johncons

Stikkord: Ove Olsen

  • Kusina mi Heidi, var med på kidnapping av meg og søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, mens hun fortsatt trodde at saft og Solo var det samme. (N)

    Kusina mi Heidi, var med på kidnapping av meg og søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, mens hun fortsatt trodde at saft og Solo var det samme. (N)

    Jeg ser på Facebook-sida til kusina mi Heidi, som er på jorda rundt reise i Kina, sammen med en hun er gift med, som heter Steinar, og som er taxi-sjåfør i Moss, til vanlig.

    Når dem ikke er på jorda rundt reiser, som dem vel har vært på et par ganger nå.

    Så sånn er det.

    Da jeg og søstra mi ble kidnappa, av faren vår og onkel Runar, så var det Heidi som satt i midten, bak i bilen dem kjørte.

    Faren min tok tak i søstra mi, og bærte henne inn i bilen.

    Og onkel Runar, faren til Heidi, løfta opp meg, og bar meg inn i bilen.

    Mer eller mindre mot min vilje egentlig.

    Det var ganske voldsomt det her.

    I bilen så satt Heidi da, og hu hadde fått Solo, sikkert for å roe henne ned da.

    Mer da.

    Jo, dette tror jeg må ha vært sommeren 1977, at vi ble kidnappa.

    Sommeren før jeg begynte på skolen.

    For jeg ville nok huska det om det her var etter at jeg begynte på skolen, det tror jeg ikke det var.

    Og samtidig så var Heidi gammel nok til å prate.

    Men hun skjønte ikke forskjell på saft og Solo.

    For hun spurte om å få safta, av faren sin, og så var det Solo(!), og ikke saft, viste det seg.

    Det var jo bare dumt.

    Men men.

    Sånn er det.

    Det stod på Facebook-sida til Heidi, at hu er født i begynnelsen av 1975.

    Og da var hun cirka to og et halvt år da, da onkel Runar og faren min tok henne med på den her kidnappings-aksjonen da.

    Det var rimelig rart, for vanligvis ville Ove, storebroren hennes, ha vært med og.

    Men det var han ikke.

    Så dem hadde antagelig planlagt noe rundt det her da.

    Så Heidi var med på kidnapping, da hun var to et halvt år.

    Ikke dårlig.

    Å være med på kidnapping før man vet forskjell på saft og Solo.

    Men sånn er det, man kan ikke vite forskjell på alt, alltid.

    Så sånn er det.

    Så det er mye rart.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Den gangen vi ble kidnappa, så var vi hos faren vår, i 10-12 dager ihvertfall, på Sand da.

    Men det var også sånn, en gang, i 1978 kanskje.

    For jeg likte meg bedre hos farmora mi på Sand, enn hos mora mi i Larvik.

    Så jeg maste om at jeg ikke ville tilbake til Larvik.

    Det var ofte sånn, at jeg låste meg inne på dassen til Ågot og Øivind, hver gang, som mora mi og ste-faren min, Arne Thormod Thomassen, kom for å hente meg, etter at vi hadde vært på ferie, i Larvik.

    Og jeg grein også, om natta en gang, husker jeg, da jeg var på Sand.

    Og hadde sånn mareritt omtrent, enda det var på fredagen, natt til lørdag.

    Og jeg ikke skulle tilbake før på søndag, til mora mi i Larvik.

    (For jeg var så glad for å være på Sand, husker jeg.

    Glad for å slippe unna mora mi, og stefaren min, Arne-Thormod.

    For det var ille å bo der, vil jeg si.

    Dem var veldig strenge da.

    Vi måtte legge oss klokka 20 og sånn, og det var ganske utrivlig stemning da.

    Så jeg var så glad de gangene jeg kunne være på Sand.

    For da fikk jeg litt pause, fra mora mi og Arne-Thormod.

    For da begynte jeg å slappe av da, på den fredagen.

    Men da begynte jeg å grue meg igjen, til søndagen, når vi måtte tilbake til mora mi og Arne-Thormod.

    Så da begynte jeg å grine da, allerede på fredagen, for jeg grua meg til å dra tilbake igjen.

    Det husker jeg nå, at sånn var det.

    Det var vel kanskje i 1977, eller noe, det her.

    Det var ikke så ofte vi var hos faren vår, på Berger, og besteforeldrene våre på Sand da.

    Det var kanskje et par ganger i året, og vi, (eller ihvertfall jeg), gikk og gleda oss lang tid i forveien hvis vi skulle til faren vår da.

    Og det var omtrent det eneste vi tenkte på, (eller ihvertfall jeg), hvis vi ble dårlig behandla av besteforeldrene våre i Nevlunghavn og mora vår da, (de kunne være veldig strenge og konforme).

    Da var det sånn jeg drømte å dra til folka på Sand og Berger da.

    Hvis jeg hadde noen kronestykker, i Larvik, så dro jeg noen ganger til en telefonkiosk, utenfor televerket, som det het da, og fant telefonnummeret, i telefonkatalogen, og ringte til besteforeldrene mine på Sand da (03) 775838.

    Selv om jeg hadde litt problemer med det retningsnummeret, for det skjønte jeg ikke helt.

    For det stod også noen andre tall, på de sidene, til telefonkatalogen.

    Noe kodetall for Vestfold, eller noe, kanskje.

    Så det hendte jeg stod der en stund, før jeg kom på det her med retningsnummer igjen.

    Men da kunne jeg prate med bestemor Ågot da, og dem.

    Hvis jeg hadde en eller to kroner da.

    Dem hadde alltid dårlig råd, og ofte vond mat og sånn, mora mi og Arne-Thormod da.

    Men dem kjøpte rødvin og tobakk da.

    Dem røyka så mye i stua, så vi fikk vondt i øya.

    Det var ikke sånn, at vi fikk lov å ringe faren vår, selv om jeg tror vi kanskje hadde telefon der.

    Neida, sånt var strengt.

    Mora vår, var utspekulert og kunne være slem da.

    For det var ikke så lett for oss, som barn, og verne oss mot mora våres utspekulerte setninger da, med spydigheter osv.

    Og han Arne-Thormod, han var veldig autoritær da.

    Så vi fikk ikke lov å røre skrivebordet hans og sånt.

    Eller kontortinga hans da.

    Mens på Sand, der fikk vi lov å sitte hele dagen å skrive på skrivemaskinen, på kontoret i huset til Ågot, hvis vi ville.

    Mens han Arne Thormod, var en ganske tøff kar da, som gikk mye på travbanen og sånn.

    Så han var litt barka da, nesten.

    Så det var ikke så lett for oss barna, i Jegerborggate, og de andre stedene vi bodde.

    For det var Arne Thormod, som var tøff og streng da.

    Og som vi ikke aksepterte helt som faren vår akkurat.

    Neida, det var pappa-Arne det, som vi kalte faren vår.

    Eller om mora vår fant på det.

    Også var det Arne Thormod.

    Så Arne Thormod, vi aksepterte ikke han fullt ut som faren vår.

    Ihvertfall gjorde ikke jeg det.

    Så det var veldig kald stemning der da, i det huset.

    Det var ganske tøft der, i hvordan man prata og sånn.

    Det var liksom diskusjoner og krangling, om alt mulig.

    Det var nesten som en krig.

    Nå må dere ta oppvasken osv.

    Nei, det vil ikke vi.

    Eller vi sa det ikke.

    Men vi prata dritt om mora vår da.

    Og vi kasta maten i søpla og sånn.

    For mora vår lagde så vond lungemos, som hun hadde kjøpt, på Torfinns, sa hu, som hu ikke spiste selv.

    Så det var litt vel tøft å bo der, med mora vår og Arne Thormod.

    For det var så strengt med alt mulig.

    Det var nesten som en slags militærleir.

    Og sånn var det hos besteforeldrene våre i Nevlunghavn og.

    Der var det også strengt og konformt.

    Mens på Sand, hos bestemor Ågot og dem, der kunne vi løpe rundt i gangene i huset, og bare leike inne i huset og sånn.

    Vi hoppa på sånne firkanter, som var i fliser på gulvet.

    Så det gikk ann å gå på sånne firkanter, som var et slags mønster på gulvet da.

    Og da gikk rommene rundt pipa da, som var stor og så var det en L-formet gang da.

    Så løp vi rundt og rundt, gjennom stua, gangen og kjøkkenet.

    Jeg og søstra mi og fetteren vår Ove osv.

    Når vi var på besøk der.

    Og da var det om å gjøre, å ikke trå utafor de firkantene da.

    Så sånn var det.

    Og da skjedde det bare en gang, på mange år, med ferier da, at bestefar Øivind reiste seg opp, og skreik, at nå er det nok.

    Til meg da.

    En gang jeg bråka ekstra mye.

    Så det var ganske fritt der, på Berger eller Sand da.

    Mens i Larvik, så var det ikke noe gøy å være hjemme, hos mora vår og stefaren vår.

    Det var nesten som et slags fengsel.

    Det var veldig strengt, og vi fikk kjeft for den minste ting, vil jeg si.

    Så det var en veldig kustus da, eller disiplin, som vi var under, fra mora vår og stefaren vår.

    Og sånn var det hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes i Nevlunghavn og.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.)

    Og da måtte bestemor Ågot komme og prate med meg da.

    Og prøvde å trøste da.

    Hun var veldig flink med oss barnebarna da, bestemor Ågot.

    Hun liksom prata med barn, som om dem var voksne omtrent.

    Altså, hun behandla ungene like bra som voksne, vil jeg si.

    Og prøvde å skjønne seg på oss barnebarna, og var snill da, må man vel si.

    Og det var ikke mora mi alltid, hun kunne være litt slem vel.

    Og mormora mi, bestemor Ingeborg i Nevlunghavn, hun er veldig konform og litt streng da.

    Og pleide å skrike noe greier, som var vanskelig å skjønne, på dansk osv.

    Så det var enkelere på Sand, syntes jeg.

    Så om det var da, eller om det var en annen gang, at faren min tok meg med opp til rektor Borgen.

    Hvor også Erland, som er på Facebook-sida mi, var da, siden han er sønnen til Borgen.

    Så da var det sånn, at dem avtalte egentlig, at jeg skulle begynne på Berger skole, i 2. klasse, eller noe.

    Men så kom mora mi og stefaren min da, Arne Thomassen, til Ågot.

    Og da sa mora mi, at jeg skulle få sykkel av bestefar Johannes.

    Så det her må ha vært mens jeg gikk i første klasse.

    For den sykkelen, (en rød Apache-sykkel), den fikk jeg, da vi flytta til Jegersborggate.

    Og det var våren 1978.

    Så det ble egentlig avtalt at jeg skulle begynne på Berger skole, på slutten av første klasse.

    Men da mora mi, og Arne-Thormod, dukka opp hos Ågot, for å hente meg.

    Da, så var ikke faren min der.

    Så jeg låste meg inn på do, (som jeg hadde gjort en gang før og).

    Og nekta og komme ut.

    Men dem dro ikke.

    Jeg kunne jo ikke stå inne på doen der, hele kvelden heller.

    Så etter 20 minutter, eller noe, mens mora mi og Arne-Thormod, stod i gangen hos Ågot, og prata inn til meg, som stod inne på doen.

    Mens Ågot også stod der, og Øivind enten var i stua, eller også var i gangen.

    Den første gangen dette skjedde, så var jeg bare 3-4 år, eller noe.

    Og da lovte mora mi meg hund.

    Så kom vi tilbake til Vestmarka, i Larvik, hvor vi bodde i 1973 og 74 vel, og da hadde den hunden da, som het Cora, tror jeg, driti mange hauger med dritt, på teppet.

    Så dem må ha latt bikkja være aleine hjemme.

    Så hvor dem var da, mens jeg var på Sand, det veit jeg ikke, det sa dem vel ikke, tror jeg.

    Så det var rart.

    Men, hva var det jeg skulle skrive om nå.

    Jo, så da jeg begynte på Berger skole, på begynelsen av tredje klasse, i oktober 1979, var det vel.

    Da, så var ikke det første gangen jeg skulle begynne på Berger skole.

    Neida, det var andre gangen.

    For jeg skulle egentlig ha begynt der i første klasse og.

    Så det lå egentlig litt i kortene, at jeg etterhvert skulle flytte tilbake til Berger da.

    For jeg husker at jeg ikke ville flytte fra Bergeråsen da, da jeg var tre år.

    Og mora vår, hun var så anspent og ganske streng da, og litt sånn nervøs, eller hva skal man kalle det.

    Mora vår var så urolig.

    Det vil si.

    Så det smitta, syntes jeg.

    Hun var urolig og anspent.

    Og det var ikke så artig, å bo hos mora mi da.

    For hun var sånn at hun kjefta og.

    Hun kunne plutselig angripe en, for alt mulig.

    Så det var slitsomt, vil jeg si, å bo i samme huset som mora vår og stefaren vår da.

    Så derfor ville jeg flytte tilbake til Berger da.

    Og da jeg begynte på Berger skole igjen, i tredje klasse.

    Da huske han Erland, som er på Facebook-sida mi.

    Han huska meg, fra da jeg hadde vært hos dem, i første klasse, sammen med faren min, for at jeg skulle egentlig begynne på skole der da.

    Og jeg visste også hvem han Geir-Arne, fra Sand var.

    Rektor Borgen, sa at det var bra, at dem fikk en elev til, som holdt til på Sand der.

    For det var en elev, (Geir Arne Jørgensen), som hadde gått den lange skoleveien, helt alene, i et par år da.

    Men, da husker jeg, at jeg reagerte.

    For jeg var allerede da, uvenn med Geir-Arne, fra ferier, som jeg hadde vært på Sand, før jeg flytta tilbake til Bergeråsen da.

    (Som var like ved Sand).

    Jeg skriver at jeg var på Sand, i feriene.

    Og det er fordi at faren min jobba på Sand, på snekkerverkstedet som var i familien, Strømm Trevare.

    Og der var også huset til besteforeldrene våre, Ågot og Øivind, det var på samme eiendommen, som snekkerverkstedet.

    Så, om dagen, så var vi på Sand da, hos Ågot og dem, mens faren min jobba.

    For han hadde ikke så ofte ferie og fri, for han var selvstendig næringsdrivende.

    Og onkel Håkon jobba også der, på Strømm Trevare.

    Men han var ikke så ansvarlig, som faren min.

    Så Håkon dro alltid hjem klokka 16, og hadde vel også mer ferie enn faren min, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Så da traff jeg Geir Arne da, de somrene, som jeg var på ferie, på Sand, mens jeg bodde i Larvik.

    Og da var det sånn, en sommer, et år eller to, før jeg flytta til Berger igjen.

    At Geir Arne ikke ville dukke opp på bursdagen min, enda jeg inviterte han.

    Så blei jeg litt uvenn med han.

    Men da feira jeg ikke bursdag, på bursdagen min, 25. juli.

    For vi ble først enige om å ikke ha noe selskap.

    Men da syntes jeg det ble litt kjedelig.

    For alle i klassen og sånn, i Larvik, de hadde bursdagselskap.

    Så da ble jeg og Ågot, enige om, at vi skulle feire bursdagen min, 27. juli.

    Så da tenkte jeg, at jeg måtte be noen folk.

    Og da tenkte jeg at jeg kunne be Geir Arne da, for jeg kjente han, for vi hadde leika litt osv., den sommeren og kanskje sommeren før.

    Det her var kanskje sommeren 1977 og 78.

    Noe sånt.

    Men da gikk jeg ned til Geir Arne, på 27. juli, 1978 kanskje.

    Og da ville ikke Geir Arne bli med på bursdag.

    Han sa bare nei, at det gadd han ikke.

    Men seinere, så fikk jeg vite det, at han bursdag 27. juli.

    Så jeg er to dager eldre enn Geir Arne.

    Men men.

    Men, han forklarte ikke noe om det.

    Så han bare sa nei til å dukke opp i bursdagen min.

    Så etter det, så var vi uvenner da.

    Enda jeg hadde skrevet kort osv., som Ågot sa jeg skulle gjøre.

    Vi fant et gammelt postkort, i en skuff, på kjøkkenet hos Ågot, hvor jeg skrev invitasjon til bursdag da.

    Men det hjalp ikke så mye, Geir Arne ville ikke dukke opp i bursdag, uten at han ga noe særlig grunn heller.

    Men men.

    Så etter det, så var jeg uvenn og fiende med Geir Arne, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Men det dukka opp noen andre folk, i bursdagen min.

    Noen Ågot og faren min kjente, som også hadde slekt like ved Larvik.

    Et sted som het Verningen.

    Og det var noen som bodde ovenfor butikken, tror jeg, på Sand.

    Jeg husker ikke helt hvordan det var, men faren min kjente noen der, så det var en kar der, som var et år eller to eldre enn meg, som jeg også kjente på Sand da.

    Men han var jeg bare på hils med.

    Jeg husker ikke hva han het nå, men han var en forholdsvis stille og rolig kar, tror jeg, som hadde ei søster, som faren min sa hadde lår som en 13 åring, enda hu var på meg og søstra min sin alder.

    Så det var kanskje litt rart, at faren min skulle nevne det her, til Ågot, da jeg var på ferie der, i 1978, eller noe.

    Men men, det var kanskje vanlig å si sånn på 70-tallet, det er mulig.

    Så sånn var det.

    Så jeg kjente altså, eller jeg visste ihvertfall hvem to folk i klassen, Erland og Geir Arne, var, da jeg begynte på Berger skole, på begynnelsen av 3. klasse, i 1979 da.

    Og jeg visste også hvem en Christer på Bergeråsen var, for han hadde jeg også såvidt prata med, i en ferie.

    For vi var jo i huset til faren min og.

    Og hendte vi leika på Bergeråsen da.

    Og da spurte han Christer, som bodde i Ulvikveien, tror jeg, og var et år eldre enn meg vel.

    Han spurte om vi hadde bakker i Larvik.

    Jo, det hadde vi da.

    Så da lurte han på om jeg klarte å løpe ned skråninga, som var fra huset til Edel og Rolf der, i Ulvikveien, og ned til lekeplassen, som var nedafor der da, i Havnehagen.

    Og det klarte jeg da, selv om det var bratt, så var ikke det noe problem for meg, å løpe ned den bratte stien, sånn som han Christer utfordra meg til da.

    Så det var ikke noe problem.

    Larvik er kjent for å være en bakke-by, husker jeg bestefaren min, Øivind, sa til meg, et par år seinere, da jeg hadde flytta til Berger da, i huset på Sand.

    Så jeg var ikke noe nerd akkurat, da jeg vokste opp.

    Jeg var vant til å leike med folk på mange steder.

    Vi bodde to steder på Østre Halsen, Storgata og Mellomhagen, hvor vi ble kjent med andre unger da.

    Og i Jegersborggate, i Larvik, der ble jeg og søstra mi kjent med veldig mange folk.

    Pluss at de folka i klassen min, de var fra mye fra Torstrand og sånn, så da ble jeg kjent med enda fler folk, i klassen, for dem var ikke fra sentrum av Larvik, untatt Sølvi i klassen, som bodde ikke så langt fra der vi bodde.

    Og også på Brundlandnes, ble jeg kjent med folk, selv om det var ganske øde der, så flytta det ned en gutt, nesten på min alder, fra Nord-Norge.

    Men da var jeg så vant til å være for meg selv der, så gadd ikke å leike så mye med han nordlendingen.

    Og på Vestmarka, som vi bodde, i 1973, der ble jeg kjent med ei bondekone, husker jeg, som dreiv å måkte møkk, ned i møkkakjelleren, da jeg gikk inn i fjøset.

    (Jeg gikk og traska litt rundt der, en morgen da mora mi fortsatt sov vel).

    Noe sånt.

    Og jeg kjente altså folk både på Sand og på Bergeråsen da.

    Og alt det her var før jeg flytta til Berger, da jeg var ni år.

    Så var ikke akkurat noe nerd, da jeg flytta til Berger.

    Det var ikke sånn, at jeg satt foran datamaskin, hele dagen, før jeg flytta til Berger.

    For det var i 1979.

    Og VIC-20 og sånn, det kom ikke før i 1981 ca.

    Så det var nesten ingen nerder, på 70-tallet.

    Nesten alle gikk med Marius-genser og UCLA-genser osv.

    Så alle var vanlige da, på den tida, kan man nesten si, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Kiel-tur med min far Arne Mogan Olsen og min onkel Runar Mogan Olsen i 1979. (In Norwegian).

    Jeg tror det her må ha vært i 1979, like etter at jeg flytta til faren min.

    Jeg fikk flashback til det nå, for jeg så noe om at byen Stoltenberg, i Tyskland, ikke lå så langt unna Kiel, var det vel.

    Ja, Kiel var visst hovedstadet i Schleswig-Holstein:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Kiel

    Dette var mens Runar fortsatt bodde på Kolbotn.

    Og det var egentlig litt urettferdig at ikke Ove, sønnen til Runar, skulle være med.

    Han sa vel hadet, men det skulle han altså ikke.

    Så kjørte vi da, til Kiel, med bilen til faren min tror jeg.

    Enda vi bare var en dag i Tyskland.

    Jeg fikk lov å stå og se på at dem spilte roulette, enda det var 18 års grense, jeg var 9-10 år da.

    Så sånn var det.

    Det er mulig at cupieren, eller hva det heter, ikke så meg.

    Det er mulig.

    Det sa han ihvertfall dagen etter, da faren min prata med han.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, først dro vi til et ganske stort, (og rent husker jeg), supermarked, i Kiel.

    Ei dame som jobba som butikkdetektiv, eller noe, der, plagde faren min.

    For han var litt som i ørska, eller noe, og bare stod der og så på hyllene.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så kjørte vi ut på landsbygda der, rundt Kiel.

    For vi skulle på en kro og spise middag.

    Men da vi kom på kroa, så lå kroverten med hue på bordet.

    Så om han var enten drita full, som jeg vel trodde da.

    (Jeg skjønte ikke helt situasjonen).

    Han hadde mange folk rundt seg, som var nesten som gråtekoner, kan man si.

    Noe sånt.

    Bare at de var fortvila kanskje, men ikke gråt.

    Kanskje han hadde tatt selvmord, med noe gift, eller noe?

    Enten det, ellers så var han drita full.

    Faren min og onkelen min bare snudde og gikk fort ut.

    Jeg spurte hvorfor, og de sa, ser du ikke det, og sånn.

    Så noe var det som foregikk.

    Men men.

    Så kjørte vi til en annen kro og spiste da.

    Snitzel da, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke om denne Kiel-turen var før eller etter at vi var i Jugoslavia, sommeren 1980.

    Men jeg skreiv først at jeg trodde det var i 1979, så da får jeg håpe at det var riktig da.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til sommeren 1990. (In Norwegian)

    Sommeren 1990.

    Da hadde jeg studert et år i Oslo.

    Men jeg leide bare hybelen min på Abildsø, ut juni måned.

    Så i begynnelsen av juli, var det vel, så dro jeg til Sand, til bestemor Ågot.

    Og da var fetteren min Ove der og.

    Og jeg hadde ikke tatt med badebukse, og Ove skulle absolutt på stranda, nedafor den gamle butikken på Sand der, i Sandsveien.

    Av en eller annen grunn.

    Så da fant Ågot ei gammel olabukse, som hu klipte av beina på, så hadde jeg shorts da.

    Så gikk jeg med Ove ned til stranda der da, mens jeg spilte på den her Guru Josh-sangen blant annet, (som jeg vel hadde hørt på MTV, i hybelen jeg bodde i, på Abildsø).

    Der husker jeg at blant annet Lisbeth Mikalsen, fra Leirfaret eller Hellinga, eller hvordan adresse dem hadde.

    Ei jente som var en naboene da, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Som vel bodde i noe sosialboliger, eller noe.

    Ved siden av noen andre jenter som heter Våge, eller noe.

    Noe sånt.

    Noen ganske dundre-aktige jenter.

    Ihvertfall storesøstra.

    Men men.

    Så da følte jeg meg ikke så smart, egentlig, da jeg gikk forbi hu Lisbeth Mikalsen og dem, sammen med fettern min Ove, som da vel på denne tida lå i hardtrening til Aerobic-NM, eller noe, sikkert.

