http://johncons-mirror.blogspot.no/2016/09/fler-mobilbilder_17.html
Stikkord: Øystein Olsen
-
Mer fra Norge
I kveld, så hadde jeg lyst på pizza.
Så jeg gikk til bussholdeplassen.
Jeg rakk ikke ‘halv ti-bussen’ til Oslo.
Men jeg rakk ‘halv ti-bussen’ til Sandvika.
Og da jeg skulle gå på bussen.
Så gikk to kjempesvære negre, av bussen, _foran_.
Så det var nesten umulig, å komme seg på bussen, (må man vel kunne si).
Makan!
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg gikk så til Rema Sandvika.
(Etter at bussen kom fram, til Sandvika).
Men der dreiv de å vaska.
(Mer enn en time, før stengetid).
Så jeg kom ikke inn i butikken, (fordi det var sperra, av vaske-folk der, må jeg si).
Så jeg dro på Kiwi istedet, og der hadde de tilbud, på seks-pakninger, med store cola.
Men jeg fant ikke First Price-oppvaskmiddel.
(Det stod noen containere, (var det vel), foran hylla.
Så om de var utsolgt, eller om varene bare var gjemt.
Hva vet jeg).
Så gikk jeg på Rema, hvor det var glatt på gulvet, (etter vaskinga).
Og de hadde ikke vanlige handlekurver, (kun ‘tralle-kurver’), så det ut som.
Og i kassa, så satt han kassereren, som en gang sa, (til kunden foran meg i køen): ‘I nøden spiser fanden fluer’, (som jeg har skrevet om, på bloggen, tidligere).
(En kasserer, som minner meg litt, om min yngre fetter Øystein Olsen, fra Son.
Noe sånt).
Han kassereren spurte om jeg skulle ha lappen, før han var ferdig, med å slå inn varene.
Og da jeg jobba som kasserer, så var jeg drilla, (må man vel si), til å spørre kunden, om han/hun ville ha lappen, etter at kunden hadde betalt.
Så denne kassereren, (han ‘I nøden spiser fanden fluer-fyren’), han virka ikke som å være, en vanlig kasserer, (må jeg si).
(Siden at han virka så ‘u-drilla’ da, må jeg si.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
På bussholdeplassen, så satt jeg meg ned, og venta, på 151-bussen.
Men jeg måtte flytte meg.
For ovenfor meg, satt det seg, en farget mann, i begynnelsen av 20-årene, (eller noe i den duren).
Som han begynte å synge, mens han hørte, på walkman.
Han fargede mannen, virka helt åndsfraværende, så det ble som noe ekkelt, å sitte der, synes jeg.
Så jeg satt meg heller, ved nabo-plattformen, (blir det vel).
Og der, så satt jeg ikke, veldig lenge.
For en mann i 30/40-årene, i en rullestol, (som hadde lysdioder, (eller noe sånt), på eikene).
Han kjørte veldig nærme meg, (selv om det var plass, å kjøre, nærmere der bussen stoppa).
Og han spurte meg, om Narvesen var stengt.
Jeg ble frika ut, av han i rullestol.
Så jeg sa, at jeg kunne sjekke, om det var åpent.
Og avis-stativet, til Narvesen, stod ute.
Men døra var stengt, virka det som.
Så jeg sa til han rullestol-fyren, at det virka som, at det var stengt.
Da hadde han fulgt etter meg.
Så jeg måtte gå rundt, for å liksom markere, at jeg egentlig ikke kjente han.
(Ellers ble det klamt, syntes jeg).
Og da ble jeg nesten overkjørt, av en buss, som rygga.
(Selv om bussen rygga ganske sakte.
Så jeg så faren liksom, da).
Men det lukter Johanitterordenen, (eller noe lignende), synes jeg.
Når det kommer en fyr i rullestol, og begynner å trakassere meg.
Jeg har vært i Frederikshavn nå, og der var det ikke halvparten så mye tull, som i Norge, (må jeg si).
Her er det bare dritt, virker det som.
Jeg har blogget, om at jeg blir tulla med, (i øst og vest, må man vel si), i åtte år nå.
Og nordmenna nøster ikke dette opp, fra bloggen min.
Så jeg kan nesten ikke si høyt, hva jeg mener om nordmenn.
Dette er ikke en nasjon.
Dette er ikke land.
Dette er ikke et folk.
Dette er ikke et samfunn.
Dette, (Norge), er bare et geografisk område, (må jeg si).
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Jeg tenkte også, (mens jeg var, i Sandvika).
At hun tollersken, som gikk gjennom bagasjen min, i dag morges, (på Vippetangen).
Om det kan ha vært, min søster Pia.
For Pia og jeg, ble kidnappet, (fra vår mor, i Mellomhagen, på Østre Halsen), av min far og onkel Runar, sommeren 1976, (eller om det var sommeren 1977).
Og da, så møtte faren min og jeg, en politimann, da vi gikk til butikken, (til Oddmund Larsen, på Sand).
(Noe vi bare har gjort en gang, (det å spasere sammen, til butikken).
For vanligvis, så kjørte faren min bil, da.
Så dette, (at vi møtte han politimannen), kan kanskje ha vært noe gateteater.
For alt hva jeg vet).
Og da ble jeg litt bekymra, (husker jeg).
For jeg lurte på hvordan det gikk, med mora mi, i Mellomhagen, (på Østre Halsen).
