johncons

Stikkord: Petter Wessel

  • Det her er ei jeg klinte med på danskebåten en gang, på slutten av 80-tallet

    klinte med på danskebåten en gang

    http://www.facebook.com/profile.php?id=100001400330270

    PS.

    Her er mer om dette:


    Erik Ribsskog

    for 10 minutter siden

    Erik Ribsskog

    • Hei,

      var det ikke deg jeg traff på Petter Wessel i 1988?

      Og igjen i Stavern sommeren 1990?

      Jeg var med noen Røyken-folk som jeg nesten ikke kjente i det hele tatt til Danmark.

      Du skjønte sikkert at jeg var nervøs siden jeg sa jeg var fra Larvik, (hvor jeg er oppvokst), og ikke fra Berger hvor jeg bodde.

      Du var flink til å kline ihvertfall, og hadde pupper, selv om jeg ser nå at du var russ93.

      Jeg var jo russ89.

      Men det var jo bare klining.

      Var det ikke mora di som var lærerinna di og?

      Har overhørt at jeg er forfulgt av mafian og har rømt til England.

      Navnet ditt er i adresseboka som ligger hos City Self Storage i Oslo sammen med de andre tingene mine som jeg ikke får.

      Jeg kom plutselig på etternavnet ditt nå, for jeg mista strømmen her i en del dager, og fikk sovet en del og tenkt litt og sånn.

      Farmora mi Ågot sa at du var en liten jentunge og ble sur på meg fordi du ringte.

      Jeg traff noen badenymfer på stranda i den militærleiren i Stavern, sommeren 1989, tilfeldigvis, da jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, og de sa at du var flau fordi du hadde så store pupper.

      Jaja, det var jo bare klining vi gjorde så.

      Og lillesøstera di var jo med oss på kino og sånn.

      Og mora di var jo på båten og.

      Men du så cirka like gammel ut som to 16 år gamle jenter som jeg klinte med i Brighton, på språkreise, (sammen med tremenningen min Øystein Andersen), et par-tre måneder tidligere.

      (Ei fra Hammerfest og ei fra Oslo).

      Så det var derfor jeg tenkte at det var greit å kline med deg, for det var jo lov for meg å kline med de 16 år gamle damene.

      Sånn som jeg skjønte det.

      Jeg skjønte ikke at du bare var fjortiss for å si det sånn.

      Var det niende-klasse-tur dere var på?

      Da jeg møtte deg i Stavern, (siden min mormor bodde der), så virka det som at du og venninna di ville at en gjeng skulle legge merke til meg.

      Mens jeg fulgte dere fra sentrum og mot der mormora mi bodde i Herman Wildenweys gate.

      Du og venninna di hadde sykler.

      Hva var det gjengen da, det frika meg litt ut må jeg si.

      Men men, det var artig å se at du har studert statsvitenskap osv.

      Ikke dårlig!

      Jeg har en blogg som jeg skriver om alt mulig på nå: http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/

      Så takk for sist, eller hva jeg skal si.

      Mvh.

      Erik Ribsskog

      PS.

      Tante Ellen var forresten hos bestemor Ingeborg da jeg møtte deg og venninna di, i Stavern.

      Og hu sa til meg at vi skulle ha hvitløk i maten den dagen.

      Og så var ikke jeg så klar for det.

      Så sa hu at ingen av oss skal vel kysse noen.

      Også fikk jeg et avskjedskyss av deg ihvertfall.

      Og da sa tante Ellen: 'Har du fått et kyss?', da jeg gikk inn døra hos bestemor Ingeborg igjen.

      Så hu er synsk, må man si.

      Det er mora til Rahel, hvis du veit hvem det er.

      Hu og venninna Sophia Legind, fra Steinerskolen i Danmark, var der, den sommeren.

      Men da var du vel over seksten ihvertfall, får jeg regne med.

      Det var derfor jeg ikke kontakta deg, sommeren 1989, selv om jeg var i Stavern.

      For bestemor Ågot klikka helt etter å ha prata med deg.

      Og mente at du hørtes så ung ut da.

      Hvis det ikke var lillesøstera di som ringte da.

      Du får skrive tilbake hvis du kan/gidder.



  • Min Bok 2 – Kapittel 79: Japper

    En gang, den første tiden, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    (Dette kan vel ha vært ikke så lenge etter at jeg var med Magne Winnem på møter i Oslo Unge Høyre, osv., sommeren 1991).

    Så skulle Magne Winnem på generalforsamling da, i et aksjefond.

    Som jeg skrev om i Min Bok, så hadde Winnem-familien noen aksjer i firmaet som eide Larvik Line, sånn at de skulle få tilbud på reiser med danskebåten Petter Wessel til Danmark da.

    Og Winnem-familien eide også noen aksjer i et aksjefond da.

    Nå hadde dette aksjefondet prestert dårligere enn gjennomsnittet på børsen da, (ihvertfall ifølge Winnem).

    Så Winnem ønsket å fremme noe slags mistillitsforslag, eller noe, mot styreformannen, i fondet da, (eller noe).

    Og Winnem ville at jeg skulle bli med.

    Og Winnem var jo mye flinkere med klær, enn meg, som var fra Bergeråsen.

    Så Winnem mente at jeg måtte kle meg pent og sånn, for å være med på den her generalforsamlingen da.

    For han trengte støtte da, (som han sa), når han skulle gjennomføre sitt ‘opprør’, mot dette aksjefondet da.

    Så jeg måtte ha på meg en blå blazer, som Winnem eide, og gå med en stresskoffert, som også var Winnem sin, (husker jeg).

    For Winnem mente at han kunne ta med en ekstra person, med inn på generalforsamlingen da.

    Men det var vel egentlig koner og sånn, tror jeg.

    Så Winnem tulla vel egentlig fælt her.

    Og styret i aksjefondet, de visste vel det, tror jeg, at Winnem skulle protestere mot dem.

    Så dem så jo stygt på oss da, husker jeg.

    Men når det kom til stykket, så turte ikke Winnem å protestere likevel.

    Han bare satt der.

    Og jeg skjønte ikke helt settingen.

    Så jeg rådet han ikke til å gjøre hverken det ene eller andre, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter denne mislykkede protesten, til Winnem da.

    Så tok jeg bare T-banen opp til Ellingsrudåsen, husker jeg.

    Men jeg dro innom gatekjøkkenet, på Ellingsrudåsen der, (et som var drevet av en innvandrer vel), og spilte på Terminator 2-flipperet der, husker jeg.

    Det var nesten det eneste spillet, som jeg syntes at var kult, (ihvertfall etter at Out Run hadde blitt umoderne), husker jeg.

    Selv om jeg også likte Tetris da, må jeg innrømme.

    Og andre bilspill enn Out Run syntes jeg også at kunne være artig.

    Og også skytespill, som et som Øystein og Glenn hadde, (hvor man liksom hadde en joystick formet som et maskingevær da), på The Gathering, i 1994 vel, som var i Rykkinnhallen, i Bærum.

    Da jeg jobba for dem noen vakter, i påskeferien min, fra Rimi.

    Siden de trengte hjelp der da, ifølge Glenn Hesler.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg spilte på Termintator 2-flipperet, på Ellingsrudåsen der, husker jeg.

    Så var det en kar, som ville spille mot meg, husker jeg.

    Og jeg spilte ikke så bra da, for jeg kjente ikke noen på Ellingsrudåsen, så jeg blei kanskje litt usikker da, (eller jeg hadde kanskje en dårlig dag).

    Men jeg vant ihvertfall den ‘tvekampen’ da.

    Og en annen kar kom inn der, og spurte han fra Ellingsrudåsen, om, ‘trail-ær ‘u ‘a’, eller noe sånt.

    Og ‘trails’, det visste jeg vel såvidt, fra å ha sett noe amerikansk fotball, på TV, at betydde å ligge under.

    Og jeg fortalte vel om den her episoden, til Øystein Andersen, og han gliste vel litt av den her slang-en da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg bodde på Furuset, hos Arne og Mette der, forresten.

    Så snakka jeg jo en del på kontakttelefonen, (når dem ikke var hjemme da).

    Og en gang, så snakka jeg med ei tenåringsjente, fra nettopp Ellingsrudåsen vel.

    Og hu fortalte det, at hu jobba som DJ, eller noe.

    Og at en nyttårsaften, så hadde hu sovna i badekaret, på en fest, (av en eller annen grunn).

    Og hu fortalte også det, at ‘snuten ikke var kjent for å være Einstein’, (eller noe), som hu sa da.

    For noen ungdommer på Ellingsrudåsen, de hadde visst klagd på noen kriminelle.

    Også hadde politiet gått opp deres oppgang da.

    Mens de kriminelle så på det her.

    Sånn at de kriminelle skjønte hvilke ungdommer det var, som hadde ringt og klaga til politiet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her samtalen, den fortalte jeg vel om, til min tremenning Øystein Andersen da.

    (Kanskje siden jeg var fra Berger, og han var en lokal kar, (må man vel si), i det her området jeg bodde og jobba i).

    Og han syntes at det uttrykket var artig da.

    Så etter det her, så begynte vi tre, (Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg), også å si ‘Einstein’, en del ganger da.

    Ihvertfall Øystein og meg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler han sa kanskje ikke Einstein like ofte, som Øystein og meg, (som tulle-uttrykk da).

    Men Glenn Hesler hadde et eget uttrykk, som han sa ofte, (husker jeg), og som jeg ikke helt skjønte hva betydde da.

    Og det var ‘host-host’.

    Og Glenn Hesler han hadde også et annet uttrykk, og det var ‘knips’.

    ‘Nå fikk du knips’, (eller noe), kunne han si, mens han knipsa i henda da, hvis det var noe han syntes var bra eller morsomt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 37: Stavern

    Helt i begynnelsen av denne sommerferien, så var jeg på Sand, hos bestemor Ågot.

    Pia var ikke der, men Ove var der, (av en eller annen grunn).

    Jeg hadde ikke tatt med meg noen shorts, ut til Sand.

    Men Ove ville bade, husker jeg.

    Nede på Sand, nedenfor Sandsveien der.

    Og det bestemor Ågot gjorde da, det var at hu fant fram en gammel jeans-bukse, på loftet eller i kjelleren, (i huset hennes på Sand da).

    Også klipte hu av beina på den buksa, sånn at den buksa ble som en Ola-shorts da, som jeg brukte på stranda da.

    Ove og jeg gikk ned på stranda, og vi hadde med en kassettspiller, tror jeg.

    Som muligens var min walkman, med høytalere, eller noe.

    Jeg husker at jeg hadde tatt opp en ny sang, fra MTV eller nærradio, på Abildsø.

    Som jeg også spilte, mens vi gikk til eller fra stranda der vel.

    Mener jeg å huske.

    Og det var Guru Josh, med sangen ‘Infinity’, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nede på stranda på Sand der.

    (Som ikke var en så utrolig imponerende strand.

    Må man vel si).

    Så var det noen flytebrygger, som Ove og jeg lå og solte oss på vel.

    Og det var også noe slags svaberg der vel.

    På det svaberget, (var hva det var), så lå min tidligere nabo, fra Leirfaret, nemlig Lisbeth Mikalsen, og solte seg, sammen med en venninne, husker jeg.

    Faren min hadde jo sagt det til meg, en gang, at faren hennes var ‘tyskerunge’.

    Og jeg hadde jo hatt en egen leilighet, for meg selv, da jeg bodde i Leirfaret.

    Mens alle de andre leilighetene der, var sosial-boliger, (heter det vel).

    Så jeg var ikke helt sikker på hvor jeg hadde hu Lisbeth Mikalsen hen.

    Hu hadde jo vært på besøk hos meg, en natt, sammen med ei venninne.

    Den gangen som Christell kom opp og kjefta på disse nabojentene mine, midt på natta da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Men jeg var ikke helt sikker på hvor jeg hadde disse tidligere nabojentene mine hen, som sagt.

    Så jeg hilste vel knapt på dem, tror jeg.

    Men dem kjente igjen meg da, (syntes jeg at jeg la merke til på dem).

    Og jeg kjente igjen dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove og jeg var vel også inne på Drammensbadet, en gang, denne sommeren.

    Mens vi bodde hos Ågot da.

    Jeg kom på et sjekketriks, mens vi lå og solte oss på Drammensbadet der.

    Jeg spurte noen damer som lå like ved oss.

    Om Ove og jeg, kunne få låne litt solkrem av dem.

    For vi blei så solbrente da, sa jeg.

    (Noe sånt).

    Men jeg tok det ikke for langt, (tror jeg).

    For det var ikke sånn at jeg ba de jentene om å smøre oss inn, med solkremen, akkurat.

