Stikkord: Oslo

Noen fler ting jeg har kommet på, fra Brighton-turen, sommeren 1985, er blant annet at jeg kjøpte en Everton-fane, i Oxford Street, i London, på en av Londonturene vi var på, under oppholdet i Brighton, med STS.

Den fanen hang jeg opp, ved siden av det amerikanske flagget, på rommet ‘mitt’, (egentlig faren min sitt, men han brukte det aldri).

På den fanen, så stod det, ‘Treble honours’, var det vel.

Og det var fordi at Everton vant Charity Shield, serien og cupvinnercupen den sesongen, (1984-85), i England.

Jeg husker jeg fulgte med på cupvinnercupen og Everton vant 3-1 mot Rapid Wien i finalen.

Og Everton slo også Bayern Munchen, etter 0-0 borte og 3-1 hjemme.

Everton lå under 1-0, ved pause, i semifinalen, mot Bayern Munchen, men de scorte tre mål i andre omgang, i en kamp som NRK hadde problemer med, husker jeg, så mye av kampen ble sendt i svart-hvitt.

Men men.

Så sånn var det.

Den første kampen i Tyskland, den ble ikke sendt på TV, men jeg skrudde på radioen, på stereoanlegget til faren min, og fikk en tysk kanal, (var det vel), som prata om Greame Sharp, (husker jeg), Everton-spissen, og var redde for han da.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Men men.

Så sånn var det.

Ole Christian Skjellsbekk, kommenterte at Everton spilte i cupvinnercupen, under en trening, eller noe, husker jeg, ved Bergerbanen.

Han sa at Everton skulle spille mot et lag som het Videothon.

(Eller noe).

Men det laget spilte i UEFA-cupen, (det året), mener jeg.

Everton skulle vel spilte mot Bucresti, eller noe, mener jeg.

Så sånn var det.

Så jeg spilte altså fortsatt fotball, for Berger, våren 1985 da.

Og jeg begynte vel i 1980, så jeg spilte ihvertfall fotball i fem år/sesonger da, for Berger, (vil jeg nok tippe på).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Der hvor jeg kjøpte det banneret, det var like ved Hyde Park, mener jeg.

Og vi var også der, og jeg så en hvit mann, som stod på Speakers Corner, og prata om det, (husker jeg), at i Brixton, hvor han bodde, (en bydel i London), så ble hvite folk utsatt for rasisme.

(Husker jeg at han som holdt tale der sa).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I London så mener jeg også at jeg så noen jenter, som gikk i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole, utafor Madame Thussauds, eller noe.

De var vel fra Nesbygda, mener jeg.

Jeg mener å huske ei litt stor, lyshåra jente, med ganske kort hår, som seinere gikk i samme klasse som meg, andre året på økonomilinja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

Så jeg tror at det var fler enn kun meg, fra Svelvik Ungdomsskole, som dro med STS, til England, sommeren 1985.

Men det var ikke sånn, at jeg planla den reisen sammen med noen.

Det var bare noe jeg tok opp med faren min, (og kanskje litt med farmora mi), den reisen til England, sommeren 1985.

Og det prata jeg om, borte i huset til Ågot, på Sand.

Der hadde jeg jo både farfaren min, (før han døde), og farmora mi, og faren min og onkel Håkon, de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen.

Så nesten uansett hva det var, av eventuelle problemer, på skolen osv., så kunne jeg ta det opp, borte i huset til Ågot og Øivind da, etter skolen.

Så det var jo en trygghet, må jeg vel si, som jeg hadde da, som gutt, de første årene, som jeg bodde på Berger.

Ihvertfall før Øivind døde og faren min begynte å jobbe i Drammen.

Så jeg hadde noen år, før Øivind døde, som jeg slappet av litt, og følte at jeg hadde en slags trygghet da, (på Berger), etter tiden hos moren min, i Larvik, som var mer turbulent, vil jeg si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg var litt skolelei, i niende klasse.

Så jeg fikk med Ulf Havmo, på at vi skulle jobbe to dager i uka, på fabrikken til faren min, Strømm Trevare.

Men da Ulf Havmo og jeg, dukka opp der, den første arbeidsdagen.

Så stod faren min og en annen kar, og bare så stygt på oss, når vi gikk inn der.

Så jeg skjønte at vi ikke var velkomne, til å jobbe der.

Så vi måtte bare droppe det prosjektet der.

Det funka bare ikke.

Faren min så bare stygt på oss, og sa ingenting, når vi dukka opp der.

Så jeg skjønte det at vi ikke var velkomne da.

Noe som kom som et ganske stort sjokk for meg, vil jeg si.

Det var jo liksom familiebedriften, så jeg skjønte ikke hvorfor faren min behandla Ulf Havmo og meg sånn.

Det var jo ei jente fra Svelvik, (som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene), som hadde jobbet hos faren min, på den samme ordningen, et par år tidligere.

Så hvorfor Ulf Havmo og jeg ikke fikk lov, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg måtte velge nye valgfag.

(Og vi gikk også glipp av noen timer, siden vi valgte å jobbe, på Strømm Trevare.

Siden man da ble fritatt, for noen timer, hver uke, i norsk, eller noe.

Men man kunne likevel gå videre på videregående, sånn som jeg skjønte det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Jeg valgte istedet handelsfag, sjakk og bordtennis og EDB, (igjen), var det vel, (som valgfag).

I handelsfag, så hadde jeg jo gått glipp av noen av de første timene.

Så jeg stressa, for å ta igjen de andre.

Men da var jeg litt redd for at de andre skulle synes at jeg var streber da.

Så da slutta jeg å svare så mye i timen, osv.

Og da ble hu lærerinna ganske rar, og sa ‘for noen evner som gikk til spille’, eller noe.

Om meg da.

Så det var veldig spesielt, syntes jeg.

Det var vel å ta i litt, så si at evnene mine gikk til spille.

Bare fordi at jeg roet ned min tilstedeværesle i klasserommet litt.

Så det ‘anfallet’ der, fra hu lærerinna, i Handelsfag, det skjønte jeg ikke helt.

Men det er mulig at hun hadde fått en torn i siden til meg da, av en eller annen grunn.

(Uten at jeg skjønner akkurat hvorfor.

Man må vel få lov å bestemme litt selv, som elev, hvor mye man vil bidra med, når det gjelder å svare på spørsmål i timen.

Skulle man vel tro ihvertfall.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

I Sjakk, så ville læreren spille mot meg, en gang, ikke lenge før det ringte ut.

Og da, når det ringte ut, så sa læreren, (en høy kar med mørkt hår og litt dialekt vel), at jeg vant.

Men det var ikke sånn at jeg fikk slått læreren sjakk matt da.

Det var bare at vi ikke rakk å spille ferdig.

Så det var litt spesielt det og.

Men men.

EDB hadde jeg jo hatt som valgfag, også i åttende klasse.

Og jeg hadde jo data hjemme, så jeg kunne masse Basic, fra før.

Så jeg var nesten ikke våken i de timene.

Men det var bare jenter som hadde EDB, (bortsett fra meg), i niende klasse.

Og lærerinna, det var mora til Monica Ødegård, som jeg senere gikk i samme klasse med, på handel og kontor, både på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, i Drammen, (hvor jeg gikk tredje året).

Mora til Monica Ødegård, var ei hyggelig, (må man vel si), og ungdommelig dame, fra Nord-Norge, (var det vel).

Og jeg må si det, etter å ha gått i samme klasse, som dattera hennes, russeåret i Drammen, at jeg likte mora bedre enn dattera, i det tilfelle.

Ihvertfall hvis man skulle dømme ut fra personligheten.

Mora var hyggelig, mens dattera kanskje virka mer knytt og var vanskelig å bli kjent med, syntes jeg.

(Enda Monica Ødegård og jeg, var de eneste fra Svelvik Ungdomsskole, som gikk i den markedsførings/data-klassen, på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

Men men).

Så sånn var det.

I bordtennis, så ble jeg kjent med Kenneth Sevland fra Svelvik.

Han holdt med Liverpool og jeg holdt med Everton.

Og de lagene var høyt oppe, på den tiden, så det ble vel en del fotballprat, tror jeg.

Og vi prata også om musikk og fotball-VM og sånn vel.

Jeg fortalte det, at jeg hadde vært på språkreise, til Brighton, sommeren før.

Og da fortalte ‘Sevvi’ det, at han og to-tre andre karer, fra Svelvik, skulle til Weymouth, med EF Språkreiser, sommeren etter.

Og Sevvi lurte på om jeg ville henge meg på dem, på enda en språkreise-tur, til England.

Jeg spurte faren min, og han sa det, at jeg fikk lov til det.

Så vi dreiv også å planla språkreise-tur, når vi spilte bordtennis da, i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole, det skoleåret.

Så sånn var det.

Men men.

En annen kar, på bordtennis, han oppfatta det, at ei svømmelærerinne, hu snakka med valgfag-læreren vår, i bordtennis vel.

(Etterhvert så ble det kjedelig, å spille bordtennis, så mange timer, hver uke.

Så noen ganger, så spilte vi bare en par-tre kamper, og satt og slappa av, oppå scenen der, var det vel, litt gjemt da kanskje.

Så det valgfaget var nesten som en fritidsklubb, vil jeg si.

Men men.

Noe som passet meg bra, som var rimelig skolelei.

Så sånn var det).

En gutt, på det valgfaget, han sa plutselig det, en gang, da, etter at hu svømmelærerinna hadde vært oppe i gymsalen og babla om noe greier, til læreren vår.

At ‘oj, syvendeklasse-jenter’.

Jeg hadde ikke tenkt på at det var så nøye, om jentene gikk i syvende eller niende liksom.

Men jeg likte å se på nakne jenter i dusjen.

(Noe vi i klassen pleide å gjøre noen ganger, å spionere på jentene i klassen, i garderoben deres, etter gymmen.

Men men).

Så jeg ble med han gutten ned trappa da, til utafor garderobene der.

For det var nemlig et nøkkelhull, som man kunne se gjennom, i døra til jentegarderoben der da.

Så han gutten og jeg, vi kikka en stund da, på noen nakne syvendeklasse-jenter, fra Nesbygda, eller noe vel, tror jeg.

Noe sånt.

Men men.

(For det blei ganske kjedelig noen ganger, med all den bordtennisen da.

Og da var det vel ingen andre enn han gutten og meg, i gymsalen, av en eller annen grunn.

De andre spilte kanskje sjakk, eller noe.

Hvem vet.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En av de første dagene, i niende klasse.

Så ringte det ut fra en time.

Det var vel storefri, tror jeg.

Og jeg var en av de første, som kom meg ut av den gangen da, som vårt klasserom lå i.

Rett utafor gangen vår, (og like før trappa ned til gymsalen og utgangspartiet der, osv., på Svelvik Ungdomsskole).

Så stod plutselig Christell og en annen jente, i hennes klasse vel, der.

Christell og Pia, de hadde klasserom, i en annen gang, i samme etasje, som der vi hadde klasserom, (tror jeg).

Så jeg gikk altså et år, på Svelvik Ungdomsskole, samtidig med Christell og Pia da.

Men jeg kan ikke huske at jeg prata noe med Pia, det året, på ungdomsskolen.

Men Christell stod altså utafor gangen vår da, en gang, helt i begynnelsen av niende klasse, (da hun gikk i syvende klasse), sammen med en venninne da, fra Svelvik regner jeg med, (så de måtte kanskje ha Svelvik-folk i klassen, de og).

Og hu venninna var jo like pen som Christell, må man vel nesten si.

Så det var jo nesten som to ‘sex-kittens’, som stod og viste seg fram, utafor gangen vår der, husker jeg.

Jeg var førstemann ut av den gangen, den dagen, husker jeg.

Og jeg ble jo overrasket, av det, at jeg plutselig møtte Christell der.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.

Men jeg ble mye mobbet, på ungdomsskolen.

Så jeg ville ikke at Christell skulle bli mobba, fordi hun kjente meg.

Så jeg bare sa ‘Det er jo Gullet jo’, eller noe, til Christell da.

(Gullet var kjælenavnet, som Haldis brukte på Christell).

Og så løp jeg ned trappa, for å kjøpe noen rundstykker vel, som elevrådet solgte.

Noe sånt.

Men jeg snudde vel litt på hodet, mens jeg rushet ned trappa.

Og da kunne jeg se det, at Christell og hu andre pene jenta, de stod liksom og studerte hverandre i øynene da.

Etter at jeg hadde snakket til Christell.

Uten at jeg vet hva den stirringa, i øynene til hverandre, skulle bety.

Det var nesten som at de var litt sinte på hverandre, og liksom skulle konkurrere, eller noe sånt, kanskje.

Hva vet jeg.

Men jeg så ikke mye til Christell og Pia, det året, som vi gikk samtidig, på Svelvik Ungdomsskole.

Det var vel heller sånn, at jeg prøvde å unngå dem litt, siden jeg ble mye mobba.

Kjetil Holshagen, han hadde klasserom, i samme gang som oss.

Men helt i sydenden, av den gangen.

Rett oppafor trappa, til ‘Reykjavik’, som det ble kalt, området hvor noen elever pleide å stå å røyke.

Så det var to utgangsdører, som man kunne bruke.

En gang, så stakk jeg innom Kjetil Holshagen, i et friminutt.

Han satt bare ved pulten sin, ganske langt bak i klassen, husker jeg, og jeg la vel merke til at han satt der, mens jeg gikk forbi den døra da, (som vel stod åpen noen ganger).

Men han ble sur, virka det som for meg, fordi jeg gikk inn i klasserommet deres.

Han gikk en klasse under meg, så dette må ha vært mens jeg gikk i åttende eller niende klasse.

Og enda vi liksom skulle være kamerater da.

Jeg ba om å få sjekke kalkulatoren hans, og da ble han sur.

Han hadde en sånn artig kalkulator, med minne, som man kunne skrive ‘jukselapper’ på.

Og han mente at det var min feil, at han ble tatt i juksing, siden jeg gikk inn i klasserommet hans, i et friminutt, for å sjekke ut kalkulatoren hans.

Så sånn var det.

Men men.

Kjetil Holshagen hadde forresten Leif Tangen, som klasseforstander.

Det var den sammen læreren, som jeg hadde som lærer, i ‘De britiske øyer’-valgfaget, på Berger skole, noen år tidligere.

Men Tangen hadde i mellomtiden sluttet som lærer på Berger skole, og heller begynt som lærer på Svelvik Ungdomsskole.

(Så det var nesten som at han forfulgte sine tidligere elever litt, for å tulle litt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Kenneth Sevland, skulle en gang fortelle meg noe om Englandsturen, eller noe.

Og dukka opp i vårt klasserom.

Men da lo Linda Moen av han, husker jeg.

(Uten at jeg skjønte hvorfor hu lo av Kenneth Sevland.

Han hadde lyst, krøllete hår, i en ganske stor frisyre, rundt hue vel.

Så kanskje det var håret, som Linda Moen lo av, ved Kenneth Sevland da.

Hva vet jeg.

Men men).

Nina Monsen var også innom Bergeråsen, høsten, som jeg gikk i niende klasse.

(Det vil si høsten 1985 da).

Nina Monsen hadde høstferie nemlig, fra skolen sin på Romsås.

Og hun hadde med en venninne, fra Oslo da.

Men vi hadde høstferie en annen uke, så vi gikk på skolen, den uka, som Nina Monsen dukka opp da.

Nina Monsen, venninna fra Oslo og Kjetil Holshagen, var hjemme hos meg, i Leirfaret 4B, den første helgen, som de jentene fra Oslo var på Bergeråsen da.

Nina Monsen og venninna, var helt gærne, og veldig guttegærne/kåte, må man vel si.

De hoppa i vannsenga mi og sånn vel.

Og plutselig så prøvde Nina Monsen å ta meg på pikken.

Men jeg liksom rygga da, og liksom prøvde å få rompa og underlivet, unna hånda hennes, ved å liksom sette ut rompa da, sånn at pikken min ble lenger unna henne.

For jeg syntes ikke det var så kult, å bli tatt på pikken, ihvertfall ikke på den måten der, når det var masse andre folk der, osv.

Så sånn var det.

Så Nina Monsen, hu bomma, når hu prøvde å ta rundt pikken min, (for å måle størrelsen på den, skjønte jeg seinere), så hu tok meg istedet rundt balla, husker jeg.

Også viste hu til hu venninna, hvor tjukk balla mi var.

(Men hu trodde at det var pikken min som hu hadde tatt rundt da).

Og sa, ‘så big altså’, mens hu imponert viste med fingra, til hu venninna fra Oslo da.

Og mens Kjetil Holshagen så på, fra stua da.

Så Nina Monsen, hu trodde at det var pikken min som var så brei, men det var egentlig balla da, (som Nina Monsen tok rundt), må jeg innrømme.

For jeg hadde ikke kommet noe særlig i puberteten, og fått hår på pikken enda da.

Så jeg syntes alt sånt var veldig flaut, så jeg sa ikke noe.

For jeg var også litt sur på henne, siden hun bare tok meg i på mine private steder, på den måten der, mot min vilje.

Så jeg bare lot henne tro hva hun ville.

For å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Uka etter, på skolen, så satt jeg ved pulten min.

Og så husker jeg det, at Odd Einar Pettersen stod sammen med Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, noen meter unna der jeg satt.

(Odd Einar Pettersen, han var også nede på Nedre, husker jeg, når Nina Monsen og venninna var der.

Han liksom spionerte på dem.

Må jeg nesten si, at det virka som for meg.

Og jeg hadde jo vært en slags leder, for en slags gjeng, på Nedre, (nedafor S-Svingen, ihvertfall).

Da Tom-Ivar Myrberg og dem bodde der, ihvertfall.

Så jeg lurte på hva Odd Einar Pettersen dreiv med, på Nedre, når han fulgte med på de jentene fra Oslo da.

Så jeg gikk også ned og så litt, nede i Havnehagen.

Og da var de jentene hos Kjetil Holshagen, tror jeg.

Noe sånt.

Men men).

‘Gjør det nå’, husker jeg at enten Geir Arne Jørgensen eller Ditlev Castellan, sa til Odd Einar Pettersen da.

Og Odd Einar gikk så bort til meg, og satt seg på fanget mitt.

(Som om han var en stor dame, eller noe, kanskje).

Også satt han bare på fanget mitt, i nesten hele friminuttet.

Jeg prøvde å denge han med ranselen min, og sånn, men det hjalp ikke.

Odd Einar Pettersen var nemlig bygd som en fullvoksen mann, allerede på ungdomsskolen.

Og han veide nok 80-90 kilo kanskje, i niende klasse, vil jeg nok tippe på.

Mens jeg selv kanskje veide cirka halvparten.

Noe sånt.

Jeg ble forbanna, når Odd Einar Pettersen endelig flytta seg.

Jeg syntes at dette var så ydmykende.

Så jeg tok den første bussen, tilbake til Berger igjen.

Og jeg møtte Nina Monsen, ved bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet.

Hu var på vei bort til butikken på Sand.

Og hu sa ‘Skulka?’.

Jeg sa nei, for jeg mente at det egentlig ikke var skulk, siden jeg rømte fra noe ydmykende mobbing da, vil jeg si.

‘Jo da’, sa hu Nina Monsen da.

Noe sånt.

Når jeg kom på skolen, neste dag, så ville klasseforstander Jan Aakvåg prate med meg, om hva grunnen til fraværet mitt var, dagen før.

Jeg måtte gå ned på lærerværelset og prate med han, sa han.

Jeg fortalte det, at Odd Einar Pettersen bare hadde sitti oppå meg, i nesten hele friminuttet, og at jeg derfor bare hadde dratt hjem, fordi jeg ikke likte å bli behandla sånn.

Jeg forklarte også at Geir Arne og Ditlev hadde ‘vært med på det’, siden de hadde stått sammen med han, før han gjorde det, og jeg hørte at en av de sa til Odd Einar, at ‘gjør det nå’.

Aakvåg ropte på sosiallærer Marit Enger, som også var nede på lærerværelset da.

Aakvåg sa at hun fikk ta det.

Jeg forklarte det samme til Marit Enger.

Hun skulle ha møte med Odd Einar Pettersen, Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, sa hun.

Hun hadde senere en prat med meg, og sa at hun ikke ble enig med de tre gutta, om hva som hadde foregått.

Noe sånt.

Og Geir Arne, (eller om det var en av de to andre), klagde i en time, på at jeg ikke fikk ‘skulk’, etter den episoden, husker jeg.

Og Geir Arne sa også, husker jeg, at han ikke hadde vært med på det, og at jeg var ‘sinnsyk’, eller noe.

Noe sånt.

Men jeg så jo at de tre gutta, stod i en gruppe, før Odd Einar Pettersen satt seg på fanget mitt.

Og jeg hørte jo at en av de sa det, at ‘gjør det nå’.

Marit Enger kom seinere inn i klasserommet vårt, og sa til meg, ‘går det bedre med deg nå Erik?’.

Akkurat som om det var meg som var problemet.

Jeg ble sur, siden hun prata om sånt her, foran hele klasserommet, så jeg ba henne bare om å komme seg ut, eller noe.

Så sånn var det.

(For det var en ganske tøff klasse, så man måtte liksom ikke være for pysete der da.

For da mistet man vel respekt, vil jeg si.

Og ble kanskje mer mobba da.

Så sånn var det.

Men men).

Jeg husker det, etter enda en mobbeepisode vel, fra Ditlev Castellan, tror jeg, mens jeg stod på bussholdeplassen, så kryna han meg vel, eller noe.

(Noe søstera mi Pia, seinere sa, at ei fra Sand, med lyst hår, i klassen hennes, hadde sett).

Da ble jeg så forbanna, at jeg tok med en lommekniv, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, etter bestefar Johannes, som nettopp hadde dødd vel, på skolen da.

Og stod og viste fram den, i inngangspartiet der, (i vindfanget, heter det vel), til Svelvik Ungdomsskole.

Rune Bingen, i klassen, da det, at han ikke var noe redd for meg.

Og begynte å tøffe seg, ved å gå foran meg, der jeg stod med den lommekniven da.

Men det var ikke sånn at jeg begynte å stikke han med den kniven, eller noe.

Jeg bare stod der liksom.

Og etterhvert så gikk vel de andre, tror jeg.

Noe sånt.

Men men.

For jeg var så forbanna da, etter den her mobbingen da.

Og jeg snakka nesten ikke noe, med folk i klassen, etter det her.

Jeg ble utfryst da, må jeg si.

Geir Arne Jørgensen sa jo at jeg var sinnsyk, osv.

Så folk ville vel ikke ha noe mer med meg å gjøre, tror jeg.

Men jeg beit tenna sammen, for dette var jo i niende klasse.

Altså det siste året på ungdomsskolen.

Så jeg tok det ikke så nøye egentlig, om jeg ble utfryst, for det var jo det siste skoleåret, som jeg skulle ha sammen med de her klassekameratene.

Så jeg bare beit tenna sammen, og så fram til det, at ungdomsskolen skulle bli ferdig da, den førstkommende våren.

Så sånn var det.

Men men.

Lærer Aakvåg sa en gang til meg, etter en time vel, i klasserommet da, at det var som at jeg hadde ‘meldt meg ut av klassen’.

Men da svarte jeg ikke noe.

Jan Aakvåg fikk kanskje ikke med seg det, at Geir Arne Jørgensen sa at jeg var ‘sinnsyk’, osv.

Hva vet jeg.

Men men.

Faren min og Haldis, hadde fått seg en ny vannsengbutikk, i Drammen.

Denne gangen i Tordenskioldsgate, ovenfor brannstasjonen, på Strømsø.

En gang jeg var der, så hadde Haldis jobba på en messe, eller noe, hvor hun hadde fått et navnskilt, som hadde tre lysdioder på seg, som blinka da.

Jeg var jo litt interessert i elektronikk, og spurte om jeg kunne få det navnskiltet da.

Og det kunne jeg få, husker jeg.

Så det var ikke dårlig.

(Hvis jeg husker det riktig).

Da tok jeg med det navnskiltet på skolen, en dag, når det begynte å bli våren vel, i 1986 da.

Og da syntes vel Rune Bingen ihvertfall, tror jeg, at det navnskiltet som blinka, var litt artig da.

(Rune Bingen var jo skikkelig interessert i elektronikk så).

Og neste jul, så hang jeg opp det navnskiltet, på vinduet mitt, i Leirfaret 4B, (eller egentlig var det rommet min fars da, men han brukte det ikke, så det var vel mitt).

Også hadde jeg kjempemange gule lysdioder, som jeg hadde rappa vel, en gang jeg var i en elektrobutikk, på Strømsø, sammen med Kjetil Holshagen.

(For vi begynte å dra inn til Drammen og sånn da.

For å dra på datamesser og i elektronikkbutikker, og alt sånt).

Så jeg festa de gule lysdiodene, rundt de tre som blinka, (som jeg fjernet fra det hvite plastskiltet vel).

Og da ble det en veldig fin juledekorasjon, om kvelden, syntes jeg.

(Jula 1986, må vel det her vært).

En juledekorasjon, som syntes ganske langt ned i Leirfaret/Havnehagen vel.

(Jeg var ganske glad i jul nemlig.

Kanskje fordi man fikk fri fra skolen, osv.

Hvem vet).

Siden jeg ble fryst ut, og mobba, og sånn, i niende klasse, så senka jeg ambisjonsnivået litt, når det gjaldt karakterer.

Men jeg fikk vel bare ‘M’-er tror jeg, i karakterboka, likevel.

Så jeg kunne kommet inn på hvilken linje jeg ønsket, på Sande Videregående.

Men jeg valgte Handel og Kontor, som førstevalg da.

For jeg var så skolelei, etter all mobbingen, osv.

Så jeg orka ikke tre år til, med sånne kjedelig klasserom.

For jeg syntes at Allmen, det virka som tre nye år, som var nesten som ungdomsskolen.

Det syntes jeg virka som noe kjedelig da.

Jeg visste at Ole Christian Skjellsbekk og Erland Borgen, skulle gå på Almenn, og jeg syntes det virka kjedelig, med tre år til, i samme klasse som dem.

Da syntes jeg det virka artigere, på Handel og Kontor.

Vi var på en omvisning, på Sande Videregående, og fikk se at de hadde skrivemaskiner og sånn, i klasserommet, på Handel og Kontor.

Og jeg var vant til å leke på kontoret, i huset til Ågot, så jeg syntes det så mer morsomt ut på Handel og Kontor, på jeg innrømme.

Så jeg valgte Handel og Kontor, som førstevalg da, på Sande Videreågende, og kom inn på den linja.

Og faren min syntes også at det var greit, husker jeg, for vi ble informert om det, at man også fikk ‘artium’, ved å gå Handel og Kontor da.

Så da valgte jeg det, for jeg syntes at det ‘Almenn-greiene’. virka litt tørt da.

Og jeg var litt langt nede, etter mobbingen og utfrysingen, på ungdomsskolen da.

Så tanken på tre ‘tørre’ år, på Almenn, det var ikke så fristende, for å si det sånn.

Så at det også var noe som het Handel og Kontor, det var artig, syntes jeg.

Dessuten så hadde jeg jo hatt handelsfag, som valgfag, i niende.

Og hu lærerinna der, hadde ‘prata dritt om meg’, må jeg vel si.

Om at jeg hadde sløst bort evnene mine, eller noe sånt.

Så jeg ville kanskje vise det for meg selv da, at jeg kunne duge, når det gjaldt handelsfag og.

Noe sånt.

Det var ihvertfall litt i bakhodet mitt.

Selv om det som gjorde utslaget, det var når vi fikk se det kjedelig Almenn-klasserommet, og det ‘artige’ Handel og Kontor-klasserommet, med skrivemaskiner da.

Jeg ble oppstemt av å se de skrivemaskinene, siden jeg var vant til å skrive på skrivemaskinen, på kontoret, i huset til Ågot.

Så det var vel det som gjorde det, at jeg valgte Handel og Kontor.

Jeg så for meg det, at den studieretningen, var mindre kjedelig, enn Almenn da.

Så sånn var det.

Og de andre linjene, de vurderte jeg egentlig ikke seriøst.

Siden man ikke fikk artium på de, etter tre år.

For planen min, var jo hele tiden å studere i Oslo, etter videregående.

Som faren min pleide å si til meg, at han syntes jeg burde gjøre.

Og jeg vil også si det, at det å se frem til å studere i Oslo.

Det var noe som holdt meg oppe, de tøffe årene, med mobbing osv., på Svelvik Ungdomsskole.

Fordi jeg var jo også sent i puberteten, og var så flau over det, at jeg liksom ikke var noe ordentlig ungdom da.

Mens jeg gikk på ungdomsskolen.

Det var ikke sånn at jeg flørta så mye jentene, på ungdomsskolen, akkurat, siden jeg flau over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen da.

(Noe jeg ikke fikk før den sommeren jeg fylte 17 år, husker jeg.

Men men).

Så sånn var det.

De seks jentene, fra Svelvik, som i syvende klasse hadde sittet i en samlet gruppe, på rekke og rad, bakerst til høyre, i klasserommet.

De hadde i niendeklasse blitt redusert til kun fire.

Det var Line Nilsen, Jeanett Auli, Vibeke Kjølstad og Irene Lippert, (husker jeg).

Mens Anne Grete Guldbrandsen, hun satt sammen med Sissel Tysnes og Gry Stenberg og de, etterhvert, mener jeg å huske.

Men men.

Og Anne Grossvoll, hun husker jeg fra niende klasse, at satt en eller to pulter, bak meg, på vindussiden, av klasserommet, i niende klasse.

Når jeg snudde meg, for å se hva mine plageånder drev med.

Under den værste ‘utfrysingstiden’, i niende klasse.

Så hendte det at jeg så rett inn i Anne Grossvoll sitt smilende ungpikeansikt, husker jeg.

Uten at jeg vet noe om hvorfor hun plutselig satt midt blant Berger-folka.

Men men.

Men Christell hadde blitt sammen med Simen Grossvoll, fra Svelvik, husker jeg, det skoleåret.

Og Simen Grossvoll, det var lillebroren til nettopp hun Anne Grossvoll da.

Så sånn var det.

Og på slutten av niende klasse, så husker jeg det, at jeg overhørte det, at Jeanette Auli, (var det vel. Ihvertfall var det en av de fire Svelvikjentene som satt samlet), sa noe ‘dritt’, om Christell vel.

I klasserommet vårt, i et friminutt da.

Jeanett sa noe om at Christell, hun burde ihvertfall ikke vise seg i Svelvik noe mer, (eller noe).

Noe sånt.

Så noe hadde skjedd, mellom Simen Grossvoll og Christell da.

Vil jeg vel tippe på.

Uten at hu Jeanette sa noe mer om hva som egentlig hadde foregått.

Jeanette sa ikke noe om hvorfor hu var så irritert på Christell da.

Men jeg skjønte at Jeanette var irritert på Christell, (som gikk to klasser under henne, og var fra et annet sted), på grunn av et eller annet.

Men hva det kan ha vært, det veit jeg ikke.

Så det var litt spesielt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Aakvåg hadde prata om, i syvende og åttende klasse, om at vi kanskje skulle dra til Vassfaret, hvor det var bjørner osv., i niende klasse.

Det var visst et fjell der, som var veldig smalt, og som man kunne lett falle ned fra, sa Aakvåg, (husker jeg).

Så jeg syntes ikke det var noe fristende å dra dit.

Man kunne kanskje ende opp med å bli dytta ned, med de folka som var i klassen vår, husker jeg at jeg tenkte.

Noe sånt.

Så det ble heller til at vi dro på klassetur, til Tofte.

Det er mulig at den klasseturen var i åttende klasse forresten, det skal jeg ikke si helt sikkert men.

Vi dro til en strand ved Tofte da.

(Tofte ligger i Hurum, men på den sida av Hurumlandet som vender mot Oslofjorden da.

Så sånn er det).

Espen Melheim og dem, de hadde en båt, men de hadde ikke motor.

Så jeg spurte faren min, om jeg kunne låne hans 7.5 hester Mercury-motor, som han hadde på Askeladden-båten til Haldis.

Og det fikk jeg lov til.

Men den Mercury-motoren, den var vanskelig å feste ordentlig, på båten til Espen Melheim og dem.

Så den løsna hele tida.

Så den måtte man følge med på, og feste på nytt igjen, hele tiden, husker jeg.

Det var like før den motoren falt av båten, et par ganger, ute på fjorden, husker jeg.

Men men.

For vibrasjonene fra motoren gjorde at festeskruene løsna, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Mercury burde kanskje ha hatt en sånn festemekanisme, som andre motorer hadde vel.

Nemlig sånn at man kunne feste en hengelås, på festeskruene.

Sånn at de to festeskruene ble låst sammen da.

Da ville vi nok ikke hatt det problemet, som vi fikk, med den motoren.

Men vi tre som var på den båten.

Det var Carl Fredrik Fallan, Espen Melheim og meg.

Vi var ganske båtvante.

Så vi mista ikke motoren.

Men vi fulgte godt med på den, og festa den på nytt hele tida da.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg skulle egentlig møte Espen og Carl, nede i Bergerbukta da.

Men jeg forsov meg.

Så jeg våkna av at Carl og Espen vekte meg da, der jeg sov, i vannsenga.

Så sånn var det.

Så gikk vi ned til Berger.

Jeg hadde ikke fått kjøpt noe mat.

Så jeg fikk de andre med på, å gå riksveien bortover.

Sånn at jeg fikk kjøpt noe mat, på Samvirkelaget, på Berger.

Så husker jeg ikke hvordan vi gjorde det.

Men Carl hadde også en båt.

Så kanskje vi kjørte bort til ved Teskjekjærringa der.

Hvor båten til Haldis var.

For å hente motoren til faren min.

Med Carl sin båt.

Det er mulig.

Hvis ikke vi rodde med Espen sin båt da.

Men det er ganske mye strøm, i Drammensfjorden.

Så det tror jeg neppe at vi gjorde, for å være ærlig.

Så kjørte vi til den stranda da, ved Tofte.

Jeg hadde med kassettspiller og jeg hadde tatt opp to nye sanger, husker jeg, like før.

Og det var ‘Tarzan Boy’, (med en gruppe, som jeg ikke husker navnet på, muligens Baltimora), og ‘Maria Magdalena’ med Sandra.

Og den Tarzan Boy-sangen, den var veldig populær.

Linda Moen, og dem, hadde også tatt opp den.

Så når vi kjørte inn mot den stranda.

Så var den sangen på både min kassettspiller og Linda Moen og dem sin, husker jeg, at Erik Ree bemerka vel.

Noe sånt.

Vi kjørte også innom en marina, i Tofte og fylte bensin, husker jeg.

På den stranda, så sleit Erland Borgen og dem sin båt seg, husker jeg.

Og da kjørte Espen Melheim og meg, (var det vel), ut, med hans båt og ‘min’ motor da.

Og henta båten til Erland Borgen da.

(Som ikke hadde fått med seg det, med en gang, at båten hans drev avgårde da).

Men men.

Bare noe jeg huska nå.

Vi tre gutta hadde ikke med telt, tror jeg.

Eller kanskje vi hadde et telt.

Det husker jeg ikke helt.

Jeg hadde ihvertfall ikke telt selv.

Og jeg var ikke så vant til å dra på telt-tur, men Espen Melheim og Carl Fredrik Fallan, var nok flinkere enn meg, til å drive med telt og sånn.

Så det er mulig at de hadde med telt.

Men jeg hadde ikke med sovepose, såvidt jeg kan huske.

Men jeg husker at Espen Melheim og meg, vi satt inne i et telt, var det vel.

(Eller om vi bare hang et sted).

Også dukka Carl Fredrik Fallan opp, og sa det, at han hadde liggi med Anne Grossvoll oppå seg, (inne i et eller annet telt), og ‘knadd brøa hennes’.

(Brøa betyr pupper forresten).

Så Carl hadde altså liggi inni soveposen til Anne Grossvoll, eller noe, og knadd på puppene hennes da.

Noe han sa var veldig digg da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Jeg sov ikke noe, den natta, som vi var i den bukta, husker jeg.

Jeg satt ved et bål, som en del folk i klassen, satt ved, hele natta da.

Linda Moen og dem, dem spilte musikk, omtrent hele natta vel, nede på stranda da, rundt det bålet da.

Linda Moen sa at jeg kunne gå å legge meg, hvis jeg var trøtt, eller noe.

Men jeg hadde vel ikke med meg noe sovepose, tror jeg.

Så jeg gadd ikke det, (sånn som jeg husker det).

Men jeg husker at jeg ble litt kald der, den natta, husker jeg.

Så da sola endelig dukka opp, i sør-øst der, ble det vel.

Så husker jeg at jeg gikk bort på et svaberg der, som lå i sola, før stranda.

For å få litt varme i kroppen da.

Så sånn var det.

Så det var digg husker jeg, å sitte litt i sola, på det svaberget der.

Men men.

Vi tre gutta, vi ble der lengst av alle, husker jeg.

Så jeg fant på den ideen, å pante tomflaskene, som lå igjen, etter oss.

Det var vel mest brusflasker, som jeg fant vel.

Om jeg også fant ølflasker, det husker jeg ikke helt, for å være ærlig.

Men men.

Så kjørte vi til Holmsbu.

I Holmsbu, så var det et par små butikker, liksom i begynnelsen av en bakke, litt opp fra havna der, og i retning av Drammen da.

Der fikk jeg panta tomflaskene, og jeg kjøpte vel noe godteri da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Kenneth Sevland, han sa til meg det, en av de siste skoledagene.

At i begynnelsen av sommerferien, (før vi skulle til England).

Så skulle ikke han være mye utendørs.

Da skulle han bare se på fotball-VM, (i Mexico), sa han.

Jeg pleide også å se på fotball-VM.

Christian Grønli og jeg, vi så jo mye på fotball-VM, fire år før, mener jeg at det var.

Og jeg fulgte også med på et fotball-EM, husker jeg, da Danmark gjorde det bra.

(Det var kanskje i 1984?).

Og under OL i Los Angeles, (var det vel), så så jeg også mye på sport, på TV.

Og jeg husker også at jeg så VM-finalen, under fotball-VM, i 1978, borte hos Ågot og Øivind og dem, på en ferie, fra mora mi i Larvik.

Øivind så også på den finalen, husker jeg.

Jeg mener å huske det, at han holdt med Nederland.

Men Argentina vant 2-1, eller 3-1, eller noe vel.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg tror også at sommeren 1986, var da jeg måtte hjelpe fetteren min Ove, med å plukke jordbær.

Jeg måtte nesten være som en støttekontakt, for han.

Faren min ville det, at jeg skulle bo borte hos Ågot, under jordbærsesongen, sammen med Ove da, som hadde ønske om å plukke jordbær.

Så sånn var det.

Jeg var egentlig lei av å plukke jordbær.

Jeg kunne ikke fordra å spise jordbær, etter å ha plukket jordbær, en del timer i sola, hver dag, i en uke eller to, sommeren før.

Men jeg ble med, for å hjelpe Ove da, med å ‘tørre’ å plukke jordbær.

Så jeg var ikke så motivert, og det var ikke så mye bær, den sommeren, som sommeren før, mener jeg å huske.

Noen ganger så ble vi bare sendt rett hjem, (av en eller annen grunn), av bondekona Sand, mener jeg å huske.

Men men.

Sommeren 1986, var vel også den første gangen, at jeg så min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, mener jeg.

Kjetil Holshagen, var også å plukka i den samme jordbæråkeren, som Ove og meg, husker jeg.

Og han var der i lag med Øystein Andersen.

Øystein Andersen, var en mørkhudet gutt, som jeg senere fikk vite, at var adoptert fra Sør-Korea, av min fars kusine Reidun Andersen og hennes ektemann Kai Andersen.

Det første jeg så av Øystein, var at han kasta jordbær, i åkeren.

Noe som jeg ikke hadde sett noe til, sommeren før, da jeg plukka sammen med Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, var det vel.

Så jeg husker at jeg lurte på det, om de som plukka den sommeren jeg var ‘støttekontakt’, for Ove, var et slags ‘b-lag’, eller noe.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg prata ikke noe med Kjetil Holshagen og Øystein Andersen, i jordbæråkeren, den sommeren.

Det var vel ikke så sosialt egentlig, å plukke jordbær der.

Og vi ble holdt under oppsyn, av Sand-familien da, mens vi plukka.

Men jeg husker at jeg så det, at Øystein Andersen, reiste seg opp, i jordbæråkeren, og kasta jordbær på noen da.

Og jeg mener også å huske det, at Kjetil Holshagen, også reiste seg opp i åkeren der.

Men men.

Så Kjetil Holshagen kjente altså Øystein Andersen før meg.

Enda Øystein Andersen var i slekta mi, siden han var min fars kusine, Reidun, sin adoptivsønn.

Men det visste jeg ikke da jeg så Øystein Andersen i jordbæråkeren, til familien Sand.

Jeg syntes bare at han virka som en litt umoden ‘filur’, som liksom var et ‘uromoment’, i jordbæråkeren da.

Sånn var det vel ikke sommeren før, mente jeg, at folk kasta jordbær og sånn.

Det var noen jenter, (fra klassetrinnet over meg vel), som klagde over at det var brennesle i åkeren, husker jeg.

Men det var vel ingen som gikk så langt, som at de kasta jordbær, sånn som jeg kan huske det ihvertfall.

Så for å bruke et ‘Oslo-uttrykk’ vel, så var Øystein Andersen en ‘værsting’, i jordbæråkeren til familien Sand, på Sand.

Ihvertfall den tida jeg dreiv og plukka der, (to somre på midten av 80-tallet).

(Sånn som jeg skjønte det).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men det som skjedde, etter at jeg hadde kommet hjem fra språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.

Det var at Kjetil Holshagen, prata om at Øystein Andersen var skikkelig kul, og hadde masse dataspill og videofilmer, osv.

(Vi hadde alle tre Commodore 64 eller Commodore 128 datamaskiner).

Så Kjetil Holshagen gikk god for Øystein Andersen da.

Og når Andersen-familien, (som bodde i Lørenskog, utafor Oslo).

Når de var på landstedet sitt, på Sand, (et sted som Reidun hadde arvet vel, som egentlig var en gammel husmannspost, kanskje).

Da kjente Kjetil Holshagen Øystein Andersen da.

Og forklarte meg det, at han som jeg hadde sett i jordbæråkeren, var kul og sånn da.

Og så ble Øystein Andersen med Kjetil Holshagen, opp til meg da, i Leirfaret 4B, hvor jeg bodde aleine.

En helg da.

Og så ble liksom vi tre en gjeng nesten, etter dette.

Ihvertfall før Kjetil Holshagen flytta til Sande.

Så sånn var det.

Faren min, han så vel at Øystein Andersen, var på besøk hos meg, en gang.

(Når han var med Kjetil Holshagen dit da).

Og han sa det, borte hos Ågot, eller noe, en gang, at Øystein Andersen, var tremenningen min da.

Så da kunne jeg nesten ikke nekte Øystein Andersen, å være med Kjetil Holshagen, opp til meg, syntes jeg.

Øystein Andersen han fikk også tak i mye dataspill og videofilmer, før de kom på kino.

Og Øystein Andersen han fikk også minst like mye Pizza Grandiosa, (som han plukka paprikabitene av), og cola, som meg.

Så i helgene, så hadde vi fra høsten 1986, (må det vel ha vært, hvis jeg ikke husker helt feil), noen nesten fester, oppe hos meg.

Men vi tre gutta, (Kjetil Holshagen, Øystein Andersen og meg).

Vi drakk ikke.

Men vi så kule videofilmen, (som Mad Max, Rambo, Cobra, osv)., og Øystein Andersen og Kjetil Holshagen, de spilte slåss-spill da.

Som jeg ikke syntes var så artig.

Men de spilte International Karate og Barbarian og mange fler sånne spill da.

Jeg likte et spill som het Defender of the Crown, (et strategi-spill), som jeg pleide å spille, når jeg satt hjemme aleine.

Men sånne slåss-spill, det syntes jeg ble litt barnslig nesten.

Men jeg syntes at sånne Demo-er, var artige.

Jeg hadde kjøpt, (eller om jeg rappa den), en cardrigde, til Commodore, som het ‘the Final Cardrigde’, som man kunne fryse bildet på skjermen med, og printe ut bildet på skjermen da.

Noe jeg gjorde og hang opp på veggen da, med bilder av Madonna og en Spinx, eller noe.

Og som jeg også printet ut for Espen Melheim, (fem Madonna-bilder vel), som også dreiv med data, og som hadde laget et Frogger-lignende spill, (hvor bilene blant annet var bytta ut med 7-up-flasker, husker jeg), en gang, på sin Spectrum-datamaskin vel.

(Selv om jeg ikke var helt sikker på, om Espen Melheim, hadde lagd det spillet selv.

Men han påstod det ihvertfall, husker jeg.

Og jeg kjente vel ikke han så godt, at jeg kunne si det sikkert, om han jugde eller ikke.

Men i klassen gikk han vel ihvertfall for å være en hederlig kar, mener jeg.

Så det var vel sant at han hadde laget det spillet selv, tror jeg nok da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Ove og jeg, vi bodde jo borte hos Ågot, i fedrene våre sitt gamle rom, under denne jordbærplukkinga.

Det var ikke sånn at Kjetil Holshagen og Øystein Andersen ble med oss bort på Sand, eller noe.

Neida, jeg kjeda meg fælt i jordbæråkeren.

Og snakka vel knapt med noen der.

Og bare plukka de få bærene som fantes den sommeren vel.

Det er mulig at noen andre hadde plukka før oss der, for det var mye mindre bær, den sommeren, enn sommeren før, mener jeg å huske.

Men men.

Jeg gleda meg vel bare til å dra til England.

Jeg husker jeg hadde tatt opp en sang, som var ny, på radioen, den sommeren.

Og den spilte jeg i bilen en gang, som Ove og jeg var med faren min inn til Drammen, og faren min prata med en kar, i forbindelse med vannsengbutikken kanskje.

Og det var den sangen som går sånn:

‘One bad apple don’t ….. the whole bunch girl’.

Noe sånt.

Men jeg husker ikke hvilken artist det var.

Men jeg tror at den sangen var fra sommern 1986.

Den sangen var ihvertfall fra den sommeren, som Ove og jeg plukka jordbær, husker jeg.

Når jeg liksom måtte være støttekontakten til Ove da.

For han kunne liksom ikke plukke jordbær aleine da, skjønte jeg på faren min, i forkant av det her.

Og jeg hadde egentlig ikke lyst til å plukke jordbær, den sommeren.

For jeg var veldig lei av jordbær og jordbærplukking, fra sommeren før.

Men faren min sa at jeg måtte holde Ove med selskap da.

(Av en eller annen grunn.

Kanskje det var Oves far Runar, som ønsket dette.

Hva vet jeg).

Så sånn var det.

Men men.

Ove dro meg også med ned til en strand, som var nedenfor huset til Ågot.

Jeg gikk ikke dit så ofte, for det var veldig langgrunt der.

Ove og jeg, vi krabba liksom på henda våre rundt der nede, mellom båter osv., mens kroppene våre fløyt i vannskorpa da.

Så langgrunt er det nede på der, ved Krok.

Jeg var jo vant til å bo alene, i Leirfaret 4B.

Men den her tiden da, (i en eller to uker), så måtte jeg bo sammen med Ove, hos Ågot, av en eller annen grunn.

Og jeg måtte også bo på samme rom, som Ove.

(Det ytterste rommet hos Ågot vel).

Så jeg fikk nok ikke runka så mye da, som jeg pleide å gjøre minst en gang hver dag vel, borte på Bergeråsen.

(Siden jeg delte rom, med min fetter Ove da.

Av en eller annen grunn, så måtte jeg bo på Sand, sammen med han).

Så jeg bare lå på stranda der tilslutt, husker jeg, på Krok, og mer eller mindre pulte havbunnen da, (sånn som Tom-Ivar Myrberg, hadde sagt at var så digg, noen år før, da vi spilte for Berger IL, og treneren dro med oss på laget, for å bade, i Berger-bukta da, en sommer).

Så spurte Ove om jeg skulle bli der lenger.

Og det svarte jeg at jeg ville.

Men det var ikke så digg å ligge på magen der, og pule strandbunnen da.

Det funka liksom ikke helt.

Men jeg ble så døsig og rar, av å bo hos Ågot sammen med Ove, den sommeren da.

Jeg gleda meg bare til å dra til England da.

Det er mulig at dette her, (jordbærplukkingen sammen med Ove), var sommeren 1985.

For jeg dro jo til England da og.

(Til Brighton).

Men da var isåfall den første sommeren jeg plukka jordbær, (sammen med Carl Fredrik Fallan og en av enten Ulf Havmo eller Espen Melheim).

Det var isåfall sommeren 1984 da, isåfall.

Så sånn var det, isåfall.

Men men.

Hva som skjedde, på språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.

Det skal jeg skrive om i neste kapittel, tenkte jeg.

Vi får se om jeg klarer å få skrevet det ganske raskt.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.