http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/680417_hovedbyen?page=5
Det var forresten også sånn.
At etter at jeg hadde slutta, på Rimi Langhus, (rundt månedsskiftet august/september, i 2004, må det vel ha vært).
Og før jeg dro for å studere, i Sunderland.
(Studiene mine der begynte i midten av september, husker jeg).
Så ringte Pia meg, (må det vel ha vært).
Hu ville at jeg skulle møte henne og bestemor Ingeborg osv., i Drøbak.
For de ville minnes min mor, ved hennes grav der, da.
(Noe vi noen år pleide å gjøre, på mora mi sin dødsdag, i årene etter at hu døde).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Når jeg søker på Dis.no nå.
Så ser jeg det, at mora mi jo døde, 13. september, i 1999:
http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=2305661
Så det her kan vel ha vært rundt 13. september, i 2004, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
Når jeg ikke hadde bil, (jeg hadde jo først en HiAce og litt seinere en Sierra).
Så pleide jeg å ta bussen, når jeg skulle ut til Drøbak.
Og denne gangen, så var jeg litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så jeg tulla litt, og tok bussen til Drøbak, fra en holdeplass, som var bak Stortinget, (eller noe sånt), vel.
Og så gikk søstera mi på den samme bussen, ved Plata der, (nede på Jernbanetorget da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Drøbak, så møtte vi bestemor Ingeborg, ved den parkeringsplassen, som ligger over gata, for kirken der, (husker jeg).
Det var onkel Martin, (som muligens kjørte tante Ellen sitt hvite vrak av en bil, hvis jeg husker riktig), som bestemor Ingeborg hadde sitti på med, inn til Drøbak, (husker jeg).
Og onkel Martin sin unge datter, Liv Kristin Sundheim, fra Ås, (som det står om i skattelistene, at er født i 1991. Så hu var vel i 13 års-alderen, på den her tida, da), var også med, (husker jeg).
(Jeg så forresten på skattelistene, at det stod at Liv Kristin heter ‘Liv Kristin Ribsskog Sundheim’:
http://skattelister.no/skatt/profil/liv-kristin-ribsskog-sundheim-45807730/
Men Liv Kristin er altså datter av min onkel, (min mors lillebror), Martin Ribsskog.
Og hans tidligere kjæreste, (hvis ikke de var samboere), Kari Sundheim:
Og når Sundheim står som det bakerste etternavnet, så ser det jo ut som at faren eller ektemannen hennes, heter Sundheim.
Men Sundheim-navnet er etter mora, da.
Så de har tulla litt, (kan man kanskje si).
Så onkel Martin og mora til Liv Kristin, er kanskje hippier, (eller feminister), eller noe sånt, da.
Hvem vet).
Og vi gikk til graven, til mora mi, da.
Og de andre folka.
(Det vil si bestemor Ingeborg, Pia, onkel Martin og Liv Kristin).
De stod bare ved graven, (til mora mi), en kort stund, (husker jeg).
Så jeg syntes ikke at det ble som noen minnemarkering egentlig.
Så jeg ble stående ved graven til mora mi, en stund aleine, da.
(Bare for å få summet meg litt, liksom).
Etter at de andre hadde flytta seg, etter å ha kun stått ved graven, (til mora mi), i noen få sekunder, vel.
(Etter at bestemor Ingeborg, (må det vel ha vært), fikk oss til å gå fram til graven, i samlet flokk, og så stå der i noen sekunder, på en rekke, da.
Noe sånt).
Før Pia, (eller om det var bestemor Ingeborg), ropte på meg, og sa at jeg måtte slutte å stå der, da.
(Noe sånt).
Så det ble egentlig ikke som en ordentlig minnestund.
Det ble egentlig bare som noe tull, stress og mas, (må jeg vel si).
Så Pia, bestemor Ingeborg, onkel Martin og Liv Kristin.
De er kanskje veldig overfladiske, da.
(Eller bestemor Ingeborg er jo død, så det er kanskje stygt å skrive negative ting om henne.
Men jeg prøver jo å få skrevet om alt som har skjedd, så.
Men men).
For dette skulle vel være en tid for ettertanke da, eller ihvertfall en tid for å minnes mora mi.