    Vi smurte vel oss selv inn med solkrem på ryggen, både meg og Ove da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Ove tok vel ikke denne sjekkingen noe videre, tror jeg.

    Han kunne vel kanskje ha spurt de her jentene om hva de het eller hvor de var fra kanskje.

    Siden jeg hadde begynt å sjekke de opp da, (mener jeg).

    Men så ikke.

    Så Ove var kanskje litt treg eller ‘nerdete’ da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min tok meg forresten denne sommeren med til en av de folka, som hadde flytta inn, i et av de rekkehusene, som han hadde bygget, i Sandsveien.

    Dette var en kar, i 30-åra vel, med lyst hår.

    Han kjefta fælt, på faren min, (husker jeg), siden gulvet på badet deres, (hvor faren min dro meg med inn), ikke hellet nedover mot sluket, (eller noe sånt).

    Og etter at vi gikk ut fra det huset.

    Så sa faren min det, at han ikke ville ha han karen, som nabo.

    Så derfor ville han ikke at ‘vi’, skulle ha et hus der.

    Som han hadde preika om tidligere da.

    Men dette med ‘vi’ ga jo egentlig ingen mening.

    For faren min bodde jo hos Haldis Humblen.

    Så dette var nok bare noe slags form for tilgjort hykleri, fra faren min, hvis jeg skulle gjette.

    De første månedene, som jeg hadde bodd, hos faren min.

    Så krangla faren min og jeg, en del, husker jeg.

    (For jeg var vant til å krangle en del, (høylydt), med mora mi, i Larvik).

    Og da syntes jeg det, at faren min ga seg veldig lett, en gang, (husker jeg).

    (En gang mens jeg fremdeles var ni år vel).

    Og jeg tenker nå, at faren min nok har gått til angrep på meg, siden han ikke har likt det, at jeg har skreket og kranglet da, som ni-åring.

    Og han ha sverget ‘hevn’, (eller noe), da.

    Og at dette tullet med om ‘vi’ skulle ha et hus i Sandsveien, eller ikke, bare var noe slags videreføring, av denne ‘krigen’, mot meg da, flere år senere.

    Det er sånn jeg tipper at dette kan ha vært nå, ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dro jeg ned til Stavern da, på slutten av denne sommerferien, i 1990.

    Dette må vel ha vært i august-måned, vil jeg vel tippe på.

    Jeg hadde jo pleid, å dra ned til Stavern, (og før det igjen til Nevlunghavn), nesten hver sommer vel, siden bestefar Øivind døde.

    (Rundt 1983 vel).

    Da jeg tok opp igjen kontakten, med bestefar Johannes.

    Etter at bestefar Øivind en gang hadde sagt det, (like etter at jeg flytta til faren min), at han ikke kunne gå god for bestefar Johannes da.

    Siden han kunne legge fram et forslag i kommunestyret, og så stemme mot dette forslaget, når det skulle være avstemning.

    Sa Øivind en gang, (noen måneder etter at jeg flytta til faren min, i oktober 1979 vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hos Ingeborg, så var tante Ellen på besøk, med sin datter Rahel, (som vel er født i 1978, så hu var vel 11-12 år på den her tida), og hennes venninne Sophia, (som var på den samme alderen), fra Danmark.

    De jentene sov ute i et telt, i hagen, hos bestemor Ingeborg.

    Antagelig på grunn av plassmangel, eller noe.

    Og jeg selv sov på det rommet som jeg vanligvis sov på, når jeg var på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Nemlig det soverommet som lå lengst innerst, i underetasjen, i Herman Wildenweysgate der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var to personer, som jeg ringte, fra bestemor Ingeborg, denne sommeren.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var min tidligere bestekamerat, i Larvik, Frode Kølner.

    Og det var også hu Hege, fra Stavern, som jeg hadde rota med, på Petter Wessel, den gangen Magne Winnem hadde bedt meg med på dansketur, når vi gikk i samme klasse, på Gjerdes Videregående, snaue to år før det her da, høsten 1988.

    Bestemor Ågot, på Sand, hu hadde jo ‘gura’ fælt, seinere dette skoleåret.

    (Skoleåret 1988/89).

    Når hu Hege fra Stavern hadde ringt meg, borte hos Ågot da.

    (For jeg hadde ikke egen telefon, de siste årene, som jeg bodde i Leirfaret.

    For faren min hadde sperra den telefonen da).

    For Ågot mente at hu Hege, (som noen andre Stavern-jenter, hadde sagt til meg, at var flau fordi hu hadde så store pupper, sommeren 1989), hørtes så barnslig ut da, på telefonen.

    Hu Hege hadde visst sagt noe sånt som at, ‘Er’n Erik der’, eller noe.

    Og jeg var ikke helt sikker på hvor gammel hu Hege egentlig var vel, da jeg klinte med henne, på Petter Wessel, (som attenåring og fortsatt jomfru, høsten 1988).

    Men hu så cirka like gammel ut, som de to 15-16 år gamle jentene, som jeg hadde rota med, på språkreise, i Brighton, noen måneder før det her da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Så jeg turte ikke å ringe hu Hege, da jeg var på besøk, hos bestemor Ingeborg, sommeren 1989.

    I tilfelle hu Hege ikke hadde fylt seksten år enda da.

    Det var jeg vel ikke helt sikker på vel.

    Og bestemor Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt.

    Etter å ha prata med hu Hege, (som hadde vært på danskebåten, sammen med mora og søstera si).

    Så jeg turte rett og slett ikke å ringe hu Hege, sommeren 1989 da.

    I tilfelle jeg gjorde noe galt da.

    (Siden bestemor Ågot hadde gura så fælt da).

    Selv om hu Hege hadde ganske store pupper, som noen andre Stavern-jenter, som jeg traff på et fjell, ved stranda, i militærleieren der, sa, sommeren 1989 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men sommeren 1990.

    Da tenkte jeg det, at nå måtte vel hu Hege ha blitt 16-17 år gammel, (eller noe sånt), vel.

    Så da ringte jeg henne opp da.

    Og avtalte å møte henne, en kveld, i Stavern Sentrum da.

    Tante Ellen skulle lage noe mat, med hvitløk, den dagen, (fortalte hu).

    Og da protesterte jeg vel.

    Og da sa tante Ellen, at ‘ingen av oss skal vel kysse noen’.

    Men jeg møtte ihvertfall hu Hege og ei venninne av henne, nede i Stavern Sentrum da.

    Og dette møtet ble litt knytt, husker jeg, at jeg syntes.

    Og jeg fikk ikke helt den samme kontakten med hu Hege, som vi hadde hatt på danskebåten da.

    (For å si det sånn).

    Hu og venninna trilla også på syklene sine.

    Så hele settingen ble litt dum da, syntes jeg.

    Siden jeg selv ikke hadde sykkel med meg da.

    (Selv om jeg noen ganger pleide å låne bestemor Ingeborg sin sykkel, når jeg var på besøk hos henne.

    Som bestemor Ingeborg ville at jeg skulle sykle på da.

    Sommeren før dette ihverfall, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg gjorde sammen med hu Hege da.

    (Som bodde på en gård, tror jeg, litt lenger utafor Stavern Sentrum, enn der bestemor Ingeborg bodde.

    Men i samme retningen da).

    Det var at vi liksom gikk sammen, fra Stavern Sentrum da, og i retning av der bestemor Ingeborg bodde.

    En gåtur på 10-15 minutter vel.

    Og de to jentene trillet på hver sin sykkel da.

    Så vi kunne jo prate litt.

    Så det var ikke sånn at de to jentene sykla rundt meg, mens jeg gikk.

    (Eller noe).

    Det hadde vel kanskje blitt enda dummere.

    Så dem var vel ganske høflige da, de her jentene, må man vel si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien, opp til ved der bestemor Ingeborg sitt hus lå.

    Så gikk vi tre forbi en ungdomsgjeng da, som stod i en gate, litt bortenfor der vi gikk forbi.

    Og da var det som at hu Hege liksom skulle se på den gjengen da, (eller noe).

    Eller liksom gi et signal til de kanskje da.

    Så det lurte jeg på hva var om da, husker jeg.

    Jeg lurte på om dem kanskje var redde for meg, eller noe, siden dem dreiv og liksom mer eller mindre signaliserte til en gjeng osv., der da.

    Så sånn var kanskje det.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til den avkjøringa, der hvor veien opp til bestemor Ingeborg gikk.

    Og vi skulle skilles da.

    For disse to Stavern-jentene, de skulle vel da sykle videre, langs hovedveien da.

    Ned en bakke, mot et sted hvor de pleide å ha sprangridning, og sånn, husker jeg.

    (Fordi bestemor Ingeborg tok med Pia, mora mi og meg dit en gang, en senere sommerferie vel, på 90-tallet).

    Jeg vet ikke helt hvor langt unna bestemor Ingeborg, som hu Hege bodde.

    Men jeg tenkte at jeg måtte prøve å tulle litt med tante Ellen ihvertfall, som hadde vært så ovenpå, og sagt til meg, at ‘ingen av oss skal vel kysse noen’.

    Så jeg drøyde det litt da, når de her jentene skulle sykle avgårde.

    Ned mot der hvor jeg var med bestemor Ingeborg, på et rimelig kjedelig hestestevne, en gang, et år eller to etter det her vel.

    Og da skjønte hu Hege det, at jeg fiska litt etter et kyss, (eller noe da), husker jeg.

    For da sa hu noe sånt som, ‘åja, vil du ha kyss’, (eller noe sånt da).

    (Noe sånt).

    Og så fikk jeg et kyss på munnen da.

    (Ikke et tungekyss, som vi vel hadde tatt en god del av, på Petter Wessel.

    Men bare en vanlig kyss da.

    Kanskje for gamle dagers skyld, (nemlig den nevnte båtturen), eller noe da).

    Også sykla de to jentene avgårde da.

    Og jeg så de aldri igjen.

    For å si det sånn.

    Men da jeg gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg.

    5-10 minutter seinere.

    Så smalt det fra tante Ellen, ‘har du fått et kyss?’.

    Så det klarte altså tante Ellen å se, at jeg hadde fått et kyss da.

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Så hvordan tante Ellen klarte å se det, det veit jeg ikke.

    Men tante Ellen spådde jo Pia og meg, i hånda, en gang, ute i Nevlunghavn.

    På 70-tallet en gang.

    Da tante Ellen var på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    En av de første gangene som jeg så tante Ellen vel.

    Siden hu jo bodde i Sveits, på hele 70, 80 og 90-tallet.

    Og da prata Ellen om ‘livlinjen’, og sånn, (i hånda), husker jeg.

    Og hu sa at både Pia og jeg kom til å få et langt liv da.

    (Mener jeg å huske).

    Det var også en annen linje, i hånda, (som tante Ellen prata om).

    Men den linja husker jeg ikke hva het igjen.

    (For Pia og jeg var bare 5-6-7 år, (eller noe), da tante Ellen dreiv og spådde oss da).

    Så om Ellen er noe slags hemmelig spåkone, eller noe?

    Hvem vet.

    Pia sa ihvertfall en gang, på begynnelsen av 80-tallet, (da jeg besøkte hu og mora vår, i Jegersborggate, i Larvik).

    At mora vår hadde sagt det, til henne, at vi ikke måtte gå forbi det og det huset, i Larvik Sentrum, ‘for der bor tante Ellen, og hun maner dere’.

    Så om Ellen er sånn at hu driver med såkalt maning.

    Det veit jeg ikke.

    For man kunne vel ikke alltid stole på mora og søstera mi heller vel.

    (For tante Ellen bodde jo i Sveits, for det første, på den her tiden).

    Men tante Ellen kunne ihvertfall se det, at jeg hadde fått et kyss, av hu Hege fra Stavern da.

    En ettermiddag eller kveld, sommeren 1990.

    Så tante Ellen er nok kanskje ikke som en helt vanlig person, tror jeg.

    Hu veit jo også hvordan fuglefrø, som man kan plante i jorda, (nede i Sveits), og som da blir til noe slags mild marijuana, (som hu røyker da, og sender i posten, til venner i Danmark, etter å ha merket pakken med ‘urtete’).

    (Som Ellen fortalte om, til Pia og meg, da vi besøkte tante Ellen i Sveits, sommeren 1987 da).

    Så om tante Ellen er noe slag heks, eller noe?

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er kanskje det.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på dette ferieoppholdet mitt, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, sommeren 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Nei, jeg har ikke hatt homosex med Magne Winnem. Men jeg har blitt runka, av ei dame, på danskebåten, mens Magne Winnem lå i køya ovenfor og fniste

    homosex magne winnem

  • Min Bok 2 – Kapittel 19: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Henning, i Abildsø-gjengen, han husker jeg et par ting til om.

