Broren min Axel.
Eller halvbroren min Axel, for vi har samme mor.
Karen, som døde i 99.
Men men.
Han er ikke sånn at han var verdensmester på skolen osv.
Han er har slitt litt, med noe MBD og konsentrasjonsproblemer osv.
Axel ble født i 78, var det vel.
Og jeg, flytta jo til fattern, i 79.
Så jeg kjente ikke broren min så mye, da jeg flytta til Oslo i 1989.
Da var Axel 11 år da, og da jeg leide et rom hos dem, i 1990, så var han 12 år da.
Men, Axel hadde jo bodd hos muttern, i Larvik.
Og siden flytta han til faren sin, i Oslo.
Når kan det ha vært da.
I 82 eller 83 kanskje.
Noe sånt.
Det var samtidig med at søstra mi flytta til Berger.
Så jeg bodde på Berger fra 1979.
Men søstra mi bodde på Berger fra 82 eller 83, eller noe.
Så jeg kjente alle folka på Berger, sånn som stesøstra hennes Christell, og venninnene hennes Gry Stenberg og sånn.
Jeg kjente de fleste folka på Berger, før søstra mi flytta dit.
Selv om hun begynte å prate dritt om Gry Stenberg osv.
Hun fortalte noe rar historie, om Gry Stenberg.
At en gang, så hadde hun vært på besøk hos Gry Stenberg.
Så måtte hun låne en truse av Gry Stenberg.
(Av en eller annen rar grunn.
Hvorfor måtte hun det.
Det må være løgn, mener jeg.
Nesten helt sikkert.
Stenberg-familien bodde forresten to hus bortenfor Humblen-familien, som søstra mi var en del av, siden hun bodde hos stemora si, Haldis Humblen, og fattern.
Så Pia kunne bare gått hundre meter hjem, og henta sine egne klær der).
Og så, sa hu, at trusa hu fikk av Gry Stenberg, den var det utflod i.
Og Gry sa at det var ikke noe å bry seg om, det var vanlig at det var sånn i rene, eller ‘rene’ truser.
Så søstra mi da.
Pia Ribsskog.
På 80-tallet en gang.
Kanskje i 85 eller noe.
Noe sånt.
Og dette sa hu, utenfor sammenhengen.
Det var ikke sånn at vi prata om hun Gry eller noe, som jeg kan huske.
Det var bare at søstra mi ville fortelle meg noe om henne da.
Så sånn var det.
Men når jeg kom på det nå, så tror jeg ikke det kan ha vært sant.
Jeg tror det må ha vært noe for å få meg til å miste interessen for henne, eller noe.
For vi gikk ganske bra sammen.
Jeg og hun Gry Stenberg.
Vi gikk i samme klasse.
Men på skolen, så var det så mye klikker.
Så der prata vi aldri sammen.
Men jeg bodde jo i Leirfaret, i det gamle huset, som Stenberg-familien, hadde pleid å bo i.
Så hun Gry, var ofte opp hos meg, i Leirfaret, sammen med Christell, og venninna dems, Nina Monsen.
Så jeg var ganske vant til at de jentene plutselig dukka opp i leiligheten.
Dem behøvde ikke å banke på.
Dem gikk omtrent som dem ville der.
Vi oppførte oss ganske sivilisert vel, selv om vi bare var sånn 11-12 år osv.
Dette varte vel i noen år, at jeg var ganske på talefot med de jentene.
Så jeg bare lot de komme å gå til leiligheten, som de ville omtrent.
Så jeg ble ganske vant til å ha jenter i nærheten osv.
Jeg krangla ofte med Christell da.
Men de andre dem var det sjelden jeg krangla med.
Det var etter at mora til Petter og Christian døde det her.
For da flytta dem til Mexico, til faren dems der.
Og da hadde ikke jeg så mange kamerater.
Så da pleide de Christell og Gry og Nina osv.
De pleide å dra opp til meg i Leirfaret, å sette på stereoanlegget og danse, eller noen ganger hjelpe meg å ta oppvasken, eller se på video f.eks., siden jeg hadde VHS-spiller, siden 1980 vel, siden jeg var litt bortskjemt.
Så jeg ble vel litt bortskjemt når det gjaldt å ha jenter rundt meg hele tida og.
Ikke hele tida kanskje, men plutselig dukka dem opp da.
Så sånn var det.
Nina Monsen flytta så til Oslo.
Og så flytta søstra mi til Berger.
Og da var det ikke så artig med de jentene lenger, for det er jo liksom morsommere med jenter som ikke er i familien da.
Men men.
Men jeg hadde jo bodd hos muttern i mange år i Larvik, sammen med søstra mi, så da prøvde jeg jo å være venner med henne.
For jeg var vant til å passe på søstra mi, under oppveksten i Larvik, siden hun var et og halvt år yngre enn meg.
På den måten, at muttern lot meg ta ansvaret for søstra mi.
Sånn at søstra mi fikk lov å gå i butikken på Østre Halsen, f.eks., hvis hun var med meg, da jeg var fire år.
Men hun fikk ikke lov å gå aleine, for hun var da bare tre år.
Sånn opplegg som det.
Så da ble jo jeg litt vant til å dra med søstra mi, når jeg skulle til kamerater, og på frimerkeklubben osv.
At jeg pleide å ta med henne, noen ganger, sånn at hun skulle slippe å bare være hjemme å kjede seg da.
Hun ville i hvertfall være med.
Men men.
Men det skulle være om bruttern det her.
Jeg kjente ikke han så bra.
Men jeg huska fra da han var sånn 5-6 år.
At da skulle han ikke gå ved siden av muttern, og meg og søstra mi.
Det her var da Bobbysocks vant grand prix.
Det var da muttern bodde på Tagtvedt.
Så det var vel i 84 da.
Så Axel var nesten seks år.
Så skulle ikke Axel gå vanlig ved siden av oss, til butikken, eller hva vi skulle.
Neida.
Axel skulle sitte i barnevogna.
Og bare tulla med muttern og Pia.
Jeg prøvde å fortelle muttern og Pia, at Axel var snart seks år, og ikke hadde noe å gjøre i barnevogna.
Men nei.
Hverken muttern eller Pia, syntes det var rart, at Axel ville sitte i barnevogna.
Så det var som et galehus, å besøke muttern, noen ganger.
Og søstra mi, kan ikke ha vært helt god hun heller.
Og Axel, som 5-6 åring, bare herja og kødda med dem, og skulle sitte i vogna.
Så han Axel er litt farlig, vil jeg si.
På den måten, at han klarte å manipulere muttern og søstra mi, til å rulle han rundt i barnevogna, da han var nesten seks år, på Tagtvedt der.
Så både søstra mi og muttern, må ha vært litt forstyrra, mener jeg.
Så jeg følte meg som medlem i en idiot-familie, da jeg gikk der ved siden av dem.
Men jeg var så vant til den her galskapen, eller forstyrretheten, fra muttern.
Så jeg bare ga opp.
Og gikk på Nanset Senter, etterpå, som det het da.
Like ved siden av der søstra mi gikk på hestegreier.
Hun pleide å gå til stallen og stelle hester osv.
Så det var kanskje der hun ble så, hva skal man si, litt løssluppen og guttegal osv.
Som det virker for meg, at hun nok er.
Hun prøver å sjekke opp meg, hele tida.
Og jeg er broren hennes.
Jeg har ikke hatt noe ønske om å ha noe med hu å gjøre sånn sett, men det skjønner hu visst ikke.
Så sånn er det.
Men men.
Men kanskje hun traff en stallgutt der.
Det er mulig.
Men men.
Men dem var ikke gode i hue, hverken muttern eller Pia, mener jeg.