(For jeg ville ikke, at faren min, skulle havne i fengsel heller, liksom.
Så jeg prøvde å roe det ned da, (må man vel si)).
Og da, så satt de seg, (min far og min farfar), utafor trappa til Ågot, (i noen camping-stoler), og Øivind sa, (om meg), at: ‘Se på guttungen, da’.
(For jeg så sikkert molefunken ut, etter møtet, med politimannen, (hvis han var det), som var sinna, på faren min, (eller noe sånt), da).
Og det kan godt ha vært noe gateteater, det og.
Og så kjørte faren min meg, til mora mi, i Mellomhagen.
Og hu ble fortvila, (og skreik til meg vel), fordi at søstera mi ikke var med.
Og en uke eller noe seinere, så dukka det opp ei jente der.
Men hu så ikke ut som Pia, syntes jeg.
(For jeg husker, at jeg så ut av stue-vinduet, (var det vel), på hu jenta, som kom tilbake).
Så om hu Pia, (som har en neger-sønn), er en bytting.
Og at min søster, har vært i Johanitterordenen, eller noe.
For de, (min fars foreldre, og hans to brødre, med koner, vel), dro til Rhodos, på ferie, (på begynnelsen, av 80-tallet).
Så kanskje de møtte min søster der, (for eksempel).
For bestemor Ågot, sa en gang til meg.
(Noe jeg har skrevet om, i en ‘bestemor Ågot-julekalender’, (mener jeg å huske), mens jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde fra 2006 til 2011), i Liverpool).
At: ‘Øivind ville så gjerne ha en jente, det var derfor vi fikk Pia’).
(Noe sånt).
Og det var jo helt absurd, på den tida, for Pia bodde jo, hos Haldis Humblen.
Og før det, så bodde hu, hos min mor.
Og Øivind var jo død, da.
Så når Ågot og Øivind, liksom skulle ha fått Pia.
Det ga ikke noe mening, for meg.
Men det er mange diplomater og svenske spionsjefer osv., i min slekt.
Så det kan godt være, at både min halvbror Axel og søster Pia, er byttinger, (for alt hva jeg vet).
Hu tollersken ligna litt, på sånn jeg husker min søster Pia, fra før jeg ble sendt tilbake, til mora mi i Mellomhagen, (fra Sand), etter kidnappingen.
Da sa mora mi, at jeg skulle holde meg, litt i bakgrunnen, (og la henne ha mest, med Pia å gjøre).
(Når faren min dukket opp, i Mellomhagen igjen, for andre gang, etter kidnappingen).
Og det gjorde jeg også.
Men jeg glemte nok dette litt, etterhvert.
For mora sa ikke noe klart liksom, om dette.
Men hu reagerte sterkt, på en sang, på radioen, som het: ‘Gråt ikke mer Argentina’, (sånn som jeg husker det).
Men det behøver jo ikke, å ha noen sammenheng.
(Det var kanskje bare sånn, at mora mi, likte den sangen).
Og Pia begynte å henge, sammen med en gjeng, i Mellomhagen.
Og den gjengen likte ikke jeg.
Men så flytta vi, til Jegersborggate, i Larvik.
Og da begynte søstera mi, å henge sammen med meg, igjen.
Men da var det så mye nytt.
(For jeg begynte jo på skolen, på den her tida.
Noen måneder etter kidnappinga, var det vel.
Og så flytta vi, (til Larvik sentrum), noen måneder etter det igjen, da).
Men Frode Kølner sin far, kalte Pia, for: ‘Pipa’.
Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.
Men jeg husker det som, at min søster, hadde glattere hår, enn hu Pia, som kom tilbake igjen, liksom.
(Noe sånt).
Og kanskje litt lysere hår og.
Så hu tollersken, (som sa hu var kvart dansk), så mer ut, sånn som jeg husker Pia, (fra før kidnappingen), enn mora til Daniel gjør, liksom.
Men Østre Halsen må vel ha lagt merke til det, hvis Pia ble bytta ut.
Da ville det vel ha stått, om dette, i avisa.
Men det stod ikke i avisa, at vi ble kidnappa, (av min far og onkel).
Så hva som foregikk, det veit jeg ikke.
Det var vel kanskje sånn, at folka der, var litt som tusseladder, (eller fjøsnisser), eller noe i den duren, da.
(For alt hva jeg vet).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Her er mer om dette:
-
Min kusine Susanne, (og mine andre Follo-slektninger), er så glade i vin
https://www.vivino.com/users/susanne.mog/
PS.
Hennes lillebror Øystein, (som jeg ansatte, som kasserer, på Rimi Langhus, sommeren 2001), har startet bridgeklubb, i Son.
(For noen snobber).
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://idrett.speaker.no/Organisation.asp?orgelementid=427455
PS 3.
Øystein driver visst også med viseklubb:
http://www.lokalmagasinet.no/ipub/pages/posts/kjaerlighetens_hap_svik_skuffelser_og_gleder2920.php
PS 4.
Det kan virke som at deres storebror Ove har begynt å studere igjen.
(På min gamle høyskole HiO, (som nå har byttet navn til HIOA).
Hm).
PS 5.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 136: Mer fra Rimi Langhus
Jeg fikk en litt spesiell rolle, (ihvertfall i begynnelsen), som låseansvarlig, på Rimi Langhus, da.
Og det var også sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde dratt meg ut, til Rimi Langhus, på en varetelling.
Som hennes assistent der liksom, da.
(Av en eller annen grunn).
Før Thomas Brun ble ny butikksjef der, vel.
(Så den varetellinga må vel ha vært, mens han Jan Ole, var butikksjef der, (på Rimi Langhus).
Han Jan Ole, (som forresten var en ganske svær kar med en lys lugg, som gikk rett ned).
(Og som overtok som butikksjef, på Rimi Langhus, etter meg, sommeren 2002).
Han jobba forresten ikke så lenge, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Bare cirka et halvt år, (eller noe sånt), vil jeg si.
Og jeg er ikke sikker på hva grunnen var, til at han Jan Ole, slutta som butikksjef, på Rimi Langhus, etter så kort tid.
Men våren 2003, så var altså Thomas Brun ny butikksjef der da, (på Rimi Langhus).
Og han kunne jeg ikke huske å ha sett før engang.
Selv om jeg har lurt litt på nå, (de siste dagene), om det kan ha vært han, som var butikksjef, på Rimi Bjerke, på den samme tida, som jeg butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Nemlig fra høsten år 2000 til våren 2001).
Han som ringte meg en gang, på Rimi Kalbakken, og spurte om vi hadde noen ekstra kasserere å låne bort, noen vakter.
(Og som hadde syntes at Luly var et så ‘gledespike-aktig’ navn, da.
Eller hvilket uttrykk han brukte igjen).
Men det tørr jeg ikke å si sikkert, at det var samme person.
Men jeg har lurt litt på det ihvertfall, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg begynte å jobbe igjen, (som låseansvarlig), på Rimi Langhus, våren 2003.
Så var hadde det ikke engang gått et år, siden jeg hadde slutta å jobbe der, som butikksjef.
(Noe jeg jo gjorde sommeren 2002).
Og iløpet av dette snaue året, så hadde min fetter Øystein Olsen, (fra Son), slutta å jobbe, på Rimi Langhus, da.
(Husker jeg).
Men hva som var grunnen, til at Øystein Olsen, hadde slutta å jobbe, på Rimi Langhus.
Det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg trivdes forresten ikke så bra, med å være assistent, for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på den varetellinga, på Rimi Langhus, høsten 2002 da, (var det vel).
For hva som var min rolle der, det var litt uklart, da.
Så jeg ble for det meste gående rundt der, og se på, at de andre jobba liksom, da.
Og det trivdes jeg ikke så bra med, da.
For jeg pleide alltid å ha en eller annen arbeidsoppgave, å drive med, den tida som jeg jobba, i Rimi, da.
Så å bare gå rundt der, (på Rimi Langhus), og liksom ‘svirre’, det trivdes jeg ikke med, da.
Så hva grunnen var, til at jeg skulle være med på den Rimi Langhus-varetellinga, det veit jeg ikke.
For jeg ble liksom bare gående rundt der, (med noen papirer), klar til å ta imot ordrer, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.
Og det syntes jeg at ble litt rart da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg begynte å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.
Så var min rolle litt spesiell, (som jeg nevnte i begynnelsen på dette kapittelet).
Og det var jo fordi at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde spurt meg, (en gang som hu var innom Rimi Bjørndal, mens jeg jobba, en av min to ukentlige ledervakter der, må det vel ha vært), om jeg også kunne jobbe, noen ledervakter, på Rimi Langhus, da.
Siden det liksom hadde brutt ut ‘krig’ der, mellom butikksjef Thomas Brun, og resten av de ansatte, (med assistent Sølvi Berget i spissen), da.
Så jeg skulle liksom bare være litt greit mot de ansatte der osv. da, (sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).
Og det ble jo sånn, at butikksjef Thomas Brun, spurte meg, om jeg kunne jobbe som låseansvarlig der fast, på seinvaktene, på fredagene.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Og jeg hadde jo problemer med samarbeidet, med butikksjef Johan, (fra Telemark vel), på Rimi Bjørndal.
(Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så jeg slo til, da jeg ble tilbudt den vakta, (av butikksjef Thomas Brun), på Rimi Langhus, da.
Og like etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Langhus igjen.
Så skulle det være et personalmøte der, da.
Og siden at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde sendt meg dit, for å liksom roe ned ‘ståa’ der, da.
(Siden det liksom var en alvorlig konflikt der, (ifølge Anne-Katrine Skodvin ihvertfall), mellom butikksjefen og resten av de ansatte, da).
Så foreslo jeg det, ovenfor butikksjef Thomas Brun.
(I forkant av det personalmøtet).
At jeg kunne skrive et referat, fra det som ble tatt opp, på det personalmøtet, da.
(Som var på Rimi Langhus, våren 2003.
Nede på spiserommet der).
Så jeg skrev notater, til et referat, under det her personalmøtet, da.
Og enten samme dag, eller en av de neste dagene.
Så spurte jeg butikksjef Thomas Brun om det var greit, at jeg førte inn det referatet, på et slags tekstbehandlingsprogram, (eller noe sånt), som var på den kontor PC-en der, da.
Og det sa butikksjef Thomas Brun, at var greit, da.
Så jeg renskrev da det referatet, fra det personalmøtet, på den PC-en som stod inne på kontoret, på Rimi Langhus der, da.
(Noe som jeg brukte en halvtime, eller noe sånt, på å få ordna, vel).
Og så skrev jeg ut det referatet, i mange eksemplarer, da.
Og la disse arkene nede på spiserommet, da.
Sånn at de som ville ha et referat, som viste hva som hadde blitt sagt, på det personalmøtet, kunne få det, da.
For jeg håpet da, at det ville være enklere, å løse de konfliktene, som var der, da.
Siden de som jobba der, da vel fikk kontroll, på situasjonen, siden de da hadde et skriv, som viste hva som hadde blitt tatt opp, på det nevnte personalmøtet, da.
En ide jeg kom på. siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt meg om å prøve, å liksom roe ned den krigen, som foregikk, på Rimi Langhus der, da.
(Mellom butikksjef Thomas Brun, på den ene siden.
Og assistent Sølvi Berget, og resten av de ansatte, på den andre siden, da.
Sånn som jeg skjønte det, på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, (våren 2003), så husker jeg at jeg jobba en tidligvakt, sammen med butikksjef Thomas Brun der, da.
(Dette kan vel muligens ha vært sommeren 2003, siden jeg jobba en tidligvakt, da.
For jeg jobba jo vanligvis seinvakter, mens jeg studerte).
Jeg husker at jeg dreiv og la opp frukta, mens butikksjef Thomas Brun dreiv og la opp noen kjølevarer, (eller noe sånt), ikke så langt unna, (i den trange Rimi-butikken), da.
Og Thomas Brun, han hadde en kjempesvær ‘ghetto-blaster’, med seg på jobben, på Rimi Langhus der, husker jeg.
Som han hørte på en eller annen radiostasjon på, på bortimot full guffe, da.
Og da en ny sang, med bandet Evanescence, som het ‘Bring Me To Life’, (husker jeg, for den sangen, den hadde jeg allerede sett, en par ganger vel, på TV, hjemme i Rimi-leiligheten min), dukket opp, på radioen der.
Så satt Thomas Brun på radioen, på ‘full guffe’ da, husker jeg.
Mens han sa at det var en ‘bra sang’, da.
(Noe sånt).
Før butikken åpnet, klokka ni, en morgen, våren eller sommeren 2003, da.
Men bygget som Rimi Langhus lå i.
Det stod jo for det meste tomt, da.
Bak frukta igjen, så lå jo det ‘skrot-lageret’, som jeg hadde kasta en del skrot fra, sommeren 2001.
Så det er mulig at denne ghetto-blaster-spillinga, (til butikksjef Thomas Brun), på full guffe, ikke sjenerte noen naboer, (eller noe sånt), da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter at butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), ansatte meg, som låseansvarlig, i den butikken.
(Våren 2003).
Så ansatte han også en ganske kraftig og middels høy kar, med ganske langt, lyst hår, ved navn Espen Sigmund Nornes, som assistent der, (husker jeg).
Men hvor butikksjef Thomas Brun, liksom ‘fant’ han.
Det veit jeg ikke.
Men jeg hadde ikke sett han Espen Sigmund Nornes, som ansatt, i noen Rimi-butikk før, ihvertfall.
Så han hadde kanskje ikke jobba i butikk før, da.
(Hvem vet).
For sommeren etter.
Nemlig sommeren 2004.
Så hadde nemlig både butikksjef Thomas Brun.
Og den neste butikksjefen, (på Rimi Langhus), nemlig Stian Eriksen.
De hadde begge slutta, som butikksjefer, på Rimi Langhus, da.
Så jeg måtte jobbe som en slags ‘sommer-butikksjef’ igjen, på Rimi Langhus, sommeren 2004, da.
Og da måtte assistent Espen Sigmund Nornes, ha med seg en ansatt, ved navn Dennis, (husker jeg).
For å klare å ha tidlig-ledervaktene, den sommeren, da.
Så assistent Espen Sigmund Nornes.
Han funka ikke så bra, i sin rolle, som Rimi-assistent, da.
(Vil jeg nesten si).
Siden han liksom bare klarte å gjøre halve jobben sin, da.
For han måtte jo ha med seg en annen svær kar, ved navn Dennis.
For å klare å gjøre en leders arbeid, sommeren 2004, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef Thomas Brun, han ansatte også ei ung dame, med mørkt hår, fra Kolbotn, (var det vel), som assistent, på Rimi Langhus, da.
(Ei som ligna litt på hu Hildegunn, fra Min Bok 4, vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Like etter at han hadde ansatt, assistent Espen Sigmund Nornes, da.
Men hu ‘Hildegunn nummer to’, hu begynte ikke å jobbe der likevel, da.
(Av en eller annen grunn).
Og hvorfor butikksjef Thomas Brun ønsket å plutselig ansette så mange assistenter, på Rimi Langhus, der.
Det veit jeg ikke.
For assistent Sølvi Berget, hu jobba vel der også, på den her tida, vel.
(Mener jeg å huske, ihvertfall.
Selv om hu vel muligens var en del sjukmeldt, på den her tida).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus).
Han var forresten veldig glad i noe som het ‘The 5 Percent Community’, (husker jeg).
Så han prøvde å dra med meg.
(Og vel også hu Hildegunn nummer to, mener jeg å huske).
På møter, på Fornebu, i The 5 Percent Community, da.
Men jeg var ikke interessert i å bli dratt med på noe sånt her opplegg.
Som jeg syntes at virka useriøst, da.
Så da svarte jeg det, (husker jeg), at jeg ikke likte pyramidespill, da.
(For jeg huska det, at faren min, hadde tapt en del tusen, på noe slags pyramidespill, som var populært, på begynnelsen av 80-tallet da, var det vel).
Men da sa butikksjef Thomas Brun det, at The 5 Percent Community, ikke var pyramidespill, da.
(Noe jeg hadde fått inntrykk av, etter å ha lest om det her firmaet, i avisene, eller noe sånt, vel).
Men jeg var fortsatt ikke interessert i å bli med, på det her, da.
Selv om Thomas Brun maste på meg, om å bli med, flere måneder seinere også, husker jeg.
(Noe som jeg opplevde som utidig masing, husker jeg.
For jeg var ikke interessert i det her greiene, i det hele tatt, da).
Så jeg ble aldri med på noe ‘The 5 Percent Community-greier’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 114: Julebordet 2001
Julebordet 2001, det var jo selvfølgelig etter 11. september.
Jeg husker at jeg var på jobb, på Rimi Langhus, på 11. september.
Og jeg overhørte at en litt sjokkert, (må man vel si), Kjetil Furuseth, (som var og handla i butikken), sa til ei kassadame, (som muligens var Ingunn Sørlie vel), at det var noe med ‘Pentagon også’.
(Noe sånt).
Så jeg skjønte at noe veldig rart hadde skjedd, da.
Og jeg gikk da ned på spiserommet og satt på radioen, (husker jeg).
Og jeg jobba vel tidligvakt den dagen, tror jeg.
Ihvertfall så husker jeg det, at på toget, på vei tilbake, til Oslo.
(For det var noe feil med bilen min, på den her tida, da.
Så den var nok på verksted, eller noe sånt, da).
Så sendte jeg noen tekstmeldinger, til Tosh aka. Thorstein Bjørnstad, (fra #blablabla), og han kunne bekrefte det, at det var noen helt ville ting, som hadde skjedd, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo kjøpt meg en parabolantenne, (samt blant annet en ny TV og ny forsterker), for noen av pengene, som jeg hadde fått, etter at mora mi døde.
Så jeg satt jo på CNN, da jeg kom hjem fra jobb, på 11. september.
Og jeg hadde jo også Sky News, (var det vel), og TVN, (eller noe), begynte å vise FOX News, istedet for sine egne programmer, da.
(Noe sånt).
Så jeg zappet jo mellom 3-4 engelskspråklige nyhetskanaler, da.
Og jeg hadde jo digital parabol.
Og jeg hadde kobla TV-en, (som var en Grundig 28-tommers stereo-TV, som jeg hadde kjøpt på tilbud, for 3900 og noe vel, på Elkjøp på Carl Berner), til stereoanlegget, da.
Så jeg fikk jo skikkelig med meg hva som hadde skjedd, under terroristangrepene, på 11. september, i den lille Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).
Og jeg husker også at en av de amerikanske nyhetskanalene, (muligens CNN), kom med et rykte, som vel har forsvunnet litt, seinere.
Nemlig at noen hadde sett at noen Mossad-agenter, hadde stått på en bakketopp, litt unna World Trade Center, og filmet da flyene fløy inn i skyskraperne, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Julebordet 2001, det skulle være i LO sin festsal, (var det vel), ved Youngstorget.
Og det var på samme måte som de fleste andre årene, som jeg jobba, i Rimi.
At en ‘haug’ av butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.
Og hvem som hadde kommet på den ideen, å ha julebordet, i LO sin festsal.
(Hvor jeg forresten hadde vært før.
Siden NHI arrangerte eksamenene sine der, det siste året, som jeg studerte der.
Nemlig studieåret 1991/92, vel).
Det veit jeg ikke.
Men vi på Rimi Langhus, vi hadde vel fått en faks da, om det her julebordet.
Og så hadde vi bare slengt oss på det, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det.
At jeg prøvde å få med min fetter Øystein Olsen, fra Son.
Til å bli med, på det her julebordet, da.
For jeg syntes jo fortsatt det, at han var en litt nerdete figur da, (for å si det sånn).
(Så jeg tenkte at det kanskje hadde vært bra for han, å få vært med, på noe julebord og sånn, da.
Noe sånt).
Og da jeg prata med Øystein Olsen, om det her julebordet, da.
Så sa Øystein Olsen noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).
(Med en stemme og uttrykksmåte, som vel kanskje kunne minne litt om den måten, som hans storebror Ove, prata på, da.
De prata liksom med korte setninger, da.
Og ganske raskt, vel.
Noe sånt).
Og Øystein Olsen, han sa da det.
At han kunne godt være med på det her julebordet.
Men bare hvis jeg møtte han utafor Rimi Langhus, da.
Så jeg måtte jo da ta toget ut til Langhus, (i julebord-antrekk), da.
Og så møte Øystein Olsen, utafor Rimi Langhus, da.
(Hvor han hadde kjørt til, med sin fars Gelendewagen, vel).
Og så dra med han bort til assistent Sølvi Berget sitt hus, hvor Rimi Langhus-folka, hadde et slags vorspiel da, før julebordet.
Og så sitte på i en maxi-taxi, (eller noe sånt), tilbake igjen, inn til Oslo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det, at på det vorspielet, hjemme hos assistent Sølvi Berget der.
(Som vel muligens hadde jobblørdag.
Men ‘gubben’ hennes hadde vel kontrollen der, vel.
Mener jeg å huske, ihvertfall).
Så satt jeg bare i sofaen, i stua der, og så dum ut, da.
Men ei kassadame, (muligens Ingvill Storø), spurte meg vel om hvorfor hadde jeg dratt ut til Langhus, på fridagen min, da.
Og da måtte jeg vel si det, at jeg bare skulle møte Øystein Olsen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten også sånn, at Øystein Olsen, han dreiv og komponerte noe slags techno-musikk, på PC-en sin, hjemme på gutterommet sitt, (hvis det ikke var på biblioteket til onkel Runar da), i Son.
Og Øystein Olsen, han hadde tatt med seg en CD, (eller noe sånt), med den techno-musikken sin på, da.
For å la Trond Berget få høre på den musikken han hadde komponert, da.
Men da jeg også prøvde å følge etter Trond Berget og Øystein Olsen, inn på rommet, til Trond Berget, for å høre på den her ‘Øystein Olsen-musikken’, da.
Så fikk jeg ikke lov, til å bli med inn, på rommet til Trond Berget, for å høre på den her ‘Øystein Olsen-musikken’, da.
Av Øystein Olsen da, som ikke likte at jeg også ville høre på musikken hans, da.
(Som han sikkert hadde prata om, en av de gangene, som jeg kjørte han hjem fra jobben, eller noe sånt, vel).
Av en eller annen grunn.
Så det var litt spesielt da, husker jeg, at jeg syntes.
Men så kjenner jeg jo heller ikke han fetteren min, Øystein Olsen, noe særlig bra.
For jeg er en god del år eldre enn han, da.
Og jeg hadde mest med onkel Runar og dem å gjøre, på den tida, som jeg pleide å spise middag, borte hos bestemor Ågot, på Sand.
Og det var på begynnelsen av 80-tallet, da.
Og på den tida, så var Øystein Olsen bare en liten snørrunge, da.
Og knapt nok det.
Så jeg kjente Øystein Olsen sine tre eldre søsken.
(Nemlig Ove, Heidi og Susanne).
Litt bedre enn jeg kjente Øystein Olsen, da.
For å si det sånn.
(Selv om jeg heller ikke kjenner Susanne så bra, egentlig.
For hu er jo også en god del år yngre, enn meg, da.
Og hu ble konfirmert, (husker jeg), da jeg var i Geværkompaniet.
Og da var jeg 22 år.
Så Susanne er vel sju-åtte år yngre, enn meg da, (eller noe sånt).
Så Øystein er vel cirka ti år yngre, enn meg da, (eller noe sånt).
Og Heidi er cirka like gammel som min fetter Tommy.
Begge de er vel født i 1975, (mener jeg å huske).
Så Heidi er fem år yngre enn meg, da.
Og Ove, er vel cirka midt mellom meg og Heidi, (mener jeg å huske).
Så Ove er vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg en gang prata med bestemor Ågot, om de andre barnebarna, til bestemor Ågot, da.
Noe bestemor Ågot ville prate om, da.
Og da sa bestemor Ågot det, at min kusine Lene, (som er et halvt år yngre enn meg, vel).
Var døv, da.
Og da svarte jeg vel det, (for jeg var vel fire-fem år, på den her tida, vel).
At Ove også var døv, da.
For han prata ikke noe han heller, da.
Men da sa bestemor Ågot det, at Ove ikke var døv, da.
Han hadde bare ikke begynt å prate så mye ennå, da.
Noe sånt).
Så min fetter Øystein Olsen, han var nesten litt som en gåte for meg da, (må jeg vel nesten si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at vi kom fram til LO-bygget, (var det vel), der.
Så husker jeg det, at jeg måtte på dass, da.
For jeg hadde vel drukket noen øl, ute i Langhus der, da.
Og inne på dassen der.
Der var min tidligere distriktsjef PØF, da.
Og han skulle hilse, og sånn, da.
(Inne på dass!).
Og han sa det, at hvis jeg trengte en jobb en gang, så måtte jeg bare si fra.
(Noe sånt.
Muligens på grunn av alle de problemene, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.
Og som han PØF hadde skapt da, må man vel si.
Siden han liksom hadde programmert meg, da.
Før jeg begynte der.
Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det neste jeg husker, fra det her julebordet.
Det var at Øystein Olsen og jeg.
Vi hadde gått fra Rimi Langhus-bordet, (inne i festsalen til LO, i andre etasjen der), da.
Og så stod vi i baren, like ved trappa opp fra første etasje der, da.
Samtidig med at min forrige butikk, Rimi Kalbakken, dukka opp der, da.
Og jeg hilste jo på alle de kjente medarbeiderne mine, fra et drøyt halvår tidligere, da.
Men Bimbo-Monika, hu sa bare: ‘Å nei, ikke prøv deg’, (eller noe sånt).
Når jeg bare nikka og sa hei, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så hva det var som gikk av henne, det veit jeg ikke.
Men det veit hu kanskje selv.
Og da Bimbo-Cecilie dukka opp der.
Så spurte jeg henne: ‘Går det bra med deg, eller?’.
Og det var på grunn av den episoden, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken.
Nemlig at det virka som at hu nesten ble holdt som en fange da, (av en eller annen).
Siden hu syntes at det var så gildt, å gå på McDonalds, da.
Enda hu jobba flere ganger i uka, (og vel burde ha råd til det liksom), da.
Og hu Bimbo-Cecilie, hu hadde jo også sagt det, på et personalmøte, på Rimi Kalbakken.
At hu likte at Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth, satt og så på henne, (med lyset av), inne på kontoret der, da.
Siden hu var ‘blond’, da.
(Som hu sa).
Så jeg lurte litt på hva det var som foregikk rundt henne da, (for å si det sånn).
Så derfor så spurte jeg henne, (mens jeg var litt pussa da), om det gikk bra med henne.
For jeg var ikke helt overbevist om at alt stod bra til, der i gården, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her igjen.
Så husker jeg det.
At noen prikket meg veldig hardt, (gjentatte ganger), på skulderen, mens jeg stod ved bardisken der, (sammen med Øystein Olsen vel), for å bestille meg en ny halvliter, (eller noe sånt), da.
Og da, så var jeg litt pussa, da.
Og jeg trodde vel at det var noen fra Rimi Langhus som tulla, (eller noe sånt), kanskje.
Så jeg bare tok armen min bak ryggen, (for jeg ble så irritert), da.
(Uten å se hvem det var, som prikka meg så hardt, på skulderen, da).
Og så tok jeg tak i skulderen på vedkommende ‘prikker’, da.
(Fortsatt uten å snu meg, for å se hvem det var).
Og snudde jeg meg, da.
Og så var det Kjetil Prestegarden!
(Han som hadde vært i strupen på meg, fra dag en, som assistent, på Rimi Kalbakken.
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men da bare snudde jeg meg raskt tilbake igjen, mot bardisken, (husker jeg).
For jeg var så lei av Kjetil Prestegarden, da.
Så jeg orka ikke å prate noe med han.
(Hvis jeg ikke måtte det, liksom).
Og jeg syntes også at han var så uhøflig, da.
For å prikke noen så hardt, gjentatte ganger, på skulderen.
Hvor hører det hjemme, liksom.
Nei, det var dårlig folkeskikk, (som ikke hørte hjemme noen steder), mente vel jeg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på et butikksjefmøte, på Sinsen, (var det vel).
(Ikke så lenge etter det her, da).
Så var det noen som sa det, at PØF hadde måttet slå ned Kjetil Prestegarden, (på det her julebordet da), mener jeg å huske.
Så hva det var som skjedde utover kvelden der.
Det lurer jeg litt på, da.
For da satt jeg for det meste ganske pent ved Rimi Langhus-bordet der, da.
I mellom Øystein Olsen og Sølvi Berget, vel.
Ut på den venstre sida, av bordet vårt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter maten der, (må det vel ha vært).
Så begynte låseansvarlig Kjetil Furuseth, og en god del av de andre Rimi Langhus-folka, (som satt ved bordet der da), å synge en sånn sang, som var populær, på den her tida.
Om assistent Sølvi Berget, da.
Og da sang de sånn her, husker jeg:
‘Oh Sølvi, Sølvi.
I wanna know.
Will you be my girl’.
(Noe sånt).
Og de sang også om meg noen ganger, da.
(Så noen av de gutta var kanskje homser).
Og da sang de sånn her, da:
‘Oh Erik, Erik.
I wanna know.
Will you be my man’.
(Noe sånt).
Så de Rimi Langhus-folka, de lagde nok mest leven der, (av alle butikkene), tror jeg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og litt seinere ut på kvelden.
Så dukka det plutselig opp tre veldig vakre og unge Rimi Oppegård-jenter, (eller noe sånn), da.
Som satt seg ned, rett ovenfor Øystein Olsen og meg, da.
(Ved Rimi Langhus-bordet der, da).
Og de julebord-jentene, de var jo kjempepene, da.
Men jeg var litt redd for at assistent Sølvi Berget, (som satt ved min høyre side, vel).
Skulle klikke, da.
Hvis jeg prata med de her julebord-damene.
Siden de var så unge, da.
Og min fetter Øystein Olsen, som satt til venstre for meg.
Han er jo cirka ti år yngre enn meg, da.
Så jeg tenkte vel det, at de her julebord-damene, var mer på hans alder, da.
Så jeg trodde nok det, at Øystein Olsen, kanskje ville begynne å prate med de, da.
Men det gjorde han ikke, da.
Og de her Rimi Oppegård-jentene, (eller hva de var).
De begynte jo å fnise da, (husker jeg).
Og ‘babla’ om Eivind (Danielsen) da, (var det vel).
(Av en eller annen grunn).
Som de tydeligvis visste hvem var, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter der her igjen.
(Etter midnatt vel.
Og like før musikken slutta, vel).
Så begynte lagerhjelp Trond Berget å bable om at han skulle skaffe meg dame, da.
(Noe sånt).
Og jeg trodde jo at det her bare var noe tull, da.
Så jeg ble med på å skøye litt, da.
Og så sa vel Trond Berget det, (tror jeg).
At jeg måtte gå bort til dansegulvet der, da.
(Noe sånt).
Og jeg ble med på den her tullinga, da.
Og gikk bort ‘borti der’, da.
Og der fant jeg plutselig en pen dame, ute på dansegulvet da, (husker jeg).
Som jeg begynte å danse med, da.
Og jeg syntes at det var noe kjent med henne.
Så jeg spurte henne om det var Ragnhild, (fra Sørlandet), da.
(Hu som søstera til hadde hatt sex med Alex Rosen.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Og det var det da, viste det seg.
Og hu jobba på den her tida, på Rimi Hegdehaugsveien, (fortalte hu vel).
Men da vi var ferdige med å danse.
Så ville hu ikke preike noe mer, da.
Da bare gikk hu bort til noen andre Rimi-folk der, da.
Og de liksom sperret for meg da, (må jeg vel nesten si).
Så jeg fikk ikke prata så mye med hu Ragnhild fra Sørlandet der, da.
Og om Trond Berget egentlig hadde noe med at jeg møtte Ragnhild fra Sørlandet der, å gjøre.
Det veit jeg ikke.
Men det virka litt rart det her da, (må jeg si).
For jeg trodde først at det her bare var noe tull, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg møtte også to andre tidligere ‘undersåtter’ der, (husker jeg).
Mens jeg stod i baren der, da.
Og det var Wenche Berntsen, som på den her tida, jobba som assistent, på Rimi Manglerud, vel.
(Noe sånt).
Og Jørn fra Helgeroa.
Som på den her tida jobba som låseansvarlig, (var det vel), på den store Rimi-butikken, (eller om det var en ICA-butikk), på Ullevål, (ved Ringveien der), da.
Og han Jørn fra Helgeroa, han kjente jeg først ikke igjen, husker jeg.
For han er ganske høy, da.
Og jeg hadde vel ikke akkurat ventet å treffe han der, heller.
Mens Wenche Berntsen er enklere å kjenne igjen, med sitt ganske lange, lyse hår, da.
(Og Jørn fra Helgeroa, han jobba jo ikke heltid i Rimi heller, da).
Men hu så vel litt rart på meg, når jeg ikke kjente igjen han Jørn fra Helgeroa, med en gang, tror jeg.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her julebordet, så skulle vel Øystein Olsen og jeg, ut på byen, (mener jeg å huske).
For Øystein Olsen skulle vel ligge over, på en sofa, (som jeg hadde funnet nede i kjelleren, på Rimi-bygget vel).
(Noe sånt).
Og like etter at vi hadde gått ut av LO-bygget, (på Youngstorget), der.
Så husker jeg at jeg gikk ved siden av låseansvarlig Kjetil Furuseth, da.
Og at jeg begynte å prate noe fyllepreik til han, om at han var en kjekk ung mann, som sikkert hadde god drag på damene da, (eller noe sånt).
(Jeg var drita full, så jeg bare sa noe greier, da.
Jeg hadde kanskje dansa for mye med hu Ragnhild fra Sørlandet, da.
Det er mulig).
Og mens Kjetil Furuseth og jeg, preika der.
(Og mens Øystein Olsen sikkert var like i nærheten, vel).
Så dukka tidligere butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, opp der, da.
Han hastet forbi oss, mens han drasset på en pur ung, (og vakker), tenåringsjente da, (husker jeg).
Som han sikkert hadde ‘bortført’, (eller noe sånt), fra en eller annen Rimi, da.
(Kunne det nesten virke som, ihvertfall.
Uten at jeg kan si sikkert hva som foregikk.
For jeg hadde aldri sett hu unge dama før, (for å si det sånn).
Ikke som jeg kunne huske, ihvertfall).
Og da sa Kjetil Furuseth hei til han eks-butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken da, (husker jeg).
Så de to kara, de kjente hverandre da, (skjønte jeg).
Noe jeg ikke visste fra før, da.
(Men han butikksjef Kenneth, han har vel jobba på Rimi Kolbotn, tror jeg.
Og Kolbotn, det er ligger vel på grensa mellom Oslo og Follo, vel.
Og ikke så utrolig langt unna Langhus, da.
Så det var kanskje derfor at de to kara, (Kjetil Furuseth og eks-butikksjef Kenneth), kjente hverandre, fra før.
Det er mulig.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den byturen, til Øystein Olsen og meg.
Den tok ikke helt av, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Av en eller annen grunn.
Kanskje fordi at vi hadde på oss dress og sånn, da.
Hvem vet).
Jeg mener å huske det, at Øystein Olsen og meg.
Vi satt inne på en hamburgerrestaurant, (eller noe sånt), i Lille Grensen der.
(Selv om jeg kan huske litt feil, siden jeg var ganske full, vel).
Og da, så sa plutselig ei ung dame der, til meg.
At: ‘Gå hjem og legg deg du’, (eller noe sånt).
Og da fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).
For jeg hadde jo aldri sett hu unge dama før, engang.
Så hvorfor hu bare prata sånn personlig, (må man vel si), til meg, det veit jeg.
Men jeg så nok ganske trøtt og sliten ut, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så formen, den kan nok ikke ha vært helt på topp.
Siden hu ukjente dama dreiv og babla sånn til meg, da.
Og Øystein Olsen, han lå vel muligens over, hjemme oss meg.
Hvis han ikke gjorde sånn som sin storebror Ove pleide å gjøre, noen ganger, da.
Når han og jeg var ute på byen.
(Før han flytta til Oslo, da).
At han bare tok det første toget hjem til Son, (eller noe sånt), da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvis jeg skal være ærlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.