han skriver, om ting fra sin ungdomstid, i Larvik, vel.
(Selv om jeg ikke kan huske å ha sett Ambjørnsen, da jeg bodde i Larvik.
Så det er ikke sånn at jeg visste hvor han bodde, eller noe.
Han bodde nok i en annen del av Larvik, enn meg, vil jeg nok kanskje tippe på.
Selv om jeg veit hvor den ene fabrikken han jobba på.
(Rockwool vel).
Ligger hen.
Den ligger vel ut mot Østre Halsen der, fra Larvik, tror jeg.
(Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Isåfall, så gikk vi gikk forbi den fabrikken, når vi gikk i 17. mai-toget, med Østre Halsen skole.
17. mai 1978 da.
Da jeg gikk i første klasse.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Kanskje Ambjørnsen var på jobb, på Rockwoll da?
Når jeg gikk forbi i 17. mai-toget der.
(Den dagen rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
Den tida, som jeg bodde hos Hyde, i Svelvik.
Det vil si rundt russetida da.
(For Hyde inviterte jo meg, til å bo hos henne litt, siden hu hadde bodd, i 2-3 måneder vel, mye hos meg, i Leirfaret 4B der da).
Hyde fant fram en bok, i Svelvik, til meg.
Hu spurte, ‘har du lest ‘Uten en tråd’ da?’.
Og fant fram Jens Bjørnebo sin halvpornografiske roman, til meg.
Den boken hadde jo vært forbudt, i Norge, på 70-tallet vel.
Noe sånt.
Det var jo ikke så mye annet å gjøre der.
Så jeg leste den boka da.
Det var noe pornografiske greier, husker jeg.
Som gjorde meg rimelig kåt da, husker jeg.
Jeg husker at jeg lå i dobbelsenga til ‘mor’ og leste.
Mens Cecilie Hyde, lå og sov der, (ved siden av meg, i senga), med klærna på da.
Jeg må innrømme at jeg tok meg en ‘stille Anders’ da.
(I senga til ‘mor’ der da).
Siden jeg ble så kåt av å lese den boka da.
Og dagen etter, så skjønte Cecilie Hyde det, (at jeg hadde runka), tror jeg.
For jeg overhørte at hu sa det til søstera mi.
At ‘hva hvis mor … senga’.
Noe sånt.
Men jeg hadde ikke ‘sperma’ i senga til mor da.
Jeg fant vel noe dopapir på doen dems, eller noe, og fikk sæden ned i doen vel, på en eller annen måte da.
Men men.
Men hvordan Cecilie Hyde skjønte det, at jeg hadde runka, i senga til ‘mor’.
Mens jeg leste i den ‘porno-boka’, til Bjørnebo da.
Og mens Hyde lå og sov, i senga, ved siden av meg der.
Med klær på.
Det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og hvorfor jeg lå i senga til ‘mor’.
Det var fordi at ‘mor’ var på ferie, eller noe.
Og fordi at jeg ikke hadde noe eget rom der.
Og hvorfor Hyde også lå i den senga.
Det veit jeg ikke.
Jeg var jo i russetida, og tok ikke det så nøye, siden Hyde hadde klær på og sånn da.
Så var ikke dette som noe spesielt seksuelt for meg.
For jeg var jo vant til å se russejenter som sov, med klær på, osv., når de russejentene, fra Drammen, som Tim Jonassen, i klassen, kjente, henta meg hos Hyde da, i Svelvik.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i Leirfaret 4B, så hadde jo Pia og Cecilie pleid å ligge, i vannsenga ‘mi’, sammen med meg da, de første nettene, etter at de flytta inn der.
Det var jeg også vant til, fra tidligere på 80-tallet.
At Christell og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg osv., lå i den senga sammen med meg der da.
(Alle med klær på da).
Siden vannseng var så kult da, på 80-tallet.
Så ‘alle’ liksom ville prøve det da, å ligge i den vannsenga da.
I den ‘gjengen’ vår da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hyde nevnte vel også en bok, som het ‘Den store revejakta’, av Ambjørnsen.
Men det var vel ikke sånn, at jeg lånte den først, tror jeg.
Det var vel ‘Hvite Niggere’, som jeg lånte først, av henne og søstera mi, tror jeg.
Selv om jeg nok syntes at det navnet på den boka, nok var litt rart da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom hjem fra England.
(Sommeren 1989 da).
Og var ferdig, med å lese den ‘Watership Down’-boka.
(Som jeg hadde fått låne av Pia da.
Etter råd fra henne da).
Så hadde jeg ikke noen bøker, å lese på, husker jeg.
Så jeg prøvde meg, på en bok jeg fant, i bokhylla til Ågot da.
Jeg hadde vel også lest ‘Mysterier’, av Hamsun, denne sommeren, tror jeg.
En bok jeg likte godt, og som jeg hadde fått av mora mi til jul, tror jeg.
Noe sånt.
Men jeg så gjennom bokhylla til Ågot da.
Men ikke noen bøker fristet.
Jeg lurte litt på noen russiske klassikere, som stod der.
Det stod en eller to russiske klassikere, i den bokhylla der, (husker jeg).
(Oversatt til norsk da).
Jeg prøvde meg på en av de da.
(‘Stille flyter Don’, eller noe, tror jeg.
Men det kan også ha vært en helt annen bok.
(Men det var ihvertfall en bok av en russisk forfatter da, det husker jeg).
Det er mange år siden det her, så jeg husker ikke helt).
Men den russiske boka.
Den måtte jeg bare legge fra meg, husker jeg.
Den klarte jeg ikke.
Den var så ‘fæl’, hadde jeg nesten sagt.
Jeg fiksa ikke å lese den.
Den var kjedelig og sånn da, husker jeg, at jeg syntes.
Den bydde meg nesten imot, etterhvert, å lese, husker jeg.
(Siden den var så kjedelig, osv).
Selv om jeg prøvde å lese den.
For jeg prøvde å skjønne hva den boken gikk ut på da.
Jeg prøvde kanskje å analysere den boken litt da.
Av nysgjerrighet kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg ikke fant noe interessante romaner, i bokhylla til Ågot.
(De fleste bøkene der, var nok noen Øivind hadde kjøpt, vil jeg nok tippe på).
Så leste jeg litt i den Kinsey-rapporten der, husker jeg, en gang.
Kinsey-rapporten, det var en bok, (en da ganske kjent bok vel), om sex-vanene, til det amerikanske folket, etter krigen, mener jeg.
Hvorfor Øivind hadde kjøpt den, (i sin tid), det veit jeg ikke.
Men han var vel nysgjerrig da kanskje.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det stod for eksempel der, i den boka, at så og så mange av amerikanerne, hadde forsøkt seg på, å ha sex med dyr, osv., da.
Dette var visst vanligst på landet, (mener jeg at det stod).
Noe jeg syntes var artig da.
At besteforeldrene mine hadde en sånn bok, hvor det stod om sånne her rimelige tabuiserte ting da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Natta før jeg forsov meg, til jobben på CC Storkjøp, forresten.
(Sommeren 1989, under Svelvikdagene).
Så lå vi en del kjente av Cecilie Hyde, og sov, i kjelleren, i huset til ‘mor’ der da, i Svelvik.