    Jeg husker at jeg møtte han, ved bussholdeplassen ned til Sentrum en gang.

    Da hadde han klipt seg, hos frisøren, i Dumpa, på Abildsø der.

    Og han hadde to slags barberte striper, på den ene sida, av hue.

    Og en stripe på den andre sida vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sa også det en gang, da noen i den gjengen diskuterte musikk, utafor Abildsø-kiosken der vel.

    At Paula Abdul hadde så rar nese.

    Og at da han så på Paula Abdul-musikkvideoer, på MTV, så tenkte han sånn at, ‘så rar nese du har, Paula Abdul’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han hadde en fetter, som het Colin.

    Colin var fra Swindon, i England, og var et par år eldre enn Winnem vel.

    Colin hadde en ganske ny bil, som han kjørte med, mellom England og Norge, når han skulle til eller fra hybelen sin på Kringsjå da.

    Colin studerte data, på UIO.

    Og han dreiv og lagde noen dataprogrammer, (som jeg ikke helt fikk med meg hva var), for han regna med at han kom til å tjene penger da, på de her programmene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte Magne Winnem og jeg Colin på Lorry, (en pub i Oslo).

    Jeg bestilte Aass Fatøl, siden det var så lenge sida, at jeg hadde drikki det.

    (Ikke siden russetida, noen måneder før det her da.

    Eller det var vel fordi at jeg var fra Berger, at jeg kjøpte Aass Fatøl da.

    Siden det liksom var favorittølet mitt da.

    Siden Drammen er den nærmeste ‘bryggeri-byen’ liksom da, fra Berger da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Magne Winnem og jeg var på Lorry, sammen med Colin.

    Så dukka det opp ei dame der, som Colin kjente.

    Ei norsk dame da.

    Og Winnem og jeg, vi skulle liksom hilse på henne da.

    Men hu dama var skikkelig overlegen, husker jeg.

    ‘Er dere noen folk jeg kommer til å treffe ofte eller’, spurte hun oss.

    (Noe sånt).

    ‘Ja’, svarte vel jeg.

    (Jeg visste ikke hva ellers jeg skulle si).

    Men jeg traff vel ikke hu noe mer, tror jeg.

    Så Colin hadde funnet seg en skikkelig overlegen norsk dame da, husker jeg.

    Som såvidt ikke ville hilse på meg, (og vel heller ikke på Magne Winnem, tror jeg).

    Kanskje hu syntes at jeg, (og muligens også Winnem), så for unge ut, eller noe?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så satt jeg og Magne Winnem på med Colin, opp til blokka, hvor han bodde i bofelleskap, oppe på Kringsjå der.

    Det var om kvelden og lyset stod på i et bofellesskap, som var like ved parkeringsplassen der da.

    Så vi så jo plutselig rett inn i en leilighet der, hvor to unge studenter, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), stod helt nakne, med lyset på, og uten at gardinene var trukket for da.

    Vi var jo unge selv, så vi syntes jo at dette var litt morsomt da.

    (Nesten som porno kanskje).

    Så Colin kjørte en runde til, ved parkeringsplassen der da.

    Sånn at vi skikkelig fikk med oss det her unge paret da.

    (Eller hu dama var det vel som vi syntes var mest artig, må jeg vel si, for min egen del ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Magne Winnem lånte jo hybelen til Colin, mens han var hjemme i England, i juleferien, ved UIO.

    Og da besøkte jeg Winnem, noen ganger, på Kringsjå.

    (Siden han jo hadde besøkt meg rimelig mange ganger, i Uelands gate og på Abildsø der da).

    Jeg fant forresten en pantelapp, i isen, ved butikken, på Kringsjå der, en gang, denne vinteren.

    (Dette var en Prix-butikk vel).

    Men jeg fikk ikke noen penger for den, (når jeg spurte, i den butikken).

    Fordi at hele beløpet ikke syntes vel.

    Det var en pantelapp, på 50-60-70 kroner vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg begynte jo å bli litt blakk, før jula, i 1989 da.

    Men jeg fortalte det til Winnem da, at Prix ikke ville gi meg noen penger, for den pantelappen jeg hadde funnet da.

    Og da mente Winnem at det måtte de gjøre da.

    Og jeg skjønte ikke hvordan Winnem mente at han skulle klare det, å få penger av Prix.

    Men jaggu klarte han ikke det.

    Han satt opp et morskt ansikt vel, (eller hva grunnen var, for at han fikk pengene).

    Og så fikk jeg penger for den pantelappen jeg hadde funnet der da, (en gang jeg gikk, fra T-banen, (på Kringsjå der), og til den blokka der Winnem/Colin bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde Winnem fått meg til å dra opp til Kringsjå der, en lørdag vel.

    Og da skulle det være afrikansk party der, (mener jeg at det var).

    Og det dro Winnem meg med på da.

    Det var litt flaut husker jeg, siden vi var norske og ikke afrikanske da.

    Jeg gikk der vel med en Levis-genser, (var det vel), som var hvit med to amerikanske flagg på vel, over brystet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi chatta vel nesten ikke med noen der vel, (mener jeg å huske).

    Vi var vel litt nervøse tror jeg, siden dette var en afrikansk fest da.

    Men Winnem mente vel at vi kanskje kunne møte damer der da.

    (Noe sånt).

    Noe vi ikke gjorde.

    Men en afrikaner satt seg vel ned, ved bordet vårt, litt utpå kvelden, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også oppe hos Winnem der, på Kringsjå, den dagen jeg skulle på Sugarcubes konsert, på Rockefeller, husker jeg.

    Dette var vel på nyåret, i 1990, (tror jeg ihvertfall).

    Winnem lagde pommes frites der, husker jeg, som jeg fikk en porsjon av da.

    Det var flere folk som bodde i den samme leiligheten, som Colin/Winnem da.

    De delte kjøkken og bad der da.

    Ei dame, i begynnelsen av 20-åra, som bodde der.

    Hu ga meg råd om hvordan jeg skulle lage kyllingsalat, (som jeg hadde lovet å lage, for hu Laila Johansen, som jeg hadde møtt på Radio 1 Club, på nyttårsaften, i 1989 da).

    Og hu Kringsjå/UIO-dama, hu sa at jeg kunne for eksempel ha ananas oppi kyllingsalaten da.

    At det passa å ha ananas i kyllingsalat da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kar, som også bodde i det bofellesskapet.

    Han begynte å se opp og ned på meg da.

    Også lurte han på om genseren min var ny.

    Om så om buksa mi var ny.

    (Og så videre da).

    Han skjønte at det var noe spesielt da.

    (Jeg skulle jo på Sugarcubes-konsert).

    Men han skjønte ikke hva det var da.

    Men han kunne liksom se på meg at det liksom var noe spesielt da.

    Og begynte å liksom å spørre meg ut om det her da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Colin kom tilbake fra England, ut på nyåret, i 1990.

    Så fortalte han oss, (Winnem og meg), at han hadde møtt ei svensk hippie-dame, på ferja mellom Helsingør og Helsingborg, når han bilen sin tilbake til Norge igjen da.

    Det var visst ei dame i 30-åra, eller noe.

    Og han hadde visst kjørt henne hjem, (til Syd-Sverige et sted vel), og han hadde visst fått ligge med henne og, (fortalte han).

    Jeg var ikke helt sikker på, om jeg skulle tro på det her han fortalte om.

    Men da ble han sur, husker jeg.

    Og mente at jeg var litt nedlatende mot han, (eller noe), siden jeg var litt skeptisk til de her sex-historiene hans da.

    Jeg var vel kanskje spesielt litt skeptisk til det her med at han hadde hatt sex med ei hippie-dame muligens, og vel også kanskje til det at hu hadde vært en del år eldre enn han da.

    Så lurte kanskje på hvordan dame det her kan ha vært.

    Så det var kanskje derfor at jeg ble litt skeptisk.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så spurte jeg Collin om hvorfor han ville bo i Norge.

    (Av nysgjerrighet da).

    Det var fordi, (sa han), at en gang, da han var tenåring vel, og var på sommerferie, hos slekt i Norge da.

    Så hadde han vært innom en kiosk.

    Og så hadde ei smellvakker tenåringsjente, plutselig gått inn i den kiosken, kun iført en gjennomsiktig helsetrøye, på overkroppen da.

    (Sånn at det nesten så ut som at hu gikk toppløs da, må det vel ha vært).

    Og det kunne aldri ha skjedd i England da, mente han.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Colin og jeg, se på video, hjemme hos meg, på Abildsø da.

    Vi kjørte innom en bensinstasjon, som lå ved Store Ringvei der vel.

    Og jeg fikk dem med på til å leie en film som her ‘Revenge of the Nerds’, eller noe vel.

    Og den filmen så vi hos meg, på Abildsø da.

    (Siden jeg hadde video da.

    Noe vel ikke Winnem eller Colin hadde vel.

    Dette var jo i studieåret 1989/90, og på den her tida, så var det kanskje ikke så utrolig vanlig, å ha video kanskje.

    Ihvertfall ikke for studenter, (og andre unge folk), vel).

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde også en opptakskassett, i walkman-en min, en gang.

    Som jeg spurte Colin, om jeg kunne sette på, i bilen hans vel.

    (Mens han, Winnem og jeg, kjørte rundt et eller annet sted i Oslo da, husker jeg).

    Og på den kassetten, så var det blant annet en sang, av Adam and the Ants, som het ‘Stand and Deliver’, eller noe.

    Som jeg hadde tatt opp fra videoen, (fra et musikkprogram, fra TV-en da), tror jeg at det var.

    Noe sånt.

    Men den sangen likte ikke Colin da.

    Så da begynte han å klage, husker jeg.

    Jeg husker ikke om han slo av musikken.

    Men han klagde ihvertfall da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den juleferien, da Winnem bodde hos Colin.

    Så dro jo Winnem i militæret.

    Og etter det, så festa jeg fortsatt en del sammen med Winnem, i Oslo.

    Men ikke på langt nær så ofte, som før han dro i militæret.

    For han hadde ikke tid til å feste så mye.

    (Var det vel).

    Siden han jo var i militæret, på Eggemoen, (eller noe), ved Hønefoss vel.

    Og Winnem hadde ikke så god råd, (tror jeg), når han var i militæret, som da han jobba som assistent, på Rimi Nadderud, den andre halvdelen av 1989 da.

    Så var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Andre Willassen og jeg.

    Vi skulle på Danmarkstur, med Petter Wessel da.

    På den tida, som Winnem og Willassen begge var i militæret da.

    Og da husker jeg det, at jeg gikk på et tog, enten i Oslo eller i Drammen vel.

    For jeg skulle møte Willassen og Winnem på toget da.

    (Hadde vi avtalt).

    For vi tok et eller annet tog ned til Larvik da.

    (For å dra med Petter Wessel til Fredrikshavn da).

    Og da jeg fant Willassen og Winnem, på det her toget da.

    (Vi hadde vel kanskje avtalt hvilken vogn vi skulle sitte i.

    Det er mulig).

    Så syntes jeg at dem var litt døve, for å være ærlig.

    (Når jeg fant dem da).

    For jammen satt ikke både Willassen og Winnem der i perm-uniform, på det her toget til Larvik da, (som vi skulle ta for å feste sammen på danskebåten da).

    (For da betalte dem visst bare ti prosent, av vanlig billettpris.

    Hvis dem hadde på seg militæruniformer, på toget.

    Fikk dem vel forklart til meg, etterhvert.

    Etter at jeg hadde kommet meg litt, fra det her vel nesten sjokket vel, som jeg fikk, da jeg så Winnem og Willassen, sitte på toget der, i militæruniformer da).

    Så det syntes jeg var litt kjipt, husker jeg.

    For vi skulle vel liksom være nesten litt japper, (eller noe sånn).

    (Etter å ha gått tre år på økonomilinja på Handel og Kontor da).

    Også satt plutselig Winnem og Willassen der, på toget, (ned til Larvik), i sånne litt kjedelige, (må man vel kanskje si), militæruniformer da.

    Nei, det var ikke mye jappeaktig over det liksom, tenkte jeg vel med meg selv da.

    Noe sånt.

    (Jeg var litt skuffet ihvertfall, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ble overraska ihvertfall.

    (Når jeg så Winnem og Willassen i militæruniformer på toget).

    Kanskje fordi jeg følte meg litt dum.

    For jeg utsatte jo militæret, til etter NHI.

    For jeg var for eksempel mye tynnere, enn både Winnem og Willassen da.

    (Husker jeg, fra da dem satt i uniformer på det toget vi tok sammen til Larvik, for eksempel da).

    Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo, (på den her tida).

    Enda jeg var 1.85 høy da.

    (Siden jeg bodde alene fra jeg var ni år da.

    Og ikke fikk i meg nok ordentlig mat vel.

    Må man vel si

    Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så hadde jeg endelig klart å bli ferdig med førstegangstjenesten, jeg også.

    (Jeg var jo i infanteriet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993).

    Altså 2-3 år etter Winnem da.

    Som dro i militæret, i januar 1990 vel.

    Men jeg jo en svekling, (må jeg vel nesten si).

    Etter å ha vært seint i puberteten, osv., da.

    Så jeg orka ikke tanken på det, å måtte være i militæret, med en gang etter videregående, husker jeg.

    For jeg tenkte da det, at da ville jeg sikkert drite meg skikkelig ut, (og kanskje også bli mobba), siden jeg var såpass fysisk svak da.

    Så jeg utsatt militæret, i 2-3 år da.

    (Til etter at jeg var ferdig på NHI).

    For jeg ville prøve å legge på meg noen kilo først da.

    Sånn at jeg veide nærmere 65 kilo enn 55 kilo liksom, (for å si det sånn), når jeg skulle inn i militæret, og avtjene førstegangstjenesten min der da.

    (Jeg var vel nede i 59 kilo, mener jeg.

    Etter det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der).

    (Hvor jeg ikke fikk lov til å lage Grandiosa).

    Mener jeg å huske, at jeg svarte til Willassen.

    En gang han vel lurte på det, hvor mye jeg veide da.

    Siden han vel syntes at jeg så sykelig tynn ut, eller noe, en gang, (etter det året jeg bodde på Abildsø), tror jeg.

    (En gang Willassen og Winnem kjørte ut til bestemor Ågot, (på Sand), for å hente meg, en gang, mener jeg at dette var.

    I 1990 en gang vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så var jeg bedt i bryllup.

    Det var Magne Winnem, som skulle gifte seg, med sin Elin, fra Skarnes.

    Som han hadde truffet i en matbutikk, hvor hun jobbet, på Nordstrand vel.

    Etter at han hadde begynt som butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1991 vel.

    Jeg hadde fått jobb, av Winnem, på Rimi Munkelia.

    Annenhver lørdag.

    Mens jeg var i militæret.

    For jeg gikk ikke så bra overens, med hu nye kassalederen, på OBS Triaden der.

    (Hvor jeg hadde begynt å jobbe, høsten 1991, når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Winnem spurte meg, en gang, på jobben, på Rimi Munkelia der, om jeg kunne være forlover for han.

    Jeg visste ikke helt hva man gjorde som forlover.

    Men jeg sa at det var greit da.

    Winnem sa at foreldrene hans, egentlig ville at Colin skulle være forlover.

    Men Winnem ville heller at jeg skulle være forlover da.

    (Uten at han forklarte noe grunn for dette da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa at det var greit å være forlover for Winnem.

    Og jeg skal også skrive mer om det bryllupet til Elin og han seinere, (i Min Bok 2).

    Men grunnen til at jeg tar mer om dette her, det er at det bryllupet, til Elin og Magne Winnem, det er en av de få gangene, som jeg har sett han Colin igjen, etter det første året, som jeg bodde i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem visste meg forresten, ut mot slutten av 90-tallet vel.

    En video, fra bryllupet til Colin.

    Colin hadde fått Berlevåg Mannskor, til å synge, i bryllupet sitt.

    Og de var det koret var da kjent, fra en film, som het ‘Heftig og begeistret’, vel.

    Og Colin fikk seg også etterhvert jobb på Skibladner, (fortalte Winnem).

    Som en slags ekstrajobb vel.

    (Mener jeg at Winnem fortalte, rundt slutten av 90-tallet en gang vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem, han fikk også på en eller annen måte ordna det sånn, at Colin sin søster, (og Winnem sin kusine da), Kristin(?) vel.

    (Ei med rødt hår vel, på alder med Winnem og meg vel).

    Hu fikk seg jobb, med å vaske, på Rimi Munkelia der da.

    (Gjennom et vaskefirma som het ISS, mener jeg at det muligens kan ha vært).

    Så noen ganger, når jeg jobba på Rimi Munkelia, (et sted som ligger mellom Lambertseter og Bergkrystallen, i Oslo).

    Så gikk hun Kristin Dobinson, (som jeg såvidt kjente fra før da, gjennom Magne Winnem).

    Hu ville da gå rundt og vaska, (og morgenene), i den butikken som jeg jobba i da.

    (På Rimi Munkelia der da).

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    For sånn var hadde det ikke vært på OBS Triaden, (for å si det sånn).

    At jeg kjente noen av de, som vaska der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, en av de neste dagene.

    Hvis jeg får til det da.

    Jeg har i går og i dag bodd på den skandinaviske kirken, her i Liverpool.

    Etter at jeg ble kastet ut, fra hostellet i Sunderland, på fredag.

    Og natten mellom fredag og lørdag, så gikk jeg bare rundt, i Newcastle, mens jeg ventet på at bussen til Liverpool skulle gå da.

    For jeg fikk meg ikke noe nytt bosted, i Sunderland, av Sunderland Council.

    Etter at jeg plutselig ble kastet ut, fra Azalea Lodge, (i Ashbrook, i Sunderland), etter at jeg hadde blant annet hadde klaget på det, (til politiet, for både de som jobba og bodde der oppførte seg innimellom rimelig truende, syntes jeg), at noen elektrikere, hadde vært inne på rommet mitt, og dratt ut kontakta til PC-en min, blant annet, mens jeg var på Tesco Bridges og Aldi Millfield vel, og handla mat da, etter at jeg fikk arbeidsledighetstrygden min, fra the Jobcentre, på tirsdag da.

    Og da huska jeg det, at ei svensk Team-Leader, som jobba på Arvato, i 2005.

    (Jill).

    Hu sa en gang det til meg, (utafor sammenhengen vel), at man kunne bo, på den skandinaviske kirken, her i Liverpool da.

    Og jeg hadde en stor koffert, med PC-en min i osv., og to bag-er, og to bæreposer fra Tesco, med vifte og sandwich-maskin i, (som jeg hadde kjøpt med i Sunderland).

    Så jeg hadde ikke lyst til å gå rundt i London, med alle de tingene, (for å si det sånn).

    For jeg vurderte også det, å kanskje prøve å dra, til den norske sjømannskirken, i London da.

    Men så tenkte jeg det, at det vel er litt fredeligere, (og kanskje ikke like mange folk), i Liverpool.

    Sånn at man kan gå med mange ting, på gata, uten å bli angrepet av lommetjuver osv., ‘hele tida’.

    Og at det ikke er så stressende, å bo i Liverpool kanskje, som i London da.

    Siden jeg syntes at det er litt som en maurtue vel, i London da, med alle de millionene av mennesker, på det relativt lille området da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi får se når jeg eventuelt får skrevet noe mer på den her boken.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 74: Sand

    Som jeg har skrevet om tidligere, så delte Pia og jeg, et rom, hos Ågot.

    Det var det største soverommet, som vendte ut mot hagen.

    Hvorfor vi skulle dele rom, det forklarte ingen om til meg.

    Men dette var noe Ågot og Pia ville da, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg tror at jeg bare hadde en madrass på gulvet, og ikke en ordentlig seng engang.

    Det husker jeg ikke ordentlig.

    Men det var ikke skrivebord der ihvertfall.

    Og på kontoret, så var det Håkon som hadde tatt over.

    Og i stua så romsterte Pia og Ågot.

    Så å lese lekser der, det var vel ikke noe jeg gjorde noe særlig, tror jeg.

    Så jeg leste nok ikke så mye til muntlig eksamen, i data der, sånn som jeg husker det.

    Jeg var jo vant til å runke, minst en gang hver dag, siden jeg var sånn 11-12 år vel.

    Jeg begynte vel ikke så lenge etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, som 10-åring vel.

    Jeg lurte på hvordan man runka.

    (Jeg hadde jo lest om runking i pornoblader vel.

    Og jeg tror også muligens at vi hadde noe seksualundervisning, på Berger skole.

    Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert).

    Og fant plutselig en teknikk da, som gjorde at jeg fikk min første orgasme, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg bodde jo alene, så da ble det til at jeg hadde sjangs til å runke mye og, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nabojentene, (Lisbeth og/eller Bente Vaage vel).

    De klagde på at jeg satt i sofaen min, om kveldene, og grein, i Leirfaret 4B.

    Mens jeg ropte ‘hvor er pappaen min’, eller noe.

    Og jeg hadde visst også hendene mye i fanget, sa de.

    Men det måtte kanskje ha vært at de så gjennom gardinene at jeg runka, lurte jeg på da, ihvertfall.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Det her kan vel ha vært mens jeg gikk på ungdomsskolen kanskje, at de jentene sa det her til meg da.

    Eller mens jeg gikk i 6. klasse kanskje.

    Hvem vet).

    Så jeg ble litt desperat, da jeg bodde hos Ågot.

    Noen ganger.

    Jeg fikk hemorider, husker jeg.

    Noe jeg ikke hadde hatt før.

    Men det lå noe hemoride-salve, på badet til Ågot, som jeg rappa litt av da.

    Så gikk det over.

    Jeg hadde jo søstera mi boende på samme rom som meg.

    Så jeg fikk ikke runka så mye da.

    Og Ågot fulgte jo med også.

    Så det ble ikke så mye privatliv der, hos Ågot, for meg, for å si det sånn.

    Faren min hadde jo et gammelt hus, i Sandsveien.

    Hvor noen ting, fra Leirfaret 4B lå.

    (Mest noe skrot vel.

    Jeg fant ihvertfall ikke så mye av de tingene jeg savnet fra Leirfaret 4B der).

    Men jeg husker det, at jeg prøvde å runke, stående, på doen, i det huset i Sandsveien.

    Siden jeg ikke turte å runke så mye, borte hos Ågot da.

    Men det var vel ei gammel kjærring, som hadde dødd, (eller noe), som hadde bodd i det huset før meg.

    Og dassen var vel gammel og sånn.

    Og jeg var vel vant til å sitte i sofaen, i Leirfaret 4B, når jeg runka.

    Eller å runke, mens jeg lå i vannsenga da.

    Så det funka dårlig, å runke stående, på den lille doen, i det gamle huset, i Sandsveien der da, husker jeg.

    Jeg klarte ikke å få noe særlig orgasme der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Kanskje fordi jeg lurte på om de ‘narverne’, som hang utafor Prima der, (øverst i Sandsveien), skjønte at jeg runka.

    Det var Åse Stadheim, hennes yngre bror Jan Stadheim, Geir-Arne Jørgensen vel, og hans yngre søster og bror vel, (som var tvillinger da).

    Det var en hel ‘narver-aktig’ gjeng, som hang øverst i Sandsveien der da.

    På trappa til Prima.

    Jeg spurte lillesøstera til Geir Arne en gang.

    Om hvorfor dem ikke dro inn til Drammen og sånn, istedet.

    Istedet for å bare henge på Sand.

    ‘Hvis du betaler billetten så’, sa lillesøstera til Geir Arne da, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Småsøsknene til Geir Arne, de var litt sånn møkkete av seg, mener jeg at jeg syntes.

    De bodde jo bare i en ganske liten hytte der, på veien ned til Snippen da.

    (En hel familie på to voksne og tre barn da).

    Så de vaska seg kanskje sjelden da.

    Det er også mulig at min tremenning, (som jeg ikke visste om at hu var da).

    Stine Mogan Olsen, pleide å ‘narve’ der, utafor Prima da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Prima ble forresten etterhvert en innvandrerbutikk.

    Og bestemor Ågot slutta etterhvert å handle der, (fordi hu utenlandske dama slo inn for mye på kassa, mener jeg at Ågot sa), og fikk istedet onkel Håkon til å kjøre henne, inn til Rimi, på Skjønnhaug.

    (Som var cirka en halv mil, nordover.

    Nesten i Svelvik da.

    Ved siden av bilforretningen til Finn Sand der.

    En kar som solgte Mitshubishi-biler, blant annet, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg gikk forbi Prima der, med den grønne og hvite Levis-genseren min.

    Så var det en som spurte meg, om det stod ‘Elvis’, på genseren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så satt det en soss der.

    Fra Drammen vel.

    Sammen med narverne da.

    Jeg hadde jo gått markedsføring.

    Så jeg prøvde å plassere han litt.

    Og spurte om han brukte Studio Line-hårgele.

    Og det gjorde han.

    Han var liksom typisk en som brukte det, syntes jeg.

    Med fønet gelefrisyre vel.

    Og sosseklær.

    Og fra Drammen da, hvor dem pleide å ha Studio Line-gele, i butikkene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Åse Stadheim, hu var ei dame, som var et år eldre enn meg.