Når dem gikk med på å trille en fem-seks år gammel Axel i barnevogna til butikken.
Nei, da er det noe gæernt, mener jeg.
Men grunnen til at jeg begynte å skrive her nå.
Det var, at Axel, han pleier alltid å kødde med alle.
Og da han var sånn 16-17 år, eller noe.
Så sa han sånn, ‘manifest’.
Han skulle herme etter, og drite ut, intelektuelle.
Eller kommunister.
Så sa han bare, ‘manifest’, eller ‘det er manifest’.
Og der er jo helt feil bruk av det ordet.
Men han skulle liksom herme etter hvordan kommunister prata osv.
At ‘det er manifest’.
Men jeg tror ikke at han skjønner hva manifest er.
Men det er ingen hindring for å kødde med det.
Så sånn er vel Axel.
At han er ikke så boklærd, eller hva man skal kalle det.
Men han driter ut alle og kødder med alle fordet.
Han er ikke dum liksom.
Ta romjula, i 95, kan det kanskje ha vært.
Ja det var det, for jeg hadde nettopp fått lappen.
Da var Axel altså 95 – 78.
Han var 17 år.
Og jeg og søstra mi, og en kamerat av meg, Glenn Hesler, vi bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.
Axel bodde hos faren og stemora si, på Vestre Haugen.
Som er kanskje 15-20 minutter å gå, fra Ellingsrudåsen, Skansen Terrasse 23, der hvor jeg og søstra mi og Glenn bodde da.
Så Axel var ganske mye oppe hos oss, på Ungbo der, i 93 og 94 og 95 osv.
Og vi pleide å spille fotball osv., jeg og Glenn og Axel, i 93 og 94 osv.
Og tennis spillte vi også.
Og vi dro noen ganger på tøyenbadet og sånt.
Vi trente mye da, basket spillte vi en gang og.
Badmington og.
Selv om vel Axel vel ikke spillte det.
Glenn Hesler, han hadde masse folk fra Rasta osv., på besøk.
Venner av Bengt Rune, som drev biljardhallen, på Skårer.
Eller familien gjorde det.
Og de har en pub i Strømmen, eller noe.
Men men.
Og da satt de, og spillte Axis and Allies.
Et brettspill.
Hvor man skulle være et land, under 2. verdenskrig da.
Så dukker Axel opp, og begyner å drite ut alle sammen.
Og sa, som 17-åring, til alle de her, som var i 20-åra.
‘Nerder, kom dere ut og få dere en dame’, osv.
Så Axel, han er ikke sånn, at han holder tilbake på frekkhetene.
Og jeg bodde hos dem, i et år.
Og Axel er også hyperaktiv, vil jeg si, i hvertfall da.
Og hadde vanskeligheter for lære, og hadde noe MBD osv. da.
Så jeg måtte hjelpe han med matteleksene osv.
Og noen ganger å lese noe bok fra karatetreninga osv.
Sånne ting.
For Arne og Mette, de var vel ikke så gode i matte.
Så de lot kanskje mer som om de skjønte det, enn at de gjorde det kanskje.
De skjønte bingo og travbanen og sånn.
Men jeg vet ikke om dem skjønte så mye brøk og algebra og hva det nå heter igjen.
Det skal jeg ikke si for sikkert.
Men jeg måtte stri med han frekke fyren der, i et år.
Så da ble nok jeg litt mer vant, til å takle frekke folk da.
Siden jeg hadde vært storebroren til Axel i et år, på begynnelsen av 90-tallet.
For han var rimelig umulig.
Men han ble litt bedre, i årene etter.
Men så ble han værre igjen, vil jeg si.
Når han ble sånn 17-18 år, og skulle begynne å gå på byen osv.
Da kunne han begynne å kødde med alle mulige folk på byen osv.
Og meg og andre.
Og det hadde visst vært rimelige tilstander da han var i militæret.
Han var kokk, på et troppetransportskip, i Nord-Norge.
De pleide å flytte rein for samene osv.
Men men.
Og da hadde gått på byen der.
Og banka opp de lokale heltene.
Og så hadde de pissa på dem.
Og da Axel fortalte at det var sånn dem holdt på.
Da syntes jeg dem var litt vel tøffe.
Det er en ting å være i slåsskamp.
Men å pisse på folka etter at dem hadde slått dem ned osv.
Nei, det ble litt drøyt, syntes jeg.
Så Axel tok av mer og mer, etter det her som skjedde i 95 da.
Han er jo oppvokst på Furuset, og vant til tøffe utlendinger osv.
Axel fortalte meg det, i 1990, da jeg leide et rom hos dem.
Og han var 12 år eller noe.
At han likte utlendingene, for dem var så tøffe.
Mens nordmenn, dem var så pysete.
Så Axel han ble nok litt tøff, av å vokse opp på Furuset, fra han var sånn 10 år kanskje.
Selv om han også har bodd, i Larvik, Drammen, Parkveien i Oslo sentrum, og på Røa.
Og også et sted ved Økern.
Hva heter det der da.
Så han er utdanna kokk.
Og han har slitt med MBD og spesialskole på Majorstua, og lærevansker, osv.
Men han er ikke dum fordet, vil jeg si.
Han er veldig flink til lese mennesker osv., vil jeg si.
Han er jo oppvokst i Oslo.
Så han tar et blikk på folk, så sier han ‘interrail’.
Og de tyske interrail-turistene, eller hva de er, bare kvekker til.
Mens jeg bare ser to vanlige folk.
Så Axel er mer en lokal Oslo-gutt.
Mens er innflytter da.
Så jeg må nesten prøve å passe meg litt for Axel, i Oslo, eller så kan han bare begynne å kødde rundt med meg.
Når vi går på byen osv.
For Axel jobber også som kokk, og med å drive en resturant på Torshov, kallt Oskar Bråten.
En bydelsresturant.
Så hvis jeg og Axel, gikk på byen, rundt år 2000, for eksempel.
Så kjente Axel alle bartenderne omtrent, på de stedene vi dro.
Han kjente masse folk, fra byen og kolleger, som var ute og festa.
Han traff kanskje noen damer han hadde sjekka opp før.
Han kjente folk som var dørvakter på Studenten.
Han kjente også de som jobba i kebab-sjappa, ved taxi-køen, utafor Studenten.
Og fikk hjelp av dem til å sjekke ei dame som dukka opp osv.
Han sa sånn, ‘også en kebab til henne’.
Når det dukka opp ei dame.
Så sjekka han opp henne, og tok med henne hjem vel.
Eller blei med henne.
Og da visste han hva hu skulle ha.
Han leste situasjonen.
Så da visste Axel, hva hu skulle kjøpe og hva hun likte å drikke osv.
Det leste han, fra situasjonen.
Han sa plutselig sånn, da han var sånn 18-20, kanskje.
At hun der, hun var psykologi-student.
Det så han på stilen, eller noe.
Så jeg hadde ikke noe jeg kunne stille opp med, når jeg gikk på byen sammen Axel.
Jeg var en nerd jeg da, sammenlignet med Axel.
Men jeg var litt vant til å sjekke damer da, så når Axel ikke var i nærheten, da hente det at jeg klarte å sjekke damer.
Men da begynte han å jage dem bort.
Og sa at, hvorfor går han her da, han er 28 år osv.
Hva gjør han på Studenten.
Jaja, jeg var jo ute med broren min.
Og om jeg som 28-åring, sjekker 20-22 år gamle damer.
Så synes ikke jeg at det var noe galt.
Jeg var jo ungkar.
Det var ikke sånn at jeg var gift eller hadde barn, eller noe.
Men det har jeg kommet på i ettertid.
At det gjorde Axel.
Han ødela for meg, sånn at hvis jeg hadde begynt å sjekke opp en fin dame.
Så ville Axel gå bort til henne, og prate masse dritt om meg, til hun dama.
Sånn at hun droppa meg.
Så man er heldig som har venner og familie, sier jeg.
Hvorfor han gjorde det?
Nei, det veit jeg ikke.
Kanskje han hadde noen komplekser ovenfor meg.
Siden at jeg var flink på skolen, men at han ikke var det.
Han sa en gang, på Valentinos.
Jeg hadde jo ikke så mye kamerater å gå på byen sammen med.
Og Axel foreslo, at jeg skulle møte han på Snorre, en gang, i 96, eller noe.
Så etter det, så ble det sånn, at vi gikk på byen sammen osv.
Selv om jeg var en del år eldre enn Axel.
Men jeg var vel litt lei av å gå på byen aleine.
Så jeg syntes det var artig da.
Men men.
Men på Valentinos, da sa han det, at han var den med utseende og jeg var den med hjerne.
Så han ville vel ikke at jeg skulle sjekke opp damer da.
For hvis jeg var både kjekk og smart, da ville han få komplekser da.
For at han ikke var smart.
Men Axel er egentlig smart, og har veldig sosial inteligens, og kan kødde med alle osv.
Det at han har problemer med å lære, betyr ikke at han ikke er smart, vil jeg si.
Men men.
Det er jo flere slag intelligens.
Og på noen av dem, så tror jeg det er få som slår Axel, på sosial intelligens, og lese folk, og sånne ting.
Men det at han ødela, for meg, når jeg skulle sjekke damer.
Det gikk etterhvert litt på selvtilliten min.
For jeg syntes jo ikke det var noe artig, å aldri klare å sjekke opp damer.
Men nå, det siste året, så har det vært ganske rolig, i livet mitt.
Så nå har jeg tenkt igjenom hva som skjedde.
Og nå skjønner jeg det, at Axel begynte å prate dritt om meg, til damer jeg sjekka opp osv.
Men hvorfor, nei det veit jeg ikke, om han bare syntes det var morsomt osv.
En gang tok han og lagde sånn merke på buksa mi.
Sånn sot, eller noe.
Og når damene ser du har flekk på buksa, da får du ikke sjekka opp norske sosse-damer.
Så han gjorde sånne ting, for å ødelegge for meg, med damene osv.
Så det var kanskje like smart, at jeg flytta fra Oslo.
Det er nok mulig.
En gang, så skyldte han meg penger.
Og da ringte han, og spurte om vi skulle ta en øl.
Så sa jeg, at jeg har ikke så mye penger, for jeg får lønning, om to dager, eller noe.
(Jeg hadde vanligvis alltid penger, for jeg brukte ikke opp alt med en gang.
Men to-tre ganger, på ti år kanskje.
Så hadde jeg ikke penger, i et par dager.
Og da dukka alltid Axel opp.
Så kanskje han hadde kontakter i banken, og kødda med meg sånn sett?
Bare noe jeg tenkte, hvem vet.
Jeg sier ikke det var sånn.
Men Axel kjenner masse folk, så jeg sier ikke at det er umulig.
Hvis han er i noe mafia, for eksempel.
Som det kanskje kan virke som.
Også fra annet.
Men jeg orker ikke skrive om det nå, for det er slitsomt å skrive så lange poster på bloggen.
Men jeg har skrevet om det før, det var da jeg satt på internett, og en dame sa på irc at det var mafia i Norge.
Og Axel satt i en plaststol, og lata som han sov, og lurte på om noe hadde skjedd, etterpå.
Og hu dama sa at jeg kunne bli sjafør, eller noe annet, hvis jeg ville være i mafian.
Jeg visste ikke helt om hun kødda, eller var seriøs, så jeg fortalte ikke om det til Axel.
Men Axel kan jo ha vært sent, av noe mafia, for å se hva jeg mente.
Så derfor tenkte jeg det).
Men tilbake til studenten.
Da sa jeg, at hvis jeg skulle bli med på byen.
Så måtte Axel betale drinker eller øl.
For jeg hadde ikke så mye penger da, og han skylte meg penger.
Da krølla Axel sammen kvitteringa, ut på kvelden, kvitteringa fra drinkene.
Og så heiv han den kvitteringa, for drinkene og visa, under genseren og t-skjorta mi.
Kvitteringa var som en ball da.
Og han heiv den ned under genseren og t-skjorta mi da.
Som om jeg var en søpplebøtte.
Og da, en av de neste gangene Axel var på besøk hos meg, i W. Thr. gt.
Da fortalte jeg Axel, at sånn var det ingen som oppførte seg mot meg.
Og at jeg ikke likte at folk oppførte seg sånn.
Da sa Axel, at det er greit siden det er meg vel.
Da bare lurte jeg på, om Axel mente at jeg var en dum-snill person, som han bare kunne kødde med, siden han var broren min.
Men jeg sa da det, at jeg ikke likte å bli behandla sånn, av noen.
At jeg pleide å kutte ut folk, hvis de oppførte seg sånn.
Så jeg ga han en advarsel da.
Så etter det, så hadde jeg vel ikke så mye å gjøre med Axel.
Da dro han plutselig til Spania, uten å si fra.
Og kom tilbake over et år seinere.
Og da var han skikkelig tøff.
Jeg kjente han nesten ikke igjen.
Og han var rimelig tøff fra før av og.
Og i Spania så hadde han blitt angrepet av 4-5 spanioler.
Og kasta en av dem, ned en trapp osv, flere meter.
Eller over et gjerde, og ned på et betonggulv, eller noe.
For mange spanjoler angrep han da.
Men han kom seg unna.
Han har jo trent karate og kung-fu og vekter, i mange år.
Så han er rimelig tøff, og mye kraftigere enn meg.
Jeg har jo problem med kneet, så jeg sliter litt, hvis vi skal slåss for morro skyld, for eksempel.
Selv om jeg trente mye i Sunderland osv., så sliter jeg nok likevel, mot Axel, for han har trent kampsport osv., og har ikke skada kneet to ganger, på fotballtrening, som jeg har.
Så sånn er det.
Så etter det, at Axel plutselig forsvant til Spania, uten omtrent å si fra.
Og uten å ringe, derfra.
Faren hans bodde der da, og Axel traff en spansk jente osv.
Men jeg syntes det var dårlig, at han ikke sa fra engang, at han dro dit, og ikke ringte og sa at han skulle være der i over et år.
Så stod han plutselig på døra, på St. Hanshaugen, enda da hadde han ikke ringt og sagt fra, at han skulle tilbake til Norge.
Så det Spania-greiene, var rimelig rart, syntes jeg.
Så etter det, så har jeg ikke hatt så mye med Axel å gjøre.
Før han dro til Spania, så var vi nesten som kamerater, og festa mye sammen og gikk på byen osv.
Men etter at han dro til Spania, uten å si fra, så hadde vi ikke så mye med hverandre å gjøre osv. da.
Og mens han var i Spania, så fikk jeg også mye problemer, på Rimi Kalbakken osv.
Som butikksjef der.
Så da jeg traff Axel igjen, etter at han hadde vært i Spania.
Så så han mye tøffere ut, etter et drøyt år i Spania.
Det må ha vært et tøfft år, tror jeg.
Og jeg så nok rimelig herja og overarbeida ut.
Pga. problemene på Rimi Kalbakken.
Så det var nok et rimelig tøft år for meg også.
Så sånn var det.
Men man får vel bare prøve å lære av problemene og komme seg videre.
Det var det jeg prøvde i hvertfall.
Så får vi se hva som skjer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