Hyde hadde en del folk på besøk, siden det var Svelvikdagene da.
Folk syntes vel at det var artig, med fest og feiring og sånn da.
Jeg kjente få av disse, som var ungdommer vel.
Og husker dem bare ganske vagt.
Men jeg husker det, at Hyde satte på radioen, nede i kjelleren til ‘mor’ der da.
Før vi sovna.
Og da var det Nattønsket.
(Eller noe).
På NRK radio da.
Noen hadde ønsket å høre DumDumBoys, med ‘Slave’.
Og den hørte vi på da.
Og Hyde syntes det var bra da, (og nesten utrolig vel), at NRK spilte så bra musikk, (til en forrandring), akkurat da hu skrudde på radioen.
Husker jeg.
Dette var vel første gang, som jeg ordentlig hadde lytta, til DumDumBøys.
Og skjønt litt av hvordan musikken til det bandet egentlig var da.
På Bergeråsen, så pleide vi vel å si noe sånt som at, ‘bra til å være norsk’, om norsk musikk, og sånn da.
Så musikk på norsk.
Det var jeg ikke så vant til å ta seriøst da.
Men denne sommeren, så hadde jeg jo prata med hu frike-dama, i Stavern.
Som hørte på Jokke og Valentinerne da.
Og Hyde hørte jo på DumDumBoys, og syntes at det var bra musikk da.
Så det var kanskje litt de rare ‘frike-damene’, som fikk meg til å begynne å ta norsk musikk og litteratur, på alvor igjen.
Sammen med norsklærer Thor Samland da, på Sande Videregående.
Og mora mi da, som ga meg bøker av Knut Hamsun, i julegave da.
På det meste av 80-tallet, så hadde jeg vel vært ganske amerikanisert vel.
(Som min far kanskje vel.
Eller ihvertfall Haldis vel).
Men på 90-tallet, så begynte jeg vel å høre mer på norsk musikk og sånn og, tror jeg.
Selv om jeg jo hadde sett på norsk TV mye også, på 80-tallet.
Jeg pleide alltid å se på Halv-Sju og Midt i Smørøyet, sammen med den ‘Havnehagen-gjengen’ mye da, på 80-tallet.
Og jeg hørte jo på norske band noen ganger og.
Som the Kids da.
Og hadde også kjøpt to singler, av de norske artistene, Jan Teigen og Janniche.
(På Lyche Platebar, i Drammen, på begynnelsen av 80-tallet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har fortsatt litt mer her, på den notatboka mi, over ting som skjedde, dette siste året, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Det får jeg prøve å skrive mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 75: Mer fra Sand
Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.
Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.
Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.
Eller noe.
Noe sånt.
Og jeg drakk sikkert en cola da.
Noe sånt.
Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.
Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.
Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.
At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.
Men men.
Midt i eksamen, var vel det her vel.
Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.
På datalinja da.
Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.
Et år til med ‘Case’, og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.
Så jeg er glad at jeg slapp unna det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.
(En juletentamen, var det vel kanskje.
Hvis det ikke var en påsketentamen).
Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.
Han kjørte meg helt bort til skolen.
Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.
Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.
Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.
Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).
At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.
(Istedet for på fem-seks timer da, som var den ‘vanlige’ tiden).
Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.
Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.
Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.
(Norsklærerinna).
Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.
Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.
Hu sa da at ‘det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik’.
Noe sånt.
Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.
Utenom den bunken som de andre stilene lå i.
Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.
Til Høstmælingen.
Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.
Hva vet jeg.
Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.
Ved å trekke ned karakteren litt.
Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.
Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.
Jeg hadde jo hatt ‘S’, i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.
Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.
Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.
(Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).
For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.
Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.
Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.
Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.
Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.
Siden jeg dukka opp der for seint da.
Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.
Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt ‘kott’, eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.
Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.
Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.
Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.
Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.
Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).
Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).
Så faren min hadde nok dårlig råd.
Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.
Og at jeg måtte klare meg selv.
Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.
Et par hundre, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.
Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.
‘Nei’, sa jeg.
Eller om jeg rista på huet.
Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.
Til en liten studentleilighet.
Jeg så på meg selv som ganske voksen da.
Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.
For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.
Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor ‘tre-oppbevarings-kasse’, med hjul på da, under den gamle senga mi.
Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.
Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.
Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.
For det skjedde ikke.
Jeg fikk ikke noe forvarsel.
Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).
Så jeg fikk ikke ‘redda’ de tingene jeg ønsket å ta vare på da.
Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.
Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.
Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.
At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.
Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.
Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.
Jeg husker på en russekro.
Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.
Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.
Og stura, må jeg si.
I russedressen min da.
Ingen ville snakke til meg der vel.
På russekroa da.
Så jeg kjeda meg fælt da.
En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.
Opptatt med sitt da.
En fyllik kom forbi, og sa ‘du vil få din tid, det ser jeg i øya dine’.
Eller noe sånt.
Så det var jo rimelig flaut da.
Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.
Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.
Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.
Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.
Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.
Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.
Noe sånt.
Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.
(Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).
Den som lurte meg, det var en utlending.
En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.
Noe sånt.
Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.
Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.
I 50-åra kanskje.
Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.
Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.
Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.
Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.
Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.
Det er mulig.
Og de hadde ikke calling der heller.
Bare en ringeklokke.
Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.
Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.
Som jobba på gølvet da.
Så det skjærte seg der gitt.
Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.
Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.
Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.
Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.
De eneste fargede på Berger, de var adopterte.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.
Mens jeg jobba der da.
De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henrik visste meg en gang det.
Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.
At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.
Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.
Og på den og den måten da.
(Noe sånt var det vel).
Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.
Og som jeg ikke har sett noe lignende av.
Hverken før eller seinere vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På bursdagen min, 25. juli 1989.
Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.
Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.
Og lå i sola en del og sånn vel.
Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.
(Noe jeg ikke pleide å gjøre.
Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.
Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).
Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.
Akkurat da jeg dukka opp der.
Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.
(Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.
Og nesten heiv dem uti vel.
Noe sånt).
For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.
Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.
Og det hadde jeg nok ikke gjort da.
Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.
Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.
En grusvei vel.
To av de ‘bade-jentene’, de satt oppi fjellet der cirka.
Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.
Og de sa at jeg kunne få fyr da.
(Noe sånt).
Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.
I en halvtime kanskje.
Noe sånt.
Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.
Hu hadde skadet beinet sitt.
Eller noe.
Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.
Noe hu unnskyldte seg for da.
Jeg sa det ikke gjorde noe.
Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.
(Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).
Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så gikk jeg tilbake til Ågot.
Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.
Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.
I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.
Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.
Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.
Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.
Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.
Mot armene sine, osv.
(Noe sånt.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).
Alle disse jentene var jo drit sure da.
Og Ågot og vel.
De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.
Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.
Men dette var jo Pia sine venner.
Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.
Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.
(At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.
At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.
Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.
For dem var rimelig sure da.
Sånn som jeg husker det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter at jeg flytta til Oslo.
Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).
Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.
Noe sånt.
Så jeg dro ned dit.
Og gikk opp i tredje etasje der.
For å se på noe musikk-show der da, eller noe.
Og hvem dukket opp der?
Jo.
Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).
(Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.
Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.
I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.
At, ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem hang Guro sammen med der?
Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.
Hu smekre/ganske hotte brunetta.
Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn ‘hemmelig’ røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.
Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.