    Hu hadde krøllete hår.

    Og virka vel heller ikke som den typen, som dusja hver dag liksom.

    Håret hennes virka ikke nyvaska alltid, for å si det sånn.

    Men dette var jo på landet, og på 80-tallet.

    Så det var kanskje ikke så vanlig, å bade eller dusje hver dag da.

    Som det for eksempel var i Oslo, da jeg bodde der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang så fortalte hu Åse Stadheim en vits, til meg, utafor Prima der da.

    Hvor hu satt og ‘narva’ da.

    Ei jente satt på toget til Geilo.

    Oppå fanget til typen sin.

    Også ridde hu på kuken til typen.

    Også reiste hu seg opp, og spurte alle folka i togvogna, om ‘skal du til Geilo?’.

    Og så den neste personen, ‘skal du til Geilo?’.

    Og når hu hadde spurt alle, så var hu fortsatt ikke fornøyd.

    Men så bare reiste hu seg opp og ned da, og sa ‘Alle skal til Geilo’ da, flere ganger.

    Til hu ble fornøyd da.

    Jeg syntes at dette var en litt vågal vits, av ei dame, å fortelle meg.

    Men jeg sa ikke noe.

    Jeg bare lo litt vel, og gikk bort til Ågot da.

    Dette var ikke en gjeng, som jeg var med i.

    Men jeg kunne chatte litt med de da, når jeg gikk forbi dem.

    På vei bort til Ågot da.

    Og de tolererte meg, virka det som.

    Jeg ble aldri trua med bank av dem ihverfall, for eksempel.

    Sånn som det var, da jeg gikk på barneskolen.

    Da kunne jeg noen ganger få meg en på trynet, fra Geir Arne Jørgensen.

    Når han lurte meg opp i stry.

    Før han løp vekk da.

    Med meg etter seg.

    Men etter at den Sand-gjengen ble som narvere.

    Etter det, så hendte det aldri at jeg var i slåsskamp med dem.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så begynte jeg å jobbe på CC Storkjøp igjen da.

    Jeg jobba fra 9-16 cirka vel.

    Fem dager i uka vel.

    Jeg mener at jeg kopierte opp en kassett, til hu Sari da.

    Hvis ikke det var etter at jeg flytta til Oslo da.

    Hvem vet.

    Jeg hadde stereoanlegget mitt, fra Leirfaret 4B, stående på rommet til Pia og meg da, hos Ågot da.

    Og det stereoanlegget, det var det en dobbel kassettspiller på.

    Så jeg kunne komponere mine egne kassetter da.

    Noe som var ganske vanlig, på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg gikk innom faren min, etter jobben på CC, noen ganger.

    I vannsengbutikken der da.

    Faren min spurte meg en dag, etter jobben på CC Storkjøp vel.

    Om jeg kunne gå på postkontoret, på Strømsø.

    (Der jeg hadde gått for å sende post, da jeg jobba på Kontorland, under arbeidsuka, i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående).

    For Pia hadde ringt han, og bedt han om å sende penger til henne, i Spania.

    Jeg sa det var greit.

    Jeg hadde tid til å stikke innom posten.

    Faren min sa det, at han bare ville sende 300 kroner.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg gadd ikke å diskutere med faren min.

    Han var ofte uklar og vag.

    Og var også en dranker, (må jeg si).

    Så han visste man aldri om hvordan kunne være, mener jeg.

    Så jeg bare smilte litt av dette vel.

    Og så gikk jeg på Posten da.

    Der var det innmari kø.

    Kanskje fordi at dette var i sommerferien.

    (Kanskje det var noe med fellesferien.

    Og at folk skulle veksle til utenlandsk valuta og sånn.

    Hvem vet).

    Jeg måtte stå i kø der, i 30-40 minutter vel.

    Og det var varmt der, og masse mennesker da.

    Men jeg ga meg ikke, jeg tenkte at dette var viktig, at jeg måtte være ansvarlig, og få sendt disse pengene til Pia da.

    Siden Pia var blakk i Spania da.

    Jeg la til og med ut gebyret, på cirka 150 kroner.

    Som Posten skulle ha, for å sende pengene til Spania da.

    For ellers så ble det nok ihvertfall for lite penger, tenkte jeg.

    Jeg hadde jo ikke jobbet noe i russetida.

    Så jeg hadde ikke noe særlig penger selv heller.

    Men jeg la ut for gebyret, ihvertfall.

    (Penger som jeg aldri fikk tilbake, av hverken faren min eller søstera mi da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia lagde et helvetes rabalder, når hu kom hjem fra ferien sin.

    Jeg fikk masse kjeft av henne, på rommet vårt hos Ågot da.

    Siden faren min bare ville sende 300 kroner da.

    Så Pia trodde nok kanskje at faren min og jeg var samme person.

    Hva vet jeg.

    Hvis Pia ville at jeg skulle sende henne penger, så burde hun vel ha ringt meg, borte hos Ågot da.

    Men så ikke.

    Og når Pia pratet med faren min, på telefonen.

    Så burde hu vel ha tatt det med faren min, hvis noe ble galt da.

    Men så ikke.

    Jeg fikk den ene skyllebøtta, etter den andre, av en sur Pia, etter at hu og Hyde, kom hjem fra Spania da.

    Pga. de her 300 kronene da.

    Jeg vet ikke om Pia fikk med seg, at jeg la ut for gebyret.

    Hu er sånn noen ganger, at hu ikke klarer å prate sivilisert.

    Men hu får raserianfall da.

    Sånn at det er vanskelig, å slippe til.

    Derfor fikk ikke jeg fortalt Pia og Hyde, om alle de damene jeg traff på Braemar, og om hu Sari da, som jeg traff i Brighton.

    Det var vel omtrent bare enveiskommunikasjon, fra Hyde og Pia da.

    De pratet hele tiden om to spanske gutter da, som de hadde truffet på Pacha vel.

    Og de var kule, eller hyggelige da.

    Men disse gutta hadde visst på en eller annen måte, blitt erstattet, (sa Pia), av noen eldre kamerater, (eller slektninger), av dem da.

    Som ikke var like hyggelige da, skjønte jeg på Pia.

    Hyde fortalte meg det, når jeg begynte å prate om Braemar.

    At de egentlig også skulle ha reist med Braemar.

    (Med en buss da).

    Men at det istedet ble sånn, at de kjørte med en buss, gjennom Sverige.

    Da sa jeg vel noe sånt, som at ‘søren, det var dumt, tenk så kult det hadde vært, hvis vi hadde festa sammen på Braemar.

    Det var dumt’.

    Noe sånt.

    Men så ville de vel ikke høre noe særlig mer, fra ferien min, virka det som, for meg.

    Jeg vet ikke hvor Pia og Hyde fikk penger fra, til å dra på ferie.

    Men Pia hadde ihvertfall ikke noen jobb, dette skoleåret.

    (Og ikke Cecilie heller).

    Og meg fikk de ikke noen penger av.

    De spurte ikke heller.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da Cecilie og Pia planla ferien sin, i Leirfaret 4B.

    Så må de ha nevnt Håkon.

    Cecilie sa til meg, at Håkon ikke var noe bra/snill.

    Noe sånt.

    (Så hu prøvde å programmere meg nesten da, virka det som.

    Men men).

    Og grunnen til at det ble prata om Håkon, det var vel fordi at de lurte på hvem som skulle hente dem vel.

    Noe sånt.

    Jeg tror at Håkon kjørte å henta dem i Oslo, og ikke faren min.

    Hvem vet.

    Og da de planla turen, så husker jeg det, at Hyde maste på søstera mi, om å bli med henne, å jobbe, i Amsterdam.

    Før de dro til Spania.

    Så jeg lurer på om de også var i Amsterdam, og jobba som horer, eller noe, før de dro videre til Spania da.

    Kanskje det var dette søstera mi, (som er rimelig vag ofte vel), mente, da hu prata om noen eldre karer, i Spania, som ikke var så hyggelige som de fra Pacha da.

    Hvem vet.

    Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars, er det jo en bok som heter.

    Isåfall så er nok Pia fra Merkur, som ligger enda lengre vekk fra jorda, enn Venus da.

    Sikkert noe sånt.

    For Pia er rimelig vag noen ganger, må jeg vel si.

    Hu sier bare at den og den, ‘ikke er noe snill’.

    At Kenneth, (som hu lå med, på en Hemsedal-tur, med Berger Alpinklubb vel), ‘ikke var noe snill’.

    Men hva mente Pia med dette?

    Tråkket han på en maur?

    Stjal han mat i kjølekapet?

    Det er ikke mulig å skjønne særlig mye, når folk er så ‘vagistiske’, som Pia er, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, som jeg gikk gjennom Drammen sentrum, etter jobben på CC Storkjøp.

    Så var det ei nesten hemma dame, må man vel si.

    Som prata om at hu hadde liggi med sønnen til eieren, av et supermarkedet, i Tordenskioldsgate, husker jeg.

    (Skjønnhaug, eller noe, tror jeg).

    Hu ville også ligge med en annen kar, i Gågata, husker jeg.

    (Som også var sønnen av en butikkeier, tror jeg).

    Jeg gikk forbi, etter jobben, akkurat da dette skjedde.

    Så jeg fikk med meg denne flaue forestillingen da.

    Fra ei hjerneskada dame da.

    (Virka det som for meg, at hu var, syntes jeg, ihvertfall).

    Som var på min alder eller litt eldre da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Drammen var mye kjedeligere, i sommerferien, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg fant jo ingen kamerater fra skolen, og Pia og Cecilie og resten av Lyche-gjengen, så jeg heller ikke noe til, husker jeg.

    Så tiden da jeg jobbet heltid, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

    Det var en rimelig tom og kjedelig tid for meg, husker jeg.

    Jeg dro også ned til bestemor Ingeborg, i Stavern, en tur, på ferie, husker jeg, denne sommeren.

    Der prata jeg vel med Frode Kølner.

    Han visste jo om at jeg hadde rota med ei stygg Larvik-dame, (må man vel nesten kalle henne), på Petter Wessel da.

    Og han og en kamerat, kjørte til hytta til Kølner-familien.

    Mens jeg også satt på.

    Og de klagde på at en kar, på en hytte like ved.

    At han lå på plenen, og solte seg, med det ene beinet sånn, at han så ut som en dame, eller noe.

    (Husker jeg).

    Så de kara var ganske ovenpå, husker jeg.

    Frode og kameraten, de hadde fått seg jobb, med å ‘kjøre morrabrød’, husker jeg, at de sa.

    (Hvis ikke det var sommeren etter da).

    De kjørte brød til Sandefjord, for et Larvik-bakeri, husker jeg.

    Sommeren etter, så møtte jeg også Kølner.

    Jeg hadde på meg en svart jakke, som jeg hadde kjøpt på Kappahl, på Oslo City.

    Kølner sa at ‘jasså, du har på deg pilotjakke, kanskje jeg skal begynne å gå med det jeg og’.

    I Stavern der da, ved en matbutikk, ikke langt fra Tivoliet der, nede ved havna.

    Vi dro til ved Lydhus-stranda der.

    Kameraten til Kølner, skulle møte ei brunette der.

    Så dem gikk og kikka på ei som lå toppløs og solte seg der.

    Ei veldig smekker dame, som lå og sov, toppløs, midt på stranda.

    I kun bikinitrusa, mens hu skøyt ut rumpa, eller noe.

    Så det var jo nesten som porno.

    ‘Kanskje det er hu der’, sa kameraten til Kølner.

    Men det viste seg å være en annen dame da.

    Kølner var høyt oppe, i Larvik Unge Høyre, (mener jeg å huske).

    (Han var Formann der, (eller noe sånt), tror jeg).

    Jeg prata med de tre andre, om politikk.

    Og fortalte det, at jeg syntes at valgordningene var litt urettferdige.

    For en stemme i Nord-Norge, telte mer enn en stemme, på Østlandet.

    Siden man hadde fler stortingsmandater, pr. stemme, i nord, enn i sør da.

    Noe som jeg syntes at var dårlig da.

    Siden man da liksom hadde mindre stemmerett, i Sør-Norge da, mente jeg.

    Kølner hadde ikke lyst til å diskutere det her, tror jeg.

    Han karen og hu dama svømte ut til en flytebrygge.

    Jeg svømte ut til dem der en lite tur, og tilbake da.

    Jeg lot dem for det meste være i fred.

    Men en svømmetur ut dit, det kunne jeg ta, syntes jeg.

    Men så lot jeg de være ifred igjen da, og svømte inn til land igjen da.

    Mens dem lå på den flytebrygga da.

    En annen dag, enten sommeren 1989 eller 1990.

    Så lå Kølner, kameraten og jeg, på en strand, ikke langt fra Lydhus der da.

    Så skulle ei jente skifte.

    Og jeg skimta litt på henne da.

    ‘Jeg driter i om han der ser på, jeg bare skifter’, sa hu jenta, (om meg), til noen karer da.

    Men da bare så jeg bort.

    Da ble det litt for dumt, å se på henne da, syntes jeg.

    Selv om det vel er lov å smugkikke litt på stranda kanskje.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kølner hadde ei dame, som også var ganske stygg, husker jeg.

    (Eller kanskje ikke så veldig smekker og vakker da).

    Hu møtte jeg en gang, sommeren 1989 eller 1990 da.

    På hytta til Kølner og dem da.

    Jeg møtte henne såvidt.

    Nå lurer jeg på om det kan ha vært den samme dama, som runka meg, på Petter Wessel, den gangen, (da Magne Winnem lå og kniste, i senga over oss, i lugaren, til Winnem og meg).

    (For Kølner kjente jo hu der ‘runke-dama’ da, fortalte han meg seinere).

    Hu som mista passet sitt, i lugaren til Magne Winnem og meg da.

    Og som ble ropt opp, ombord på Petter Wessel da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hadde jo skjedd mye, siden sommeren 1988, da Kølner og en kamerat, bare hadde stikki fra bursdagen min.

    Etter å ha prøvd å ’tilrane’ seg vannsenga mi da.

    Så jeg fikk aldri tatt opp dette mer, med Kølner.

    (Jeg glemte det vel antagelig bort da).

    Om hvorfor dem var så ‘kåte’, på vannsenga mi da.

    Var dem homser/bifile?

    Kølner prata. (i Stavern eller Larvik, sommeren 1989 eller sommeren 1990 da), til kameraten sin, om å ‘legge inn noen aksjer’, på den og den dama da, (mens jeg også stod der da).

    (Som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg ikke var fra Larvik).

    Ofte ettefulgt av en rimelig feminin latter, fra Kølner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hang ikke sammen med Kølner og dem, hele tiden, når jeg var hos bestemor Ingeborg.

    (Jeg kjente jo heller ikke Kølner så bra lenger, på den her tiden.

    Det var nesten som noe pliktaktig, over det at vi hang sammen, disse sommerene, kan man var kanskje si.

    Det kan godt ha vært at det var bestemor Ingeborg, som foreslo at jeg skulle ringe Kølner.

    For bestemor Ingeborg ble etterhvert kjent med faren til Kølner, (som jobba i Larvik E-verk), husker jeg, (siden Frode Kølner var kamerat med meg da, mens jeg bodde i Larvik, hos mora mi, på slutten av 70-tallet).

    Sånn som jeg skjønte det ihvertfall.

    For bestemor Ingeborg prata med faren til Kølner, på telefonen, en gang jeg besøkte henne, i Nevlunghavn, i eldreboligen hennes der, sommeren 1996 vel, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.

    Og da gjorde bestemor Ingeborg et poeng ut av det vel, at hu prata med nettopp Hans Kølner da.

    Ovenfor meg da.

    Selv om hun vel ikke hilste fra han, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Sommeren 1989, så gikk jeg en gang ned til stranda, aleine.

    Med stranda i Stavern, så mener jeg den som er bak den militærleieren der, i sentrum av Stavern.

    Det var den stranda, som mora mi og bestemor Ingeborg nevnte da.

    Og som mora mi en gang dro med Pia og meg på da.

    Et år eller to før denne sommeren, (sommeren 1989), da.

    Jeg gikk ikke ned på stranda.

    Men bestemor Ingeborg, (var det vel), hadde fortalt meg det, at mange ungdommer heller valgte å ligge å sole seg, på et fjell, like ved stranda der.

    Jeg hadde ikke med badetøy, så jeg ville gjemme meg bort litt da.

    Siden jeg da måtte ligge i underbuksa, istedet.

    (Noe som vel ble cirka det samme, tenkte jeg.

    Om jeg lå og solte meg i en underbukse eller badebukse).

    Men jeg turte ikke å sprade rundt på stranda, i underbuksa.

    Men om jeg lå litt for meg selv, oppe på det ene fjellet der da, i underbuksa.

    Og solte meg.

    Så gjorde ikke det noe, tenkte jeg.

    Jeg kom i snakk med to unge Stavern-frøkner, mens jeg lå og solte meg der da.

    De lå toppløse, i bare bikinitrusa da, like ved meg da.

    De hadde ikke så store pupper, så de var kanskje bare 15-16 år gamle.

    Noe sånt.

    Men de var slanke og litt lekre da.

    (De var jo solbrune, og sånn).

    Og de var høflige da, og svarte meg ordentlig og sånn da, når jeg snakka med dem.

    De visste hvem hu Hege fra Stavern var, sa de.

    (Hu jeg hadde møtt på Petter Wessel, på den dagsturen, med Winnem og dem, fra Røyken.

    Helt i begynnelsen av det skoleåret, som jeg gikk, på Gjerdes Videregående da).

    Hu Hege var litt flau, sa disse Stavern-ungjentene da.

    ‘For hu hadde så store pupper’, sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fortalte vel det, at jeg egentlig var fra Larvik, men bodde i Oslo da.

    De jentene gikk litt lenger borti der.

    (I bare bikinitrusa, tror jeg).

    Og signaliserte vel sånn halvveis til meg, at jeg kunne følge etter dem, tror jeg.

    (Lurte jeg på ihvertfall).

    Men jeg tror at de var under 16 år, så jeg bare lot de gå da.

    Så sånn var det.

    For Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt, da hu Hege hadde ringt henne, borte på Sand.

    For hu var visst bare en ‘jentunge’, sa Ågot.

    Men hu var vel 16 år, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hu hadde store pupper ihvertfall, som de to ungjentene sa da.

    (De to som ikke hadde så store pupper, for å si det sånn).

    Så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, den sommeren.

    (Siden Ågot hadde ‘gura’ da).

    Men jeg ringte henne, da jeg besøkte bestemor Ingeborg igjen, den neste sommeren, (sommeren 1990).

    Og jeg møtte hu Hege, og ei venninne, i Stavern da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også det, at det skoleåret, som jeg gikk på Gjerde vel.

    Visste faren min, noen bilder, som vertsfamilien min, i Shoreham, hadde sendt til meg.

    (Rick Hudson og de da).

    ‘Hu så jo rimelig vill/tøysete ut hu der da’, sa faren min, om hu ungjenta Kelly Hudson da.

    Noe som jeg syntes var å gå litt over streken kanskje, fra faren min.

    Siden hu Kelly Hudson vel bare var sånn 10-11 år, eller noe, på det bildet da.

    Men hu lagde liksom grimase og søkte oppmerksomhet da, eller noe.

    Men hvorfor Hudson-familien sendte meg bilde, av deres datter Kelly, som var så ung.

    Det veit jeg ikke.

    Det husker jeg ikke helt nå, hvordan det var.

    Men det brevet fikk jeg vel borte hos Ågot, tror jeg.

    Så jeg viste bildene til faren min da, en gang som vi begge var i stua til Ågot da.

    Og sa vel noe sånt som at, ‘her er den vertsfamilien jeg pleier å dra til i England’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg møtte også noen frike-jenter, i Stavern, sommeren 1989.

    De hørte på the Cure og sånn vel.

    Og the Clash vel.

    Noe sånt.

    Jeg prata litt med dem, for jeg syntes de minte meg om de i Lyche/Depeche-gjengen, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom søstera mi, i Drammen da.

    Hu ene, (lederen til frikene i Stavern, eller noe, vel), hu sa at hu likte ikke syntere, (da jeg nevnte Depeche Mode/Depeche-gjengen), for dem var så nøye med at hvert eneste hårstrå lå rett liksom.

    Jeg mente at de burde stikke innom Cafe Lyche, hvis de var i Drammen.

    For da kunne de møte fler ‘raringer’, mente jeg da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu likte Jokke og Valentinerne, mener jeg, at hu unge frike-dama, som jeg prata med, den sommeren, 1989, i Stavern, sa da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Under Svelvikdagene, så dro søstera mi og Hyde meg med, for å gå rundt sammen med dem, rundt Samfunnshuset der, i Svelvik.

    Det var tjukt av folk der.

    Blant annet noen fra Drammen, som ropte ‘Depeche’, hver gang dem så Cecilie Hyde da.

    Og skulle banke oss opp da.

    Det var noen fra Konnerud, eller Åskollen, (eller noe sånt), tror jeg.

    De var ihvertfall fra ved Drammen da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En hel gjeng av folk, (som jeg ikke visste hvem var omtrent), lå over, sammen med meg, i kjelleren, hos Cecilie Hyde.

    Jeg skulle på jobb, dagen etter.

    ‘Mor’ vekker deg, sa Hyde, da jeg spurte henne om vekking da.

    Jeg var ikke helt sikker, på dette, for jeg hadde ikke fått med meg det, at Cecilie Hyde, hadde vekket ‘mor’.

    Men hvordan dem prata sammen, det visste jeg ikke.

    Så kanskje dem hadde prata sammen likevel.

    (Selv om jeg ikke hadde fått det med meg).

    Tenkte jeg.

    Men ingen vekte meg tidlig nok, dagen etter.

    Jeg ble vekt av at Ågot ville prate med meg, på telefonen, til Hyde og dem da.

    I etasjen ovenfor.

    Jeg fortalte Ågot det, at ingen hadde vekt meg.

    Ågot hadde fått vite det, at jeg hadde forsovet meg.

    (Uten at jeg vet hvem som fortalte Ågot dette).

    Så Ågot var sinna og fortvila da.

    Jeg ringte med en gang til CC Storkjøp, og forklare dem situasjonen.

    Og jeg spurte om de ville det, at jeg likevel skulle dra på jobb.

    (Selv om jeg ble rimelig forsinket).

    Ja, det ville de da.

    Og da var det sånn, at ingen buss, gikk fra Svelvik, til Drammen, før klokka 11-12, eller noe, kanskje.

    Så jeg var vel kanskje ikke på jobben, før klokka 12-13, eller noe da.

    Det var sånn, (i Svelvik), på lørdager, (i sommerferien), at hvis jeg ikke rakk, for eksempel en buss som gikk klokken 9, til Drammen.

    Så gikk den neste bussen klokken 11 da.

    Og den bussen ville da være i Drammen, rundt klokken 12 da.

    (Den bussen brukte kanskje 40 minutter da, fra Svelvik til Drammen.

    Noe sånt).

    Og så måtte jeg jo også gå, fra Rutebilstasjonen, (eller Bragernes Torg), og bort til Brakerøya da.

    En gåtur som ihvertfall tok 15-20 minutter, (vil jeg vel tippe på), hvis bussen ikke gikk lenger enn til Rutebilstasjonen da.

    (Jeg husker ikke helt om alle busser gikk til Bragernes Torg, eller om bare noen gikk dit).

    Så hvis jeg våknet klokken 8.30, i Svelvik.

    Og så pratet i telefonen, (og sånn), til klokken 9, med Ågot og CC Storkjøp.

    Så ville kanskje den neste bussen gått, klokken 11 da.

    Og da ville jeg vært i Drammen sentrum, klokken 11.45 kanskje da.

    Og så på Brakerøya, klokken 12 kanskje da.

    Noe sånt.

    Så da fikk jeg kjeft da, på jobben, fordi jeg var så seint på jobb.

    Jeg forklarte at jeg forsov meg.

    ‘Hvordan kan man forsove seg så lenge’, sa butikksjef Karin Hansen da.

    (Noe sånt).

    Hu lot som om hu ikke skjønte det, at det ikke gikk så ofte busser, fra Svelvik da.

    Så hu lata som at hu var dum da, vil jeg si.

    (Ellers så var hu bare dum da.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også mer, denne sommeren 1989.

    Men det får jeg prøve å skrive mer om, i et senere kapittel vel.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 53: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 3)

    De ettermiddagene, som jeg ikke jobbet på CC Storkjøp, så pleide jeg å gå å kikke litt noen ganger, i butikkene, i Drammen sentrum.

    På bokhandelen/kontoravdelingen, i varemagasinet Lyche, (der jeg hadde rappa den blå adresseboka).

    Så så jeg plutselig en dag, at de solgte noen finurlige lekeballer, av blå latex, eller om det var noe annet gummimateriale som silikon.

    Noe sånt.

    Denne ballen, den var delt i to, og materialet var veldig mykt og klebete da, (kunne jeg kjenne gjennom pakningen).

    Tenåring som jeg var, så tenkte jeg jo straks på et par bruksområder, for denne dingsen.

    Og kjøpte en i kassa der da.

    På vei ut av Lyche, så møtte jeg Aina, (som pleide å være naboen min, før hun flyttet til Sande), som gikk inn i kontorrekvesita-avdelingen der, mens jeg gikk ut derfra.

    Aina gikk der sammen med en venninne.

    Aina var så lav, syntes jeg.

    Hun hadde liksom sluttet å vokse.

    Men frisyren hennes var høy, husker jeg, og den kledde henne ikke så bra, som hennes tidligere frisyre, syntes jeg.

    Aina gikk der, i tospann, må man vel si, med hu venninna da, (som sikkert var fra Sande).

    Aina og jeg, kjente begge igjen hverandre, og begge nikket, (som skikken var, på Berger), da vi gikk forbi hverandre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte jo det, at jeg kunne bruke den ballen, som sexleketøy.

    (Siden jeg ikke hadde hatt sex, og hadde kommet i puberteten).

    Noe som funket ganske bra.

    Hvis jeg fuktet den ballen, på en eller annen måte, på badet da.

    Men jeg syntes det var litt flaut, så jeg kastet den ballen.

    Men et par uker seinere, så angret jeg meg.

    Så kjøpte jeg en sånn ball til, en dag, som jeg ikke jobbet på CC da.

    Og da møtte jeg Christell, (av en eller annen grunn), på det samme stedet, som jeg hadde møtt Aina, da jeg kjøpte den første ballen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fant ut at hvis jeg tok en syltestrikk rundt de to halvdelene, av den blå silikon-ballen, og tok litt vann, såpe eller vaselin, (eller hva det var), på den ballen, så ble følelsen rimelig god da, i penis.

    Så det var mye bedre enn å runke, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg håper at ingen kunne høre den lyden, av at jeg brukte den ballen som sex-leketøy, ut på gaten, i Leirfaret.

    Hvem vet.

    Men dette ga meg en tilfredsstillelse da, husker jeg, og gjorde at jeg slappet av litt kanskje.

    Og noen ganger gledet meg til å komme hjem fra skolen, i Drammen, sånn at jeg kunne leke med det improviserte sexleketøyet mitt da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor de solgte en sånn ball, (som egentlig vel var en slags leke), i kontorrekvesita-avdelingen, det vet jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som vet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter skolen så ville jeg ofte møte Christell eller Pia, i Drammen sentrum.

    Christell gikk dette skoleåret første året på videregående, allmenn, i Holmestrand.

    Hun hadde vel kanskje litt dårligere karakterer, enn Pia, som kom inn på allmenn, i Sande.

    Sande var jo den nærmeste skolen, fra Bergeråsen.

    Og de som gikk i Holmestrand, de gikk vel der, fordi de ikke kom inn i Sande, vil jeg vel tippe på.

    For det var jo kanskje 20-30 minutter ekstra med buss da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell dro meg en gang med på et ungdomsdiskotek, på Park Hotell, i Drammen.

    Der ville hun danse.

    Men det syntes jeg at gikk for langt.

    En stebror som danser med stesøstera si offentlig.

    Det ble litt feil, syntes jeg.

    Men en engelsk DJ der, mente visst at jeg var ‘homo’ da, eller noe, og slengte noen mobbende gloser, etter meg, på engelsk da, fra DJ-boksen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så tok Christell med meg, da hu skulle kjøpe en burdaggave, til ei jente i klassen hennes, som ble 16 år.

    Christell kjøpte en kaktus, i en blomsterbutikk, i Strøget, i Drammen.

    Denne skulle hu barbere av piggene på, og så sette en kondom over.

    Dette var visst en ganske vanlig gave, å gi til jenter, som fylte 16 år da, mente Christell.

    Selv om jeg ikke skjønte så mye, må jeg innrømme.

    Men men.

    Pia, hu var med i en gjeng, som ble kalt Depeche-gjengen, eller Lyche-gjengen, og som hang i Drammen sentrum, (på Bragernes-sida), på ettermiddagene.

    Christell var mye i Drammen også siden hu mye bodde hos sin eldre halvbror, Jan Snoghøj, på Gulskogen, dette skoleåret.

    Pia bodde fortsatt på Bergeråsen, men hu hadde ikke så mange venner, på Sande Videregående da.

    Hu hang sammen med en gjeng med friker, i den Lyche/Depeche-gjengen da.

    Hennes venninne, Cecilie Hyde, fra Svelvik, var kanskje en av lederne, i den gjengen.

    Hyde var datter av en av min mors venninne, fra tiden før mora mi bodde på Hurumlandet vel, etter at min morfar begynte å jobbe som Kontorsjef i Hurum kommune, etter at han hadde vært Rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.

    Og Hurumlandet, det er jo rett over Drammensfjorden, fra Svelvik.

    Så det var kanskje derfor at mora mi kjente så mange folk i Svelvik.

    Siden hun hadde bodd i flere år, i Hurum, det vil si for det meste i Holmsbu vel, og muligens også i Klokkarstua, som tenåring.

    (Selv om min mor fortalte meg lite om denne tiden.

    Hu nevnte at hu jobbet som au-pair i England, før hu traff faren min.

    Og hu nevnte noen ganger tiden da hu bodde i Stokmarknes, før foreldrene hennes flytta sørover.

    Men hva som skjedde da hu bodde i Holmsbu, (og i Klokkarstua), det nevnte hu aldri noe om, for meg, mens hu levde).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia ville jeg da ofte møte, i Gågata, i Drammen.

    Hvor hu pleide å henge da, etter å ha tatt bussen, inn til Drammen, etter at skolen hennes, i Sande, var ferdig.

    Ofte sammen med Cecilie Hyde vel.

    Jeg jobbet jo på CC Storkjøp, og der begynte vaktene mine klokken 16, var det vel.

    Så jeg ville da ofte gå til en kafeteria, og kjøpe meg en baguette, eller noe, før jobben begynte.

    Og da ville jeg noen ganger møte søstera mi, og resten av Lyche/Depeche-gjengen.

    For de hang ofte på kafeteriaene, på Bragernes sentrum da.

    Og da måtte jeg jo nesten sette meg sammen med dem, syntes jeg, siden Pia var søstera mi da.

    En gang, på Lyche, så kjøpte jeg en baguette.

    Så var Lyche-gjengen der, og de ble kasta ut da.

    Så sa søstera mi, til han som jobba der, at ‘å ja, skal du gå?’.

    Kanskje fordi at hu så at jeg dukka opp der, med en baguette og et glass brus da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så søstera mi var skikkelig ovenpå og ganske frekk/rappkjefta, som 17-åring, husker jeg.

    Pia jobba jo ikke, så det hendte at jeg ga henne en 50-lapp, eller noe.

    En gang tok jeg henne med på kino, og så ‘Die Hard’, med Bruce Willis, på Saga kino, (var det vel), i Drammen da.

    (Hvis det ikke het Snorre kino).

    Jeg ble etterhvert litt kjent med de som var i Lyche-gjengen, siden jeg møtte den gjengen, før jeg skulle på jobb, noen ganger da.

    Det var en som het Terje Bakken, som var pønker, og hadde svart pønker-frisyre da.

    Det var to nazister, (som søstera mi ufarliggjorde, ved å si at de var ‘søte’), som het Kjetil og Noah, mener jeg.

    Noe sånt.

    Det var en som het Andreas, eller noe, som solgte bakte poteter, på Bragernes Torg, i helgene.

    Og som sa at han var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, husker jeg.

    Noe sånt.

    Også var det ei jente, som het Heidi, som var rimelig lita, og som jeg lurer på om egentlig var en gutt.

    Siden hun hadde kinnskjegg, eller noe sånt.

    Ihvertfall hadde han/hun noe hår ved øret, som en annen i den gjengen, (en som var soss, eller glatt), som het Stian, poengterte.

    Det var også en som het Thomas Bille, i den gjengen, som ligna litt på han lyshåra i Depeche Mode kanskje.

    (Martin Gore, het han).

    Jeg begynte jo å høre litt på Depeche Mode og.

    Min fetter Ove, ga meg vel noen Depeche Mode LP-er til jul, det året, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I klassen, så ble Magne Winnem, fra Røyken, han ble valgt til tillitsmann, husker jeg.

    I klassen vår, så var det mange storvokste folk.

    Og jeg hadde jo blitt mobbet av Odd Einar Pettersen, (som var storvokst), da jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så da Ole Skistad, i klassen, begynte å mobbe Magne Winnem, (sånn det virka for meg).

    Så prøvde jeg å oppmuntre Winnem da, og sa til han, at han burde ikke bry seg om han.

    En tid etter dette, så spurte Winnem meg, om jeg ville bli med på Danmarkstur, med Petter Wessel.

    (Siden Winnem sa at familien hans hadde aksjer, i det firmaet som eide Larvik Line, så de fikk billige billetter da.

    De hadde vel ikke så mange aksjer, men de kjøpte noen aksjer da, sånn at de kunne nyte godt av disse billigreisene da.

    Noe sånt).

    Jeg var jo delvis fra Larvik, så jeg sa ja til dette, enda jeg ikke kjente Winnnem fra før dette skoleåret.

    Men Winnem og dem, de gadd ikke å kjøre om Berger da.

    Så jeg måtte møte dem på den bensinstasjonen, som ligger langs E-18, i Sande, der avkjøringa til Berger/Svelvik er.

    Så sånn var det.

    Da måtte jeg møte dem veldig tidlig, så jeg måtte da høre med min tidligere kamerat, fra Bergeråsen, Kjetil Holshagen.

    Om jeg kunne sove over hos han, som bodde like ved den bensinstasjonen.

    Og det fikk jeg lov til, selv om jeg måtte sove på gulvet, på badet dems, eller hvor det kan ha vært igjen.

    (Et slags tørkerom var det kanskje.

    Noe sånt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så satt jeg på med Winnem, ned til Larvik da.

    Jeg hadde jo reist med Petter Wessel mange ganger, så dette var ikke noe nytt for meg liksom.

    Men jeg var litt sky for de Røyken-folka da.

    Jeg visste knapt hvor Røyken var hen, for å si det sånn.

    (Det ligger vel mellom Lier og Hurum, blir det vel.

    Steder jeg ikke var så ofte, for å si det sånn.

    Men men).

    Winnem sa det, at det var noen gratis parkeringsplasser, i Larvik, som det ofte var stor kamp om.

    Så han ville det, at jeg skulle gå ut av bilen og holde av plassen, eller noe, i tilfelle en annen bil, ville ha den parkeringsplassen.

    Noe som ikke gir så mye mening for meg nå.

    Men men.

    Det var også en annen bil, med folk fra Røyken, som var med på turen.

    Det var en som het Stein, som seinere fikk jobb i Dressmann, i Oslo vel.

    Og ei jente på vår alder vel, fra Røyken.

    Og muligens en kamerat av Winnem, fra Drammen, som het Raymond vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg kjente som sagt ikke disse Røyken-folka.

    Så da jeg møtte ei tenåringsjente, med lyst hår, på båten.

    Så ble jeg litt letta.

    For jeg kjente som sagt ikke disse Røyken-folka.

    Og syntes at det var litt spesielt, å plutselig være på Danmarkstur, sammen med dem.

    Dette var bare en dagstur, men likevel.

    Hu jenta, som stod litt for seg selv, i en gruppe, da jeg gikk rundt alene, på Petter Wessel, (som jeg var ganske kjent på).

    Det var ei som het Hege, som var fra Stavern.

    Hu så cirka like gammel ut, som de jentene, fra Oslo og Hammerfest, som jeg hadde klint med i Brighton, noen uker før det her, husker jeg.

    Altså cirka 15-16 år gammel da.

    Jeg hadde jo ikke klint, siden jeg var i 12-års alderen, før det skjedde, i Brighton.

    Så jeg var ikke så vant med å tenke på meg selv, som attraktiv.

    Jeg var vant til å tenke på meg selv, som upopulær, for å si det sånn.

    Søren Larsen, fra først klasse, på videregående, i Sande.

    Han sa en gang det, at man må være ‘ganske stygg’, for ikke å bli gift, ‘tror du ikke det?’, til meg.

    Så det var vel noe i de baner, som jeg også tenkte.

    Så da jeg plutselig fikk sjangs på et par år yngre jenter, så var jeg bare glad, for at jeg fikk klint med noen damer.

    For jeg hadde ganske lav selvtillit, på den her tiden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hu Hege og meg, vi satt/lå i en sofa, i en gang, på Petter Wessel, og klinte, i flere timer, på den turen, husker jeg.

    Hu Hege, fra Stavern, hu var ganske pen, og hadde ganske store pupper, husker jeg.

    Selv om jeg vel ikke rørte de puppene hennes, tror jeg.

    Vi bare klinte da.

    Hu var med klassen sin, (tror jeg det var), på Petter Wessel.

    Og mora var lærerinne, tror jeg.

    Og hu hadde også med lillesøstera si, mener jeg.

    Hu Hege, lillesøstera hennes, og meg, vi var på kino, på Petter Wessel.

    (Uten at jeg husker hvilken film det var).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg var jo ganske seint i puberteten, og hadde bare hatt hår på tissen, i et års tid, da det her skjedde.

    Og jeg var fortsatt jomfru, da jeg klinte med hu Hege, på Danskebåten da.

    Men hu var kanskje 15-16 år da, så hu var 2-3 år yngre enn meg.

    Og jeg sa vel også det at jeg var fra Larvik, da hu sa at hu var fra Stavern.

    Jeg måtte nesten forklare det, at jeg hadde bodd i Larvik, syntes jeg.

    Og jeg var litt trøtt, siden jeg hadde stått så tidlig opp.

    Og jeg var litt klar for å henge sammen med henne, for jeg syntes at de Røyken-folka var litt spesielle da.

    Så derfor ble det sånn, at jeg for det meste hang med hu Hege, og ikke med Magne Winnem og de andre Røyken-folka, på den dagsturen da.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk telefonnummeret, til hu Hege, og prøvde å ringe henne, fra bestemor Ågot en gang, husker jeg.

    Men da fikk jeg bare prate med faren hennes.

    Hu Hege hadde visst ringt og pratet med Ågot, en gang.

    Og da fikk jeg kjeft av Ågot.

    For hu Hege hadde visst hørt så barnslig ut, sa Ågot.

    ‘Er’n Erik der’, hadde visst hu Hege sagt da.

    Og Ågot var potte sur, husker jeg.

    Men hu Hege hu hadde ganske store ‘fordeler’ hu, husker jeg, fra da jeg klinte med henne, på danskebåten.

    Og jeg var jo en helt uskyldig jomfru selv og, på den her tiden.

    Så at jeg skulle ha gjort noe galt, ved bare å kline med ei pen jente, fra Stavern, det skjønner jeg ikke.

    Jeg hadde jo nesten bodd i Stavern selv og, som 4-5 åring, da vi bodde på den hytta, i Brunlanes, rett utenfor Stavern.

    Så den klaginga fra bestemor Ågot, den var helt uforståelig, for meg.

    Var det ikke bare bra at jeg begynte å treffe jenter, etter mange år som mobbeoffer, og etter å ha bodd alene, siden jeg var ni år?

    Nei, det her var helt sinnsykt, for meg.

    Hu Hege var ei kjempefin jente, som kanskje kunne ha blitt en fin kone for meg.

    (For alt hva jeg vet, og uten at jeg kjente henne så bra, vi prata ikke så mye, for å si det sånn, vi dreiv med tungekyssing, osv.).

    Men jeg turte ikke å ringe hu Hege mer, etter den rare kjeftinga til Ågot.

    Jeg var jo også russ, dette skoleåret, så jeg så fram mot russetida og, og regnet vel med at jeg kom til å treffe mange damer da og.

    Men hvis Ågot ikke hadde kjefta, og sagt at hu var en ‘jentunge’, så hadde jeg nok ringt henne igjen, seinere den høsten.

    Men jeg har lurt på det, nå i det siste, om det kan ha vært lillesøstera til hu Hege, (som jo også var på danskebåten, og var med hu Hege og meg på kino, osv.), som tulleringte, og prata med Ågot.

    Det er kanskje mulig.

    Men Ågot virka nesten såret, husker jeg, etter den telefonene, som hu svarte på, (for jeg måtte oppgi Ågot sitt telefonnummer, siden jeg ikke hadde telefon, på Bergeråsen), fra Stavern.

    Og Ågot virka også opprørt, må jeg si.

    Så jeg bare sa ikke noe.

    For hu var ikke rolig da.

    Så jeg fikk ikke diskutert det her noe, med Ågot.

    For hu virka som å være helt ‘på jordet’, for meg.

    Jeg ble jo da sittende der, og tenkte på hva jeg liksom hadde gjort for noe galt.

    For det kunne jeg ikke skjønne.

    Jeg hadde jo ikke hatt noen dame før det her.

    Så at jeg fant ei som var 2-3 år yngre, når jeg selv var seint utvikla, hva spilte det for noen rolle da?

    Det var jo vanlig, hadde vi lært i seksualundervisningen, på skolen, at damene var et år eller to yngre enn gutta.

    Og når jeg var seint i utviklinga, og så ung og tynn ut for alderen, så kunne vel jeg ha ei som var en del år yngre enn meg, skulle jeg vel tro.

    Man måtte jo klaffe biologisk og, og være omtrent like moden, på det området, sånn som jeg skjønte det.

    Og hu Hege fra Stavern, hu hadde jo pupper og alt.

    Så hu hadde nok sikkert hatt kjønnshår lenger enn jeg selv hadde hatt det, på den her tiden.

    Men prøv å forklar noe sånt for en trangsynt og litt naiv farmor fra Rollag, (som også begynte å bli senil, må jeg si, hu kalte meg ofte for Runar, for eksempel).

    Nei, det visste ikke jeg hvordan jeg skulle få forklart.

    Men det er mulig at Ågot ble sjalu, har jeg tenkt seinere.

    Siden Øivind var død, og jeg liksom måtte roe henne ned, innimellom.

    Onkel Håkon var jo ikke noe hyggelig mot Ågot, for eksempel, da Øivind døde, husker jeg.

    Det var jeg som måtte trøste Ågot, når hu sa det, at ‘han var ikke noe snill mot meg’, om Øivind.

    Så Ågot var veldig rar, og var kanskje pedofil da, har jeg tenkt seinere.

    Når jeg fortalte den skrøna, (som barn), om at Geir Arne og Christell, (som begge var på min alder), hadde klint, på Gamlehjemmet.

    Så måtte jo Ågot sette seg ned, for hu syntes at det her var så interessant da.

    Så Ågot var kanskje pedofil, har jeg tenkt seinere.

    Hvem vet.

    Men nå er klokka over 2, her på hostellet.

    Så jeg få vel ta en pause, med skrivinga, for i dag.

    Men det hendte veldig mye, dette skoleåret, da jeg var russ, i Drammen.

    Så det blir fortsatt mange deler, fra dette kapitellet.

    Så vi får se om jeg får skrevet noe mer, i morgen, for eksempel.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det er kanskje ikke så farlig om den nye danskebåten fra Larvik heter Superspeed 2, hvis en av de nye norske fregattene skal hete Thor Heyerdahl. Hm

    thor heyerdahl

    http://www.facebook.com/group.php?gid=2232256580

    PS.

    Jeg har forresten en tidligere kamerat, som snakker engelsk, som Thor Heyerdahl.

    Nemlig Magne Winnem.

    En gang vi var på pub til pub-runde, (må man vel kalle det), i Oslo, der første året jeg studerte der.

    (Nemlig i skoleåret 1989/90).

    Så hadde vi vært og tatt en øl, på en pub, i Universitetsgata, eller noe, vel.

    En jazz-pub, var det vel.

    Noe sånt.

    Også møtte vi noen folk, som prata engelsk da.

    (Uten at jeg husker helt hvordan, men vi hadde jo begge gått markedføringslinja, og handel og kontor, og jobba i butikk, så vi var vel ganske utadvendte).

    Og da kom det plutselig en kar, i begynnelsen av 20-åra vel, bort til oss.

    Og kjefta på Winnem, fordi han prata engelsk like dårlig som Thor Heyerdahl.

    Men men.

    Uten at jeg vet hvorfor han brydde seg om det.

    Han var jo ikke med i samtalen liksom.

    Og uten at jeg vet hvorfor Magne Winnem prater så dårlig engelsk.

    Det kan man vel kanskje lure på.

    Men men.

    Hm.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det her er i Fredrikshavn. En gang faren min dro med Christell, Pia og meg, til Danmark, så drakk han hele natta og jeg måtte be han parkere rundt her

    fredrikshavn 1984

    PS.

    Jeg husker jeg hadde tatt opp den sangen her, fra nærradio, og vi spilte den i bilen, (som var min fars Mercedes E230, eller noe, blå metallic vel, importert av faren min, fra Tyskland, for cirka 300.000 kroner vel, (med toll da), i 1983 eller 84 vel):

    http://no.wikipedia.org/wiki/Den_makal%C3%B6sa_manicken

    PS 2.

    Så dette må ha vært våren eller sommeren 1986.

    PS 3.

    Hvorfor vi dro til Fredrikshavn, det veit jeg ikke.

    Vi hadde en dag i Danmark, og da kjørte faren vår til Skagen.

    Etter at han hadde blitt edru på parkeringsplassen, ved kaia, i Fredrikshavn.

    Mens faren vår sov, så dro jeg med Christell og Pia, og vi kjøpte pizza, i ‘handlegata’, i Fredrikshavn, blant annet.

    Så sånn var det.

    (Etter å ha vært oppe hele natta på båten.

    Det var litt sånn, hva heter det, spenning, i ‘familien’.

    Siden jeg bodde for meg selv, osv.

    Så ingen sov hele natta, tror jeg, på veien fra Larvik til Fredrikshavn, med Petter Wessel.

    Men men).

    PS 4.

    Her kjørte faren min da, (i 1986), av en eller annen grunn:

    her kjørte faren min

    PS 5.

    En annen ting jeg husker fra den turen, er at det stod ‘Danish Dynamite’, eller noe, på is-reklame-skiltene, i Skagen.

    Så det kan stemme med at dette var i 1986.

    (For det var det året, som det var fotball-VM, i Mexico.

    Og Danmark var jo gode i fotball, på den her tiden, med Preben Elkjær og Michael Laudrup osv., vel.)

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Da vi kom til Skagen, så fikk faren vår oss til å bli med ut ytterst på en Sand-odde.

    Jeg trodde at dette var nordpunktet på Fastlands-Europa.

    (Eller ‘kontinentet’, heter det kanskje).

    Men det er det kanskje ikke.

    Men det er vel ihvertfall der to hav møtes, tror jeg.

    (Kattegat og Skagerak, kanskje?

    Hvem vet.)

    PS 7.

    Her er mer om dette:

    skagen odde

    PS 8.

    Jeg var ikke helt fornøyd med den pizzaen, i Fredrikshavn.

    For det var noe sånn innbakte greier, som jeg fikk levert.

    På grunn av noe språkproblemer, osv.

    Ikke bare var dette en pizzeria i Danmark.

    Men det var også innvandrere, fra Pakistan, eller noe vel, som jobba der.

    Så jeg fikk noe slags innbakt pizza da.

    Som jeg aldri hadde spist før.

    Men men.

    Og vi spiste heller ikke noe mat på den sand-odden.

    Vi prata vel ikke til noen heller.

    Så da faren min begynte å kjøre litt rundt i noen bakgater, (eller hva man skal kalle det), i Skagen.

    For å prøve å finne veien tilbake til Fredrikshavn da, antagelig.

    Så fikk jeg faren min til å stoppe på et gatekjøkken, som vi kjørte forbi da.

    Inne i Skagen sentrum vel.

    Og der bestilte jeg cheeseburger, eller noe, da.

    Og utafor der, så hadde de is-reklame-skilt, hvor det stod ‘Danish Dynamite’, vel.

    Og inne på gatekjøkkenet, så jobba det ei dansk dame, med lyst hår, kanskje i begynnelsen av 20-årene.

    Og jeg bestile hamburger, og fikk det jeg bestilte da faktisk.

    Hu dama skjønte hva jeg sa.

    (I motsetning til på den pizzeriaen, i Fredrikshavn, hvor det ble misforståelse.

    Men men).

    Og da sa en danske, som hang der.

    (En kar, på samme alder, som hu dama, som jobba der.

    I slutten av tenårene, eller i begynnelsen av 20-årene vel).

    Eller, hu dama, som jobba der.

    Hun spurte han unge mannen, om han kunne gi henne en tomflaske, som stod ute i lokalet.

    Og da svarte han unge mannen ‘hvis du su’r min p*k’.

    Noe sånt.

    Og så gikk han.

    Så måtte hu dama hente den tomflaska sjæl.

    Så fikk jeg burger etterhvert da.

    Men da var vel jeg den eneste som var sulten, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 9.

    Og det som var så rart.

    Det var det, at faren min, han ville egentlig ikke stoppe, på det gatekjøkkenet, i Skagen sentrum.

    Så han likte seg egentlig ikke der, tror jeg.

    Men men.

    Han sa bare ‘nei’, eller noe, på en litt sur/grinete måte vel.

    Men han stoppa likevel til slutt.

    Når jeg maste litt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 10.

    Enda mer om dette: