Stikkord: Oslo
-
Rimi anno 2002. (Jeg fikk aldri noe bonus i Rimi, enda jeg fikk bra resultater). Ble snytt av regionsjef Jon Bekkevold, når det gjaldt år 2000? (N)
PS.
Ja det var Per Øivind Fjellhøy, distriktsjefen min, i år 2000, som man ser i begynnelsen på filmen.
Også kalt PØF.
PS 2.
Fjellhøy kan kanskje virke som en typisk vestkant-type.
Velfrisert og med fine klær osv.
Men hvis man kikker på fingra hans, så har han gule og uklipte negler, vil jeg si.
Og på Rimi butikksjefmøte, på Storefjell, i år 2000, da gikk han bare rundt med t-skjorte, halve fredagen.
Så han kan noen ganger minne om en som dem har dratt inn fra gata, og putta litt polish på og lært opp da.
Noe sånt.
Da jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1998 til år 2000.
Så var PØF distriktsjefen min der, i år 2000.
Og da hadde jeg jo jobba der et par år, som butikksjef, så da begynte jeg og han assistenten jeg hadde da, Stian Eriksen, vi begynte å få skikkelig kontroll, på butikken.
Så alt PØF ba oss ordne, det fiksa vi.
Så vi hadde så bra kontroll, at vi kunne justere omsetninga hvis vi ville og.
Da bare satt vi opp en ekstra vakt, til å rydde hyllene strøkne, så økte omsetninga litt, da Rimi Ryen begynte å nesten ta oss igjen, på omsetning.
Så vi var ikke så bra på omsetning.
Men vi hadde så bra kontroll på butikken og svinnet osv.
Også lå vi på budsjett med omsetninga.
Og litt høyere på lønn, men så fikk vi heller aldri hjelp av ambulerende.
Og nesten aldri hjelp av PØF.
Så de hang mest i de andre butikkene.
Så da syntes jeg at vi kunne ligge litt høyere på lønn, siden vi jo betalte lønn til ambulerende, som vi aldri fikk hjelp av.
Og PØF han hjalp mye på Rimi Oppsal og sånn, tror jeg, men var sjelden innom hos oss.
Men en gang, så var han innom med sikkerhetsmedarbeideren, som het, hm., hva het han da.
Jo, Boye.
Boye og PØF var på Rimi Nylænde.
(Boye ble senere distriktsjef selv forresten, i 2001 eller 2002, eller noe).
Og da nevnte Boye, sånn at jeg hørte det, at PØF ikke hadde hatt så rent rulleblad selv, i Rimi, fra starten.
Bare noe jeg kom på.
Høsten 2000, så mente PØF at jeg burde begynne i en større butikk.
Og da hadde jeg jobba som butikksjef på Nylænde, siden 1998.
Og jeg hadde liksom rydda opp hele butikken, fra lageret til butikklokalet og alt mulig.
Så jeg syntes at jobben min på Rimi Nylænde, var gjort.
For den butikken funka rimelig bra, syntes jeg.
Så sånn var det.
Men da sa PØF, at ‘vi ville, at jeg skulle drive Kalbakken, som Nylænde’.
Og det sa han flere ganger.
Så jeg trodde han mente regionsjefen og distriktsjef Neteland, på Kalbakken.
Men etter et par måneder, (og mye problemer), på Kalbakken.
Da klagde Neteland, på at jeg var dårlig til å nullstille meg.
Så Neteland, hun var nok ikke med i disse ‘vi’, som PØF sa ville, at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.
Så da skjønte jeg, da Neteland klagde på dette, at jeg hadde blitt lurt opp i noe stry, av PØF.
Og forholdet til Neteland, var dårlig og, for hun prøvde å lure meg på lønna, og detaljstyre meg osv.
Så i det øyeblikket, så bestemte jeg meg for, at jeg burde prøve å komme meg ut av Rimi.
Så derfor begynte jeg å studere informasjonsteknologi, på HiO, i 2002.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 3.
Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil Prestegarden:
-
Hvordan damer jeg liker. (In Norwegian)
Nå driver jeg å tenker på damer her, siden jeg noen ganger har kjeda meg litt på jobb, i Oslo osv., og kanskje flørta litt med noen av kollegene på jobben, hvis jeg har kjeda meg.
Men sånne damer jeg liker, det er sånne damer, som jeg husker fra Berger og Svelvik osv.
Sånn som Annika, Christell, Anne Uglum, Lene Andersen, Line Nilsen.
Hva het hun som gikk på Gjerde da.
Monica Nebell.
(Nå skriver jeg bare de peneste damene her, så jeg skjønner at jeg er innbilsk).
For dette her var damer som så veldig fine ut, og som var lette å prate med osv. og.
Sånn at dem var hyggelig og prøvde å oppføre seg bra og sånn.
Men i Oslo så fant jeg nesten ingen sånne damer.
Alle var så utrivelige mot meg, syntes jeg.
Uten at jeg skjønner hvorfor.
Men da jeg jobba på Rimi Bjørndal, den første perioden, fra 1996 til 1998, som assisterende butikksjef.
Da traff jeg mange damer jeg likte, på jobben.
Spesielt de utenlandske var veldig høflige og hyggelige og naturlige osv.
Men de andre damene i Oslo, de var ofte ganske kunstige og litt kalde, kan man kanskje si, syntes jeg, ofte.
Men aller helst så ville jeg hatt en sånn dame som de jeg nevnte fra Berger, eller fra de som jobba på Arvato, her i Liverpool, mange av de var også veldig fine, og minte meg nesten om jentene på Berger da.
Mens i Oslo, så var det sjelden at noen av de damene minte meg om sånne damer jeg likte på Berger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på, siden jeg tar med om alt mulig på bloggen uansett.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg synes også at det er veldig nedverdigende, at jeg må forklare om tankene mine osv., i et forsøk, på å få rettighetene mine.
Er ikke Norge og Storbritannia sekulære land?
Er det fordi jeg er i EU og EU er en ‘katolsk klubb’, som jeg har sett det blir kalt, i the Times, tror jeg det var.
Og norske myndigheter gir faen, eller tørr ikke gjøre noe?
Hva er det som forgår, lurer jeg.
-
E-mail from Nick Ewans. (In Norwegian)
06
April 200900:17
-
Juletre til Berlin? (In Norwegian)
Nå tok jeg en dusj her, så kom jeg på en ide.
Det er jo fordi at jeg har klaget på at jeg ikke får rettighetene mine i Norge og England, som er styrt fra Oslo og London.
Og derfor har jeg protestert litt, i forbindelse med julegrana, på Trafalgar Square, for det er jo en gave fra Oslo til London.
Som vel også er de to byene som tuller med rettighetene mine.
Siden Norge og England styres fra disse byene.
(Og jeg er litt bekymret for, at nordiske damer ble brukt som noe ‘EU-horer’, på Microsoft-aktiveringa til Arvato, i Liverpool, så derfor syntes jeg det var en bra ide, å slutte å sende det treet.
I tilfelle engelskmenna da tror, at siden de får fin natur sendt fra Norge, så kan de også ta de nordiske damene, siden de kanskje også ser på de som pen, nordisk natur.
Noe sånt).
Men nå tenkte jeg, at det er kanskje litt klagete, å klage på det, at julegrana blir sent fra Oslo til London, hvert år.
Jeg tenkte for tull, at jeg kan jo istedet prøve å bli kommunestyre-politiker på Berger, (jeg vet det er del av Svelvik kommune da).
Og så kunne jeg kjempe for at det ble sendt ei julegran fra Berger til Berlin hvert år, like godt.
Siden jo både Berlin og London er like mye i EU.
Og Tyskland og England er jo i union.
Så da kunne vi jo like gjerne sendt juletre til Berlin, som til London, mener jeg, siden de to landene jo uansett er i union nå.
Så kan ikke engelskmenna klage på at Oslo slutter å sende juletre.
For det er vel litt rart, at Norge skal sende juletre, til EU, hvor Tyskland er, som var landet som invaderte Norge, under 2. verdenskrig?
Tyskland er jo ‘hovedlandet’ i EU, kan man si, det er ihvertfall de som har flest innbyggere og vel også flest stemmer i EU-parlamentet osv., eller hva det heter.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Flashback til 1989. (In Norwegian)
Nå skrev jeg om på bloggen her om dagen, at da jeg flytta til Oslo, i 1989, for å studere på NHI, da bodde jeg to uker i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, før jeg flytta til en hybelleilighet på Abildsø, som jeg hadde avtalt å leie fra september.
Så skreiv jeg at det var en sur nabo, som ødela sikkerhetslåsen.
https://johncons-blogg.net/2009/03/da-jeg-og-christell-og-pia-dro-inn-til.html
Og det var det, men han behøvde ikke å ta i så mye, for den var veldig skrøpelig den sikkerhetslåsen, så den må ha vært ‘Made in Hong Kong’, som man sa på 70-tallet.
Men men.
Mer da.
Jo, jeg hadde vel ikke gjort noe, som skulle fått han naboen så sur.
Kanskje han ikke likte at jeg hadde Cecilie Hyde fra Svelvik, (ei venninne av søstra mi), og Magne Winnem klassen på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret før, på besøk, en helg som vi gikk på byen osv.
Hva vet jeg.
Men jeg fikk aldri naboen på døra de ti åra jeg bodde på Bergeråsen.
Det nærmeste var at de banka i veggen.
Så det her syntes jeg var litt rart.
Så sånn var det.
Seinere en gang, på 90-tallet, da jeg bodde i Waldemar Thranes gate, som ikke er så langt unna Uelands gate.
Det var da jeg hadde en Toyota HiAce, som jeg kjøpte av Øystein og Glenn, to kamerater som drev spilleautomatfirma, Øystein (Andersen) var tremenningen min, derfor kjente jeg de, for Øystein og dem hadde et hus dem hadde arva på Sand, etter foreldra til kusina til faren min vel, hvor dem pleide å dra til i helgene.
Så kjente Øystein en kamerat av meg, som het Kjetil Holshagen.
Så jeg ble kjent med han Øystein-karen, som var tremenningen min, gjennom Kjetil Holshagen da, fra Havnehagen, som seinere flytta til Sande.
Og han Kjetil Holshagen ble jeg kjent med gjennom han Tom-Ivar i klassen, som også bodde i Havnehagen, og var naboen til Kjetil Holshagen og dem, på 80-tallet.
Så sånn var det.
Men hvorfor jeg satt på sikkerhetslåsen, (et sånt kjede, var det vel, som skulle være sånn, at man bare kunne åpne døra litt).
Det var fordi at jeg likte meg ikke så bra i Oslo vel.
Det var narkomane og fylliker og tiggere overalt.
Så det var litt forskjell fra Drammen, hvor jeg gikk på skole året før.
Og folk var mer strassa og uvennlige, enn i Drammensområdet.
Der er folk ikke så stressa og mer laid-back, vil jeg si.
For eksempel, første dagen jeg bodde i Oslo, så skulle jeg møte faren min, i Uelandsgate der, etter skolen, og få nøkla til leiligheten.
Og da gikk jeg på bussen fra Jernbanetorget, for jeg hadde tatt en annen buss ned til sentrum, etter skolen.
Så sa jeg til bussjåføren da: ‘jeg skal til den bensinstasjonen i Uelandsgate’.
For jeg visste at 18-bussen kjørte forbi der, for den hadde jeg tatt til skolen, tidligere samme dag.
Og da begynte en fyllik, på bussen, å le høyt av meg, sånn at hele bussen hørte det.
For det var feil da.
Man skulle si ‘en enkeltbillett’, fant jeg ut seinere.
Så sånn var folk i Oslo.
Mer da.
Jo, da jeg hadde den HiAce-en.
Så ringte plutselig faren min meg, på mobil.
Enda han nesten aldri ringte meg, jeg tror det var den eneste gangen faren min ringte meg, på de 15 årene jeg bodde i Oslo.
Noe sånt.
Da var jeg på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, tror jeg, som butikk-assistent, i 1996, kan det vel ha vært.
Og da ville faren min at jeg skulle bære ned en seng, eller noe, fra leiligheten i Uelandsgate.
Så da måtte jeg kjøre innom der, etter jobben.
Det var vel rundt den tida jeg opererte kneet, mener jeg å huske.
Så enten like før eller like etter operasjonen.
Noe sånt.
For faren min hadde så vondt i ryggen, sa han.
Men det var nesten surrealistisk, at faren min skulle ringe meg, plutselig, etter at jeg hadde bodd i Oslo, og ikke hatt noe med han å gjøre, omtrent i det hele tatt, med unntak av at et par julaftener, som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Så fra 1990 til 1997, så hadde jeg omtrent kutta ut all kontakt med faren min.
Bortsett fra at jeg lånte noen penger av dem, da jeg var i militæret, for å betale studielånregninga.
Men da var jeg litt ‘lost’, etter å ha blitt tulla med mye av befalet i militæret, vil jeg si.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, så jeg hadde nesten ikke prata med faren min og Haldis, på 6-7 år, også ringer dem og ber meg bære ned noe greier fra leiligheten dems, rett borti gata fra der jeg bodde, som om det var noe som skjedde hver dag omtrent.
Så det var litt rart.
Vi sa vel ikke så nøye hadet heller, så dro jeg videre da.
Så det var skikkelig merkelig, husker jeg, at plutselig dreiv jeg å hjalp faren min og Haldis, som jeg nesten ikke prata med på mange år.
Men sånn er det, alt kan vel ikke være like lite merkelig.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Ringte HV på Lutvann. (In Norwegian)
Nå ringte jeg HV på Lutvann.
Og der sa ei dame at jeg ikke var innrullert i HV lenger.
Men jeg syntes det var litt rart, for hu spurte ikke om personnummer, og ikke om hvordan navnet mitt skulle staves.
For det gjør dem vanligvis.
Men men.
Jeg forklarte det her, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ osv., og derfor ikke fikk ordna med alt mulig før jeg dro fra Norge.
Så nå skal jeg ringe tilbake seinere denne uka og prate med noe som heter G2, angående om dem har fått inn AG-en min osv., på noen måte.
Vi får se.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Ringte Rimi. (In Norwegian)
Nå ringte jeg Rimi.
På 23055000.
Og nå er det sånn, at man kommer til det sentralbordet som er ledig.
Enten til Sinsen, eller Narvik(!)
Og jeg ringte noen ganger nå, for jeg glemte å spørre om direktenummer osv.
Og hun jeg prata med på Sinsen, hun bare la på, uten å si hadet(!)
Fytte katta for mangel på folkeskikk.
Hun var uhøflig også.
Jeg sa at jeg glemte å spørre om e-post adressen, så jeg fikk våkne litt.
Og da gossa hun seg, og sa at jeg hadde nettopp våkna.
Og så la hun på.
Er det noe å lage morsomheter av det da.
Skjønner de ikke at grunnen til at jeg likte å ha seinvakter, når jeg jobba på Rimi, var at jeg var så overarbeida, så jeg måtte ha seinvakt for å komme til kreftene.
Samtidig som at det var så mye stress på jobben, at jeg måtte roe det ned, før jeg dro på jobben, så jeg fikk ikke sove tidlig på kvelden.
Men at man skal få det slengt i trynet, når man ringer sentralbordet på Sinsen(!)
Nei, ærlig talt, det var litt vel uhøflig syntes jeg.
Så en advarsel mot ICAs hovedkontor på Sinsen, de har glemt bort litt av folkeskikken tror jeg.
Så sånn er det.
Mens i Narvik så var de hyggelig og høflige, så ros til de, for der var det bra oppførsel.
Bare for å ta med det og.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Journalkontoret. (In Norwegian)
Nå ringte jeg tilbake til politiet.
For jeg syntes det her med journalkontoret hørtes så rart ut.
(Kanskje de mener at jeg er sinnsyk, siden de sier journalkontoret istedet for arkivet?)
For når jeg ringte igjen, så kalte hun det arkivet.
Men hun ville ikke gi meg telefonnummeret, for det var forskjellig person fra gang til gang, sa hun.
Så spurte jeg om det var på Sentrum eller Grønland.
Og da sa hun at ‘det er ikke noe sted du kan besøke’.
Ok.
Så skrev jeg ned det, og så sa jeg, nei jeg skulle bare ha telefonnummeret.
Og da hadde hun plutselig telefonnummeret.
22669189.
Jeg får prøve å ringe de og høre hva de egentlig heter.
Vi får se.
PS.
Jeg tok visst feil der.
Journalkontoret var visst det gamle navnet dems det, mente dem.
Nå heter de dokument-senteret.
De sa at jeg skulle fått bekreftelse på anmeldelse.
Men, det har jeg ikke fått.
Så de satt meg over, ei fra Vestlandet og ei som het Ellen, til Sentrum.
Og da fikk jeg prate med ei som het Anja på etterforskning.
Og hun skulle ringe meg tilbake angående hvorfor jeg ikke hadde fått svar.
Så får vi se hva som skjer.
PS 2.
Nå ble jeg litt bekymra for hun unge dama fra Vestlandet hos politiet.
Hun virka litt usikker, og visste ikke om St. Hanshaugen hørte til Majorstua eller Sentrum politistasjon.
Og hun måtte spørre en som het Ellen, om e-postene.
Og jeg spurte om de holdt til i 2. etasje på Grønland.
Men det hadde hun ikke lov å si.
Det minner om Arvato, vi hadde ikke heller lov å si at vi holdt til i Liverpool.
Er det noe ‘mafian’ hos politiet eller?
Og hun vestlandsdama skal de bruke som noe hore da sikkert?
For det helt klart at disse sitter et sted.
Og de ville såvidt gi meg telefonnummeret, på 22669050.
Så sa de at det var forskjellige folk der fra gang til gang.
(Akkurat som at de ikke hadde et telefonnummer til avdelingen).
Og så sa de at dette ikke var et sted det var mulig å besøke.
Men det er helt klart at de må sitte på et kontor et sted de og.
Her var det merkelig, syntes jeg.
Jeg synes det her minte om Arvato.
Her er det nok noe mafian, som har hun vestlandsdama som hore, i politiet, vil jeg tippe.
Eller som kanskje planlegger å ordne det sånn.
Noe sånt.
Så sånn er det.
Ihvertfall lurer jeg på om det kan være sånn(?)
Hvem vet, det er mye rart, isåfall, det må man si.
-
Purring til politiet i Oslo. (In Norwegian)
23
March 200910:55