Fra den tida jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (aka. Rimi Lambertseter), og hadde distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, (aka. PØF), som min direkte overordnede.
(Nemlig fra cirka januar til cirka oktober, i år 2000).
Så husker jeg det, at sikkerhetsansvarlig Lars Boye, (aka. Boye), han var innom på Rimi Nylænde.
En gang som PØF også var innom der, da.
Grunnen til dette, var kanskje det, at det var så mange ran, i Lambertseter-området, på den her tida.
(Og på Rimi Nylænde spesielt).
Ihvertfall så skulle Boye, PØF og jeg, vel prate om et eller annet i forbindelse med ran, (eller om det var angående medarbeidere som hadde stjålet), nede på spiserommet, da.
(Noe sånt).
Og før vi gikk ned, så stod PØF og Boye, og prata sammen, like nedenfor trappa til kontoret, (utafor døra til melkekjøla der), husker jeg.
Og da jeg skulle gå forbi dem, (av en eller annen grunn).
Så stoppa disse to kara meg, da.
Ihvertfall så var det sånn, at Boye sa det til PØF, (husker jeg).
(Mens jeg stod ved siden av dem).
At: ‘du har ikke helt rene papirer, fra den første tida di, i Rimi, du heller’.
(Noe sånt).
For det var vel snakk om enten medarbeider Warsan, som fikk sparken, for å ha stjålet røyk.
Eller så kan Boye ha snakka om medarbeider Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny), som ble tatt i en utpasseringskontroll, (arrangert av Rimi sitt nye sikkerhetsselskap, SES, må det vel ha vært), med en six-pack, med 0.5-liter Ringnes pils på boks, (husker jeg).
Så etter den kommentaren, (eller sleiv-kommentaren, må man vel kanskje kalle det), fra Boye.
Så stolte jeg vel enda mindre på PØF, må jeg innrømme.
Eller, jeg undret meg vel mer over PØF, ihvertfall.
En gang, (på den her tida, da jeg hadde PØF som distriktsjef), så husker jeg at han hadde lange, ustelte negler.
(En gang han satt på kontoret, på Rimi Nylænde, og bladde gjennom noen bestillingspermer, eller lignende.
For å forklare om et eller annet i forbindelse med svinn-reduserings-programmet, (eller noe sånt), da).
Og det syntes jeg ikke at en distriktsjef i Rimi burde ha, da.
For å si det sånn.
Og en annen gang, så hadde jeg ringt og klaget, til Aftenposten, om at butikken ikke hadde fått leveranse, av avisa da, (må det vel ha vært).
Og da dukka PØF opp på Rimi Nylænde, (dagen etter, eller noe sånt), og fortalte det, at hu dama, som jeg hadde klaget til, (hos Aftenposten), var hans ‘kone’.
Så tiden med PØF som distriktsjef, den gikk ikke knirkefritt, da.
Her ble det vel litt rolleblanding, fra PØF sin side, (må man vel si).
Jobbet PØF for Rimi.
Eller representerte PØF her sin kone som jobbet for Aftenposten, liksom.
Det er kanskje ikke så gunstig, for en Rimi-distriktsjef, å ha en kone, som jobber for en av Rimi sine leverandører, (som jo Aftenposten er).
Det er mulig.
For da kan det vel muligens bli en rolleblanding, da.
Eller PØF gikk vel ut av sin rolle, som distriktsjef.
Og ble personlig, siden jeg, (som butikksjef), hadde ringt hans kone, (som Aftenposten-medarbeider).
(For jeg kjente forresten ikke PØF så bra, at jeg visste det, at kona hans jobba i Aftenposten, da.
Hvis jeg hadde visst det, så hadde jeg kanskje tatt opp dette leveranse-problemet, (til Aftenposten), med PØF.
Hvem vet).
Så dette må man vel si at var uprofessjonelt, av PØF.
Da burde han vel heller be sin sjef, (nemlig regionsjef Jon Bekkevoll vel), om å ta den Aftenposten-saken, med meg.
Hvis det var som PØF vel mente, at jeg hadde klaget for mye, til Aftenposten, da.
(På at vi ikke fikk avisa deres levert.
Selv om Aftenposten vel må ha fakturert oss, for disse avisene).
Og jeg hadde jo jobbet sammen med Hilde fra Rimi Hellerud, på nettopp Rimi Nylænde, i 1993 og 1994, (var det vel).
Og hu hadde jo sagt det, at hennes tidligere butikksjef, (på Rimi Hellerud, var det vel), satt sin ære i å sparke flest mulig selgere.
Så det var Rimi sin bedriftskultur, rundt 1993 eller 1994, å klage på leverandører, som ikke gjorde jobben sin, da.
Men noen år seinere, (nemlig i år 2000).
Så hadde visst bedriftskulturen, i Rimi, forrandret seg, da.
(Uten at jeg helt hadde fått med meg dette, må jeg vel innrømme.
Og jeg synes vel fortsatt det, at det burde være vanlig, å klage på leverandører, som ikke gjør jobben sin).
For rundt år 2000, så var det visst ikke greit, å klage på leverandørene, (på samme måte som i 1994 da), kunne det virke som, på PØF.
Så det var ikke så lett, å jobbe mer enn noen få år, i Rimi.
For Rimi forrandret seg veldig fort, (kan det ihvertfall virke som).
Eller så var det sånn, at de forskjellige distriktsjefene, var delt inn i to eller flere klikker, da.
Som hadde forskjellig bedriftskultur.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg reagerte på Lars Boye, på den tiden, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Jeg hadde et møte med han, på spiserommet, (nede i kjelleren), på Rimi Nylænde der.
(Antagelig i forbindelse med et ran eller en ansatt som stjal, da).
Og jeg la merke til det, at Lars Boye, han begynte å røyke på en sigarett, (i et formelt sikkerhetsmøte), nede på spiserommet der.
(Dette var vel før røykeloven startet for fullt, tror jeg).
Og Lars Boye, han var også fra Bjørndal, (må vel han eller en annen ansatt i Rimi ha fortalt meg).
Så en sikkerhetsansvarlig som røyker og er fra Bjørndal?
Bjørndal ligger jo i bydelen Søndre Nordstrand, hvor leilighetene er blant de billigste, i Oslo.
(Og Lene fra Abildsø-gjengen, hu hadde jo sagt til meg det, (studieåret 1989/90), at Bjørndal-folk var ‘æsj’, (eller hvilket negativt uttrykk hu brukte igjen).
Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).
Så en sikkerhetsansvarlig, som ikke hadde mye penger, (virka det som ihvertfall), og som røyka.
Jeg var ikke helt overbevist.
(For det var jo forskjell på å være butikkmedarbeidere og sikkerhetsansvarlig, mener jeg.
Jeg ville nok syntes at det var mer betryggende, hvis sikkerhetsfolka hadde bodd i Oslo Vest, for eksempel.
For å være helt ærlig.
Og hvis de ikke hadde røyka, da).
Men men.
Så jeg husker at jeg undret meg litt over Lars Boye, ihvertfall.
Og når han i tillegg kom med sånne sleiv-kommentarer, om PØF.
(Om at PØF ikke hadde holdt sin sti helt ren, i starten, av sin Rimi-karriære).
Noe Boye vel ikke burde ha sagt, sånn at jeg, (som jo var PØF sin underordnede), hørte det.
Dette var vel ikke noe jeg hadde noe med.
Dette burde vel vært en personalsak, mellom Rimi og PØF, isåfall.
Det er jo noe som heter personvern, osv.
Så jeg var ikke helt overbevist, om at det var riktig, det som Boye gjorde.
For dette var vel fortrolig informasjon, vil jeg si.
Eller ihvertfall så var Boye indiskret, da.
Og jeg har jo gått tre år på handel og kontor, og lært om personvern osv. der.
(Og jeg har også vært en flittig avisleser, helt siden barndommen).
Så jeg har sånne ting litt i blodet, mener jeg.
Så jeg tror ikke at dette Boye sa om PØF, var helt greit, iforhold til lover og regler.
Siden jeg også var tilstede der, da.
(Jeg syntes at det ble som noe rart da, at jeg skulle få vite hva det stod i personalarkivet, om min overordnede, liksom.
Jeg er ikke sikker på om sånt egentlig er helt ‘kosher’ i arbeidslivet, liksom.
Selv om jeg ikke er en eksepert på arbeidsrett, heller.
Men hvis jeg skulle tippe, så var nok ikke det her helt etter boka og diverse lover og regler).
Så jeg hadde litt vanskeligheter, med å ta sikkerhetsansvarlig Lars Boye, helt på alvor da, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort, han fortalte meg det.
(På den tida han jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Ljabru).
At en gang, (mens hans jobba på Rimi Ljabru), så hadde han stjålet, en six-pack med øl, (på jobben), husker jeg.
Men dette var det eneste han hadde stjålet, iløpet av den tida, han hadde jobba, på Rimi Ljabru; (fortalte han så).
Og uten at jeg skjønte hvorfor David Hjort fortalte meg det her.
Og dette var vel noe, som David Hjort fortalte, i forbindelse med en fest, (eller noe sånt).
Og jeg likte ikke det, at David Hjort hadde stjålet, (fra Rimi), husker jeg.
Men jeg syntes ikke at dette var en så stor sak, at det ble til at jeg tok det opp, med noen over meg, i Rimi, liksom.
For som man kan se ovenfor, så undret jeg meg litt, over mine overordnede, i Rimi.
Så jeg var ikke helt sikker på om det var riktig, å gå videre, med denne saken, da.
(Siden jeg hadde fått høre om dette, på fritiden, liksom.
Og det kunne jo ha vært sånn, at David Hjort sa dette, for å få meg opp i stry, liksom.
Han kunne jo ha nekta på dette, hvis jeg hadde fortalt om det, til noen sjefer over meg i systemet, liksom.
Hva vet jeg.
For jeg syntes at det virka litt rart, at David Hjort plutselig bare fortalte meg det her, da.
Sånn helt ‘utenom sammenhengen’, liksom)
Men hvis jeg hadde hatt andre distriktsjefer og sikkerhetsansvarlige, rundt meg, i Rimi.
(Og hvis det ikke hadde vært så mye ran og tyveri, på jobben, fra før).
Så hadde jeg nok kanskje gått videre med den saken, innad i Rimi.
Men det var også sånn, at det virka klart som, for meg, at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte), hadde rappa en six-pack med Ringnes-bokser, (en dag hu jobba), på Rimi Nylænde.
(Siden hu ble tatt for dette, i en utpasseringskontroll).
Men likevel, så fikk hu Benedikte lov, (av sikkerhetsansvarlig Lars Boye), til å fortsette, i Rimi.
For hu Henriette, hu hadde sagt det, at hu hadde hatt med seg denne six-packen, da hu kom på jobb, den dagen, (oppi ranselen sin), da.
Men jeg mente det, at det måtte da gå an, å kontakte Ringnes bryggeri, for å sjekke produksjonsnummeret, på den six-packen.
Og så sammenligne det produksjonsnummeret, med de produksjonsnumrene, som stod, på en halvpall med Ringnes pils, som stod på lageret, på Rimi Nylænde.
Men dette gikk visst ikke an da, mente Boye.
For dette hadde Boye ringt og spurt Ringnes bryggeri om, (sa han).
(Etter at jeg hadde foreslått at vi kunne kontakte Ringnes bryggeri, om nettopp det, om det var mulig å finne ut, om den six-packen, til hu Henriette, (som vel må ha vært hos SES, eller noe sånt, på den her tida), hadde samme produksjonsnummer, (eller batch-nummer), som på den halvpallen, som stod på lageret, på Rimi Nylænde, da).
Og Ringnes bryggeri, de hadde sagt det. (till Boye), at dette ikke gikk an, da.
(Av en eller annen grunn).
Noe som hørtes litt rart ut, for meg, (husker jeg).
(Og som jeg nok begynte å undre meg litt over, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