Men det var som at disse andre, som jeg var der med, ikke hadde noen særlige tanker, inne i hodet sitt, liksom.
(Må jeg vel si).
Som de liksom kunne tenke på, mens de stod der ved graven, til mora mi, da.
Noe sånt.
Sånn virka det litt, for meg, ihvertfall.
(Hvis jeg skal være ærlig).
For hva var poenget, med å dra til Drøbak der, (for å minnes min mor), hvis dette bare var for syns skyld, liksom.
Nei, det kan man kanskje lure på.
Hm.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi var på kirkegården.
Så gikk vi til en cafe, i Drøbak sentrum, for å spise et lite måltid.
(Noe vi pleide å gjøre, under de her ‘seansene’, da).
Og jeg husker at det ble sånn, at jeg betalte for min mat.
Mens bestemor Ingeborg betalte for maten, til alle de andre, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener å huske det, at onkel Martin klagde på Liv Kristin, mens vi gikk tilbake, til ved kirken der, igjen.
For Liv Kristin var litt vill, kanskje.
Hu var ikke helt alvorlig, ihvertfall.
(Som man kanskje burde være, på sånne minnehøytideligheter, da.
Dette her var nok for å markere det, at det var fem år siden, at mora mi døde, tenker jeg nå).
Men Liv Kristin var jo nesten en ‘fjortiss’, (på den her tida), så hu hadde kanskje litt problemer, med å oppføre seg, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde egentlig ikke lyst til å fortelle noen det, at jeg skulle, til Sunderland.
(For dette var jo egentlig en flukt, fra noe ‘mafian’, for meg, da).
Men da vi fem ‘Ribsskog-folka’, satt på den cafeen, i Drøbak sentrum, etter at vi hadde minnet mora mi.
Så var det bare noen få dager, til jeg skulle dra, til Sunderland, (for å studere), da.
Og av en eller annen grunn, så nevnte jeg det, at jeg skulle dra for å studere, (i utlandet), da.
(Kanskje det var snakk om å planlegge et nytt besøk, hos bestemor Ingeborg eller onkel Martin.
Hvem vet).
Men jeg stolte egentlig ikke på noen, av de her Ribsskog-folka, da.
(Ihvertfall ikke etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Så da Pia, (var det vel), spurte meg om, hvor jeg skulle dra, for å studere.
Så sa jeg det, at jeg skulle studere, i Newcastle, da.
(En by som ligger i samme ‘metropolitian county’, (nemlig Tyne and Wear), som Sunderland, da.
Har jeg sett, på nettet nå, i forbindelse med at jeg dro på en to dagers-ferie, til Scarborough, i forrige uke, nemlig i slutten av juni 2013).
Og jeg hadde jo også lurt på, om jeg skulle studere, ved University of Newcastle.
(Noen måneder før det her).
Men valget falt til slutt på University of Sunderland, da.
Siden det var billigere, å studere der, da.
Jeg hadde egentlig ikke planlagt det, å fortelle Pia og dem, at jeg skulle dra, for å studere, i utlandet, da.
For jeg hadde glemt det, (må jeg innrømme), at det var fem år siden at mora mi døde, (på den her tida).
Så jeg var ikke forberedt på, å forklare min mors slekt om det, at jeg skulle studere, i utlandet, da.
Men dette plumpet nok bare ut av meg, liksom.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Mens vi satt og spiste, (på uteserveringen), på den cafeen, da.
(En cafe som hadde utsikt til Oslofjorden, (og muligens Drøbaksund festning), vel.
Noe sånt.
Og som holdt til i et lite, hvitmalt trehus, vel.
Noe sånt).
Og jeg hadde ikke fortalt til noen, på jobben, at jeg skulle studere, i Sunderland.
(Selv om det er mulig, at de skjønte det, at jeg skulle studere, i England.
Jeg mener å huske at Fredrik Karlsson, (fra Rimi Langhus), ‘babla’ om noe sånt ihvertfall, våren eller sommeren 2004).
Så jeg var vant til å ikke nevne Sunderland, da.
Så da jeg fikk et direkte spørsmål, (fra Pia vel), om hvor jeg skulle studere.
Så sa jeg automatisk Newcastle da, (må jeg innrømme).
For jeg var vant til å ikke nevne at jeg skulle studere, i Sunderland, på jobben.
(For de trodde at jeg skulle studere i London, tror jeg.
Men det hadde ikke jeg sagt til dem.
Men de gjetta seg vel kanskje fram til det, at jeg skulle studere, i England, (tror jeg).
Det kan vel muligens ha vært sånn, at jeg hadde hatt med meg noen papirer, fra IEC, på jobben, en dag, etter at jeg hadde vært innom hos IEC, (i Nedre Slottsgate vel), før jeg dro til jobben, da.
Noe sånt).
For jeg tenkte vel noe sånt.
Som at hvis jeg skulle flykte, fra noe ‘mafian’.
Så var det vel en fordel, at færrest mulig folk, visste hvor jeg skulle dra, liksom.
Og søstera mi røyka jo hasj, (og sånn).
Så jeg stolte ikke helt på henne, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’, da.
(Hvis jeg skal være ærlig).
Så derfor, så sa jeg det, at jeg skulle til Newcastle, (og ikke til Sunderland), for å studere, da.
(Under den her markeringen, av min mors dødsdag, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom tilbake til Oslo, (med bussen).
Så ville Pia at jeg skulle bli med henne, til der hun bodde, i Tromsøgata, (husker jeg).
Pia dro meg med, fra ved Plata der, og forbi Oslo City, og bort til ved Gunerius der, (husker jeg).
Og mens vi gikk forbi Oslo City, (var det vel), så husker jeg at jeg overhørte det, at en av de pakistanske ungdommene, som hang utafor der.
Sa noe sånt som, (om Pia og meg, virka det som), at: ‘De ser ut som at de er med i Matrix’.
(Noe sånt).
Så søstera mi gikk vel også i en mørk jakke, (sånn som jeg selv gjorde vel), på den her tida.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi gikk vel av trikken, på det stoppestedet som heter Lakkegata skole, (eller noe sånt), tror jeg.
(Eller om det kan ha vært stoppestedet før eller etter).
Og fra dette besøket mitt hos Pia.
Så mener jeg å huske det, at Pia sin mulatt-sønn Daniel, og en pakistansk kamerat av han, hang rundt meg der, i stua, til Pia, (og Negib), da.
(For hagedøra stod vel åpen der, tror jeg).
Og jeg husker det, at han pakistanske gutten, spurte Daniel, om flere ting, om meg, da.
(Som hva jeg eide, osv).
Og jeg husker det, at Daniel så svarte, (til han pakistanske gutten da), at jeg hadde leilighet og data, osv.
(Noe sånt).
Men Daniel sa også at han ikke visste om jeg eide leiligheten jeg bodde i, vel
(Noe sånt).
Så dette var vel litt underlig.
Hvorfor lurte han kameraten til Daniel, (som jo er født i 1995, så han var vel nettopp fylt ni år, på den her tida), på disse private tingene, om meg?
Hm.
Nei, dette var vel litt underlig.
Men det er jo så mange utlendinger i Oslo.
Og man kan jo nesten ikke si eller gjøre noe, før man blir kalt rasist.
Så det ble ikke til at jeg spurte noen der, om hvorfor disse ungene, ‘babla’ så mye, om meg, (liksom bak min rygg), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Liker · · Ikke følg innlegget lenger · Del · for 22 timer siden viamobiltelefon
En gang søstera mi Pia og meg var med mora vår til Nevlunghavn, (i 1976 eller 1977), så så Pia kvælær’n der, husker jeg.
Mvh.
…Vis mer
det var sånn, at da søstera mi Pia og jeg, flytta til Mellomhagen, våren 1976, vel.
(Det året jeg fylte seks år).
Så var det en gutt, som sykla rundt, i Mellomhagen.
(Jeg hadde ikke sykkel, for vi hadde bodd ute i skogen, i Brunlanes).
Men han gutten, han banna og sa sånn som at: ‘I huleste, heiteste granskauen’, osv.
(Noe sånt).
Og så sa at han det, at: ‘Der bor Kvælær’n’.
Men jeg var ikke så sikker på han gutten.
Eller, jeg ble vel aldri så kjent med han.
Så det ble ikke til at jeg spurte han, om hvorfor han eldre karen med scooteren ble kalt for Kvælær’n.
Men søstera mi, (Pia), visste tydeligvis hvem han Kvælær’n var da.
Søstera mi var venninne med de jentene som pleide å synge ‘Anne Liane’, i Mellomhagen, da jeg bodde der.
Og jeg bodde der fra våren 1976 til våren 1978.
Mvh.
Liker · · Ikke følg innlegget lenger · Del · for 7 timer siden viamobiltelefon
En gang søstera mi Pia og meg var med mora vår til Nevlunghavn, (i 1976 eller 1977), så så Pia kvælær’n der, husker jeg.
Mvh.
Liker · · Ikke følg innlegget lenger · Del · for ca. en time siden viamobiltelefon
26 personer liker dette.
Ole Bølla Engesveen Savn
Karin L. Haugo En koldjomfru (gammel betegnelse ) er kokkene på koldtkjøkkenet. Vi smurte smørbrød, laget kalde salater, majonessalater, satt opp buffeer, kunne mye om desserter etc etc. Alt utenom varmtkjøkkenet.
Mari Christensen Har denne i puslespill.
Aina Larsen Jobbet 17 år på den båten. De posene har jag hatt mye rart i
Mari Cesilie Saubø Er du fra Larvik har en nok hatt mye rart i de posene ja……
Erik Ribsskog Noen og enhver som har tulla litt på den båten ja.
Husker en gang, på midten av 80-tallet, så dro min søster Pia, min kamerat Kjetil Holshagen og meg, på dansketur, og mora vår i Larvik, skulle også være med.
Vi gikk på ungdomsskolen vel, og på Petter Wessel så traff Pia en som ligna på en ung Erik Soler, som hu ble ‘romlemantisk’ med, må man vel si.
Noen som veit hvem denne unge Erik Soler er forresten?
Mvh.
Erik Ribsskog
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Til Torstrand skole/Fwd: Problemer med Axel Thomassen
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Mon, Jul 1, 2013 at 12:34 AM
To:
postmottak@larvik.kommune.no
Hei,
Hu var på skolen husker jeg.
(For jeg gikk begynte i andre klasse, på Torstrand skole, den samme dagen).
Men så skulle hu ikke gå på skolen likevel, (av en eller annen grunn), før et år seinere.
Hva er galt med Pia, lurer jeg.
For etter denne dumpinga, så har Pia vært helt slem og rar, (vil jeg si).
Hu begynte plutselig å si at jeg var stygg, osv.
Og hu tuller med arv og begravelsen til mora vår, og det som er.
Så jeg lurer på hva som er galt med Pia.
Er hu psykopat, eller noe?
Mvh.
Erik Ribsskog
Date: 2012/9/16
Subject: Problemer med Axel Thomassen
To: majorstuen@ude.oslo.kommune.no
Hei,
Min søster Pia begynte å ta med Axel på byen, i 13-14 års alderen.
Er det noe rådgivingstjenester som dere har, for sånne her tilfeller?
Mvh.
Erik Ribsskog
Hovedformålet med mitt besøk, i Nevlunghavn, denne sommeren.
Bestemor Ingeborg visste meg også det, at noen av kruset, (som var fra 1700-tallet vel), sine tidligere eiere, hadde gravet inn ‘Gedde’, på toppen, av kruset.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia oppførte seg ganske underlig, under dette besøket mitt, (i Nevlunghavn), husker jeg.
Ikke så lenge etter at jeg hadde kommet inn døra, (hos bestemor Ingeborg), på lørdagen, (må det vel ha vært).
Så dro Pia meg ned, til selve havna, i Nevlunghavn.
Og der ville hu at jeg skulle fiske krabber, sammen med hennes unge mulatt-sønn, Daniel.
(Av en eller annen grunn).
Dette var ytterst på brygga, forbi gjestgiveriet der, (husker jeg).
Og det var vel mens Pia dro meg med på det her, at jeg la merke til det, at det hadde dukket opp en ny pub, (som muligens var på en slags lekter, eller noe sånt), i vannkanten, nede i havna der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, så ville Pia det, at vi heller skulle gå bort på Omrestranda, (like ved der maleren Odd Nerdrum bor), for å istedet fange krabber der, da.
Og mens vi gikk mot gjestgiveriet, så husker jeg det, at ei tenåringsjente, som nettopp hadde vært på do, (så det ut som), dreiv og dro på seg buksa si, mens hu gikk, like foran oss, da.
(For det hadde hu visst ikke tenkt på å gjøre, mens hu var på do, da.
Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at Daniel og meg, fiska krabber, på Omrestranda, da.
Mens det begynte å nærme seg kveld, vel.
Muligens på et sted, som jeg selv kan ha fisket krabber, som gutt, på 70-tallet, (på et av mine Nevlunghavn-besøk, da bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, bodde i Blombakken).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På søndagen, så pakket bestemor Ingeborg inn det nevnte sølv-ølkruset, i en skoeske, (uten lokk), husker jeg.
(Sølv-ølkruset fikk vel ikke helt plass, i skoesken.
Så lokket ville vel bare ha falt av, tror jeg).
Og så stappet bestemor Ingeborg den skoesken, oppi bagen min, (hvor jeg hadde hatt reine klær, for søndagen, vel).
Og den bagen, den var ikke så stor.
Så den bagen bulte liksom, (på grunn av skoesken), da.
(Der den stod, i gangen, hos bestemor Ingeborg.
Hvor hu hadde plassert den, etter å ha lagt sølv-ølkruset oppi den).
Og jeg husker at jeg gikk ut i gangen der, og lurte litt på hvordan det kom til å gå, med det sølv-ølkruset, (etter at bestemor Ingeborg nevnte at hu hadde pakka det ned i bagen min), siden det kunne virke som at det sølv-ølkruset, hadde fått litt tøff behandling, (av bestemor Ingeborg), da.
Men jeg tenkte vel det, at jeg fikk bare finne ut hvordan det hadde gått med sølv-ølkruset, når jeg kom tilbake, til Oslo, da.
Siden bestemor Ingeborg kunne være litt vanskelig, å liksom prate fornuft med, noen ganger, da.
Vi hadde vel krangla allerede, under dette besøket, (dagen før vel), da bestemor Ingeborg mente at det var min feil, at søstera mi hadde fått en negerunge, da.
Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg fikk bortimot tusen kroner, i ‘ekstra-bursdaggave’, av bestemor Ingeborg, (under dette besøket mitt i Nevlunghavn), husker jeg.
Dette stusset jeg litt over, (husker jeg).
Jeg hadde fått gaver av bestemor Ingeborg tidligere.
(Blant annet noen papirer og fotografier etter Anders Gjedde Nyholm, (generalen, som ble Chef for Generalkommandoen, (det vil si en slags forsvarssjef), i Danmark, i mellomkrigstiden), og hans eldre bror, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, (som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag).
På den tiden som jeg hadde klart artium, og blitt dataøkonom, etter at jeg gikk tre år på handel og kontor, på 80-tallet.
En gave som bestemor Ingeborg seinere ville ha tilbake.
(Litt ut på 90-tallet).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).
Men jeg hadde aldri fått noe så fint, som det sølv-ølkruset, i bursdaggave.
Vanligvis ville jeg kanskje ha fått en konvolutt, med en tohundrelapp i, (i posten), i bursdaggave, (av bestemor Ingeborg).
(Noe sånt).
Så et så fint sølvøl-krus, (som var taksert til 20.000, eller noe sånt, lå det vel en lapp om, oppi kruset), det var veldig spesielt, å få i bursdaggave, må jeg si.
(Jeg har seinere tenkt det, at bestemor Ingeborg kanskje var redd for å dø.
For hu fikk etterhvert underlivskreft, vel.
Så hun ville kanskje gi meg denne gaven, før hun eventuelt døde, da.
Hva vet jeg).
Men at jeg så i tillegg skulle få nærmere tusen kroner, i penger, i bursdaggave, (denne sommeren), av bestemor Ingeborg.
Det ble nesten litt for mye av det gode, (må man vel si).
Så jeg stusset litt over dette, (husker jeg).
Men jeg har egentlig aldri forstått meg helt, på bestemor Ingeborg.
(Og jeg syntes jo at det var greit, å få noen ekstra lommepenger, (denne sommeren), også).
Så jeg klagde jo ikke noe, (da jeg fikk denne ekstra bursdagsgaven da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle jo tilbake igjen til Oslo, (og min sommerbutikksjef-jobb, på Rimi Langhus), på søndagen, (altså dagen etter at jeg hadde dukket opp der).
(Så jeg var der ikke så lenge, da).
Men før jeg skulle ta bussen tilbake igjen, til Larvik.
Så skulle bestemor Ingeborg, (og muligens Pia), lage noe slags spesiell middag, da.
Og den middagen, den bestod av noe slags kjøtt, som var blandet med masse spesielle krydder, (var det vel).
Og jeg har aldri spist noe så sterk mat, hos bestemor Ingeborg før, (vil jeg si).
(Uten at jeg husker nøyaktig hvordan mat dette var.
(Altså hva denne middagsretten ble kalt).
Noe som kanskje er litt merkelig, for jeg pleier vel å ha ganske god ‘husk’, når det gjelder mat, mener jeg.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Mens jeg jobbet som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg gikk av bussen, (i Nevlunghavn), så ble jeg litt forundret, (husker jeg).
For jeg hadde bare avtalt, med Pia, (eller om det var med bestemor Ingeborg).
At jeg skulle dukke opp der, denne lørdagen da, (må det vel ha vært).
Og likevel, så stod bestemor Ingeborg, søstera mi Pia og hennes unge mulatt-sønn Daniel, og venta på meg, da jeg gikk av bussen, (cirka nederst i Skoleveien), husker jeg.
For å liksom følge meg, den korte veien, opp til bestemor Ingeborgs eldreleilighet, da.
(Et leilighet, hvor jeg jo hadde vært på besøk, en del ganger tidligere, for å si det sånn.
(Som jeg har skrevet om tidligere i denne boken).
Så det var ikke sånn at jeg ikke kunne veien dit heller, liksom.
Så jeg syntes at det her var litt rart, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var litt kjedelig, hos bestemor Ingeborg, (uten internett osv.), husker jeg.
Og jeg skulle sove på sofaen, i stua, (husker jeg).
Så etter at de andre hadde lagt seg, (må det vel ha vært).
Så gikk jeg ned en tur, til selve havna, i Nevlunghavn, da.
Og så kjøpte jeg meg en halvliter, på en pub, som lå på en brygge vel, forbi gjestgiveriet der, liksom.
(Siden det var en veldig fin sommerkveld, da.
Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så begynte vel Pia å prate om hvor fæle jøder var, (tror jeg).
Og bestemor Ingeborg kom ut fra kjøkkenet, og var enig i at jøder var fæle, da.
For hun hadde hatt noen venninner, som var jødiske, i København, (var det vel).
Under sin ungdomstid der da, (må det vel ha vært).
Så hun sa noe sånt som at: ‘Erig, du aner igge’.
Og så sa hun noe om hvor fælt det var, å være på besøk, i et hus, hvor det bodde en jødisk familie, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var under dette besøket mitt, i Nevlunghavn.
At bestemor Ingeborg hadde lagt et dansk leksikon, (eller noe sånt), fram for meg, (på stuegulvet, var det vel).
På en side hvor det stod om en dansk general, fra mellomkrigstiden, vel.
Det må vel ha vært en artikkel, om hennes morfar, Anders Gjedde Nyholm, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og jeg leste artikkelen.
Men min mormor forklarte ikke noe om hvorfor hun hadde lagt fram denne boken, for meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det kan også ha vært under dette besøket mitt, i Nevlunghavn.
At bestemor Ingeborg klagde til meg, på at Pia hadde fått en neger-sønn.
Bestemor Ingeborg mente at dette var min feil, da.
Men jeg hadde jo ikke kjent Keyton, (fra Somalia), før Pia ble kjent med han.
Jeg hadde jo ikke hatt noe med det, (at Pia ble sammen med Keyton fra Somalia), å gjøre, jeg.
Men dette nektet min mormor å godta, da.
Så hun forstod nok ikke helt, hva som hadde skjedd, inne i Oslo, (tror jeg).
Og bestemor Ingeborg, hun ble kanskje så satt ut, av å prate, om negre.
Så det ble liksom umulig, å prate fornuft med henne da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