Hu dama, hang sammen med Guro da.
(Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).
Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på ‘fjortiss-fylla’, i Brighton.
At jeg var homo.
Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.
Siden Øystein og dem venta på meg.
Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.
Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.
Men men).
Så jeg chatta med Guro da.
Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).
Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.
Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.
Så sånn var det.
Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.
(Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.
Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).
Men hu sa, ‘vi har jo Metro da’, hu Guro da.
(Noe sånt).
Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.
Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).
Siden hu var så uhøflig da.
(Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.
Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.
For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.
Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.
Når dem satt oppå den her gangbrua da.
Siden dem var så fulle og rølpete da.
Så sånn var det).
Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.
Nei, det fant jeg meg ikke i.
Så sånn var det.
Og så stakk bare de jentene da.
Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.
(Dette var kanskje i juli 1989 da.
Noe sånt).
Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.
(En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.
Det er vel ganske langgrunt der.
Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.
(For eksempel, så var det sånn.
At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.
Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.
Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.
Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.
Bare noe jeg tenkte på).
Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.
For å si det sånn.
Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell lå der i bikini, husker jeg.
Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.
(Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.
Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.
Men men).
Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.
Så dette ble bare rarere og rarere.
De skulle windsurfe der.
Espen Melheim hadde surfebrett.
Og skulle lære Anne og Annika å surfe.
Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.
De var toppløse.
Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.
(Om ikke gjennom Havnehagen da.
Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).
Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.
De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.
Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.
Som hadde gått i klassen min tidligere.
Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.
Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.
(Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.
Som det ikke var så mye sand på heller.
Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).
Jeg gikk bort til Espen og dem.
Da de dukka opp der.
(Jeg kjente jo Annika fra før.
Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.
Og Anne Uglum og Espen Melheim.
De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.
Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.
Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.
Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.
I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De her tre folka.
De hadde med en våtdrakt.
Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.
Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.
Espen Melheim stod bare og så på.
Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.
Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.
Når Espen Melheim dukka opp der da.
Så sånn var det.
Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.
Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).
Nesten like store som Christell sine vel.
(Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).
Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).
Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.
(Det er mulig).
Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.
Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.
Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.
Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.
Rundt Espen Melheim og meg der.
For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.
Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.
Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.
Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.
Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.
Og Anne, Annika og jeg.
Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.
Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.
Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.
(Var det vel).
Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.
Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.
Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.
Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.
Like fort som de hadde dukka opp cirka da.
Christell spurte meg om, ‘liker du dem?’.
(Hu mente vel Anne og Annika da).
‘Ja’, svarte jeg.
De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.
De hadde begge pent lyst hår.
Og de var slanke og smekre.
Og de hadde jo pupper og sånn.
Og de var vel litt solbrune og kanskje.
Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.
De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.
Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at ‘hadde det vi kaller sex-appeal’.
Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.
Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).
Og var også slank og smekker.
Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.
Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre ‘sex-kittens’ da.
Kan man vel nesten si.
De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.
Det var kanskje litt rart, at alle disse tre ‘sex-kittens-ene’, hadde gått i samme klasse.
At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.
(Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).
Det var kanskje litt spesielt,
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.
Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.
Vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 74: Sand
Som jeg har skrevet om tidligere, så delte Pia og jeg, et rom, hos Ågot.
Det var det største soverommet, som vendte ut mot hagen.
Hvorfor vi skulle dele rom, det forklarte ingen om til meg.
Men dette var noe Ågot og Pia ville da, skjønte jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tror at jeg bare hadde en madrass på gulvet, og ikke en ordentlig seng engang.
Det husker jeg ikke ordentlig.
Men det var ikke skrivebord der ihvertfall.
Og på kontoret, så var det Håkon som hadde tatt over.
Og i stua så romsterte Pia og Ågot.
Så å lese lekser der, det var vel ikke noe jeg gjorde noe særlig, tror jeg.
Så jeg leste nok ikke så mye til muntlig eksamen, i data der, sånn som jeg husker det.
Jeg var jo vant til å runke, minst en gang hver dag, siden jeg var sånn 11-12 år vel.
Jeg begynte vel ikke så lenge etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, som 10-åring vel.
Jeg lurte på hvordan man runka.
(Jeg hadde jo lest om runking i pornoblader vel.
Og jeg tror også muligens at vi hadde noe seksualundervisning, på Berger skole.
Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert).
Og fant plutselig en teknikk da, som gjorde at jeg fikk min første orgasme, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg bodde jo alene, så da ble det til at jeg hadde sjangs til å runke mye og, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nabojentene, (Lisbeth og/eller Bente Vaage vel).
De klagde på at jeg satt i sofaen min, om kveldene, og grein, i Leirfaret 4B.
Mens jeg ropte ‘hvor er pappaen min’, eller noe.
Og jeg hadde visst også hendene mye i fanget, sa de.
Men det måtte kanskje ha vært at de så gjennom gardinene at jeg runka, lurte jeg på da, ihvertfall.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Det her kan vel ha vært mens jeg gikk på ungdomsskolen kanskje, at de jentene sa det her til meg da.
Eller mens jeg gikk i 6. klasse kanskje.
Hvem vet).
Så jeg ble litt desperat, da jeg bodde hos Ågot.
Noen ganger.
Jeg fikk hemorider, husker jeg.
Noe jeg ikke hadde hatt før.
Men det lå noe hemoride-salve, på badet til Ågot, som jeg rappa litt av da.
Så gikk det over.
Jeg hadde jo søstera mi boende på samme rom som meg.
Så jeg fikk ikke runka så mye da.
Og Ågot fulgte jo med også.
Så det ble ikke så mye privatliv der, hos Ågot, for meg, for å si det sånn.
Faren min hadde jo et gammelt hus, i Sandsveien.
Hvor noen ting, fra Leirfaret 4B lå.
(Mest noe skrot vel.
Jeg fant ihvertfall ikke så mye av de tingene jeg savnet fra Leirfaret 4B der).
Men jeg husker det, at jeg prøvde å runke, stående, på doen, i det huset i Sandsveien.
Siden jeg ikke turte å runke så mye, borte hos Ågot da.
Men det var vel ei gammel kjærring, som hadde dødd, (eller noe), som hadde bodd i det huset før meg.
Og dassen var vel gammel og sånn.
Og jeg var vel vant til å sitte i sofaen, i Leirfaret 4B, når jeg runka.
Eller å runke, mens jeg lå i vannsenga da.
Så det funka dårlig, å runke stående, på den lille doen, i det gamle huset, i Sandsveien der da, husker jeg.
Jeg klarte ikke å få noe særlig orgasme der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Kanskje fordi jeg lurte på om de ‘narverne’, som hang utafor Prima der, (øverst i Sandsveien), skjønte at jeg runka.
Det var Åse Stadheim, hennes yngre bror Jan Stadheim, Geir-Arne Jørgensen vel, og hans yngre søster og bror vel, (som var tvillinger da).
Det var en hel ‘narver-aktig’ gjeng, som hang øverst i Sandsveien der da.
På trappa til Prima.
Jeg spurte lillesøstera til Geir Arne en gang.
Om hvorfor dem ikke dro inn til Drammen og sånn, istedet.
Istedet for å bare henge på Sand.
‘Hvis du betaler billetten så’, sa lillesøstera til Geir Arne da, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Småsøsknene til Geir Arne, de var litt sånn møkkete av seg, mener jeg at jeg syntes.
