johncons

Stikkord: Oslo

  • StatCounter: Ica i Sverige søker på ‘erik ribsskog rød sofa’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Ica i Sverige søker på ‘erik ribsskog rød sofa’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20r%C3%B8d%20sofa&lr=

    PS.

    Den røde sofaen, det var en sofa jeg fant i kjelleren i Rimi-bygget i W. Thr. gt. i Oslo, påsken 2004.

    Jeg satt og leste statistikk, som HiO informasjonsbehandling-student, og fikk vondt i ryggen av de stolene jeg hadde.

    Sofaen jeg hadde de første årene der, den hadde blitt ødelagt, en gang fetteren min Ove var innom for å ta et par øl, en fredag eller lørdag, på slutten av 90-tallet vel.

    Da ville han at vi begge skulle reise oss opp samtidig, og så sette oss ned.

    I fylla.

    Av en eller annen tullete grunn.

    Og da ble noe greier inni sofaen ødelagt, så da måtte jeg kaste den sofaen.

    Så etter det så hadde jeg for det meste bare noen plaststoler osv., i leiligheten, for jeg fikk aldri ordna det med ny sofa, det var alltid noe til bilen og sånn jeg trengte.

    Men men.

    Men nede i kjelleren, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, så står det mye møbler, som har vært i Rimi-leilighetene.

    Det var fordi, at på 70-tallet og vel også 80-tallet, så ble de leilighetene leid ut ferdig møblert.

    Mens etterhvert, så har folk byttet ut de gamle møblene, med møbler de har kjøpt selv.

    Så har de plassert de gamle møblene i et rom i kjellern, like ved garasjen.

    Og da kunne man ta møbler der, hvis det var noe man trengte av møbler, det var sånn det fungerte med det rommet, virka det klart som for meg.

    Og jeg hadde henta en sofa der en gang, noen år før, som ikke var så fin akkurat.

    Så jeg la den ned igjen, i 2003.

    Men ved påsketider 2004, så var jeg lei av de plaststolene.

    Og jeg så det lå en rød sofa der, fordi vi måtte merke bodene.

    Så da tok jeg opp den sofaen etter noen uker, når jeg hadde vondt i ryggen.

    Men det visste seg, at den sofaen, den var av lær, og den hadde en stor bulk i det solide skinnet.

    Som etter en kropp, som har ligget på samme plassen i sofaen veldig lenge, mens noen har brukt eller misbrukt den kroppen til sex da.

    Og det var også revner i det solide skinnet, like ved den bulken.

    Så om det kan hva vært noen som var døde, som lå i sofaen, siden bulken var på samme stedet hele tida.

    Hva vet jeg.

    Og det var ikke gamle kroppen heller, å dømme fra bulken, jeg husker ikke helt nøyaktig, men det kan sikkert ha vært et barn og.

    Som enten var dødt, eller var lenket fast, sånn at det lå på samme sofaen, hele tiden, og ble misbrukt da.

    Over så lang tid at det ble en bulk i sofaen og at det ble revner i det solide skinnet.

    Jeg er ikke vant til å tenke på sånt, så det er noe som har gått opp for meg, etter at jeg har prøvd å tenke igjenom hva det kan skyldes at jeg ikke får rettighetene mine i Norge.

    Men det er ganske tydelig for meg, at det er noe mafia med Rimi-Hagen, så om det kan ha vært noe mafia-plott med den her røde sofaen og.

    Det ville ikke forrundre meg.

    Jeg ringte han Karl Frederik, som var vaktmester i bygget, før jeg dro til Sunderland, seinere i 2004, og forklarte at jeg kom til å stable noen møbler i kjelleren der, da jeg flyttet.

    Og det sa dem var greit.

    Det var også senga mi, som jeg stabla der.

    Det var en seng jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, etter at han kjøpte seng av faren min sitt firma i Drammen, på 90-tallet, så kjøpte jeg den gamle senga, for jeg hadde bare en sånn lusen køyeseng jeg hadde fått av faren min.

    Men men.

    Og Haldis sa at jeg også kunne få 10 prosent hvis jeg skulle kjøpe seng av hun og faren min, så det hadde jeg ikke råd til da, for jeg var nettopp ferdig med militæret.

    Magne og dem måtte sove på gulvet, i leiligheten i Avstikkern i Bergkrystallen, i flere måneder, siden faren min var treig med å levere noen deler til senga.

    Så sånn var det.

    Faren min fortalte meg at han ikke likte Magne Winnem, da vi var i butikken der.

    (Etter ide fra Magne som ville ha rabatter på senga, siden han alltid tenkte mye på å spare når han kjøpte ting).

    Og Magne var sur på faren min siden han rota så mye med å levere senga.

    Så de gikk ikke så bra overens.

    Men jeg kjøpte jo ikke noen seng til tusenvis av kroner av faren min og Haldis, men Magne sa jeg kunne kjøpe en sånn rammemadrass av dem, som dem ikke trengte da.

    Og da kjøpte jeg den for noen få hundrelapper da.

    Men den var revna litt og sånn, og ikke helt rein faktisk, med noe flekker osv., så jeg lurer på hva egentlig Magne og Elin Winnem har drivi på med i den senga.

    Men jeg hadde bare en køyeseng fra faren min, som var for kort, så jeg var glad for å ha en seng jeg kunne strekke meg i, og som jeg kunne ligge med beina rett ut i, og ikke måtte ligge med knea liksom bøyd i, for det måtte jeg i den køyesenga til faren min, som egentlig var første etasjen av en køyeseng, så det var en vanlig, veldig enkel enkeltseng, som var for kort.

    Og jeg la jo laken og liggeunderlag og sånn over den rammemadrassen, så da dreit jo jeg i om det var noe revne i trekket på senga, og noe flekker, jeg tenkte ikke så mye på sånt.

    Så sånn var det.

    Det minner meg om noen gamle dyner som var hos faren min da jeg bodde på Berger, som var helt gule av noe elde, eller noe.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Så den senga la jeg også ned i kjelleren der, så det kunne nok se litt rart ut, med den sofaen med bulk og revner i og den senga med flekker og revne i.

    Men ikke noe av det var altså etter meg.

    Men jeg skjønner det hvis noen har kikka for nøye på de møblene og trodd at det var jeg som stod bak det, at de hadde begynt å lure litt eller ganske mye.

    Men sofaen var altså fra Rimi-kjelleren og senga var fra Magne Winnem.

    Så sånn var det.

    Jeg kom også på en ankedote nå, at på 70-tallet, da det vel bodde mest butikksjefer i Rimi-bygget på St. Hanshaugen der.

    Da hadde Rimi butikksjefene hatt noe slags ordning med sykepleierstudentene, som også holdt til i et bygg på St. Hanshaugen.

    At hver lørdag så møttes de på La Boheme, i Bjerregårdsgate, og dro hjem til Rimi butikksjefene i Rimi-bygget, og hadde seg, når La Boheme stengte da.

    Det må vel ha vært på 70- eller 80-tallet det her da, som Winnem prata om en gang på 90-tallet, eller noe.

    Så det var nok mer status å jobbe for Rimi i gamle dager, det er nok helt sikkert.

    Eller hvordan det kan henge sammen med at Rimi butikksjefer hadde så draget da.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å imponere damene så mye med å si at jeg var butikksjef, når jeg var på byen i Oslo.

    Dem begynte noen ganger å spørre meg hvor mange år jeg brukte for å bli butikksjef.

    Og det gikk jo ganske treigt, jeg jobba omtrent som en lavt betalt slave, som assistent, i mange år på 90-tallet i Rimi.

    Så da ble damene så lite imponert, siden jeg hadde brukt fem år på å jobbe meg opp til butikksjef, så da var de ikke interessert.

    Så jeg var ikke så flink med gold-digger damene i Oslo, eller hva man skal kalle dem.

    Det her var på Studenten, rundt år 2000, forresten.

    Men men.

