jeg er sønn til Arne Mogan Olsen, selv om jeg ikke prater så mye med han for tida.
For han har drevet med noe bølleringing, må man vel kalle det.
Men før han begynte med det, så ringte han, og sa, at han hadde en sett en død katt i Drammen, og at barndomskameraten hans Ernest Eastwood, var død.
Så begynte han å prate om en båttur, nedover mot Tjøme, i 1977, var det vel.
Og det husker jeg jo, at da var det jeg og søstra mi og fattern, så traff vi dere nede ved Tjøme, eller noe.
Etter at fattern hadde vært på fylla i Holmestrand, dagen før.
Men men.
Men fattern sa at faren din døde av høyt blodtrykk.
Men jeg lurer på om det var noe kødd.
For så sa han at han døde av noe løsemiddelskader.
Så jeg syntes det var rart at fattern skulle kødde om sånt.
Og så begynner han å bølleringe, må man vel kalle det, 20 ganger på tre uker.
Så da tilfeldigvis så den nye Berger-gruppa på Facebook, og du var medlem her, så tenkte jeg, at jeg kunne jo si fra, for jeg syntes det hørtes litt rart ut hvis han skulle kødde om sånt.
Det stemmer det, han døde 3 september i år, det var nok høyt blodtrykk som tok han. Jeg husker godt turen til Tjøme, hvordan står det til med Pia? Skal hilse fra mutter. Frank
jeg syntes det hørtes ut på fattern som at han kanskje kødda.
Men men.
Jeg prater ikke så mye med søstra mi, og hun driver å juger litt.
Jeg vet ikke om du husker han Viggo Snoghøj som bodde på Bergeråsen, søstra mi sier at han er gigolo i USA og hu sier også at faren min misbrukte hu, da hu var lita jenta.
Og hu gidder ikke å være venn med meg på Facebook engang, så jeg tørr ikke ha noe mer med søstra mi å gjøre, med den juginga hennes osv.
Var mora di med på den båtturen da, jeg husker ikke hvem hun er, jeg tror søstra di hadde rødt hår, eller noe, men det er jo over 30 år siden, den her turen, men det var bare det at fattern begynte å bable om det her, da han ringte.
Men han begynte også å bable om døde katter i Drammen, så det er mulig det blir for mye pilsdrikking osv., det er muilg.
Hva vet jeg.
Så sorry at jeg blander meg, det er bare at folka i familien osv. oppfører seg litt rart, (fattern driver også med noe telefonsjikane), så da blir det noen rare Facebook-meldinger osv. når jeg mister litt av temperamentet osv.
Nå kom jeg på noe, som skjedde, på Abildsø, det første året jeg bodde i Oslo.
Jeg festa nok en del for mye, og kjøpte for mye plater og burgere osv., det første året jeg bodde i Oslo.
Så studielånet tok slutt, et par måneder før skoleåret tok slutt.
Så det var nok ikke så smart.
Det jeg gjorde da, var at jeg kontakta sosialstøttekontoret, eller hva det nå het igjen, på Ryen.
Og da var det en som het Kjetil, med mørkt hår, som var et par år yngre enn meg, som jeg ble kjent med på Abildsø.
Jeg ble kjent med en god del av folka på rundt min alder der, eller av tenåringene der da, jeg var jo i slutten av tenårene, da jeg flytta dit, og var vant til å kjenne mange av ungdommene i Drammen, så derfor begynte jeg å henge litt ved kiosken på Abildsø osv., siden jeg fortsatt var i ungdomstida da, må man vel si.
Og han Kjetil, han anbefalte meg, å se litt sånn tufsete ut, med litt av håret opp i tidsriktig piggsveis, og så noe av håret litt til sida og sånn, litt tufsete da, som han sa, at han hadde lagt merke til, at jeg hadde sett ut, et par ganger før, hvis jeg hadde somla med å klippe meg osv.
Men men.
Så jeg lurer på om det kan ha vært noe rart som har foregått, i forbindelse med det her.
En utlending, en ungdom, han som sammen med Henning, het han vel, ringte ei ungjente, da vi var i ungdomshuset der, tjallern, fordi han henning, hadde nøkla.
Han var på sosialkontoret samme dag, i 1990, som jeg snakket med en saksbehandler der.
Jeg hadde ringt fra Oslo S. var det vel, og snakket med sjefen til saksbehandler, var det vel, og vel, mer eller mindre, hatt en krangel over telefonen, med hun sjefdama.
For jeg kjente noen jevnaldrende damer, fra Svelvik, Lill og Pia, adoptert fra Korea.
Og de, pleide blant annet å kjøpe ‘Smørsyra’, eller om det var Gateavisa.
Blitz-avisa.
For de var litt frikete da.
Og en gang jeg var på besøk hos dem, så kjeda jeg meg vel da, og begynte å lese i den Blitz-avisa, i mangel av noe annen lesestoff.
For jeg var ikke noen sånn blitz-type, selv om jeg kjente folk som var rimelig frikete, gjennom søstra mi, Pia, og Cecilie Hyde fra Svelvik da.
Så sånn var det.
Men i Blitz-avisa, så stod det at alle hadde rett på sosialhjelp.
Men dem hadde tenkt å nekte meg det der, husker jeg hun saksbehandleren sa, at hun jeg hadde krangla med på telefonen, hadde anbefalt.
Og det skjønte jeg vel og, at de nok ville prøve å tulle med meg.
Siden jeg var kranglete, eller hva man skal kalle det, på telefon, da jeg ringte dem, fra Oslo S.
Så da oppførte jeg meg som om jeg var litt mer tufsete og kanskje stakkarslig, enn jeg egentlig var da.
For å få de her sosialpengene da, som jeg visste at jeg vel hadde krav på, ifølge Blitz-avisa osv.
Så da fikk jeg støtte for 2-3 måneder.
Mot at jeg gikk med på, å ta et friår, og spare opp penger, sånn at jeg ikke behøvde å få noe støtte, for andre året på NHI.
Så jeg fikk meg jobb på OBS Triaden, og jeg trengte ikke noe støtte for 2. året, (og heller ikke senere), for da jobba jeg som sagt på OBS Triaden.
Men hvorfor skulle han Kjetil fra Abildsø, som pleide å gå på kristne møter med mora vel, i en sånn menighet i Oslo, (på Alnabru?), som hadde mange tusen medlemer.
En sånn ganske ny meninghet da vel.
Noe sånt.
Hvorfor skulle han drive å råde meg, om se tufsete ut på møte på sosialkontoret på Ryen osv.
Når jeg tenker på det nå, så høres det kanskje litt merkelig ut.
Det var noe mer greier med han og, men jeg får heller skrive det senere anledning, når jeg får tenkt litt mer her.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg bodde i Enebakkveien, jeg tror det var 239 B, eller noe, på den her tida.
(Skoleåret 89/90).
Jeg leide et rom, med delt kjøkken og bad, med en dame som også var student.
I første etasje, i huset til Gunnar og Berit, tror jeg de het.
Noe sånt.
De hadde også en eiendom til, i hagen, et lite hus, eller en slags hytte kanskje, og der leide en busssjåør, som et par ganger tuta hvis han kjørte buss i sentrum, og jeg gikk rundt for å kjøpe burgere eller plater på innova og sånt.
Men men.
Videre da.
Jo, en gang, så dukka hun Lill Beate Gustavsen, eller hva hun heter igjen, fra Svelvik, som bodde på Grønland.
Vi var nesten i samme gjeng i Svelvik.
For søstra mi, vanka med alle frikene.
Og søstra mi, hu bodde et halvt år, hos meg, i Leirfaret, på Bergeråsen.
Og da dro hu med frikere fra Drammen og Svelvik, hjem til min leilighet da.
Samt at jeg vanka sammen med søstra mi, og Cecilie Hyde, (de to hang sammen som erteris omtrent), og deres venner da, (omtrent alle frikene i Svelvik og Drammen).
Og hun Lill, hun var i det vennemiljøet, rundt Cecilie og søstra mi, i Svelvik da.
Så vi hadde mange felles kjente og hang nesten i samme miljø.
I hvertfall noen måneder, i 89, før jeg flytta til Oslo.
Og da flytta også hu til Oslo, sammen med hun Pia, som var adoptert, fra Korea.
De gikk ikke på skole i Drammen, som meg, året før.
Men noen hadde visst rappa fra russekassa, i Sande.
Om det var Lill og Pia.
Eller om det var hun, som gikk i klassen min, på Sande VGS, fra Svelvik, hun har sånn lamelse i trynet.
For hun flytta også til Oslo.
Jeg tror det var hun, som noen fra Sande VGS, vel, i 89, sa at hadde tulla med russekassa, på Sande.
Men det kan jo ha vært jug.
Men men.
Men hun og en hun var sammen med, de festa jeg også litt med i Oslo.
Siden hun var fra Svelvik, og kjente Lill og Pia (ikke søstra mi Pia, men hun fra Korea, tenkte jeg på da, for søstra mi bodde på Sand, på den her tida).
Men hva var poenget igjen nå.
Jo, det var noen konflikter, i det her venninne-miljøet fra Svelvik.
Hun Lill, krangla en gang, og ble uvenner, med resten omtrent, husker jeg, en gang jeg var med dem på byen.
(Dem kjente jo søstra mi, og også Cecilie, som jeg kjente ganske bra, siden hun bodde hos meg omtrent, i 89, i Leirfaret, etter at søstra mi flytta opp til meg).
Så dem stolte vel på meg da, at jeg oppførte meg ordentlig og sånn da.
Og jeg hadde vel rykte, fra Sande og Svelvik osv., at jeg var en person det ikke var noe tull med da.
Det var ikke mange som prata dritt om meg, de to årene jeg gikk på Sande VGS., i hvertfall ikke som jeg kan huske.
Han høye karen fra Svelvik, som gikk en annen linje, på Sande.
Han var sur på meg, fordi en gang, da jeg gikk på ungdomsskolen vel, så hadde jeg mye innestengt agresjon, på fattern osv., siden jeg måtte bo aleine og sånn.
Så da fanga jeg en fugl, (det gjorde jeg ganske ofte, for det var ikke internett og sånn, på 80-tallet, så man måtte finne på mye rart, for å ikke kjede seg).
(Man tok en eske e.l., og la noe mat under, og festa en tråd i esken.
Og satt inne, og så ut vindu, og fulgte med.
Så når fuglen var inni esken, så slapp man tråden, så var fuglen fanget da).
Det gjorde jeg kanskje 10-20 ganger, mest på Sand, hos farmora mi.
Som ikke likte det så bra.
Men når hun var borte da.
Jeg brukte ei sånn handlekurv hun hadde, som hørte til en tralle hun hadde, begge i jern, fra 50/60-tallet vel, og solid laget, som ‘eske’ da.
Oftest slapp jeg fuglene løs ganske snart.
Men en jeg fanget veldig rolig, en linerle.
Den hadde jeg flyvende på rommet mitt, på Bergeråsen, med king size vannseng, og amerikansk flagg på veggen, som fattern hadde kjøpt i Karlstad, i 81, eller noe.
Men men.
Den linerla fløy rundt på rommet mitt, et par dager.
Og den likte seg faktisk, den var ikke stressa.
Så den var nesten tam.
Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle gi den mat, uten at den begynte å drite i vannsenga og sånn.
Og jeg dreiv mye med data og se på de nyeste actionfilmene og sånn, som han tremenningen min i Lørenskog skaffa, og mange kom for å låne dem og sånn.
Så jeg glemte den fuglen litt, for jeg var så vant til å fange fugler, og at det ikke var noe big deal.
Så glemte jeg det her med å gi den mat da.
Så det var litt dumt.
Så den døde, for jeg var ganske opptatt da, med alt mulig, jeg hadde masse folk som kom på besøk og sånn.
Men men.
Og en gang, så var jeg skikkelig slem.
For jeg hadde skikkelig innestengt aggresjon mot familien min, som kødda med meg, og mot skolen, hvor jeg ble mobba.
Så jeg tok en fugl, inni en tom dorull.
Også hadde jeg raida rommet til Christell.
Og rappa noen spanske kinaputter hun hadde.
Så tok jeg en kinaputt inni dorullen, sammen med fuglen.
Så sprengte jeg den på dassen.
Og da oppløste fuglen seg.
Det var vel siste gangen jeg fanga fugler og sånn.
Da var jeg kanskje 14 eller 15 år, tror jeg.
Noe sånt.
Så det var veldig slemt, og det skjønte jeg sjæl og.
Men jeg var skikkelig sinna på den her tida, og var liksom så sinna at jeg ga faen i sånne ting.
Jeg var så sinna, på den her tida, at jeg planla å kidnappe Susi, katten til Christell.
Og kjøre ut med båten til Haldis.
Og putte Susi i en bag, sammen med en tung stein.
Og hive katta i fjorden.
Jeg var så sinna på de i huset til Haldis, siden de behandla meg som dritt, for jeg måtte bo aleine og sånn da, og fikk liksom ikke lov å være med i familien da.
Men jeg gjorde aldri det med Susi.
(Jeg var litt iritert på Susi, fordi Susi jagde Pusi, (min og søstra min sin katt, siden 1976, eller noe.
Susi jagde Pusi, og den kom aldri tilbake, rundt julen 1980, var det vel.
Men men).
Men jeg rørte aldri Susi.
Tommy, fetteren min, han hørte på klaginga mi.
Og han hadde visst slippi Susi ned fra verandaen til Haldis, som var oppå garasjen.
Og ned på bakken ved garasjen da.
Da han var sånn 10-12 år kanskje.
Så Tommy var på min side i den her konflikten mellom meg og Haldis og fattern og Pia og Christell og Jan og Viggo (og Susi) da.
Susi var nok den enkleste, av disse, å hive ned fra verandaen, eller i fjorden, f.eks.
Men dette ble aldri noe av.
Det var litt drøyt.
Men jeg tok igjen på den fuglen da.
Også for mobbinga på skolen osv.
Det er vel sånn gutter er på den alderen jeg var da, at dem tenner på maurtuer og sånn.
Selv om jeg kanskje var ekstra slem, men jeg hadde også ganske mye problemer da.
Men men.
Og da, et par-tre år seinere, så begynte en Svelvik-kar, å prate dritt om meg, på Sande VGS., på grunn av det her.
Og da prøvde jeg å forklare, at det her var en del år sida, og at jeg ikke dreiv med sånne ting lengre, men var mer voksen da.
For etter at den fuglen sprengte, da skjønte jeg det, at det var litt vel drøyt.
(Det begynte med, at jeg og en kamerat, Kjetil Holshagen.
Vi lagde bomber av de her kinaputtene.
Alstå Holshagen dreiv med elektronikk.
Så han visste om noe som het glødetråd.
Så hvis man festa glødetråden, (som jeg kobla til en transformator).
Man festa glødetråden, til kinaputten.
Og så la man kinaputten, utendørs, ved noe kokkosnøtt, eller noe, til fuglene.
Så når fulgen var ved maten, så skrudde man på hjulet på transformatoren.
Så sprengte kinaputten, fordi glødetråden antente lunta da.
Så det var artig da.
Men, svakheten ved denne bomben, det var at fugler, de har også hørsel, virka det som.
For den lunta, den begynte å lage en sprake-lyd, den, når glødetråden antente lunta.
Så da fløy jo fuglene, med en gang.
Og så sa det pang da.
Men da var fuglen fløyet, som de sier.
Så det var ikke så morsomt dette med glødetråd og sånn, egentlig.
Så da tenkte jeg vel litt dumt da.
Så da fanga jeg en fugl, med en felle.
For å sjekke om hvor godt, disse fuglene, tålte disse kinaputtene.
For jeg prøvde å finne ut, hvorfor disse bombene ikke virka så bra.
Men fuglene tålte ikke disse kinaputtene i det hele tatt, fant jeg ut.
Den ble helt disintegrert, altså den forsvant.
Og kun noe sot var igjen.
Men men.
Så det var veldig merkelig.
Men da slutta jeg med sånn tull, for jeg skjønte at jeg hadde gått en del for langt da gitt, og begynte å oppføre meg mer voksent da.
Så det forklarte jeg til han høye karen fra Svelvik, på samme klassetrinn, på elektro, eller noe, på Sande VGS.
Og da slutta vel han å kødde med meg, pga. det da.
Det her var en jeg ikke kjente, annet enn at jeg visste hvem det var.
Det var nok Kjetil Holshagen, som også gikk på elektro vel, eller mekanikk(?), som nok hadde fortalt om dette, til han Svelvik-karen, hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Jo, hun Lill, hun dukka opp i Enebakkveien.
Og da sa Gunnar eller om det var Berit, at jeg måtte ikke slippe inn folk fra gata.
Men det gjorde jeg ikke.
Hun og hun Pia, fra Korea, hadde jo fått adressen min, et halvt år før, eller noe.
De hadde et sporveiskart, på veggen, i leiliheten på Grønland, og skreiv opp hvor folk de kjente bodde.
Og han Magne Winnem, fra skolen i Drammen, var også på besøk da.
Hun Lill, hadde en rettsak.
Jeg lurer på om det var hun som var på førstesidene, av alle avisene, på den tida.
Pga. gruppevoldtekt, fra noen marokanere, som jobba på Costa vel, eller noe, i Roald Amundsens gate vel, som det het på den tida vel.
(Gaten skiftet navn da Kong Olav døde, mener jeg å huske).
Lill, hørte at de hadde gjort noe, mot en veldig ung jente, fra en Oslo-dame, som var på besøk, hos Lill, da jeg også var der, i 89/90 vel.
Og da skjønte jeg det var noe, men ikke nøyaktig hva.
Men da, sa Lill, at det syntes ikke hun var riktig.
Så hun anmeldte nok da de marokanerne, tror jeg, for gruppevoldtekt.
Så om de også da hadde gruppevoldtatt en ung jente.
Kanksje 15 år, eller noe.
Noe sånt, tipper jeg at det kan ha vært nå.
Og gjort henne så kåt, at hun mista kontrollen.
Som jeg mistenker at var sånn hun Lill var.
For Pia, fra Korea, sa det, at vet du hvordan Lill er.
Og Lill sa det, da jeg hørte det, til Pia fra Korea, at ‘du vet hvordan jeg er’, om en gutt som dem hadde møtt på byen, som ville ha sex med dem, eller noe.
At Lill tok ikke fem øre for det.
Omtrent.
Så hun hadde nok ikke helt kontrollen.
Noe sånt.
Og at det kan ha vært fordi hun ble gruppevoldtatt?
Noe sånt.
Og at det er det som skjer, med jenter, som blir gruppevoldtatt.
At de mister kontrollen, for dette gjør dem veldig kåte?
Og at det var derfor Lill ble forbanna.
Og tok de her marokanerne til retten da.
Selv om det må ha vært tøft for henne.
Hvis det var sånn det var da.
Jeg tar litt forbehold for det.
Men det er sånn det kan virke for meg nå.
Men jeg kan ta feil og, for hun Lill hun nevnte aldri det her, om hva den rettsaken var.
Men Pia fra Korea, hun spurte meg, om jeg visste om rettsaken.
Men det gjorde jeg ikke, så da skjønte jeg på hun Pia fra Korea, at da visste jeg ikke så mye om hun Lill.
Og det gjorde jeg ikke.
Men hun var ganske voksen og sånn da.
Så hun gikk det ann å prate med å sånn, og omgås da, på en sivilsert måte liksom.
Hun var ikke barnslig, og ikke hysterisk.
Men ganske rolig og behersket og oppegående kanskje og.
Så hun var grei å bare henge med, selv om jeg ikke var sammen med henne, eller noe.
Men vi var fra samme sted, og hu var jo også venninne av søstra mi og Cecilie.
Så vi bare hang sammen, pga. at vi var fra samme sted, og at hu var venninne av søstra mi og Cecilie, som jeg nesten var i samme gjeng, eller miljø som.
Så vi var nesten i samme miljø, eller gjeng, i Svelvik og Drammen.
Så derfor hang vi sammen i Oslo.
Selv om jeg ikke var noen frik.
Men jeg kjente nesten alle frikene i Svelvik og Drammen gjennom søstra mi da.
Så sånn var det.
Men da spurte Berit og Gunnar, om jeg tok inn folk fra gata.
Men hvorfor trodde de det?
Jeg hadde ikke gjort det, og ville ikke gjøre det.
Men de fiska kanskje, etter hvem hun Lill var da.
Men de sa jo bare, at jeg måtte ikke ta inn folk fra gata.
Og det hadde jeg jo ikke tenkt til.
(Og det viste jeg jo fra før, de nevnte jo bare selvfølgeligheter).
Jeg synes de var litt uhøflige.
(Og jeg ble litt forfjamste, for de var ganske affekterte, og ikke rolige, så det var ikke så lett å forklare, men jeg hadde jo gjester, så jeg gikk inn på rommet igjen og fikk ikke forklart da.
Magne og Lill kunne vel hørt det da, så det ville vært uhølig å prate sånn om folk, så derfor fikk jeg ikke forklart ordenlig.
Og jeg hadde et kanskje hektisk liv, så jeg fikk vel aldri forklart om det.
Og jeg var ikke helt på bølgelengde med de her eldre, og litt hysteriske folka.
Ihvertfall hu dama.
Jeg prata ikke med dem om damer og sånn.
Jeg var jo tenåring fremdeles da, 19 år vel, så jeg holdt vel sånn mye for meg selv).
Men hun Lill var litt nedfor da, det var kanskje derfor hun dro for å besøke meg.
Men han Magne var der og.
Så vi fant kanskje på noe greier da.
Noe sånt.
Men men.
Men hun Berit, tålte ikke matlukt, så jeg kunne ikke lage middag der.
Så det var noe av grunnen til at studielånet forsvant ganske fort.
At jeg kjøpte et par hamburger-menyer, til 30-40 kroner hver dag.
Og da også måtte ned til sentrum, for å spise middag.
Og da gikk det penger til røyk, og aviser og plater og brødmat, (som jeg kunne spise der da).
Så jeg fikk ikke helt dette med økonomien til å klaffe, det første året, som student i Oslo.
Men men.
Det var mer som skjedde der og, jeg får skrive mer seinere.
Det var i forbindelse med, at jeg syntes det skjedde en del merkelige ting, i forbindelse med at moren min døde på Moss Sykehus, i 1999.
Det var for eksempel slik, at søsteren min, Pia, ringte meg på kvelden, og sa at muttern var død.
Og så sa hun at vi burde dra til sykehuset, for det var visst sånn man gjorde når moren ens døde.
Jeg jobbet jo som travel butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo, på denne tiden.
Men, jeg tenkte, at dette var viktig.
Man burde prøve å gjøre ting riktig, når moren ens dør.
Så jeg ringte butikksjef Irene, på Rimi Bjørndal, da klokken ble 7, neste dag.
Og sa, at hun måtte få noen til å jobbe for meg, på seinvakta, på Nylænde, siden moren min hadde dødd da.
Og assistenten min, på Nylænde, Stian Eriksen, han har var ganske ny i Rimi-systemet, så jeg lot Irene på Bjørndal, ordne dette, for hun var mer erfaren, etter flere års fartstid, som leder i Rimi, blant annet som ambulerende for distriktsjef Anne Katrine.
Så henne visste jeg, at ville klare å ordne dette.
Bjørndal var også en butikk, med mange flere ansatte, enn Nylænde, og hvis hun ikke fikk tak i folk der, så kunne hun jo bare ringe Anne Katrine Skodvin, så kunne hun ordne det.
For jeg mente, at når moren ens døde, da måtte man nesten ta seg et avbrekk fra jobben, og markere dette, og ikke bare late som at det var en vanlig ting, og neglisjere å respektere ens mors død, uansett om forholdene i familien var rimelig turbulente opp gjennom årene.
Det mente i hvertfall jeg.
(Jeg tok aldri sånne telefoner vanligvis, hvor jeg sa at jeg ikke kunne jobbe.
Jeg hadde da jobbet i Rimi, i syv år, men jeg hadde vel kun vært en dag syk, da jeg blødde neseblod, som ikke ville stoppe.
Så jeg måtte til lege.
Jeg lurer på om det var fordi jeg hadde jobbet for hardt, og var utslitt, på Rimi Bjørndal, i 96, eller 97, var det vel.).
Men men.
Men da jeg og søstra mi kom til sykehuset i Moss.
(Jeg kjørte oss dit, i en Ford Sierra jeg hadde).
Da, så virka de damene som jobba på sykehuset, helt forskrekka.
Som om de stivna, og at her var det noe galt.
For de satt i et rom, i 2. etasje der, eller hva det var.
En slags resepsjon, virket det som for meg.
Noe sånt.
Og så måtte jeg og søstra mi vente i en time nesten.
Så rulla de muttern opp på et minnerom, eller noe.
Så sa hun sorg-sykepleieren, eller hva hun var, at det var vanlig å ta litt på den døde osv.
Jeg hadde ikke fått sagt hadet, til muttern, noen dager før på sykehuset.
Så jeg var litt i sjokk.
For en sykepleier, hadde rullet muttern bort, på en brysk måte, like før jeg skulle si hadet til muttern, og jeg visste at hun antaglig kom til å dø, for det sa søsteren min, at sykehuset hadde sagt.
Så jeg visste at det antagelig var siste gangen som jeg pratet med muttern.
Så da synes jeg det var dumt, at sykepleieren, bare rullet muttern vekk, på en brå og brysk måte, før jeg fikk sjangsen til å si hadet.
Så det var ikke så artig, at man ikke fikk sagt hadet til moren sin, når man stod der, og visste, at det nok var siste gangen man pratet med henne, pga. kreft osv. da.
Så sånn var det.
Så da hun sorg-medarbeideren, sa at det var vanlig, å ta på den døde osv., så tok jeg rundt skulderne, på muttern, og jeg la merke til, at hun veide nesten ingen ting.
At hun var så lett.
Og hodet, det så ut som om hun var kanskje 120 år.
(Mye eldre enn noen dager før.
Hun var vel ca. 50 år da.).
Og munnen var formet som en sirkel.
Som om hun var blitt torturert nesten, syntes jeg utrykket hennes så ut som.
På en forfærdelig måte.
Så hun hadde ikke noe fredelig utrykk på ansiktet, i det hele tatt.
Så hun må ha hatt det forfærdelig, de siste dagene, som passerte, (kanskje en 4-5 dager), siden vi besøkte henne på sykehuset, like etter at vi fikk høre at hun nok ikke hadde så lenge igjen.
Men jeg syntes det så ut som at noen hadde tullet med henne, og torturert henne, på en måte som gjorde at hun så 60 år eldre ut, på noen få dager, og med et forpint uttrykk, på ansiktet.
Så jeg fikk nesten sjokk.
Jeg prøvde å få kontakt med søstra mi, som stod i det samme rommet, for å kommunisere med henne om det her.
Men hun bare stod der på en fjern, nesten avvisende måte, på en måte som virket som at hun ikke var motagelig, for kommunikasjon.
Men men.
Så ble muttern kremert i Moss Krematorium, noen dager senere.
Det var vel bestemor Ingeborg, og tante Ellen, som ordnet mye av dette.
Men søstra mi, og onkel Martin, ordnet også en del.
Uten at jeg vet nøyaktig hvem som ordnet hva.
Men bestemor Ingeborg, ordnet en sammenkomst, på Hennie Onstad kunstsenter, mener jeg det var, etter kremasjonen, heter det vel.
Men men.
Hva som skjedde i forkant av kremasjonen, er et kapitell for seg selv.
Vi var ute i god tid.
Jeg kjørte Ford Sierraen, og søstra mi Pia, og broren vår, (halvbroren, vi har samme mor), Axel (Thomassen, fra Oslo), satt på.
Søstra mi sa vi måtte kjøpe blomster, så vi kjøpte tre roser i en blomsterforretning, i Moss.
Vi hadde fremdeles god tid, over en time, til begravelsen, eller kremasjonen da.
For søstra mi, Pia Ribsskog, eller Pia Charlotte Ribsskog, som hun vel kaller seg nå, at hun nå også bruker mellomnavnet, så det ut som, på handicapforbundets websider, hvor hun jobber, er det vel.
Hun hadde fått veibeskrivelse, av onkel Martin.
Så hun skulle forklare veien.
Men hun bare rota, og forstod ikke veibeskrivelsen, som onkel Martin hadde gitt henne, i det hele tatt.
Så vi ble kjørende rundt, i området rundt Moss der, i en times tid.
Uten å være i nærheten, av å finne Moss Krematorium da.
Jeg spurte en del folk, men de sa ikke riktig vei.
De virka oppskaket, av å se meg, og ‘gura’, mer eller mindre, og klarte ikke å snakke omtrent, langt mindre forklare veien til krematoriumet.
Så det var som et mareritt omtrent.
Men, så havnet vi inne i Moss, igjen.
Jeg husker, da jeg og faren min, og Christell og Haldis, kjørte til Stavanger, i 1981, eller noe, for å besøke søsteren og svogeren til Haldis der.
De bodde ut mot Sola der.
Så fant ikke faren min veien.
Vi kjørte i en stor amerikaner han hadde.
En varebil, 5 meter lang, Ford Lincoln Continental, var det vel.
Jeg måtte ligge bakerts, der hvor varene pleide å ligge.
Christell satt vel i baksetet.
Og fattern og Haldis forrerst da.
Jeg var vel sånn 11 år kanskje.
Sommeren det året jeg fyllte 11 år, var det vel.
For jeg mener å huske, at vi bada, på Sola strand der.
Og de hadde skikkelige bølger der, ikke som i Drammensfjorden, for dette var nesten som åpent hav.
Men men.
Da fant ikke faren min fram til der søstra til Haldis bodde.
Så da betalte han en taxi, for å kjøre foran, til dit søstra til Haldis og mannen hennes, bodde, ut mot Sola der.
Jeg tror det var tante Leta, eller tante Lete, eller noe, som hun ble kalt.
Og onkel Per.
Noe sånt.
Hvis ikke det var de, (onkelen og tanta til Christell), som bodde i Bergen da, det er mulig, Christell hadde også en onkel og tante der, som jeg og søstra mi traff i hvertfall en gang, i det gamle bedehuset, i Rødgata i Drammen, i et familieselskap, som jeg måtte være med på, som jeg ikke ble forklart hva var i anledning av, høsten 89, var det vel.
Og Christell var vel ikke med, men jeg og søstra mi, og onkelen og tanta til Christell, fra Bergen, som drev butikk, dem var vel med.
Jeg hadde hatt noen andre slektningen til Haldis, boende i leiligheten min, i Leirfaret.
De hadde blitt plasert i vannsenga, i det gamle rommet til faren min, (som han aldri hadde brukt, for han sov alltid nede hos Haldis), som jeg hadde overtatt.
Så måtte jeg ligge i en vanlig seng, på mitt gamle rom da.
Men men.
Og de stakk hull på vannsenga.
Og jeg ble stressa for Haldis og faren min, de dreiv å kokte noe suppe, på kjøkkenet mitt, så de fløy opp og ned fra Haldis da, noe de aldri pleide å gjøre.
Så jeg gikk nesten inn i sjokk, eller noe, siden huset mitt var invadert, vil jeg si, så jeg orka ikke å gå på jobb, den lørdagen, på CC Storkjøp.
Og da kom jeg til å nevne det, at jeg hadde ringt CC, og sagt at jeg var syk, (noe som ikke var langt fra sannheten i det hele tatt, grunnet denne herjingen, til Haldis & Co.).
Og det skjedde bare en gang, (eller to ganger var det kanskje, og jeg kom vel også en gang en god del timer for sent, pga. forsoving, når jeg lå over hos ei venninne til søstra mi, Cecilie Hyde, i Svelvik, i 1990, da hu Cecilie sa, at bestemora hennes, skulle vekke meg, men at dette ikke skjedde, før farmora mi, Ågot, ringte fra Sand, hvor hun hadde blitt oppringt av noen.), at jeg ringte å sa jeg var syk, når jeg ikke var det, mener jeg å huske.
Enda jeg var bare 18, og russ osv., og tok ikke jobben så alvorlig, for det var bare en ekstrajobb, ved siden av skolen.
Så skolen var første prioritet da.
Men han butikkonkelen til Christell, fra Bergen, han likte ikke dette, at jeg hadde ringt CC, og sagt jeg var syk.
Så han forrandret nok mening om meg, til det mer negative, da han hørte dette.
Men nå tror jeg ikke at han helt skjønte hele bildet, med dette fremmede paret, i dobbeltsenga, på rommet som da var mitt.
At de lagde hull i vannsenga.
Og at jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, hvor det vel var litt kaldt og i en ikke så god seng osv.
(Jeg var ganske bortskjemt og ganske snobbete, for jeg hadde jo da hatt en egen leilighet, og også masse lommepenger, siden jeg var ni år, altså fra 1980, og dette var i 1988, altså etter at jeg hadde bodd i min egen leilighet, i åtte år.
Så jeg var nok litt mer bortskjemt, enn vanlige ungdommer.
Og jeg var også vant til å ha det fritt, med at jeg skulka kanskje skolen, en gang i uka, eller noe, uten at noen sa noe.
Jeg ble ganske mye mobba, så jeg trengte litt ekstra avbrekk, fra skolen osv.
Så om jeg ble borte to dager, på et år, fra CC Storkjøp, så var ikke det så værst, til å være meg, for jeg hadde veldige dårlige vaner, når det gjaldt fravær, fra skolen.
Så sånn var det).
Så jeg var ikke helt meg selv da.
Også pga. suppekokinga, og flyinga, og stressinga, til faren min, og Haldis.
Og jeg var også beordret, å være med på dette, noe, for meg i hvertfall, obskure familieselskapet, som Haldis og faren min hadde, i leiligheten til Jan, i det gamle bedehuset, eller filadelfia, eller hva det var, i Rødgata i Drammen.
Menighetshus, heter det kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg var ikke helt meg selv den dagen der nei.
Men men.
Jo, så jeg gjorde det samme i Moss.
Jeg parkerte bilen, i Moss Sentrum, og fant drosjestasjonen.
Så fikk jeg en drosje til å kjøre foran oss, til Moss Krematorium da.
Og drosjene, de så at jeg var i dress, og hørte vel at jeg ikke var fra Moss, så de skjønte situasjonen, med en gang.
Så en drosjesjåfør, kjørte foran oss, til Moss Krematorium da.
Og skulle ikke engang ha betalt.
Han bare vinka, at her var det, og fortsatte å kjøre.
Så det må jeg si, at det var veldig bra gjort, av drosjene i Moss.
Så det skal si fra til hu kusina mi, i Moss, er det vel hun bor, Heidi, som er på Facebook-sida mi, og som er på jorden rundt reise nå.
At det var bra av drosjene i Moss, for han som hun er gift med.
En som jeg ikke husker navnet på nå, men som nok helt sikkert har et eller annet navn.
Han jobber nemlig som drosjesjafør i Moss.
Så det skal jeg si fra ordentlig om, en gang, hvis jeg får sjangsen til det, at det var skikkelig bra gjort av dem.
Så sånn var det.
Men hva søstra mi dreiv med.
Hu og Martin er jo så surrete og skrullete, så de har jo ikke iq nok til å komme seg gjennom hverdagen på en ordentlig måte.
Eller hvordan man skal forklare det.
Så de må være forstyrrede, eller totalt hjernedøde nesten.
I hvertfall en av de.
Søstra mi, fortalte meg jo, at hun visste veien til Moss Krematorium.
Men hun var jo helt som om hun var et annet sted.
Og visste jo ikke veien, i det hele tatt.
Så hun søstra mi, hun vil jeg advare mot.
For da blir hun bare fjern, og later som at dette ikke er noe som hun kan stilles til ansvar for.
Så hun er ikke sånn at man kan stole på henne, når hun lover noe, eller sier noe.
For hun tar ikke ansvaret, som da, når hun sa hun visste veien, men ikke visste det likevel.
Hun sier ikke unnskyld, eller noe, i sånne situasjoner.
Hun er vel kanskje litt forstyrra, eller kanskje nesten litt hjernedød, vil jeg si.
En av de.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men helt normal er hun nok ikke, når hun oppfører seg sånn.
Så sånn er det.
Så var kusina vår, fra Sveits, Rahel Savoldelli, dattra til tanta vår, søstra til muttern, Ellen, der.
Rahel, hun klappa meg på skuldern, for å trøste meg da.
Så gikk vi inn i krematoriumet.
Jeg åpnet døra da.
Siden jeg var den elste sønnen, så skulle jeg vel det da kanskje.
Noe sånt.
Det virka som at Rahel ville at jeg skulle gå inn døra der først, ihvertfall.
Så om det var noe dem hadde planlagt, at hun skulle få meg til å gå inn først da.
Noe sånt.
Men men.
Så satt jeg meg på venstre side der, og alle de andre i familien, satte seg på venstre side der.
Men Rahel satt seg på høyre side, av en eller annen grunn.
(Nå kjenner ikke jeg til sånne kirketing så særlig, så jeg vet ikke om det betyr noe, i det hele tatt, at hun satt seg på andre siden av midtgangen der, i kirken, og kjeda seg, og gjespa vel også vel, tror jeg.
Men hun er sånn teaterskuespillerinne, i Berlin, så hun er kanskje litt spesiell, pga. det.
Det er mulig.
Og hun har gått på noe Steinerskole og sånn, så det er mulig folk blir litt eksentrikere da, eller noe, det er mulig.
Jeg kjenner ikke så mye til det Steinerskole-opplegget heller.
Annet enn at da jeg bodde noen uker i London, etter at jeg flyttet fra Sunderland, i 2005, så prøvde jeg å finne et sted der, å slappe av, hvor det ikke var så mye folk.
Og i Hyde Park, så fant jeg en benk, som man kunne sitte på og prøve å roe seg ned litt på.
Det var mye folk i London, naturlig nok.
Og den benken var dedikert til Rudolf Steiner, grunnleggeren av Steinerskolen, som pleide å sitte på den benken, i Hyde Park, stod det.
Men annet enn det, så kjenner jeg ikke så mye til det Steinerskole-opplegget.
Så sånn er det).
Men men.
Og også iår, så har jeg hatt noe problemer, med Sykehuset i Østfold.
Sykehuset i Moss, er en underavdeling, av sykehuset i Fredrikstad.
Så hvis man ønsker å ringe sykehuset i Moss, så må man ringe til sykehuset i Fredrikstad, så setter de en over, til en person, på sykehuset i Moss.
Ikke til et sentralbord, i Moss, men til en telefon, i Moss.
Så sentralbordet, for sykehuset i Moss, ligger i Fredrikstad.
Så det ble mye surr, hvis man ville prate med noen i Moss, for de i Fredrikstad, de bare satte en over til en person, på sykehuset der, og det var vanskelig å skjønne hvem man ble satt til å prate med osv.
Så det var litt som noe Kafka kunne ha diktet opp.
F.eks., i Vestfold, så er det det samme systemet.
Med Sykehuset i Larvik, og Sykehuset i Tønsberg.
At Sykehuset i Tønsberg, er hovedsykehuset, og at Sykehuset i Larvik, er kun et lokalt sykehus.
Men i Vestfold, så har det lokale sykehuset, i Larvik, eget sentralbord.
Så da kan man bare ringe sykehuset i Larvik direkte.
Man trenger ikke ringe først til Tønsberg.
Men i Østfold, så er ikke dette mulig.
Det virker som at sykehuset i Moss, ikke har et eget telefonnummer.
Jeg spurte i Fredrikstad, om dette, men fikk ikke noe telefonnummer, til sykehuset i Moss.
Og jeg ringte også Moss kommune, og spurte de, om telefonnummeret, til sykehuset i Moss.
Og jeg ble da gitt telefonnummeret, til, nettopp, sentralbordet i Fredrikstad.
Så det har vært uoversiktelig, vil jeg si, for meg, å prøve å finne ut, om moren min døde av kreft, eller av selvmord, som fastlegen min, i Helgeroa, (som kjenner mormoren min Ingeborg, og onkelen min Martin), synes å mene, fra hva jeg har sett han skrive.
Så jeg vil si at dette systemet, som Sykehuset i Østfold har, med at Sykehuset i Moss, har sentralbord i Fredrikstad.
Det er en uting, som skaper kaos, for folk som prøver å ringe, for å få prate med riktig medarbeider, ved sykehuset i Moss.
Så her kan de skjule forskjellige ting, for folk som ringer, pga. denne byråkratiske løsningen, vil jeg tippe.
Men folk sier kanskje, at neida Erik, nå har det nok klikka for deg, det er vel ikke noe tull med Sykehuset i Østfold, det skjønner alle, at sykehus-folk, de er som Florence Nightingale osv. de, så de er fine.
Ja, det tror kanskje folk.
Og vi nordmenn, vi blir flasket opp med, og får hele tiden høre, at Norge er verdens beste land.
Men se hva de sykehus-folka, i Østfold, har holdt på med.
De har hatt julebord, på likhuset!
Da skjønner vel alle, håper jeg, at disse folka nok ikke kan være særlig normale, men nok er troendes til litt av hvert, og at man nok egentlig burde prøve å holde seg litt unna disse syke sykehus-folka, eller hva man skal kalle dem.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om det julebordet, som ble arrangert på likhuset, ved sykehuset i Fredrikstad:
Festet på likhuset
Obduksjonsbenken ble dekket med hvit duk, øl og stearinlys. På kvelden var det duket for julebord – ved Sykehuset Østfold i Fredrikstad.
Ledelsen ved sykehuset har forsøkt å holde hendelsen hemmelig, skriver VG.
Patologene og andre som har obduksjonssalen som arbeidsplass, skal ha vært helt uvitende til hva portører og andre bedrev denne spesielle kvelden.
– Vi ser alvorlig på hendelsen. Dette er ikke akseptabelt, sier informasjonsdirektør Trond Degnes ved sykehuset til avisen.
Sykehuset bekrefter hendelsen og beskriver den slik: I forbindelse med en juletilstelning utenfor sykehuset i desember ble det avholdt selskapelig aktivitet i sykehusets obduksjonsrom.
Internt ved sykehuset var det mandag denne uken et oppvaskmøte. Ingen vil si noe om hvilke konsekvenser festen får for deltakerne.
jeg kikket litt kapt på bloggen din, og det så ut som du hadde en spennende historie.Det var litt vanskelig å få tråden siden mye informasjon var spredd på forskjellige poster.
Jeg hadde en ide her om dagen, og det var at jeg kunn lage noen intervjuer av andre bloggere å poste på bloggen min…
Kunne du være interessert i å bli intervjuet?
Kanskje vi kunne lagt en relativt kort og lettfattelig utgave av det du skriver om på bloggen din?
Det neste prosjektet, tror jeg blir å lage film om da søstra mi hadde abort, nede i huset til Haldis, og da Christell så alt blodet i senga osv.
Siden familien min ikke gidder å fortelle meg hva som foregår, (med at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ osv., i 2003, og ble forsøkt drept på gården til onkelen min, i Larvik, i 2005).
Etter det dro jeg til England, altså for over tre år siden.
Og familien min har ennå ikke fortalt meg hva som foregår, og har heller ikke giddet å sende meg kofferten min, med klær og vitnemål osv.
Så jeg dro til England, med bare klærne jeg måtte rømme avgårde i, og jeg hadde heldigvis noen penger igjen av studielånet, fra Sunderland, akkurat nok til at jeg kunne bo på hostell osv., til at jeg fikk meg en jobb, på Arvato’s Scandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool.
Men der var det jo også mye tull, som man kan se i denne linken:
Hun Christell var jo to år yngre enn meg, og var veldig pen.
Det som skjedde, rundt 87 da.
Det må vel ha vært sommeren 87, det her kanskje.
Det var at Christell lå på verandaen da, utenfor huset til Haldis.
Og søstra mi, Pia, bodde jo også der.
Så gikk jeg ned dit, for å prate med Pia.
Så lå Christell på verandaen da, et stykke bortafor.
Og da tror jeg noe var galt, på den tida der.
For hun Christell var sånn, at hun ikke tolererte meg så bra da.
Uten at jeg vet hvorfor.
Men hun er veldig kresen, på gutter, tror jeg.
Jeg husker en gang, som jeg drakk av en brusflaske.
Da jeg var sånn 10-11 år.
Og da drakk jeg feil da, av flaska, sa Christell.
At jeg hadde leppene utenpå tuten av flaska, eller noe.
Og det var visst grisete.
Sånn som ungjenter er da, at de reagerer på alt mulig sånt, og er litt jålete da, eller hva man skal si.
Så jeg ble jo angrepet og var ekkel pga. måten jeg drakk av brusflaska på da.
En kasse grans vel, som vi hadde oppe hos meg, en dag jeg og Haldis og fattern og Christell, kjørte med båten til Haldis og motoren til fattern, til Mølen, eller hva den øya heter igjen, mot Holmestrand.
Det er en freda øy.
Med fulger og planter som er sjeldne da.
Og da skulle fattern møte han regnskapsførern sin, fra Olleveien, der.
Og ungene hans.
De var så vant til å være, så de ungene de klarte å gå på steinene, på den øya, barbeinte.
For dem hadde fått så tjukk hud, under føttene, av å gå på de her steinene, da sikkert etter å ha bodd på den her øya i noen uker da.
Noe sånt.
Men men.
Men det skjedde, var at Christell lå på terrassen.
Også satt jeg og Pia, like ved.
Så begynte Christell å skrike.
Så hadde hun fått en edderkopp på seg.
Som krabba oppover armen.
Så skulle jeg hjelpe da.
Men hun Christell var så delikat.
Og hun var sånn, at man visste ikke om hun likte en, eller ikke.
At hun var litt sånn jålete da, og reagerte hvis du drakk feil av flaska for eksempel.
At hun var litt sånn overlegen.
Så jeg visste ikke om hun ville det, at jeg skulle ta bort edderkoppen, fra armen hennes.
For da måtte jeg jo tatt på armen hennes også.
Hun så veldig pen ut, slank og solbrun sikkert osv.
Så jeg turte ikke å ta bort edderkoppen.
Det var fordi, at jeg visste ikke om Christell ville begynt å kjefte da, for da måtte jeg jo tatt på henne.
Og jeg reagerte litt på henne da, så de ble ikke noe av.
Men det som skjedde, det var jo at den edderkoppen, den var jo ikke så særlig samarbeidsvillig.
Neida.
Den begynte å krabbe opp, under genseren til Christell.
Og hva gjør Christell da?
Joda.
På den tida var jeg ikke så vant til jenter, for jeg var ikke så ofte nede hos Christell og dem, og jeg hadde vel mest med jentene i klassen på Sande VGS., osv., å gjøre.
Men det var nesten formellt da, den omgangstonen, som var på skolen, ovenfor jentene i klassen.
Man ble ikke så veldig kjent med dem.
Untatt en som het Kristin Sola, fra Sande.
Hun gikk det ann å tulle litt med.
Men men.
Men edderkoppen da, den skjønte ikke noe av det her, om at den ikke skulle krabbe oppover på Christell.
Så den krabba jo oppover armen, og innunder genseren hennes den.
Og hva skjer da?
Joda, Christell vrenger av seg genseren, sånn at jeg får puppene hennes nesten i tryne omtrent.
I hvertfall like foran tryne da.
Og hun var moden for alderen da, i 87, Christell.
Så selv om det var året hun fyllte 15, eller om det her var i 88, og det var året hun fyllte 16.
Det skal jeg ikke si.
Men hun hadde ihvertfall et perfekt par pupper, veldig pene og runde, som på en voksen dame, vil jeg si.
C-skål, eller noe, vil jeg tippe.
Og helt perfekt formede osv.
Så da fikk jeg jo nesten sjokk.
For det var ikke sånn at jentene i klassen dreiv på sånn, og viste fra puppene, foran tryne på en.
Og selv om de var fine, mange av de jentene, så tror jeg det skulle litt til å ha like fine pupper, som hun Christell hadde.
For de må vel sies å være helt perfekte, vil jeg si.
Enda hun ikke var så oppi tenårene enda, at hun var myndig, eller noe.
Men det var vel ikke jeg heller.
Men men.
Så jeg fikk nesten sjokk, for jeg var ikke vant til å se så pene jenter, uten klær osv.
Men så gikk Christell inn og dusja, eller hva hun gjorde.
Så kom hun ut igjen litt seinere.
Så sa jeg unnskyld til henne da, for hun så litt stum ut.
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa unnskyld, jeg gjorde vel egentlig ikke noe galt.
Men det ble litt dumt, for jeg visste ikke om Christell ville at jeg skulle ta bort edderkoppen, fra armen hennes.
Eller om hun da hadde syntes at jeg ble litt for nærgående.
For hun var ikke så rolig alltid hun Christell, så det var ikke så lett for meg, å vite, hvordan hun ville reagere, på alt mulig.
Så det ble litt dumt da.
Så da sa jeg bare unnskyld, og tok skylda for at det ble så dumt da.
Jeg bare visste ikke hva annet jeg skulle si.
Så tror jeg ikke hun var sur, eller noe.
Hu kjefta ihvertfall ikke.
Men hva tenkte, det er jo vanskelig for meg å gjette på.
Det tror jeg ikke at jeg skal prøve på.
Så sånn var det.
Så jeg kan ikke si at det er sant at jeg plaga Christell, i 1987.
Det kan ikke skjønne skal være riktig.
Det har ikke Christell, eller noen andre, sagt noe om til meg ihvertfall.
Så sånn er det.
Skal vi se hva det er for noe annet dem søker på da.
PS 2.
Noen søker på:
‘erik ribsskog ble innlagt på sinnsykehus i 1999’.
Vi lekte noe sånn doktor, når vi var sånn 4-5 år, men ikke noe værre enn det.
Da jeg var 9-10 år, og bodde i Hellinga 7B, på Bergeråsen.
Så la fattern fram noe pornoblader, sånn så de lå synlige, i skuffen, som lå åpen, i reolen.
Av en pen, naken dame da.
Så da ble jeg litt sånn påvirka av det her.
Og dattra til Haldis, Christell, og venninna hennes, Nina Monsen.
De pleide å komme opp på besøk hos meg, i Hellinga, noen ganger.
Og da klinte vi en gang og sånn.
Jeg spilte blokkfløyte for dem.
Men men.
Men dem slutta å komme opp dit, av en eller annen grunn.
Men søstra mi, Pia, skulle komme på besøk fra Larvik.
Og da skulle hu bo hos meg, i Hellinga, og ikke nede hos Haldis, i Havnehagen.
Og det er litt merkelig.
For da søstra mi flytta fast til Berger, et par år etter.
Da skulle hun ikke bo hos meg, i Leirfaret, som jeg hadde flytta til da.
Men hun skulle bo i Havnehagen, hos Haldis.
Forstå det den som kan.
Men Petter og Christian Grønli, fra Havnehagen 4, var det vel.
De var på besøk.
Så da var jeg litt vant til Nina og Christell osv.
Og fattern hadde fucka meg opp litt, ved å legge fram pornoblader, osv.
Så dette her kan godt ha vært et plott, fra noe mafian, eller noe.
Så jeg prata med Petter og Christian, at vi skulle ha noe strippeshow, så skulle vi prøve å få søstra mi, til å ha noe strippeshow da.
Bare sånn for morro skyld da.
Jeg bare kjeda meg.
Søstra mi bodde jo i Larvik da.
Og jeg bodde jo på Berger.
Og jeg ble litt prega av at fattern la fram de pornobladene, og at Nina og Christell ikke dukka opp der, for å kline lengre.
Nå er jo hun Nina Monsen død nå da.
Hun tok selvmord, for noen år sida, på Bergeråsen.
Men men.
Men så Petter og Christian, hadde strippeshow, for søstra mi.
Jeg var litt sjenert, og dem starta vel det, så jeg hadde ikke det.
Dem strippa vel til underbuksa, eller noe da.
Så dro Petter og Christian hjem.
Men dagen etter, så sa jeg at søstra mi måtte ha strippeshow da.
Og da var jeg bare 9-10 år, eller noe, da.
Så gjorde søstra mi det da.
Men hun begynte å ta av helt.
Hun begynte å forklare hva venninnene hennes, i Larvik.
En som het Desire, eller noe, hadde forklart henne.
Om de forskjellige kroppsåpningene osv.
Så det her tok av helt.
Så søstra mi sa at det hullet var for det, og sånn da.
Og det gikk jo mye lengre, enn det jeg hadde hatt tenkt på.
Jeg tenkte jo bare på sånn uskyldig lek jeg da.
Så stilte søstra mi, som er et år og fem måneder yngre enn meg.
Hun stilte seg med rompa i været, og ville at jeg skulle prøve å ta tissen min inn i det hullet, som hun Desire, i Larvik, hadde sagt var der tissen skulle da.
Men det gikk jo ikke, i det hele tatt.
For det hullet var alt for lite til det.
For det vi skulle jo bare prøve for moro skyld, eller søstra mi dro meg med på det.
For å se om det stemte da, at det var det hullet som tissen skulle i.
Men vi var ikke sikre på om det hun venninna til søstra mi, i Larvik, sa, var sant, for tissen gikk ikke inn i det hullet.
Det hullet var for lite.
Så det bare ga vi opp.
Og vi var ikke sikkre på om det var tull, eller ikke.
For vi skjønte ikke så mye av det her.
Og jeg hadde ikke tenkt å gå så langt, i det hele tatt, men søstra mi leda meg videre, vil jeg si.
Det var sommeren, det her, tror jeg.
Så om det var sommeren 1980 muligens.
Og vi var jo borte på Sand, hos farmora mi, og onkler og kusiner og sånn da.
Og da gadd ikke jeg å prate så mye med Pia.
For jeg synes hun gikk alt for langt.
Hva hvis farmora vår hadde fått høre om det her.
Nei, det hadde blitt bare tull.
Så etter det, så gadd ikke jeg å drive noe med sånne ting.
Og da var jeg 9-10 år.
Og ikke nok med det her nei.
Neida.
Mens vi holdt på, for å sjekke om det her, som venninna til Pia, i Larvik, Desiree, hadde sagt, var sant.
Så hørte jeg noen som løp utafor vinduet, til leiligheten, på Bergeråsen.
Og det fikk jeg høre, noen år seinere, fra Karl Frederik Fallan, at det var han.
For vi gikk fire stykker fra klassen, opp til meg.
Og da sa Karl, at jeg hadde hatt sex med søstra mi.
Men det var jo ikke sant da, det var bare noe lek, når vi var sånn 9-10 år.
Men det var jo flaut, hvis han hadde sett det.
Så da sa jeg bare, at Karl har knulle med Laura.
Som var bikkja dems.
Og da holdt Karl kjeft.
Så jeg lurer på om det var noe der.
Men men.
Og seinere har Christell fortalt meg, at jeg har misbrukt Pia.
Men det er ikke sant.
Det var Pia som leda meg videre.
Og det var bare noe lek, og ikke noe alvorlige greier, det var bare at vi skulle lære eller skjøne hvordan det greiene funka da.
Ikke noe mer enn det.
Og det klarte vi ikke å skjønne heller.
For ingen hadde fortalt meg noe om det.
Og jeg likte ikke hun Desiree så bra, så om det hun sa var til å stole på, det var jeg ikke så sikker på.
Men men.
Og etter det, så ville jeg aldri leke sånn mer, med søstra mi, eller noe.
For jeg synes jeg var for gammel for det.
Så ikke noe sånt har skjedd, etter at jeg var sånn 9-10 år.
Og jeg kom ikke i puberteten, før sommeren jeg fyllte 17 år.
Så jeg var ikke ungdom enda, på langt nær, da dette skjedde, i 1980, var det vel.
Så det var bare noe barnelek, mener jeg.
Så at jeg skal få høre at jeg har knulla søstra mi, og at jeg har misbrukt Pia, det er bare tull.
Men jeg skjønner jo at folk synes sånt er morsomt.
Så sånn er det.
For da slutta jeg helt med å leke sånn, med søstra mi, eller noen andre.
Og rørte vel ikke noen jenter eller damer igjen, før jeg rota osv., med Nina Monsen, i 1988, altså åtte år seinere.
Så sånn var det.
Men da jeg var ferdig med militæret.
I 1993.
Da flytta søstra mi inn på rommet mitt, på Ungbo, på Ellingsrudåsen.
For hun hadde ikke noe sted å bo.
Og da prakka hun på meg en bok, som het Hotel New Hampshire.
(Og jeg hadde hørt, at Pia sa til ei venninne, i Christies gate, hvor hun bodde mens jeg var i militæret, at hun likte hvordan jeg så ut, med muskler og sånn, som jeg hadde fått, fra å være i militæret.
Så det kan være at søstra mi, ville bo hos meg, på Ellingsrud, fordi at hun tente på meg.
Fordi at jeg hadde bra fysikk, etter infanteriet.
Det virka ihvertfall sånn, på hvordan hu snakka med venninner osv.
Hva vet jeg.
Noe pervo-greier.).
Og da, i den boka, så var det om en søster og bror, som hadde seg da.
Og da spurte søstra mi meg, hele tida, hvor langt jeg hadde kommet i boka.
Og hva jeg syntes osv.
Så hun bydde seg fram som en hore, kan man kanskje si.
Også til broren sin.
Jeg ble forbanna, men jeg sa ikke noe.
For det er ikke så lett å prate om sånne ting.
Og søstra mi, er også sånn, at jeg har sett hu, la seg bli sjekka opp, av den mest goofy fyren, i hele Svelvik.
Som jeg ikke husker navnet på.
I 1990, eller noe.
Og også at hun hadde en abort.
Som Christell prata om.
I 1987, eller noe.
Da hu, Pia, blødde ned senga si, på rommet sitt, i huset til Haldis, på Bergeråsen.
Uten at jeg vet hva som skjedde med fosteret.
Jeg bare hørte at Christell fortalte om det.
Og jeg har også lest sex-dagbøkene til søstra mi, Pia, i 1988, eller noe.
Og det var gross, det som stod der.
Det var som en sånn bok man låner på biblioteket, bare værre.
At det var sånn ekkelt, de sex-beskrivelsene, vil jeg si.
Typen hadde foreslått å ta hoppe av i svingen.
Og så hadde det gått dårlig.
Og så hadde søstra mi sagt, at det må vi ikke gjøre mer.
Så hadde han sagt greit.
Noe sånn.
Det var ekkelt, sånn som sexen var beskrevet, vil jeg si.
Så jeg synes at søstra mi, og sex, det er det noe ekkelt ved, vil jeg si.
Så jeg hadde ikke det minste lyst til å drive med noe sånt tull, som det virka som at hu la opp til, med søstra mi, på Ellingsrudåsen, i 1993.
Det blir litt for nærme, vil jeg si.
Det hadde kanskje blitt noe annet med Christell, som jeg ikke er i familie med.
Men med søstra si.
Nei det synes jeg er perverst, vil jeg si.
Så da bare lukka jeg døra i tryne hennes, da hu dreiv å hinta om det, om jeg hadde lest i John Irving-boka, om da søstra og broren hadde sex da.
Så søstra mi, har noe skittent ved seg, sånn sett, vil jeg si.
Hun fikk vel styre sex-livet sitt selv, som 22-åring, ville jeg tro.
Og ikke drive å skulle ha seg med broren sin.
Nei, det var ekkelt, syntes jeg.
Så jeg stengte døra i trynet hennes, og snakka ikke noe med henne om det her.
For det her er sånn, som ikke er så enkelt å prate om, synes jeg.
Men jeg skriver det her likevel, siden jeg skjønner at det er noe som foregår.
Så sånn er det.
Ja, det her var artig.
Så var det neste punkt da.
Skal vi se.
PS 4.
Noen søker på ‘erik ribsskog spiste søsterens baby +orkla’.
Jeg drepte noen fugler, med luftgevær osv., da jeg var ungdom.
For jeg hadde så mye innestengt aggresjon, mot fattern og Haldis, og folka i klassen som mobba meg, osv.
Så da måtte jeg få ut den aggresjonen, på en eller annen måte.
Så da plaffa jeg ned halvparten av fuglene i skauen omtrent, da det var på det værste.
For da jeg var sånn 15-16 år, da var jeg rimelig mye innestengt aggresjon osv.
Men jeg roa meg litt ned, da jeg ble sånn 16-17 osv., og gikk på videregående i Sande.
Da slutta jeg mye med den her luftgeværskytinga.
Og jeg slutta helt da jeg var sånn 18 år da, og jeg aner ikke hvor luftgeværet blei av, etter at jeg flytta til Oslo, men kanskje jeg ga til fettern min eller noe, det husker jeg søren ikke.
Jeg er norsk statsborger, og har bodd i Norge hele livet, til jeg hørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, så flytta jeg til England, i 2004.
Så jeg har aldri bodd i Sverige, og har ingen i familien, som er fra Sverige.
Jeg møtte noen damer fra Stockholm, på slutten av 90-tallet, en lørdagskveld på byen, utenfor utestedet Studenten, som jeg tulla litt med.
Men annet enn det, så har jeg ikke vært så i nærheten av Sverige e.l., untatt at jeg har vært på noen dagsturer til Sverige, og på Arvika-festivalen, i år 2000, og på campingtur til Gøteborg, og en gang på vandrerhjem, en overnatting, i Gøteborg.
Men jeg synes det er å gå litt for langt, å si, at man svensk statsborger pga. det.
De sender meg ikke engang klærna mine, enda jeg har vært i Liverpool i snart tre og et halvt år nå.
Og onkelen min Martin, han har fyllt ut min selvangivelse i Norge, helt feil, og skrevet under med sitt navn, på en måte som virker som trygdesvindel, eller i allefall identitetstyveri.
Jeg skal se om jeg finner den nå:
Jeg ser også at det er en dame som har skrevet på den selvangivelsen.
Så her er det ikke bare onkelen min som har drevet med identitestyveri.
Han har nok noen medsammensvorne.
Og faren min har drevet med telefonsjikane.
Og stesøstra mi, eller dattra til dama til fattern, Christell, hun vil ikke snakke om gamle dager.
Og søstra mi har løyet om misbruk fra fattern, og har løyet om at den eldste broren til Christell, Viggo, er gigolo i USA.
Og hun vil ikke være venn med meg på Facebook.
Så hun søstra mi, Pia, hun tørr jeg ikke ha noe mer med å gjøre, hun må være noe lystløgner, eller noe.
Så sånn er det.
Bestemora mi, som egentlig er fra Danmark, Ingeborg, hun er så gammel og trett, så hun orker ikke å prate med meg, sier hu.
Og fattern og onklene mine, Runar og Håkon, samt fetteren min, sønnen til Runar, Ove.
De ville ikke ha noe med meg å gjøre lengre, sa de til meg, tidligere i år, på Facebook.
Og det har også vært masse tull, på begge sider av familien, opp gjennom åra.
Halvbroren min Axel, han kjenner masse kriminelle folk osv., så han vet jeg ikke hvor smart det er med å gjøre nå, som jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ osv.
Og kusina mi, Rahel, hu er i Argentina, så hun gidder ikke å hjelpe meg med å få tilbake klærna mine osv., fra onkelen min Martin i Larvik.
Og også viktige papirer, som lå sammen med klærna der, i en koffert, som jeg ikke fikk med meg, da jeg måtte rømme til England, for folk kom til gården for å skyte meg.
Men men.
Og tanta mi Ellen, hun sier jeg må prate med Martin, men han svarer ikke på mobil, og det vil jeg helst ta gjennom politiet, for fra han, så overhørte jeg en del ting, som tyder på at han var involvert i det her mordforsøket, i Larvik, i 2005.
Og han har jo forfalska selvangivelsen min også, som man kan se over.
Så at familien min savner meg, det tror jeg ikke noe på.
Det går vel på at de vil bruke meg som en slave igjen, på gården til onkelen min, som var sånn det var, da jeg bodde der, noen måneder, i 2005.
Så jeg mistenker at det er noe Illuminati-greier, eller noe, involvert.
Jeg kom på noe mer her jeg, mens jeg holdt på å sende meldinger.
Har du fått paintball-kule i tryne eller?
Jeg hadde en kamerat da jeg bodde i Oslo, fra Skedsmo, som het Glenn Hesler, kamerat av han Øystein Andersen, som foreldra har sommerhus nede ved teskjekjærringa der, han som er adoptert fra Korea.
Men men.
Han Glenn Hesler, skulle ha meg med på paintball, men jeg bare droppa det.
Det her var på midten av 90-tallet, men jeg var så vant til å drive med Miles, i militæret, jeg var i infanteriet, så jeg syntes det hørtes litt barnslig ut med paintball da.
Nå er jeg i HV så da synes jeg vel det samme enda, for da har jeg jo en ag jeg kan øvelsesskyte med, hvis jeg finner noe skytebane osv.
Men men.
Jeg bor i England nå da, men jeg har en lagerbod i Oslo enda, selv om jeg vel er litt på etterskudd med leia, kan man nok si.
Hvorfor kaller du deg Geir Jørgensen, og ikke Geir-Arne Jørgensen da?
Men men.
Det jeg kom på, var at jeg flytta jo til Berger, i 79, fra muttern i Larvik.
Faren min bodde jo på Berger hele tida, og farmora mi og farfaren min, og onkelen min Håkon osv.
Det veit du sikkert, for du bodde jo ikke så langt unna snekkerverkstedet dems, Strømm Trevare.
Men faren min sa det i 79, var det vel, at jeg burde ikke ha noe med deg å gjøre.
Han sa det i det huset på Sand der, til farmora mi, at Jørgensen, nei dem var ikke noe bra.
Noe sånt.
Og faren min sa jo også til meg, at hu Lisbeth, som er på Facebook-sida di, at faren til hu og Rikardt var ‘tyskerunge’.
Og faren min, og farmora mi, dem dreiv og fulgte med på farfaren min, før han døde.
Han satt jo mest i stua og løste kryssord, og leste aviser og leksikon osv., når han ikke jobba på verkstedet, som det var han som starta.
Men faren min og farmora mi, dem prata sammen inne i huset, om farfaren min, den eneste gangen han gikk bort på jordet til Lersbryggen.
Bort mot den gamle saga der osv., som dem kallte det.
Og da lurte dem fælt på hva han farfaren min gjorde borte på jordet.
Akkurat som om dem fulgte med på, eller overvåka han.
Og spionerte på han da.
Men jeg lurer på, hvorfor likte ikke fattern familien din.
Fattern likte USA og sånn og hadde amerikanere og mercedeser og sånn.
Men han likte ikke kommunister.
Man dere pleide å dra på Ullevåll og se på landskamper osv., gjorde dere ikke det da.
Dere var ikke kommunister dere, var dere det?
Bare noe jeg kom på.
Mer da.
Jo jeg lever litt i fortida nå, det er derfor jeg skriver de her medingene.
Fordi faren min har drivi med noe telefonsjikane.
Og han husker jeg mest fra fortida, for jeg har ikke hatt så mye med han å gjøre, siden søstra mi, Pia, og Christell, siden dem sa, da vi var i Kr.Sand på bryllup i familien til Haldis, i 89, at fattern hadde misbrukt Pia, som lita jente. Jan Snoghøj satt der og, så vi var fire folk som satt der, på en resturant i Kr. Sand. Men han sa ikke noe.
Og jeg sa jeg skulle kutte ut fattern stort sett da.
Men dem andre sa ikke noe, og dem andre tre, har hatt vanlig kontakt med fattern etter det her.
Men ikke jeg da.
Og Pia har også sagt, at han eldste broren til Christell, Viggo, body-builderen, at han er nå, mer eller mindre, en gigolo, i USA.
Så søstra mi juger så mye, og faren min han driver med telefonsjikane, så jeg har kutta ut begge dem nå, det blir bare tull.
Så da må jeg kontakte folk fra Berger da vet du, for å prøve å skjønne hva som foregår.
Så det er derfor jeg skriver de her meldingene nå.
Vel jeg vet ikke om Christell er så smart egentlig, og skjønner seg på data.
Hvis det er henne, så tror jeg hun må ha fått hjelp.
Kanskje det er venninna hennes, Hege, fra Rødgata, som er gift med broren til Christell, Jan.
Jeg flytta jo til Oslo, i 1989.
Og det første året, så møtte jeg Eva Olsen fra Svelvik, og typen hennes.
Jeg kjeda meg litt, for jeg kjente ikke så mange i Oslo.
De skulle med danskebåten, med skolen sin, Gjerde VGS, i Drammen.
Jeg gikk jo på den skolen året før.
Og jeg hadde vel russetida ganske i bakhue enda, siden jeg var russ noen måneder før.
Så jeg sneik meg med danskebåten, til Frederikshavn, med Gjerde VGS da.
Og da var hun Hege der, mener jeg å huske, som nå er kona til Jan, halvbroren til Christell.
Og da hadde jeg jo ikke billett.
Jeg hadde vært på Olof Lorentzen, på Oslo City, og kjøpt mat.
Så jeg måtte gjemme den posen.
Også sa jeg til han som leda bilene som kjørte på danskebåten.
(Jeg hadde jo vært i Danmark mange ganger, og kjørt ferje mellom England og Frankrike, og mellom Norge og Kiel og også til England, mm.).
Så jeg kjente litt til de danskebåtene.
Så jeg prøvde meg på et sleipt triks, mest for morro skyld.
Jeg var litt sånn villstylig.
Jeg hadde sånn ungdomstid da, vil jeg si.
Så jeg sa til vakta, at faren min hadde en blå Mercedes, med KE-skilter.
(Fattern hadde en sånn lignende Mercedes før).
Så sa jeg at jeg hadde bare vært i platebutikken, også hadde fattern kjørt på båten.
(Jeg var ganske kreativ, synes jeg).
Så fikk jeg slippe på båten da.
Og da jeg var på båten, så måtte jeg være enda mer kreativ.
Jeg sa i resepsjonen, at jeg var med Gjerde VGS, til Danmark, men at jeg hadde mista biletten, og lurte på om jeg kom meg i land da.
Så fikk jeg ny billett.
Jeg agerte litt idiot da.
Dette var i 1990.
Så jeg var 19 år da.
Så jeg var ikke helt ferdig med ungdomstida enda, og var litt villstyrlig da.
Eller jeg pleide å dra på byen hver helg, og også på torsdagene, på studentkveldene osv.
Jeg hadde en kamerat fra Gjerde, Magne Winnem, som jeg pleide å gå på byen med, for å se om vi klarte å sjekke opp damer osv.
Som vi klarte noen ganger ihvertfall.
Eller ihvertfall jeg.
Men men.
Og jeg hadde vel ikke helt kommet meg over russetida heller.
Det var nesten som at russetida fortsatte det første året i Oslo.
Da vi kom til Danmark, så sa hun Eva Olsen, fra Svelvik, at hun hadde mista pengene sine.
Så sa jeg at hun kunne låne av meg da.
Så gikk vi en bank i Frederikshavn, og så overførte jeg noen penger fra den norske banken min.
Så fikk hun Eva låne 400, eller noe, da.
Så dro vi på mange av pubene og barene i Frederikshavn.
Jeg og hun Eva Olsen og typen hennes.
En kar med mørkt hår, som jobba i Se og Hør, som jeg hadde møtt gjennom søstra mi, Pia, og Cecilie, som flytta opp til meg, i 1989, året før, det siste året jeg bodde på Bergeråsen.
Så jeg var vant til å henge mye med søstra mi, og hun Cecilie da.
Siden de flytta opp til meg, og jeg jobba på CC, i Drammen, ved siden av skolen, så pleide jeg å sponse litt penger på søstra mi noen ganger, og mat også noen ganger.
Og det ble bare sånn, at jeg hang med de i Drammen, etter skolen osv. ofte.
Søstra mi gikk på Sande VGS, et par mil fra Drammen.
Men hun likte seg ikke der, så hun pleide å kjøpe månedskort, så dro hun til Drammen, etter skolen.
Og jeg gikk jo på skole og jobba i Drammen det året, så da hang jeg en del med Pia og Cecilie, i Drammen, etter skolen og sånn da.
Men hun Eva Olsen, hun betalte aldri tilbake de pengene.
Jeg møtte hun og typen hennes, på Terian, i Svelvik, et år seinere, eller noe.
Men jeg fikk meg ikke til å spørre henne om de pengene.
Hun begynte å ta meg på hånda osv., så da ble jeg litt flau, så da fikk jeg meg ikke til å spørre.
Så sånn var det.
Da ble Pia og Cecilie, som også satt der, litt skuffa.
Men men.
Jeg var vant til å ha ganske mye penger og sånn, fra da jeg bodde på Bergeråsen, så jeg gadd ikke å lage noe spetakkel av de hundrelappene.
Så sånn var det.
Men men.
Eva Olsen og typen, de hadde bar, i leiligheten sin.
Så de rappa alle mulige ting, på barene og pubene, i Frederikshavn.
Og det syntes jeg virka artig da.
Så da fikk jeg med meg et stort Jagermaister-askebeger.
De sa at det var greit å rappe sånt, for barene og pubene de fikk sånt gratis uansett.
Så sånn var det.
Så da fikk jeg med et stort askeberger.
Så de som eventellt har vært på fest hos meg, osv., de har sikkert sett det askebegeret, som vel ligger hos City SelfStorage, i Oslo enda, tror jeg, eller ihvertfall håper jeg.
Men men.
Og da, siden jeg var så vant til å henge med Pia og Cecilie, og venninne deres, og også andre jenter på Bergeråsen, som Christell og Gry Stenberg og Nina Monsen osv.
Så var jeg kanskje litt for nærgående mot hun Hege, fra Rødgata, som gifta seg med Jan seinere.
For jeg kjente jo henne, gjennom Christell og Pia, var det vel.
Så jeg oppførte meg vel mot henne, som jeg oppførte meg Cecilie og Pia og Christell og venninnene deres, fra Svelvik og Drammen osv.
F.eks. hun Eva Olsen eller Tina, eller andre av de venninnene til Pia og Christell og Cecilie.
At jeg bare behandla dem som venner liksom.
Så da dreit jeg meg nok ut.
For da hun Hege skulle ned i lugaren, så spurte jeg om jeg skulle være med, eller kunne være med.
Og det sa hun var greit.
Eller hun sa kanskje ikke noe.
Men jeg behandla henne som en venn liksom, for jeg var så vant å bo sammen med jenter som Pia og Cecilie og alle venninne dems.
Og også noen damer, fra Svelvik, som bodde i Oslo, venninner av Pia og Cecilie, behandla jeg sånn, at dem var mest som venner, selv om dem var damer.
Det ble bare sånn, jeg vet ikke hvorfor.
Så da skjønte vel ikke hun Hege fra Rødgata så mye da.
Hun tolka vel meg feil da.
Så jeg hørte henne si seinere, til noen folk på danskebåten, at hvis jeg fulgte etter henne, da hun gikk og la seg, så måtte dem banke meg opp.
Men jeg hadde ikke tenkt å være inpåsliten ovenfor henne.
Kanskje hun var sur fordi jeg ikke var inpåsliten nok?
Hva vet jeg.
Men men.
Det var også noen damer fra Drammen, på den dansketuren, som hadde hytte, ute på Krok.
Like ved der farmora mi bodde.
Så de hadde jeg møtt på hyttefeltet der.
Jeg tror det var da, som alle bilene, til hyttefolka der, hadde fått knust vinduene, og muligens punktert dekka.
Så hyttegjestene var ikke så populære der.
Men jeg vet ikke hvem som hadde gjort det.
Men da fikk jeg sove på gulvet, på rommet dems i hvertfall.
Selv om dem var litt rølpete, syntes jeg da.
Men, de tok ikke det så nøye, om jeg lå på gulvet på rommet dems.
Det funka greit.
Det var ikke sånn at jeg prøvde meg på dem, selv om jeg sov på rommet dems liksom.
Dem kunne kanskje latt meg ligge i senga en av dem, hvis en av dem var single, men det var det ingen av dem som spurte meg om jeg ville.
Så sånn var det.
Jeg møtte også en fin dame fra Drammen, med mørkt, krøllete hår vel, som jeg dansa med.
Uten at jeg husker hva hun heter.
Men jeg tror hun Hege kommenterte håret hennes, eller noe.
Noe sånt.
Og da begynte jeg å skryte av at jeg hadde dansa med henne, dagen før, eller noe.
Så da dreit jeg meg kanskje ut enda mer.
For det tror jeg hun Hege må ha visst fra før.
Men det var litt rar dansketur, iom. at jeg ikke hadde billett, eller noe.
Jeg måtte gå med samme klærna og sånn og.
Så det var kanskje ikke så smart å snike seg med på den turen.
Men sånn er det.
Men men.
Men Christell, hun er ikke så lett å skjønne seg på.
Vi var jo på samme ferie, i Jugoslavia, sommeren 1980.
Det var den sommeren jeg fyllte ti år, og hun fyllte vel åtte år, høsten, et par måneder seinere da.
Og da gikk vi greit sammen.
Vi kunne til og med dra å svømme i svømmebassenget sammen der.
Christell var så flink til å svømme, for hun hadde gått på svømmetrening osv., sammen med mora si Haldis.
Men jeg begynte å dukke da, etter noe nøkler, eller noe, og det var artig.
Vi var på et hotell, som vi ikke bodde på, nede på Istra-halvøya der, den første dagen.
Og da var ferien fin.
Men vi fikk ikke lov å være der så lenge.
Og andre steder var det saltvann i bassenget osv.
Vi var på noen andre hoteller da.
Altså, vi bodde i en leilighet, men fattern og Haldis bare satte seg ved bassenget, på noen hoteller da.
Så det var kanskje litt rart.
Men sånn tenkte jeg ikke på da.
Men sånn er det.
Men brødrene til fattern, onklene mine, Håkon og Runar.
Og også Stenberg-familien.
De hadde dratt ned dit, noen dager før, for fattern måtte jobbe på snekkerfirma dems, Strømm Trevare.
Så de bodde på en campingplass.
Så måtte vi gå og leite på alle campingplassene der nede.
Og det var ganske mange.
Og fattern syntes også at vi skulle leite på nudiststrendene.
Og da gikk det en dame og en jente på min alder, foran oss.
Da jeg og Christell og fattern gikk og leita etter Håkon og Runar og dem da.
Og fattern så minst like mye på hun nakne jenta, som på hun nakne dama.
De var veldig slanke og pene, både dama og jenta, husker jeg at jeg syntes.
Og de var nudister, og vi gikk bak de opp en bakke og vel, mener jeg å huske.
Så jeg mistenker nå, at det kan ha vært noe plott.
For jeg husker at vi fikk veldig bra utsikt til de her nakne folka, for vi gikk like bak.
Og så fant jeg og Christell en fugl.
Mens fattern var et eller annet sted.
En god stund.
Og da var det en høy, mørk kar, som fulgte med på meg og Christell, mener jeg å huske.
Jeg likte meg ikke der, så jeg så fuglen, men tok den ikke opp.
Men Christell så fuglen da, og plukka den opp.
Og tok med den videre da.
Så fant vi Runar og Håkon og dem.
Men da syntes jeg at de nudiststrendene var så artige, husker jeg, så ble jeg først litt skuffa fordi vi hadde funnet dem, husker jeg.
Men men.
Jeg var bare ni-ti år da.
Men det var litt rart med de to veldig pene nakne folka, hun dama og hun jenta, som gikk foran oss.
Jeg tror det kan ha vært noe plott.
At fattern ville si at han, (og andre mafia-folk?), også så på jenter.
Noen dager etter, så dukka det opp en naken jente, på min alder, i hagen til de jugoslaviske barna.
Så sa han gutten der, navnet hennes da.
Men jeg ville ikke prate med henne, eller gå for nærme henne.
For jeg trodde hun hadde noe hippie-far, eller noe, som ikke skjønte at ni-ti år gamle jentunger, ikke burde gå nakne rundt i hagen til naboen.
Noe sånt.
Så jeg gikk bort til Christell, som også var i hagen, for hun var i hvertfall norsk, så hun tenkte vel på samme måte som meg, tenkte jeg, at det her var ikke vanlig og riktig, at barn på vår alder, skulle gå nakne rundt i hagen til naboene osv., og prate med barna til utenlandske gjester osv.
Jeg tenkte det kanskje ikke var like populært hos foreldre-generasjonen, selv om det virka greit på han gutten, i huset, at jeg fikk møte henne, så visste jeg ikke hva foreldra hans, eller foreldra til hun jenta, som jeg trodde måtte være en av naboene, ville si.
Jeg mistenkte at de kunne bli sure, hvis jeg hadde for mye å gjøre med hun nakne jenta.
Men de rare tingene var ikke over enda, på denne ferien.
Jeg hadde fått en sommerfuglhov.
Og jeg pleide å gå på landeveiene der, til noen enger, og fange sommerfugler.
De hadde mange fine slag med sommerfugler.
Så skulle Christell låne hoven.
Og jeg var blitt beordret å bli hjemme, eller ved leiligheten vår da, på gårdsplassen.
Vi hadde blitt overhøvla, av den familien, som vi leide av.
(Noe mafiafamilie?).
At vi fikk ikke lov til det og det.
Jeg fikk ikke lov å leike med sønnen i huset lengre osv.
Så det ble plutselig veldig strengt der.
Og Haldis og fattern ble urolige, eller prega.
Så kom Christell tilbake, så var hoven revna.
Hun sa hun hadde fallt vel.
Men jeg skjønner ikke hvordan hun kunne ha fallt, sånn at hoven ble ødelagt.
Det er ikke så lett, å ødelegge en sånn sommerfuglhov, sånn at den revner, på den måten, med en stor revne i hoven.
Så jeg kjefta litt på henne da.
Så løp hun inn i huset og gråt da.
Så ble hun sengeliggende, i flere dager.
Før vi dro hjem, en del dager før det var planlagt.
Så vi var i Jugoslavia, i bare halve tiden kanskje, som Håkon og Runar og konene og ungene dems.
Og Stenberg-familien da.
Og på veien hjem, så snakka jeg nesten ikke til Christell, siden hun hadde vært syk, og Haldis og fattern var litt stressa.
Haldis var sur på faren i huset.
Hun sa pent hadet til hun kona som hjalp å pleie Christell, og de andre.
Men hun sa bare adjø, til han faren i huset, med mørkt hår og bart osv., vel.
Han så vel ut av vinduet, eller noe, mener jeg å huske, sånn at jeg så han fra bilen.
Så jeg lurer på om han voldtok Christell, eller noe, det året hun fyllte åtte år.
Det kunne i hvertfall virke som at noe var galt der da, uten at jeg skal si hva det var for sikkert.
Og at både fattern og dem var noe mafia-greier.
Noe rart var det i hvertfall.
At det er derfor Christell var så rar, etter det.
At hun er så overlegen og sånn noen ganger.
Hva vet jeg.
Men jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg har hun Christell.
Siden vi egentlig vel aldri har vært helt på bølgelengde.
Hun har alltid bodd i huset til Haldis, og har alltid hatt venner og moren sin, og faren min, (som egentlig var mer faren hennes), og søsteren min, (som var egentlig mer søsteren hennes), og to brødre, som også bodde i huset, og far og bror, og mye annen familie på Vestlandet.
Så det har ikke vært sånn, at jeg har bodd i samme huset, som Christell, selv om hun er datteren til dama som faren min har vært sammen med, siden 1980.
Altså i snart 30 år.
Så er vi mer som bekjente, enn søsken, vil jeg si.
Så sånn er det.
Så om det er hun som driver med det hat-blogg greiene, eller ikke.
Det aner jeg ikke noe om.
Så det tørr jeg ikke å spekulere på.
For hun vet jeg ikke helt hvor jeg har.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg ringte Christell for noen uker siden, for å spørre om det her, og andre ting, som da hun og søstra mi Pia, sa at fattern hadde misbrukt Pia da, da hun var lita jente.
Og om andre sånne ting, som har skjedd opp gjennom årene.
Men da ville ikke Christell prate om gamle dager, sa hun.
Det var visst ikke så smart, sa hun.
Så det er vel et eller annet som foregår da.
Men hva det kan være, det vet jeg ikke.
Men noe er det nok.
Så sånn er det.
PS 2.
Jeg ble jo bedt i bryllupet til Jan og Hege, på Geilo, sommeren år 2000, var det vel.
De spurte meg ikke selv, men de fikk søstra mi til å be meg dit da.
Og det var mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi, og hadde en svart Ford Sierra.
Så jeg kjørte opp dit, til Geilo, med søstra mi, og sønnen hennes, Daniel da.
Og på veien tilbake, så skulle til og med Solveig, hun som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som var venninna til Haldis, dama til fattern, sitte på.
Men men.
Og noen uker eller måneder, etter bryllupet, så fikk jeg et bryllupsbilde, i posten, av Jan og Hege da.
Eller om jeg fikk det av søstra mi.
Jeg fikk det vel i posten vel.
Og da tygde de begge på en pølse i brød, på bryllupsbildet.
Så det var vel et litt originalt bilde.
Jeg husker jeg ble nesten trist, da jeg så bildet de hadde sent meg.
For det betydde nok, at de ikke likte meg, tolket jeg det som.
At de spiste pølse i brød, på bildet de sendte meg.
Det er jo ikke vanlig, på sånne bryllupsbilder osv.
Men men.
Men nå har jo aldri Jan Snoghøj, halvbroren til Christell, eller hun Hege, som var venninna til Christell.
Nå har jo aldri jeg hatt så mye å gjøre, med noen av dem.
Og de bodde jo i Drammen, og jeg bodde jo i Oslo.
Så jeg brydde meg ikke så mye om det, at de sendte meg et rart bryllupsbilde, og tydeligvis ikke likte meg da.
Det var fordi, at disse så jeg kanskje hvert 4. eller 5. år, eller noe sånt.
Ikke oftere i hvertfall.
Og jeg har vel ikke sett disse, siden bryllupet deres, i år 2000.
Så sånn var det.
Det er mulig de ble sure, fordi jeg tok kvelden tidlig på det bryllupet, på lørdagen da.
Men, sangen til Haldis, var krøllet, i mitt sang-hefte, og så glatta ut.
Det var krølla sammen til en ball, omtrent, og så glatta ut.
Så det var ikke så artig.
Så det virka som at Haldis var sur på meg for noe da.
Men men.
Og, etter middagen, så var det ingen som ville prate med meg.
Jeg prøvde å prate med Christell, men hun brøt nesten sammen, eller noe, og sa til han som hun har gifta seg med nå, Matias, fra Sverige, at ‘hvorfor skal han prate med meg’, eller noe.
Og jeg prata vel litt til han broren til Hege.
Han hadde jo holdt tale, om hvor mange menn Christell hadde hatt sex med.
Men mumla ganske mye, men jeg prøvde å høre hva han sa.
Og jeg hørte han sa noe sånt:
‘Hvor mange menn var det igjen da Christell’.
Var det (et tall), noenogtredve, vel.
Etter å ha prata om Christell i talen, en stund.
Så jeg prata noen ord med han, etter middagen.
Han ble litt nervøs, og kvakk til, da jeg pratet til han.
Men jeg bare sa noe løst snakk.
Men etter det, så var det ingen som ville prate med meg der.
Heller ikke søstra mi.
Så da tok jeg bare kvelden.
De hadde sagt i bryllupstaler der, at Jan møtte Hege, i det gamle bedehuset i Rødgata, hvor Jan hadde leilighet.
Jan møtte Hege der, etter at Christell hadde tatt med hun Hege dit da, som venninne, da hun Hege var 15 år.
Så hadde de visst kyssa, og det virka som noe mer da, på kommentarene til kameratene til Jan osv.
At de dreit han ut litt.
Og Jan må vel da ha vært 25-26, eller noe sånt, tror jeg.
Og så talen til han broren til hun Hege, om at Christell hadde hatt så og så mange sexpartnere.
Og så ville ingen der snakke med meg engang.
Nei, da bare tok jeg kvelden jeg.
Jeg syntes ikke det var så artig, å henge der, uten noen å prate med.
Bare folk som oppførte seg som idoter der, vil jeg si.
Så sånn var det.
Så om det var derfor de sendte et sånt bryllupsbilde.
Eller om det gikk lenger tilbake.
Det var vel helst det siste.
Men de bærer vel nag til meg, for noe da, siden de sender sånn bilde.
Så det er kanskje de som står bak den hat-bloggen, det er mulig.
Jeg har ikke gjort noe med det, at de sendte sånn rart bilde, siden jeg uansett nesten aldri har noe med de å gjøre.
Men hvis det er sånn, at de driver å tuller mer, enn å bare sende merkelige pølse-bilder.
Det er det vel kanskje ikke umulig at de gjør.
Det er mulig.
Det skal jeg ikke si for sikkert.
Men jeg ville ikke sett helt bort fra det heller.
Så sånn er det.
PS 3.
De søker på enda mer rart de her Mac-folka på Fornebu forresten:
Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.
Da hadde søstra mi flytta til Bergeråsen.
Hun hadde rømt hjemmenfra, fra muttern, og en havnet hos en dame, som ringte politiet eller noe da, og så kjørte fattern ned til Larvik, og henta henne.
Muttern trodde visst at Pia hadde fallt i Lågen, eller noe.
Noe sånt.
Men da ble det rettsak da, i Larvik, en måned eller to seinere.
Og da ble jeg med Christell og Haldis og fattern og Pia, til Larvik da.
Det var kanskje i 1982 eller 83, eller noe.
Noe sånt.
Og da, så satt muttern på kafeterian, i en bygning, som het Domus-bygget, i Larvik.
Det var forbrukersamvirke-bygningen vel.
Med parkeringsplass på taket.
Men men.
Så satt muttern i kafeteriaen, under parkeringsplassen der da.
Og da måtte jeg si fra til henne, om at Pia kom til å si fra til retten, eller hva det het, at hun heller ville være hos fattern på Bergeråsen.
Jeg fikk ikke bli med inn i retten, som var like ved e-verket i Larvik, mener jeg å huske.
Men jeg var i et rom like ved da.
Det her var det vel ingen som hadde fortalt muttern da.
Så fortalte jeg det da, at vi skulle jo komme å besøke henne da.
Så ringte jeg da, noen dager seinere, og spurte om det var greit, at vi dukket opp, helgen etter da, på besøk i Larvik da.
Det sa muttern var greit.
Men hun var så rar i stemmen.
Hun var nok langt nede da.
Det var som om hun ikke trodde på meg, at vi skulle dra dit da.
Så da avtalte jeg at vi skulle dra, men jeg hadde ikke så lyst da, siden muttern var så rar.
Men vi dro ned dit seinere da.
Så det var vel ikke så lett for muttern da vel, når Pia ble sent til fattern, og Axel ble sendt til faren sin, Arne Thormod, i Oslo eller Drammen, eller hvor han bodde da.
Så sånn var det.
Og jeg var bare 12-13 år, eller noe, selv.
Så når muttern var så nede, så var det ikke så lett for meg, å vite hva jeg skulle gjøre osv.
Så jeg venta litt med å dra dit, til hun var litt mer ovenpå.
Men jeg ringte i hvertfall da, for jeg skjønte det, at det ikke var så lett for muttern da.
Så da ringte jeg i hvertfall den gangen, selv om jeg egentlig ikke likte så bra, å besøke henne, for hun var så spesiell.
Og det er ikke så lett, for folk som såvidt er tenåringer, som jeg var da.
Det var nok da jeg var 12 år det her.
For jeg husker Pia bodde i Havnehagen, da jeg ble tenåring.
For da sa jeg det, den dagen husker jeg, at nå er jeg tenåring.
Da var jeg vel nede hos Haldis da, for da hadde vel søstra mi nettopp flytta dit, mener jeg å huske.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Så etter det her, så maste muttern alltid, på at jeg og søstra mi skulle komme å besøke henne da.
Hun ringte og maste hele tida.
Også på 90-tallet, seinere, da jeg bodde i Oslo, og jobba i Rimi osv.
Så det var nesten som at jeg var faren hennes, på det værste.
For muttern var litt spesiell, og hysterisk må man vel si.
Og noen folk sa hun var gæern da.
Jeg vet ikke jeg.
Men det var sånn, at jeg måtte alltid konsentrere meg, og vurdere det muttern sa og gjorde.
For hun var så uansvarlig og tåpelig og barnslig ofte.
Så hun var ikke så på topp alltid.
Uten at jeg vet hva det kom av.
Men hun var liksom ikke som en vanlig person.
Men som en med masse problemer.
Og hun ringte og maste om alt mulig hele tida.
Og jeg var jo ikke faren hennes, men sønnen hennes.
Så det var ikke alltid jeg orka den rollen, å ta meg av henne, og problemene hennes.
Så jeg måtte prøve å være tøff da, og jeg svarte bare en gang i blant, når hun ringte osv.
For hun var så langt fra å være på topp.
Så jeg måtte passe meg, så hun ikke dro meg med seg omtrent.
Eller hun var så spesiell osv., så det var anstrengende å ha med henne å gjøre da.
Men jeg prøvde i hvertfall, men det var ikke så enkelt, sånn at jeg orket å ha med henne å gjøre hele tida.
Men men.
Søstra mi sa, en gang, at når muttern ble gammel, så måtte jeg ta meg av henne.
Det hadde ikke jeg tenkt noe gjennom.
Så jeg svarte vel ikke ordentlig.
Jeg kunne vel nesten ikke ventes å ta meg av henne, syntes jeg.
Jeg flytta jo fra henne da jeg var ni år osv., og forholdene i familien var jo, mer eller mindre, bare kaos.
Men nå ble jo ikke muttern så gammel da.
Hun døde av kreft i 1999, noen og femti år da.
Så sånn var det.
Men legen, dr. Ness, i Helgeroa, han mente det kunne være snakk om selvmord, da muttern døde.