De bodde jo bare i en ganske liten hytte der, på veien ned til Snippen da.
(En hel familie på to voksne og tre barn da).
Så de vaska seg kanskje sjelden da.
Det er også mulig at min tremenning, (som jeg ikke visste om at hu var da).
Stine Mogan Olsen, pleide å ‘narve’ der, utafor Prima da.
Så sånn var det.
Men men.
Prima ble forresten etterhvert en innvandrerbutikk.
Og bestemor Ågot slutta etterhvert å handle der, (fordi hu utenlandske dama slo inn for mye på kassa, mener jeg at Ågot sa), og fikk istedet onkel Håkon til å kjøre henne, inn til Rimi, på Skjønnhaug.
(Som var cirka en halv mil, nordover.
Nesten i Svelvik da.
Ved siden av bilforretningen til Finn Sand der.
En kar som solgte Mitshubishi-biler, blant annet, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg gikk forbi Prima der, med den grønne og hvite Levis-genseren min.
Så var det en som spurte meg, om det stod ‘Elvis’, på genseren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så satt det en soss der.
Fra Drammen vel.
Sammen med narverne da.
Jeg hadde jo gått markedsføring.
Så jeg prøvde å plassere han litt.
Og spurte om han brukte Studio Line-hårgele.
Og det gjorde han.
Han var liksom typisk en som brukte det, syntes jeg.
Med fønet gelefrisyre vel.
Og sosseklær.
Og fra Drammen da, hvor dem pleide å ha Studio Line-gele, i butikkene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Åse Stadheim, hu var ei dame, som var et år eldre enn meg.
Hu hadde krøllete hår.
Og virka vel heller ikke som den typen, som dusja hver dag liksom.
Håret hennes virka ikke nyvaska alltid, for å si det sånn.
Men dette var jo på landet, og på 80-tallet.
Så det var kanskje ikke så vanlig, å bade eller dusje hver dag da.
Som det for eksempel var i Oslo, da jeg bodde der.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang så fortalte hu Åse Stadheim en vits, til meg, utafor Prima der da.
Hvor hu satt og ‘narva’ da.
Ei jente satt på toget til Geilo.
Oppå fanget til typen sin.
Også ridde hu på kuken til typen.
Også reiste hu seg opp, og spurte alle folka i togvogna, om ‘skal du til Geilo?’.
Og så den neste personen, ‘skal du til Geilo?’.
Og når hu hadde spurt alle, så var hu fortsatt ikke fornøyd.
Men så bare reiste hu seg opp og ned da, og sa ‘Alle skal til Geilo’ da, flere ganger.
Til hu ble fornøyd da.
Jeg syntes at dette var en litt vågal vits, av ei dame, å fortelle meg.
Men jeg sa ikke noe.
Jeg bare lo litt vel, og gikk bort til Ågot da.
Dette var ikke en gjeng, som jeg var med i.
Men jeg kunne chatte litt med de da, når jeg gikk forbi dem.
På vei bort til Ågot da.
Og de tolererte meg, virka det som.
Jeg ble aldri trua med bank av dem ihverfall, for eksempel.
Sånn som det var, da jeg gikk på barneskolen.
Da kunne jeg noen ganger få meg en på trynet, fra Geir Arne Jørgensen.
Når han lurte meg opp i stry.
Før han løp vekk da.
Med meg etter seg.
Men etter at den Sand-gjengen ble som narvere.
Etter det, så hendte det aldri at jeg var i slåsskamp med dem.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så begynte jeg å jobbe på CC Storkjøp igjen da.
Jeg jobba fra 9-16 cirka vel.
Fem dager i uka vel.
Jeg mener at jeg kopierte opp en kassett, til hu Sari da.
Hvis ikke det var etter at jeg flytta til Oslo da.
Hvem vet.
Jeg hadde stereoanlegget mitt, fra Leirfaret 4B, stående på rommet til Pia og meg da, hos Ågot da.
Og det stereoanlegget, det var det en dobbel kassettspiller på.
Så jeg kunne komponere mine egne kassetter da.
Noe som var ganske vanlig, på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg gikk innom faren min, etter jobben på CC, noen ganger.
I vannsengbutikken der da.
Faren min spurte meg en dag, etter jobben på CC Storkjøp vel.
Om jeg kunne gå på postkontoret, på Strømsø.
(Der jeg hadde gått for å sende post, da jeg jobba på Kontorland, under arbeidsuka, i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående).
For Pia hadde ringt han, og bedt han om å sende penger til henne, i Spania.
Jeg sa det var greit.
Jeg hadde tid til å stikke innom posten.
Faren min sa det, at han bare ville sende 300 kroner.
(Av en eller annen grunn).
Jeg gadd ikke å diskutere med faren min.
Han var ofte uklar og vag.
Og var også en dranker, (må jeg si).
Så han visste man aldri om hvordan kunne være, mener jeg.
Så jeg bare smilte litt av dette vel.
Og så gikk jeg på Posten da.
Der var det innmari kø.
Kanskje fordi at dette var i sommerferien.
(Kanskje det var noe med fellesferien.
Og at folk skulle veksle til utenlandsk valuta og sånn.
Hvem vet).
Jeg måtte stå i kø der, i 30-40 minutter vel.
Og det var varmt der, og masse mennesker da.
Men jeg ga meg ikke, jeg tenkte at dette var viktig, at jeg måtte være ansvarlig, og få sendt disse pengene til Pia da.
Siden Pia var blakk i Spania da.
Jeg la til og med ut gebyret, på cirka 150 kroner.
Som Posten skulle ha, for å sende pengene til Spania da.
For ellers så ble det nok ihvertfall for lite penger, tenkte jeg.
Jeg hadde jo ikke jobbet noe i russetida.
Så jeg hadde ikke noe særlig penger selv heller.
Men jeg la ut for gebyret, ihvertfall.
(Penger som jeg aldri fikk tilbake, av hverken faren min eller søstera mi da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia lagde et helvetes rabalder, når hu kom hjem fra ferien sin.
Jeg fikk masse kjeft av henne, på rommet vårt hos Ågot da.
Siden faren min bare ville sende 300 kroner da.
Så Pia trodde nok kanskje at faren min og jeg var samme person.
Hva vet jeg.
Hvis Pia ville at jeg skulle sende henne penger, så burde hun vel ha ringt meg, borte hos Ågot da.
Men så ikke.
Og når Pia pratet med faren min, på telefonen.
Så burde hu vel ha tatt det med faren min, hvis noe ble galt da.
Men så ikke.
Jeg fikk den ene skyllebøtta, etter den andre, av en sur Pia, etter at hu og Hyde, kom hjem fra Spania da.
Pga. de her 300 kronene da.
Jeg vet ikke om Pia fikk med seg, at jeg la ut for gebyret.
Hu er sånn noen ganger, at hu ikke klarer å prate sivilisert.
Men hu får raserianfall da.
Sånn at det er vanskelig, å slippe til.
Derfor fikk ikke jeg fortalt Pia og Hyde, om alle de damene jeg traff på Braemar, og om hu Sari da, som jeg traff i Brighton.
Det var vel omtrent bare enveiskommunikasjon, fra Hyde og Pia da.
De pratet hele tiden om to spanske gutter da, som de hadde truffet på Pacha vel.
Og de var kule, eller hyggelige da.
Men disse gutta hadde visst på en eller annen måte, blitt erstattet, (sa Pia), av noen eldre kamerater, (eller slektninger), av dem da.
Som ikke var like hyggelige da, skjønte jeg på Pia.
Hyde fortalte meg det, når jeg begynte å prate om Braemar.
At de egentlig også skulle ha reist med Braemar.
(Med en buss da).
Men at det istedet ble sånn, at de kjørte med en buss, gjennom Sverige.
Da sa jeg vel noe sånt, som at ‘søren, det var dumt, tenk så kult det hadde vært, hvis vi hadde festa sammen på Braemar.
Det var dumt’.
Noe sånt.
Men så ville de vel ikke høre noe særlig mer, fra ferien min, virka det som, for meg.
Jeg vet ikke hvor Pia og Hyde fikk penger fra, til å dra på ferie.
Men Pia hadde ihvertfall ikke noen jobb, dette skoleåret.
(Og ikke Cecilie heller).
Og meg fikk de ikke noen penger av.
De spurte ikke heller.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da Cecilie og Pia planla ferien sin, i Leirfaret 4B.
Så må de ha nevnt Håkon.
Cecilie sa til meg, at Håkon ikke var noe bra/snill.
Noe sånt.
(Så hu prøvde å programmere meg nesten da, virka det som.
Men men).
Og grunnen til at det ble prata om Håkon, det var vel fordi at de lurte på hvem som skulle hente dem vel.
Noe sånt.
Jeg tror at Håkon kjørte å henta dem i Oslo, og ikke faren min.
Hvem vet.
Og da de planla turen, så husker jeg det, at Hyde maste på søstera mi, om å bli med henne, å jobbe, i Amsterdam.
Før de dro til Spania.
Så jeg lurer på om de også var i Amsterdam, og jobba som horer, eller noe, før de dro videre til Spania da.
Kanskje det var dette søstera mi, (som er rimelig vag ofte vel), mente, da hu prata om noen eldre karer, i Spania, som ikke var så hyggelige som de fra Pacha da.
Hvem vet.
Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars, er det jo en bok som heter.
Isåfall så er nok Pia fra Merkur, som ligger enda lengre vekk fra jorda, enn Venus da.
Sikkert noe sånt.
For Pia er rimelig vag noen ganger, må jeg vel si.
Hu sier bare at den og den, ‘ikke er noe snill’.
At Kenneth, (som hu lå med, på en Hemsedal-tur, med Berger Alpinklubb vel), ‘ikke var noe snill’.
Men hva mente Pia med dette?
Tråkket han på en maur?
Stjal han mat i kjølekapet?
Det er ikke mulig å skjønne særlig mye, når folk er så ‘vagistiske’, som Pia er, mener jeg.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, som jeg gikk gjennom Drammen sentrum, etter jobben på CC Storkjøp.
Så var det ei nesten hemma dame, må man vel si.
Som prata om at hu hadde liggi med sønnen til eieren, av et supermarkedet, i Tordenskioldsgate, husker jeg.
(Skjønnhaug, eller noe, tror jeg).
Hu ville også ligge med en annen kar, i Gågata, husker jeg.
(Som også var sønnen av en butikkeier, tror jeg).
Jeg gikk forbi, etter jobben, akkurat da dette skjedde.
Så jeg fikk med meg denne flaue forestillingen da.
Fra ei hjerneskada dame da.
(Virka det som for meg, at hu var, syntes jeg, ihvertfall).
Som var på min alder eller litt eldre da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Drammen var mye kjedeligere, i sommerferien, husker jeg at jeg syntes.
Jeg fant jo ingen kamerater fra skolen, og Pia og Cecilie og resten av Lyche-gjengen, så jeg heller ikke noe til, husker jeg.
Så tiden da jeg jobbet heltid, på CC Storkjøp, sommeren 1989.
Det var en rimelig tom og kjedelig tid for meg, husker jeg.
Jeg dro også ned til bestemor Ingeborg, i Stavern, en tur, på ferie, husker jeg, denne sommeren.
Der prata jeg vel med Frode Kølner.
Han visste jo om at jeg hadde rota med ei stygg Larvik-dame, (må man vel nesten kalle henne), på Petter Wessel da.
Og han og en kamerat, kjørte til hytta til Kølner-familien.
Mens jeg også satt på.
Og de klagde på at en kar, på en hytte like ved.
At han lå på plenen, og solte seg, med det ene beinet sånn, at han så ut som en dame, eller noe.
(Husker jeg).
Så de kara var ganske ovenpå, husker jeg.
Frode og kameraten, de hadde fått seg jobb, med å ‘kjøre morrabrød’, husker jeg, at de sa.
(Hvis ikke det var sommeren etter da).
De kjørte brød til Sandefjord, for et Larvik-bakeri, husker jeg.
Sommeren etter, så møtte jeg også Kølner.
Jeg hadde på meg en svart jakke, som jeg hadde kjøpt på Kappahl, på Oslo City.
Kølner sa at ‘jasså, du har på deg pilotjakke, kanskje jeg skal begynne å gå med det jeg og’.
I Stavern der da, ved en matbutikk, ikke langt fra Tivoliet der, nede ved havna.
Vi dro til ved Lydhus-stranda der.
Kameraten til Kølner, skulle møte ei brunette der.
Så dem gikk og kikka på ei som lå toppløs og solte seg der.
Ei veldig smekker dame, som lå og sov, toppløs, midt på stranda.
I kun bikinitrusa, mens hu skøyt ut rumpa, eller noe.
Så det var jo nesten som porno.
‘Kanskje det er hu der’, sa kameraten til Kølner.
Men det viste seg å være en annen dame da.
Kølner var høyt oppe, i Larvik Unge Høyre, (mener jeg å huske).
(Han var Formann der, (eller noe sånt), tror jeg).
Jeg prata med de tre andre, om politikk.
Og fortalte det, at jeg syntes at valgordningene var litt urettferdige.
For en stemme i Nord-Norge, telte mer enn en stemme, på Østlandet.
Siden man hadde fler stortingsmandater, pr. stemme, i nord, enn i sør da.
Noe som jeg syntes at var dårlig da.
Siden man da liksom hadde mindre stemmerett, i Sør-Norge da, mente jeg.
Kølner hadde ikke lyst til å diskutere det her, tror jeg.
Han karen og hu dama svømte ut til en flytebrygge.
Jeg svømte ut til dem der en lite tur, og tilbake da.
Jeg lot dem for det meste være i fred.
Men en svømmetur ut dit, det kunne jeg ta, syntes jeg.
Men så lot jeg de være ifred igjen da, og svømte inn til land igjen da.
Mens dem lå på den flytebrygga da.
En annen dag, enten sommeren 1989 eller 1990.
Så lå Kølner, kameraten og jeg, på en strand, ikke langt fra Lydhus der da.
Så skulle ei jente skifte.
Og jeg skimta litt på henne da.
‘Jeg driter i om han der ser på, jeg bare skifter’, sa hu jenta, (om meg), til noen karer da.