    Det kan jo være at jeg traff feil damer de ca. hundre gangene jeg gikk på byen i Oslo, eller at jeg gikk på feil utesteder.

    Det kan tenkes.

    Noe var det nok.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå kom jeg på noe, siden det virka som om fetteren min Ove, hadde noe plott for å ødelegge sofaen min der, i W. Thr. gt.

    Om det er sånn at familien min, ihvertfall på farssiden, og Rimi-Hagen osv., er i samme ‘mafian’?

    Kan det være sånn det henger sammen?

    Så lurte de inn en sånn ‘pervo’-sofa i leiligheten min da.

    Noe sånt.

    PS 3.

    Så jeg er ikke som sønnen til Haldis f.eks.

    Jeg er som en bekjent av Haldis, som ville ha fått 10-20 prosent rabatt på senga.

    Fordi jeg har jo vokst opp mest for meg selv, på Bergeråsen.

    Så når jeg sier ‘familien min’, så er det egentlig litt misvisende.

    Fordi de er egentlig ikke som familien min, siden jeg vokste opp for meg selv, de er mer som bekjente.

    Og ikke som venner, for da hadde jeg kanskje fått senga til fabrikkpris av Haldis.

    Og ikke som sønnen til Haldis, for da hadde jeg vel kanskje fått senga gratis.

    Og sånn er det mellom meg og sønnene til Haldis, Jan og Viggo og.

    En gang da jeg gikk på skole i Drammen, så sa jeg til ei som het Giske i klassen, ei jente fra Vestlandet vel, at broren min, (Jan), bodde på Gulskogen, hvor hun jobba i videobutikk.

    Så noen uker etterpå, så sa Giske, at hun hadde spurt Jan om han hadde en bror som het Erik.

    Men da hadde ikke Jan skjønt noenting, før han etter en stund, tenkte seg mer om, og sa noe sånt som ‘å han ja’.

    Så det er ikke som familie egentlig.

    Jeg er en sånn uønsket kar som de stua bort i en leilighet for seg selv, fra jeg var 9-10 år, og som ikke var fin nok til å bo sammen med de i Havnehagen.

    Uten at de noen gang forklarte meg hvorfor det ble sånn.

    Hverken Haldis eller Jan eller faren min eller noen andre har forklart hvorfor det ble sånn.

    Så sånn er det.

    Men søstra mi, Pia, hun bodde nede hos Haldis og Jan og dem, så hun regner dem kanskje som familie.

    Det er mulig.

  • Flashback til 2003 ca. (In Norwegian).

    Jeg husker en gang jeg var innom søstra mi i Tromsøgata før jeg flytta til Sunderland i 2004.

    Da skulle søstra mi absolutt ha meg til å sprenge noen kinaputter, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Fordi jeg var så glad i fyrverkeri da jeg var barn eller ungdom da.

    Men det var jo 20 år siden da.

    Så jeg husket omtrent ikke hvordan jeg pleide å gjøre det da jeg sprengte kinaputter.

    Jeg fikk bare noen kinaputter jeg måtte sprenge.

    Hva var det med søstra mi, hun fortalte ikke hvor hun hadde fått de kinaputtene fra.

    Og hvorfor måtte jeg gjøre det her.

    Hun var jo samboende med Negib, i tilfelle hun ikke klarte å sprenge kinaputter selv.

    Så det her husker jeg var merkelig oppførsel fra søstra mi.

    En gang sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland, så skulle hun ha meg til å fiske krabber, i Nevlunghavn, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Hvorfor skulle hun ha meg til å fiske krabber da?

    Hun skulle til og med ha meg til å fiske krabber to steder, først ved havna i Nevlunghavn og senere borte på en strand bortover mot Helgeroa.

    Uten at jeg husker hva den stranda heter, for bestemor Ingeborg er ikke så flink til å forklare på en normal måte, uten å virke litt skrullete kanskje.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Men men.

    Så søstra mi oppfører seg i beste fall merkelig.

    Jeg husker i 2005, da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min Martin, i Kvelde.

    Da husker jeg hun eksdama til onkelen min, Grethe, hun sa til Martin, mens jeg overhørte det, at hun ikke tålte søstra mi.

    Så det er mulig at søstra mi, etterhvert har blitt mer og mer noe mafiagreier.

    Men at jeg har vært blind for det, siden det er snakk om lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik på 70-tallet osv.

    Så har jeg hatt litt dårlig samvittighet, ovenfor søstra mi, siden 70-tallet, siden jeg flytta til Berger, i 1979, og lot søstra mi fortsatt bo sammen med mora mi, i Larvik og Solbergelva, fram til ca. 1982.

    Så det har jeg hatt litt dårlig samvittighet for, for det var ikke bare bare å bo sammen med mora vår.

    Hun var veldig slitsom og intensiv og hysterisk.

    Hun sa til søstra mi, sånne ting som at, ‘I det huset der, så bor tante Ellen (som egentlig bodde i Sveits og ikke i Larvik), og da måtte vi være forsiktig, for hun maner dere’.

    (Sa søstra mi, i 1980 eller 1981, eller noe, at mora vår hadde sagt da, en gang jeg var på helgebesøk i Larvik).

    Så det var noe sånne sinnsyke greier.

    Men det er mulig at moren min var spesiellt slitsom ovenfor meg, for søstra mi sa at det ble roligere å bo der, i Larvik, etter at jeg flytta.

    Enda jeg så vel på meg selv som ganske rolig, i forhold til de andre som bodde der.

    Og jeg husker da de bodde på Stenseth Terrasse, da var det i hvertfall alt annet enn rolig, hos dem, med mye skriking og spetakkel, og katta var skikkelig stressa husker jeg, så jeg syntes ikke det var noe sted for dyr å bo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så at jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor søstra mi, og vært litt blind for hvordan hun egentlig har vært.

    Da tenker jeg på at da jeg hørte at hun Grethe ikke tålte søstra mi, da skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke gjorde det.

    Men da er det mulig at jeg har vært litt blind for hvordan søstra mi egentlig har vært, siden jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden jeg flytter fra Larvik og moren vår, noe år før søstra mi.

    Men da var jeg ganske nedslitt, i 1979, så det hadde nok tæra ganske mye på meg, å blitt boende i Larvik med mora mi og dem.

    Og søstra mi, var også sånn i Larvik faktisk, i 1978 og 1979, at hun begynte å angripe meg hun og.

    Og sa ting som at ‘du er stygg’.

    Og sånne ting.

    Ting som jeg ikke brydde meg så mye om, annet enn at jeg var vant til å ha søstra mi som venn, nesten som kamerat, at hun ble med og leika og sånn.

    Så da såra det litt, å høre sånne ting fra søstra si, at hun ikke likte meg mer.

    Da jeg var sånn åtte-ni år og sånn.

    Og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    For da vi flytta til Jegersborggate, et års tid før det her.

    Da var det sånn at søstra mi var med meg og sykla overalt i Larvik.

    For det var midt i sentrum da, så mora vår var litt bekymra for søstra mi, for det her var vel omtrent da jeg fyllte åtte år, og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    Så da måtte søstra mi sykle sammen med meg i Larvik, de første ukene og sånn da.

    På grunn av trafikken og sånn da.

    Så da ble hun kjent med kameratene mine, Frode og sånn.

    Hun pleide å være med opp til Frode og dem, og faren til Frode kallte søstra mi for Pipa og ikke Pia.

    Han sa sånn, der er Pipa jo, når hu var med dit da.

    Og søstra mi var med å leke cowboy og indianer og politi og røver og alt sånn, som vi leika, inne i kjellern i noen blokker osv., like ved sykehuset i Larvik.

    Og vi spillte fotball og sånn da.

    Og i Larvik så hadde dem fylliker, og da trodde dem at jeg og søstra mi var to gutter, da sa dem ‘guttær’ til vårs, at dem trodde vi var to kamerater, eller noe.

    For det må ha vært om vinteren, og folk var gammeldags kledd på den her tida, på 70-tallet osv., så det var kanskje ikke så lett å se om Pia var gutt eller jente.

    Men men.

    Og søstra mi ble venninne etterhvert med Sølvi, som gikk i klassen min, og som hadde en bror som het Jarle, som var litt villstyrlig, som fløy i gatene og slo på bilene som kjørte forbi huset dems osv.

    For der pleide vi å leike i gata, noen ganger, utafor der Jarle og Sølvi og dem bodde.

    Så da var det litt rart å flytte fra søstra mi, og la henne bo med mora mi, og Axel og stefaren vår i Larvik da.

    Selv om stefaren vår også bodde i Oslo en del da vel.

    Og jeg fikk noen gule ski av han, langrennski, som var veldig tråe å gå på, da jeg flytta til faren min.

    Så de skia, som var smørefrie, mistenkte jeg at det noe galt med, at de rillene under skia, som skulle gi feste, var støpt på feil, eller noe, for de skia var skikkelig tråe å gå med.

    Så om han Arne Thormod var noe mafia, det tror jeg nok.

    Og mora vi var kanskje noe illuminati, eller noe.

    Så søstra mi ble vel programmert av noen av dem antagelig.

    Det er nok mulig.

    Men men, det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Søstra mi skulle egentlig begynt i første klasse på Torstrand skole, det året jeg begynte i andre klasse på samme skolen.

    (Jeg gikk første klasse på Østre Halsen skole, men vi flytta til Larvik på slutten av det skoleåret, så jeg tok bussen til Østre Halsen, fra Larvik, i en måned eller to, på slutten av første klasse).

    Og stod ofte og venta lenge etter skolen på at mora mi og Arne Thormod skulle hente meg da.

    Men men.

    Men søstra mi, hu måtte vente et år til, før hu begynte i første klasse.

    Så hu gikk vel bare hjemme hos mora mi tror jeg, det året som jeg gikk i andre klasse.

    Jeg tror ikke Pia gikk i noe barnehage da.

    Så kanskje de programerte søstra mi med noe mafia-greier det året da, når hu ikke gikk på skole eller barnehage f.eks.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på nå.

    PS 2.

    Og de siste ukene jeg gikk på Østre Halsen i skoleåret 77/78 da.

    Det var rimelig stress.

    For noen ganger så satt dem meg på bussen til Tjølling, tror jeg det var, og da måtte jeg gå av på et sted.

    En grønn og gul buss, tror jeg.

    Og andre ganger så satt jeg på bussen til Østre Halsen.

    Og da måtte jeg gå av ved skolen der da.

    Og jeg skjønte jo ikke helt hvordan det var med at man skulle dra i snora osv.

    Når man skulle av bussen.

    Og at det skiltet lyste rødt og sånn.

    For de første månedene, så hadde jeg jo gått til skolen.

    Og det var ingen andre på skolen som tok bussen dit fra Larvik, for det var egne skoler i Larvik.

    Men men.

    Så det var litt stressende.

    Og noen ganger så sa mora mi at jeg måtte ta drosje.

    Hvis vi kom for seint til bussen da.

    Som gikk fra busstasjonen i Larvik sentrum da.

    Så det var stressende greier husker jeg.

    Og etter skolen så måtte jeg vente i en time kanskje noen ganger, på at dem skulle dukke opp med bilen og hente meg da.

    For det var ikke meninga at jeg skulle ta bussen tilbake til Larvik, av en eller annen grunn.

    Så det var litt merkelig opplegg.

    Men jeg pleide å få noen penger, når jeg var på besøk hos faren min og farmora mi osv, på Berger.

    Og da hadde sikkert vært der i påsken.

    For da hadde jeg en del mynter.

    Så da gikk jeg i butikkene på Østre Halsen.

    Det var vel en kiosk der da tror jeg, eller en dyrebutikk, eller noe, og samvirkelaget og en eller to butikker til da.

    Så da ble det ikke så kjedelig å vente da.

    Som kunne være lenge å vente noen ganger etter skolen.

    Så det var litt sånn halvveis opplegg det, med at vi flytta til Jegersborggate i begynnelsen av mai, tror jeg det var.

    For vi gikk i 17. mai toget til Larvik, fra Østre Halsen, og da gikk vi forbi huset vårt i Jegersborggate.

    Og da bytta mora mi flagget jeg gikk med.

    For jeg hadde et sånt flagg man kunne bruke til å blåse i, og da kom det en sånn trompetaktig lyd ut av flagget da.

    Tro det eller ei.

    Selv om det kanskje høres litt rart ut.

    Men sånn var det.

    Og da bytta mora mi flagget mitt, til et vanlig flagg da, da 17-mai toget gikk forbi huset vårt i Jegersborggate da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Og bussen den kom til Østre Halsen omtrent akkurat da det ringte inn da.

    Så jeg måtte stresse fra bussen og til skolen og inn i klasserommet da.

    For frøken, som egentlig var hyggelig, hun begynte da å kjefte på meg, husker jeg, hvis jeg kom et eller to minutter for seint, pga. bussen.

    Så da ble det enda mer stress med bussen.

    Så det husker jeg enda.

    Enda det er over 30 år siden, at det var mye stress med bussen det året.

    Så sånn var det.

  • Blitzerne har også hatt demo i Oslo og protestert mot Israels ambassade. Jeg synes de var flinke, litt mer Blu Tack neste gang, så er de der. (N)

    http://webtv.tv2.no/webtv/?progId=280578&treeId=777

    PS.

    Jeg lurer på om jeg skal be om noe råd av de, neste gang jeg skal ha demo her i England.

    Vi får se.

  • Matpriser i England: Juletilbud øl. 45 bokser øl (0.44 liter) koster 20 pund, det er vel ca. 200 kroner nå kanskje, uten at jeg har sjekka kursen. (N)

    Matpriser i England: Juletilbud øl. 45 bokser øl (0.44 liter) koster 20 pund, det er vel ca. 200 kroner nå kanskje, uten at jeg har sjekka kursen. (N)

    PS.

    Det her minner meg på en gang jeg var på et utested i Oslo.

    Hva het det igjen da.

    Et veldig hipt sted.

    Hm.

    Ikke Last Train, men Head On.

    Hvor dem noen ganger ikke slapp meg inn.

    Dem bare fant på noen grunner, for dem skulle være så kule da.

    Men men.

    Men jeg var jo i Brighton, på språkreise, med STS, sommeren 1985.

    Og med EF språkreiser i Weymouth, sammen med noen kamerater fra Svelvik i 86.

    Og med EF språkreiser i Brighton, igjen, i 1988, sammen med tremenningen min Øystein, fra Lørenskog.

    Og da dro jeg jo på språkreise mest fordi jeg syntes det var artig å dra på sommerferie til England.

    Men i 89 og 1990, så hadde jeg vært på nok språkreiser, så da dro jeg bare over å besøkte de folka vi bodde hos i Shoreham, i 1988.

    Så jeg var i England, i Brighton, i 1989 og 1990 og.

    I 1990 var Øystein med igjen.

    Men da bare lånte vi et rom hos den her vertsfamilien da, og jeg kjøpte noe stereoanlegg-greier til dem.

    Jeg tror jeg kjøpte CD-spiller, i 1989 og dobbelt kassettspiller i 1990.

    Vi burde egentlig betalt for å bo der, men dem ville ikke ha penger sa dem.

    Men vi kjøpte masse røyk og øl og sånn til dem også da.

    For jeg tror egentlig ikke dem likte den kassettspilleren.

    Men det skulle være ordenlige merker og sånn.

    Vi kjøpte de stereo-greiene på en butikk i Hove.

    Hvor han faren i vertsfamilien, da jeg var med STS til Brighton i 85, hadde tatt meg med en gang, husker jeg.

    En av de første dagene jeg var i England, for da satt jeg bare å så på TV, så spurte han karen om jeg ville være med å kjøpe stereoanlegg da.

    Så da huska jeg den butikken i 1989, så kjøpte jeg CD-spiller og sånn der, for jeg huska at det var billige priser der, fra 1985 da.

    Så sånn var det.

    Men hos dem jeg og Øystein bodde hos, i Shoreham.

    Hos dem så fikk vi lov å røyke og drikke og sånn i stua der da, mens vi så på Fotball-EM i 88 og Fotball-VM i 1990, var det vel.

    Så da dro vi til the Off-licence da, alkohol-butikken.

    Som var like ved der dem bodde.

    (Noen ganger dro vi jo på byen og, men hvis det var fotballkamp, så satt vi ofte hjemme hos den vertsfamilien da.

    For jeg hadde jo holdt med Everton i mange år.

    Så da heia jeg på Gary Lineker og England da.

    Selv om Lineker hadde begynt å spille for Tottenham.

    Men men).

    Og da kjøpte jeg først Carlsberg.

    Men det er jo Liverpool-sponsorer osv.

    Og det var kanskje litt kjedelig å kjøpe Carlsberg, når dem hadde så mange artige merker, som vi ikke hadde i Norge.

    Han var glad i øl og sprit han faren i vertsfamilien, så vi ble dratt med dit uansett om vi ville eller ikke omtrent.

    Men jeg har vel aldri vært noe festbrems.

    Så jeg ble med da.

    Så tredje eller fjerde gangen vi gikk til the Off-licence da.

    Så ble det bare til at jeg tilfeldivis kjøpte Fosters.

    Fra Australia osv.

    Og det ølet syntes jeg var godt.

    Jeg syntes Carlsberg var godt og.

    Men på slutten av 80-tallet, da jeg var sånn 18-19 år da.

    Da husker jeg at jeg syntes Foster var digg øl, etter at jeg tilfeldigvis begynte å kjøpe det.

    Og det synes jeg vel enda, at det er helt greit, ganske godt øl da.

    Så jeg fortsatte å drikke det i England.

    Selv om jeg drakk andre øl og.

    Så ble det ikke til at vi dro noe mer til England, etter 1990.

    Selv om Øystein dro over med Glenn Hesler for å spille Streat Fighter og Tekken og sånn, i London, i noe konkurranser eller noe.

    For dem dreiv noe automatfirma, og var eksperter i de spillene da.

    Så de tror jeg besøkte dem folka i Shoreham.

    Men men.

    Men jeg var jo ganske lutfattig Rimi-medarbeider, i mange år, så jeg var ikke på noe sommerferie, sommeren 92, 93, 94 og 95.

    I hvertfall ikke i utlandet.

    Jeg besøkte nok muttern i Tønsberg og kanskje bestemor Ingeborg i Stavern, selv om det kanskje var før.

    Jeg pleide å dra til Frognerparken, og slappe av i sola, etter Rimi-jobbinga, som var hardkjør de luxe omtrent.

    Så de fire årene der var nok de årene jeg hadde dårligst råd.

    Men sånn er det, når man er student og i militæret og lavt lønnet Rimi-medarbeider, så har man ikke alltid råd å dra på ferie til utlandet.

    Så sånn er det.

    Men på midten av 90-tallet en gang.

    Det kan vel ha vært i 94 eller 95, eller noe.

    Så syntes jeg det var artig å lese Natt og Dag, og prøve å komme inn på de kuleste utestedene i Oslo og sånn.

    For å prøve å finne ut om det var noe steder det var noe særlig artig å gå.

    Og jeg kom inn noen ganger på Head On da, som jeg fant ut gikk for å være det kuleste stedet, på 90-tallet.

    Og en gang så kjøpte jeg et glass med Fosters øl der da, siden de hadde noen utenlandske ølmerker.

    Som de hadde kampanje på da.

    Jeg savna vel England og sånn da.

    Som jeg ikke hadde nok råd til å dra til osv.

    Så kommer det en kar som virka litt slesk.

    Så går han bort til meg, og forklarer at i Australia så drikker nesten ingen Fosters, men alle drikker XXXX.

    Så han skulle vite hvorfor jeg drakk Fosters da.

    Jeg fikk ikke forklart at det fra England jeg var vant til å drikke det.

    Jeg syntes han var så uhøflig, så jeg ble litt paff.

    Så sånn omtrent syntes jeg folka var på byen i Oslo.

    Så jeg ble nesten aldri kjent med noen folk når jeg gikk ut i Oslo.

    Så det var sånn at man kunne like gjerne sitte hjemme omtrent.

    Men det ble litt kjedelig det og, å bare sitte hjemme.

    Så jeg gikk ut kanskje en gang i måneden, i gjennomsnitt, de årene jeg bodde i Oslo.

    Og det er vel folk som går ut både mye mer og mye mindre enn det.

    Og jeg hadde vel vært på de fleste av utestedene i Oslo, for jeg bodde mange år i Oslo.

    15 år vel, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men jeg var kanskje ikke så flink til å bli kjent med folk.

    Men det er kanskje enklere å bli kjent med folk gjennom andre ting, enn at man er på det samme utestedet.

    Det er mulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Jeg bare kom på det når jeg så det bildet med de kassene med Fosters øl.

    Men da jeg bodde i Mandeville St., i Walton.

    Da var det en australier som bodde der.

    Som var rimelig alkis, og dreiv og spionerte på meg, og kødda med meg osv.

    For noe mob, eller hva det kan ha vært.

    Og han likte jeg ikke, så jeg drakk ikke Fosters da jeg bodde der.

    Siden det var fra Australia.

    Så da drakk jeg Grolsch, heter det vel, noe nederlandsk øl, som også smaker ganske digg.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • VG får Julebruskongen til å virke som en raring. (In Norwegian).

    VG får Julebruskongen til å virke som en raring. (In Norwegian).

    http://atvs.vg.no/player/?id=19947

    VG, de hiver seg på, (eller skal vi si hermer), julekalenderbølgen de og.

    Men men.

    Men de prøver å få han Julebruskongen til å virke som en raring, i sin julekalender.

    Men nå har jeg gått på skole og jobba, i et år, og har familie, i Drammen.

    Så det er ikke noe rart med han Julebruskongen.

    Det er sånn folk er i Drammen det.

    Hvis du leser Drammens Tidende, online, http://dt.no/apps/pbcs.dll/forside, så står det ikke noe om Julebruskongen der.

    Så det er rart, at Oslo-avisen VG, skal skrive om Julebruskongen, fra Drammen, når dette ikke er noe nyhet i Drammen.

    Men i Oslo, så er det fullt karneval, omkring Julebruskongen, flere ganger i året, i landets største avis, VG.

    (Som før het Verdens Gang).

    (Før de forkortet navnet sitt).

    Men men.

    Hva skulle jeg skrive nå da.

    Jo, hvorfor er Oslo-avisen VG, eller Verdens Gang, så opptatt av Julebruskongen, når Drammens Tidende ikke er det?

    Det er snodig, vil jeg si.

    Er dette noe form for utdriting, av Julebruskongen, vil jeg spørre om.

    VG vil ha et rikere Norge, med forskjellige raringer da, sier de.

    Men jeg lurer på, om de bare synes det er artig med disse raringene, og later som om de er på raringenes side, men egentlig så driter de de ut.

    Det lurer jeg på.

    Hvorfor spørr ikke VG Julebruskongen, om hvordan han ble så rar?

    Hvordan oppvekst hadde han Julebruskongen da?

    Han må vel ha blitt tulla med hele livet omtrent, for å bli så rar.

    Hvis VG er opptatt av raringene, så prøv å finne ut litt om hvordan dem ble så rare og da.

    Og ikke bare lag program om hvor rare dem er.

    For da er det mobbing, mener jeg, som VG driver med.

    For han Julebruskongen, han skjønner nok ikke det, at disse VG-journalistene, de synes han er en raring, og at programmet går ut på å drite ut Julebruskongen, og se på han raringen der.

    Så det er feil perspektiv, vil jeg si.

    Det burde ikke være sånn i Norge, at Norges største avis, finner fram alle raringene i Norge, og driter de ut, mens de later som at de bare vil vise fram et rikt Norge.

    Det synes jeg er litt dårlig gjort ovenfor raringene.

    Og man kan spørre om hva motivet til VG er, når dem driver med sånt.

    Skal man ikke oppføre seg ordentlig mot sine landsmenn osv?

    Folk sier jo ting, som at Drammen er et veikryss.

    (Gjerne Oslo-folk).

    Og at det er bedre, med en dram i timen, enn en time i Drammen.

    Så det er tydelig, at det er noe med Drammen.

    For, det er jo ikke bare et veikryss, det er jo to byer, Bragernes og Strømsø, som er på hver sin side av Drammenselva, og har vokst sammen til en by, da de fikk bro og sånn da sikkert.

    Så det er jo skole og butikker og alt mulig der, selv om det ikke er like mye som i Oslo.

    Men i Drammen, så kan man vel gå på gata, uten å bli nesten overfalt av tiggere, narkomane, nigerianske horer og gjengmedlemmer osv.

    I hvertfall så kunne man det i gamle dager, da jeg gikk på skole der, i 1989 osv.

    Men men.

    Og dram er jo dyrt i Norge, så at det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen.

    Tja.

    Man blir vel fyllik da, hvis man må drikke en dram i timen.

    Det er litt vanskelig å få tak på, akkurat hva det er med Drammen.

    Men at det er motsetningsforhold, mellom Drammen og Oslo, det er nok ganske tydelig.

    Siden Drammen blir såpass stigmatisert, i Oslo, og blir kallt veikryss.

    Men hva som ligger bak dette, det er vanskelig å si.

    Men man kan ikke vite alt.

    Men noe er det nok.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg er forresten også født i Drammen.

    Det glemte jeg i farta.

    For jeg er fra Berger, som er tre mil syd for Drammen, eller noe, så Drammen er den nærmeste byen, med ordentlig sykehus osv.

    Men men.

    Men, da jeg bodde i Oslo, så husker jeg at det var sånn, at det var nesten flaut å være fra Drammen.

    Eller, å være født i Drammen.

    Alle skal være så kule og sånn, i Oslo.

    Og amerikanske, eller amerikansk-aktige, kanskje?

    Noe er det i hvertfall.

    At dem skal være så sofistikerte osv.

    Og høyt på strå og kule og høye på pæra da.

    Så da blir man kanskje sett litt ned på, i Oslo, hvis man er født i, eller er fra, Drammen.

    Det er mulig.

    Men at det skal være så ille, med Drammen, bare fordi det er en mindre by.

    Det er jo flust av mindre byer, rundt eller i nærheten av Oslo.

    Men de andre byene, de sogner vel kanskje mer til Oslo, enn Drammen.

    Drammen kan vel ikke sies å være en drabantby, for Oslo.

    Drammen har jo drabantbyer selv, må man vel nesten kalle dem, eller forsteder, som Svelvik og Berger og Sande og Lier og sånn da.

    Hvis jeg ikke sier noe feil nå da.

    Men jeg vet ikke helt hva det her kommer av.

    Men jeg tror det her er sånn som gjør folk forbanna, i de forskjellige byene.

    Altså, at Oslo-folk og Drammens-folk, ikke går så bra sammen alltid kanskje(?)

    Og Drammensfolk, var ikke så populære, ute i Selvik, husker jeg spesiellt.

    At der skulle dem banke opp Drammensfolk osv., hvis dem kom på besøk.

    Og det var vel sånn på Berger og vel.

    Noe sånt.

    Men men, sånn er det, det er vel kanskje bare sånn det er.

    Men hva som ligger bak alt det greiene her, det er vel litt vanskelig å si.

    For både Oslo, Drammen, Berger og Selvik osv., er jo alle steder i Norge.

    Så det er kanskje litt rart, at norske folk, skal være så fiender, som det vel virker som.

    Så her må det nok ligge noe å ulme, må man vel nesten si.

    Men akkurat hva det er, det er kanskje vanskelig å si.

    Men sånn er det kanskje i de fleste land.

    At forskjellige byer og steder osv., har motsetninger osv.

    Det er nok mulig.

    Men om det er på samme måte som i Norge, det er vanskelig å si.

    Men det er nok ikke tvil om at det nok er sånn i Norge, at det ikke hjelper alltid å være fra samme land, det er også motsetninger, imellom de forskjellige byene og stedene i Norge.

    Så får vi se om det er mulig å finne ut mer om hva det her kan komme av.

    Det blir spennende å se om er mulig.

    Vi får se.

  • Flashback til 1990. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på noe, som skjedde, på Abildsø, det første året jeg bodde i Oslo.

    Jeg festa nok en del for mye, og kjøpte for mye plater og burgere osv., det første året jeg bodde i Oslo.

    Så studielånet tok slutt, et par måneder før skoleåret tok slutt.

    Så det var nok ikke så smart.

    Det jeg gjorde da, var at jeg kontakta sosialstøttekontoret, eller hva det nå het igjen, på Ryen.

    Og da var det en som het Kjetil, med mørkt hår, som var et par år yngre enn meg, som jeg ble kjent med på Abildsø.

    Jeg ble kjent med en god del av folka på rundt min alder der, eller av tenåringene der da, jeg var jo i slutten av tenårene, da jeg flytta dit, og var vant til å kjenne mange av ungdommene i Drammen, så derfor begynte jeg å henge litt ved kiosken på Abildsø osv., siden jeg fortsatt var i ungdomstida da, må man vel si.

    Og han Kjetil, han anbefalte meg, å se litt sånn tufsete ut, med litt av håret opp i tidsriktig piggsveis, og så noe av håret litt til sida og sånn, litt tufsete da, som han sa, at han hadde lagt merke til, at jeg hadde sett ut, et par ganger før, hvis jeg hadde somla med å klippe meg osv.

    Men men.

    Så jeg lurer på om det kan ha vært noe rart som har foregått, i forbindelse med det her.

    En utlending, en ungdom, han som sammen med Henning, het han vel, ringte ei ungjente, da vi var i ungdomshuset der, tjallern, fordi han henning, hadde nøkla.

    Han var på sosialkontoret samme dag, i 1990, som jeg snakket med en saksbehandler der.

    Jeg hadde ringt fra Oslo S. var det vel, og snakket med sjefen til saksbehandler, var det vel, og vel, mer eller mindre, hatt en krangel over telefonen, med hun sjefdama.

    For jeg kjente noen jevnaldrende damer, fra Svelvik, Lill og Pia, adoptert fra Korea.

    Og de, pleide blant annet å kjøpe ‘Smørsyra’, eller om det var Gateavisa.

    Blitz-avisa.

    For de var litt frikete da.

    Og en gang jeg var på besøk hos dem, så kjeda jeg meg vel da, og begynte å lese i den Blitz-avisa, i mangel av noe annen lesestoff.

    For jeg var ikke noen sånn blitz-type, selv om jeg kjente folk som var rimelig frikete, gjennom søstra mi, Pia, og Cecilie Hyde fra Svelvik da.

    Så sånn var det.

    Men i Blitz-avisa, så stod det at alle hadde rett på sosialhjelp.

    Men dem hadde tenkt å nekte meg det der, husker jeg hun saksbehandleren sa, at hun jeg hadde krangla med på telefonen, hadde anbefalt.

    Og det skjønte jeg vel og, at de nok ville prøve å tulle med meg.

    Siden jeg var kranglete, eller hva man skal kalle det, på telefon, da jeg ringte dem, fra Oslo S.

    Så da oppførte jeg meg som om jeg var litt mer tufsete og kanskje stakkarslig, enn jeg egentlig var da.

    For å få de her sosialpengene da, som jeg visste at jeg vel hadde krav på, ifølge Blitz-avisa osv.

    Så da fikk jeg støtte for 2-3 måneder.

    Mot at jeg gikk med på, å ta et friår, og spare opp penger, sånn at jeg ikke behøvde å få noe støtte, for andre året på NHI.

    Så jeg fikk meg jobb på OBS Triaden, og jeg trengte ikke noe støtte for 2. året, (og heller ikke senere), for da jobba jeg som sagt på OBS Triaden.

    Men hvorfor skulle han Kjetil fra Abildsø, som pleide å gå på kristne møter med mora vel, i en sånn menighet i Oslo, (på Alnabru?), som hadde mange tusen medlemer.

    En sånn ganske ny meninghet da vel.

    Noe sånt.

    Hvorfor skulle han drive å råde meg, om se tufsete ut på møte på sosialkontoret på Ryen osv.

    Når jeg tenker på det nå, så høres det kanskje litt merkelig ut.

    Det var noe mer greier med han og, men jeg får heller skrive det senere anledning, når jeg får tenkt litt mer her.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg bodde i Enebakkveien, jeg tror det var 239 B, eller noe, på den her tida.

    (Skoleåret 89/90).

    Jeg leide et rom, med delt kjøkken og bad, med en dame som også var student.

    I første etasje, i huset til Gunnar og Berit, tror jeg de het.

    Noe sånt.

    De hadde også en eiendom til, i hagen, et lite hus, eller en slags hytte kanskje, og der leide en busssjåør, som et par ganger tuta hvis han kjørte buss i sentrum, og jeg gikk rundt for å kjøpe burgere eller plater på innova og sånt.

    Men men.

    Videre da.

    Jo, en gang, så dukka hun Lill Beate Gustavsen, eller hva hun heter igjen, fra Svelvik, som bodde på Grønland.

    Vi var nesten i samme gjeng i Svelvik.

    For søstra mi, vanka med alle frikene.

    Og søstra mi, hu bodde et halvt år, hos meg, i Leirfaret, på Bergeråsen.

    Og da dro hu med frikere fra Drammen og Svelvik, hjem til min leilighet da.

    Samt at jeg vanka sammen med søstra mi, og Cecilie Hyde, (de to hang sammen som erteris omtrent), og deres venner da, (omtrent alle frikene i Svelvik og Drammen).

    Og hun Lill, hun var i det vennemiljøet, rundt Cecilie og søstra mi, i Svelvik da.

    Så vi hadde mange felles kjente og hang nesten i samme miljø.

    I hvertfall noen måneder, i 89, før jeg flytta til Oslo.

    Og da flytta også hu til Oslo, sammen med hun Pia, som var adoptert, fra Korea.

    De gikk ikke på skole i Drammen, som meg, året før.

    Men noen hadde visst rappa fra russekassa, i Sande.

    Om det var Lill og Pia.

    Eller om det var hun, som gikk i klassen min, på Sande VGS, fra Svelvik, hun har sånn lamelse i trynet.

    For hun flytta også til Oslo.

    Jeg tror det var hun, som noen fra Sande VGS, vel, i 89, sa at hadde tulla med russekassa, på Sande.

    Men det kan jo ha vært jug.

    Men men.

    Men hun og en hun var sammen med, de festa jeg også litt med i Oslo.

    Siden hun var fra Svelvik, og kjente Lill og Pia (ikke søstra mi Pia, men hun fra Korea, tenkte jeg på da, for søstra mi bodde på Sand, på den her tida).

    Men hva var poenget igjen nå.

    Jo, det var noen konflikter, i det her venninne-miljøet fra Svelvik.

    Hun Lill, krangla en gang, og ble uvenner, med resten omtrent, husker jeg, en gang jeg var med dem på byen.

    (Dem kjente jo søstra mi, og også Cecilie, som jeg kjente ganske bra, siden hun bodde hos meg omtrent, i 89, i Leirfaret, etter at søstra mi flytta opp til meg).

    Så dem stolte vel på meg da, at jeg oppførte meg ordentlig og sånn da.

    Og jeg hadde vel rykte, fra Sande og Svelvik osv., at jeg var en person det ikke var noe tull med da.

    Det var ikke mange som prata dritt om meg, de to årene jeg gikk på Sande VGS., i hvertfall ikke som jeg kan huske.

    Han høye karen fra Svelvik, som gikk en annen linje, på Sande.

    Han var sur på meg, fordi en gang, da jeg gikk på ungdomsskolen vel, så hadde jeg mye innestengt agresjon, på fattern osv., siden jeg måtte bo aleine og sånn.

    Så da fanga jeg en fugl, (det gjorde jeg ganske ofte, for det var ikke internett og sånn, på 80-tallet, så man måtte finne på mye rart, for å ikke kjede seg).

    (Man tok en eske e.l., og la noe mat under, og festa en tråd i esken.

    Og satt inne, og så ut vindu, og fulgte med.

    Så når fuglen var inni esken, så slapp man tråden, så var fuglen fanget da).

    Det gjorde jeg kanskje 10-20 ganger, mest på Sand, hos farmora mi.

    Som ikke likte det så bra.

    Men når hun var borte da.

    Jeg brukte ei sånn handlekurv hun hadde, som hørte til en tralle hun hadde, begge i jern, fra 50/60-tallet vel, og solid laget, som ‘eske’ da.

    Oftest slapp jeg fuglene løs ganske snart.

    Men en jeg fanget veldig rolig, en linerle.

    Den hadde jeg flyvende på rommet mitt, på Bergeråsen, med king size vannseng, og amerikansk flagg på veggen, som fattern hadde kjøpt i Karlstad, i 81, eller noe.

    Men men.

    Den linerla fløy rundt på rommet mitt, et par dager.

    Og den likte seg faktisk, den var ikke stressa.

    Så den var nesten tam.

    Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle gi den mat, uten at den begynte å drite i vannsenga og sånn.

    Og jeg dreiv mye med data og se på de nyeste actionfilmene og sånn, som han tremenningen min i Lørenskog skaffa, og mange kom for å låne dem og sånn.

    Så jeg glemte den fuglen litt, for jeg var så vant til å fange fugler, og at det ikke var noe big deal.

    Så glemte jeg det her med å gi den mat da.

    Så det var litt dumt.

    Så den døde, for jeg var ganske opptatt da, med alt mulig, jeg hadde masse folk som kom på besøk og sånn.

    Men men.

    Og en gang, så var jeg skikkelig slem.

    For jeg hadde skikkelig innestengt aggresjon mot familien min, som kødda med meg, og mot skolen, hvor jeg ble mobba.

    Så jeg tok en fugl, inni en tom dorull.

    Også hadde jeg raida rommet til Christell.

    Og rappa noen spanske kinaputter hun hadde.

    Så tok jeg en kinaputt inni dorullen, sammen med fuglen.

    Så sprengte jeg den på dassen.

    Og da oppløste fuglen seg.

    Det var vel siste gangen jeg fanga fugler og sånn.

    Da var jeg kanskje 14 eller 15 år, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så det var veldig slemt, og det skjønte jeg sjæl og.

    Men jeg var skikkelig sinna på den her tida, og var liksom så sinna at jeg ga faen i sånne ting.

    Jeg var så sinna, på den her tida, at jeg planla å kidnappe Susi, katten til Christell.

    Og kjøre ut med båten til Haldis.

    Og putte Susi i en bag, sammen med en tung stein.

    Og hive katta i fjorden.

    Jeg var så sinna på de i huset til Haldis, siden de behandla meg som dritt, for jeg måtte bo aleine og sånn da, og fikk liksom ikke lov å være med i familien da.

    Men jeg gjorde aldri det med Susi.

    (Jeg var litt iritert på Susi, fordi Susi jagde Pusi, (min og søstra min sin katt, siden 1976, eller noe.

    Susi jagde Pusi, og den kom aldri tilbake, rundt julen 1980, var det vel.

    Men men).

    Men jeg rørte aldri Susi.

    Tommy, fetteren min, han hørte på klaginga mi.

    Og han hadde visst slippi Susi ned fra verandaen til Haldis, som var oppå garasjen.

    Og ned på bakken ved garasjen da.

    Da han var sånn 10-12 år kanskje.

    Så Tommy var på min side i den her konflikten mellom meg og Haldis og fattern og Pia og Christell og Jan og Viggo (og Susi) da.

    Susi var nok den enkleste, av disse, å hive ned fra verandaen, eller i fjorden, f.eks.

    Men dette ble aldri noe av.

    Det var litt drøyt.

    Men jeg tok igjen på den fuglen da.

    Også for mobbinga på skolen osv.

    Det er vel sånn gutter er på den alderen jeg var da, at dem tenner på maurtuer og sånn.

    Selv om jeg kanskje var ekstra slem, men jeg hadde også ganske mye problemer da.

    Men men.

    Og da, et par-tre år seinere, så begynte en Svelvik-kar, å prate dritt om meg, på Sande VGS., på grunn av det her.

    Og da prøvde jeg å forklare, at det her var en del år sida, og at jeg ikke dreiv med sånne ting lengre, men var mer voksen da.

    For etter at den fuglen sprengte, da skjønte jeg det, at det var litt vel drøyt.

    (Det begynte med, at jeg og en kamerat, Kjetil Holshagen.

    Vi lagde bomber av de her kinaputtene.

    Alstå Holshagen dreiv med elektronikk.

    Så han visste om noe som het glødetråd.

    Så hvis man festa glødetråden, (som jeg kobla til en transformator).

    Man festa glødetråden, til kinaputten.

    Og så la man kinaputten, utendørs, ved noe kokkosnøtt, eller noe, til fuglene.

    Så når fulgen var ved maten, så skrudde man på hjulet på transformatoren.

    Så sprengte kinaputten, fordi glødetråden antente lunta da.

    Så det var artig da.

    Men, svakheten ved denne bomben, det var at fugler, de har også hørsel, virka det som.

    For den lunta, den begynte å lage en sprake-lyd, den, når glødetråden antente lunta.

    Så da fløy jo fuglene, med en gang.

    Og så sa det pang da.

    Men da var fuglen fløyet, som de sier.

    Så det var ikke så morsomt dette med glødetråd og sånn, egentlig.

    Så da tenkte jeg vel litt dumt da.

    Så da fanga jeg en fugl, med en felle.

    For å sjekke om hvor godt, disse fuglene, tålte disse kinaputtene.

    For jeg prøvde å finne ut, hvorfor disse bombene ikke virka så bra.

    Men fuglene tålte ikke disse kinaputtene i det hele tatt, fant jeg ut.

    Den ble helt disintegrert, altså den forsvant.

    Og kun noe sot var igjen.

    Men men.

    Så det var veldig merkelig.

    Men da slutta jeg med sånn tull, for jeg skjønte at jeg hadde gått en del for langt da gitt, og begynte å oppføre meg mer voksent da.

    Så det forklarte jeg til han høye karen fra Svelvik, på samme klassetrinn, på elektro, eller noe, på Sande VGS.

    Og da slutta vel han å kødde med meg, pga. det da.

    Det her var en jeg ikke kjente, annet enn at jeg visste hvem det var.

    Det var nok Kjetil Holshagen, som også gikk på elektro vel, eller mekanikk(?), som nok hadde fortalt om dette, til han Svelvik-karen, hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Jo, hun Lill, hun dukka opp i Enebakkveien.

    Og da sa Gunnar eller om det var Berit, at jeg måtte ikke slippe inn folk fra gata.

    Men det gjorde jeg ikke.

    Hun og hun Pia, fra Korea, hadde jo fått adressen min, et halvt år før, eller noe.

    De hadde et sporveiskart, på veggen, i leiliheten på Grønland, og skreiv opp hvor folk de kjente bodde.

    Og han Magne Winnem, fra skolen i Drammen, var også på besøk da.

    Hun Lill, hadde en rettsak.

    Jeg lurer på om det var hun som var på førstesidene, av alle avisene, på den tida.

    Pga. gruppevoldtekt, fra noen marokanere, som jobba på Costa vel, eller noe, i Roald Amundsens gate vel, som det het på den tida vel.

    (Gaten skiftet navn da Kong Olav døde, mener jeg å huske).

    Lill, hørte at de hadde gjort noe, mot en veldig ung jente, fra en Oslo-dame, som var på besøk, hos Lill, da jeg også var der, i 89/90 vel.

    Og da skjønte jeg det var noe, men ikke nøyaktig hva.

    Men da, sa Lill, at det syntes ikke hun var riktig.

    Så hun anmeldte nok da de marokanerne, tror jeg, for gruppevoldtekt.

    Så om de også da hadde gruppevoldtatt en ung jente.

    Kanksje 15 år, eller noe.

    Noe sånt, tipper jeg at det kan ha vært nå.

    Og gjort henne så kåt, at hun mista kontrollen.

    Som jeg mistenker at var sånn hun Lill var.

    For Pia, fra Korea, sa det, at vet du hvordan Lill er.

    Og Lill sa det, da jeg hørte det, til Pia fra Korea, at ‘du vet hvordan jeg er’, om en gutt som dem hadde møtt på byen, som ville ha sex med dem, eller noe.

    At Lill tok ikke fem øre for det.

    Omtrent.

    Så hun hadde nok ikke helt kontrollen.

    Noe sånt.

    Og at det kan ha vært fordi hun ble gruppevoldtatt?

    Noe sånt.

    Og at det er det som skjer, med jenter, som blir gruppevoldtatt.

    At de mister kontrollen, for dette gjør dem veldig kåte?

    Og at det var derfor Lill ble forbanna.

    Og tok de her marokanerne til retten da.

    Selv om det må ha vært tøft for henne.

    Hvis det var sånn det var da.

    Jeg tar litt forbehold for det.

    Men det er sånn det kan virke for meg nå.

    Men jeg kan ta feil og, for hun Lill hun nevnte aldri det her, om hva den rettsaken var.

    Men Pia fra Korea, hun spurte meg, om jeg visste om rettsaken.

    Men det gjorde jeg ikke, så da skjønte jeg på hun Pia fra Korea, at da visste jeg ikke så mye om hun Lill.

    Og det gjorde jeg ikke.

    Men hun var ganske voksen og sånn da.

    Så hun gikk det ann å prate med å sånn, og omgås da, på en sivilsert måte liksom.

    Hun var ikke barnslig, og ikke hysterisk.

    Men ganske rolig og behersket og oppegående kanskje og.

    Så hun var grei å bare henge med, selv om jeg ikke var sammen med henne, eller noe.

    Men vi var fra samme sted, og hu var jo også venninne av søstra mi og Cecilie.

    Så vi bare hang sammen, pga. at vi var fra samme sted, og at hu var venninne av søstra mi og Cecilie, som jeg nesten var i samme gjeng, eller miljø som.

    Så vi var nesten i samme miljø, eller gjeng, i Svelvik og Drammen.

    Så derfor hang vi sammen i Oslo.

    Selv om jeg ikke var noen frik.

    Men jeg kjente nesten alle frikene i Svelvik og Drammen gjennom søstra mi da.

    Så sånn var det.

    Men da spurte Berit og Gunnar, om jeg tok inn folk fra gata.

    Men hvorfor trodde de det?

    Jeg hadde ikke gjort det, og ville ikke gjøre det.

    Men de fiska kanskje, etter hvem hun Lill var da.

    Men de sa jo bare, at jeg måtte ikke ta inn folk fra gata.

    Og det hadde jeg jo ikke tenkt til.

    (Og det viste jeg jo fra før, de nevnte jo bare selvfølgeligheter).

    Jeg synes de var litt uhøflige.

    (Og jeg ble litt forfjamste, for de var ganske affekterte, og ikke rolige, så det var ikke så lett å forklare, men jeg hadde jo gjester, så jeg gikk inn på rommet igjen og fikk ikke forklart da.

    Magne og Lill kunne vel hørt det da, så det ville vært uhølig å prate sånn om folk, så derfor fikk jeg ikke forklart ordenlig.

    Og jeg hadde et kanskje hektisk liv, så jeg fikk vel aldri forklart om det.

    Og jeg var ikke helt på bølgelengde med de her eldre, og litt hysteriske folka.

    Ihvertfall hu dama.

    Jeg prata ikke med dem om damer og sånn.

    Jeg var jo tenåring fremdeles da, 19 år vel, så jeg holdt vel sånn mye for meg selv).

    Men hun Lill var litt nedfor da, det var kanskje derfor hun dro for å besøke meg.

    Men han Magne var der og.

    Så vi fant kanskje på noe greier da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men hun Berit, tålte ikke matlukt, så jeg kunne ikke lage middag der.

    Så det var noe av grunnen til at studielånet forsvant ganske fort.

    At jeg kjøpte et par hamburger-menyer, til 30-40 kroner hver dag.

    Og da også måtte ned til sentrum, for å spise middag.

    Og da gikk det penger til røyk, og aviser og plater og brødmat, (som jeg kunne spise der da).

    Så jeg fikk ikke helt dette med økonomien til å klaffe, det første året, som student i Oslo.

    Men men.

    Det var mer som skjedde der og, jeg får skrive mer seinere.

  • Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘stakkars erik ribsskog og christell humblen’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘stakkars erik ribsskog og christell humblen’, på Google. (In Norwegian).





    http://www.google.com/search?q=stakkars%20erik%20ribsskog%20og%20christell%20humblen&hl=no&meta=

  • Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘erik ribsskog drepte gutt’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘erik ribsskog drepte gutt’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?sourceid=navclient&hl=no&ie=UTF-8&rlz=1T4GGLJ_noNO288NO288&q=erik%20ribsskog%20drepte%20gutt

    Det er ikke sant.

    Jeg har aldri drept noen som helst.

    Av og til lurer jeg på om hele landet har blitt en gjeng med sladrekjærringer.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg tror familien min er involvert, for jeg ble forsøkt drept på gården til onkelen min i Larvik, i 2005.

    Og jeg har aldri gjort noe galt, som skulle bety at noe slikt skulle skje, som jeg kan skjønne i hvertfall.

    Så sånn er det.

    Alt jeg ønsker, er å vite hva som foregår, sånn at jeg kan gå videre med livet mitt.

    Men politet nekter å si hva som foregår.

    Er det fordi folk i Norge driver og dikter opp sånne her rykter og leker sladrekjærringer hele gjengen?

    Ikke vet jeg, men noe er det i hvertfall.

    Så det er ikke noe veien med kreativiteten til folk i Norge, i hvertfall.

    Kanskje folk skulle bruke kreativititen sin på noe konstruktivt, og ikke ødelegge folks liv, med å bruke kreativiteten sin, til å dikte opp falske rykter om andre folk.

    Det hadde i hvertfall jeg satt pris på.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter: Noen svensker søker på ‘VAT number kripos i oslo’. (Betyr dette at de skal sende penger til Kripos? Er dette noe slags snusk?).

    Dagens StatCounter: Noen svensker søker på ‘VAT number kripos i oslo’. (Betyr dette at de skal sende penger til Kripos? Er dette noe slags snusk?).

    http://www.google.se/search?sourceid=navclient&aq=t&hl=sv&ie=UTF-8&rlz=1T4SUNA_svSE268SE268&q=VAT%20number%20kripos%20i%20oslo

  • Idioter styrer biblioteket i Oslo. (In Norwegian).

    Idioter styrer biblioteket i Oslo. (In Norwegian).

    Biblioteket i Oslo, har latt en, mer eller mindre, idiotforfatter, Matias Faldbakken, rive bøkene ut av hyllene deres, i to uker.

    Men det mest idiotiske, var det som stod i Aftenposten:

    Bøkene var fortsatt til utlån i hele perioden, noe som førte til et par merkelige situasjoner.

    –Vi så flere som satte seg ned midt i haugene av bøker og bare lette seg frem til det de ville ha, forklarer Bergh.

    http://www.aftenposten.no/kul_und/article2745914.ece

    Nei, det var rart!

    Noen gikk faktisk på biblioteket for å låne bøker, og ikke for å se på bøker som lå i en dum haug.

    Her er det bra respekt for de vanlige brukerne av biblioteket, må man si.

    Jeg har forresten lest noe av han Faldbakken, og det er det værste mølet jeg har lest.

    The coca-hola company, eller noe værre svada.

    Intetsigende svada, vil jeg si.

    En studiekamerat av meg, fra HiO, Dag Anders ‘Dagga’ Rougseth, regisør og vokalist i Hamar-bandet Autopulver osv., han kjente Faldbakken, sa han.

    Men han Roughseth, han var sånn, at han kunne gå å få låne møterommet på HiO Ingeniørhøyskolen, til noe gruppearbeid, i systemutvikling, eller noe.

    Enda jeg ikke klarte det, enda jeg hadde jobba som butikksjef i flere år, osv.

    Og jeg måtte gjøre all programmeringa, på prosjektet i programutvikling osv., og de andre Java-oppgavene.

    Det var to Java-fag.

    For Rougseth, han skulle ha bachelor i informasjonsbehandling, uten å kunne programmering.

    Så jeg tror ikke alle de bachelor-gradene, fra HiO osv., er verdt papiret de er skrevet på.

    Men sånn er det.

    Så om de er noe mafia-luringer, de her Faldbakken og Roughseth, som tuller med vanlige folk på bibliotekene osv.

    Hva vet jeg.

    Noe er det i hvertfall.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om Rougseth:

    Han jobber nå i Tono.

    Så jeg vet ikke om han fikk noe bachelor fra HiO.

    Han husker ikke hun dama fra Vestlandet, som var på gruppa vår i programmering.

    Jeg var litt utkjørt etter mange års hard jobbing på Rimi, så jeg var ikke så ivrig med å gå på forelesningene osv.

    Jeg var mye hjemme og prøvde å komme meg til krefter igjen.

    Så jeg fikk ikke med meg så mye Java.

    Men det gjorde ikke hu dama fra Vestlandet eller Rougseth heller.

    Så ingen av oss kunne noe.

    Men jeg kunne Pascal og Basic-programmering fra før da.

    Så jeg måtte nilese litt i boka, og prøve å skjønne Java da, fra boka og ved spørre foreleserne osv.

    Så jeg fikk oppgavene til å virke, til slutt.

    Men hun her dama fra Vestlandet, som Rougseth ble kjent med, og han selv, de satt mest og så på omtrent.

    Men men.

    Men hun var så hot, hun dama fra Vestlandet.

    Jeg har nesten aldri sett noen hotere dame.

    En gang, etter den første Java-oppgaven, så var jeg på en forelesning faktisk.

    I et klasserom, og ikke i en forelesningssal, på HiO, ingeniørhøyskolen.

    Så satt hun seg oppå pulten, som jeg satt ved.

    Hun ville vel at jeg skulle legge merke til henne da.

    Hun behøvde vel kanskje egentlig ikke å ha satt seg oppå pulten, for at jeg skulle legge merke til henne, skal jeg være ærlig.

    Men sånn er det.

    Men men.

    Det som skjedde, var at hun hadde jo type, eller forlovede, eller noe.

    Og var også mer kjent med han Rougseth, enn meg.

    Så jeg ble aldri noe kjent med hun dama, annet enn fra skolen, og jeg husker ikke hva hun heter engang.

    Men det som skjedde, var at kjæresten hennes, hadde en kamerat, som ble knivdrept i Pilestredet, i 2003, tror jeg det må ha vært.

    Så hun gikk der vel bare et år, og avbrøt utdannelsen, og dro tilbake til Vestlandet, eller hvor det var.

    Men nå påstår Rougseth altså at han ikke husker henne.

    Jeg skal se om det er mulig å finne noe mer om det knivdrapet.

    Vi får se.

    Jeg lurer på om det kan ha vært den drapssaken her.

    Jeg skal ikke si det 100% sikkert, men jeg tror det kan ha vært den drapssaken her.

    Det er mulig:

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=1931140