johncons

Stikkord: Oslo

  • Cecilie Hyde, fra Svelvik, forrandret seg

    Som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, så hadde jeg nesten en slags søster, (eller adoptivdatter), som het Cecilie Hyde, det siste året jeg bodde på Bergeråsen, (nemlig skoleåret 1988/89).

    Søstera mi, Pia Ribsskog, hun flytta nemlig plutselig opp til meg, (fra ‘Haldis-huset’), midt i dette skoleåret, (1988/89).

    Jeg fylte 19 år, like etter at dette skoleåret var ferdig.

    Søstera mi, Pia Ribsskog, hu fylte 17 år, midt i dette skoleåret.

    Og venninna til søstera mi, Cecilie Hyde, (som hang sammen med søstera mi, som erteris, som vel hu Annika Horten, fra Bergeråsen, ville ha kalt det).

    Hu var også født i 1970, som meg, så hu må vel da ha gått i parallellklassen min, på ungdomsskolen i Svelvik.

    (Uten at jeg visste akkurat hvem hu var da).

    Og hun Cecilie Hyde, hun så også en god del år yngre ut, vil jeg si, enn sine da 18 år vel.

    Siden hun var så lav da.

    Og med et rundt, (kanskje nesten litt ‘eskimo-aktig’ ansikt?).

    Hvem vet.

    Kanskje noe sånt.

    Og hun gikk alltid i svarte klær da, vil jeg si.

    Og hun ville vite alt om oppveksten til meg og søstera mi osv. da.

    De kveldene vi satt oppe sammen, i leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, midt i det skoleåret da.

    Men frøken Cecilie Hyde, hun ville ikke fortelle oss så mye om, sin egen oppvekst.

    Når jeg og søstera mi, hadde fortalt om, hvor fælt vi hadde det, mens vi bodde hos mora vår i Larvik.

    Og om hvor uansvarlig, som faren vår, på Berger, også var.

    Så hadde vi liksom fortalt om vår elendighet da, (jeg og søstera mi).

    Og også fått dette litt ut av systemet, vil jeg nesten si.

    Men men.

    Også tenkte jeg, at nå skulle vel også hu Cecilie Hyde fortelle oss, om åssen hennes oppvekst hadde vært.

    For det var vel sånn, at hun hadde fått oss, (eller ihvertfall meg), til å begynne å fortelle om oppveksten vår.

    For hu Cecilie Hyde, hu sa vel da først, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall), at hu også hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Også ville hu høre om vår oppvekst da.

    Så prata vi om oppveksten vår, i noen timer da kanskje.

    Også spurte jeg den kvelden, (eller om det var en annen kveld), om hu Cecilie Hyde også skulle fortelle om sin oppvekst da.

    Men det ville hun ikke.

    Hun hadde ikke noe behov for det, sa hun.

    Men jeg hadde vel egentlig ikke hatt noe spesielt behov, for å prate om dette, jeg heller.

    Så det ble litt spesielt, synes jeg.

    For jeg mener det, at det var sånn, at hu Cecilie Hyde, starta det her, ved å hinte om at hu også hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Så jeg fortalte om meg og søstera mi sin oppvekst, mens jeg trodde at også Cecilie skulle fortelle om sin oppvekst.

    Men det skjedde aldri.

    Noe som jeg kanskje syntes var litt merkelig da, husker jeg.

    Når hu plutselig fortalte, at det hadde ikke hu noe behov for.

    Hvem var det som fant på det her da?

    Det var ihvertfall ikke meg.

    Så hele det greiene der var litt spesielt, syntes jeg.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så hu Cecilie Hyde, hu hang jo sammen med søstera mi, som erteris da.

    Og det hendte at begge de, ville ligge i vannsenga ‘mi’ da, på rommet ‘mitt’, (sammen med meg, med klær på da, og med Cecilie Hyde i midten da. Men dette var ikke min ide. Det bare ble sånn, antagelig fordi at de jentene syntes at det var stas, å ligge i vannseng. Og jeg hadde ingen planer om å ofre vannsenga mi, for dette var egentlig mitt hjem, (og ingen andres), sånn som jeg så det).

    (Et soverom som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte.

    For han bodde jo nede hos Haldis).

    Men men.

    Og jeg kjente egentlig ikke søstera mi, så bra, på den tida her.

    For hu også hadde jo før dette, bodd i mange år, nede hos Haldis.

    Men men.

    Dette var året jeg var russ, og mye skjedde.

    Jeg jobba også 3-4 vakter, i uka, på CC Storkjøp.

    Og jeg tok kjøretimer osv. også.

    Og Magne Winnem, (som gikk i klassen min det året), dro meg med på Danmarksturer, med Petter Wessel, og på et diskotek i Oslo, som het La Vita, osv., (og som lå like ved Youngstorget, husker jeg).

    Men men.

    Og faren min solgte leiligheten ‘min’, mitt i eksamenstria, i mai, 1989.

    Så jeg måtte også flytte bort til bestemor Ågot, og bo der noen måneder, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere da.

    Men men.

    Og det var jo på en privat høyskole.

    Og da måtte jeg jo betale husleie selv, osv.

    Så jeg måtte få meg jobb i Oslo-området også, og jobbe på OBS Triaden, i et friår, fra studier.

    Og jeg var også i militæret.

    Men det første året jeg var student, så dro Magne Winnem, fra skolen i Drammen, han dro meg mye med ut på byen, i Oslo.

    Og vårt stamsted nesten, (et av flere), det var et sted som het Manhattan.

    Et sted som lå i Karl Johan.

    Senere het det Underhuset der.

    Men det var gratis inngang, i første etasje.

    Mens i kjelleren, så kosta det kanskje 50 kroner da, å komme inn.

    (Andre stamsteder som jeg og Magne hadde, skoleåret 1989/90, det var forresten et diskotek som het Marilyn.

    Hvor vi fikk komme inn gratis, av dørvakta, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Og det er det stedet, som seinere het So What, og så seinere Garage.

    Men men.

    Og vi var også en del på en biljardpub, (eller ihvertfall pub), ganske bortest i Galleri Oslo, for der var det billige halvlitere, mener jeg å huske.

    Vi var også mye på Pizzabussen, ved Oslo Spektrum, for å kjøpe pizza.

    Og vi var også på et sted som lå i tidligere Roald Amundsens gate.

    Og vi var på Cats, (ihvertfall under russetida), og en god del på Radio 1 Club.

    Og også på steder som Comeback, (nå Snorre-kompagniet vel), Stravinsky og Tuth-ank-amon.

    Og også på et diskotek, som het Tiffany, tror jeg, opp mot Frogner der.

    Og også på Eilefs Landhandleri og Lorry, Tut og Kjør, osv., osv.

    Og Rockefeller vel, (selv om det kanskje var mest meg som dro dit, siden det var studentfester der, for NHI, osv).

    Man kan nesten si det sånn, at Magne Winnem og jeg, vi dro nesten på pub-til-pub runder, gjennom ‘alle’ utestedene i Oslo, mer eller mindre, iløpet av skoleåret 1989/90.

    Det var ikke langt unna, ihvertfall.

    Og Magne Winnem hadde fått overtalt meg, til å kjøpe dress, med en gang jeg flytta til Oslo, nesten.

    Noe jeg kjøpte på Cubus, eller noe, en dress til ca. 1000 kroner vel, like etter at jeg fikk det første studielånet, i Oslo.

    Så jeg Magne Winnem vi var overalt i Oslo, som de jappene nesten, på slutten av 80-tallet.

    Men men).

    Men Magne Winnem, han dro i militæret, og så traff han sin Elin.

    Så etter det, så ble han ganske festbrems, må man vel si.

    Så da gikk jeg en del på byen aleine.

    Og en gang, så gikk jeg inn på Manhattan der da.

    (Selv om det ikke var så morsomt aleine kanskje).

    Dette var kanskje 2-3 år etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    Og så sitter Cecilie Hyde, fra Svelvik da, ved et bord da, ganske innerst, på Manhattan der.

    Sammen med to karer, som jeg ikke hadde sett, i 20-30 åra vel.

    Også tenkte jeg at jeg kanskje skulle prate litt, med den tidligere ‘adoptivdatteren’ min da, når jeg så det, at hu plutselig satt på et utested i Oslo.

    Et utested som jeg hadde gått en del på, sammen med Magne Winnem osv., og som jeg følte meg nesten litt hjemme på da.

    Så smalt det bare fra Cecilie Hyde: ‘Går du her’, eller, ‘Hva gjør du her?’, eller noe sånt noe.

    Akkurat som om jeg skulle være for fin, eller for dårlig, eller noe, til å gå på det utestedet.

    Jeg skjønte ikke noe.

    Men jeg skjønte at Cecilie Hyde, hadde forrandra seg veldig.

    Og hadde gått fra å være en slags søster eller adoptivdatter av meg.

    Til å bli en som ikke ville prate med meg engang.

    Så Cecilie Hyde, hu forrandra seg veldig, på noen få år, det er helt sikkert.

    Men men, sånn er det.

    Hu hadde mista litt av ‘kulheten’ også, syntes jeg nesten, som hu hadde, da hu liksom var sjef, for Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.

    På det Manhattan-utestedet i Oslo, så var hu sammen med to helt vanlig menn, må jeg vel nesten kalle dem.

    Og ikke sånne kule ungdommer, som hu pleide å henge med, i Drammen.

    Da var hu liksom en sånn superkul ‘sjef’, for alle de alternative ungdommene, i Drammen.

    Mens da jeg møtte henne, på det utestedet i Karl Johan, et par år seinere vel.

    Da var liksom noe av glansen forsvunnet, og hu var liksom en i mengden der, (på et ganske vanlig sted), må man vel kanskje si.

    Det var nesten litt, (syntes jeg), som at hu skamma seg litt, for et eller annet, den gangen jeg traff henne der.

    (Og ville at jeg skulle gå ut da, trodde jeg, så det gjorde jeg også.

    Uten at jeg hilste på dem hu satt sammen med der, engang.

    For dem lata vel som at dem ikke så meg, eller noe.

    Men men).

    Mens jeg var på en bytur da.

    (Oslo var litt kjedeligere syntes jeg, ut på 90-tallet, enn på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Men det var kanskje fordi at jeg hadde mer penger, dvs. studielån og lønn fra CC Storkjøp osv., det første halvåret jeg bodde i Oslo).

    Hva hadde skjedd.

    Hvordan mistet Cecilie Hyde kulheten, (eller ‘kulheten’), sin?

    Eller var det noe annet som var problemet?

    Var det noe med søstera mi?

    Hadde ikke Cecilie Hyde, passet bedre på utestedet So What, for eksempel?

    (Selv om jeg aldri så henne der).

    Hvorfor var hun så uhøflig, etter å ha fått bo hos meg, på Bergeråsen, sammen med søstera mi, i mange måneder, skoleåret 1988/89, et par-tre år tidligere?

    Hvem vet.

    Søstera mi skulle jo forresten ha det til at Cecilie Hyde var lesbisk.

    Så det kan vel kanskje ha hatt noe med det å gjøre?

    Men hvorfor satt hu på Manhattan der da, sammen med to voksne karer da, på et vanlig utested, som ikke vel var noe sånn ‘lesbe-vennlig’, eller noe sånt, kanskje?

    Det kan man vel kanskje lure på.

    Men men.

    Så vi får se om det eventuelt er mulig å finne ut noe mer om dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • I 1998, så sa noen, at det fantes en mafia, i Oslo

    mafia i oslo

    PS.

    Broren min, Axel Thomassen, han driver jo restauranten Oskar Braaten, på Torshov, i Oslo.

    Det står at en mafia, dominerer restaurant-bransjen i Oslo.

    Kan det være sånn, at broren min, Axel Thomassen, er med i denne mafiaen?

    Hvem vet.

    Det ville vel ikke vært usannsynlig kanskje, å tro dette, når man vet hva som foregår.

    (At jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte “mafia’n” der, som jeg har skrevet om på bloggen, mange ganger).

    Men dette er vel egentlig politiarbeid, vil jeg si.

    Men Politiet i Norge, de er kanskje ikke tøffe nok da?

    Enten det, eller så går de ikke etter boka.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Fra artikkelen ovenfor, så virker det også sånn, synes jeg, som at det er de vanlige folka, ansatt i restaurant-bransjen, som må si fra om tilstandene der.

    Om at det finnes en slags mektig ‘Oslo-mafia’, eller hva man skal kalle det.

    (Kanskje det er disse som har tullet med meg, i Rimi?

    At f.eks. folk som Jan Graarud, Kjetil Prestegarden, eller Anne Neteland sin ambulerende, i år 2000, (Håvard?), var med i denne mafiaen, de og?

    Det er ihvertfall disse tankene, som dukker opp i huet mitt, når jeg fordøyer den artikkelen ovenfor nå).

    Mens politiet, det virker nesten som at de vil dysse ned dette.

    At de vil dekke over at det finnes en sånn mektig mafia i Oslo.

    (Som kanskje for det meste har hvite/norske folk i seg, og som ikke er den samme mafiaen, som den albanske/jugoslaviske mafiaen, da kanskje?

    Hvem vet).

    Så det virker som at politiet ikke forteller til folk, hva som foregår, synes jeg.

    Men at politiet driver med noe slags ‘cover-up’, og feier dette under teppet, synes jeg.

    Sånn virker det ihvertfall for meg, etter å ha lest artikkelen ovenfor.

    Og etter å ha prøvd å få rettighetene mine, fra Kripos og Politiet i Oslo, blant annet, etter at jeg overhørte det her, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt “mafia’n”, i Oslo, i 2003.

    Så dette var ikke bra, fra politiet, synes jeg.

    For det heter jo, at det skal være åpenhet i samfunnet.

    Men dette synes jeg minner om hemmelighold, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Så her er det nok mye råttent i Norge, (og kanskje spesielt i Oslo, kan de vel tyde på), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Da jeg var på Rimi-seminar, på Storefjell, høsten 1998, så fikk alle vi Rimi-butikksjefene, som var der, en ullgenser, av merke Vegard Ulvang

    gave gullkjede

    http://www.na24.no/article2979435.ece

    PS.

    Skulle vi ha skattet for den ullgenseren da, som kanskje var verdt 1000 kroner, lurer jeg på nå, når jeg leser om de gavene til norske politikere, i NA24, osv.

    Jeg har noe som kalles ømfintlig hud, sa en lege i Svelvik en gang.

    Når faren min tok meg med dit, etter at jeg klagde på det, at sånne stil-longs klødde, som 9-10 åring.

    Så jeg er ikke så glad i sånne ullgensere.

    Så jeg ga min Vegard Ulvang-genser, til broren min Axel, etter at jeg hadde kommet hjem fra det seminaret.

    Og søstra mi fikk masse Pringles-bokser osv., som vi fikk masse av der.

    Og et annet år, så fikk min søsters sønn Daniel, han fikk en sånn CD-walkman av meg, som jeg vant i en konkurranse der oppe, (på Storefjell), som vårt lag, (Per Øivind Fjellhøy sitt distrikt), vant.

    (Jeg hadde CD-spiller i bilen og trengte ikke CD-walkman akkurat.

    Og jeg tror ikke at søstera mi ville ha den.

    Noe sånt, jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men men).

    (Det her må ha vært høsten år 2000, mener jeg).

    Høsten 1999, så var jeg ikke med på noen konkurranser der oppe, for da hadde mora mi, Karen Ribsskog, nettopp dødd.

    Så da satt jeg ikke på med Rimi-bussen opp dit.

    Da bare kjørte jeg opp selv, til Geilo, på fredag morgen.

    Og kjørte tilbake ned til Oslo, på fredag kveld.

    For da var det noe informasjon da, som jeg burde få med meg, sa distriktsjefen min det året, som var Jan Graarud vel).

    Men skulle broren min ha skattet for den ullgenseren da?

    (Som kanskje var verdt 1000 kroner).

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Noen søker på at jeg skal ha drept mora mi. Det er ikke sant, dessverre

    drepte mora si

    PS.

    Det som skjedde, da mora mi døde.

    Det var dette.

    Den samme måneden, som jeg ble butikksjef, så fikk mora mi diagnosert brystkreft.

    Det husker jeg at søstera mi ringte og sa.

    Det var da jeg var på butikksjef-seminar, på Storefjell, med Rimi, høsten 1998.

    Den samme uka som jeg begynte som butikksjef.

    (Så det var kanskje en litt rar tilfeldighet?

    At disse tingene skjedde samtidig, mener jeg.

    Men men).

    Og et år etter, så var mora mi død.

    Og jeg trodde det var pga. brystkreften.

    Men, en lege i Helgeroa, (som var legen til mormora mi).

    Han hinta litt om, syntes jeg, da jeg var hos han, i forbindelse med at onkel Martin, ville at jeg skulle gå til lege og psykolog, etter at jeg overhørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’.

    Dette var i 2005.

    Og da hinta han Dr. Ness, i Helgeroa, om at mora mi hadde tatt selvmord, mener jeg det var.

    Men, ingen i min familie har sagt noe til meg, som skulle tyde på at det var snakk om noe annet enn den brystkreften.

    Mora mi fikk cellegift, på Radiumhospitalet.

    Men hun mista ikke håret, men hu fikk grått hår da.

    (Noe jeg syntes var litt rart, at hu ikke mista håret av cellegiften.

    Men men).

    Så det var litt spesielt, syntes jeg.

    Men men.

    Det var onkel Martin, som fant mora mi, i Drøbak, der hu bodde.

    Da hadde hu visst hatt noe slags sammenbrudd da.

    Og søstera mi ringte meg, så kjørte jeg ned til Moss sykehus da.

    Og besøkte mora mi, høsten 1999.

    Og søstera mi og Axel satt på.

    Dette var en søndag vel, mener jeg.

    Og noen dager seinere, så ringte søstera mi, og sa at mora vår var død da.

    Og da vi var og besøkte mora vår, så satt hu i rullestol.

    Men hvorfor hu gjorde det, det veit jeg ikke.

    Men Martin, han var litt som en klegg, rundt alt det her.

    Han fant mora vår.

    Og han skulle også bli med og ha noen ting i boet, etter mora vår.

    Enda Martin ikke egentlig skulle hatt noe arv, etter mora vår.

    Men jeg tenkte ikke på det boet, til mora vår, i Drøbak, som noe særlig verdt.

    Så jeg så på det mest som et ork.

    (For mora mi var så uhygenisk, osv., husker jeg.

    Så jeg så på f.eks. tallerkner og sånn, og glass, som noe ekkelt, for hu vaska ikke opp ordentlig.

    Og jeg syntes ikke at hu hadde noen særlig fine ting da).

    Så det med å dele boet etter mora mi.

    Det kalte søstera mi, ‘å rydde’.

    Så jeg våkna aldri opp av det.

    Det er første gang jeg har drevet med noe sånn dødsbo-greier.

    Og jeg bare svarte helt vilkårlig, om jeg skulle ha det og det.

    Men de andre har kanskje tatt det her dødsviktig.

    Det her med delinga av boet etter mora mi.

    Jeg hørte at onkel Martin klagde på meg, i 2005, på at jeg fikk alle bøkene, etter mora mi.

    Men hva gjorde onkel Martin der i det hele tatt da?

    Jo, søstera mi, hadde invitert han til å bli med, å dele boet etter mora mi.