Men da bare så jeg bort.
Da ble det litt for dumt, å se på henne da, syntes jeg.
Selv om det vel er lov å smugkikke litt på stranda kanskje.
Hvem vet.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kølner hadde ei dame, som også var ganske stygg, husker jeg.
(Eller kanskje ikke så veldig smekker og vakker da).
Hu møtte jeg en gang, sommeren 1989 eller 1990 da.
På hytta til Kølner og dem da.
Jeg møtte henne såvidt.
Nå lurer jeg på om det kan ha vært den samme dama, som runka meg, på Petter Wessel, den gangen, (da Magne Winnem lå og kniste, i senga over oss, i lugaren, til Winnem og meg).
(For Kølner kjente jo hu der ‘runke-dama’ da, fortalte han meg seinere).
Hu som mista passet sitt, i lugaren til Magne Winnem og meg da.
Og som ble ropt opp, ombord på Petter Wessel da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hadde jo skjedd mye, siden sommeren 1988, da Kølner og en kamerat, bare hadde stikki fra bursdagen min.
Etter å ha prøvd å ’tilrane’ seg vannsenga mi da.
Så jeg fikk aldri tatt opp dette mer, med Kølner.
(Jeg glemte det vel antagelig bort da).
Om hvorfor dem var så ‘kåte’, på vannsenga mi da.
Var dem homser/bifile?
Kølner prata. (i Stavern eller Larvik, sommeren 1989 eller sommeren 1990 da), til kameraten sin, om å ‘legge inn noen aksjer’, på den og den dama da, (mens jeg også stod der da).
(Som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg ikke var fra Larvik).
Ofte ettefulgt av en rimelig feminin latter, fra Kølner da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hang ikke sammen med Kølner og dem, hele tiden, når jeg var hos bestemor Ingeborg.
(Jeg kjente jo heller ikke Kølner så bra lenger, på den her tiden.
Det var nesten som noe pliktaktig, over det at vi hang sammen, disse sommerene, kan man var kanskje si.
Det kan godt ha vært at det var bestemor Ingeborg, som foreslo at jeg skulle ringe Kølner.
For bestemor Ingeborg ble etterhvert kjent med faren til Kølner, (som jobba i Larvik E-verk), husker jeg, (siden Frode Kølner var kamerat med meg da, mens jeg bodde i Larvik, hos mora mi, på slutten av 70-tallet).
Sånn som jeg skjønte det ihvertfall.
For bestemor Ingeborg prata med faren til Kølner, på telefonen, en gang jeg besøkte henne, i Nevlunghavn, i eldreboligen hennes der, sommeren 1996 vel, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.
Og da gjorde bestemor Ingeborg et poeng ut av det vel, at hu prata med nettopp Hans Kølner da.
Ovenfor meg da.
Selv om hun vel ikke hilste fra han, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Sommeren 1989, så gikk jeg en gang ned til stranda, aleine.
Med stranda i Stavern, så mener jeg den som er bak den militærleieren der, i sentrum av Stavern.
Det var den stranda, som mora mi og bestemor Ingeborg nevnte da.
Og som mora mi en gang dro med Pia og meg på da.
Et år eller to før denne sommeren, (sommeren 1989), da.
Jeg gikk ikke ned på stranda.
Men bestemor Ingeborg, (var det vel), hadde fortalt meg det, at mange ungdommer heller valgte å ligge å sole seg, på et fjell, like ved stranda der.
Jeg hadde ikke med badetøy, så jeg ville gjemme meg bort litt da.
Siden jeg da måtte ligge i underbuksa, istedet.
(Noe som vel ble cirka det samme, tenkte jeg.
Om jeg lå og solte meg i en underbukse eller badebukse).
Men jeg turte ikke å sprade rundt på stranda, i underbuksa.
Men om jeg lå litt for meg selv, oppe på det ene fjellet der da, i underbuksa.
Og solte meg.
Så gjorde ikke det noe, tenkte jeg.
Jeg kom i snakk med to unge Stavern-frøkner, mens jeg lå og solte meg der da.
De lå toppløse, i bare bikinitrusa da, like ved meg da.
De hadde ikke så store pupper, så de var kanskje bare 15-16 år gamle.
Noe sånt.
Men de var slanke og litt lekre da.
(De var jo solbrune, og sånn).
Og de var høflige da, og svarte meg ordentlig og sånn da, når jeg snakka med dem.
De visste hvem hu Hege fra Stavern var, sa de.
(Hu jeg hadde møtt på Petter Wessel, på den dagsturen, med Winnem og dem, fra Røyken.
Helt i begynnelsen av det skoleåret, som jeg gikk, på Gjerdes Videregående da).
Hu Hege var litt flau, sa disse Stavern-ungjentene da.
‘For hu hadde så store pupper’, sa de.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fortalte vel det, at jeg egentlig var fra Larvik, men bodde i Oslo da.
De jentene gikk litt lenger borti der.
(I bare bikinitrusa, tror jeg).
Og signaliserte vel sånn halvveis til meg, at jeg kunne følge etter dem, tror jeg.
(Lurte jeg på ihvertfall).
Men jeg tror at de var under 16 år, så jeg bare lot de gå da.
Så sånn var det.
For Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt, da hu Hege hadde ringt henne, borte på Sand.
For hu var visst bare en ‘jentunge’, sa Ågot.
Men hu var vel 16 år, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Hu hadde store pupper ihvertfall, som de to ungjentene sa da.
(De to som ikke hadde så store pupper, for å si det sånn).
Så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, den sommeren.
(Siden Ågot hadde ‘gura’ da).
Men jeg ringte henne, da jeg besøkte bestemor Ingeborg igjen, den neste sommeren, (sommeren 1990).
Og jeg møtte hu Hege, og ei venninne, i Stavern da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker også det, at det skoleåret, som jeg gikk på Gjerde vel.
Visste faren min, noen bilder, som vertsfamilien min, i Shoreham, hadde sendt til meg.
(Rick Hudson og de da).
‘Hu så jo rimelig vill/tøysete ut hu der da’, sa faren min, om hu ungjenta Kelly Hudson da.
Noe som jeg syntes var å gå litt over streken kanskje, fra faren min.
Siden hu Kelly Hudson vel bare var sånn 10-11 år, eller noe, på det bildet da.
Men hu lagde liksom grimase og søkte oppmerksomhet da, eller noe.
Men hvorfor Hudson-familien sendte meg bilde, av deres datter Kelly, som var så ung.
Det veit jeg ikke.
Det husker jeg ikke helt nå, hvordan det var.
Men det brevet fikk jeg vel borte hos Ågot, tror jeg.
Så jeg viste bildene til faren min da, en gang som vi begge var i stua til Ågot da.
Og sa vel noe sånt som at, ‘her er den vertsfamilien jeg pleier å dra til i England’, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg møtte også noen frike-jenter, i Stavern, sommeren 1989.
De hørte på the Cure og sånn vel.
Og the Clash vel.
Noe sånt.
Jeg prata litt med dem, for jeg syntes de minte meg om de i Lyche/Depeche-gjengen, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom søstera mi, i Drammen da.
Hu ene, (lederen til frikene i Stavern, eller noe, vel), hu sa at hu likte ikke syntere, (da jeg nevnte Depeche Mode/Depeche-gjengen), for dem var så nøye med at hvert eneste hårstrå lå rett liksom.
Jeg mente at de burde stikke innom Cafe Lyche, hvis de var i Drammen.
For da kunne de møte fler ‘raringer’, mente jeg da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu likte Jokke og Valentinerne, mener jeg, at hu unge frike-dama, som jeg prata med, den sommeren, 1989, i Stavern, sa da.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Under Svelvikdagene, så dro søstera mi og Hyde meg med, for å gå rundt sammen med dem, rundt Samfunnshuset der, i Svelvik.
Det var tjukt av folk der.
Blant annet noen fra Drammen, som ropte ‘Depeche’, hver gang dem så Cecilie Hyde da.
Og skulle banke oss opp da.
Det var noen fra Konnerud, eller Åskollen, (eller noe sånt), tror jeg.
De var ihvertfall fra ved Drammen da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En hel gjeng av folk, (som jeg ikke visste hvem var omtrent), lå over, sammen med meg, i kjelleren, hos Cecilie Hyde.
Jeg skulle på jobb, dagen etter.
‘Mor’ vekker deg, sa Hyde, da jeg spurte henne om vekking da.
Jeg var ikke helt sikker, på dette, for jeg hadde ikke fått med meg det, at Cecilie Hyde, hadde vekket ‘mor’.
Men hvordan dem prata sammen, det visste jeg ikke.
Så kanskje dem hadde prata sammen likevel.
(Selv om jeg ikke hadde fått det med meg).
Tenkte jeg.
Men ingen vekte meg tidlig nok, dagen etter.
Jeg ble vekt av at Ågot ville prate med meg, på telefonen, til Hyde og dem da.
I etasjen ovenfor.
Jeg fortalte Ågot det, at ingen hadde vekt meg.
Ågot hadde fått vite det, at jeg hadde forsovet meg.
(Uten at jeg vet hvem som fortalte Ågot dette).
Så Ågot var sinna og fortvila da.
Jeg ringte med en gang til CC Storkjøp, og forklare dem situasjonen.
Og jeg spurte om de ville det, at jeg likevel skulle dra på jobb.
(Selv om jeg ble rimelig forsinket).
Ja, det ville de da.
Og da var det sånn, at ingen buss, gikk fra Svelvik, til Drammen, før klokka 11-12, eller noe, kanskje.
Så jeg var vel kanskje ikke på jobben, før klokka 12-13, eller noe da.
Det var sånn, (i Svelvik), på lørdager, (i sommerferien), at hvis jeg ikke rakk, for eksempel en buss som gikk klokken 9, til Drammen.
Så gikk den neste bussen klokken 11 da.
Og den bussen ville da være i Drammen, rundt klokken 12 da.
(Den bussen brukte kanskje 40 minutter da, fra Svelvik til Drammen.
Noe sånt).
Og så måtte jeg jo også gå, fra Rutebilstasjonen, (eller Bragernes Torg), og bort til Brakerøya da.
En gåtur som ihvertfall tok 15-20 minutter, (vil jeg vel tippe på), hvis bussen ikke gikk lenger enn til Rutebilstasjonen da.
(Jeg husker ikke helt om alle busser gikk til Bragernes Torg, eller om bare noen gikk dit).
Så hvis jeg våknet klokken 8.30, i Svelvik.
Og så pratet i telefonen, (og sånn), til klokken 9, med Ågot og CC Storkjøp.
Så ville kanskje den neste bussen gått, klokken 11 da.
Og da ville jeg vært i Drammen sentrum, klokken 11.45 kanskje da.
Og så på Brakerøya, klokken 12 kanskje da.
Noe sånt.
Så da fikk jeg kjeft da, på jobben, fordi jeg var så seint på jobb.
Jeg forklarte at jeg forsov meg.
‘Hvordan kan man forsove seg så lenge’, sa butikksjef Karin Hansen da.
(Noe sånt).
Hu lot som om hu ikke skjønte det, at det ikke gikk så ofte busser, fra Svelvik da.
Så hu lata som at hu var dum da, vil jeg si.
(Ellers så var hu bare dum da.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det skjedde også mer, denne sommeren 1989.
Men det får jeg prøve å skrive mer om, i et senere kapittel vel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 72: Brighton sommeren 1989
Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett, med en ferjatur til England, (med Breamar), som gikk på den siste skoledagen.
(En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).
Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.
På skoleavslutningen, på Gjerde.
(Så jeg gikk glipp av den da).
Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).
Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.
Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.
Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.
(Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.
Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.
Siden skolebussen min gikk så tidlig.
Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.
Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.
Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.
På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.
(I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).
Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.
At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.
(Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.
En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).
Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).
Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).
Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.
Men men.
Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.
Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.
Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).
(Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.
Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).
Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.
Av en eller annen grunn.
Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.
Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.
Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.
Men men.
Man kan jo ikke skjønne alt).
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.
(Vippetangen heter det vel der).
Pia og Cecilie skulle ta en buss.
Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.
Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.
‘Hvorfor det’, spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.
Da svarte vel ikke Hyde noe.
(Mener jeg å huske).
Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.
Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.
Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.
Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.
Det ble som noe litt ‘klamt’ over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.
Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.
Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.
Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).
Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.
Kun iført en liten bikinitruse.
Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.
De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.
Størrelse D, vil jeg vel tippe på.
Samtidig var hun veldig slank og smekker.
Og hadde langt lyst hår da.
Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.
Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.
Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.
Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).
Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.
Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.
(Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).
Jeg syntes at Bakken var litt keitete.
Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.
Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg ignorerte Bakken litt.
For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.
Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.
En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).
Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.
Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.
For å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.
Og sa, ‘jeg tar på meg bikinioverdel altså’.
Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.
Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.
Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.
Må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.
Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.
Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.
Det var vel litt rart, må jeg vel si.
Men når Christell var så vennlig og hyggelig.
Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.
Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.
Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.
Og jeg dro hjem.
Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.
Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.
Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.
Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.
Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.
Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.
Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.
For å si det sånn.
Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.
Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.
(Av gammel vane vel.
Må man vel si.
Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.
Det er mulig).
En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.
Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.
Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).
Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.
Noe sånt.
Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.
Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.
Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.
Hu nevnte også Terje Bakken.
Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.
Hu sa at hu irriterte seg over han.
Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.
Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.
Og som jeg prøvde å være høflig mot da.
Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).
Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.
Så jeg prøvde å være høflig da.
Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.
Og prøvde å oppføre meg bra vel.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.
Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.
Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.
(Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).
Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.
At ‘hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?’.
Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).
Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.
Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.
Må jeg vel si.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde bestemt meg for det.
At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.
Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.
Jeg begynte med en gang, på Braemar.
Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.
De skulle Isle of White, fortalte de meg.
Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.
Visste det seg seinere.
Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.
Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.
Braemar gikk fra Oslo til Harwich.
Og kjørte også innom Hirtshals.
(Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.
(For vi kunne jo se byen, fra ferja).
Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.
Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.
Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.
Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.
Så sånn var det.
Men men).
Det var to overnattinger, mener jeg.
Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.
Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.
Nesten.
Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.
Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.
Må man vel si.
Noe sånt.
Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.
(Altså tre år før det her).
Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.
Det eneste jeg syntes var kjedelig.
Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.
Det hadde jeg ikke skjønt.
Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.
Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.
Pakistaneren satt for det meste på lugaren.
Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.
Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.
Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo klart å ‘robbe’ en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.
Og jeg trengte litt tid for meg selv og.
Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.
Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.
Og i etasjen under diskoteket vel.
Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.
Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.
Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.
Hun stod helt aleine og spilte, om natta.
Like ved lugaren hennes.
(Turen hun vant var for to personer.
Og hun hadde tatt med seg sin mor.
Som lå og sov, i lugaren).
Så jeg kom i prat med henne da.
For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.
Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.
Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).
Hu jenta var fra Oslo vel.
Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.
Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.
(Men bare 17, tror jeg.
Jeg selv var jo fortsatt 18 da).
Og at mora hennes var med på turen.
Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.
Så sånn var det.
Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.
For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).
Og måtte liksom psyke meg opp litt da.
De var ganske modne, de her tre trønderdamene.
Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.
Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.
Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.
Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.
Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).
I en resepsjon der da.
Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.
Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.
(Naturlig nok.
De fleste folka på båten var enten i diskoteket.
Ellers så sov de da).
Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.
Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.
Siden det var tre like, på den automaten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
(Da lønner seg forresten å spille en gang til.
Hvis man vinner gevinst.
på en sånn enarmet banditt.
I tilfelle man får ‘hold’.
Da kan man bare trykke hold, tre ganger.
Også vinner man igjen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på nå.
Så sånn var det).
Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.
Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.
Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.
Men hu var veldig pen da.
Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.
Hvem vet.
Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.
Hu virka ikke så rå, på båten der.
Hu drakk jo ikke i det hele tatt.
Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.
Hva vet jeg.
Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.
Siri Rognli Olsen.
Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.
De dro meg meg på kinoen der.
Vi så ‘Dangerous Liasons’, eller noe.
Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.
Også satt de to andre, på min høyre side vel.
Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.
Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.
Mens vi så på filmen da.
Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.
Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett ‘Heksene i Eastwick’.
(Med Jack Nicholson vel.
Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).
Det hadde jeg ikke, sa jeg.
(Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.
Skoleåret før.
På Snorre Kino vel.
(Eller om den kinoen het Saga kino).
Noen måneder før det her da.
For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.
Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.
Så vi tok oss vel noen fritimer da.
Som vel ingen merka, tror jeg.
Så sånn var det.
Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.
Pluss en annen film da.
Noe sånt).
Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.
Og jeg fulgte etter.
Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.
Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.
Og vi chatta litt der da.
Olsen var ei dundre, må jeg nok si.
Men ei litt kul dundre, må man vel si.
Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.
Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.
(Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.
At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.
Så traff jeg ei litt sånn ‘drog’-aktig dame, fra Larvik vel.
Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.
Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.
Men det måtte bli senere, sa hu.
Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.
Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.
Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.
I senga over oss.
Mens hu runka meg da.
Og mens jeg maste om å få knulle henne da.
(For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.
Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.
For å si det sånn.
Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.
Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.
Winnem mente det og det var smart vel.
Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.
Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.
Siden personalet på ferja fant passet hennes da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Og da møtte jeg Frode Kølner.
Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.
Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.
Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.
Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.
Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.
En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).
Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.
Som jeg hadde møtt på danskebåten.
(Dette kan ha vært sommeren etter og.
Jeg husker ikke dette helt sikkert).
Og da ble jeg flau, husker jeg.
For hu var jo det ‘droget’, for å si det sånn.
Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.
Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.
Eller, det var vel kanskje ikke så ille.
Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.
Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det).
Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.
Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.
(Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.
Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.
Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.
Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.
For hu var ganske mainstream.
Og jeg var ganske mainstream da.
Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.
Det er litt rart.
Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.
Og syntes at dem var morsomme da.
Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.
Men men).
Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.
De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.
Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.
På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.
For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.
Etter at ferja kom fram til England.
Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.
Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.
På toget, så satt det også en engelskmann.
Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.
Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.
Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.
Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.
Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.
På båten.
Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.
Som mange nok skulle.
De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.
Hvem vet.
Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.
Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.
Men men.
Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.
Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.
Til maten.
Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.
En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.
En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.
Det tålte ikke han briten.
Han ble drit sur på meg.
Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).
At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.
Noe sånt.
Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.
Da holdt jeg bare kjeft.
Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.
Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.
Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.
For han var ganske høyrøstet, han briten da.
Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.
Også skulle han tilbake til England igjen.
Sikkert for å møte familie og venner.
Og se de igjen.
For første gang, på mange år.
Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.
Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.
Noe sånt.
Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.
For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.
Som ikke huska hva man skulle si da.
Så sånn var det.
Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.
Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.
Mens jeg likevel var i London liksom.
Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.
Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som ‘Killing an Arab’, på vel.
På båten da.
(Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).
Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.
I begynnelsen av karrieren til the Cure da.
Ok, sa vel jeg.
Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.
Som var ‘Boys Don’t Cry’, tror jeg.
Eller, ‘Three Imaginary Boys’, var det kanskje.
(Det var vel den kassetten med ‘Why can’t I be you’, (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).
Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.
(Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.
At de kunne tåle frikete klær.
Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.
Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).
Så jeg lurte litt på det her da.
Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien ‘New Romance’ og/eller ‘New Wave’-band.
Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.
På begynnelsen av 80-tallet vel.
Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).
Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.
Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.
Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.
Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.
Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.
Men the Cure hadde ‘lidende’, sørgelige og følsomme tekster og sanger.
Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.
Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).
Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.
Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.
The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.
Må man vel si.
Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).
For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.
Som likte å lese en bok, kanskje.
Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.
Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.
Noe sånt.
Det var musikk for intelektuelle kanskje.
Det er mulig.
For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.
Noe sånt.
Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.
(Av en eller annen grunn.
Og uten at jeg vet om det stemmer.
Men men).
Så det at Robert Smith brukte sminke.
Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).
(Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.
Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.
Såvidt jeg visste om, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.
At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.
Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.
Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.
I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.
(En litt eldre, og tre yngre vel).
Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).
Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.
(Noe sånt).
Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.
I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.
Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.
Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.
Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.
Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.
Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.
Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).
Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.
Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.
At det foregikk rasisme mot hvite.
Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.
Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.
Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.
I Oxford Street da).
De hadde nok rappa røykpakka mi.
Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.
Så jeg hadde flaks da.
Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.
Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.
Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.
Uten penger i London liksom.
Men jeg hadde flaks da.
Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.
Så det var vanskelig å finne noe der da.
Så sånn var det.
Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.
Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.
Etter det her da.
Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.
Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B da.
Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.
Så sånn var det.
Så å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.
Det var hyggelig syntes jeg.
Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.
Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.
(Var det vel).
Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.
Å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.
Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.
Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.
Må jeg vel nesten si.
Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.
Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.
Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.
Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.
Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt ‘babyface’ da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).
Men nå var jeg tilbake i Brighton.
Jeg tørr ikke skrive ‘mitt kjære Brighton’.
For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.
Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.
Så jeg våknet opp ihvertfall.
Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.
Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.
Brighton var endestasjonen da.
Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.
Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.
Jeg lot de gå foran meg.
For det meste vel.
(Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).
Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).
Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.
Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.
Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.
Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.
Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.
Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.
Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.
For å se på lugaren da.
Men mora lå vel og sov der vel.
Så jeg fikk vel bare se på badet vel.
Noe sånt.
Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.
Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.
Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.
Noe sånt.
Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).
Og jeg hadde vel drukket litt og.
Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.
Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.
Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?
Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.
Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.
Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.
Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.
Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.
Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.