    Så dem så kanskje litt rart på oss, de her Lisbeth Mikalsen og dem, det er mulig.

    Men jeg blei med Ove ned på stranda da, siden han maste sånn.

    Vi var på Marienlyst-badet i Drammen en gang og, husker jeg.

    Hvor vi i hvertfall fikk låne solkrem av noen damer, for det hadde ikke jeg huska.

    Det er mulig at det var samme sommeren, eller en av somrene før.

    Det er mulig.

    Resten av sommeren, så var jeg hos den gamle vertsfamilien min, i Shoreham, utenfor Brighton, sammen med tremenningen min fra Lørenskog, Øystein Andersen.

    Jeg var også i Stavern og besøkte Ingeborg.

    Og jeg var også å besøkte Ove og dem i Son.

    Så flytta jeg til den gamle stefaren min, Arne Thormod Thomassen og dem, på Furuset, i august da, hvor jeg leide et rom i leiligheten dems, for 1000 kroner måneden.

    Rundt skolestart vel.

    Faren til halvbroren min Axel, som også bodde der, og stemora hans.

    Så begynte jeg å søke jobber da, for jeg hadde et friår fra NHI.

    Arne og Mette var arbeidsledige dem og, men dem var ofte på travbanen og bingo og sånn.

    Så når jeg kom hjem fra praksisplass-jobben min, på det Norske Hageselskap, på Grønland, så måtte jeg lage middag til både meg og Axel, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Norsk ‘mafian’? (In Norwegian)

    Nå tenker jeg på hun Anne Uglum, fra Bergeråsen.

    Så tenkte jeg på en nyttårsaften på 80-tallet.

    Det var meg, og Espen Melheim og Anne Uglum, som var oppe hos Espen og dem.

    Det var før jeg begynte på skole i Drammen.

    (For jeg pleide å sitte på med faren hennes, noen ganger, til Drammen, når jeg ikke rakk bussen, som gikk alt for tidlig, må jeg vel si.

    Så jeg skylder en del folk på Bergeråsen det at jeg klarte artium, på Gjerdes i Drammen.

    For den bussen min gikk alt for tidlig, sånn at jeg måtte vente nesten en time, hver morgen, på skolen.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og jeg fikk nesten alltid haik, må jeg si.

    Så det var bra gjort av folka på Bergeråsen, må jeg si).

    Men men.

    Men det var kanskje nyttårsaften 1987, eller noe(?)

    Hvem vet.

    Og da klenga Espen Melheim på Anne Uglum, i veien ned fra huset til Espen og dem, ned til Havnehagen.

    Og hun Anne sa hele tida, til meg, at jeg måtte hjelpe henne.

    Så da måtte jeg si til Espen, (som var full), at han måtte slutte.

    Og dette skjedde 4-5 ganger, eller noe.

    (Jeg ble egentlig litt misunnelig på Espen, og jeg skjønte ikke hvorfor hun Anne Uglum ikke ba han om å slutte selv, så det var såvidt jeg gadd et par ganger, å hjelpe henne, men jeg gjorde det nå til slutt da.

    Jeg følte meg litt døv, kan man si.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, og den siste sommeren jeg bodde på Bergeråsen.

    Det må ha vært sommeren 1989.

    Så dro Christell og søstra mi, Pia, meg med på stranda, på Sand, av en eller annen rar grunn.

    Så kom Annika og Anne, begge toppløse, (to pene, slanke, lyse 17 år gamle jenter), sammen med Espen Melheim, for å prøvde windsurfing.

    Jeg kjente jo alle de tre.

    Mens Christell pleide å være litt uvenner med de to andre jentene, Annika og Anne, ettersom jeg hadde skjønt.

    Så jeg lot søstra mi og Christell ligge der og sole seg, og ble med å prøvde windsurfing.

    Siden Espen var kameraten min, må jeg si.

    Og jeg kjente Anne og Annika fra før, siden de gikk i klassen til Christell, og Annika hadde vært med Haldis og Christell på jobben til Haldis en gang jeg var med.

    Og Anne kjente jeg jo fra nyttårsaften, hos Espen Melheim osv, et par år før.

    Og jeg viste jo hvem dem var, siden dem bodde på samme stedet.

    Men men.

    Så jeg lot Christell og Pia bare ligge der.

    (Jeg syntes det var litt rart at Annika og Anne hadde gått ned hele Bergeråsen toppløse da, og bare i en liten bikinitruse, på de flotte jentene).

    Det var litt rart.

    Selv på 80-tallet var det litt rart, syntes jeg, enda da var det vanlig at jenter solte seg toppløse.

    Men men.

    Så prøvde jeg og Anne og Annika windsurfing da.

    Vi måtte bytte på å låne en sånn våtdrakt.

    Til slutt så så jeg at hun Anne reagerte, og gikk bort fra meg og Annika da.

    Espen så for det meste på, uten å reagere.

    Jeg var jo vant til Christell, som også var 17 år ca., og pen og lys og slank, sånn som Anne og Annika omtrent, må man vel si.

    Så jeg reagerte ikke så mye på Anne og Annika.

    Og Annika reagerte ikke, hun bare smilte.

    Men hun Anne reagerte da, etter en halvtime, eller noe, så gikk hun bort og sånn.

    Jeg skjønte ikke helt hva det var med henne, men Annika sa at hun var ok.

    Så dro de tre, Espen og Anne og Annika igjen da, med windsurfingbrettet.

    Så gikk jeg bort til Christell og Pia.

    Og da spurte Christell meg om jeg likte Anne og Annika.

    Jeg kunne nesten ikke si at jeg ikke syntes at de var fine, så jeg måtte nesten si ja til det.

    Men hun virka litt bleikere om nebbet da, Christell.

    Men det var veldig rart at de skulle ha med meg på stranda.

    På Sand der, hvor det er ganske langgrunt, og ikke så artig å ligge, for folk går forbi for det meste der.

    Og vanligvis ville nok Christell dratt på Sandvika eller Ulvika eller Marienlyst-badet i Drammen.

    Men men.

    Så hva det her var, er vanskelig å si.

    Men jeg aner konturene av en norsk ‘mafian’.

    At Espen Melheim er noe mafian kanskje.

    Og at de satt opp et plott, for å få hun Anne Uglum til å reagere(?)

    Christell og Pia lurte med meg på stranda.

    I en avtale med Espen Melheim(?)

    Som igjen ville prøve seg på Anne Uglum.

    Og fikk hjelp av Annika Horten(?)

    Og så, da Anne Uglum reagerte, så dro de hjem, for da skulle Espen prøve seg på henne igjen.

    Er det sånn dette hang sammen?

    Det er mer og.

    Med lillesøstra til Espen, som gikk i klassen under Christell og Pia og Annika og Anne og dem vel.

    Jeg får ta en pause her, det er fotball osv.

    Jo, det her var da fetteren min, Ove Olsen fra Son, dro meg med til Sand.

    Til farmora vår, som vel da var i 70-åra, som da bodde aleine i huset ved verkstedet på Sand der.

    Det var da jeg bodde i Oslo, på St. Hanshaugen, eller om det var på Ellingsrudåsen vel, mest antagelig.

    Da, så vant han sønnen til han fra the Kids, Ingebrigtsen(?), hopp-VM, i Tyskland(?), med ny bakkerekord.

    Så dro Ove meg med bort på Smia der.

    Og inn et sted hvor søstra til Espen satt.

    Og da sa hu at Espen var i Belgia og studerte.

    Så fikk fettern til meg og Ove, Tommy Olsen, noen til å kjøre meg og Ove til Svelvik, av en eller annen grunn.

    Så noen må ha prata dritt om meg, siden jeg prata til søstra til Espen.

    Men det var hu som prata til meg, og ikke omvendt, for jeg kjente ikke igjen henne.

    Og det var Ove som ville sitte der hvor hu satt.

    Så jeg gjorde ikke noe galt jeg.

    Og det var også ei i klassen min, på videregående, som het Uglum.

    Hun het Heidi Uglum vel.

    Og hu hadde ei søster, visstnok, fant jeg ut, da vi havna i Svelvik.

    og hu begynte å prate med meg.

    Så gikk hun hjem, av en eller annen anledning.

    Men da hu kom tilbake, så ville hu ikke prate med meg.

    Her syntes jeg også det var mye rart, at vi skulle bli kjørt til Svelvik.

    Og også at Ove dro meg med til Sand og Berger-kroa.

    (Og også at Norge vant Hopp-VM kanskje.

    Fikk han Ingebrigtsen mer fart?)

    Hvem vet.

    Her var det nok noe ‘mafian’ som skjedde, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    Så fetteren min Ove, er nok også noe ‘mafian’, og han var nok med på noe plott, i avtale med Espen Melheim og søstra, for å ødelegge rykte mitt på Berger.

    Eller noe sånt.

    At Ove dro meg med til Sand, og til Smia/Berger-kroa, som jeg ikke hadde vært på før da.

    Så sånn er nok det.

  • Mer om kusina mi Heidi. (In Norwegian).

    Mer om kusina mi Heidi. (In Norwegian).

    Nå kikka jeg på Facebook, og da dukka det opp bilder, fra kusina mi Heidi sin Facebook-side.

    Og da kom jeg på, at jeg skreiv jo til henne, om den gangen jeg besøkte henne og broren hennes, fetter Ove, i leiligheten til faren deres, Runar, som de vel bodde sammen i, i Gamlebyen, rundt 1997, eller noe, kanskje:

    https://johncons-blogg.net/2009/01/heisann-heidi-3.html

    En gang jeg besøkte dem i Gamlebyen.

    Så var Heidi litt full kanskje, og dansa ganske heftig pardans, med broren sin, Ove.

    Hun sa også flere ganger, om seg selv, at hun var en ‘bimbo’.

    Og hun begynte også å mobbe meg, fordi jeg oppførte meg ganske stille, antagelig.

    Jeg ble litt sjokka av den her oppførselen deres.

    At de dansa så kraftfullt, som et forelska par, vil jeg si, til Gypsy Kings.

    Og at Heidi flere ganger, sa, men hun oppførte seg sånn kokett da, eller noe, som Marylin Monroe omtrent, og gliste og sa om seg selv, at hun var en bimbo.

    Og hun begynte også å mobbe meg.

    Og spurte om jeg hadde hatt noen venninner noen gang.

    Jeg begynte å tenke på, om jeg hadde hatt noen damer som venner.

    Og det vil jeg si, at jeg hadde, første året jeg bodde i Oslo.

    Da var det ei jente, som bodde på Grønland, som het Lill, fra Svelvik.

    Med mørkt, oppsatt hår, som bodde oppe på Ebbestad, eller noe.

    Et av de byggefeltene i Svelvik da, ikke nede i byen.

    Og hun var venninne av søstra mi og Cecilie Hyde.

    Og de hadde bodd hos meg, det siste halve året, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Selv om Cecilie også var hos bestemora si i Svelvik, hvor hun egentlig bodde.

    Men de var veldig mye hos meg da.

    Men Pia, søstra mi, forklarte ikke hvorfor hu ikke ville bo hos Haldis og faren og Christell lengre.

    Og jeg, jeg synes det var ensomt å bo aleine i Leirfaret, så jeg sa det var greit.

    Det var vel faren min som bestemte til slutt uansett, siden det var hans leilighet.

    Han som eide leiligheten, selv om han bare var der i 5 minutter, eller noe, hver dag, om morgenene mandag til fredag.

    Og seinere så slutta han vel å være der i det hele tatt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da ble jeg vant til å ha sånne litt festegale ungjenter, i 17-18 årsalderen rundt meg, omtrent døgnet rundt.

    Noen ganger så skulle dem absolutt ligge i vannsenga, sammen med meg.

    Og da lå jeg på den ene sida, Cecilie i midten, og søstra mi på den andre sida da.

    Men vi lå ikke nakne, eller noe, da.

    Men en gang så husker jeg, at jeg og Cecilie, vi begynte å nesten rote i søvne.

    Så det husker jeg fra halvsøvne, at vi dreiv og tulla litt, med klær på, i den senga der.

    At vi holdt på litt i søvne, men vi hadde jo klær på, så det skjedde egentlig ikke noe.

    Men jeg var ikke vant til å ha dame og sånn, så jeg husker jeg syntes at det var nesten som sex, fordi det var liksom som at vi prøvde å ha sex, med klær på, i søvne da.

    Jeg var ihvertfall i søvne, og det tror jeg Cecilie var og.

    Så det var litt rart.

    Men jeg vet ikke hvorfor dem skulle være i senga mi og, men jeg sa det var greit, siden hun Cecilie lå i midten da.

    Pia hadde bare min gamle seng, en enkeltseng, på mitt gamle rom, hvor frysern til Haldis vel også stod.

    Med noe umerka kjøtt oppi osv.

    Så det var vel ikke så hyggelig for dem, å ligge i den lille senga.

    Det var ikke plass til to der, vil jeg si.

    Jeg og hun Nina Monsen lå der, en måneds tid før søstra mi flytta inn.

    Men vi lå mer oppå hverandre, enn ved siden av hverandre, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    (Nå tar jeg med om alt her, siden det er liksom litt av poenget med bloggen, å prøve å finne ut hva som har foregått, siden jeg ikke får rettighetene mine osv.

    Så da får jeg unnskylde hvis det blir litt grisete osv., men det er ikke egentlig meningen, å skrive det grisete, men det er fordi jeg prøver å forklare ganske nøye hva som har foregått, så da får det bare bli at jeg tar med om sånne ting og).

    Så sånn er det.

    Så søstra mi, Pia, hun lå altså oppi samme senga som jeg og hun Nina Monsen dreiv og tulla i.

    Jeg veit ikke om hun visste det.

    Men men.

    Jeg veit ikke om hun bytta sengetøy heller, men man kan ikke vite alt.

    Men men.

    Og jeg hadde så mye å gjøre det skoleåret der, med skole i Drammen, som var nesten en time med bussen hver vei, jobb i Drammen, russetid, kjøretimer, osv, osv.

    Så jeg bare sa det var greit at dem bodde der.

    Og jeg sa det var greit at dem også sov i den store vannsenga, på det gamle rommet til fattern.

    Som han aldri brukte, og som jeg tok over, fra jeg var 11 år omtrent.

    For jeg flytta skrivebords-plata, som stod der frysern til Haldis seinere ble plassert, fra det første rommet mitt, og inn på rommet til faren min, så jeg regna egentlig begge de rommene som mine, siden jeg bodde aleine i det huset.

    Men en gang fikk jeg kjeft av Haldis.

    Hun var der en av de veldig få gangene, hun og faren min.

    Så dreiv jeg og fettern min Tommy, og leika inne på rommet til faren min.

    Noe sånn skyte-greier og sånn.

    Jeg var vel 11 år, eller noe.

    Og vi skulle liksom skyte hverandre og ligge i dekning og sånn da.

    Det høres litt barnslig ut, men det var ikke så mye å finne på, på 80-tallet, så man måtte bare prøve å finne på noe.

    Og da sa faren min noe greier, så da gikk jeg inn på det rommet, hvor jeg sov om natta da, som vannsenga stod på.

    Og da smelte jeg med døra, for jeg var forbanna på grunn av noe.

    Og da sa Haldis, at det var feil, av meg, som 11-åring, for hun hadde skjønt det hvis jeg hadde smelt med døra, til mitt eget rom.

    Men jeg hadde jo da egentlig tatt over rommet til faren min.

    Og jeg og Tommy leika jo der.

    Og Haldis viste jo veldig godt, at faren min bodde nede hos henne.

    Haldis var kanskje i huset i Leirfaret, maks en gang i året, eller noe, og da kanskje bare i et minutt, i fylla, eller noe, for å klage på meg, med noe.

    Så sånn var det.

    Så Haldis har nok litt problemer med tankegangen sin, for jeg vil si at begge de rommene var mine.

    Siden jeg sov på det største soverommet, gjorde lekser der, og hadde tinga mine og datamaskinen min der.

    Så sånn var det.

    Og plakater og sånn da.

    Men men.

    Men jeg behandla hun Lill fra Svelvik, sånn som jeg behandla hun Cecilie.

    Jeg behandla hun Cecilie omtrent som søstra mi omtrent, siden begge bodde hos meg.

    Jeg prøvde ikke å sjekke henne opp, og sånn, men lot dem være i fred.

    Og lot dem rappe deo av meg, og sånn, som dem gjorde, dem rappa Boss-deo, som jeg hadde kjøpt på danskebåten, da jeg og Magne Winnem, var i Danmark, det skoleåret da, sammen med noen andre folk fra Røyken og Drammen.

    Og da sa Magne at han var Boss, så han kjøpte Boss.

    Så tenkte jeg, at da fikk jeg være Boss jeg og, så da kjøpte jeg sånn svart Boss-deo, og ikke Lagerfeldt, som jeg husker var populær blant de mest sossete folka i klassen, fra Sande, hvor jeg gikk på skole året før.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og hun Lill, fra Svelvik, hun kjente jeg gjennom søstra mi og Cecilie.

    Og hun hadde også gått i parallellklassen min, på Svelvik ungdomsskole og Sande Videregående.

    Og jeg hadde sett henne, på Fremad en gang.

    Et ‘lokale’ i Selvik, mellom Berger og Sande.

    Hvor stesøstra mi, Christell, hadde lokka meg med, noen ganger, det skoleåret, for så å forsvinne, da vi kom dit.

    Hm.

    Men da dansa jeg en gang, på dansegulvet der, og da kræsja jeg med hun Lill da.

    Og seinere så fortalte hun meg, da begge vi bodde i Oslo, at det favoritt sjekketrikset hennes, å kræsje inni folk hun prøvde å bli kjent med.

    Så selv om jeg var upopulær, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Siden jeg ble mobba osv.

    Så begynte jeg å få litt draget på damene, det siste et eller to årene, som jeg bodde der.

    Etter at jeg kom i puberteten osv., som jeg var veldig treig å komme i.

    Men da jeg endelig kom i puberteten jeg og, som 17 åring da, treig som jeg var.

    Da, som 18-åring, så husker jeg ihvertfall, at hun Lill, hun kræsja inni meg, på Fremad der.

    Så da prøvde nok hun å sjekke opp meg, eller bli kjent med meg da.

    Så det var ikke sånn, at alle syntes jeg var en nerd og mobbeoffer, hele tiden, mens jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg begynte å få litt drag på damene, fra jeg var 18 ca.

    I Brighton, og på danskebåten og på Fremad og Samhold og med hun Nina Monsen og sånn da.

    Og det husker jeg at jeg syntes var veldig artig, for jeg hadde vært så upopulær, i klassen, på ungdomsskolen, så det var nok stunder, når jeg tenkte, at jeg kom til å bli upopulær, og aldri få meg noe dame, eller noe, resten av livet.

    Men det snudde altså litt, da jeg ble sånn 17-18.

    Det siste året jeg bodde på Bergeråsen, må jeg nesten si at jeg var ganske populær blant damene.

    Da var det nesten sånn, at jeg ikke kunne gå ut en helg, uten å begynne å rote med en eller annen dame.

    Enten det var på Fremad, Samhold, danskebåten eller på russefester i Oslo osv., på Rockefeller, hvor jeg også traff en dame, selv om hun kanskje ikke var så fin, men det var ihvertfall en dame, det husker jeg.

    Det var det døgnet jeg skulle få ølkork i russelua, så jeg skulle drikke en kasse øl.

    Og jeg hadde 8 øl igjen, til dagen etter.

    Men da var jeg så fyllesyk, så jeg må innrømme, at det stoppå vel på 18-20 øl, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men da skulle kusina mi Heidi, ha det til, at jeg var mer eller mindre homo da, siden jeg hadde behandla hu Lill, omtrent som om hun var søstra mi da, eller som om hun var ei venninne av søstra mi, og bekjent fra Svelvik da, som var nesten som et sted med Berger.

    Alle i Berger viste hvem folka i Svelvik var, for alle fra Berger måtte gå på Svelvik Ungdomsskole da.

    Og folk fra Berger festa i Svelvik, på samfunnshuset der, natt til 17. mai og også under Svelvikdagene, og ellers.

    Så sånn var det.

    Så da behandla jeg hun Lill, omtrent som om hun var søstra mi, eller ei venninne da, for å bruke det ordet, da jeg var sånn 19 år da.

    For hun var liksom i gjengen til søstra mi og venninnene hennes da.

    Så da ble det litt sånn spesielt med de damene, som søstra mi kjente.

    Og damer fra Berger og Svelvik generelt.

    Jeg oppførte meg nok mer rolig ovenfor dem, enn damer jeg traff på diskoteker i Oslo for eksempel, som jeg aldri hadde sett før.

    Så da svarte jeg til Heidi da, at jeg hadde liksom kjent ei dame som var som ei venninne da, for å bruke det ordet.

    Siden jeg ikke kjente så mange folk i Oslo, så syntes jeg det var greit å henge med henne, og venninna hennes, Pia, som var adopert fra Korea.

    Og behandle dem som venner, istedet for å prøve å sjekke dem hele tida.

    Selv om jeg prøvde å sjekke hun Pia fra Korea, en gang, husker jeg, i fylla.

    Men men.

    Men da var det hun som begynte å flørte da, så hun var litt ‘luremus’, husker jeg at jeg syntes.

    Men men.

    For da kjente jeg ikke så mange i Oslo, så jeg ville heller ha de damene som venner da.

    For da kunne jeg dra å besøke de da.

    Og de hadde sånn alternativ musikksmak osv., og hørte på the Cure og Clash og Morrisey og the Smiths osv.

    Så jeg dro innom dem noen ganger, for å høre på noe kul musikk, og var med på fester der noen ganger og sånn da.

    Så jeg kjente dem som Svelvik-folk da, som bodde i Oslo.

    Og ikke som damer da, mer som Svelvik-folk, og venninner av søstra mi og Cecilie da.

    Men da mente hun kusina mi Heidi, at da var jeg homo da, siden jeg hadde kjent noen damer mer som venner, enn som damer jeg prøvde å sjekke opp da.

    Da jeg var sånn 19-20 år, det første året jeg bodde i Oslo.

    Så da husker jeg, at jeg ikke likte hu kusina mi Heidi så bra lenger.

    Jeg syntes hun var litt spydig og uhøflig.

    Og det kom jeg på nå, da jeg så på noen bilder som hun hadde lasta opp, fra Australia osv., siden hun er på sånn jorden rundt reise, med han karen hun er gift med, Steinar, drosjesjåfør fra Moss.

    Så det er kanskje litt rart at drosjesjåfører kan dra på et års jorden rundt reise, kan man kanskje tro.

    Men han har vel fått permisjon fra drosjefirmaet i Moss da.

    Det får man regne med.

    Men jeg bare kom på om det her nå, så da tenkte jeg at jeg kunne jo skrive om det på bloggen, mens jeg huska det.

    Så sånn er det.

    Så hun kusina mi, hu har forandra seg, i forhold til sånn jeg huska hun var, på 80-tallet, da vi var mye hos farmora vår, på Sand.

    Siden jeg bodde på Berger, like ved, og familien hennes, fra Vestby og seinere Son, de var også mye hos Ågot, på Sand, siden mora i familien, Inger, fra Galleberg, tror jeg, i Sande, hun er Jehovas Vitner.

    Så Ågot måtte stelle istand mye til jul osv.

    Og noen ganger, så måtte Ågot dra til Son, og hjelpe Inger i huset.

    Så Ågot var nesten som en slave noen ganger, kunne det kanskje virke som.

    Hun var veldig flink til husarbeid, og holdt huset på Sand strøkent alltid.

    Så hun brukte mye tid og krefter på husarbeid og baking av brød og å lage mange slag julekaker og julemat og lefser og kransekaker og sju slag, og alt mulig da.

    Også måtte hun hjelpe Inger og Runar, i tillegg da.

    Så hun hadde nok nok å gjøre.

    Så noen ganger, så måtte Ågot på vilehjem, eller hva det heter igjen, og noen ganger på høyfjellshotell.

    Aleine.

    Og en gang dro hun til Syden aleine, husker jeg, og da var Øivind, farfaren min, igjen på Sand.

    Så de var nok ikke så nærme og sånn, så det var nok en del problemer der, som også Ågot sa, da Øivind døde, at han hadde ikke vært noe snill mot henne, som hun sa.

    Så sånn var det.

    Ågot var på sånn hvilehjem, for husmødre, på 70-tallet, husker jeg de fortalte.

    Men jeg husker ikke hva det heter igjen.

    Det var et spesielt navn.

    Men Ågot var også på høyfjellshotell og sånn.

    En gang sammen med Pia, tror jeg, om sommeren.

    Så det var ikke så dyrt da.

    På sånne skisteder og sånn.

    Men men.

    Men Heidi var vel ganske grei og sånn, som kusine, på 70 og 80-tallet, mener jeg å huske.

    Hun var ikke sånn som Christell f.eks., at hun var litt sånn bortskjemt og var noe slags primadonna nesten.

    Neida, Heidi var mer sånn jordnær og sånn vel.

    Hun var kanskje litt kuet, av broren sin Ove.

    Og faren hennes, Runar, han kunne være ganske streng og sinna, husker jeg.

    Faren min sa også det, at ungene til Runar, dem var så nervøse.

    Og det var nok fordi Runar var så streng.

    Så farmora mi, Ågot, hun var nok greiere mot meg, enn mot dem.

    Hvis det var noe mat, som jeg ikke spiste, for jeg var ganske bortskjemt.

    Så sa hu bare, at vi gir det til ungene til Runar.

    Så jeg ble nok ganske snobbete, av å være hos Ågot hver dag, og ganske bortskjemt.

    For der var det så reint og ordentlig.

    Og Ågot lagde middag til meg hver dag.

    Og jeg husker jeg reagerte, da Heidi brukte håndkleet, på kjøkkenet, til å tørke seg rundt kjeften med.

    For det skulle bare brukes til å tørke henna med.

    Og da holdt bestemor Ågot med meg.

    Så da fikk Heidi kjeft, hvis ikke det var Ove, for å tørke seg meg håndkleet som hang på kjøkkenet rundt kjeften da.

    For jeg var ganske vant til at ting var siviliserte og sånn da.

    Mens jeg tror nok de ungene til Runar, som Ove og Heide osv.

    De var nok litt mer kuet og sånn.

    Runar oppførte seg nok mer som en streng sjef, vil jeg si, mot dem da.

    Ihvertfall mot Ove og Heidi, som jeg kjente best, siden dem var eldst da.

    Jeg var jo et par år eldre enn Ove, og fire-fem år eldre enn Heidi, ser jeg på Facebook-sida hennes nå.

    Men da vi vokste opp, så var det liksom jeg og søstra mi, vi var Erik og Pia, ungene til faren min Arne Mogan Olsen.

    Så har faren min to brødre.

    Håkon som var gift med Tone, og de bodde på Bergeråsen, og de hadde to barn, Lene og Tommy.

    Også var det Ove og Heidi.

    Så det var Erik og Pia, Ove og Heidi og Lene og Tommy.

    Og faren min, og brødrene hans, dem var ganske mye og grilla og sånn sammen, og var mye i huset til Ågot og Øivind på Sand da, i ferier osv.

    Så derfor var jeg og søstra mi, vi var ofte i kontakt med Ove og Heidi, og Lene og Tommy, under oppveksten, selv og jeg søstra mi bodde hos mora vår i Larvik.

    For de gangene vi var hos faren vår, så var vi nesten alltid i huset til Ågot, og bodde der.

    Og da var jo det i ferier.

    Og da kom Lene og Tommy dit ofte, siden de bodde på Bergeråsen like ved.

    Og Runar og dem, dem var veldig ofte hos Ågot og Øivind i ferier osv.

    Kanskje siden Inger var i Jehovas Vitner.

    Så vi var nesten som en søskengjeng noen ganger, jeg og søstra mi og Lene og Tommy og Ove og Heidi.

    Vi leika veldig mye, i og utafor huset til Ågot og Øivind da.

    Det var nesten som at vi bodde der og.

    Vi kunne oppføre oss der, som om det var hjemme da.

    For Ågot, og også Øivind vel, de tålte mye fra oss barnebarna.

    Vi var som hjemme der omtrent.

    Og Ågot var nesten som en reservemor, vil jeg si, veldig flink med oss barnebarna.

    Hun var mer som mora mi nesten, enn moren min, Karen Ribsskog var, vil jeg si.

    Men men.

    Så vil var en gjeng omtrent vi søskenbarna.

    Og jeg var nesten som en sjef da, eller leder, siden jeg var eldst.

    Så vi spilte fotball og hadde en sånn klubb som het Olsenbanden osv., som jeg fant på, siden vi het Olsen osv.

    Men men.

    Og jeg synes det var artig å leike med Ove og Heidi og Tommy osv.

    For søstra mi, hun var ofte litt mutt.

    Og ikke så artig å leike med alltid.

    Men Ove og Tommy kunne jo spille fotball og sånn.

    Og Heidi var kanskje også med noen ganger.

    Og hun var mer sånn munter da, enn søstra mi kanskje, noen ganger.

    Men men.

    Så hun var kanskje enklere å omgås.

    Men det var da vi var unger og sånn da, og var i huset til Ågot.

    Men etterhvert, så var jeg mest på Bergeråsen, når jeg begynte å vokse opp osv.

    Så den siste halvdelen av 80-tallet, og den første halvdelen av 90-tallet, da så jeg nok ikke hun Heidi så ofte nei.

    Omtrent aldri omtrent.

    Så jeg fikk litt sjokk, da jeg så hvordan hun var, den gangen på 90-tallet.

    Om det var i 96 kanskje, i Gamlebyen der.

    Da hun dansa sånn skikkelig avansert pardans, omtrent, det så nesten ut som om det kunne ha vært noe konkurransedansing, eller noe, med broren sin Ove, til Gypsy Kings, husker jeg.

    De begynte pluteselig å ha noe danse-show, mens vi satt og prata og drakk da.

    Men men.

    Og så forklarte hu flere ganger, at hu var en ‘bimbo’ da, som hu sa.

    Og så skulle hu Heidi søren meg ha det til, at jeg var homo og, siden jeg hadde kjent noen jenter fra Svelvik, som jeg behandla mer som venner av søstra mi og damer fra Svelvik da, nabostedet, (alle på Berger og Svelvik, de vet hvem hverandre er omtrent), enn som sjekkeobjekter eller horer da, og da var jeg altså homo da, skjønte jeg på Heidi.

    Så det var litt sårende, husker jeg, å se på hvordan hun Heidi oppførte seg, på den festen, eller sammenkomsten da, hjemme hos Ove og Heidi, i Gamlebyen da, rundt 1996 da.

    Så det var litt sørgelig, husker jeg.

    Så man kan lure på hva som foregikk med hun Heidi fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet.

    Men jeg hadde som sagt ikke så mye med familien min å gjøre på den tida her.

    For faren min lot meg jo bo aleine på Bergeråsen, og han solgte jo det huset, i 1989.

    Og farmora mi, på Sand, hu ble jo mer og mer senil.

    Og det gjorde meg litt deppa, når hu kalte meg for Runar, for eksempel, og sånne ting da.

    Så jeg var ikke så ofte der lenger heller.

    Så da mista jeg jo kontakten med den sida av familien da.

    Så jeg veit ikke helt hva som foregikk, med hu kusina mi Heidi, på de åra, siden hu blei så uhøflig og så lite ordentlig, (eller bimbo-aktig som hun kalte det selv), eller hva man skal kalle det, som hun vel blei.

    Men det kan man kanskje lure på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Frode Holm fra klassen dukka opp på Erland Borgen, fra klassen, sin Facebook-side, så jeg tok kontakt med han, selv om jeg ikke kjente han så bra. (N)

    Hallå
    Frode,

    Between
    Frode
    Vidar Holm
    and     You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 1:01pm

    husker
    du på ungdomsskolen, da sa du at dere hadde funnet noen gamle
    bøker, på loftet hjemme hos deg, eller noe, fra før
    krigen,hvor det stod ting som ‘du din jødelort’, osv.

    Hva
    var dette om da.

    Og hvorfor fortalte du og Sten Rune, eller
    hvem det var, dette til meg, utenom sammenhengen?

    Jeg har jo
    bodd i Oslo, siden slutten av 80-tallet, så jeg har ikke vært
    så mye på Berger de siste 20 åra.

    Men jeg
    leste i avisa, på 90-tallet, var det vel, at ei jente hadde
    blitt drept, i huset deres, eller nabohuset.

    Hva var det
    da?

    Takk for sist, på Svelvik Ungdomsskole osv., jeg har
    vel ikke prata så mye med deg etter det.

    Men jeg så
    du dukka opp på Facebook-sida til Erland, som er på
    Facebook-sida mi.

    Men men.

    Men jeg tenkte jeg kunne
    sende en melding siden vi gikk i samme klasse i 6-7 år, på
    Berger og i Svelvik.

    Jeg het Erik Olsen da.

    Eller jeg
    kalte meg det.

    Men faren min glemte å forrandre navnet
    mitt hos folkeregisteret.

    Så jeg har egentlig heti Erik
    Ribsskog, hele tida, mens jeg gikk på skole på Berger og
    i Svelvik og i Sande.

    Men sånn er
    det.

    Med vennlig hilsen

    Erik

    PS.

    Han som jeg kaller Sten-Rune.

    Han var nok en av de som jeg må sies å ha vært uvenn med, i klassen.

    Men han var så lav, og også tynn, så det ble ikke noen konfrontasjoner, eller noe.

    Men jeg hadde nok han litt på nakken, etter at jeg i 5. klasse, eller noe, hadde en sånn konkurranse, på sånn foreldremøte, eller hva det heter.

    Klassens dag?

    Ikke spør meg.

    Men da likte ikke Sten-Rune, at mora hans måtte være med.

    Så jeg har nok hatt han litt på nakken siden det.

    Ikke umulig.

    Men men.

    Og de fleste kalte han etterhvert for Sten.

    Så jeg tror ikke han likte å bli kalt Sten-Rune.

    Jeg tror Rune kanskje var litt for norskt, for han.

    Noe var det nok.

    Da jeg var med fetteren min Ove, på besøk til farmora mi, Ågot, på Sand, på 90-tallet.

    Noe som ikke skjedde så ofte, for det var ikke så artig å være der, en helg, for hu var ganske oppe i åra.

    Og jeg var vant til å ha et hus på Bergeråsen, så jeg ble litt deppa av å bare være på Sand.

    Men men.

    Men det var den dagen han norske Ingebrigtsen, eller noe, vant VM i hopp, nede i Tyskland, eller noe(?)

    Så dro jeg og Ove bort på Berger-kroa, i Fossekleiva.

    Da så jeg Odd Einar og Sten-Rune sitte og preike.

    Jeg gikk nesten bort til dem.

    Men dem sa ikke hei.

    Så da gikk jeg tilbake der Ove satt da.

    Lillesøstra til Espen Melheim.

    Hu sa til meg, at hu skulle hilse fra Espen, som gikk på skole i Belgia.

    Jeg kjente ikke hu igjen, før hu sa hvem broren hennes var.

    Men hu var der hvor jeg og Ove satt, av en eller annen grunn.

    Så kom fetteren til meg og Ove.

    Tommy.

    Han dukka opp, og fikk noen til å kjøre meg og Ove til Svelvik.

    Vi fikk kanskje ikke lov å være der vi da.

    Hva vet jeg.

    Det var ingen som forklarte noe.

    Men noen folk kjørte vårs tilbake til Sand, etter at det stengte på ‘Terian’, i Svelvik da, på diskoteket under kafeterian og hotellet der.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Kusina mi er visst på Bali. (In Norwegian).

    Heisann
    Heidi,

    Between
    Heidi
    Sundby
    and     You

     

    Erik
    Ribsskog

    January
    5 at 11:11am

    hvordan
    er det på jorda rundt-reise, mye artig som skjer?

    Jeg
    lurte på om jeg kunne høre med deg, siden du er på
    Facebook-sida mi.

    Du vet at jeg har hatt en del konflikter med
    Haldis og faren min opp gjennom årene.

    Akkurat nå
    så driver jeg å tenker på at dem ikke kom i
    konfirmasjon min.

    Men jeg prøver å huske hvem
    andre som var der.

    Husker du noe fra 80-tallet?

    Jeg
    mener å huske at Ove og Tommy var der, men jeg prater ikke så
    mye med dem for tida, Ove likte ikke at jeg skrev om noe greier på
    blogg osv.

    Men husker du om du var der selv, og i såfall
    husker du eventuellt hvem andre som var der?

    På
    forhåndt takk for svar, og fortsatt bra ferie!

    Erik

     

    Heidi
    Sundby

    Today
    at 10:59am

    Hei
    erik.

    Jeg var ikke der, sa jeg kan desverre ikke hjelpe
    deg .

    Vi har det kjempe bra, er pa Bali na og har besok av en
    venninde.

    Haper du finner ut av ting.

    Hilsen
    Heidi

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 11:11am

    Hei,

    ok,
    du var ikke der nei, jeg har litt dårlig hukommelse.

    Jeg
    husker vi spilte fotball, skjønner du, i konfirmasjonen min,
    så jeg trodde at Ove var der da, for han pleide alltid å
    være med når vi spilte fotball i hagen på Sand
    der.

    Men det er mulig at jeg husker feil, og at dere ikke dro
    over fra Vestby.

    Og at det var Tommy og dem jeg spilte fotball
    med, det er mulig.

    Ha det kult på Bali da, det er vel
    ikke det verste stedet å være, kan jeg tenke meg.

    Det
    er mulig jeg kontakter deg, hvis det er noe annet jeg ikke husker,
    hvis det er i orden.

    Med vennlig hilsen

    Erik

    PS.

    Jeg
    driver også å skriver blogg om alt mulig rart som
    foregår, det er på denne
    linken:

    www.johncons-mirror.blogspot.com

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 11:47am

    Jo,
    forresten Heidi.

    Jeg husker på 90-tallet, da jeg besøkte
    deg og broren din, Ove, da dere bodde i Gamlebyen, i
    Sweigårdsgate.

    Da begynte dere å danse ganske
    heftig plutselig, til Gypsy Kings, om om dere var et par omtrent.

    Og
    du proklamerte hele tiden at du jo var en bimbo, som du sa.

    Hva
    var det her da, lurte jeg på.

    Med vennlig hilsen

    Erik

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 12:33pm

    Og
    jeg kom selvfølgelig på enda en ting Heidi.

    Som
    ikke har med deg å gjøre, men som jeg kom på
    nå.

    Dette var nok også på 90-tallet.

    Da
    dro jeg og broren din, Ove, på besøk til søstra
    mi, Pia, i Tromsøgata, på Sofienberg.

    Og da
    sendte Ove og Pia meg avgårde med trikken, ned til en butikk i
    byen.

    De ville at jeg skulle dra til en butikk, som var et
    stykke unna, mener jeg å huske.

    Mens de var igjen sammen
    i Tromsøgata da.

    Er det Ove som liker å være
    som et par, med deg (søstra si), og Pia (kusina si)?

    Eller
    tar jeg feil nå.

    Hvorfor skulle de sende meg med trikken
    for å kjøpe øl.

    Var det for å være
    sammen alene, lurer jeg på.

    Fra trikken på vei
    tilbake, så så jeg forresten Marvin Bricen, som også
    kjente igjen meg, på utsida av trikken, med dama si.

    Det
    var laglederen min i militæret, det siste halvåret,
    broren til Silvanny Bricen, forresten, hun fra TVNorge, eller hvor
    det var.

    Han sendte meg seinere, da jeg bodde på St.
    Hanshaugen, et postkort med skisport etter en skiløper som
    hadde kælva, eller hva vi kalte det.

    Jeg var kompaniets
    dårligste skiløper, tror jeg nok ganske sikkert.

    Jeg
    hadde noen ski, i ungdommen, som ikke var så bra.

    Husker
    du, da jeg og du og Ove, gikk på ski, opp til Blindvann, og vel
    også rundt Blindvann, på Berger?

    Da ble jeg
    sliten, og måtte legge meg ned, tror jeg, enda jeg var eldst,
    og vel ikke hadde så dårlig kondis.

    Vi møtte
    Stig Melling, fra klassen, på turen, forresten.

    Men
    men.

    Men nå skriver jeg fælt her, jeg får ta
    litt pause her, vi får se om jeg kommer på noe mer å
    skrive om seinere eventuelt.

    Vi får
    se.

    Erik

  • Mer fra Facebook om Israel, Rimi og New World Order osv. (In Norwegian).

    Frame1

    Frame2

    Frame3

    Frame4

    http://www.facebook.com/group.php?gid=43031223733&ref=mf

    PS.

    Hvis norske myndigheter sjekker IQ-testene mine fra sesjonen, i militæret.

    Da vil de finne ut at jeg er veldig smart, og fikk bra resultater på alle IQ-testene.

    Jeg tror det var tre forskjellige.

    Vi fikk se de kortene, under førstegangstjenesten, på Terningmoen, i forbindelse med noe tester, eller vaksinasjon, eller noe.

    Og da husker jeg at Skjellum, på laget jeg var på, lag 2, han klagde over at han hadde dårlig score på IQ-testene.

    Men jeg så på mine, og jeg hadde kjempemye bedre resultat enn han, mener jeg, mye bedre resultat.

    Så jeg sendte en fleipete spydighet til han da, pga. det.

    Og jeg var markant bedre på IQ-testene, enn de andre folka som jeg såvidt så resultatene til og.

    Og jeg også god på språk, etter å ha bodd i England noen år, og snapper opp dansk og svensk og tysk og fransk, hvis jeg på ferie og sånn.

    Så det er klart at sånn som det er nå.

    Når jeg sitter i Liverpool, uten å ha en eneste person i verden jeg kan stole på.

    Familie og venner bare kødder med meg, for gud vet hvem.

    Da er jeg et lett bytte for dette New World Order-fenomenet, som jeg har lest om.

    Som de kaller ‘the Slaughterhouse’.

    De bruker det de har bruk for av deg.

    De bruker min evne til å ta samtaler til Norden da, betaler meg drit lav lønn, for jeg har ikke noe valg.

    Jeg er i England som EØS-borger, og kan være arbeidsledig i tre måneder.

    Jeg kan ikke dra tilbake til Norge, for jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ der, og Kripos og myndighetene i Norge bare kødder med rettighetene mine.

    Da er jeg et lett bytte for den her New World Order-en.

    Men hva skal jeg gjøre da?

    Jeg har ikke fem øre, jeg kommer meg ikke vekk fra Liverpool.

    Alle i familien min og alle vennene mine er noen folk som ikke har ryggrad og som ikke er oppriktige ovenfor meg.

    Så det er egentlig ikke nær familie, eller nære venner.

    Jeg har ingen jeg kan stole på.

    Da må jeg få rettighetene mine, dvs. advokat og hjelp fra politiet osv.

    Hvis ikke kommer sånn suspekte folk til å utnytte meg.

    Som skjedde på Bertelsmann/Microsoft, jeg tror de nordiske damene der var horer for Illumianti.

    Og jeg ble ansatt for å få de til å føle seg litt hjemme, og bli i jobben lengre, overhørte jeg at noen briter, som ikke jobba på Microsoft-kampanjen, og var i 30-åra, og skikkelige sånne kule, ja hva skal man si, vellykkede.

    Som ikke hørte hjemme der, de sa det bak ryggen min.

    Så der ble jeg utnyttet av New World Order/Illuminati, for å få de nordiske horene dems til å føle seg hjemme, virker det som for meg.

    I den neste jobben, (alle jobbene er på luselønn), så må jeg samle informasjon, om bedrifter i emballasjeindustrien, i hele Norden, over internett og telefon.

    Nøkkelpersoner og det hele.

    På luselønn.

    Jeg måtte ha en jobb, for jeg hadde ikke noe penger, og ingen steder å dra, og ingen jeg kan stole på.

    Så det er vel ikke bra for nordisk emballasjeindustri, har jeg tenkt nå, etterhvert.

    Var det for å spionere på de, og finne svake punkter, som noe ‘mafian’, kan angripe, og kjøpe opp de og de firmaene og kanskje de og de nøkkelpersonene?

    Jeg måtte ringe Island og.

    Og de er vel ikke vant med sånt der, for de virka litt sånn gammelsdagse, sånn folk var i Norge før, at dem fortalte alt, uten å tenke seg om ofte, av informasjon.

    Mens dansker f.eks., var mer tilbakeholdne med informasjon, på websider osv.

    Og den jobben i Berlitz, lære folk å snakke norsk over internett.

    Opplæring av agenter?

    Hva vet jeg.

    Jeg søker vanlige jobber i Tesco, Barclays Bank, og alle mulige slags firmaer.

    Jeg har fyllt ut en hel bok, som man skal skrive opp hvilke jobber man søker i, og vise på the Jobcenter hver 14. dag.

    Så nå igår, så måtte jeg få ny bok.

    Men det er noe som sperrer, sånn at jeg ikke får ny jobb.

    Kanskje det er han i det forrige firmaet.

    Kanskje det er Anne-Katrine i Rimi?

    Hun sier hun ikke husker noe av meg, fra 10 år som min sjef i Rimi, av hvordan jeg gjorde jobben min.

    Da kan jo ikke jeg stole på henne.

    Jeg må jo ha minst en referanse.

    Synes jeg.

    Jeg får melde meg som flyktning da, men det er kanskje litt dumt å gjøre nå, etter at jeg har bodd her siden 2005.

    Jeg er norsk, og i Norge så får vi jo innprenta, at Norge er det beste landet i verden.

    Så å melde seg som flyktning, det var ikke noe jeg har tenkt på.

    Det er sånn folk som drar til Norge gjør, ikke folk som drar fra Norge.

    Sånn har jeg tenkt.

    Og jeg har vært litt i sjokk og, av det her ‘mafian’-greiene, og alt som foregikk på Microsoft-jobben osv.

    Jeg lurer på hva som har skjedd med kolleger osv.

    Men ingen har fortalt meg noenting, siden 2003, og knapt nok før det året heller, da jeg først overhørte at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så har den her New World Order komplett kontroll eller?

    Hvis jeg ikke får rettighetene mine, så kommer New World Order til å fiske opp en suspekt jobb til meg igjen.

    Hva faen skal jeg gjøre da?

    Hvorfor har folk rettigheter da?

    Hva skal man med dem, hvis de ikke blir respektert?

    Det er helt idiotisk at jeg ikke får rettighetene mine av politiet i Norge og at Fylkesmannen i Oslo og Akershus ikke gir meg advokat osv.

    Familie og venner, de har jeg aldri stolt ordentlig på uansett.

    De har kødda med meg hele livet.

    Jeg var litt sjokk, derfor dro jeg tilbake til Norge, i 2005, og til onkelen min sin dames (nå eksdames) gård, i Kvelde, i Larvik.

    Og hun sa at jeg burde bli på gården der, og ikke dra inn til Oslo.

    Så vi avtalte at jeg skulle bli der og jobbe osv.

    Grethe Ingebrigtsen heter hun.

    Og bor nå i Østfold, av en eller annen grunn, så flyttet hun vekk fra onkelen min Martin Ribsskog igjen.

    Men men.

    I Askim bor vel hun.

    Så der kan det være noe galt, for han Martin stoler ikke jeg på, han har kødda med selvangivelsen min osv., i 2006, var det vel, som jeg har skrevet om på bloggen.

    Ja, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

    Jeg får høre om det er mulig å registrere meg som flyktning nå da, selv om jeg har bodd i England i over fire år, hvis jeg regner med da jeg dro til Sunderland, i 2004.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og hvis det forsøket på å bli venner, fra fetteren min Ove, her om dagen.

    Hvis det var reellt.

    Så kan han ikke bare be om tilgivelse for de tierne han stjal.

    Nei, han må oppdatere meg om alt som har foregått, og forklare hvorfor han stjal tierne, hvorfor han ødela sofaen min, hvorfor han spionerte på meg for faren sin, hvorfor han hoppa over balkongen til naboen min osv.

    Alt sånt må han forklare da, av dritt han har gjort, hvis vi liksom skal være som venner, eller fettere, igjen.

    Å ‘level’-e med, heter det på engelsk.

    Komme på bølgelengde med.

    Oppdatere heter det vel.

    Det må han gjøre da, hvis han vil bli venner igjen.

    Ikke bare fisle om et par mynter, og regne med at alt skal være greit igjen.

    Det funker bare ikke, det blir bare piss.

    Så sånn er det.

    PS 3.

    Og hvorfor måtte jeg på sesjon i Drammen.

    Det er greit at jeg gikk på Gjerde VGS, i Drammen, og kom inn på en avtale, som lot de ti beste elevene i Vestfold, som søkte, få komme inn på videregående linjer i Buskerud.

    Men jeg bodde jo på Bergeråsen, i Vestfold.

    Likevel måtte jeg på sesjon i Drammen.

    Jeg har jo aldri bodd i Drammen.

    Men hadde faren min meldt adresseforrandring til Drammen da?

    Han bodde fortsatt på Bergeråsen det året, det husker jeg, for jeg satt noen ganger på med han og Haldis, hjem fra jobben på CC.

    Så her var det mye rart.

    Bare noe jeg kom på nå.

    PS 4.

    Kanskje det er militæret som driver å kødder med meg.

    For på det kortet, som det stod IQ-en på.

    Så stod det også ‘minus på psykisk’, på meg.

    Noe sånt.

    Og det tror jeg må være fordi, at faren min, han måtte kjøre meg til sesjon.

    For det var et sted i Drammen, bort mot Mjøndalen der, og travbanen osv., som jeg ikke var kjent.

    Så jeg hadde ikke peiling på hvordan man kom dit, for det var et sted som var for langt å gå fra sentrum, omtrent, og lå langt borti høgget da.

    Selv om jeg klarte å komme meg til skoletannlegen, seinere samme året, var det vel, som også lå borti ‘høgget’ der.

    Men men.

    Men da diskuterte vi, i bilen, var det vel.

    For faren min sa alltid at mora mi var sinnsyk.

    Og jeg tror også at han sa at morfaren min, Johannes, var sinnsyk.

    (Jeg vet ikke hvor sant dette var egentlig, eller moren min ble jo lagt inn og sånn, ettersom jeg har forstått.

    Men om det kan ha vært noe mafia som kødda med henne?

    Det er jo også en mulighet.

    At hun var under mye press, fra noe ‘mafian’.

    Hva vet jeg.).

    Så da skrev jeg på skjema, at mor og morfar var sinnsyke da, etter råd fra fattern.

    Og jeg var litt sur, fordi jeg måtte borti høgget på sesjon.

    Så jeg skrev at jeg var allergisk mot ull, for det hadde jeg vært hos en lege i Svelvik, og han sa jeg hadde allergisk hud, for jeg klør av ull da, enda.

    Men men.

    Og jeg skreiv også, mest fordi jeg ikke likte det her militær-greiene, som medførte at jeg måtte få faren min til å kjøre meg borti høgget, til et sted, i Drammen, en by jeg aldri hadde bodd i, for å gjøre noe dritt med militæret.

    Som interesserte meg midt i ryggen, for å si det sånn.

    Jeg hadde nok ting å tenke på i livet fra før, for å si det sånn.

    Men men.

    Men da skrev jeg også allergisk mot fisk.

    Det var litt dumt kanskje.

    Så kanskje disse folka kødda med meg pga. det her, og sendte meg til infanteriet, enda jeg var veldig tynn.

    1.85 høy, og litt over 60 kg. kanskje, etter å ha bodd aleine fra jeg var ni år, og ikke fått i meg ordentlig med mat.

    Så det er mulig at det kan ha vært noe køddings som har foregått fra militæret.

    Siden dem skreiv minus psykisk på meg.

    At dem har brukt meg som noe ‘expendable’, sånn som Rambo i First Blood?

    Er det det som har foregått.

    Og brukt meg som spion og target-guy og sånn??

    Hva søren er det som foregår?

    De kaller inn unge folk til førstegangstjeneste, og lager surr i livet dems.

    Også klarer dem ikke å behandle dem på en ordentlig måte, når dem er der, ufrivillig ofte.

    Nei, her lurer jeg på om det er noe råttenskap gjemt.

    Det var også sånn, da jeg var i infanteriet, at jeg søkte en datajobb.

    For det var nedgangstider, i 1992, og jeg ønsket å få en ok jobb, etter militæret, for jeg hadde da gått på NHI, i to år, før jeg gikk inn i militæret.

    Så jeg hadde 33 vekttall fra datahøyskole.

    Så jeg søkte datajobb.

    Og jeg fikk en datajobb faktisk.

    En tre måneders datajobb.

    Men den hadde jeg i en dag.

    Så måtte jeg tilbake til infanteriet.

    For en annen kar, som ikke kunne være fotsoldat, han fikk jobben min da.

    Så her var det nok noe sånn råttenskap, vil jeg tro.

    For man kan vel ikke gi folk en datajobb, og så gi den til noen andre?

    Det kan man ikke i det vanlige livet ihvertfall.

    Så kan man det da i militæret?

    Jeg hadde jo ikke gjort noe galt.

    Jeg virka kanskje fornøyd, fordi jeg da ville fått noe ut av militæret, som kunne hjulpet meg etter militæret og.

    Jeg tviler på at jeg hadde jobbet 12 år på Rimi, etter militæret, hvis jeg ikke hadde blitt sparket, uten grunn, fra den datajobben.

    Da hadde jeg nok fått meg en datajobb i det sivile livet også.

    Så her var det noe råttenskap.

    Så sånn var det.

    Heia Nato, får man vel si da, eller hva man kan si.

    Jeg er jo i HV, og det er jo i Nato det og.

    Det har vært noen rare rep-øvelser i HV, det må jeg si.

    Så det er nok ikke fritt for råttenskap der heller.

    Så sånn er det.

    PS 5.

    ‘Stridende B’, stod det på det kortet.

    Minus på psykisk, er det mulig at det stod også.

    Og det hørte jeg også at sersjant Dybvig, tror jeg det var, sa til ‘Kalesj-Bjørn’, troppsjefen, en av de siste dagene i militæret, da vi hadde sånn TNT-øvelse.

    De sprengte dynamitt, noen meter fra oss.

    Men det var ikke selve poenget.

    Neida.

    Vi måtte stå på tåspissene, for da fikk vi ikke så mye juling av dynamitten.

    Nedi noen grøfter.

    Og så begynte dem å spraye tåregass, eller CS-gass, nedi grøftene.

    Og da var poenget at da skulle vi ta på gassmaska.

    Så skreiv dem opp hvem som gjorde det.

    Men jeg skjønte jo det, at dem ikke skulle sprenge dynamitt og spraye tåregass samtidig.

    Så jeg bare herma etter de andre, og de løpte opp av grøfta.

    For jeg kjeda meg så fælt, av den kommanderinga, i militæret, så ble ganske ofte kalt ‘koma’, for jeg var så sløv der, av det her monotome militærsystemet, at det alltid var en sersjant eller troppsjef eller lagleder, som tenkte for deg.

    Så jeg bare skrudde av hjernen, og gikk i koma, ganske ofte der på Terningmoen.

    Men men.

    Men jeg klarte å kaste en håndgranat riktig, seinere samme dag, så det var vel ikke så ille, selv om jeg var litt skuffet over meg selv, at jeg ikke gjorde det riktig, når det kom tåregass.

    Men jeg skjønte jo det at var bare tull.

    Men men, samme det.

    Så sånn var det.

    Men det er mye rart.

  • Jeg orker ikke noe mer sånn idiot-greier fra familien min, så jeg tok og blokkerte han fetteren min Ove på Facebook nå. (In Norwegian).

    tilgivelse

    Between
    You
    and     Ove
    Christian Olsen

     

    Ove
    Christian Olsen

    Add
    as Friend

    January
    15 at 11:21pm

    Report
    Message

    Hei
    Erik.

    Jeg har tenkt veldig mye på det jeg skrev til deg
    sist vi skrev til hverandre. Jeg kalte deg en løgner osv og
    kalte deg div kjipe ting. Jeg stjal kanskje de myntene fra deg. Jeg
    var full og husker ikke. Så jeg lar deg falle tvilen til gode
    og gir deg rett. Det kan godt hende at jeg stjal de myntene, og for
    det så ber jeg om unnskylding.

    Jeg vil ta opp igjen
    kontakten hvis du vil! Kan du tilgi meg?

    Hva sier du fetter?
    Kunne du tenke deg og gjenoppta kontakten?

    Jeg vil veldig
    gjerne det!

    Hilsen Ove.

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 1:14am

    Ja,

    du
    stjal de myntene ja, det husker jeg enda.

    Og jeg lurer på
    hva du gjorde hos naboen i Rimi-leilighetene, på St.
    Hanshaugen, butikksjef Sofia, hun afrikanske dama eller mulattdama,
    eller hva hun var.

    For hun hadde en barsk type, som dukka opp
    på verandaen min en gang.

    Og det tok jeg opp med henne
    på julebordet, med Rimi, i 99.

    Og da sa jeg at det var
    like før jeg henta AG-en fra HV, da han typen hennes, en tøff
    kar i 30-40 åra, plutselig bare stod som en skygge, på
    verandaen min.

    Så jeg lurer litt på om de kødda
    noe med deg, da du var der, i 20-30 minutter, for han var litt tøff
    han typen til hun Sophia, butikksjef Rimi Skullerud, ihvertfall for
    noen år siden.

    Og hun sa at hvis jeg hadde henta AG-en,
    så hadde han typen hennes blitt gæern.

    Og hun
    hadde syntes synd på meg da, omtrent.

    Noe sånt.

    Hva
    slags type er det da, som er så tøff, at det synd på
    han som har maskingeværet?

    Så derfor er det en av
    de tingene jeg lurer på, som du kanskje kan svare på da,
    hvis vi skal ha noe med hverandre å gjøre.

    Jeg
    har også mange andre spørsmål til deg, for nå
    har jeg hatt noen rolige år, her i Liverpool, hvor jeg har
    tenkt over gamle dager, og underlige ting som har skjedd.

    En
    gang ba du meg til deg og hun Kristiansand-dama di, som het Lene vel,
    det samme som kusina vår, søstra til Tommy.

    Og
    da, så så vi Rosenborg-kamp, på TV.

    Og du
    brølte hver gang de scorte, enda du er fra Son, og ikke
    Trondheim.

    Men men.

    Men det som var rarest, var at du
    hadde sånne hemmelighetsfulle telefonsamtaler, med faren min,
    Runar, hvor du oppdaterte om hver minste ting jeg hadde sagt og
    gjort, og småfniste litt og sånn da.

    Så det
    var tydelig at det var noe set-up, i mine øyne.

    Og
    ettesom jeg skjønte på Susanne, i Holmsbu da han tredje
    siste grandonkelen der døde.

    Så snakker faren din
    og faren min og broren dems, Håkon.

    Dem snakker alltid
    høyt sammen.

    Runar, faren min Arne og Håkon.

    Hvorfor
    snakker dem alltid så høyt?

    Hvem er det som
    alltid snakker høyt?

    Må være noe
    mafia-greier i mine øyne, mistenker jeg.

    Så sånn
    er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 2:03am

    Jeg
    har tenkt litt mer her nå Ove.

    Det kom litt bardus på
    meg, det her med nytt Facebook friend-request fra deg, etter at jeg
    ble person non gratia, fra deg og onkel Håkon og onkel Runar,
    og faren min, i fjor.

    Men nå har jo faren min drevet og
    tullet, med å ikke ville ha kontakt, og så ha kontakt,
    osv.

    Og det utviklet seg til telefonsjikane, med at jeg fikk
    telefoner natt og dag, i et par uker vel.

    Så jeg lurer
    på det her.

    Hvor seriøs er du?

    Hvor
    oppriktig er ditt ønske om at vi igjen skulle være som
    to vanlige fettere.

    Jeg mistenker at det kan være noen
    andre i familien, f.eks. onkel Runar, som jeg vet står nærme
    deg, og omtrent kontrollerer deg, virker det som for meg, som kan stå
    bak dette.

    Og jeg orker ikke mer spetakkel nå, etter alt
    det styret med telefonsjikane fra faren min.

    Og vi vet jo
    begge at du også er litt ustabil, må man vel si.

    Du
    ypper til slåsskamp, og får bank, mens vi venter på
    nattbussen, enda du var norgesmester i amerikansk fotball, så
    lar du bare fyren du provoserte kline til deg, gjentatte ganger, mens
    du bare ser på, før du må be om unnskyldning til
    dama hans for å ha kallt han homo.

    Du hopper over til
    balkongen til naboen min på St. Hanshaugen, du stjeler tiere i
    skuffen hvor jeg har lommebok og nøkler osv., du klatrer på
    utsida av gjerdet, som er over Fossekleiva ved Berger-kafeen.

    Du
    får en fiks ide, om at vi skal samtidig sette oss ned, i sofaen
    min, på St. Hanshaugen, på en måte sånn at
    den sofaen gikk i stykker.

    Jeg tror ikke jeg orker mer av
    dette, med at det forrandrer seg hele tida om jeg er non-gratia,
    eller ikke.

    Jeg tror at når du sier at jeg er
    non-gratia, så får det også være det.

    Vi
    har ikke hatt så mye med hverandre å gjøre, siden
    80-tallet, uansett.

    Så vi får bare ha det på
    non-gratia, tenker jeg, det blir for mye tull for meg, med denne
    skiftingen mellom non-gratia og fetter, hele tiden.

    Spesiellt
    etter at faren min gjorde noe lignende.

    Og han har jeg jo
    heller ikke hatt så mye å gjøre med siden
    80-tallet.

    Så det er noe klamt over denne kontakten fra
    farsiden min av familien min nå, etter at jeg flyttet til
    Liverpool, synes jeg.

    Dere får heller bare la meg være
    i fred, tror jeg.

    Jeg orker ikke mer sånn der
    idiot-greier.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er et lite tilbakeblikk på hva som ble skrevet, ifjor, sist gang jeg skrev med Ove på Facebook:

    https://johncons-blogg.net/2008/08/vedr.html

  • StatCounter: Ica i Sverige søker på ‘erik ribsskog rød sofa’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Ica i Sverige søker på ‘erik ribsskog rød sofa’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20r%C3%B8d%20sofa&lr=

    PS.

    Den røde sofaen, det var en sofa jeg fant i kjelleren i Rimi-bygget i W. Thr. gt. i Oslo, påsken 2004.

    Jeg satt og leste statistikk, som HiO informasjonsbehandling-student, og fikk vondt i ryggen av de stolene jeg hadde.

    Sofaen jeg hadde de første årene der, den hadde blitt ødelagt, en gang fetteren min Ove var innom for å ta et par øl, en fredag eller lørdag, på slutten av 90-tallet vel.

    Da ville han at vi begge skulle reise oss opp samtidig, og så sette oss ned.

    I fylla.

    Av en eller annen tullete grunn.

    Og da ble noe greier inni sofaen ødelagt, så da måtte jeg kaste den sofaen.

    Så etter det så hadde jeg for det meste bare noen plaststoler osv., i leiligheten, for jeg fikk aldri ordna det med ny sofa, det var alltid noe til bilen og sånn jeg trengte.

    Men men.

    Men nede i kjelleren, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, så står det mye møbler, som har vært i Rimi-leilighetene.

    Det var fordi, at på 70-tallet og vel også 80-tallet, så ble de leilighetene leid ut ferdig møblert.

    Mens etterhvert, så har folk byttet ut de gamle møblene, med møbler de har kjøpt selv.

    Så har de plassert de gamle møblene i et rom i kjellern, like ved garasjen.

    Og da kunne man ta møbler der, hvis det var noe man trengte av møbler, det var sånn det fungerte med det rommet, virka det klart som for meg.

    Og jeg hadde henta en sofa der en gang, noen år før, som ikke var så fin akkurat.

    Så jeg la den ned igjen, i 2003.

    Men ved påsketider 2004, så var jeg lei av de plaststolene.

    Og jeg så det lå en rød sofa der, fordi vi måtte merke bodene.

    Så da tok jeg opp den sofaen etter noen uker, når jeg hadde vondt i ryggen.

    Men det visste seg, at den sofaen, den var av lær, og den hadde en stor bulk i det solide skinnet.

    Som etter en kropp, som har ligget på samme plassen i sofaen veldig lenge, mens noen har brukt eller misbrukt den kroppen til sex da.

    Og det var også revner i det solide skinnet, like ved den bulken.

    Så om det kan hva vært noen som var døde, som lå i sofaen, siden bulken var på samme stedet hele tida.

    Hva vet jeg.

    Og det var ikke gamle kroppen heller, å dømme fra bulken, jeg husker ikke helt nøyaktig, men det kan sikkert ha vært et barn og.

    Som enten var dødt, eller var lenket fast, sånn at det lå på samme sofaen, hele tiden, og ble misbrukt da.

    Over så lang tid at det ble en bulk i sofaen og at det ble revner i det solide skinnet.

    Jeg er ikke vant til å tenke på sånt, så det er noe som har gått opp for meg, etter at jeg har prøvd å tenke igjenom hva det kan skyldes at jeg ikke får rettighetene mine i Norge.

    Men det er ganske tydelig for meg, at det er noe mafia med Rimi-Hagen, så om det kan ha vært noe mafia-plott med den her røde sofaen og.

    Det ville ikke forrundre meg.

    Jeg ringte han Karl Frederik, som var vaktmester i bygget, før jeg dro til Sunderland, seinere i 2004, og forklarte at jeg kom til å stable noen møbler i kjelleren der, da jeg flyttet.

    Og det sa dem var greit.

    Det var også senga mi, som jeg stabla der.

    Det var en seng jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, etter at han kjøpte seng av faren min sitt firma i Drammen, på 90-tallet, så kjøpte jeg den gamle senga, for jeg hadde bare en sånn lusen køyeseng jeg hadde fått av faren min.

    Men men.

    Og Haldis sa at jeg også kunne få 10 prosent hvis jeg skulle kjøpe seng av hun og faren min, så det hadde jeg ikke råd til da, for jeg var nettopp ferdig med militæret.

    Magne og dem måtte sove på gulvet, i leiligheten i Avstikkern i Bergkrystallen, i flere måneder, siden faren min var treig med å levere noen deler til senga.

    Så sånn var det.

    Faren min fortalte meg at han ikke likte Magne Winnem, da vi var i butikken der.

    (Etter ide fra Magne som ville ha rabatter på senga, siden han alltid tenkte mye på å spare når han kjøpte ting).

    Og Magne var sur på faren min siden han rota så mye med å levere senga.

    Så de gikk ikke så bra overens.

    Men jeg kjøpte jo ikke noen seng til tusenvis av kroner av faren min og Haldis, men Magne sa jeg kunne kjøpe en sånn rammemadrass av dem, som dem ikke trengte da.

    Og da kjøpte jeg den for noen få hundrelapper da.

    Men den var revna litt og sånn, og ikke helt rein faktisk, med noe flekker osv., så jeg lurer på hva egentlig Magne og Elin Winnem har drivi på med i den senga.

    Men jeg hadde bare en køyeseng fra faren min, som var for kort, så jeg var glad for å ha en seng jeg kunne strekke meg i, og som jeg kunne ligge med beina rett ut i, og ikke måtte ligge med knea liksom bøyd i, for det måtte jeg i den køyesenga til faren min, som egentlig var første etasjen av en køyeseng, så det var en vanlig, veldig enkel enkeltseng, som var for kort.

    Og jeg la jo laken og liggeunderlag og sånn over den rammemadrassen, så da dreit jo jeg i om det var noe revne i trekket på senga, og noe flekker, jeg tenkte ikke så mye på sånt.

    Så sånn var det.

    Det minner meg om noen gamle dyner som var hos faren min da jeg bodde på Berger, som var helt gule av noe elde, eller noe.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Så den senga la jeg også ned i kjelleren der, så det kunne nok se litt rart ut, med den sofaen med bulk og revner i og den senga med flekker og revne i.

    Men ikke noe av det var altså etter meg.

    Men jeg skjønner det hvis noen har kikka for nøye på de møblene og trodd at det var jeg som stod bak det, at de hadde begynt å lure litt eller ganske mye.

    Men sofaen var altså fra Rimi-kjelleren og senga var fra Magne Winnem.

    Så sånn var det.

    Jeg kom også på en ankedote nå, at på 70-tallet, da det vel bodde mest butikksjefer i Rimi-bygget på St. Hanshaugen der.

    Da hadde Rimi butikksjefene hatt noe slags ordning med sykepleierstudentene, som også holdt til i et bygg på St. Hanshaugen.

    At hver lørdag så møttes de på La Boheme, i Bjerregårdsgate, og dro hjem til Rimi butikksjefene i Rimi-bygget, og hadde seg, når La Boheme stengte da.

    Det må vel ha vært på 70- eller 80-tallet det her da, som Winnem prata om en gang på 90-tallet, eller noe.

    Så det var nok mer status å jobbe for Rimi i gamle dager, det er nok helt sikkert.

    Eller hvordan det kan henge sammen med at Rimi butikksjefer hadde så draget da.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å imponere damene så mye med å si at jeg var butikksjef, når jeg var på byen i Oslo.

    Dem begynte noen ganger å spørre meg hvor mange år jeg brukte for å bli butikksjef.

    Og det gikk jo ganske treigt, jeg jobba omtrent som en lavt betalt slave, som assistent, i mange år på 90-tallet i Rimi.

    Så da ble damene så lite imponert, siden jeg hadde brukt fem år på å jobbe meg opp til butikksjef, så da var de ikke interessert.

    Så jeg var ikke så flink med gold-digger damene i Oslo, eller hva man skal kalle dem.

    Det her var på Studenten, rundt år 2000, forresten.

    Men men.

    Det kan jo være at jeg traff feil damer de ca. hundre gangene jeg gikk på byen i Oslo, eller at jeg gikk på feil utesteder.

    Det kan tenkes.

    Noe var det nok.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå kom jeg på noe, siden det virka som om fetteren min Ove, hadde noe plott for å ødelegge sofaen min der, i W. Thr. gt.

    Om det er sånn at familien min, ihvertfall på farssiden, og Rimi-Hagen osv., er i samme ‘mafian’?

    Kan det være sånn det henger sammen?

    Så lurte de inn en sånn ‘pervo’-sofa i leiligheten min da.

    Noe sånt.

    PS 3.

    Så jeg er ikke som sønnen til Haldis f.eks.

    Jeg er som en bekjent av Haldis, som ville ha fått 10-20 prosent rabatt på senga.

    Fordi jeg har jo vokst opp mest for meg selv, på Bergeråsen.

    Så når jeg sier ‘familien min’, så er det egentlig litt misvisende.

    Fordi de er egentlig ikke som familien min, siden jeg vokste opp for meg selv, de er mer som bekjente.

    Og ikke som venner, for da hadde jeg kanskje fått senga til fabrikkpris av Haldis.

    Og ikke som sønnen til Haldis, for da hadde jeg vel kanskje fått senga gratis.

    Og sånn er det mellom meg og sønnene til Haldis, Jan og Viggo og.

    En gang da jeg gikk på skole i Drammen, så sa jeg til ei som het Giske i klassen, ei jente fra Vestlandet vel, at broren min, (Jan), bodde på Gulskogen, hvor hun jobba i videobutikk.

    Så noen uker etterpå, så sa Giske, at hun hadde spurt Jan om han hadde en bror som het Erik.

    Men da hadde ikke Jan skjønt noenting, før han etter en stund, tenkte seg mer om, og sa noe sånt som ‘å han ja’.

    Så det er ikke som familie egentlig.

    Jeg er en sånn uønsket kar som de stua bort i en leilighet for seg selv, fra jeg var 9-10 år, og som ikke var fin nok til å bo sammen med de i Havnehagen.

    Uten at de noen gang forklarte meg hvorfor det ble sånn.

    Hverken Haldis eller Jan eller faren min eller noen andre har forklart hvorfor det ble sånn.

    Så sånn er det.

    Men søstra mi, Pia, hun bodde nede hos Haldis og Jan og dem, så hun regner dem kanskje som familie.

    Det er mulig.