    Derfor har jeg klagd til Tingretten i Follo, for søstera mi, Pia Ribsskog, var arbeidsledig da.

    Og det passet at hun fikk jobben, å dele boet etter mora mi.

    Siden jeg var travel Rimi-butikksjef.

    Men, søstera mi gjorde det ikke riktig, synes jeg.

    Siden hu hadde med onkel Martin der.

    Så han var litt som en klegg kanskje, under den prosessen.

    Så det har jeg også klaget på, til Tingretten i Follo.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mette Hanehamhaug, vil ikke fortelle ungene, at de er annerledes

    mette hanekamhaug

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10036391

    PS.

    Men det husker jeg, fra da jeg var sånn 5-6 år, og jeg og søstera mi, Pia Ribsskog, vi bodde hos mora vår, Karen Ribsskog og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, i Larvik.

    Og i Larvik, så var det ingen mørkhudede folk, på denne tiden.

    (Dette var i 1976 ca., vil jeg tro).

    Så jeg og søstera mi, vi var sånn 5-6-7 år gamle, men vi hadde aldri sett noen som var mørkhuda.

    (Enda vi ofte var med mora vår, på kafeteriaer og handlerunder, i Larvik sentrum).

    Så stefaren vår kjørte inn til Oslo, med mora vår, og meg og søstera mi da.

    Så glante vi som bare det, når det gikk forbi en neger, på gata.

    (Det var vel sånn, at Arne Thormod og mora vår, hadde fortalt oss på forhånd, tror jeg, når vi kjørte fra Larvik, at nå kom vi kanskje til å få se negere, siden vi skulle til Oslo.

    Også har kanskje en av dem sagt det da, noe sånt som, at ‘se der går det en neger’, eller noe sånt da.

    Det her var vel i Grensen, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men).

    For det fantes ikke negere i Larvik, så det hadde vi aldri sett før.

    Og heller ikke hos faren vår på Berger, så fantes det negre, eller andre mørkhudede.

    Så det var kun hvite nordmenn, som bodde i Vestfold, på den første halvdelen av 70-tallet, sånn som jeg husker det.

    (Så det var litt av en kulturforrandring, for meg, må jeg nok si, å flytte til Oslo, på slutten av 80-tallet, hvor nesten halvparten av innbyggerne nå vel er mørkhudede eller fremmedkulturelle da.

    Men men.

    Men jeg prøvde å oppføre meg høflig likevel da, selv om de som bodde i Oslo ofte var fra en annen kultur.

    Så det oppstod selvfølgelig situasjoner, siden jeg er så norsk, av kultur, siden jeg vokste opp i 70-tallets Larvik, hvor det bare fantes hvite, norske folk, og ingen utlendinger.

    (Ihvertfall ikke mørkhudede utlendinger.

    Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).

    Men men).

    Men jeg husker at vi også kjørte ned mot Grenland.

    Og der var det faktiskt noen negere, som hang i et kryss vel, og som stefaren vår, Arne Thormad Thomassen, spurte om veien et eller annet sted da.

    (Men da hadde vi allerede sett negere i Oslo, mener jeg å huske.

    Så da var det ikke like spennende, med de negerne i Grenland da.

    Eller var det narkomane vi så der kanskje?

    Nei, det i Grenland husker jeg litt dårlig, for vi kjørte ned dit ganske ofte.

    Men i Oslo var vi bare noen få ganger, med Arne Thormod Thomassen, på 70-tallet, så det husker jeg bedre).

    Men det her husker jeg godt enda.

    Så det at norske unger ikke skjønner at dem ikke er negre, eller mørkhudede da, det tror jeg ikke noe på.

    Ungene ser det, at noen er hvite og at noen er svarte.

    At dem ikke skjønner dette selv, det har jeg ingen tro på.

    Så her har nok ikke Mette Hanekamhaug beina på jorda, vil jeg si.

    Jeg har jo før skrevet, at hun var litt som Bambi på isen, når hu kom inn på Stortinget.

    På en litt merkelig måte vel, etter masse omtellinger.

    (Så da mener jeg det, at hu blir nesten som en slags ‘reserve’ på Stortinget.

    At hu fikk så få stemmer, at hu var ‘sistemann’, som kom inn.

    Så hu er vel den vi burde høre minst på, på Stortinget da, mener jeg.

    At hu da blir den siste, av de som er på Stortinget, som vi burde høre på.

    Så hu burde ligget litt lavt, (ihvertfall denne stortingsperioden), mener jeg.

    Jeg synes det blir rart, at ei som såvidt kom inn på Tinget, skal ha en så skyhøy profil, i media, og attpåtil fortelle alle folk i Norge, hva dem skal mene og gjøre.

    Nei, det blir litt feil da, mener jeg.

    Hvis hu står på førsteplass på lista, så kan man kanskje gjøre sånn, mener jeg.

    Men ikke hvis du er et tredje-fjerde valg, som såvidt kommer inn på Tinget, etter kjempemange omtellinger, mener jeg.

    Som et utjevningsmandat, heter det vel.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Og nå, et år eller to seinere, så skal hu liksom fortelle Ola og Kari Nordmann hva dem skal synes da, og hvordan dem skal oppdra ungene sine, osv.

    Jeg tror vi må ta det, som denne personen, Mette Hanekamhaug, sider, med en liten klype salt.

    Var det de samme kreftene, (Bilderberger?), som fikk Hanekamhaug inn på Stortinget, som også fikk George W. Bush, til å bli valgt som president i USA, etter mange omtellinger, i staten Florida, hvor hans bror var guvernør, på den tiden?

    Er det noe lurifaks ute å går her, lurer jeg.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

  • Magne Winnem ville til Island, for å jakte damer

    Det første året jeg bodde i Oslo.

    (Skoleåret 1989/90).

    Så pleide jeg og Magne Winnem, å gå ut på diskoteker osv. der, i helgene, for å drikke litt øl og sjekke damer osv.

    Men det ble vel med litt blandede resultater.

    Winnem var nesten to meter høy vel, og jeg var 1.85, så damene syntes kanskje at Winnem var for høy.

    Så jeg fikk faktisk mesteparten, av de få damene vi klarte å sjekke opp, på den tida.

    Men men.

    Men Winnem ville ta fly til Island, for å sjekke damer.

    For i Reykjavik, eller hvordan det var, så var det mange fler damer, enn menn, fortalte Winnem.

    Jeg syntes det ble litt drøyt, (og litt desperat), å dra til Island, for å få seg et nummer.

    Så det gadd jeg ikke, dessverre.

    Det bød meg litt imot da, for å si det sånn.

    Det var jo masse damer i Oslo, så det burde jo ha vært mulig, å heller sjekket opp noen av dem, mente jeg da.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det er rart med det, hvor langt noen er villige til å gå, for å få seg et nummer.

    Men det er kanskje bare jeg, som er litt laid-back?

    Det er vel kanskje derfor mange damer osv., drar til Syden osv.

    Og på trommekurs osv., i afrikansk trommedans da, eller hva det heter.

    Så det er kanskje bare meg som er lat, som ikke gidder å gjøre sånt, for å finne en dame.

    Magne Winnem ville også at vi skulle bli medlem i en kristen menighet, på Majorstua, hvor noen damer, spurte om vi ville være med i en kristen gruppe der da.

    For i sånne kristne miljøer, så var det lett å finne dame, mente Winnem.

    Men jeg var jo ikke kristen.

    Og Magne sa jo også det, at han ikke var kristen, og at han ville ut av det kristne miljøet, som var i slekta hans osv.

    Men men.

    Så det er kanskje bare meg som er rar.

    Som ikke gidder å gjøre masse forskjellige rare ting, og late som jeg har interesse, for noe jeg egentlig ikke har interesse for.

    Bare for å finne meg en dame.

    Det hadde sikkert vært greit det, noen ganger, å funnet en dame.

    Men, skal man kompromisse med seg selv, og gjøre noe man egentlig ikke har interesse for, og som koster mye penger kanskje, og tar mye tid, for å komme seg i en situasjon, hvor det er enkelt å finne dame.

    Det blir litt falskt, synes jeg.

    Så derfor har jeg ikke holdt på så mye sånn, som Magne Winnem og skilte kvinner i 40-års alderen, som drar på afrikansk trommekurs, osv., med å spekulere nesten, i hvilke ting jeg burde ‘interessere’ meg for, og bruke penger på, for å finne damer.

    Men så er jo jeg singel og da.

    Så kanskje det er en sammenheng der.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det værste min tidligere kamerat, Magne Winnem, har gjort, er visst å ha servert meg rester, en gang jeg besøkte han, i Spikkestad

    det værste magne winnem har gjort

    PS.

    Det ble kanskje litt dumt det, med det valget.

    For det var vel ikke akkurat snakk om invitasjon til middagsselskap, den gangen jeg var der.

    Winnem inviterte meg ofte dit, men det var ikke så ofte jeg hadde lyst til å dra dit.

    Dette var etter at jeg hadde fått problemer på jobb som butikksjef i Rimi, på Rimi Kalbakken osv.

    Og Winnem dro meg også med i akebakken, med han og dattera si, som var kanskje 5-6 år da.

    Hvor han prata med en purk osv.

    Og klagde på at jeg hadde på meg ‘Oslo-klær’.

    Så det var en ganske surrealistisk opplevelse, det besøket der, hos Winnem og dem, synes jeg.

    Jeg synes at Winnem gjorde det greiene der feil, etter at han gifta seg.

    Det kamerat-greiene.

    For han slutta helt å drikke.

    Så han ville aldri f.eks. møte meg, i Oslo, og gå ut og ta en øl.

    Neida, selv om han var veldig sånn, at han likte å gå på byen, når vi var sånn 18-19 år gamle, osv.

    Men han forandra seg fælt.

    Og jeg måtte ut dit, og passe dattera hans, når kona hans, skulle føde sønnen deres.

    Og da, så kunne de ikke dra til Drammen sykehus, (som var nærmest), skjønte jeg på Winnem.

    Men de måtte dra til Ullevål da.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Kanskje det var derfor at han sønnen fikk hjertefeil?

    Hva vet jeg.

    Og da jeg skulle passe dattera hans.

    Så gjorde Winnem et poeng av, at det var pornofilm, på TV1000.

    (For han hadde parabol da).

    For det var om kvelden, det her.

    Han kom vel ikke hjem, før ut på natta, mener jeg.

    Og da syntes jeg nesten at jeg måtte kikke litt på den pornofilmen.

    (Siden Winnem hadde nevnt den.

    Og siden det ikke var så mye annet bra på TV.

    Og siden jeg lurte på hvordan de pornofilmene, på TV1000 var.

    For nysgjerrighetens skyld.

    For hvordan pornofilmer de hadde lov å sende, i Norge osv.

    For det hadde jo forandra seg, på 80-tallet og 90-tallet osv.

    (Grensene ble jo mer og mer liberale, for hvor grov porno, som man hadde lov å vise, på parabol, i Norge.

    Så jeg var litt nysgjerrig, på hvor grov porno, som de faktisk sendte, på TV i Norge, mot slutten av 90-tallet, eller hva det var.

    For jeg hadde ikke fulgt med så særlig bra på det, akkurat.

    Men men).

    Og jeg var ikke vant til å ha den kanalen selv, siden jeg hadde Canal Pluss da, (i noen få år ihvertfall, fra ca. år 2000 vel), og Janco, eller hva det skifta navn til, etterhvert, inne i Oslo).

    Og det var faktisk en ganske bra pornofilm også.

    Bedre enn sånn jeg kan huske at de på Canal+ var.

    For jeg hadde også parabol, inne i Oslo, et par år.

    Og jeg hadde ny TV og video og DVD og nytt stereoanlegg, og det som var.

    Som jeg kjøpte for penger jeg fikk fra en slags livsforsikring, som mora mi hadde, da hu døde, i 1999.

    For TV og stereoanlegg osv., var fra da jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    For jeg hadde aldri så særlig god råd, de årene jeg bodde i Oslo.

    Og PC-en jeg hadde da, var moden for å oppgraderes og.

    Det samme var mobilen min.

    Og bilen var det ofte noe galt med.

    Så pengene fløy, når jeg fikk den livsforsikringen, etter mora mi, det er helt sikkert.

    Siden det var den første gangen, i livet mitt, som jeg hadde noe særlig penger da.

    Og da kjøpte jeg også klær og sånn da.

    Og da forsvant litt av mindreverdighetskompleksene jeg hadde hatt, under hele 90-tallet, mens jeg bodde i Oslo, siden jeg alltid hadde vært en litt fattig student og vernepliktig og Rimi-medarbeider, uten noe særlig penger å rutte med, og også uten noe særlig garderobe, å skryte av, akkurat.

    Jeg var jo fra Strømm, og der var det ikke det å ha en skikkelig svær garderobe, med masse moteklær osv., som stod høyest i kurs.

    Jeg fikk ikke så mye klær heller, og måtte ofte bruke faren min sine sommerskjorter, når jeg var på ferie hos bestemor Ingeborg, om somrene, midt på 80-tallet.

    Og også på skolen, på Sande VGS.

    Men men.

    Men Magne Winnem, han ble en festbrems, av de sjeldne, etter at han ble gift.

    Men han skulle hele tida ha meg ut til Spikkestad, for å se på video.

    Enda jeg hadde ny TV selv, med PC-en kobla til TV-en og stereoanlegget.

    Og jeg var flink til å finne filmer på nettet, som jeg noen ganger spilte på full guffe, på TV-en da.

    Som f.eks. den xXx-filmen med han kjente action-skuespilleren.

    En film som Rougseth fra HiO IU, så hos meg.

    Og da kom plutselig broren min Axel, på besøk, og fortalte en ‘pakkis-vits’, husker jeg.

    Så det var vel litt spesielt, at han plutselig skulle dukke opp på døra mi.

    Uten forvarsel.

    Hadde noen ringt han og sagt at jeg hadde besøk?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Så Winnem, han ble sjelden med ut på kino eller byen, i Oslo, (bortsett fra en gang, når han ville se Matrix 2, på Klingenberg).

    Jeg måtte kjøre ut til Spikkestad.

    Hvor det var litt kjedelig for meg, for jeg hadde et ganske hektisk liv, inne i Oslo.

    Så det var litt døllt, vil jeg si.

    Og spesielt da, når man fikk servert rester, og måtte være med i akebakken, osv., for å kunne preike, eller ikke være uhøflig, og dra hjem med en gang.

    For Winnem hadde så mye annet å gjøre.

    En sjelden gang, da han skulle møte meg i Oslo, før jeg dro til Syden, i 1997 vel.

    Så han hadde han med en av ungene sine, i barnevogn, som han rulla på, gjennom gatene på Majorstua.

    Så han kombinerte sosialt samvær med kamerater, med familieplikter da.

    Så der i gården var det ‘multi-tasking’ da.

    Men sånne byturer, som vi pleide å ha mange av, på 80 og 90-tallet.

    Det stoppa helt opp.

    Så etter at Magne ble sammen med Elin, på begynnelsen av 90-tallet, så ble han som en helt annen person, vil jeg si.

    Han satt liksom ikke av tid, bare til kamerater.

    Til å gå ut på byen eller spille biljard, for eksempel.

    Ikke ofte ihvertfall.

    Men han ville ha tidligere kamerater fra russetida og Danmarksturer osv.

    Sånn som meg.

    Hjem til han og familien hans.

    Og det ble kanskje litt dumt, mener jeg da.

    Jeg tror heller, hvis jeg hadde vært Winnem.

    At jeg hadde spurt Elin, om det var greit, at han ble med Erik ut på byen i Oslo, og tok noen øl, noen få ganger i året.

    Og kanskje campa hos meg, sånn som han pleide å gjøre, den første tida jeg studerte i Oslo, osv.

    Men Winnem, han fikk en eller annen litt rar og kjedelig sykdom, eller noe sånt vel.

    Som gjorde at han ikke kunne røre alkohol lengre.

    Så det var kanskje litt kjedelig da.

    Så da hadde han ihvertfall en unnskyldning.

    Selv om jeg syntes at det kameratskapet kanskje tapte seg, og kanskje ble litt mer døllt.

    Men men.

    Det var vel kanskje ikke Winnems feil, at han skulle få en sånn slags sykdom, hvor han ikke tålte alkohol, osv.

    Noe som vel kanskje er litt nedtur, i Norge, hvor så mye av det sosiale, med kamerater osv., ofte innebærer litt drikking av alkohol.

    Men men, sånn er det, noen ganger er ting litt kjedelige, må man vel si, av forskjellige grunner.

    Og det må man vel også tåle kanskje da.

    Så sånn er vel det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Sånn her husker jeg Annika Horten, Anne Uglum og Christell, fra det siste året på Berger. Tre 16-17 år gamle blondinner, i bare bikinitrusa

    annika horten anne uglum christell humblen

    PS.

    Annika Horten og Anne Uglum, dem kledde seg sånn her, (i bare bikinitrusa), når de var med min klassekamerat, Espen Melheim, for å drive med windsurfing, på Sand, sommeren 1989.

    Og da hadde søstra mi og Christell, dratt meg med, ned på stranda, ved Sand(!), for å sole oss.

    (Noe de aldri pleide å gjøre vanligvis.

    For Christell ville da heller dra til Sandvika, nærmere Sande.

    Og søstra mi ville vel sjelden ligge på stranda.

    Og de ville vanligvis ikke be med meg).

    Så da gadd jo ikke jeg, å ligge å sole meg, sammen med søstra mi og stesøstra mi.

    Når kameraten min, Espen Melheim, dukka opp på Sand der.

    Så da ble det sånn, at jeg og Annika Horten og Anne Uglum, bytta på å låne våtdrakten, til Espen Melheim.

    Mens vi prøvde å lære windsurfing da.

    (Som jeg klarte såvidt, litt i hvertfall).

    Så det var pene unge damer, det husker jeg enda.

    Og den samme sommeren, var det vel, før jeg dro til Brighton.

    (Dvs., ca. den siste uka i juni).

    Så dro jeg på Marienlyst-badet, i Drammen.

    (For jeg ville slippe unna søstra mi, og Cecilie Hyde litt, som var på Sand, hos farmora mi, hvor jeg også måtte bo, siden faren min solgte huset ‘mitt’, i mai, en drøy måned tidligere, det året).

    Og da var Christell der.

    Og hu gikk også rundt sånn der, på Marienlyst-badet.

    Og hu der, minte meg litt om Christell, på hvordan hu så ut, da hu var sånn 16-17 år, ihvertfall.

    At hun hadde ca. den samme kroppsfasongen, som hun på bildet ovenfor.

    Selv om Christell nok hadde kanskje nesten dobbelt så store pupper, som hu på bildet.

    Noe sånt.

    (Selv om hun var like slank osv., som hu på bildet der).

    Det er mulig.

    Så det savna jeg litt, da jeg flytta til Oslo.

    At jeg syntes ikke at det var like fine damer der, som på Berger.

    Men men.

    Man kan vel kanskje ikke forlange alt.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe tilfeldigvis tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og grunnen til at nesten alle stedene, rundt Berger, heter noe med Sand, sånn som Sand, Sande, Sandvika og Blindsand.

    Det er fordi, at i Svelvik, noen få kilometer lengre nord, der stoppet isbreen, under den siste istiden.

    Så i Svelvik, så har de i mange år, solgt nettopp sand.

    Fra et sandtak, som de har der, mellom Svelvik og Hurumlandet.

    Og mye sand, har nok også fulgt strømmen da, videre ut i Drammensfjorden.

    Og lagt seg, i overflod nærmest, rundt Sand og Bergeråsen og Berger da, osv.

    Og noen steder, så er det veldig langgrunt, sånn som på Grunnane og på Sand, bort mot Krok, spesielt.

    Så det huset til Ågot og Øivind, f.eks. på Sand.

    Det hadde vært fint å hatt, selv om det er ved Jensen Møbler.

    Og ute i ‘ingensteder’, som broren min Axel Thomassen sier.

    Men han glemmer nok det, med fjorden osv.

    For da han besøkte oss, på slutten av 80-tallet.

    Så var vel det etter at båten til Haldis ble ødelagt i den høststormen, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.

    I 1986, eller når det var.

    Så Axel, han har nok ikke helt skjønt det, med båtlivet, som er rundt Berger osv.

    Så huset til Ågot og Øivind, det kunne vært som en stor hytte, eller feriested også.

    Hvis man bodde f.eks. i Oslo.

    Så kunne man hatt båt, nede ved vannet, som det er kanskje fem minutter å gå til.

    Også kunne man kjørt til Holmsbu, og sittet på uteservering der.

    Eller til marinaen der, og kjøpt seg en god burger.

    Man kunne kjørt til Mølen, og sett på fuglelivet der osv.

    Man kunne kjørt til et svaberg, på Hurumlandet, f.eks., og ligget og pilsa i sola, ganske i fred for grunneiere osv., sannsynligvis, eller ihvertfall forhåpentligvis.

    Man kunne kjørt til en strand med båten.

    Man kunne ha fiska makrell og sånn.

    (Selv om da måtte man kanskje kjent noen veldig lokale folk, som visste hvor makrellen var, den og den dagen).

    Men men.

    Så Berger-området, det er nesten den beste delen av landet, vil jeg si.

    Ganske nærme Drammen og Oslo også.

    Og også ganske nærme Tønsberg og Holmestrand og Sandefjord osv.

    Og ikke så langt unna Moss og Follo-området heller, hvis man drar over Hurumlandet, med ferjer og Oslofjordtunnelen heter det kanskje nå.

    Noe sånt.

    Selv om Axel sier at det ligger ‘midt ute i ingensteder’.

    Men poenget med Berger, det er nok nærheten til fjorden og skogen osv.

    Og innsjø er det også der, Blindvann.

    Og fjell og det som er.

    Og med mye mindre folk osv., enn det er inne i Oslo, i marka, og på fjorden der.

    Så det prata jeg også med søstra og broren min om, da jeg bodde i Oslo.

    Om vi tre skulle ha spleisa på en hytte på Krok.

    Men det fikk jeg vel ikke noen særlig klare tilbakemeldinger på.

    Jeg tenkte heller ikke da på huset til farmora mi, som et sted jeg kunne få bruksretten til.

    Selv om jeg savna å bruke det huset, i ferier osv.

    For da hadde nok onkel Runar, og min fetter Ove, og hele den gjengen der, blitt sure.

    Og onkel Runar, han er vel på en måte ‘sjefen’, i Olsen-familien, siden han er den rikeste osv.

    Men nå har han, (og de andre), kutta meg ut.

    Så nå kan jeg ‘stå på krava’ litt her, synes jeg.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her er mer om sandtaket, etter isbreen, som stoppet i Svelvik, etter den siste istiden:

    mer om svelvik

    http://geology.umb.no/Courses/GEO210/ovinger/Glasifluvialt/breelv.htm

    PS 4.

    Her kan man se det, (på Google Maps), at nå har dem drivi og solgt noe av den sanda, i den morenen, som er ved Svelvik da.

    Burde ikke dette vært naturvern-område, eller noe sånt, kanskje?

    Den tidligere leder i Natur og Ungdom, (ei venninne av søstra mi), hva heter hun igjen da.

    Jo, Camilla Skriung.

    Hun er jo fra Svelvik.

    Men hun driver bare å skal ha bilfri dag, inne i Oslo, osv., har jeg sett i Aftenposten, eller om det var på TV.

    Men hvorfor er du ikke i hjembygda di, Camilla Skriung, og verner om den morenen, fra oldtiden, er det vel?

    Er det sånn at man ikke ser skogen for bare trær, eller hvordan er det?

    Bare noe jeg lurte på.

    Det er vel ikke mange steder i verden, hvor man kan se en så markert morene, fra istiden, som i Svelvik, mener jeg.

    Men men, sånn er det.

    Vi får se om det er mulig å finne ut noe mer om dette.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    solgt en del av sanda ved Svelvik

    PS 5.

    Selv om, (rett skal jo være rett).

    Den morenen, i bildene ovenfor.

    Den ligger faktisk ikke i Svelvik.

    Den ligger i Hurum.

    Grensa mellom Svelvik og Hurum, den går jo i Svelvikstrømmen der, som er ganske lett å se, på de bildene.

    Svelvikstrømmen sies vel forresten også å være Norges sterkeste strøm, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Jeg sendte en klage, til Buskerud Fylkeskommune, på at de driver å ødelegger, den ende-morenen, ved Svelvik:







    Gmail – Ødeleggelse av morene ved Svelvik







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Ødeleggelse av morene ved Svelvik




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Sep 2, 2010 at 5:41 AM





    To:

    postmottak@bfk.no


    Cc:

    postmottak@md.dep.no



    Hei,

    ved Svelvikstrømmen, så ligger det jo en morene, fra siste istid.
    Som er så fin og markant, at den blir brukt som eksempel, på morener, på Geologi-nettsteder, osv.:

    Men, snart så kan man ikke kalle dette for morene lengre.
    Og Svelvikstrømmen, det er jo Norges sterkeste strøm, sies det.
    Så dette må vel sies å være et spesielt sted, på Storsand, heter det vel der.

    Kanskje en av de mest markerte og kjente morenene, i verden, etter siste istid?
    Hvorfor vil man ødelegge dette?
    (Som jeg så på Google Maps nå, at foregår).

    Ved å selge sanden som sement osv., tenker jeg på.

    Burde ikke dette stedet være i Verdens naturarv, eller i det minste bevares som morene?
    Før hele morenen blir fjernet?

    Det ser jo skikkelig stygt ut nå, men å være ved der isbreen sluttet, det er vel en del av kulturen, må man vel kunne si, rundt Svelvik osv.
    Det går kanskje på noe sånt som hvor folk bosatte seg først i landet osv.

    På Østlandet sin kultur, kontra Vestlandet osv?
    Noe sånt kanskje.
    Er ikke dette noe som er verdt å ta vare på?
    Jeg har lest på nettet, at Buskerud har fredet øya Mølen, pga. mistelteinen der og fuglelivet.

    Men den morenen, er vel noe som er minst like viktig å ta vare på vel.
    Jeg mener det, at folk ser jo den morenen hver dag, og det er forrurensing, og miljøødeleggelse, mener jeg å få den morenen til å se så stygg ut.

    Her burde dere i Buskerud fylkeskommune, skamme dere.
    Og også Hurum kommune da, hvor min morfar, Johannes Ribsskog, jobbet, som kontorsjef, på 60 og 70-tallet.
    Jeg håper ikke at han var med på å bestemme at de skulle ødelegge den morenen.

    Jeg sender også kopi til Miljøverndepartementet, i tilfelle de ikke vet om denne ødeleggelsen, av denne flotte endemorenen, ved Svelvik, som blant annet brukes som eksempel, i skolebøker osv.

    Mvh.

    Erik Ribsskog





  • Jeg anmeldte Magne Winnem, for mulig mordbrann, i den forrige bloggposten. Her er noe annet jeg har lagt merke til med Winnem

    stigmatisering winnem

    PS.

    Nå står jeg og Winnem ganske likt politisk.

    Jeg har også pleid å stemme Høyre.

    Men Winnem, jeg synes han er nedlatende, og liksom i krig med, og stigmatiserer motstanderne, i politikken.

    Her kaller Winnem Arbeiderpartiet, for ‘sosialistene’.

    Altså at han gir de en merkelapp, som er unøyaktig.

    Arbeiderpartiet sier ihvertfall selv, at de er sosialdemokrater.

    Og sosialister, de er mer som kommunister da.

    Så her er Winnem med vilje unøyaktig, og rakker ned på Arbeiderpartiet, ved å bruke negativt ladede ord, mener jeg.

    (Ihvertfall synes nok fler personer at ordet ‘sosialistene’ er negativt ladet, enn de som synes at ordet ‘sosialdemokratene’ er negativt ladet.

    Vil jeg ihvertfall tippe på.

    Kanskje Winnem kan kalles ‘populistisk’ her.

    Hvem vet.

    Vi får se).

    Og ikke gjennom å argumentere politisk.

    Så man kan se her, at Winnem kanskje er litt umoden, og ser på verden som et spill, hvor det gjelder å rakke ned på motstanderne.

    Istedet for å gå etter boka, og å være etterettelig og oppriktig da.

    Winnem vet at Arbeiderpartiet, er sosialdemokrater og ikke sosialister.

    Men han hater de kanskje og er sleivkjefta.

    Og mener noe sånt som at Arbeiderpartiet og SV og kommunister osv., det er samme dritten alt sammen det.

    Og kaller de bare for ‘sosialister’.

    Så Winnem er ignorant, ovenfor det at Arbeiderpartiet er sosialdemokrater og ikke sosialister.

    Så Winnem er sånn at han er litt sleivkjefta og med vilje unøyaktig, vil jeg si.

    Så selv om faren hans jobba i Statens Forurensningstilsyn, (på Helsfyr, i Oslo), og hadde verv for Kr.F. i lokalpolitikken i Røyken, osv. så er det nok ikke sånn at Winnem er en som gjør tingene ordentlig alltid, synes jeg.

    Her har nok Winnem ‘juksa litt’, vil jeg si.

    Så det reagerte jeg på, da jeg leste det leserinnlegget til Winnem.

    Og det har jeg hatt i bakhodet da, i et par uker nå vel.

    Men så tenkte jeg på det igjen nå da, i forbindelse med at jeg anmeldte Winnem til politiet i Drammen igår, for mulig medvirkning til mordbrann.

    Ovenfor så kan man se at Winnem noen ganger går for de litt lettvinte løsningene, mener jeg.

    Altså, det er vel kanskje ikke noe galt i seg selv det.

    (Eller jo, løsninger burde vel kanskje være gjennomtenkte, generelt sett?)

    Men det går kanskje noen ganger på bekostningen av andre ting, som sannheten og lovverket?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og hva kan man tippe seg fram til, fra dette, at Winnem synes om sosial-klienter?

    Nei, det er nok den samme dritten, som Arbeiderpartiet og SV og kommunister.

    Det er bare noe jævla dritt.

    (Som Winnem hater?)

    Bare brenn hele den jævla kommunist sosial-klient ‘bunchen’, (tenker kanskje Winnem?)

    Var det dette som Winnem tenkte da han var med på møtet i Johannitterordenen, rundt 1995, i Røyken/Oslo, hvor det ble bestemt å ‘grille’ disse sosialklientene i Spikkestad, like etter årtusenskiftet, for da var det ingen som brydde seg om sånt likevel.

    Var det sånn dette hang sammen?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Den her butikken solgte vannsengene til faren min, mener jeg. Og når vi var på klassetur, til Oslo, så viste jeg gutta i klassen, at dem solgte de

    1001 natt

    PS.

    Og det var vel i 1985, eller noe, kanskje.

    At vi var i Oslo på klassetur, med Svelvik ungdomsskole.

    Noe vi var, hver vår vel.

    Våren 1984, våren 1985 og våren 1986, hvis jeg husker riktig.

    Og da var vi på forskjellige museum da.

    Vi var på vikingskip-museet, zoologisk museum, teknisk museum mener jeg og Heimeverns-museet, på Akershus festning.

    (Det siste var i 9. klasse, rett før vi var ferdige, på ungdomsskolen).

    Vi var også på bedriftsbesøk, hos Nora bryggeri, i Groruddalen.

    Hvor vi ble vitne til en kræsj på samlebåndet, (fra 2. etasje), og så at tusenvis av tomflasker velta og knuste osv.

    Vi fikk drikke så mye brus der, at jeg fikk vondt i blæra, av å holde meg, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu dama i den sengebutikken, hu sa forresten det, at jeg måtte be faren min, om å kontakte dem.

    For det var noe om, at hu trengte mer senger da, eller noe sånt.

    Det var ihvertfall en stund sida at faren min hadde kontakta dem, husker jeg.

    At det var på tide at han kontakta dem igjen, sa hu.

    Så hu ba meg om å si fra til faren min da.

    Men jeg husker ikke om jeg huska å gjøre det.

    Men da skriver jeg det ihvertfall her da.

    Espen Melheim var vel med da, og så i den butikken, mener jeg.

    Og de andre husker jeg ikke helt sikkert, men kanskje Ronald Lund, f.eks., eller Frode Holm?

    Eller kanskje Ulf Havmo?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog