johncons

Stikkord: Oslo

  • Han Ole Øren, som var rektor ved NHI, han var egentlig forut for sin tid han, og pratet om CO2, allerede i 1993. Men etter det så har det blitt stille

    ole øren

    PS.

    Hva har skjedd, hvorfor hører ingen mer fra Ole Øren, etter 1993?

    Han var jo i avisene hele tiden, før det, og sluttet også på NHI.

    Og mitt kryssordprogram, fikk dårlig karakter, og i en rar artikkel, i VG, også i 1993, så står det om en annen kar, i Norge, som også har laget kryssordprogram(!), bare et snaut år etter meg.

    Hm., pussig.

    Så her kan det ha vært noe lurings.

    Jeg kjente egentlig ikke han Øren så bra.

    Jeg ble bare litt flau over han, for han var så klønete, på åpningen av nye NHI, på Helsfyr, første skoledag, i skoleåret 1991/92, da jeg gikk andre år på NHI da.

    Så det er mulig at det berettiget skepsis, fra han da.

    Eller, han kunne jo ikke vite, at jeg var så god i programmering.

    Men jeg likte ikke at han var litt sånn nedlatende mot meg, så jeg gikk ikke på noen av møtene.

    Men hva skjedde med kryssordprogrammet og hva skjedde med Ole Øren?

    Hm.

    Det kan man lure på synes jeg.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Oskar Braaten, restauranten som broren min Axel, driver, på Torshov, er visst det eneste stedet, som har danske servitører, og ikke svenske. Pussig

    oskar braaten

    PS.

    Her er mer om dette:

    PS 2.

    Her er enda mer om vertshuset, som broren min driver:

    restaurant 2

    http://vibb.no/Company.asp?CompanyID=1041&Name=Vertshuset+Oskar+Braaten

    PS 4.

    Broren min har en dansk sjef forresten, som heter Peder, (eller Peter).

    Men han er heller ikke eieren.

    Det er en annen kar.

    De har også en eller to restauranter, ute på Bygdøy.

    Blant annet Lanternen, som jeg husker at broren min har jobba på.

    (Men de hadde visst skifta eiere igjen nå, så jeg, på nettsidene deres, i 2004).

    Dette var rundt år 1999 vel, at broren min jobba der ute, og jeg kjørte han ut dit, noen ganger.

    De som eide de resturantene, hadde visst også en restaurant, som het noe med -iaden.

    Som jeg også tror lå ute på Bygdøy.

    Men jeg husker ikke hva den heter.

    Broren min har forresten gått kokkeskole, på Helsfyr, og drev kjøkkenet bra og økonomisk, husker jeg at han sa, med lite svinn osv.

    Jeg vet ihvertfall ikke noe om at han tuller med maten.

    Jeg så han jobba på Oskar Braaten der en gang, som kokk, da han danske Peter, var sjef.

    Og da jobba Axel som en slave, på kjøkkenet, og lagde fire taco-retter, på en gang, var det vel, mens han prata osv.

    Så jeg har lurt litt på, noen ganger, om Axel er som en slave.

    Han klarer aldri å spare seg opp noen penger heller, enda det er veldig bra betalt.

    Det er alltid bare jobbing og festing hele tida da, som det går i.

    Så sånn er det.

    Jeg var på byen, med Axel og Peter, en 17. mai.

    Og da dro de meg med, på et sted som het Seamen.

    Først var jeg på fest hos David Hjort og dama hans Linn, og dem, ute ved IKEA der, på Billingstad, heter det vel.

    Det her må vel ha vært 17. mai, år 1999 kanskje(?)

    Eller 17. mai år 2000, tenker jeg kanskje at det kan ha vært.

    Og da, så var ei av serviteringsdamene, som jobba sammen med Peter og Axel, med.

    Ei norsk dame, fra Oslo Vest, tror jeg.

    Og hu helte en øl, over han Peter.

    Vi prata om tips, sånn tilfeldig, og hun sa bare, at hun pleide å vise fram utringningen sin, så fikk hu tips.

    Eller hun sa ikke det, hun sa, ‘jeg gjør bare sånn jeg’, og så lente hun seg framover, og viste fram puppene og utringningen sin da.

    Og hun hadde en fin utringning, så da merka jeg det, at da fikk man lyst til å gi tips.

    Bare fleiper.

    Men jeg tenkte, at jeg det var ikke et passende tema, å prate om puppene hennes, så jeg trakk meg litt tilbake.

    Men så vet jeg ikke helt hva som skjedde.

    Men noen minutter etter, så tømte hu dama, en halvliter, over hue på sjefen sin, han dansken, Peter, mens vi satt der.

    Og da skulle Axel også hjem.

    Så da var kvelden ødelagt for de.

    Så Axel var nærmere Peter, enn meg.

    De delte også en leilighet, på, hva heter det, det heter kanskje Majorstua der.

    Eller Homansbyen.

    Jeg husker ikke helt.

    Uranienborg?

    Jeg har glemt hva det heter nå, men det var vel på Majorstua vel, at de delte en leilighet.

    Men da var det ikke sånn, at da ble Axel med meg, videre på byen, for å feire 17. mai.

    Neida, da overlot han meg alene.

    For hun servitørdama gikk jo hjem og.

    Og da, så tok Peter og Axel taxi hjem da.

    Så Peter og Axel, de var omtrent som Fanthomas og Christoffer, vil jeg si.

    Selv om kanskje ikke Peter og Axel var homo.

    Men at Peter liksom dominerte over Axel, på samme måte, som Fanthomas dominerte over Christoffer da, for å forklare det sånn.

    Så jeg har lurt på om Axel er noe slags illuminati-slave.

    Hvem vet.

    Men det er vel lov å lure ihvertfall, får man håpe.

    Så sånn er vel det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er han Dag Anders Rougseth, som var studiekameraten min, på HiO. Han skulle gå gjennom bachelor informasjonsteknologi, uten å lære programmering

    dag anders

    PS.

    Grunnen til at Roughseth, eller ‘Dagga’, som han blir kalt, kunne gå gjennom to år, på HiO, uten å lære programmering.

    Det var fordi at jeg gjorde all programmeringa.

    Første året, så gikk det også ei pen dame fra Vestlandet, som var på gruppa vår, i programmering.

    Det var meg og Rougseth og hu pene dama.

    Og det var bare meg som kunne programmering.

    Men jeg klarte som oftest å få gjort oppgavene til slutt, enda jeg var så sliten fra Rimi-tida, at jeg var ikke så mye på skolen, og jeg kunne ikke Java, fra før, men jeg skjønte såpass mye av vanlig, strukturert programmering, så jeg klarte som oftest å få oppgavene godkjent.

    Så sånn var det.

    Så jeg var som en slags slave, kan man kanskje si, som måtte gjøre all programmeringen, og på en oppgave i Java, en prosjektoppgave, 2. semester, dataprogram for eiendomsmeglerfirma, da måtte jeg lage det programmet helt alene.

    Men jeg skreiv på at Rougseth hadde laget menydelen da, sånn at han også skulle få karakter.

    Men det var litt dårlig ovenfor meg da, vil jeg si, at hverken hu dama, eller Rougseth, virka så interessert, i å lære seg programmering.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er Hege, kona til Jan Snoghøj. Jeg var i bryllupet deres, på Geilo, i år 2000. Jan er ca. ti år eldre, og Jan tulla visst med henne før hun var 16

    hege kona til jan

    PS.

    Det ble sagt i en tale, i bryllupet deres, at Jan tulla med Hege, da han var 25 ca., og Hege, som var på besøk, som venninna til Christell, var bare 15.

    Så var Christell over hos Jan, siden Christell gikk på VGS., i Holmestrand, første året.

    Og da, så var det enklere for henne, å dra til Drammen, enn til Berger, tror jeg.

    Så tok Christell med Hege til Jan.

    For Hege bodde like ved Jan.

    Og Christell og Hege, var på samme alder.

    Det her må ha vært da jeg var 17 år, hvis Hege og Christell var 15 år, for de er to år yngre.

    Så det må ha vært i 1987 eller 88.

    Og da hadde visst Jan funnet Hege i ei seng da, i sin leilighet, og begynt å tulle med henne, mens hu bare var 15 år.

    (Jeg vet ikke hva tullinga gikk ut på, det ble ikke sagt).

    Men, det var ikke sånn, at de ble et par da.

    Neida, det var lenge etterpå.

    Hege og Christell bodde i Oslo, blant annet, i 1992 og 93, husker jeg, mens jeg var i militæret, i Elverum.

    Så ble vel Jan og Hege et par da, helt på slutten av 90-tallet kanskje, ca. 10 år etter den her tulle-episoden da, da hu Hege bare var 15 år.

    Så sånn var det.

    Hege og Christell, bodde like ved Terningen matcafe, i Oslo.

    Og de tømte der, et pulver-brannslukningsapparat, i trappa, under fest eller lek.

    Og da ville de at jeg skulle vaske trappa for dem, mot litt betaling, sa typen til Hege da, en litt snobbete kar vel, som jeg ikke visste hvor var fra.

    (Men jeg syntes at det var litt for nedverdigende, at jeg skulle vaske opp, etter den lekinga til de jentene.

    Christell hadde også hatt sex med en kar, på salongbordet, i den leiligheten, sånn at glassplata, på toppen av salongbordet, hadde knust, (husker jeg hu sa, en gang jeg og søstra mi var på besøk der, og hu hadde flere andre gjester der), og de hadde da fortsatt i senga, som da hadde blitt full av blod da, etter sårene deres, fra den knuste glassplata, før han gutten dro til legevakta, var det vel.

    Så det syndens reir-greiene der, det fikk de vaske opp i selv, syntes jeg.

    Så det gadd jeg ikke å ta på meg, uansett om jeg var arbeidsledig, etter militæret, som jeg var da.

    Med unntak av at jeg jobbet annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, noe som jeg hadde gjort i det siste halve året, mens jeg hadde vært i militæret, siden vi oftest fikk helgeperm, og jeg hadde en Ungbo-leilighet, i Oslo, som jeg dro til, i helgene, for å komme litt bort fra det her militær-greiene da, før jeg ble helt prega av det, som de fleste gjorde.

    Så sånn var det.

    Så den jobben gadd jeg ikke å gjøre, for det ble litt for nedverdigende, syntes jeg.

    Det ble som at Christell og Hege og typen til Hege, at de bare skulle ha det morsomt, og at jeg skulle rydde opp etter dem da.

    Så det syntes jeg egentlig var litt uhøflig å spørre meg om.

    Så sånn var det).

    Jeg var i bryllupet deres, selv om jeg ikke hadde så mye med dem å gjøre, fordi søstra mi ville dit.

    Og det var i Geilo, hvor jeg var vant å kjøre til, for Rimi pleide å ha seminar, for butikksjefer, hvert år, på Storefjell, også i Hallingdalen.

    Så sånn var det.

    Så jeg sa at det var greit da, å kjøre opp dit.

    Men det var fordi søstra mi maste, og ikke fordi jeg likte, eller kjente, Jan og Hege, så veldig godt.

    Så sånn var det.

    Etter at jeg kom hjem fra bryllupet dems, så fikk jeg et brev i posten, noen måneder seinere.

    Og det var et bilde av Jan og Hege, som åt en pølse i brød, fra hver sin side.

    Da lurte jeg litt, for jeg tenkte at det var vel ikke sånn, som brudeparbilder, skulle se ut.

    Så hva det skulle bety, det vet jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Hege Snoghøj er også med på bloggen, i en Facebook-samtale, fra ifjor, eller noe vel, da hun skrev noe greier, på vegne av Jan vel.

    PS 3.

    Det var lillebroren hennes, en med mørkt hår, som sa i bryllupet, til henne og Jan da, at Christell, hadde hatt seg, med noen og 30 eller 40 menn, var det vel, som han sa, i en tale han holdt, som egentlig skulle vært for brudeparet.

    Han prata litt lavt, og med litt uklar stemme, men jeg hørte at han sa noe sånt som:

    ‘Hvor mange menn var det du sa det hadde vært Christell, var det 43?’.

    Noe i den duren der.

    Så sånn var det.

    PS 4.

    Her er en artikkel til, fra Aftenposten, fra ifjor, om Hege og butikken hennes i Bærum da:

    hege snoghøj 2

    PS 5.

    Aftenposten, skriver også, (som VG), mye om Jan, på 90-tallet, og gir Jan mye av æren for alpinisten Jan Einar Thorsens fremgang, som Jan har vært som en slags guru for, virker det som.

    Dette er en artikkel, som vel er fra noen år etter det, at Jan dreiv å tukla med hun Hege da, da han fant henne i en seng, i leiligheten sin, som Christells gjest, da hun var 15:

    jan aftenposten

  • Det her var et av de tre ranene, var det vel, som var på butikken jeg jobba som butikksjef i, Rimi Nylænde, på Lambertseter, i 1999

    rimi ran 1

    rimi ran 2

    PS.

    Hun fra Rollag og ei som het Miriam, var det som jobba, i kassa og tippekassa, under begge ranene vel, som var på en lørdag, når vi skulle bytte frysediskene, det første ranet her vel.

    En kunde, en litt eldre kar, en nabo til butikken, fortalte meg, at han trodde han hadde fått skrevet opp bilnummeret, og jeg lot politiets etterforskere, (altså ikke vanlige politifolk, men en kar i 50-åra kanskje, kledd i sivil), få prate med han.

    (Men han rynka først litt på nesa, han etterforskeren, for han var ikke så snobbete, han kunden fra Lambertseter. Han var en helt vanlig kar liksom, pensjonist vel, som hadde vært vanlig arbeider hele livet vel.

    Litt sånn ‘grilldress’-typen, eller den stilen der, kanskje, hadde han naboen til butikken da, så jeg kunne se at han etterforskeren reagerte litt da, først.

    Men men.

    Men jeg hadde jobba mange år i den butikken, fra 1993 til 1999 da, med untak av to år, da jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    Så kundene kjente meg bra der, de visste at jeg hadde shina opp butikken, om ikke aleine, så ihvertfall hadde jeg gjort min del.

    Så kundene, pensjonistene osv., de prata med meg, og tok noen ganger med utklipp om ran fra avisene og sånn da.

    Og lånte penger noen ganger da, (en eller to av dem).

    Så det var nesten som en butikk på landet noen ganger, det der.

    Så sånn var det).

    Og da, så klarte de å finne ranerne da, hvis jeg ikke tar helt feil, så var det sånn.

    Det her kan også ha vært det andre ranet.

    Ja, det her var ikke det første ranet.

    For det første ranet, var ved stengetid, like før kl. 18.

    Så det her må ha vært det andre ranet.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Ved det ranet her, så hadde jeg fått satt en drop-safe, i tippekassa, men den tror jeg ikke ble brukt, av hun Miriam, eller om det var hun fra Rollag, som stod i tippinga, den dagen.

    Så sånn var det.

    (Det var noen penger i drop-safen, men de var det jeg som hadde lagt der, husker jeg at jeg fortalte politiet, for jeg hadde tippinga, når det var pause da.

    Så sånn var det).

    Det var litt rart at drop-safen ikke ble brukt, for den var ganske ny, mener jeg å huske, og det hadde jo nettopp vært et ran, så de burde jo ha tenkt på det, at de skulle bruke drop-safen.

    Men men.

  • Noen av alpinistene ble kanskje litt for avhengige av Jan. Terje Skriver, det navnet har jeg vel hørt at Jan har sagt, men jeg vet ikke hvem det er

    dårligste nordmann

    PS.

    Etter at jeg flytta fra Berger, til Oslo, i 1989, så hadde jeg nesten aldri noe mer med faren min og Haldis og Jan og Christell, å gjøre.

    Untatt hvis det var begravelse og sånn.

    Så jeg så de kanskje en gang, annenhvert år, eller noe, og jeg pratet aldri mye med de, de 15 årene jeg bodde i Oslo.

    Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg hadde lest om det i avisa, så hadde jeg nok aldri fått vite det, at Jan hadde jobbet med de her kjente alpinistene.

    Enda jeg er ganske sportsinteressert, fra da jeg vokste opp osv.

    Så jeg har egentlig ikke vært som i familie, med faren min og Haldis og Jan og Christell, etter at jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Og egentlig ikke før det heller, siden disse, og Viggo Snoghøj, og min søster Pia Ribsskog, lot meg bo alene, i en leilighet, i Leirfaret, 2-300 meter fra der de bodde, i et hus i Havnehagen, på Bergeråsen.

    Så Jan, han er som stesønnen til faren min, som utstøtte meg fra familien.

    Så ikke noe spesielt nært forhold, med andre ord.

    Jeg var hos Jan, noen ganger, da jeg gikk på skole i Drammen, siden Jan bodde i Drammen.

    Og hadde omtrent åpent hus, for Berger-folk, må man vel nesten si.

    Men det var sånn på nåde, og det var ikke sånn at jeg fikk lov å bruke telefonen, eller noe, da jeg var der.

    Uten å få masse kjeft, av Christell, som var to år yngre enn meg.

    Men hun var liksom hjemme der da, så hun fikk lov å bruke telefonen.

    Men jeg var ikke så inne i varmen der, så jeg var der mer på nåde da, og måtte tåle å bli hersja med, av den to år yngre stedatteren til faren min, hvis jeg skulle sove over der, før jeg skulle på jobb, på CC, på en lørdag, f.eks.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og når hun Christell kjefta, så var hun som en mann nesten.

    Hun så veldig sånn slank og kvinnelig og smekker ut.

    Men hun er nok egentlig en guttejente, og oppfører seg mer som en gutt, må man vel nesten si.

    Det er kanskje Jan som har fått Christell til å bli sånn, siden han alltid skulle ha henne til å ta armhevinger fra takrenna, til huset i Havnehagen, osv.

    Så det er nok Jan som mye har formet Christell, vil jeg nok si.

    Jan er jo 8-9 år eldre enn Christell, og Haldis var jo alenemor, som jobbet i Drammen, så Jan har nok omtrent vært som en far for Christell, kan man nok si.

    Ihvertfall har han nok hatt ganske bra kontroll på henne, virka det som for meg ihvertfall.

    Så sånn var det.

  • Programmering fra mafia-søster, Pia Charlotte Ribsskog. (In Norwegian)

    På slutten av 90-tallet, må vel dette ha vært, så husker jeg en episode, fra en gang jeg var på besøk, hos søstra mi, Pia Ribsskog, i Tromsøgata 37, eller hva det kan ha vært.

    Pia prøvde da å programmere meg, eller noe.

    Hun sa sånn, at hvis jeg traff en dame på byen, så skulle jeg ikke ringe med en gang, men vente noen dager.

    Men hun forklarte ikke hvorfor hun sa dette.

    Men nå tror jeg at jeg skjønner det.

    Søstra mi er nok i noe ‘mafian’.

    Og, de vil ikke at jeg skal ha noen dame eller venner, da antagelig.

    Så da kan denne ‘mafian’ lettere får kontroll da, hvis jeg venter noen dager, med å ta kontakt, hvis jeg får telefonnummeret av en dame på byen, f.eks. da.

    I såfall, så må omtrent hele Oslo være under kontroll av noe ‘mafian’ da.

    Bare for å ta med noe ‘advarings’.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hun her var en av sjefene mine, da jeg jobba på Rimi Munkelia, i Oslo, annenhver lørdag, mens jeg var i militæret, i Elverum, i 1992/93. (N)

    ihne vagmo

    http://www.kjendis.no/2009/07/20/kjendis/reality/reality-tv/tv_og_medier/robinsonekspedisjonen/7274483/

    PS.

    Hun her var med på Osloløpet og Manpower-stafetten, med Rimi Munkelia, i 1993, som jeg også var med på, siden jeg fikk jobb på Rimi Munkelia, fordi han som var butikksjef der, det var en kar som het Magne Winnem, som gikk i klassen min, på Handel og kontor, på Gjerdes videregående, i Drammen, sisteåret der.

    Han lurer jeg på om nok kan være noe ‘mafian’?

    Fordi, da vi gikk i russetoget, så fikk vi gå hvor vi ville, husker jeg.

    Så Magne og jeg og Raymond(?), vi flytta plass i toget, hele tida, så folk som så toget, var uenige, om hvor vi hadde gått.

    Men men.

    Mer da.

    Hun som var assistenten til Magne, Liv, på Rimi Karlsrud, hun klagde på Winnem, på Storefjell, på Rimi-seminar der, for butikksjefer, til meg, høsten 1998.

    Og på bussen ned, så klagde Kristian Kvehaugen på Winnem.

    Så det er nok noe med Winnem.

    Han hadde også noen kamerater, som var veldig tøffe, fra ute i Røyken der, var dem vel fra.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, hun Ihne, var også assistenten til Winnem.

    Mer da.

    Jo, jeg husker at jeg så at hun Ihne, ‘gura’, to ganger.

    Første gangen, det var da hun jobba som assistent, på Rimi Munkelia, i 1993.

    Det kan også ha vært i 1994, for jeg husker det, at da Lillehammer OL var, da åpningssermonien var.

    Det var kanskje en lørdag, den dagen, så jobba jeg på Rimi Munkelia, og vi hadde en liten TV, ved pantebordet, som jeg såvidt fikk lov å gløtte litt på, før assistent Leif Jørgensen, begynte å mase om noe.

    Jeg dimma jo fra militæret, en fredag, sommeren 1993.

    Og dagen etter, så skulle jeg jobbe.

    Og da var jeg enda full, da jeg dukka opp på jobben, en time eller to forsinka.

    (Jeg hadde sovet noen timer da, men var likevel litt full, tror jeg).

    Så da tror jeg en kunde må ha ringt og klaget.

    Jeg hadde vel dusja og sånn, men var ør i hue da.

    Jeg satt i kassa, som jeg oftest gjorde.

    Og da, så hørte jeg det, at hu Ihne, som var sjef den lørdagen, hun overhørte meg på callinga, for å høre hvordan jeg prata til kundene.

    For den callinga, den lagde en lyd da, hvis noen gikk inn og skulle lytte på hva som ble sagt.

    Men men.

    Mer da.

    Og jeg syntes jeg hørte hu si, gjennom callinga, i telefon, e.l., at det virka som at jeg prata ordentlig da.

    For jeg konsentrerte meg, alt jeg kunne, på å prate ordentlig da.

    Enda jeg var veldig fyllesyk, og ør i hue.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, jeg jobba også på Rimi Munkelia, dagen etter at jeg hadde gått 3-mila, i militæret.

    Det er ikke bare å gå tre mil, du må også gå med tung sekk.

    Så det er litt slitsomt.

    Men men.

    Og den gangen jeg hørte hu Ihne gura, i 94 vel, eller høsten 93, det var da hu eksploderte nesten og fikk et utbrudd, at hu ikke hadde lyst til å jobbe på Rimi Munkelia, eller Rimi, hele livet, som en slags fange av butikken der.

    Det sa hu på jobb da, og begynte nesten å grine.

    Hu sa det til Winnem, eller noe, vel, men jeg overhørte det da.

    Så fikk hu jobb i Stabburet, var det vel, hvor hun vel jobba, og fikk sparken fra, da hu var i Robinson-ekspedisjone, leste jeg om, i år 2000.

    Jeg pleide ikke å se på Robinson, for jeg var butikksjef, i år 2000, og jeg dreiv også mye med data, og hadde masse venner og bekjente, som jeg prata med på irc og icq, og det som var, og var også en del på byen, og jeg spilte bedriftsfotball, og dro på dater med damer jeg traff på nettet osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men i 1998, da hadde jeg begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde, som også var på Lambertseter.

    Det samme stedet som Rimi Munkelia var.

    Det var kanskje 5-10 minutter å gå, fra Rimi Nylænde, til Rimi Munkelia.

    Munkelia hadde egen T-banestasjon, mens Nylænde lå i Lambertseterveien, veien som går fra Lambertseter og ned til Abildsø.

    Så sånn var det.

    På Lambertseter lå det også en tredje Rimi, Rimi Karlsrud, hvor Winnem ble butikksjef, i 1994 vel, etter å ha vært butikksjef på Rimi Munkelia.

    Så i 1995, eller noe vel, så slutta Winnem i Rimi, og begynte å studere på BI.

    Jeg ble butikksjef først i 1998, for jeg måtte ‘slave’, som assistent osv., i en del fler år før jeg ble butikksjef, enn Winnem.

    Winnem hadde jobba flere år i Rimi, riktignok, mens han gikk på skole i Drammen, så jobba han på Rimi i Asker, blant annet.

    Hvor han en gang, husker jeg han sa, så ei død kone, som lå i ei grøft, en gang han jobba og skulle hente handlevognene.

    (Det pleide jeg alltid å gjøre, på CC Storkjøp, i Drammen, å hente handlevognene, som kunne være ganske mange, på parkeringsplassen der).

    Men men.

    Så hadde Winnem ringt politiet, om hu døde kona.

    Så gjorde ikke politiet noen ting.

    Så Winnem måtte ringe dagen etter også, eller hva det var.

    Det var ei kone som hadde fått slag, etter å ha vært å handla på Rimi Asker, da sikkert.

    Så politiet i Norge, de er på lavmål, virker det som.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, i 1998, så var jeg endelig butikksjef da.

    Og hun Ihne, fra Rimi Munkelia, og seinere Robinson, virker det som, hun jobba da som kjent i Stabburet.

    Også bodde hun sikkert på Lambertseter da.

    Så hun handla noen ganger, på Rimi Nylænde, hvor jeg var blitt butikksjef da.

    Hun hadde jo vært sjefen min, noen år tidligere, og Winnem sa at både Leif og Ihne, var dyktige, eller resurssterke ledere, husker jeg, til meg.

    Så Rimi Munkelia, gikk så det suste, da både Winnem og Ihne og Leif Jørgensen, jobba i samme butikk.

    Jeg jobba jo også der, men ikke så ofte.

    Terje Sjølie, han nazisten, som er dømt for drapt, han jobba også der, men vi visste ikke at han var nazist.

    Ingen fortalte meg dette, ihvertfall.

    Og en som het Terje Olsen, jobba der, som seinere ble butikksjef, på den kiosken, som er ved nedgangen til t-banestasjonen, ved Oslo City der.

    Han hadde en onkel som var fyllik, og som alltid hilste på meg, og som også noen ganger, pleide å dukke opp på Rimi Nylænde, og også sa hei til meg der, og huska meg da fra Rimi Munkelia, husker jeg.

    Anna Lena, eller Anne Lene, Næss, jobba også der da, som gikk butikkfag på videregående vel, da, og var vel leder, tror jeg, og som seinere ble butikksjef på Bogerud Tekstil, husker jeg hun sa, i 1993 vel, da jeg jobba noen vakter på Rimi Skullerud, og hun var innom der.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, det var ei jente, som var ganske hyggelig vel, som jobba der, som sa, på personalmøte, at hun pleide å henge nede i Nylænde der, da hun vokste opp, og hun sa Nylænde, med ‘æ’, istedet for med ‘e’, som andre pleide å si.

    Hun ville at vi skulle ha personalfest, men ingen andre ville det, så jeg gadd ikke å si noe, jeg heller.

    Jeg ble bedt om å slutte på Rimi Munkelia, etter at jeg hadde begynt på Rimi Nylænde, enda jeg bare jobba tre dager i uka, på Nylænde, var det vel.

    Så det forstod jeg egentlig ikke noe av, det var vel Leif Jørgensen, som var butikksjef der da, og som sa jeg ikke kunne ha den vakta, hver 14. dag, på Munkelia lengre.

    Forstå det den som kan.

    Men jeg jobba en del vakter, på Rimi Karlsrud, hvor Winnem da var sjef, ved siden av jobbing på Rimi Nylænde.

    Dette var kassavakter, for det meste, jeg begynte ikke med ledervakter, i Rimi, før sommeren 1994.

    Men men.

    Men hun Ihne da, hun dukka opp, på Rimi Nylænde, da jeg var butikksjef der, høsten 1998.

    Og da, så skulle jeg bare si hei da, for hun var jo sjefen min, på Rimi Munkelia, fem år før.

    Så jeg kjente henne igjen da, når hun dukka opp i butikken, naturlig nok.

    Så begynte hun plutselig å ‘gure’ da, og sa, at hun var innom så mange butikker, så hun ville ikke prate butikk med meg.

    Hun ville bare være ifred, når hun handla på Rimi Nylænde.

    Men jeg, jeg kjente jo ikke så mange, i bransjen, som jeg stolte så mye på, f.eks., så jeg syntes jo det hadde vært artig å veksla noen ord, med den tidligere sjefen min, fra Rimi Munkelia, om forskjellige butikk-greier da.

    Men det ville hun ikke.

    Så da bare lot jeg henne være i fred, men jeg fikk jo halvveis sjokk da, pga. måten hun oppførte seg på.

    Jeg hadde ikke regna med å få en skyllebøtte, fordi jeg drista meg til å si ‘hei’, når hun dukka opp, i den butikken, som jeg jobba som butikksjef i, for å si det sånn.

    Så da syntes jeg at hun var litt uhøflig.

    Men jeg kjente vel bare henne, fra Osloløpet og Manpower-stafetten, annet enn som sjef, på noen vakter, jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    Så jeg kjente ikke hun Ihne, så særlig bra akkurat, må jeg innrømme.

    Så derfor, så syntes jeg ikke det var så farlig, at hu ‘gura’, på den måten.

    Det her var en person, som jeg så kanskje maks, en gang i året, og ikke det engang.

    Så jeg så vel bare litt rart på henne, og sa ikke noe mer, og det var kanskje like før jeg rista litt på hue.

    Men jeg sa ikke noe mer da, siden hun ville være i fred.

    Så det var tydelig, at hu var stressa, pga. noe med butikkjobbinga da, i 1998, må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Men etter det her, så dukka hu vel ikke opp så mange ganger mer, på Rimi Nylænde, selv om hun nok kanskje bodde i nærheten.

    Hun ble kanskje flau over oppførselen sin, i ettertid, det hadde jeg blitt ihvertfall.

    Og jeg hadde nok sett rart på henne, hvis hun hadde dukka opp, som kunde, på Rimi Nylænde, igjen.

    Så det hadde kanskje blitt flaut for henne, så hvis jeg var henne, så hadde jeg ikke gått tilbake til den butikken igjen da, etter å hatt en sånn ‘utblåsning’, eller hva man skal kalle det.

    Så jeg tror ikke hun dukka opp så mange fler ganger, på Rimi Nylænde, da jeg jobba der, etter dette.

    Ikke som jeg kan huske, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog