johncons

Stikkord: Oslo

  • Nina Monsen, som var mye i Haldis-huset, sa i 1988, at hu hadde blitt mye voldtatt. Det må vel ha vært etter at hu flytta til Romsås, rundt 1981(?)

    nina monsen romsås

    PS.

    Hu Nina Monsen, hu flytta tilbake fra Oslo, til Bergeråsen, på 90-tallet.

    Og søstra mi, Pia Ribsskog, hu fortalte meg, sommeren år 2000, var det vel, på vei opp til bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, på Geilo, at Nina Monsen hadde tatt selvmord.

    Så hu var det nok noe med.

    Hu var også den første dama jeg hadde sex med, i 1988, og da fortalte hun meg det, at ‘det er noe spesielt med fitta mi, skjønner du’, for hu hadde blitt så mye voldtatt osv.

    Men jeg var jo ivrig etter å få overstått sex-debuten, så jeg forklarte henne, at jeg ikke brydde meg så mye om det, akkurat da.

    (For jeg hadde drukket noe sterk juleøl, som Espen Melheim hadde kjøpt en kasse av, for meg, for han hadde lappen og bil, og kom på døra mi, noen uker før, og spurte meg om jeg også skulle ha en kasse juleøl, klasse 3, da han skulle kjøpe det til seg selv, en del uker før jul, 1988).

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Da søstra mi, Pia Ribsskog, gikk på vgs, så var hu i et ekstremist-miljø, i Drm., bestående av anarkister og nazister, hvorav C. Skriung er mest kjent

    venninne av søstra mi

    PS.

    Så på det halve året, (fra ca. jula 1988), som søstera mi bodde, i ‘min’ leilighet, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen.

    Så hadde hu flere fester, hvor hu dro med disse anarkistene og nazistene, fra miljøet rundt Cafe Lyche, i Drammen.

    Det var en gjeng som samlet seg der, rundt min søsters venninne, Cecilie Hyde, fra Svelvik, kan man vel kanskje si.

    Så hun Camilla Skriung, (som vel er ganske kjent), hun har vært på ihvertfall en fest hos meg, på Bergeråsen.

    Og da hadde hu med seg ei lita blond snelle, som hu ofte hadde med seg.

    Og som søstera mi hinta om, at likte meg.

    Pia, (søstera mi), sa at jeg burde prate med, eller flørte med, hu venninna til Skriung.

    Men hvorfor skjønte jeg ikke.

    Hu klarte ikke å snakke, hu venninna til Skriung, virka det som.

    Hu var litt sjenert, og var vel kanskje yngre enn Skriung da.

    Og hu så litt bleik ut, eller noe, så jeg syntes ikke hu venninna til Skiung, så helt normal ut egentlig.

    Men at hu heller så nesten litt sykelig ut kanskje.

    Men men.

    Det var Cecilie Hyde, søstera mi, og Camilla Skriung, pluss hu unge, lyshåra venninna til Skriung.

    Det var de fire som bare la seg på fortauet, på Grønland i Oslo, i soveposer, høsten 1989.

    Etter at de hadde krangla med Lill Beate Gustavsen vel, venninna deres fra Svelvik, som hadde en leilighet, i en falleferdig bygård der, på Grønland.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    RadiOrakel, er jo en ‘kvinneradio’, står det.

    http://radiorakel.no/

    Jeg vet om det betyr at det er en ‘lesberadio’?

    Ihvertfall så så jeg aldri hun Camilla Skriung, med noen gutt.

    Så jeg tror nok at hu Skriung og hu lyse snella hennes, må ha vært lesbiske.

    Så sånn var nok det.

    Og at Skriung nok var ganske dominerende, i det forholdet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Ja, RadiOrakel, var visst en ‘idealistisk kvinneradio’.

    (Så det er vel en feministisk radiostasjon da, hvis jeg skulle tolke det selv):

    radiorakel feministisk

    http://no.wikipedia.org/wiki/RadiOrakel

    PS 4.

    Og søstera mi, hu har mange sånne venninner, som er feministiske da.

    Og nesten som Blitzere.

    Det er Monica Lyngstad, fra Røyken, som også er sånn anarkist og vel også feminist.

    Og søstera mi kjenner vel fortsatt hu Camilla Skriung.

    Og Siv, (fra Røyken), som var på besøk hos meg i Sunderland, av en eller annen grunn, sammen med søstera mi.

    Men Siv, fra Røyken, har visst gått nedenom og hjem, og blitt manisk-depressiv, sa søstera mi, i 2005.

    Så noen av disse anarkist/feminist-jentene går visst under, virker det som.

    Siv fra Røyken, hadde mange kjærester, (hvorav mange utlendinger), og noen av dem var visst ikke snille mot henne, skjønte jeg, (fordi søstera mi en gang såvidt nevnte det da).

    Så søstera mi, hu er vel kanskje i ytterkanten, av ytterkanten, av Blitz-miljøet, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Så søstera mi, hu trenger ikke familien sin.

    Søstera mi, hu har et Blitz-aktig kvinne-nettverk, bestående av folk som Monica Lyngstad og Camilla Skriung, som hun støtter seg til.

    Så søstera mi trenger ikke meg, eller faren min, for eksempel.

    Søstera mi har fortalt meg, at hun prioriterer venner, foran familie.

    Så søstera mi er New Age, på den måten, vil jeg si.

    Cecilie Hyde og søstera mi, de var bestevenninner og nesten uadskillelige, på 80-tallet.

    Men de brøyt med hverandre, på 90-tallet.

    Hyde hadde visst innrømmet, ovenfor søstera mi, at hu var forelska i søstera mi.

    Og det likte ikke søstera mi, men hadde fått sjokk.

    Og etter det, så har de visst ikke hatt kontakt.

    Sa søstera mi til meg og mora mi, en gang som vi var på besøk hos søstera mi, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, på begynnelsen av 90-tallet.

    Hvor søstera mi bodde med Siv fra Røyken, (som da var sammen med en svær ugander, eller noe, som var ca. fire ganger så svær som henne, og Siv hadde det minste rommet, og de hadde seg, midt på dagen, mens jeg og søstera mi og mora mi satt i stua, og prata om det her da, var det vel. Og søstera mi og mora mi ville på Kafka-film. Dette var vel i en helgeperm jeg hadde, fra militæret. Søstera mi hadde sikkert sagt til meg, at mora vår kom på besøk fra Tønsberg, og at hu ville møte meg, så derfor dukka jeg vel opp hos søstera mi og dem, på en lørdag da, som jeg hadde perm, men ikke jobba, på OBS Triaden eller Rimi Munkelia.

    Monica Lyngstad, fra Røyken, bodde også i den samme leiligheten.

    Disse tre jentene, som da var ca. 20-21 år gamle vel, de hadde en stamkneipe, ved navn Jollys, i Storgata vel.

    Jollys var et sted, hvor det bare gikk afrikanere, (untatt noen norske damer).

    Jeg prøvde å skjønne litt, hva søstera mi dreiv med, så det hendte jeg var med dem dit, i helger, som jeg hadde helgeperm, fra militæret.

    Da sov jeg på sofaen hjemme hos søstera mi og Siv fra Røyken og Monica fra Røyken.

    Og en gang, som jeg sov på sofaen hos dem, så dukka det opp to utlendinger, fra Jollys, etter at jeg hadde sovna, i Christies gate der.

    Jeg hadde drikki mye, og var full.

    Og en av utlendigene, ville sove sammen med meg, på sofaen jeg lå på.

    Men ga opp til slutt, og turte ikke.

    Jeg klagde til søstera mi, dagen etter, og forklarte at jeg ikke skjønte det, at han prøvde å sjekke meg opp.

    Jeg skulle bare være grei, og skjønte ikke noe, trøtt og ganske full som jeg var.

    Men dagen etter, så skjønte jeg det.

    Og forklarte til søstera mi, at det var veldig spesielt, og klagde på den homo-vennen til søstera mi da.

    Men det kan være, at søstera mi, prøvde å utnytte meg, og at hu trodde at jeg var homo, eller at hu trodde at jeg var lett å utnytte.

    Sånn at søstera mi prata med noen homoer, som vanka på Jollys.

    Og at søstera mi sa til de, at hu ville slippe dem inn, sånn at de kunne prøve å pule meg i rompa, eller noe.

    (Noe som de bare ga opp, de skjønte vel at jeg egentlig var ganske tøff, selv om jeg var høflig og satt rolig sammen med søstera mi og dem på Jollys.

    Men jeg var litt sånn nummen kanskje, på den tida, fordi militæret, dvs. infanteriet, det var tøft for meg, med mye hardt soldatliv osv., så jeg var ikke helt tilstede alltid, i helgepermene, og forrandra meg nok mye, det året jeg var i militæret, så jeg kan ikke si at jeg var meg selv, på den tida.

    Men men.

    Og da trodde kanskje søstera mi, at jeg var et bytte, som hun og venninnene hennes, og Jollys-miljøet kunne utnytte.

    Noe sånn mistenker jeg.

    At dette var noe hippie/New Age-greier.

    For søstera mi er også litt hippie/New Age da.

    Kanskje hu har det fra stebroren sin Jan Snoghøj, som hun bodde sammen med i ‘Haldis Huset’, i en god del år, under oppveksten?

    Hvem vet.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Søstera mi har ihvertfall et svært feministisk/anarkistisk/new age-nettverk.

    Så søstera mi, hu er ikke avhenging, av noen i familien.

    Men min mormor, trodde kanskje at søstera mi, var avhengig av meg.

    Men, det var ikke sånn, i det hele tatt.

    Jeg merka det, en gang, som jeg bytta fra permuniform, til en annen bukse vel, hos søstera mi og dem, i Christies gate, under en perm fra militæret.

    Da merka jeg det, at søstera mi reagerte på meg.

    Og prata med ei venninne om, at jeg var så fin, og ‘ripped’, fra militæret.

    Så det at søstera mi ville bo hos meg, på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

    Det kan ha vært for å utnytte meg seksuelt.

    Som del av noe New Age/hekseri-greier, som søstera mi kanskje dreiv med, sammen med venninnene sine og/eller Jan Snoghøj.

    Det var nok derfor at søstera mi dytta på meg en bok, som het ‘Hotell New Hampshire’.

    Og at hu spurte meg, hva jeg syntes, på en instendig måte.

    (For i den boka, (som søstera mi sa var bra), så er det skildret en scene, hvor en bror og en søster, knuller skikkelig mye da.

    Og søstera mi stod i døra, til soverommet mitt, på Ungbo, og liksom bydde seg fram da, og spurte hva jeg syntes om den boka.

    Så dette var nok noe plott, fra et slags hekse-nettverk, som søstera mi var med i, vil jeg tippe på.

    Men søstera mi, hu var jo søstera mi, og hu var jo ikke akkurat min type.

    Jeg likte mer blonde damer osv.

    Eller ihvertfall litt mer feminine damer kanskje.

    Og ikke sånne halvveis Blitz-damer.

    Noe sånt.

    Og hva hadde bestemor Ågot sagt, hvis hu hadde hørt at noe sånt hadde skjedd?

    Nei, da hadde nok bestemor Ågot brutt sammen i skam, og kanskje mista lysten til å leve, tror jeg.

    Så det her var bare tull og tøys, fra Pia.

    Men jeg lurer fælt på nettverket der, som søstera mi er med i.

    Det må nok ha gjort mye skade, for livene, til en god del personer i Norge.

    Det er jeg nok ganske sikker på, dessverre.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Jeg tok jo ikke søstera mi og venninne hennes, Siv og Monica, så seriøst, når det gjaldt politikk og idealisme osv.

    For jeg huska jo det, at de jentene der, hadde vanka sammen med nazister, 2-3 år tidligere, da de var del av miljøet rundt Cecilie Hyde og Cafe Lyche, i Drammen.

    Anarkistene var liksom en stor gjeng sammen med nazistene og punkerne der, hadde jeg inntrykk av.

    Også var det en lokal mob, som hata alle de som vanka på Cafe Lyche, og som ble kalt ‘Depeche’.

    Fordi nesten alle hørte på Depeche Mode, fordi det gjorde Cecilie Hyde.

    De i denne gjengen, som var fra Røyken, de ble kalt ‘Blackis’, av Røyken-folka, i klassen min, siste året på videregående.

    Andre Willassen, var det vel, som jeg husker brukte dette uttrykket, som nok vanligvis ble sagt på en nedlatende måte da, skjønte jeg på Willassen.

    Men men.

    Søsteren min, Pia, virka som å ha en sterk posisjon, i dette miljøet.

    Jeg var jo ofte sammen med dem, for jeg jobba på CC Storkjøp.

    Og da måtte jeg henge et sted, i Drammen sentrum, etter skolen, og før jeg skulle på jobb.

    Og jeg ville ofte møte søstera mi, og Cecilie Hyde, og andre av deres venninner, ved Drammen torg, eller i gågata, de dagene jeg ikke jobba, men bare hadde retning mot Strømsø Rutebilstasjon, for å ta bussen hjem til Berger.

    For eksempel, så pleide ikke disse ungdommene, å ha så mye penger.

    Så noen ganger, så prøvde persjonalet, på Cafe Lyche, å kaste de ut.

    Men da ville søstra mi si, (jeg husker ihverfall at hun gjorde det en gang).

    En cafe-sjef, sa at ‘jeg er lei for at vi nesten må ta farvel nå’, eller noe sånt.

    Så svarte søstra mi, når hele situasjonen var anspent, og foran en gjeng på 8-10 stykker.

    Til han sjefen på Cafe Lyche da.

    Så svarte søstera mi, ‘åja, skal du gå’.

    Og da lo alle.

    (Dette skjedde samtidig med at jeg dukket opp der, og kanskje hadde kjøpt meg et glass brus og en baguette, for jeg jobba jo mye på CC Storkjøp, så jeg hadde alltid penger, det året der.

    Og da mente vel søstera mi det, at jeg var i deres selskap da.

    Siden jeg satt meg ned ved dem.

    Og da mente hu vel kanskje, at hu kunne sette han cafe-sjefen på plass da.

    Siden den gjengen da var der, sammen med meg, som var kunde i cafeen der da.

    Kanskje det var sånn det hang sammen?

    Hvem vet).

    Og jeg visste ikke at søstera mi, kunne være så ovenpå.

    Så jeg gjorde et poeng av det, at det var søstera mi, som hadde satt han sjefen der på plass.

    Men det virka som at han sjefen var redd.

    Var han redd for søstera mi?

    Hva vet jeg.

    (Og denne episoden, da søstera mi satt cafe-sjefen, på Cafe Lyche, i Drammen, på plass.

    Den skjedde høsten før søstera mi fylte 17 år, mener jeg det var.

    Så søstera mi, hu hadde tidlig utvikla en sterk personlighet.

    Og jeg tror ikke at søstera mi var sånn som f.eks. hu lyshåra venninna, til Camilla Skriung.

    Altså at hun var en usikker tenåringsjente.

    Jeg tror aldri at søstera mi har vært en sånn usikker tenåringsjente.

    Så søstera mi hadde nok selvtillit, fra tida hu bodde i Larvik, tror jeg, før hu flytta til Berger, da hu var 12 år gammel, i 1983.

    Så søstera mi var litt som et sånt frekt bøllefrø, under oppveksten, kan man kanskje si.

    Jeg kan huske at søstera mi brukte den sammen ovenpå tonen, mot meg, og sa at jeg var ‘stygg’, mens vi bodde i Jegersborggate.

    Og jeg flytta derfra, da jeg var ni år.

    Så søstera mi, hu må hatt en sånn ovenpå, bølle-jente holdning/tone, ihvertfall fra hu var 7-8 år, vil jeg si.

    Men hvordan søstera mi blei så selvsikker, det veit jeg ikke.

    Men kanskje hun hadde noen venninner, eller noe, i Larvik, som fikk hu til å bli sånn.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Men men.

    Jeg tenkte litt på det istad, at søstera mi, hu kjente jo masse folk fra Røyken.

    Hu gikk på skole i Sande, dette skoleåret, som jeg var mye i Drammen, nemlig 1988/89.

    Men søstera mi dro inn til Drammen, etter skolen, nesten hver dag.

    Og hadde vel i perioder også busskort til Drammen.

    For hun kjeda seg vel hjemme da.

    Det var nok antagelig grunnen.

    Men Røyken, det er jo nesten på Hurumlandet.

    Det er ikke så langt unna Tofte, hvor tante Ellen gikk på ungdomsskole, på 60-tallet, altså 20 år før det her.

    Så kan den Cafe Lyche-gjengen, være linket til en gjeng tante Ellen var i, under hennes oppvekst, på Hurumlandet, og på forsøksgymnas, i Oslo?

    Når bestefar Johannes hadde fått grått hår, for han måtte hele tida inn til Oslo, for å leite etter dattera si, som stadig forsvant fra forsøksgym.

    Det tenkte jeg på såvidt nå.

    Hm.

    Men det var sånn, at jeg ikke tok de jentene i den Cafe Lyche-gjengen, så seriøst.

    For, de vanka jo med nazister og skulle liksom være anarkister og sånn selv.

    Så jeg trodde det greiene der, med de svarte klærna og sminken osv., (f.eks. så hadde hun Siv fra Røyken, svart sminke under øya, sånn som jeg husker det. Eller hvordan det var).

    Jeg trodde det bare var noe sånn litt morsomt.

    Som en gimmic, eller noe image-greier.

    Søstera mi, hu hadde ikke noen kule svarte klær, og brukte ikke svart neglelakk, for eksempel.

    Søstra mi kledde seg hverken frikete eller sossete, vil jeg si.

    Hu kledde seg vel helt vanlig, vil jeg si.

    Noe som ikke var lett på den tiden vel, for alle klesbutikkene, de var fulle av moteklær.

    Så søstra mi hadde vel en litt blandet stil.

    Av moteklær, og klær hu hadde fått av mora mi, osv.

    Men hu brukte ikke sånne svarte klær, som venninnene hennes mye gikk i.

    Men likevel, så ble søstera mi fullt ut akseptert, i det miljøet, virka det som for meg.

    Og de vennene til søstera mi, i det miljøet, de aksepterte også at jeg satt der sammen med dem, virka det som for meg.

    Enda jeg var bare en vanlig kar fra Berger, og ikke noen ekstremist, som alle de andre der.

    Jeg ville vel bare prate med søstera mi og Cecilie Hyde da.

    For de bodde nemlig hos meg.

    Så begge de, de var nesten som søstrene mine, eller hva man skal si.

    Eller damene mine, er kanskje riktigere.

    For søstera mi, hu hadde jo bodd nede i Haldis-huset.

    Så da hu og venninna hennes, Cecilie Hyde, flytta opp til meg, i Leirfaret, i 1989, så kjente jeg ikke søstera mi så bra.

    Jeg traff henne kanskje en gang i uka, når hu kom opp til meg i Leirfaret, eller jeg kom ned til dem i Havnehagen.

    Og noen ganger skjedde kanskje det bare en gang i måneden.

    I de 5-6 åra, som vi bodde sånn.

    Fra 1983 til slutten av 1988.

    Så søstera mi, hu var kanskje mer, nesten som en kusine, eller noe, enn som en søster.

    (De årene hun bodde nede hos Haldis).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men så flytta jo søstera mi opp til meg.

    Så hu og Cecilie Hyde, de invaderte nesten mitt liv.

    For der var jeg vant til å bo, helt aleine.

    Men plutselig, så hadde jeg to ekstreme tenåringsjenter der.

    Som vanka sammen med de mest ekstreme ungdommene i Drammen.

    Og ikke bare vanka, men Cecilie Hyde, hun var vel en slags lederskikkelse, eller ihvertfall samlingspunkt, i det miljøet, som ble kalt ‘Depeche-gjengen’, i Drammen.

    Cecilie Hyde, hu så nesten ut som en jentunge.

    Hu var født i 1970, det samme året som meg, og et år før søstera mi.

    Mora hennes, hu hadde visst vært venninne med mora mi, da mora mi bodde på Hurumlandet.

    Mora til Cecilie Hyde, var fra Svelvik da.

    Men hu var kanskje dø?

    Hva vet jeg.

    Cecilie Hyde, hu bodde hos mormora si, i Svelvik, ihvertfall.

    Og jentene, som gikk i klassen min, på Gjerdes VGS.

    De, (ei som het Lise, var det vel, mener jeg), kringkastet i klasserommet vårt.

    Etter å ha sett meg sammen med Cecilie Hyde, på en russekro, på Hokksund.

    At Hyde hadde hatt tre aborter.

    Og dette var i 1989, det året Hyde fylte 19.

    Så Ceilie Hyde, hu var ingen vanlig tenåringsjente.

    Hun var en veldig ekstrem tenåringsjente, vil jeg si.

    Med et hav av seksuell erfaring, og det som var, vil jeg si.

    Selv om hun så ut som en liten jenteunge.

    Lav, med en rundt ansikt nesten, og mørkt hår.

    Hun ligna kanskje litt på Bjørk, som var i Sugarcubes da, og som søstra mi og Hyde likte.

    Og hadde tatt opp på min video, og spilte av for meg, når jeg kom hjem fra jobben på CC Storkjøp, en kveld.

    Cecilie Hyde, hun var veldig karismatisk, og var flink til å prate for seg.

    Hun og søstera mi, de dro meg med på en fest på Samhold, (lokalet på Berger), en gang.

    Og da møtte Cecilie Hyde, en kar hun likte.

    Og det endte med at de satt hele kvelden, og skrøyt av alle de spesielle stedene de hadde hatt sex.

    Så Hyde, hun så ut som en jentunge, men hun hadde den seksuelle erfaringen til en prostituert, eller en ‘femme fatale’, (eller hva man skal si), vil jeg si.

    Noe sånt.

    Jeg tror Cecilie vant konkurransen, om hvem som hadde hatt mest sex, på spesielle steder.

    Jeg gikk for meg selv, inne på Samhold, og traff ei jente fra Svelvik, som jeg bare klinte med.

    Og vel aldri møtte igjen.

    Dette var høsten 1988, ikke mange uker etter at jeg og Magne Winnem hadde vært på Danmarkstur, med Petter Wessel.

    Men men.

    Og jeg hadde ikke hatt noen seksuelle eventyr å skryte av da.

    Unntatt et, med Nina Monsen, som var omtrent på samme tida.

    Antagelig et par uker før det, at vi var på Samhold der.

    Så jeg holdt kjeft, og var ikke med på den sex-skrytinga.

    Men jeg var også seint i puberteten.

    Så jeg hadde bare hatt hår på tissen, i et års tid da.

    Og jeg syntes det var så flaut, da jeg var sånn 15-16 år, og ikke hadde fått hår på tissen.

    Så jeg holdt meg med vilje unna damer.

    Så jeg prøvde ikke engang, å få meg noe sex, før jeg fikk hår på tissen.

    Men hvis jeg, som noen av de andre i klassen, hadde fått hår på tissen, f.eks. som 12-13 åring.

    Så hadde jeg nok prøvd meg mer på jentene på Bergeråsen, som Gry Stenberg osv., og kanskje prøvd å få meg noe sex.

    Men jeg var så flau, over at jeg ikke hadde fått hår på tissen, så jeg prøvde ikke egentlig ordentlig å få meg noe sex, før jeg begynte å bli sånn 18 år gammel.

    Men da var jeg jo litt rusten, når det gjaldt damer, i starten.

    Og selvtilliten, generelt, og spesielt når det gjaldt damer, var dårlig.

    Så min karriere som Romeo/Casanova, den har vel aldri tatt helt av.

    Ihvertfall så har min karriere som ‘sex-mester’, den har aldri helt tatt av.

    Så jeg har måtte nøye meg med et ONS nå og da, kanskje en eller to ganger i året, og noen ganger knapt nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her er annonsen fra da jeg flytta inn til Oslo. Man kan se at jeg bodde hos farmora mi, Ågot, på Sand, (på telefonnummeret)

    annonse flytta til oslo

    PS.

    Det var faren min, (og muligens også Ågot vel, ihvertfall visste hu hva som foregikk), som sa jeg måtte søke etter hybel i Aftenposten, i Oslo.

    Jeg kunne ikke bo hos Ågot, for det gikk ikke buss tidlig nok.

    (For det var 8 mil inn til Oslo, eller noe).

    (Men det hadde nok kanskje også blitt for mye for Ågot.

    For søstra mi bodde der også.

    Jeg og søstra mi fikk lov, til å bo hos Ågot, når faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, i mai 1989.

    Det var faren min, som sa at vi skulle bo hos Ågot.

    Så Ågot hadde kanskje ikke så mye hu skulle ha sagt.

    Men det er mulig at faren min og Ågot hadde prata om det her, før faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B.

    Det veit jeg ikke helt, hvordan dem gjorde det).

    Og faren min prata om at Solveig, telegrafisten fra Scandinavian Star, (og venninne av Haldis), kunne skaffe hybel, (gjennom Anker Studentboliger).

    Men det skjedde ikke.

    (Jeg hadde visst tapt loddtrekninga, om hybel, hos Anker Studentboliger, sa faren min).

    Jeg ville gjerne ha bodd i en leilighet, som Haldis, (min fars samboer), og faren min hadde, (som stod i Haldis sitt navn), i Uelands gate, hvor Haldis sin sønn Jan, hadde bodd, noen år før, (før han flytta tilbake til Drammensområdet).

    Så jeg var ikke så hyppen, på å finne bosted i Oslo.

    Jeg jobba heltid hele sommeren, på CC Storkjøp, i Drammen, så jeg glemte litt bort det her med leilighet i Oslo, for jeg hadde aldri jobba heltid før, så jeg tenkte mest på jobb kanskje, den sommeren.

    (CC Storkjøp, de satt meg opp til å jobbe hver dag, den sommeren, (unntatt den uka jeg var i Brighton), for de trengte folk, pga. ferieavvikling.

    Men den jobben var egentlig bare en ekstrajobb, hvor jeg hadde jobba etter skolen, ca. 2-3 dager i uka, og også annenhver lørdag, skoleåret 1988/89).

    Grunnen til at jeg skreiv ‘Oslo øst’, det var fordi at faren min hadde blanda NHI, (som jeg skulle begynne på), med NKI, som lå på Helsfyr.

    Så sånn var det.

    Så faren min sa at jeg måtte skrive i annonsen stedsnavn som Østensjø osv.

    Men, jeg syntes de stedsnavna var litt fremmede, så jeg skrev bare Oslo øst.

    Likevel, så var det bare folk fra Østensjø-området som ringte.

    (Merkelig nok kanskje).

    Jorås, og noen som hadde hybler ved en gård, rundt Østensjø/Abildsø et sted vel.

    Ei litt eldre kone der, som sa til meg, at det var kanskje mer spennende med bakgårder osv., enn å bo på en gård.

    Så hu var litt spesiell, syntes jeg, og naboene, de stod utafor rommet sitt og sånn.

    (Faren min kjørte meg inn til Oslo, for å se på de hyblene, til de som ringte).

    Så jeg syntes de på den gården var litt spesielle.

    Så derfor valgte jeg Jorås sin hybel, i første etasje i huset deres.

    I Enebakkveien 239 B.

    Hvor jeg delte kjøkken og bad, med en pen dame i begynnelsen av 20-årene vel, som studerte på Blindern, eller noe vel, (men som hadde en type, litt eldre enn meg, med folkevognboble, osv., hvis jeg husker riktig).

    Men men.

    Jorås sa vel ikke noe om det, at kona ikke tålte matlukt.

    Det fikk jeg høre seinere.

    Jeg skrev ‘Sikker betaler’, for jeg trodde at faren min ville hjelpe meg, og gi meg mye penger, til husleie osv., for han hadde alltid gitt meg mye penger, tidligere på 80-tallet.

    Jeg trodde at faren min egentlig hadde god økonomi, selv om Strømm Trevare vel gikk konkurs det året, siden faren min tapte penger på et husbyggningsprosjekt, i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.

    For faren min hadde jo også vannsengbutikken, i Drammen, sammen med Haldis.

    Men jeg fikk høre det, av søstra mi, mens jeg leide av Jorås.

    At faren min ikke syntes det var populært, at jeg sendte husleie-regninga til han.

    På tross av at faren min hadde begynt å prate om at Solveig hadde sagt det, at hu skulle prøve å ordne meg hybel, hos Anker Studentboliger.

    Så det var på grunn av hu Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, at jeg var så treig, med søke hybel i Oslo, da jeg skulle flytte dit, høsten 1989.

    Ågot syntes det var artig at jeg skulle ha hybel, og var i godt humør den dagen jeg passa telefonen, husker jeg.

    Og minte meg på at jeg måtte følge med på telefonen osv., den dagen annonsen stod på trykk.

    Grunnen til at jeg skrev ‘før kl. 17’.

    Det må vel ha vært fordi at faren min jobba på verkstedet da, og kunne ha svart telefonen.

    Og etter kl. 21, det var meg.

    For jeg jobba heltid på CC.

    Så jeg var kanskje ferdig klokka 17.

    Men jeg brukte noen ganger lang tid, på å komme meg hjem.

    (For det var 3-4 mil, fra Drammen, til Sand, og bussene gikk ikke så ofte.

    Og jeg hadde også vært mye blakk, i juli den sommeren, for jeg hadde brukt opp alle pengene mine, på russetida, og på en ferie til Brighton, som Cecilie Hyde, hadde overtalt meg til å dra på.

    Hu overtalte meg, om å dra å besøke vertsfamilien, som jeg og tremenningen min Øystein Andersen, hadde bodd hos, sommeren før, da vi var på Språkreise, med EF Språkreiser, i Brighton.

    Hvorfor Cecilie Hyde absolutt ville at jeg også skulle dra på ferie, sommeren 1989, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje fordi at da ville det blitt vanskelig, for faren min, å nekte søstera mi å bli med Hyde til Spania, (og også til Amsterdam, hvor jeg mener at de først dro innom, for å jobbe med et eller annet visstnok. Hvis jeg husker riktig, ihvertfall.

    Så noen ganger, den sommeren, så hadde jeg brukt lang tid, på å komme meg hjem fra Drammen.

    Det er også mulig at jeg jobba en slags rar vakt.

    Kanskje jeg jobba fra 10-12, til 18-19, eller noe.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Kanskje jeg satt på med faren min, fra Drammen, og var hjemme klokka 21 da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Og kanskje det var Håkon som var på verkstedet da, og kunne svart før klokka 17.

    Hva vet jeg.

    Ågot, hu var ikke så smart, eller hva man skal si.

    Og hu var litt nervøs og sånn.

    Så hu stolte jeg ikke på, når det gjaldt sånne ting, som å svare de telefonene.

    For hu hadde kanskje misforstått noe.

    For Ågot hadde ikke gått så mye på skole osv.

    Så Ågot var nesten som et barn, må man vel nesten si.

    Hvis noe var viktig, så kunne man ikke bare overlate det til Ågot liksom.

    (For eksempel en ferie, som jeg var med faren min og Haldis og Christell på.

    På Pers Hotell, på Gol.

    Påsken 1982 eller 1983, kanskje.

    Noe sånt, for søstra mi var ikke med, og hu flytta til Berger, våren 1983 vel.

    Da skulle Ågot, (og Øivind), passe en ung katt jeg hadde fått av Christell, med navn Kitty.

    For katta til Christell, nemlig Susi, fikk ofte kattunger.

    Også ville vel ikke Christell at faren min skulle hive alle kattungene i do da.

    Hu visste vel at jeg pleide å ha katter, men at både Pusi, Pusi 2 og Tiger, hadde blitt borte, (i ferier osv), for faren min sa at lille Pusi 2, kunne være ute, når jeg var på Sand, eller i Drammen, for det klarte søsknene til Pusi 2 og Tiger, men de hadde jo Susi til å passe på seg.

    Så jeg så aldri Pusi 2 igjen, etter dette.

    Og Tiger ble borte etter noen måneder den og.

    Men Kitty levde et par år, før den katten kom hjem, med kjeven ødelagt og tarmen hengende ut.

    Faren min trodde den katta ble overkjørt av moped.

    Vi måtte avlive den, hos en dyrlege i Sande.

    Og etter det orka jeg ikke ha fler katter, siden alle ble borte eller måtte bli avlivet.

    Pusi, den forsvant, en juleferie, i Hellinga, da jeg måtte passe Susi, for Haldis og Christell og de dro bort.

    Men Susi var en aggressiv katt, noen ganger.

    Så Pusi orka ikke Susi, men ville ut.

    Jeg slapp ut Pusi, for Pusi kom alltid tilbake og satt og venta på meg, på trappa osv.

    Jeg var bare 9-10 år da.

    Men etter det, så så jeg bare Pusi en gang.

    Og den så usikker ut.

    Og da var Petter og Christian på besøk, den samme juleferien, og de bråkte så fælt.

    Vi var alene hjemme.

    Så Pusi ville ikke inn.

    Og etter det så så jeg aldri Pusi igjen.

    Pusi var en katt fra Østre Halsen, som var norsk skogkatt, så det var en veldig fin katt.

    Fetteren min Tommy, sa våren etter, (mens det fortsatt var snø vel), at katta mi hadde blitt overkjørt, og kasta ned en skråning.

    Den bak busskuret, ved Gamlehjemmet.

    Den katten som lå der, ligna på Pusi.

    Men snuta var hvit og ikke rosa.

    Men det kan jo ha vært fordi katta var død da.

    Jeg gikk og leita i mange måneder etter den katten.

    Og hadde leita nedi der før.

    Så den gikk kanskje rundt som en villkatt noen måneder, før den ble overkjørt og kasta ned der da.

    Men jeg så ikke noen fysiske skader på Pusi.

    Så det var litt rart faktisk.

    Jeg bodde jo aleine, så jeg ble veldig lei meg, da den katta døde.

    Så jeg ble mye tristere etter at den katta døde.

    Og la Susi-katten litt for hat da, siden jeg syntes den hadde litt av skylda.

    Og Haldis da.

    Men jeg skada aldri Susi likevel, selv om jeg noen ganger var så sinna på Haldis og de, at jeg tenkte på å ta hevn på Susi.

    Men jeg klarte å besinne meg.

    Tove Grønli, mora til Petter og Christian, døde også like etter at Pusi ble borte.

    Da hadde jeg hatt Pusi på Bergeråsen, i et år kanskje.

    Og Fru Landhjem, ei butikkdame, fra Larvik, som jeg hadde prata med, i en ferie hos mora mi.

    Hu hadde vært på besøk hos meg, på Bergeråsen, og sett at katta hadde det bra.

    Noen forklarte hvor Ågot bodde, også satt jeg på med fru Landhjem, og viste hu veien til Hellinga 7B da.

    Og da satt Pusi på trappa og venta på meg, som den ofte gjorde da.

    Og Fru Landhjem, hadde mata Pusi mye i Larvik.

    For mora mi, hu ga ikke Pusi mat.

    Hu ga knapt meg og søstra mi mat.

    Og den maten var ofte ikke spiselig, (dårlig lagd lungemos osv)., så ofte måtte jeg og søstra mi bare gi opp.

    Mora vår spiste ikke sammen med oss.

    Så hu lagde nok bedre mat til seg selv.

    Men vi måtte bare kaste maten til mora vår, for den var sånn, at det var bare noe ekle greier, vil jeg si.

    Og vi var sure fra før, for Pusi hadde ikke kattemat.

    Så vi måtte få penger av en gutt, på 16 år, som var barnevakt, for mora vår, når hu var ute på byen osv.

    For Arne Thomassen, som var sammen med mora mi, han jobba mye i Oslo, i perioder, og bodde på Ulvøya, hvor han ikke betalte leia, så det var såvidt, at mora mi fikk tinga hans, en del seinere.

    Når hu dro med meg og søstra mi.

    Men Ågot klare ikke å passe Kitty.

    Kitty mjaua og mjaua, og savna meg.

    Men Ågot klarte ikke å passe en ung katt da.

    Ågot klarte ikke å roe ned katta.

    Så jeg måtte ta med Kitty, til Nevlunghavn, sommeren etter.

    Når jeg og søstra mi besøkte min mors foreldre der.

    For jeg kunne ikke f.eks. ha katta mi hos Ågot, i ferier, for hu ble nervøs av katta.

    Så Ågot var veldig nervøs og hadde gått lite på skole.

    Og hadde ikke lappen f.eks.

    Og sånne ting.

    Så Ågot var litt som et barn, vil jeg si.

    Ihvertfall var hu veldig umoden og gammeldags og usikker da.

    Så jeg måtte oppføre meg bra, når jeg var hos Ågot, ellers så ville Ågot bli usikker da, og lei seg osv.

    Så jeg måtte være veldig veloppdragen, når jeg var i huset til Ågot, vil jeg si.

    Ågot hadde en mye vennligere tone, til meg, da jeg var 9-10 år, osv.

    Enn hu hadde til Øivind, farfaren min.

    Dem hadde ikke en vennlig tone, vil jeg.

    Men mer en litt brysk tone, noen ganger, vil jeg si.

    Dem gikk vel mye på rutinen liksom.

    Øivind var mye mer intelligent og reflektert, enn Ågot var.

    Ågot var ikke velopplyst.

    Man kunne merke at Ågot var fra oppi ‘Dalom’, (Rollag), for hu var liksom litt trangsynt og uopplyst og fordomsfull og sånn da.

    Så hu var helt forskjellig fra Øivind.

    Og hu var også helt forskjellig fra meg.

    Men, Ågot var ofte hyggelig og morsom.

    Så hu var ikke så ille.

    Men hu var ikke så voksen da, syntes jeg.

    Selv om hu kunne være morsom, det vil jeg si.

    Men hu var ikke noe A4-person, akkurat, vil jeg si, Ågot.

    Jeg vil si at Øivind var mer A4, enn Ågot var, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Hu var liksom ikke en ordentlig voksen, vil jeg si, for å si det sånn.

    Hu var litt tullete noen ganger og usikker, som også tanta mi Tone sa, da onkelen min Håkon, ikke kom i bryllupet til fetteren min Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002 vel.

    Da sa Tone det, at Håkon var litt som mora si Ågot, at han hadde nerver eller var litt usikker da.

    Og derfor ikke kom i bryllupet til sønnen sin Tommy, men skyldte på hjerteproblemer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fant jeg den annonsen.

    Det var nesten utrolig, jeg hadde nesten gitt opp.

    Så det var ikke dårlig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så faren min, han er sånn, at han later som at han er dum.

    Men han er egentlig slem og utspekulert og manipulerende.

    F.eks. så sa han at Pusi 2 klarte seg utendørs, fordi søsknene klarte seg utendørs, nede hos Haldis.

    Men da ignorerte faren min det, at søsknende til Pusi 2, hadde Susi, moren deres, til å passe på seg.

    Så faren min var ignorant.

    Og faren min var også stressa, og jeg var bare 11-12 år, så jeg hørte på faren min.

    Og Kitty, den katten hadde jeg ropt på, i mange timer, den søndagen.

    Så kom faren min opp, mens jeg stod i dusjen.

    (For jeg pleide å dusje hver søndag, hadde jeg lært meg til, enda jeg bodde aleine).

    Dette var vel da jeg var 13-14 år.

    Noe sånt.

    Og da, så ropte jeg til faren min, fra badet, at katta var borte.

    Så ropte faren min, at katta var på verandaen.

    Og det var rart, syntes jeg, at katta plutselig skulle være på verandaen da.

    Kanskje faren min hadde skada katta, og tatt med katta opp, og lata som at katta kom dit av seg selv?

    For den katten hadde jo tarmen hengende ut, osv.

    Så at den skulle komme på verandaen, var kanskje litt rart.

    Men men.

    Og Pusi, at den skulle ha blitt overkjørt, av en bil, (som min yngre fetter Tommy sa).

    Når jeg så på liket av Pusi selv, at den katten ikke hadde noen fysiske skader, som Kitty hadde.

    Så det hørtes rart ut, at Pusi liksom skulle ha blitt overkjørt av en bil, og så være i helt perfekt stand, bortsett fra at den var død.

    Det hørtes rart ut, syntes jeg.

    Men men.

    Så her kan det ha vært sånn, at faren min og onkel Håkon, er for eksempel i noe Illuminati-mob, eller noe sånn.

    Og at de har tulla med meg, og vært slemme og drept kattene mine og sånn da.

    For å være forferdelige mot meg.

    Noe sånt?

    Og det samme med at faren min sa det, at han trodde at NHI lå på Helsfyr i nærheten av Ryen der.

    At det var noe han sa, med vilje, for å villede meg.

    For å ødelegge for livet mitt.

    Siden jeg ikke ville gå på BI, som faren min ville at jeg skulle.

    Er det noe sånt som foregår, lurer jeg.

    At faren min og onkel Håkon kanskje, er i noe illuminati-mob, eller ‘mafian’, og driver og har hemmelige plott mot meg, og er slemme mot meg, og skal ødelegge livet mitt, og utnytte meg, for Illuminati, eller noe ‘mafian’?

    Er det dette som foregår.

    Hva vet jeg.

    Men jeg synes det kan virke som at det er noe sånt, som foregår.

    Faren min er nok ikke så dum, tror jeg.

    Men jeg tror han noen ganger later som at han er litt dum.

    Og at han kanskje er flink til å holde maska, og bløffe da.

    Sånn at folk tror at han er en litt dum og sympatisk fyr.

    Mens egentlig er han slem, og prøver å ødelegge livet mitt, på en sleip og grusom måte, bak ryggen min.

    Er det dette som foregår, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og det som var med katten Pusi igjen, det var at vi fikk den katten, for tidlig.

    Så den var nesten som mitt barn.

    For den var så knytta til meg.

    At den pleide å sutte på pyjamas-genseren min.

    Som om jeg var mora dens, som den sugde melk av, eller hva det kan ha vært.

    Mens den malte og tok klørna ut og inn mot pyjamas-genseren min da.

    For jeg var kanskje den, av meg og søstra mi og mora mi og Arne Thormod Thomassen, som kanskje var mest laid-back.

    Så jeg kunne ta meg litt av den katta.

    Mens de andre kanskje hadde nok med seg selv, og ikke hadde noe omsorg for den katta.

    Hva vet jeg.

    De mangla kanskje litt empati.

    Hva vet jeg.

    Så skulle Susi være hos oss da, i en juleferie.

    Faren min var fremdeles nede hos Haldis, om natta, selv om Haldis var borte på ferie.

    Så Susi var hos meg da.

    Så sånn var det.

    Så hadde jeg og faren min gått i butikken, til Oddmund Larsen, på Sand.

    Og gjort julehandel, for det var juleferie.

    Og jula før, da hadde Pusi fått en fiskepudding da, til avveksling fra kattematen, siden det var jul da.

    Men denne jula, så skulle jo Susi også være der.

    Så da fikk jeg faren min til å kjøpe en liten fiskepudding, til Susi, og en stor fiskepudding, til Pusi.

    For Pusi var en større katt, og den var jo også min katt da.

    Men så tenkte jeg det, at Susi var jo gjest der, og følte seg kanskje ikke så hjemme.

    Så jeg ga Susi sin fiskepudding først.

    Og det tålte ikke Pusi å se på, at jeg, dens foreldre nesten, ga fiskepuddingen dens, (trodde sikkert Pusi, som ikke kunne se at det lå en større fiskepudding, til den, i kjøleskapet), til Susi.

    Så da pilte Pusi mot utgangsdøra.

    Den virka nesten forstyrra.

    Den var nok veldig såret, for jeg og Pusi, vi var jo de eneste som bodde i Hellinga 7B der.

    Så den trodde nok da, at jeg hadde bytta den ut med Susi.

    Noe sånt.

    Så da tror jeg nok at den katten hadde følelser.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg slapp ut Pusi da, for jeg regna med at den katten bare trengte litt tid for seg selv.

    Men den kom aldri tilbake inn i leiligheten igjen.

    Så jeg fikk aldri gitt den sin fiskepudding.

    Som jeg akkurat skulle til å gi den.

    Men den ble helt forstyrra av å se på at Susi spiste fiskepudding.

    Den skjønte nok kanskje ikke at det var jul.

    Men fiskepudding var nok omtrent det beste Pusi visste.

    Og den var veldig glad, når den fikk fiskepudding, jula før.

    Men den ble helt satt ut, og så ikke ut som seg selv, av å se på at Susi fikk fiskepudding av meg da.

    Den pilte mot døra, på en måte, mens den så litt knust ut nesten da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det.

    Så det ble litt feil det med den fiskepudding-utdelinga.

    Jeg prøvde å lete etter katta lenge.

    Men jeg fant ikke katta noen steder.

    Og det gikk litt innpå meg, for jeg bodde jo aleine.

    Og Pusi var liksom ikke en vanlig katt.

    Det var en norsk skogkatt, og de har veldig fint lynne, og er nesten som en hund.

    Så det var trist, og så døde mora til Petter og Christian Grønli og, som var ei dame, som hadde vært hyggelig mot meg.

    Så da ble jeg ganske trist og lei meg da, den vinteren der.

    Og så vel sur ut, da sikkert.

    For jeg var bare 10 år vel, så det var ikke så artig, husker jeg.

    Men men.

    Men Pusi levde nok et kjedelig liv, på Bergeråsen.

    Den var ikke mye sammen med andre katter.

    Og den savna nok Larvik, og Jegersborggate, tror jeg.

    For jeg tok den med dit, en helg.

    Og da hadde den gått rundt og dansa i den gata som går ned fra Jegersborggate, og ned mot den gamle politistasjonen der.

    Sa Fru Landhjem.

    Så Pusi var nok veldig glad i Fru Landhjem og Larvik da.

    Men på Stenseth Terrasse, hvor den også bodde, når mora mi bodde der, ved Drammen.

    Der havna den hos noen andre eiere, av en eller annen grunn, så der likte den seg nok ikke så bra.

    Og på Østre Halsen så var vel den katten mest inne vel.

    Den ble ikke overkjørt i Larvik sentrum, ihvertfall, enda den bodde der i over et og et halvt år vel.

    Og gikk fritt omkring i hagen vår, og i andres hager, og i gatene mellom huset vårt og butikken til Fru Landhjem.

    (For grunnen til at jeg ble kjent med Fru Landhjem.

    Det var at jeg og søstra mi, vi fikk ikke være mye hjemme.

    Mora vår var slitsom, så vi var mye ute og sykla og lekte og spilte fotball, osv.

    Og en dag, så så jeg tilfeldigvis det, at Fru Landhjem, hu slapp Pusi inn, i døra til butikken sin, der hvor lagerinngangen var.

    Så gikk jeg i butikken til Fru Landhjem, noen dager seinere.

    Og spurte henne, hvorfor hun hadde katta vår, inne hos seg.

    Og da viste Fru Landhjem meg lageret, til butikken da.

    Og at hu hadde et pauserom, hvor hu hadde satt fram kattemat og sånn da.

    Så alle bydelens katter, (ihvertfall noen av dem), de kunne gå til Fru Landhjem og få mat da.

    Så Pusi, den var nok hos Fru Landhjem, ganske ofte, og spiste da.

    Men det var ikke så rart, for det hendte at mora mi, (ikke så ofte, men det skjedde), kunne glemme å kjøpe mat til Pusi.

    Så sånn var det).

    Så det er rart at den skulle ha blitt overkjørt på Berger.

    Men rarere ting har vel skjedd før, kanskje.

    Det er mulig at Pusi kan ha fryst ihjel og da.

    For det var vel en ganske kald vinter, i 1981, var det vel.

    Så det er vel ikke helt umulig.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • I 1989, så gjorde Rimi det riktig. Da var det ikke noen tvil om hvilken butikk som var billigst

    i 1989 rimi riktig

    PS.

    Jeg jobba jo heltid, på CC Storkjøp, i Drammen, sommeren 1989.

    Og den butikken var kanskje like billig da.

    Det er mulig.

    I det skoleåret, som jeg nettopp var ferdig med da, så hadde jeg jo en klassekamerat, som het Magne Winnem.

    Som dro meg med på dansketurer osv.

    Og han, han jobba ved siden av skolen, på Rimi i Asker.

    Og jeg var og så i den butikken en gang, jeg og noen andre fra klassen vel, en gang vi satt på med Magne Winnem vel.

    Og jeg var ikke så imponert.

    Men så var jeg litt vant med CC Matsenter og sånn da, som var et ganske bra supermarked.

    Men jeg hadde egentlig ikke hørt så mye om Rimi egentlig.

    Men Rimi Asker, var jo bra, til å være en Rimi.

    Til å være en budsjettbutikk.

    Men ikke til å være en matbutikk.

    Da var jo f.eks. CC Matsenter bedre, vil jeg si.

    Men Winnem var så stolt av butikken.

    Men jeg så bare en ganske liten Rimi-butikk.

    Så jeg syntes ikke det var så mye å skryte av.

    Og jeg hadde vel bare vært i en Rimi butikk, før dette, og det var den i Ås.

    En del år før dette.

    Og da het det Rimi 500, eller noe sånt.

    Og det var en veldig kjedelig butikk, med nesten ikke noe godteri i.

    Så sånn var det.

    Og grunnen til at jeg ikke kjente til butikkjeden Rimi.

    (Matbutikk-kjeder, var ikke så vanlige, på 70 og 80-tallet.

    Det var mye enkeltstående butikker osv.

    Bortsett fra Samvirkelagene da.

    Så sånn var det).

    Grunnen var, så jeg nå, at Rimi-butikkene, de spredde seg fra Oslo og utover.

    Så Rimi de var i Oslo og Akershus.

    De hadde ikke kommet fram til Buskerud og Vestfold, i 1989.

    Så sånn var det.

    Her er mer om dette:

    mer om rimi 2

    PS 2.

    Jeg skrev ovenfor, at den første Rimi-butikken jeg var i, var Rimi 500 i Ås.

    Men jeg må ha blanda det.

    For onkelen min Runar, han jobba som tannlege i Ås.

    Men de bodde ved Vestby.

    Så dette må ha vært en gang jeg var med kona hans, tante Inger, og fetteren min Ove og dem, til Vestby, antagelig.

    (En gang jeg har vært på besøk hos dem, i Vestby eller Son, som de flytta til seinere).

    Så Rimi 500 Vestby, var nok antagelig den første Rimi-butikken jeg var i da.

    Ganske tidlig på 80-tallet.

    Og som jeg syntes var en kjedelig butikk da.

    Som jeg gikk ut av, uten å kjøpe noe vel.

    De hadde vel noen sånne sjokoladeblokker med gjennomsiktig plast rundt, eller noe, ved kassa vel.

    Men ellers var det ikke noe som frista.

    Mye papp og sånn.

    Men men, jeg var jo ikke vant med de Rimi-butikkene så.

    Kanskje det var derfor.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Man kan også se det, på det nest øverste bildet, ovenfor.

    At den første Rimi butikken, som jeg var butikksjef i, Rimi Nylænde.

    Det var en av de første Rimi-ene.

    Så det var litt artig, å ha vært butikksjef i en av de første Rimi-ene.

    Men men.

    Og Rimi Karlsrud, hvor min klassekamerat fra Gjerdes VGS., i Drammen, var butikksjef, (noen år før jeg ble butikksjef), det var også en av de første Rimi-ene.

    Så det var litt artig.

    Så det var kanskje litt rart, at ICA nå har solgt begge disse butikkene.

    Rimi Nylænde er nå Bunnpris, har jeg sett på Google Maps.

    Og Rimi Karlsrud er nå Kiwi.

    Så sånn er det.

    Så det var kanskje litt rart, at ICA/Rimi har solgt de butikkene.

    For de burde vel være ganske A4 å drive vel.

    Men men, det er mulig jeg tar feil.

    Det er mulig.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Da jeg flyttet fra mora mi i Larvik, til faren min på Bergeråsen, i 1979, så var det litt som å komme til en ny verden, for meg

    køyesenger

    PS.

    Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.

    Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.

    Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.

    De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.

    Runar jobbet som tannlege i Ås.

    Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste’, som de kalte det.

    Så sånn var det.

    Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.

    Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.

    Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.

    Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.

    Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.

    Men jeg fikk også plikter.

    I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.

    Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.

    Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.

    Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.

    Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.

    Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).

    Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).

    Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.

    Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.

    Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.

    Og fordi det var så stressende å bo der.

    Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.

    Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.

    Og morfaren min, han var ikke så grei heller.

    En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.

    Så spurte jeg om å få barnetime-godt.

    Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.

    Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.

    Også kunne jeg velge en sjokolade da.

    Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.

    Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.

    Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.

    (Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.

    Men men).

    Noe sånt.

    Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?

    Det var merkelig.

    Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.

    Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.

    (Som oftest bare var reklameplakater.

    Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).

    Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.

    Noe sånt.

    (Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.

    Men men).

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.

    Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.

    Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.

    Og vi måtte rydde rommene våre.

    Så jeg var vant til å ha plikter.

    Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.

    Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.

    Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.

    Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.

    Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.

    Noe av det.

    Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.

    Som bare skulle brukes i nødsfall.

    Det lå i kjelleren til Ågot.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.

    Det var vel fra jeg var ni år vel.

    Og da ville jeg få en is og en brus.

    Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.

    (Faren min hadde en svær amerikaner.

    En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.

    Og lignende, og andre, biler seinere).

    Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.

    Etter at vi var ferdig å levere sengene.

    Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.

    Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.

    Det var mest rutinearbeid.

    Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.

    Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.

    Men men.

    Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.

    Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.

    For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.

    Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.

    Enda jeg spiste middag hos Ågot.

    Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.

    Og brød og juice og sånn da.

    Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.

    Men men.

    Det var en veldig stor overgang for meg.

    For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.

    Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.

    Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.

    (Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.

    Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.

    For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.

    Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.

    Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.

    (Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).

    (Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.

    Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.

    Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.

    Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.

    Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.

    Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.

    Faren min kjente masse folk, damer også.

    Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.

    Så sånn var det.

    Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.

    Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.

    Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.

    Og vel også Petter og Christian Grønli.

    Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.

    Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.

    Men men.

    Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.

    Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.

    Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.

    Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.

    Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?

    For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.

    Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.

    Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.

    Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.

    De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.

    Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.

    Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.

    Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.

    En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.

    Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.

    Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.

    Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.

    Og halve trynet hans var brannskada.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke så artig.

    Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.

    Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.

    Så det var ikke så artig.

    Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.

    Og det ikke var lykt der.

    Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.

    (En på lag 2 da).

    (På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.

    En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).

    For da rant rødspriten ut på bakken.

    Og jeg måtte trampe på flammene.

    Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.

    For det var bekkmørkt i teltet.

    Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.

    Hva vet jeg.

    Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.

    Jeg tror det kan ha vært noe plott.

    Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.

    Og ikke lå det vann ved primusen heller.

    (Som det vel også skulle ha vært).

    Så det var kaos i det teltet.

    For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.

    Og som ikke hadde kontrollen da.

    Så da ropte jeg høyt, ‘våkn opp’, når rødspriten begynte å brenne på bakken.

    Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.

    Men skolissene på støvla mine brant opp da.

    Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.

    Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.

    (For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.

    Og faren min leste nok den ‘SALG – KJØP – TJENESTER’-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.

    Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.

    Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.

    Og begynte å lage vannsenger.

    Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.

    Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.

    Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.

    (Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).

    Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.

    For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.

    Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.

    Og etterhvert slutta de også med køyesenger.

    Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Ringte Rannheid Helene Bang

    Nå ringte jeg min mors kusine, Rannheid Helene Bang f. Ribsskog, som er skilt og ikke har noen barn.

    Og som er født i 1930, så hun var litt oppe i åra.

    Hu ble litt forferdet over å høre at jeg var forfulgt av noe som het ‘mafian’ og over at jeg ble forsøkt drept, på min onkels gård, i Larvik.

    (Og at politiet ikke ville forklare hva som foregikk engang).

    Men hu sa det, at hu bare hadde sett mora mi, rett etter krigen.

    Og hun visste at hu hadde en kusine, som het Annikken Holmsen, men hu visste ikke at hu bodde i Sverige.

    Hu og broren hadde nesten ikke hatt noe med de andre i Ribsskog-familien å gjøre.

    Hu nevnte broren.

    Men jeg sa at jeg hadde lest det, at han var frimurer, så han var jeg litt skeptisk til.

    Jeg nevnte at faren, som var lennsmann i Aurskog, Øyvin Ribsskog, var på førstesida av VG ofte, når han fakka rømlinger, ute i Aurskog der.

    Jeg sa at hun Annikken hadde sagt det, at faren, (til hun jeg ringte nå, hun Rannheid Helene Bang, dvs. han het Øyvin Ribsskog), dreiv med slektsforskning.

    Men det gjorde hverken hu eller broren Ola, sa hun Rannheid Helene.

    Hu lurte på om jeg hadde noen søsken, og jeg fortalte at jeg hadde ei søster på Helsfyr, og en halvbror som drev restaurant på Torshov.

    Hu kjente nesten ikke noe til Ribsskog-familien, og hadde ikke barn selv, så hu var ikke interessert i sine slektningers barn, som hu ikke kjente foreldra til.

    Jeg sa at jeg bare lurte på om noen i slekta visste hvor mora mi var som au-pair i England.

    Men det visste hu ikke.

    Og hu var litt mistroisk ovenfor meg, og lurte på hvorfor jeg ringte og spurte om slekta, tilbake i tiden, osv.

    (Så det er nok antagelig det Noah-greiene.

    Men jeg sa ikke noe om det, siden jeg skulle spørre om det au-pair greiene).

    Jeg fortalte at min danske mormor, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, hadde fortalt at det var noe slags splid eller motsetninger, i Ribsskog-familien, (på 80-tallet var det vel at hu fortalte det).

    (Men hu fortalte ikke om det i detalj da, så jeg vet ikke helt hva det gikk ut på).

    Jeg fortalte at jeg hadde vært butikksjef i Rimi, på Lambertseter, Langhus og Kaldbakken.

    Og at jeg tok lappen, i Frognerveien, ikke langt fra kinoen der, (i 1995 da).

    (Og da sa hu at hu hadde hatt lappen siden like etter krigen, eller noe).

    Siden hu bodde på Frogner.

    Jeg sa de måtte kjefte på gårdeierne, siden dem ikke fjerna istapper.

    For det var jo en som nesten døde der, i vinter.

    Hu sa at hu hadde ikke noe med det å gjøre, og at det var takras hele tida, så hu hadde ikke hørt om den episoden.

    Noe som vel kanskje var litt rart, siden det var om det i alle aviser, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se om noen i hele verden vet hvor mora mi var, som au-pair i England.

    (Untatt de ‘røverne’ i min nærmeste familie, som jeg har kutta ut da).

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Plutselig, så sa hu også at jeg hadde masse danske slektninger.

    Og det innrømte jeg.

    Men jeg forklarte at jeg hadde prøvd å kontakte alle de, for å spørre om de forstod noe av det her ‘mafian’-greiene.

    Men at de danske ikke svarte, når jeg ringte, engang.

    Så sånn var det.

    (Altså Heegaard-familien da, som min mormor Ingeborg var fra, i Danmark.

    Men men).

  • Jeg sendte en etterlysning av rullebladet mitt, fra Politiet i Oslo, etter at jeg ikke får rettighetene mine, fra Politiet







    Gmail – Etterlysning av rulleblad







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Etterlysning av rulleblad





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Jul 8, 2010 at 10:43 PM





    To:

    post.oslo@politiet.no


    Cc:

    post <post@spesialenheten.no>



    Hei,

    på slutten av 90-tallet, så skjedde det en rar episode, da jeg og broren min gikk hjem fra byen.

    Broren min, Axel Thomassen, han jobba som kokk, og ville bare møte meg ute på byen, virka det som for meg.

    Vi pleide å gå på Studenten, og han bodde på Vestre Haugen vel, så han pleide å sove på sofaen hos meg, på St. Hanshaugen.
    Den forrige gangen vi gikk hjem fra byen, så velta broren min noen veiarbeid-sperringer, så en sinna mann begynte å kjefte noe jævlig, nede i en av sidegatene til Ullevållsveien/Akersgata.

    Neste gang, så tok broren min plutselig fram en sitron, som han hadde tatt med fra et fullt sitrus-fruktfat(!), fra bardisken på Studenten, ved stengetid, i 3-4 tiden om natta, som stod på en side av baren hvor det ikke var servering, oppe.

    Han begynte plutselig å sjonglere med den sitronen, i Ullevållsveien.
    Jeg huska den forrige episoden, og tok sitronen, for at ikke Axel skulle få oss opp i bråk i fylla.
    Axel har jo svart belte i karate og kung-fu, så selv om jeg er en del år eldre, så er Axel sterkest.

    Så jeg tenkte jeg måtte hive vekk sitronen, før Axel prøvde å ta den tilbake.
    Men, vi gikk langs vår frelsers gravlund, og jeg hadde ikke lyst til å hive sitron på grava til Ibsen, for å si det sånn.

    Men jeg tenkte jeg kunne hive den bort, mellom kirkegården, og Svenska Kyrkan, som var foran oss, i en oppoverbakke.
    Men sitron spratt i kirka, og traff nesten en tøffing.

    Som skreik ut.
    Jeg sa 'sorry', og det roa seg ned.
    Så begynte Axel å le, 'hehehe', som kanskje for å provosere tøffingen.
    Så sa jeg at vi fikk gå over på den andre sida av gata.

    For jeg prøvde å roe det ned igjen.
    Det som så skjedde var at tøffingen plutselig løp etter oss, og dytta Axel overende.
    Meg dytta han i en vegg, i en bygning, så jeg datt ikke ned.

    Axel ble liggende nede, (enda han hadde svart belte i karate og kung-fu, han turte ikke, eller ville ikke, reise seg opp igjen).
    Mens jeg og han tøffingen, bare stod der, og han prøvde vel å psyke meg ned da.

    Så vi bare stod der, en stund.
    Og jeg var klar til å slå han, hvis han slo meg.
    I selvforsvar altså.
    Men jeg prøvde fortsatt å roe det ned, så jeg bare stod der.

    Og Axel han bare lå nede på bakken.
    Men han var ikke skada.
    Så kjørte en politibil forbi, med en mann og dame, i uniform, som stansa.
    Han mannen skreiv opp meg og han tøffingen sine navn.

    Men Axel slapp unna, han bare sjarmerte hu politidama litt, og oppførte seg litt barnslig.
    Enda han var myndig, da dette skjedde, 18-19 år vel.
    Og enda det var han som vel må sies å ha starta det her.

    Men men.
    Han politimannen sa han skulle skrive meg opp, et eller annet sted.
    Jeg spurte hva det betydde.
    Og da avbrøt han tøffingen oss, og sa 'vet du ikke det engang'.

    Noe sånt.
    Så turte ikke, eller ville ikke, politifolka si noe.
    Kanskje av redsel for han tøffingen?
    Så jeg bare gikk hjem, for å roe det ned igjen.

    For det virka ikke for meg, som om politiet hadde helt kontroll, på han tøffingen, på vel kanskje 120 – 150 kg, for det meste muskler vel.
    Så jeg og Axel dro hjem til meg.
    Og siden så tok jeg opp det her, med noen kolleger, på Rimi Bjørndal, (jeg nevnte det for en som het Thomas Kvehaugen der, sønn av butikksjefen da, på Rimi Bjørndal, Kristian Kvehaugen), på en personalfest jeg hadde hos meg, i 1997 vel.

    Så dette skjedde kanskje våren 1997.
    Noe sånt.
    Så jeg lurte på to ting.
    1. Hvor var det han politimannen skrev meg opp?

    2. Kan dere sende meg en utskrift av rullebladet mitt?
    (Som jeg mener skal være plettfritt, men jeg er nysgjerring om noe fra punkt 1. har havna der, pga. inkompetanse, hos de politifolka, e.l.).

    På forhånd takk for svar på denne e-posten.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Grunnen til at jeg lurer på dette nå, er at jeg overhørte i Oslo, 2003, at jeg var forfulgt av noe som de kalte 'mafian'.

    Og jeg har flyktet til England, og får ingen hjelp av politiet hverken i Norge eller England.
    Kan dette ha vært pga. de vel inkompetente politifolka deres, i 1997?
    Sender også dette til Spesialenheten.






    PS.

    Til Halvard som skrev kommentar.

    Hei, det er kanskje så enkelt det er ment at det skal være.

    Men i Oslo, så tror jeg ikke det er så enkelt.

    Politiet driver å skriver opp folk, visstnok, (av mer eller mindre fornuftige årsaker), og det vet jeg ikke hvor dem gjør.

    Om det er på rullebladet, eller andre steder.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en anmeldelse, av trusselbrev, til Politiet i Drammen







    Gmail – Anmeldelse av trusselbrev







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Anmeldelse av trusselbrev





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Jul 8, 2010 at 1:33 PM





    To:

    post.sondre.buskerud@politiet.no



    Hei,

    jeg er fra Berger, men har måttet flykte til England, for jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe som de kaller 'mafian' der.
    Politiet i Norge, gir ingen hjelp, eller forklaring.

    Politiet i England, gir heller ingen hjelp, eller forklaring, (de bare mobber meg, og kaller meg 'Miss Erik Ribsskog', i brev, osv.).
    Idag, så mottok jeg et trusselbrev i posten, som jeg ønsker å anmelde.

    Jeg har blitt bedt, av dere, om å skrive en påtalebegjæring, hvis jeg anmelder noe.
    Så jeg får da med det og:
    Jeg ønsker gjerningspersonen(e) tiltalt og straffet.

    Jeg sender også med tre skannede bilder, av det aktuelle brevet, som jeg anmelder.
    Mvh.
    Erik Ribsskog





    3 attachments

    img155.jpg
    1566K
    img156.jpg
    1469K
    img157.jpg
    969K




    PS.

    Her er vedleggene:

    img155

    img156

    img157

  • Pia levde et solo-liv, da hu bodde sammen med meg og Glenn Hesler, med fler, i Ungbo-bofelleskap

    Pia hadde liksom ikke noe interesse, av å ha noe felleskap, virka det som for meg.

    Ikke at jeg var sånn kjempe hippie akkurat.

    Men vi var jo liksom søsken også da.

    Og jeg hadde jo latt henne bo, på rommet mitt, i flere måneder, (fra sommeren 1993), til hu fikk eget rom der, etterhvert.

    Men hu var ikke sånn, at hu tok opp med meg, hvis det var noe problemer der.

    F.eks. så syntes hu at dusjforhenget var møkkete, eller fullt av fett.

    Det hadde ikke jeg lagt merke til, kanskje fordi jeg ikke dusja så lenge av gangen.

    Men bare ble ferdig fortest mulig.

    Noe sånt.

    Men det tok hu opp med Ungbo-dama, på Ungbo-møte, uten å ha tatt det opp med noen andre, av de som bodde der.

    (For jeg husker at jeg ble overraska, i Ungbo-møtet, og ikke kjente meg igjen i det søstra mi prata om).

    Så Pia levde i en solo-verden.

    Hu var ikke noe sånn typisk Ungbo-boer.

    Det var Pia først, og så Pia og så Pia igjen vel.

    Noe sånt.

    Bare sånn for å prøve å forklare.

    Selv om jeg kanskje ikke klarer å forklare det her bra nok, hvordan det var å bo på Ungbo der, mens søstra mi også bodde der.

    Men Pia sa seinere, mens hu Hildegunn var der vel.

    At hu ikke hadde bodd på rommet mitt, i begynnelsen, på Ungbo.

    Men det stemmer jo ikke.

    Så Pia, hu er sånn, at hu kan juge, og liksom bare kynisk kjøre over folk, som en bulldoser da.

    Pia, (søstra mi), er litt sånn bulldoser-typen, tror jeg.

    Samtidig som at hu er inneslutta, og kanskje spekulerer i å være inneslutta og knytt, når det passer henne.

    Andre ganger kan hun være aggressiv.

    Taus.

    Mens andre ganger kan hun prøve å være hyggelig.

    Så kan hun være sånn at hun bare sier noe ut av lufta, som ikke passer inn i sammenhengen.

    Når hun finner på sosiale ting, så er det ikke hyggelig likevel.

    Som da vi skulle ut med Ungbo, jeg og henne og Glenn Hesler, (på bowlinga på Strømmen Storsenter, for å spille biljard).

    Og en gang dro hun med meg og broren min, på Aker Brygge, for å spise pizza på Peppes.

    Dette var vel begge gangene, etter hennes initiativ.

    Men det var liksom sånn, at dette ikke var noe Pia hadde lyst til.

    Det virka så falskt.

    Så dette var noe hu hadde prata med noe nettverk om kanskje.

    Hun er vel sosialist/kommunist og vel også mer eller mindre anarkist.

    Så det er kanskje like greit å bo i et annet land, når man har en søster som henne.

    Jeg tenkte ikke så mye på det her, da jeg bodde i Oslo.

    Men nå som jeg bor i England, og tenker tilbake, så tenker jeg at hu søstra mi, Pia, er helt forferdelig.

    Og en pine å ha som søster.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog