johncons

Stikkord: Pink Floyd

  • Her kan man se min tidligere klasseforstander Arne Karlsen, fra Gjerdes videregående, (i Drammen)

    PS.

    Karlsen nevner ikke at han var datalærer, men han satt da mest i klasserommet, (og dreiv muligens med BI-jobbing), mens vi var i datasalen, (og ei som het Iris lærte oss programmering, et par timer i uka, i et annet klasserom):

    https://www.linkedin.com/in/arne-j-karlsen-b1721260/?originalSubdomain=no

    PS 2.

    Man kan også se, (i PS-et ovenfor), at Karlsen har samarbeida med ICA, (om å lære opp norske butikkfolk).

    Det var jeg ikke klar over.

    (Selv om jeg har jobba tolv år, i Rimi/ICA.

    Fra 1992 til 2004).

    Men jeg husker, at Karlsen noen ganger, var innom CC Storkjøp, da jeg jobba der, (fra høsten 1988 til høsten 1989).

    Og en gang fortalte han meg, (han var indiskret), at min klassekamerat Magne Winnem, hadde strøket, på engelsk-eksamen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Det var mye rart, som skjedde, når jeg hadde Arne Karlsen som klasseforstander, (husker jeg).

    Man kan kanskje si, at han var på meg.

    En gang så beskyldte han meg, for å ha: ‘Fyrstikkøyne’, (foran hele klasserommet).

    Så Karlsen var nok en umoden lærer, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    En annen ting jeg husker godt, fra dette skoleåret, (1988/89).

    Det var, at Eli Muldbakken, (fra Lier vel), kjefta på meg, fordi at jeg kalte Karlsen for Karlsen.

    Alle de andre elvene, hadde iløpet av året, begynt å kalle han, for Arne.

    Men de hadde kanskje hatt, (mer eller mindre), intime samtaler med han, (alene i klasserommet), mens jeg satt i datasalen.

    (Noe sånt).

    Jeg hadde jo hatt programmering som hobby, siden jeg var 11-12 år gammel, (var det vel).

    Så det var ikke sånn, at jeg trengte, så mye hjelp, (i tillegg til Pascal-timene til Iris).

    (For å si det sånn).

    Og jeg hadde både en far og tidligere stefar, som begge het/heter Arne.

    Så å bruke det navnet, var ikke naturlig for meg, om en lærer.

    (Må jeg innrømme).

    Men hu litt lubne fra Lier, (Eli Muldbakken), mente at jeg var slem mot læreren, når jeg kalte han Karlsen.

    For han hadde nettopp blitt skilt/separert.

    Og han var nedfor på grunn av skilsmissen/separasjonen.

    Og derfor måtte jeg kalle han Arne, (mente hu).

    Men det syntes jeg, at ble, som noe klamt sprøyt/tull.

    Så det hørte jeg ikke på.

    (Må jeg innrømme).

    Jeg var litt vant til, å være, i opposisjon, mot foreldre og lærere.

    (Det å være i opposisjon mot lærere, er/var kanskje en ‘Berger-ting’.

    Noe sånt.

    Vi lærte litt, å være i opposisjon, av musikklærer Blix, (på Svelvik ungdomsskole).

    For han spilte Pink Floyd sin sang ‘Another Brick in the Wall’ for oss, og prøvde å få oss til, å beundre, den opprørske teksten.

    For å si det sånn).

    Så det at Karlsen var inne i en følsom/sårbar fase.

    Det hadde ikke jeg fått med meg, (for å si det sånn).

    Og jeg var heller ikke overbevist om, at elvene skulle være, som støttekontaktene, for lærerne, (selv om de var inne i en krise).

    Da får de jo en veldig rar dobbeltrolle, (må man vel si), som elev og støttekontakt.

    Så det var antagelig noe tull, fra hu nevnte Eli, (hvis jeg skulle tippe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Karlsen klage også, på måten jeg drakk cola på, (i timene).

    Så det ble veldig vagt.

    Han mente at jeg drakk cola feil, og brukte øynene mine feil liksom, (når jeg fulgte med i timene).

    Så det var jo vanskelig å forsvare seg mot.

    For det ble jo rimelig vagt, (må man vel si).

    Men Karlsen gikk veldig nærme, da.

    (For å si det sånn).

    For noen ville kanskje ikke hengt seg opp i, hvordan elvene drakk brus og brukte øynene liksom, (når de fulgte med i timene).

    Jeg hadde ikke hørt noe lignende før.

    Annet enn at min yngre stesøster Christell sa til meg, på begynnelsen av 80-tallet.

    At jeg drakk Grans-brus feil.

    For jeg hadde leppene, for langt ut, på flasketuten, (mens jeg drakk), mente hu.

    (Noe sånt).

    Men sånt blir litt sært/vagt/rart, å ta opp.

    (Må man vel si).

    Det blir som at man går for nærme.

    (Må man vel si).

    Eller at det blir som noe pirking, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Siden at jeg lå så langt foran de andre, når det gjaldt programmering.

    Så begynte jeg etterhvert, å lage, et spill, i datatimene, på Gjerde, (skoleåret 1988/89).

    Og det var et hesteveddeløp-spill.

    Som var inspirert, av hesteveddeløp-spilleautomater, som jeg hadde sett, i spillehaller, i Brighton og Weymouth, (hvor jeg hadde vært på språkreiser, tilsammen tre ganger, tidligere på 80-tallet).

    Og det spillet kalte jeg: ‘Kentucky Derby’.

    For jeg hadde svensk TV, på Bergeråsen, (i ‘min’ leilighet).

    Og de hadde et program, fra det hesteveddeløpet, (noen måneder/år tidligere), da.

    (Noe sånt).

    Og etter at jeg var ferdig med å lage det spillet.

    Så kjeda jeg meg litt, i timen.

    Og jeg tenkte vel, at jeg kunne teste det spillet litt.

    For det var kanskje for lett å vinne, hvis man valgte å styre en hest selv, ved å trykke raskt, på to knapper, på tastaturet.

    (Noe sånt).

    Og da dukka plutselig Karlsen opp, på en av sine nokså sjeldne ekspedisjoner, fra klasserommet.

    Og så tok han disketten, (inngangen var bak i datasalen, så Karlsen kom bakfra, så jeg skvatt liksom).

    Og så sa han, at det var forbudt å spille, i timene.

    Men jeg vet ikke om Karlsen hadde fått med seg, at jeg hadde lagd det spillet selv.

    (Og Fred Bing hadde laget noe data-musikk, som jeg fikk lov å bruke, som bakgrunnsmusikk,  på spillet.

    Og så ble det liksom ‘klasse-spillet’, da.

    Noe sånt).

    For Karlsen satt så mye i klasserommet.

    Men jeg ble paff, og fikk ikke fram et ord.

    (Før jeg fikk tilbake disketten, noen uker/måneder seinere.

    Men da hadde jeg vel allerede kommet inn på NHI, (jeg kom inn på påskekarakterene).

    Så det var andre ting jeg tenkte mer på da.

    For å si det sånn).

    Så Karlsen var litt som en ‘bitch’, mot meg, er kanskje det riktige ordet.

    For han bare bitcha, når det gjaldt flere ting.

    (Som hvordan jeg drakk cola, hvordan jeg brukte øynene når jeg fulgte med i org-timene, hva jeg drev med i datasalen og også når det gjaldt hvilke karakter-mål jeg satt meg, (for det skulle han ha på en lapp, i begynnelsen av hvert halvår).

    Og Karlsen bitcha også om at jeg åt ‘Basic’-sjokolade, (som var noe nytt, det året), i en spisetime, (eller hva det het).

    For det var kaos/knuffing/kø/trengsel, på konditoret, ved Gjerdes videregående.

    (Spesielt når middelaldrende/teatralske koner skulle handle, i storefri).

    Så jeg gikk heller på en kiosk, og kjøpte en sjokolade og en brus.

    Og så gikk jeg på Cafe Lyche osv., og kjøpte meg en baguette, etter skolen, hvis jeg skulle jobbe, den dagen.

    Jeg var vant med, å ikke spise frokost og lunsj, fra årene før.

    For min far lagde ikke så fristende matpakker da, (når han kom opp udusja til Leirfaret, etter å ha sovet sammen med Haldis Humblen osv.)).

    Så Karlsen var skikkelig på meg, da.

    For å si det sånn).

    Og på juleballet, så var også Karlsen.

    Og da skulle han absolutt sitte, med beina sine, inne i mine, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så det var rimelig ‘merksnodig’, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Karlsen bitcha også med meg, på dataeksamen.

    (Våren 1989).

    Han klagde på at jeg kun satt foran PC-en og dreiv med programmering.

    Men det var jo fordi at jeg var den på gruppa, som var eksperten, (må man vel si), på programmering.

    Det å teste og lage dokumentasjon.

    (Som Fred og Tim gjorde).

    Det var kvinnfolk-arbeid, liksom.

    (Må man vel si).

    Så å klage på han som gjør det vanskelige arbeidet, fordi at han ikke jobber nok, med enkle-ting/rutine-ting.

    Det blir litt ‘mongo’, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Det var også sånn.

    At Gjerdes videregående, hadde mye strengere fraværs-regler, enn Sande videregående, (hvor jeg gikk de to første årene, på videregående).

    Og da jeg lå akkurat på grensa, til å ikke få karakter.

    Så bitcha Karlsen igjen, og heiv meg ut av timen.

    (Og sa at jeg ikke fikk karakter i organisasjons-lære.

    var det vel muligens).

    Og da måtte jeg hente, en annen lærer, som het Herbjørnsen, som liksom var en original/type/jovial.

    (Han var visst fra næringslivet.

    Fortalte han vel, i en sos øk-time.

    Noe sånt).

    Og han fikk forklart for Karlsen, at han hadde tolka reglene feil.

    For man kunne ha ti timer fravær, i det faget.

    Men ikke elleve.

    Og jeg hadde ti timer fravær, da.

    Så jeg lå akkurat på grensa, sånn at jeg ikke kunne ha mer fravær.

    (Og dette holdt jeg nøye oversikt over, i en skoledagbok.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Karlsen fylte visst 54 år i 2012, så han er født i 1958 deromkring, (så han er bare en halv generasjon eldre enn meg, og ikke en hel generasjon eldre, som jeg nok trodde, skoleåret 1988/89):

    PS 10.

    Hvis Karlsen er født, i 1958, (eller i 1959).

    Så fylte han muligens 30 år, skoleåret 1988/89, (da jeg var russ i Drammen).

    Så det Eli Muldbakken mente, var kanskje, at Karlsen hadde 30 års-krise.

    (For det var ikke sånn, at kona til Karlsen, noen gang dukka opp, i en av timene, fordi at Karlsen hadde glemt matpakka si, for eksempel.

    Så det at Karlsen hadde kone.

    Det er vel bare noe jeg har hørt, fra Eli Muldbakken, (sånn som jeg husker det).

    Noe sånt).

    Og jeg var seint i puberteten.

    Så jeg så vel rimelig ung ut.

    Og samtidig var jeg ambisiøs, og ville ha mye ut av livet, og var optimistisk, med tanke på fremtiden.

    Så Karlsen, (som nettopp var ferdig med 20-åra), kan kanskje ha blitt misunnelig på meg, (som hadde fått en skoleplass på en ettertraktet samarbeids-ordning, (mellom Nordre-Vestfold og Buskerud), og som til og med hadde russetida foran meg).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    Karlsen likte ikke å jobbe i Lier:

    https://www.lierposten.no/nyheter/uenige-om-veien-videre/s/2-2.1767-1.7201492

    PS 12.

    Karlsen fant seg visst ny kone, noen måneder/år etter sammenbruddet:

    PS 13.

    Karlsen gifta seg visst i 1988, og så forlot kona han under hvetebrødsdagene liksom, for så å returnere igjen, og ‘produsere’ diverse unger, (noen måneder/år seinere):

    PS 14.

    Kona er visst død:

    PS 15.

    Ikke at jeg er kjent, som noen Kirsten giftekniv.

    (Selv om min yngre halvbror Axel og hans kamerat Lars Petter brukte meg som det, på utestedet Studenten, rundt årtusenskiftet.

    For å si det sånn).

    Men da måtte det vel vært en ide, om hu Eli Muldbakken, (som gikk i klassen min, det nevnte året i Drammen), ble sammen med Karlsen.

    Siden at hu var så interessert i han, (på 80-tallet).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 16.

    Det her er visst dattera til Karlsen:

    PS 17.

    Her er mer om dette:

    PS 18.

    Jeg skrev ovenfor, at musikklærer Blix, spilte Pink Floyd-sangen ‘Another Brick in the Wall’, for klassen vår, i sjuende klasse, (på Svelvik ungdomsskole).

    Og at han ba oss, om å liksom beundre/lytte til, den opprørske teksten.

    Men klassen vår kom egentlig i opposisjon, (mot lærere/skolen), mens vi gikk, på Berger skole.

    (Sånn som jeg husker det).

    Dette var mens vi hadde Tore Allum som klasseforstander.

    (Noe vi hadde fra og med fjerde klasse til og med sjette klasse.

    Mener jeg å huske).

    Så var det sånn, at skolen skulle på en slags gudstjeneste, (eller noe lignede), i Berger kirke.

    Og da var visst alle på lærerværelset enig om, at vår klasse, var den snilleste/stilleste klassen.

    Så vi ble valgt ut, til å sitte, i en slags andre etasje, (nesten som en slags balkong, kan man vel kanskje si), ikke så langt fra kirkeklokkene vel, (nærme inngangspartiet til kirken).

    (Dette kan muligens ha vært der Jebsen-familien pleide å sitte, i gamle dager.

    Noe sånt).

    Og da skjedde det en slags kollektiv oppvåkning, (må man vel nesten kalle det), i klassen vår.

    For vi ville ikke ha det på oss, at vi var, noen slags englebarn.

    Og etter kirketuren, så fikk klassen vår skjenn, for å ha bråka mye, (oppi den nevnte ‘andre etasjen’ da), husker jeg.

    Og etter det, så var vi liksom, i opposisjon.

    For vi ville ikke høre igjen, at vi var noen slags englebarn, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 19.

    Det var også sånn, at da jeg flytta fra min mor i Larvik til min far på Berger, høsten 1979.

    Så gjorde jeg lekser, om kvelden, (i min fars leilighet).

    (Husker jeg).

    Og det var det ingen andre som hadde gjort, (viste det seg).

    Det var visst bare jeg, som hadde gjort, alle leksene.

    (Virka det som.

    Da klasseforstander Sissel Borgen, tok opp dette temaet, i klasserommet).

    Så etter det, så ble det til, at jeg også, slutta å gjøre lekser, (mer eller mindre).

    Siden at det liksom ikke, var på moten, å gjøre lekser, i den nye klassen min, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg ville ha rykte på meg, for å være englebarn, liksom.

    (Eller hva man skal si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 25: Enda fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Fler ting, som jeg husker fra det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det var, at Lill Beate Gustavsen, og Pia fra Korea, de dro meg med på Rockefeller, en fredagskveld vel, for å se filmen ‘The Wall’, med Pink Floyd.

    Den filmen hadde jeg ikke sett før da.

    Og jeg likte dette konseptet, som ble kalt Rock Cinema vel, veldig godt.

    For det var kult syntes jeg, at man kunne sitte der, med en halvliter, mens man så på en kul film da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, gikk rundt i Oslo Sentrum, for å finne på noe å gjøre, dette studieåret.

    (Vi hadde vel spilt biljard, der hvor det en gang var et bad, (Nedre Torggata bad vel), ved Rockefeller der da).

    Og så var det gratis kino, på Rockefeller husker jeg.

    (Dette la jeg tilfeldigvis merke til, da vi gikk ikke så langt unna inngangspartiet, til det diskoteket der).

    Og det var filmen ‘Apokalypse nå!’, (om Vietnam-krigen), som Rockefeller viste gratis da.

    Så jeg dro med Øystein inn der, for å se på på den filmen da.

    Siden jeg jo hadde vært på Rockefeller og også på Rock Cinema vel, tidligere da.

    Og den filmen virka jo dritkul, (syntes jeg), med helikoptere som fløy i formasjoner, med musikk av the Doors, og med bomber og napalm her og der da.

    Men Øystein ville ut da.

    Han ville ikke så på denne filmen.

    Enda den filmen var gratis.

    Og enda Øystein liksom var film-frik da.

    Jeg spurte Øystein etter at vi hadde gått ut, hva dette kom av, at han ikke ønsket, å se på den filmen.

    Men da svarte ikke Øystein noe klart, (som jeg klarte å forstå, ihvertfall).

    Så det lurer jeg vel på ennå, hvis jeg skal være ærlig.

    Kanskje grunnen var at Øystein var adoptert, fra Sør-Korea, og likte å se på at ‘kinesere’ ble drept, på lerretet?

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Men Øystein dro meg jo seinere dette studieåret, med for å se på filmen ‘Casualties of War’, som også var med handling fra Vietnam-krigen, på Klingenberg kino.

    Så hva som dette skyldes, at min tremenning, Øystein Andersen, ikke ville se på filmen Apocalypse nå!, gratis, på Rockefeller der, dette skoleåret, (enda jeg syntes at den filmen virka rimelig kult), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Så var det en kar, som handla der, som ble kalt for Percy.

    Og Vanja Bergersen, som jobba deltid i kassa der, hu sa en gang, til butikksjef Kristian Kvehaugen og meg, (på et personalmøte, var det vel), at han Percy hadde sagt det til henne det, (en gang), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’, (eller noe).

    Så han Percy hadde et veldig dårlig rykte da.

    Og en gang, så rappa han en kurv med mat der.

    Så assistent Irene Ottesen og meg, vi løp etter han, til blokka der han bodde, like ved butikken der da.

    Men jeg lot han slippe unna.

    Percy var en kraftig kar, og kunne nok være farlig å slåss med, (tenkte jeg).

    Og han hadde jo et veldig dårlig rykte.

    Så jeg tenkte at det var ikke noe vits, i at Irene Ottesen og meg, ofra helsen vår, på grunn av en handlekurv med mat, (som hans slektninger seinere betalte), til drøye hundre kroner da.

    Vi visste jo hvem han Percy var liksom.

    Det viktigste var vel at vi sørga for at noe lignende ikke skjedde igjen, tenkte jeg vel kanskje da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på det, om han Percy, var en kar, som bodde på Abildsø der, på den samme tida, som jeg også bodde der.

    Jeg husker det, at etter jul, dette skoleåret.

    Så fikk jeg mast meg til, å få låne brødristeren, til bestemor Ågot, en gang, som jeg var på besøk hos henne, på Sand der.

    For jeg merka det, at jeg ikke hadde så mye penger igjen, av studielånet, (etterhvert).

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne kjøpe sånne ferdig-oppskjærte brød, og så riste dem, i en brødrister, på kjøkkenet, som var ved siden av hybelen min, på Abildsø der da.

    For jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza der, av familien Jorås, (som jeg leide av da).

    Men å riste brød, i en brødrister, det hadde dem ikke sagt noe om.

    Også kjøpte jeg også sånne ferdig oppskjært Norvegia-ost-skiver da.

    (Som Magne Winnem hadde tatt med, den gangen, da også Cecilie Hyde var på besøk hos meg, i Uelands gate der).

    Også spiste jeg toast med hvitost da liksom.

    Siden dette var en god del billigere enn burgere da liksom.

    (Selv om jeg merka det, at det liksom mangla noe, når jeg bare spiste de her osteskivene da.

    Det ble jo som at noe mangla, når jeg ikke fikk i meg skikkelig middag, mener jeg.

    Og det merka jeg også, at jeg ble ikke helt fornøyd, av bare brødskiver med ost.

    Man måtte vel ha litt proteiner, som i kjøtt fra okse, svin eller kylling, i kosten også, for å bli fornøyd, skjønner jeg nå ihvertfall.

    Og det skjønte jeg vel også ganske klart på den her tida og.

    Men jeg hadde litt dårlig råd da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den dagen, som jeg dreiv på, og prøvde hvordan det blei, å bare leve på disse her rista brødskivene, med hvitost da.

    Så dukka plutselig han Percy opp, (lurer jeg på om det var ihvertfall), på døra mi, på Abildsø der da.

    Han hadde jeg vel såvidt møtt, utafor Abildsø-kiosken der en gang før vel.

    Noe sånt.

    Ihvertfall så dukka han opp på døra mi da.

    Og ville inn og si hei da.

    Og han var tydelig opprørt.

    Han hadde krangla, med faren sin, var det vel.

    Percy, (hvis det var han), sa det, husker jeg, at han ville ‘bli som meg’.

    (Eller noe).

    Og ha egen hybel, osv., da.

    Og så fikk han noen rista brødskiver med hvitost da.

    Som vi mekka i den brødristeren til bestemor Ågot der da.

    På hybelkjøkkenet, som jeg delte med den andre hybelen der, i første etasje, i huset til Berit og Gunnar Jorås der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det er mulig at han karen, som jeg spanderte toast med hvitost på, ikke var han Percy da.

    Det er mulig at jeg roter, og at dette var to forskjellige folk.

    Det er mulig.

    (Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men jeg har lurt på om dette kan ha vært den samme personen seinere.

    (Uten at jeg er helt sikker på det da).

    Som både spiste brødskiver med hvitost, hjemme hos meg, på Abildsø der.

    Og som bodde på Bjørndal, og rappa en handlekurv med mat, mens jeg jobba, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal der.

    Det er mulig.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han Kjetil, som pleide å dra på ‘Haleluja-møter’.

    Han var også på besøk hos meg, på hybelen min, på Abildsø der da.

    Og da spilte jeg blant annet et band som het Nitzer Ebb for han, husker jeg.

    For han digga sånn ekstrem musikk, (mener jeg å huske).

    Så jeg syntes at jeg måtte sette på noe ekstremt noe da.

    Og dette var jo musikk som Cecilie Hyde og søstera mi, hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), skoleåret før, da jeg gikk på skole i Drammen.

    Så jeg satt på en maxi med de da.

    Og så begynte vel han Kjetil å høre på det bandet etter dette da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For skoleåret etter at jeg bodde på Abildsø.

    Så var jeg sammen med ei dame, (fra Stovner), som het Ragnhild, (i noen uker ihvertfall), som jeg møtte på Radio 1 Club en gang, som Magne Winnem gikk tidlig hjem.

    Like etter at jeg hadde fått meg jobb, på OBS Triaden, i oktober 1990 vel.

    Og en gang, som jeg var ute med hu Ragnhild.

    I Oslo Sentrum der.

    (Fordi hu ville vel hilse på kameratene mine, Magne Winnem og Andre Willassen, som vi møtte på Burger King, nederst i Karl Johan der da).

    Da møtte vi også like etterpå han Kjetil fra Abildsø.

    Ved Jernbanetorget der.

    (Like etter at vi hadde møtt Winnem og Willassen på Burger King der da).

    For hu Ragnhild og jeg skulle vel ta T-banen, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde visst han Kjetil fra Abildsø begynt å vanke på Blitz.

    For han fortalte meg først det, og så fortalte han meg det, at Nitzer Ebb, det var ‘nazi-musikk’.

    Jeg svarte vel det, at det visste jeg.

    Men jeg gikk jo sammen med hu Ragnhild der.

    Så jeg fikk vel ikke forklart meg ordentlig.

    For dette var jo musikk som sosialister og friker, i Lyche-gjengen, i Drammen, (som søstera mi var med i), hadde hørt på, og ufarliggjort da.

    (Skoleåret før).

    For de hørte jo på masse forskjellig ‘sær’ og ekstrem musikk da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Og det var jo ikke sånn, at man ble nazist, fordi om man hørte på den og den sangen, mente jeg da.

    Så det er vel diskuterbart, om Nitzer Ebb var nazi-musikk, mener jeg.

    Nazistene hørte vel på hornmusikk og sånn, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg mente ihvertfall det, at selv om jeg hørte på samme musikk, som noen nazister også hørte på.

    Så betydde jo ikke det, at jeg var nazist da.

    Jeg er vel liberal da, (heter det vel).

    Så jeg liker å ha frihet til å gjøre ting liksom.

    Selv om hadde lest i ‘Mein Kampf’, av Adolf Hitler, (for nysgjerrighetens skyld da), så betyr jo ikke det, at jeg er nazist liksom.

    For hvis man skal skjønne hva nazismen egentlig er.

    For å argumentere mot den, for eksempel.

    Så kan det vel kanskje lønne seg, å for eksempel lese Mein Kampf, for å forstå mer om hva dette dreier seg om da.

    Det er jo ikke sånn, at noe musikk eller noe du leser, bare går rett inn i hodet ditt, og programmerer deg, mener jeg.

    Man har jo en dømmekraft, og en kritisk sans, som man kan bruke, når man leser for eksempel Blitz-avisa, Klassekampen eller Mein Kampf da.

    Det er jo ikke sånn at man er blitzer selv om man leser i Blitz-avisa liksom.

    Eller at man er kommunist fordi at man leser i Klassekampen.

    Eller at man er nazist fordi man leser Mein Kampf.

    Det kan jo være at man kjeder seg, eller er nysgjerrig også, (for eksempel).

    Men noen folk er kanskje litt trangsynte da, og ignorante, og tror kanskje at det er sånn, at hvis man leser i en bok, så går det man leser, rett inn i hjernen ens, og programmerer en, sånn at blir kommunist, eller noe.

    Jeg tror ikke at det er sånn.

    Jeg tror at mennesker har en fri vilje, (heter det vel), som gjør at man kan lese i sånne bøker, uten at man blir for eksempel kommunist eller nazist da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret, så stoppet noen som jobba for Levis meg, i Karl Johans gate der, husker jeg.

    De lurte på om jeg ville være med på en markedsundersøkelse.

    Levis ville prate med tenåringsgutter/unge menn, i Oslo, om sine nye klær.

    Og man fikk et gavekort da, på hundre kroner, (eller noe sånt).

    Møterommet, som Levis hadde leid, lå i Karl Johans gate der, (husker jeg).

    Ved Egertorget der cirka vel.

    Og i en pause så fant vi som var med på dette ut.

    At Levis også hadde leid nabo-rommet.

    Og der satt det noen og filmet oss da.

    (Fikk vi bekreftet etter pausen da).

    Mens vi var på møte der da.

    Noe som var uvant, i 1989 liksom, at man ble filmet da, når man var på møter, osv.

    Jeg gikk da i en svart bomullsbukse, husker jeg.

    Som jeg hadde kjøpt, i en klesbutikk, som lå i første etasje, på Oslo City der.

    (Carlings muligens, men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Dette var nok antagelig i 1990 da.

    Jeg hadde slutta å alltid gå i olabukser.

    Siden de var litt dyrere, enn den bomullsbuksa, (som så nesten ut som en dressbukse), som jeg kjøpte da.

    For jeg hadde vel kanskje funnet ut det, at Hennes & Mauritz ikke var så kult lenger.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg dreit meg nok litt ut, på det Levis-møtet der da.

    For jeg svarte det, at jeg ikke alltid gikk med olabukser, men også med bomullsbukser da, til vanlig.

    (Og når jeg gikk ut på byen, så gikk jeg jo i dress).

    Og jeg sa vel også det, i det møtet, at jeg ikke syntes det var så stor forskjell på hvordan folk, som gikk på de forskjellige utestedene, i Oslo da.

    Jeg syntes vel at jeg måtte si noe, mens jeg var på det møtet, liksom.

    For jeg var ganske vant til å hevde meg, på skolen, ved å svare riktig på ting som lærerne spurte om da.

    Så det var liksom nesten litt min jobb det, (syntes jeg), å prate litt høyt, når jeg var i møter/forsamlinger og sånn liksom da.

    (Av gammel vane, fra skolen nærmest).

    Det var ihvertfall det jeg var vant med, fra da jeg gikk på videregående, (og spesielt på Sande Videregående), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var altså med på to sånne Levis-markedsførings-møter, dette studieåret.

    En gang aleine, og enda en gang, seinere, sammen med han Kjetil fra Abildsø da.

    Da han dro meg med, på et annet sånt Levis-møte, i Stortingsgata der.

    Hvor man ikke fikk et like bra gavekort, (mener jeg å huske).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Men det får jeg vel skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.